Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Holmboe: Trondheim kommune fikk 10. september 1942 tillatelse i henhold til vassdragsloven til å gjennomføre en regulering av Essandsjøen i Tydal på betingelser som er inntatt i Arbeidsdepartementets innstilling av samme dag. I §2 i disse betingelser er det også bestemt at «det avgis vann til den alminnelige fløtning overensstemmende med de ved overenskomst eller skjønn fastsatte bestemmelser». Skjønn i henhold til denne Side:591 bestemmelse ble avgitt ved Strinda og Selbu herredsrett den 13. september 1943, og overskjønn ble avgitt ved samme rett den 12. august 1944. Overskjønnet hadde denne skjønnsslutning: «Trondheim kommune (Elektrisitetsverket) plikter å avgi fornødent fløtningsvann fra Essandsjøen med inntil 7,5 mill. m3 i tiden 10. juni til 31. juli efter fløtningens forlangende. Der kan forlanges inntil 40 m3 pr. sek., dog ikke mere enn hvad alle 4 damluker kan levere ved full åpning, hvis vannstanden i Essandsjøen i enkelte år ikke skulde være kommet opp på et nivå, som avgir tilstrekkelig trykkhøyde for slipning av 40 m3 pr. sek. Forutsetningen er at alle luker holdes helt stengt fra vårflommens inntræden inntil vannstanden muliggjør en vannslipning av 40 m3 pr. sek. I skjønnsgrunnene uttaler overskjønnsretten blant annet: Trondheim kommune deltar i utgiftene med anskaffelse av det nødvendige antall ledelenser (vingelenser) ved Libekken og Evjeløken med kr. 2 500,- en gang for alle og et årlig bidrag stort kr. 250,-.» «Skjønnet forutsetter videre, at nytt skjønn kan forlanges holdt når der er gått én 5 årsperiode, så man har fått erfaring for hvordan den vannslipning, som nu bestemmes, virker.» Foranlediget ved den sist siterte uttalelse i skjønnsgrunnene har Trondheim kommune påanket overskjønnet til Høyesterett. I ankeerklæringen gjør kommunen blant annet gjeldende: «Når det som her dreier sig om et millionforetagende av stor samfundsmessig betydning, hvor Trondhjems kommune skal ta på sig den økonomiske risiko, må kommunen kunne gå ut fra at de vilkår som av det ved konsesjon bestemte forhåndsskjønn blir fastsatt likeoverfor den alm. fløtning, ikke ved efterfølgende nytt skjønn må kunne endres ved nye pålegg av nu ukjent virkning for foretagendets hensiktsmessige utnyttelse. Det planlagte reguleringsmagasin med sitt konstruktive anlegg vil nemlig fra begynnelsen av få sin endelige form og sin begrensede ydeevne, og for kommunen må det da være av avgjørende betydning - før den går til gjennemførelse av anlegget - at den med trygghet kan bygge på den ordning, som det lovbefalte forhåndsskjønn har fastsatt.» Kommunen har nedlagt denne påstand: «Prinsipalt: At den i overskjønn av 12. august 1944 uttalte forutsetning at nytt skjønn kan forlanges holdt når der er gått en 5 års periode så man har fått erfaring for hvordan den vannslipning som nu bestemmes, virker - utgår. Subsidiært: At overskjønnet av 12. august 1944 i sin helhet oppheves. I beggge tilfelle: At den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Selbuvassdragets Fellesfløtningsforening har nedlagt denne påstand: «Prinsipalt: At det påankede skjønn stadfestes. Subsidiært: At det påankede skjønn oppheves i sin helhet. Prinsipalt som subsidiært: At Selbuvassdragets Fellesfløtningsforening tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Side:592 Hovedspørsmålet i saken er om overskjønnet hadde adgang til å bestemme, eller forutsette, at nytt skjønn kan forlanges etter utløpet av 5 år. Jeg er kommet til at dette spørsmål må besvares benektende. Jeg anser det for det