Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Wold: Aker herredsrett avsa den 11. mai 1946 dom med denne domsslutning: «1) August Nielsen, 2) Hilma Nielsen, 3) Gustav Nielsen, 4) Borghild Hermansen, 5) Augusta Edvardsen og 6) Douglas G. Anderson, Clifford Anderson og Normann Anderson ved høyesterettsadvokat Sverre Halbo dømmes til å utstede skjøte til tannlæge Trygve Nielsen på 6/7 av eiendommen g.nr. 57, b.nr. 49 Aamodt, og g.nr. 59, b.nr. 2 i Vestre Aker, mot utbetaling av kr. 38 766,76 og tilpliktes å fravike eiendommen til første faredag, 14. april 1947.» Ved tilleggsdom av 25. mai 1946 ble saksomkostninger ikke tilkjent. August Nielsen, Hilma Nielsen, Gustav Nielsen, Borghild Side:286 Hermansen og Augusta Edvardsen påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Douglas G. Anderson, Clifford Anderson og Normann Anderson påanket ikke herredsrettsdommnen. Den 29. mars 1947 avsa Eidsivating lagmannsrett dom med denne domsslutning: «Herredsrettens dom stadfestes overfor de ankende parter, dog således, at ny faredag settes til 14. april 1948. 1) August Nielsen, 2) Hilma Nielsen, 3) Gustav Nielsen, 4) Borghild Hermansen og 5) Augusta Edvardsen pålegges in solidum å betale saksomkostninger for lagmannsrett med 400 kroner til tannlæge Trygve Nielsen. Oppfyllelsesfrist 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.» Ved ankeerklæring av 11. juni 1947 og tilleggsankeerklæring av 11. juli samme år har August Nielsen eller nå hans arving Erling Nielsen, Hilma Nielsen, Gustav Nielsen, Borghild Hermansen og Augusta Edvardsen påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Høyesterett besluttet den 28. mai 1949 i medhold av lov av 26. juni 1926 §4 jfr. §3 at saken skal avgjøres av den samlede Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens dom i dens helhet. De ankende parter har i ankeerklæringen som ankegrunner gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at den i saken omhandlede eiendom er «jord på landet» i odelslovens forstand. Videre hevder de ankende parter at ankemotpartens hensikt ikke kan være annet enn salg av eiendommen og at odelsløsning derfor er utilstedelig, jfr. skjønnslovens §76. Det påståes at eiendommen heller ikke har vært gjenstand for odling, idet den første erverver, Nils Johnsen, ikke fikk full eiendomsrett, da han i 1903 kjøpte den. Lagmannsretten har tatt feil når den har gått ut fra at Nils Johnsen var svensk statsborger. Endelig gjør de ankende parter gjeldende at ankemotpartens løsningsrett i et hvert fall er preskribert. De ankende parter har nedlagt slik påstand: «1. De ankende parter frifinnes. 2. Tannlæge Trygve Nielsen dømmes til å betale de ankende parter sakens omkostninger for Høyesterett, lagmannsretten og herredsretten.» Ankemotparten har nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes overfor de ankende parter dog således at ny faredag settes til 6 uker etter forkynnelsen av Høyesteretts dom. 2. Erling Nielsen, Hilma Nielsen. Gustav Nielsen, Borghild Hermansen og Augusta Edvardsen dømmes til in solidum å betale til tannlæge Trygve Nielsen prosessomkostninger for Høyesterett.» Sakens sammenheng fremgår av de tidliger retters dommer. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten, idet dog bemerkes at den ankende part smed Gustav Nielsen etter at saken er innbrakt for Høyesterett er avgått ved døden. Hans prosessfullmektig har i henhold til alminnelig prosessfullmakt fortsatt saken. Side:287 Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å referere. