Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Schei: I en sak om ekspropriasjon av grunn til gateanlegg avsa skjønnskommisjonen for bygningsdistriktene i Høyland den 17. september 1946 skjønn med denne slutning: «De saksøkte Magne Thu, Karl Skjæveland, Olav Edvar Olsen, Abel Liland, Sven Berge, Gunhild Brekken, Jakob Askeland, Eilif Samuelsen og Peder Liland tilkjennes ingen erstatning. De saksøkte Torkel E. Wersland og Chr. Wersland tilkjennes for avståelse av grunn kr. 6 pr. kvm. og kr. 5 pr. l.m. for gjerdehold, men ikke ulempeserstatning. De saksøkte Regine Skår og Ellen Lima Side:409 tilkjennes for avståelse av grunn kr. 5 pr. kvm. og kr. 5 pr. l.m for gjerdehold. T. E. og Chr. Wersland, Regine Skår og Ellen Lima pålegges ikke refusjonsplikt. Til juridisk og teknisk bistand tilkjennes T. E. og Chr. Wersland kr. 350.» Chr. Wersland og Torkel E. Wersland har påanket skjønnet til, Høyesterett. De gjør gjeldende at skjønnskommisjonen har tatt feil når den har funnet at det ved fastsettelsen av erstatningen ikke skal tas hensyn til eiendommens verdi som leirtak. Det er derfor - hevder de - uriktig når skjønnskommisjonen bare har verdsatt grunnen etter tomtepris og i det hele tatt ikke har tilstått erstatning for det tap de lider ved at den gjenværende del av eiendommen ikke kan utnyttes, eller vanskelig kan utnyttes til leirtak. De har nedlagt denne påstand: «Høyland skjønnskommisjons skjønn av 17. september 1946 oppheves for så vidt de ankende parter angår, og saken henvises til ny skjønnsbehandling. Høyland kommune tilpliktes å erstatte de ankende parter saksomkostninger for Høyesterett.» Høyland kommune har påstått skjønnet stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Saksforholdet fremgår av begrunnelsen for skjønnet. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Jæren herredsrett den 28. oktober og 25. november 1948. Det er også ellers fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn på. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for skjønnskommisjonen. Jeg finner at anken må gis medhold. Utgangspunktet ved fastsettelsen av erstatningen må også her være at eierne har krav på å få erstattet grunnen etter full verdi på ekspropriasjonstiden. De behøver ikke å nøye seg med den verdi eiendommen har som byggegrunn, dersom den er mer verd til annet bruk. Jeg kan ikke se at det i saken foreligger noe som gir hjemmel for å begrense erstatningen ved å sette eiendommens verdi som leirtak ut av betraktning. Jeg er således ikke enig med skjønnskommisjonen i at dette følger av bygningslovens §31. Bygningslovens §31 omhandler, i likhet med den tidligere bygningslovs §9, visse nærmere angitte arbeider som utføres på regulert grunn i strid med, reguleringsplanen. Fører slike arbeider til at grunnn stiger i verdi, kan verdiøkelsen ikke kreves erstattet. I den foreliggende sak er det imidlertid overhodet ikke spørsmål om noen verdiforøkelse som følge av arbeider på eiendommen, men om verdier som naturen selv har lagt ned i grunnen. Den ting at eiendommen eller en del av den etter reguleringsplanen er lagt ut til gateanlegg, slik at leirgravingen av den grunn ville ha blitt umuliggjort på en del av eiendommen og ellers vanskeliggjort, har etter min oppfatning ikke noe å si for erstatningsspørsmålet. Dette forhold kan ikke berøve eieren hans krav på å få erstattet eiendommens verdi som leirtak dersom, Side:410 denne verdi er den høyeste, - like lite som en eier taper sitt krav på å få erstattet byggetomteverdien, fordi grunnen etter reguleringsplanen skal brukes til gate og ikke til bebyggelse. Til støtte for sitt standpunkt har kommunen også for Høyesterett henvist til 2 høyesterettsdommer, inntatt i [[Rt-1915-497]] og 1933 740. Disse dommer gjaldt imidlertid spørsmålet om erstatning for verdiforøkelse, oppstått ved eierens bruk av arealet - ikke spørsmål om erstatning for opprinnelige verdier i eiendommen. Dommene er derfor, såvidt jeg kan se, ikke avgjørende for denne saken. Jeg tilføyer for øvrig at etter min oppfatning taler atskillig for det standpunkt mindretallet inntok i dommen av 1915, uten at jeg her behøver å gå inn på noen drøftelse av dette spørsmål. Det er omtvistet mellom partene når leirtaket på de ankende parters eiendom ble åpnet og også om de ankende parter kjøpte grunnen før eller etter at reguleringsplanene var kommet i stand. Disse spørsmål er etter min mening uten betydning for sakens utfall. Høyland kommune må betale sakens omkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Skjønnskommisjonens skjønn oppheves for så vidt de ankende parter angår, og saken hjemvises til ny behandling. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Høyland kommune til Chr. Wersland og Torkel E. Wersland 1 000 - ett tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Fougner: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Rognlien, Berger og Grette: Likeså. Av skjønnskommisjonens avgjørelse: - - - For så vidt angår den annen del av gaten ligger erstatningsspørsmålet annerledes an. En vesentlig del av gategrunn tas her fra T. E. og Chr. Werslands eiendommer. Om disse eiendommer er det opplyst at de ble kjøpt for en dels vedkommende i 1913 og for en annen dels vedkommende i 1940, angivelig for å nyttes som leirtak i forbindelse med en tilstøtende leirbane som strekker seg nedover mot og munner ut ved Ålgårdsveien. I denne leirbane ble der utdrevet leire før krigen, men av visse grunner har der ikke vært behov i de senere år for å utnytte leirtaket ytterligere. Og av den grunn er leiren på de eiendommer som berøres av ekspropriasjonen ikke uttatt, anføres det. Eiendommene er som nevnt blitt benyttet som gårdsbruk. Det er på det rene at det på eiendommene er leire som med fordel kan uttas i tilknytning til forannevnte tilstøtende leirbane og T. E. og Chr. Wersland mener at anlegget av Tvergate II vil umuliggjøre utnyttelsen av eiendommene til leirtak og at de derfor har krav på ulempeserstatning. Chr. Wersland har derhos anført at veianlegget vil avskjære Side:411 en vanntilførsel til hans eiendom ved Ålgårdsveien. For T. E. og Chr. Wersland er etter dette nedlagt sådan påstand: «At de saksøkte T. E. og Chr. Wersland tilkjennes full erstatning for de eksproprierte areal og ulempeserstatning for det tap de lider ved å bli avskåret utnyttelsesmuligheter for leirbane, for tap av vannrett og for gjerdehold samt saksomkostninger.» Fra kommunens side er det fremholdt at herrene Wersland har kjøpt eiendommene etter at reguleringsplanen av 1899 var godkjent og for en dels vedkommende etter at veireguleringsplanen av 1940 var godkjent og at disse reguleringsplaner båndla eiendommene slik at benyttelse av eiendommene til leirtak ikke var tillatt. Det er henvist til høyesterettsdom i [[Rt-1915-497]] og 1933 740. T. E. og Chr. Wersland bestrider ikke at reguleringsplanene er bindende for dem. De har kjøpt eiendommene etter veireguleringsplanen av 1899 og for en dels vedkommende etter veireguleringsplanen av 1940 med kjennskap til veireguleringen av hvilke den første i minst like høy grad som den siste ville hindre utgravingen av leiren. Men de mener at de likevel har krav på ulempeserstatning idet de hevder at bygningslovens §31 kun forbyr eierne å foreta bygningsarbeider i strid med reguleringsplanene og ikke annen utnyttelse av eiendommen. Heri kan skjønnsretten ikke være enig. Det står ikke i paragrafen at det kun er byggeforetagender som er forbudt. Det står: «Grunn til gaten - - må således ikke bebygges.» Det er klart at utgravingen av leiren ville hindre eller i høy grad vanskeliggjøre gateanlegget og det sier eg selv at de hensyn som ligger til grunn for byggeforbudet i bygningslovens §31 må i ennå sterkere grad gjøre seg gjeldende i forhold til en utgraving av grunnen som det her er spørsmål om enn i forhold til bebyggelse. D'herrer Wersland har derfor - all den stund reguleringsplanene var bindende for dem - vært uberettiget til å bruke eiendommene som leirtak og krav på ulempeserstatning for så vidt har de derfor ikke. De har krav på erstatning for den grunn som skal avståes etter tomtepris og denne pris settes, under iakttagelse av prisnivået pr. 9. april 1940, til kr. 6 pr. kvm. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