første ikke tvilsomt at den alminnelige regel er at en skjønnsrett, på samme måte som en annen domstol, må treffe avgjørelse om de spørsmål som med rette er forelagt den, og at denne avgjørelse, hva enten den går ut på fastsettelse av erstatning eller, som her, på å fastsette vilkårene for regulering, er endelig bindende mellom partene, så fremt ikke betingelsene for gjenopptagelse er til stede; gjenopptagelse kan ikke kreves på det grunnlag at forholdene faktisk utvikler seg på en annen måte enn skjønnet har forutsett. At hovedregelen er denne er også forutsatt av vassdragslovskommisjonen, se dens innstilling av 1918 110-111. Ved erstatningsskjønn er hovedregelen gjennom praksis modifisert slik at nytt skjønn kan holdes når det etter skjønnets avholdelse inntrer skader som ikke kunne tas i betraktning ved skjønnet, og i sammenheng dermed at et skjønn kan nekte å ta hensyn til uvisse fremtidige skadevirkninger, jfr. høyesterettsdom i [[Rt-1906-645]] og den i høyesterettsdom i [[Rt-1922-531]] omhandlede kjennelse av skjønnsretten, jfr. også forutsetningen i den nå opphevede vassdragslov av 1. juli 1887 §70. I hvilken utstrekning man kan overføre disse regler på reguleringsskjønn, behøver jeg ikke å avgjøre, idet det i foreliggende sak ikke er tale om noen mer eller mindre forutseelig fremtidig virkning av reguleringen, men om det aktuelle forhold at reguleringen vil hindre fløtningen hvis det ikke treffes bestemmelse om avgivelse av fløtningsvann. Det er nettopp dette spørsmål skjønnet skulle ta standpunkt til, i henhold til reguleringslovens §19 og konsesjonsbetingelsene §2. Den ulempe som det er at et avgitt skjønn må bli stående ved makt selv om den fremtidige utvikling viser at det er uriktig, har lovgivningen tatt hensyn til ved særregler som for visse arter av skjønn har åpnet adgang til revisjon på visse betingelser og innen visse grenser. Eksempelvis nevner jeg bestemmelsene i naboloven av 27. mai 1887 §14, §15, §16, §17, som medfører at når naboskjønn er avholdt er vedkommende bedrift sikret mot å bli tvunget til å forandre eller stanse driften, men ikke mot å bli tilpliktet å betale erstatning for skade eller ulempe. Jeg nevner også den gamle vassdragslov av 1887 §7 annet og tredje ledd. Den eneste sådanne unntaksregel som kan tenkes å få betydning for denne sak, er den en finner i vassdragsloven av 1940, §113, hvis post 1 gir anleggseieren adgang til å kreve nytt skjønn etter at anlegget har vært i drift i minst 5 år, mens post 2 gir de øvrige interesserte rett til å kreve nytt skjønn innen 10 år etter at anlegget ble satt i drift, uten at loven her oppstiller noen korteste frist. Men, det finne jeg grunn til å fremheve, post 2 oppstiller ganske bestemte grenser for hva det nye skjønn kan bestemme: det kan bare påby slike endringer i anlegget eller dets behandling som kan skje uten at anlegget eller driften fordyres betydelig og uten at anlegget påføres omkostninger som står i misforhold til det som oppnåes. Det spørsmål som etter mitt syn blir avgjørende for denne sak, Side:593 er da om bestemmelsen i §113 post 2 kan få anvendelse overfor det foreliggende skjønn. Besvares dette spørsmål bekreftende, og bare da, vil etter min mening overskjønnets forutsetning om at det kunne holdes nytt skjønn, være riktig. Jeg er imidlertid blitt stående ved at vassdragslovens §113 ikke er anvendelig i denne sak, som dreier seg om skjønn etter reguleringslovens §19. Vassdragslovens §113 post 2 handler om skjønn etter samme lovs §112 post 2, det vil si skjønn angående de i §104, §105 og §108 punkt 4 nevnte