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at den i saken omhandlede eiendom g.nr. 57, b.nr. 49 Aamot i Vestre Aker er «jord på landet» i odelslovens forstand. Nils Johnsen, ankemotpartens bestefar, fikk tinglyst skjøte på eiendommen den 23. januar 1903. Han døde i 1917, og etter hans død satt hans enke Kaisa Johnsen med eiendommen i uskiftet bo til hun døde i 1925. Angående eiendommens beliggenhet, dens størrelse, bebyggelse og den bruk som i odelshevdstiden er gjort av den. henviser jeg til det som er anført i herredsrettens dom. Lagmannsretten har lagt til grunn at Nils Johnsen var svensk statsborger, da det for lagmannsretten ikke var godtgjort at han hadde mistet sitt svenske statsborgerskap, og dermed heller ikke godtgjort at han som påstått var blitt statsløs. For Høyesterett er som nytt dokument fremlagt en uttalelse fra ekspedisjonssjef C. G. Bruno i det svenske Justisdepartement angående Nils Johnsens statsborgerskap. Ekspedisjonssjefen antar at Nils Johnsen var svensk statsborger til 1. januar 1905. Jeg finner intet holdepunkt for at Nils Johnsen var statsløs da han i 1903 fikk skjøte på eiendommen. Om han på det tidspunkt var norsk eller svensk statsborger, blir for sakens avgjørelse uten betydning. I begge tilfelle kunne han erverve eiendommen uten konsesjon. Eiendommen har derfor tilhørt ham med full eiendomsrett fra han fikk skjøte. De ankende parters påstand om at løsning er utilstedelig under henvisning til skjønnslovens §76, idet motpartens hensikt med eiendommen ikke kan være annet enn salg, finner jeg åpenbart ikke kan føre frem. Jeg tilføyer for øvrig at det for Høyesterett ikke er godtgjort at ankemotpartens hensikt med odelsløsning av eiendommen er som av de ankende parter påstått. Det står da tilbake å ta standpunkt til de ankende parters påstand at ankemotpartens løsningsrett er preskribert i henhold til odelslovens §9. Jeg antar at heller ikke denne ankegrunn kan føre frem. Jeg legger da til grunn at arvingene i Nils Johnsens og hustru Kaisa Johnsens fellesbo etter lengstlevende Kaisa Johnsens død i 1925 overtok boet som selvskiftende arvinger. Boets hovedaktivum var den faste eiendom som i arveanmeldelsen av mars 1929 ble verdsatt til 30 000 kroner. Utenom eiendommen var boets eneste aktivum «løsøre og annet innbo» verdsatt til 200 kroner. Da arvingene ikke ble enige om minnelig deling av boet, ble offentlig skiftebehandling åpnet i 1929. Under skifterettens behandling søkte arvingene dels å få eiendommen solgt, dels søkte de å få eiendommen utparsellert for salg av byggetomter. Intet av dette førte imidlertid til noe resultat. I 1939 forlangte skifteretten at eiendommen skulle selges ved auksjon for å få boet gjort opp. For å unngå auksjon ba arvingene om å få boet ekstradert. Dette ble gjort ved Aker skifteretts kjennelse av 27. januar 1940. Side:288 Under skifterettens behandling av boet var intet foretatt til skiftets gjennomføring, og arvingene overtok boet i samme stilling som da den offentlige skiftebehandling begynte i 1929. Det er av de ankende parter for Høyesterett gjort gjeldende at arvingene, da boet i 1940 ble ekstradert til fri rådighet, overtok hver sin ideelle andel av den faste eiendom. Denne påstand støtter seg vesentlig til et brev datert 6. august 1941 fra advokat Sverre Halbo på boets vegne til Akers ligningsvesen, hvor det blant annet anføres: «Dette boet skal ikke lignes, idet det ble ekstradert fra skifteretten 27. januar 1940 til arvingenes fri rådighet. Arvingene meddeler at de da overtok hver sin andel av den faste eiendom. Ligningen skal således skje på de enkelte arvingers hender. Jeg går ut fra at ligningen blir strøket ved klagebehandlingen.» Advokat Halbo har senere uttalt at han ikke vet hvorvidt arvingenes meddelelse om overtagelsen rommet noen realitet. Ut over den nevnte henvendelse til ligningsvesenet foreligger ingen opplysninger om at noen overtagelse av eiendommen virkelig har funnet sted. Heller ikke foreligger det noen opplysning om oppgjør av boets gjeld, som i arveanmeldelsen er oppgitt til kr. 8 677,57. Jeg må derfor gå ut fra at eiendommen ikke er skiftet mellom arvingene og at boet i sin helhet fremdeles er uskiftet. Spørsmålet blir da om ankemotpartens løsningsrett er preskribert i den tid boet har ståt uskiftet. Odelslovens §9 siste punktum lyder: «Ligeledes tabe alle Nærmere i Ætten deres Indløsningsret, saafremt de uden Paatale lade nogen Fjernere i Ætten besidde Godset i 3 Aar.» Jeg antar ikke at denne bestemmelse kan komme til anvendelse i dette tilfelle. Skiftebehandlingen i boet hadde riktignok pågått i ca. 20 år da løsningssaken ble reist. Det er imidlertid på det rene at det i denne tid ikke er truffet noen disposisjon over boets faste eiendom, hverken fra boets eller arvingenes side. Det eneste som foreligger, er at eiendommen har vært gjenstand for skiftebehandling mellom arvingene uten at noe skifte er foretatt eller noen bestemmelse truffet med hensyn til eiendommens salg eller dens tildeling til noen av loddeierne. I forhold til de andre arvinger har således ingen av arvingene utøvet noen selvstendig eierrådighet over eiendommen, hverken over hele eiendommen eller over noen ideell del av den. En kan derfor ikke si at noen av arvingene har «uden Paatale» latt «nogen Fjernere i Ætten besidde Godset i 3 Aar». Jeg antar derfor at ankemotpartens odelsrett ikke er preskribert. Han må således være berettiget til på skiftet å kreve eiendommen utlagt til seg, jfr. nå skiftelovens §62. De andre arvinger har bestridt hans rett, og han har da under privat skifte ingen annen utvei enn å gå til løsningssak. Dette resultat antar jeg også stemmer best med den alminnelige oppfatning hvor odelsgods er gjenstand for dødsboskifte. Så lenge det ikke er truffet bestemmelse angående odelsgodset, ville det være lite rimelig om det i forholdet mellom loddeierne skulle løpe noen foreldelse av odelsretten. Dette ville heller ikke gi noen god løsning. Ved preskripsjonsfristens utløp ville i tilfelle den dårligst odelsberettigede loddeier være den eneste av arvingene som Side:289 ville ha sin odelsrett til hele eiendommen i behold. Dette antar jeg ville være både et urimelig resultat og fremmed for den alminnelige oppfatning på landet. Jeg henviser til Skeie: Kontratrykte Forelesninger over Odelsret 1934 5-16, Voss: Odels- og Åsæteretten, (utgave 1949) side 45-47 og Henry Nærstads Sameieretten til Jord (1942) side 150-151. De ankende parter har henvist til at det er gått ca. 20 år uten at det under dødsboskiftet er truffet noen bestemmelse med hensyn til odelsretten. Dette er uheldig, hevdes det, og unngåes dersom foreldelse av løsningsretten løper under skiftebehandlingen. Imidlertid har loddeierne hatt anledning til allerede fra skiftebehandlingens begynnelse i 1925 å fremtvinge en avgjørelse ved å begjære offentlig skiftebehandling og forlange auksjon for å få skiftet gjennomført. De ankende parter har for Høyesterett gjort gjeldende at ankemotparten (eller hans far) har hatt løsningsadgang helt fra arvefallet i 1925 og at han da også har løsningsplikt. Odelsloven har imidlertid ingen bestemmelse om at odelspreskripsjonen følger løsningsadgangen. Det er for lengst fastslått i sikker rettspraksis at odelspreskripsjon ikke løper før fra skjøtets tinglysing, skjønt det må være klart at en odelsberettiget må ha adgang til å løse odelsgodset fra den nye eier selv om tinglysing av skjøte ikke har funnet sted. De ankende parter har også påberopt seg Høyesteretts dom i [[Rt-1948-69]] flg. Saksforholdet i denne dom er imidlertid forskjellig fra det faktiske forhold som foreligger i nærværende sak. Det er nok å nevne at skiftet i dommen av 1948 faktisk var gjennomført, idet arvingene hadde overtatt odelseiendommen i fellesskap i henhold til testamente som var tinglyst, og at de hadde delt løsøre og bankinnskudd mellom seg, slik at det ikke var mer igjen av boet. For øvrig finner jeg ikke grunn til i denne sak å gå nærmere inn på spørsmålet om odelsrettens preskripsjon hvor det foreligger sameieforhold mellom de nærmere og de fjernere odelsberettigede. Det er enighet mellom partene om at dommen i tilfelle også skal omfatte g.nr. 59, b.nr. 2. Likeså er det enighet om at fravikelsesfristen fastsettes i overensstemmelse med ankemotpartens påstand. Jeg finner at det er grunn til å oppheve saksomkostningene for alle retter. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes med disse endringer: I stedet for Gustav Nielsen inntrer hans dødsbo. Faredag settes til 6 - seks - uker etter forkynnelsen av Høyesteretts dom. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Side:290 Dommer Bonnevie: Jeg er blitt stående ved å måtte gi de ankende parter medhold i den innsigelse mot odelsløsningen, at løsningsretten var preskribert før løsningen ble innledet. Ved Kaisa Johnsens død 3. mars 1925 gikk odelsgodset over i hennes selvskiftende arvingers besittelse. Blant disse var John Nielsen - ankemotpartens far - den nærmeste odelsberettigede. Ved morens død kom han fra første stund i den stilling at han om han så måtte ønske - hadde full rett og adgang til straks å kreve eiendommen utlagt til seg som nærmeste odelsberettigede. Han hadde valget mellom 1) å anlegge odelssak mot sine søsken eller 2) å begjære boet tatt under offentlig skiftebehandling og som nærmeste odelsberettigede loddeier kreve eiendommen utlagt til seg. Men enten han valgte den ene eller den annen av disse fremgangsmåter, måtte han etter min mening gjøre løsningsretten gjeldende - ved forliksklage eller ved å fremsette løsningskravet for skifteretten - innen den i odelslovens §9 satte 3-års frist regnet fra arvefallet. Jeg viser her til den av førstvoterende nevnte dom i [[Rt-1948-69]] flg., som gjaldt et temmelig likeartet tilfelle og hvor arvefallet ble nevnt som det tidspunkt da foreldelsesfristen etter §9 tok til å løpe. Jeg forstår førstvoterende slik at han er enig i at John Nielsen helt fra arvefallet 3. mars 1925 kunne ha gjort løsningsretten gjeldende. Men førstvoterende mener i motsetning til meg, at mellom selvskiftende arvinger begynner allikevel ikke noen preskripsjon å løpe så lenge skiftet ikke er oppgjort eller odelsgodset utlagt til en eller flere av arvingene med eksklusiv eiendomsrett. Det er her jeg må skille lag med førstvoterende. På skifte mellom selvskiftende arvinger er det etter min mening i forhold til odelslovens §9 uten enhver betydning enten man regner de enkelte arvinger som besittere av hver sin ideelle andel i eiendommen eller om man vil se det slik at det er dødsboet som eget rettssubjekt som besitter eiendommen. Det avgjørende må etter min mening være, at regnet fra arvefallet er besitteren i vårt tilfelle - iallfall for de seks syvendedelers vedkommende - gått over til «fjernere i ætten». Jeg finner for mitt vedkommende at følgen av dette må bli at John Nielsen fra arvefallets datum å regne må sies i lovens forstand å ha latt fjernere i ætten besitte odelsgodset. Jeg mener derfor at løsningsfristen til de seks syvendedeler som John Nielsen ikke selv eiet, utløp 3. mars 1928 så vel for John Nielsens som for dennes eldste sønns - ankemotpartens - vedkommende. Også sønnen kunne, selv om han ikke var loddeier i boet, ha anlagt odelssak mot de fjernere odelsberettigede når som helst etter arvefallet. Ved en dom som er referert i [[Rt-1839-425]] på side 427 ble det avgjort at 3-årsfristen i §9 først løper fra vedkommende atkomstdokuments tinglysing. Skeie har i «Avhandlinger» (1913) side 25-26 inngående redegjort for denne dom, ved hvis riktighet han - side 26 øverst - setter et spørsmålstegn. Dommen er uten direkte betydning for vår sak selv om den innenfor sitt avgrensede felt er blitt grunnleggende for den nå sikre rettspraksis som førstvoterende omtaler. Den har imidlertid bare betydning for eiendomsovergang Side:291 inter vivos. Den avgjør ikke noe for tilfelle hvor eiendomsrett overføres gjennom arv, hvor tinglysing av atkomstdokument i det hele tatt ikke kreves for å oppnå den fulle rettsbeskyttelse. Jeg kan ikke være enig med førstvoterende og de av ham nevnte forfattere - Skeie, Voss og Nærstad - for så vidt de mener at det av meg hevdede standpunkt vil lede til urimelige resultater. Hva den alminnelige oppfatning på landet angår, som her har vært påstått å eksistere, foreligger imidlertid meg bekjent ikke noen sikre opplysninger. Og jeg mener i øvrig, at når det gjelder å fravike odelslovens her i grunnen temmelig klare ord, bør en være varsom med å bygge på anførsler om hva den alminnelige oppfatning antas å gå ut på. Jeg nevner i denne forbindelse at det er på det rene at det sene saksanlegg i dette tilfelle - ca. 18 år etter arvefallet - ikke har noen sammenheng med at den odelsberettigede holdt seg så lenge passiv i tillit til at 3 års fristen ennå ikke var begynt å løpe. Forholdet er at ankemotparten i det hele tatt ikke ble oppmerksom på at der kunne være odel på eiendommen før et års tid før han uttok forliksklagen i 1944. Etter min mening har ingen loddeier på skifte og heller ikke noen sameier utenfor skifte grunn til å beklage seg over at han mister sin odelsrett ved å la være å gjøre den gjeldende overfor dårligere odelsberettiget loddeier eller sameier. Det er noe enhver odelsberettiget vet eller bør vite at i alminnelighet mister man før eller siden sin odelsrett, hvis man forsømmer å nytte løsningsretten i aktuelle tilfelle. Jeg vil også peke på at førstvoterendes standpunkt nødvendigvis vil føre til at det i en rekke tilfelle vil vise seg praktisk talt umulig å fastslå noe bestemt tidspunkt da 3-års fristen etter §9 tar til å løpe. Selvskiftende arvinger på landet pleier ikke å føre protokoll over sine forhandlinger om arvespørsmålene. Det vil ofte være ugjørlig å fastslå datum for skiftets avslutning eller for odelsgodsets overgang til en eller flere av loddeierne til eneeie eller som sameie. Jeg viser på nytt til dommen i [[Rt-1839-425]] på side 427 for hvis resultat behovet for et fast utgangspunkt for foreldelsesfristen i §9 sikkert har vært sterkt medvirkende. Jeg stemmer for de ankende parters frifinnelse. Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende. Da jeg vet at jeg blir stående alene, former jeg ikke konklusjon. Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Fougner, Soelseth, Holmboe, Berger, Kruse-Jensen, Thrap, Gaarder, Schei, Eckhoff, Dæhli, Nygaard og justitiarius Stang: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes med disse endringer: I stedet for Gustav Nielsen inn trer hans dødsbo. Faredag settes Side:292 til 6 - seks - uker etter forkynnelsen av Høyesteretts dom. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver G. Wiers-Jenssen med domsmenn Peder Berge, Ole Hansen og Carlsen Lilloe): Saksøkeren tannlæge Trygve Nielsen mener å ha odelsrett til eiendommen Aamodt, g.nr. 57, b.nr. 49 i Vestre Aker. Ved forliksklage av 2. september 1944 reiste han odelssak, og ved odelstakst av 11. september 1945 ble eiendommens verdi satt til kr. 45 000. Videre ble det avgitt takst over eiendommen med tillegg av en parsell, g.nr. 59, b.nr. 2, og denne takst var på kr. 47 000. - - - Saksøkerens bestefar, Niels Johnsen, og hans hustru Kaisa, var begge født i Sverige, og kom til Norge før 1888. I 1903 kjøpte han eiendommen g.nr. 57, b.nr. 49, Aamodt i Vestre Aker, og skjøte på eiendommen er tinglyst 23. januar 1903. I 1911 kjøpte han g.nr. 59, b.nr. 2. Han døde 16. februar 1917. Enken, Kaisa Johnsen, ble sittende i uskiftet bo, inntil hun døde 3. mars 1925. Hun etterlot seg 7 barn. Den eldste var saksøkerens far, Johan Nielsen, som døde i februar 1933. De øvrige barn er de saksøkte ur. 1-5, samt Charlotte Anderson, mor til de under 6 nevnte saksøkte. Arvingene skulle først skifte privat, men da dette ikke kunne gjennomføres, ble skifte åpnet ved skifteretten. Det uløste spørsmål var hvorledes det skulle forholdes med eiendommen, og heller ikke under skiftebehandlingen ble dette spørsmål løst. Da skifteretten krevet forholdet ordnet og eiendommen solgt, og arvingene ikke ønsket dette, ble boet den 27. januar 1940 ekstradert dem til fri rådighet. Så vidt skjønnes er det senere intet foretatt for å få eiendommen avviklet. - - - Retten skal bemerke: - - - De saksøkte hevder dernest, at Niels Johnsen og hans hustru ikke var norske statsborgere, og derfor trengte konsesjon for å få den fulle eiendomsrett til eiendommen, og for å kunne hevde den til odel. Det har da i saken vært omtvistet om Johnsen var blitt norsk statsborger før loven av 1888, og om han senere ble det. Retten finner det unødvendig å gå nærmere inn på dette, idet det finnes avgjørende at det for Johnsen og hans hustru ved kjøpet av eiendommen i 1905 ikke var nødvendig å få konsesjon. At det senere ble innført konsesjonsplikt også for svenske statsborgere, kan ikke gjøre noe inngrep i den fulle eiendomsrett som allerede var ervervet. Det må videre etter rettspraksis ansees på det rene at utenlandske statsborgere kan hevde odel. Ved Johnsens død fortsatte hans enke odelshevden for hele eiendommen, og odelshevdtiden var således utløpet i 1923. De saksøkte anfører videre, at eiendommen ikke er av den størrelsen eller art at det kan vinnes odel på den. Eiendommen er på 17 mål, og ca. halvparten er dyrket eller dyrkbar mark. Niels Johnsen, som var smed ved Brekke bruk, bodde på eiendommen, og drev den som et småbruk. Han holdt en ku, men det må antas at han ikke kunne vinterfore den ved avling han fikk på eiendommen. Han holdt også et par sauer, gris og høns, og det var oppført Side:293 uthusbygninger som svarte til dette dyrehold. Selv om driften av eiendommen langt fra kunne være noen levevei, så må det antas, at den var en vesentlig støtte for Niels Johnsen. Og retten har funnet det temmelig klart at eiendommen så vel etter sin art som etter sin bruk må ansees som jord på landet. At den i dag ligger like ved bebyggede strøk, og har sin verdi som utparselleringsobjekt, er for så vidt uten betydning. De saksøkte har anført at odelssøkeren akter å utparsellere og selge eiendommen. Selv benekter han dette, og noe bevis for at han har en slik hensikt er ikke ført. Retten antar etter dette at eiendommen var odlet ved Kaisa Johnsens død i 1925, og saksøkeren skulle da være den best odelsberettigede. Under prosedyren ved hovedforhandlingen fremkom de saksøktes prosessfullmektig med den anførsel at saksøkerens løsningsrett var preskribert. Eiendommen har siden 1925 vært arvingenes sameie, og for 6/7 parter hadde således eiendommen tilhørt og vært besittet av fjernere odelsberettigede enn saksøkeren og hans far. Etter lovens §9 skulle da hans rett til å løse være tapt etter tre år. Denne anførsel fremkom så vidt sent, at den ikke ble inngående belyst eller drøftet av prosessfullmektigene, men den ble ikke av saksøkeren krevet satt ut av betraktning som for sent fremkommet. Spørsmålet om preskripsjonsfristen etter §9 løper når arvinger besitter eiendom som sameie, har vært diskutert i den juridiske litteratur. Retten finner det tilstrekkelig herom å henvise til Voss kommentar til §9. Så vel Voss som Skeie mener at §9 ikke gjelder ved sådant sameie, idet det ville føre til urimelige resultater om preskripsjonsfristen løp. Eidsivating lagmannsrett har i en dom av 12. desember 1940, [[Rt-1942-97]], antatt at preskripsjonsfristen ikke løper når arvinger beholder en eiendom som sameie, og nærværende rett finner å måtte slutte seg til dette resultat. Det må imidlertid innrømmes at i nærværende tilfelle, hvor hverken saksøkeren eller hans far har bodd på eiendommen, og hvor der den hele tid har vært tvist om hvorledes det skulle forholdes med eiendommen, kunne det være rimelig å la en preskripsjonsfrist løpe for en odelsløsningsrett. Men når en først antar at lovens frist ikke løper ved arvingsameie, kan ikke regelen bli en annen fordi om det i et enkelt tilfelle ville være rimelig om det løp en frist. Retten antar således at saksøkeren har sin løsningsrett i behold, og hans krav om å få løse eiendommen må da bli å ta til følge. Det er på det rene mellom partene, at løsningen også skal omfatte g.nr. 59, b.nr. 2, selv om der ikke hviler odel på denne parsell. - - - Av lagmannsrettens dom (lagmann Ubberud, lagdommer Gaden og dommer Aas) - - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til dens grunngivning for domsslutningen. - - - Etter sin beliggenhet, størrelse, bebyggelse og den bruk saksøkerens bestefar har gjort av eiendommen til delvis dyrehold, må det være på det rene at eiendommen er «jord på landet» i odelslovens forstand. - - - Side:294 Det kan ikke antas at ankemotpartens løsningsrett er preskribert. Etter Kaisa Johnsens død i 1925 har boet ikke skiftet og loddeierne er da sameiere i kraft av sin arverett. Det foreligger ingen overenskomst mellom arvingene om ordning av sameiet. Heller ikke etter at boet ble ekstradert i 1940 er arvingene kommet overens om hva der skal gjøres med eiendommen. Det kan også være forståelig at de ikke foretok seg noe på grunn av de uklare og vanskelige forhold som hersket i løpet av okkupasjonstiden. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