spørsmål. Jeg lar det stå åpent om det er noen grunn til at ikke tilsvarende regler skulle gjelde skjønn etter reguleringslovens §19, idet det for meg er tilstrekkelig å fastslå at reguleringsloven ikke har tilsvarende bestemmelser og at det etter min mening ikke er tilstedelig å gi vassdragslovens §113 post 2 analogisk anvendelse på slike skjønn. Jeg legger da blant annet vekt på at Vassdragslovkommisjonen, som hadde foreslått reguleringslovens bestemmelser innarbeidet i den nye vassdragslov, så vidt jeg kan se ikke foreslo bestemmelsene i utkastets §142 og §143 som svarer til lovens §113, gjort anvendelig på skjønn etter utkastets §228 som svarer til reguleringslovens §19. Justisdepartementet tok reguleringskapitlet ut av loven med følgende begrunnelse (Ot. prp. nr. 65 - 1939 5): «Man er enig i at lovreglene om konsesjon til vassdragsreguleringer står i så nær sammenheng med vår øvrige konsesjonslovgivning at de ikke kan opptas til en virkelig revisjon uten i forbindelse med den. Departementet har derfor ikke tatt reguleringslovens bestemmelser med i det lovutkast som hermed fremlegges (se nærmere nedenfor side 94). En revisjon av konsesjonslovgivningen vil høvelig kunne tas under overveielse når ny vassdragslov er vedtatt. Om de eventuelle nye regler vedkommende vassdragsregulerlnger da skal plaseres i vassdragsloven eller gis form av en særskilt lov, er et spørsmål av underordnet betydning.» Jeg nevner i denne forbindelse også, skjønt jeg legger mindre vekt på det, at reguleringslovens §19 ble revidert ved lov av 19. juli 1946, uten at det dengang ble inntatt noen bestemmelse om adgang til revisjon av skjønnet. Videre nevner jeg følgende uttalels i den nevnte proposisjon (side 94): «Også §25 i reguleringsloven kan oppheves. Forholdet mellom vassdragsloven og reguleringsloven vil da bli som vanlig mellom generelle lovbestemmelser og spesialbestemmelser.» Jeg må etter dette se det slik at vassdragsloven innenfor sitt område har innført en ny rettsregel om skjønns rettskraft, som iallfall enda ikke er innført i reguleringsloven, og som man derfor er avskåret fra å anvende innenfor dennes område. Under prosedyren har ankemotparten også påberopt seg §6 i det fastsatte reguleringsreglement som lyder således: «Viser det seg at slipningen etter dette reglement medfører skadelige virkninger av omfang for almene interesser, kan departementet uten erstatning til konsesjonæren, men med plikt for denne til å erstatte mulige skadevirkninger for tredjemann, fastsette de endringer i reglementet som finnes nødvendig.» Jeg behøver ikke å gå inn på spørsmålet om rekkevidden av Side:594 denne bestemmelse, idet det under enhver omstendighet bare er departementet som kan beslutte revisjon i medhold av §6. Følgen av det jeg her har sagt må etter min mening bli at overskjønnet oppheves og saken hjemvises til overskjønnsretten. Den ankende parts prinsipale påstand kan etter min oppfatning ikke tas til følge, idet jeg finner at det er en nærliggende mulighet for at overskjønnet ville ha kommet til et annet resultat dersom det hadde gått ut fra at det ikke ville være adgang til å forlange nytt skjønn. At kommunen uten å avvente resultatet av sin anke har fullført anlegget, som nå har vært i drift i ca. 4 år, og at det eventuelle nye overskjønn derfor i strid med lovens forutsetning ikke blir forutgående, men etterfølgende, kan etter min mening medføre at opphevelse kan unngåes. Om forholdet for øvrig kan få noen betydning for det nye skjønn behøver jeg ikke å uttale meg om. Da ingen av partene har fått medhold i sin prinsipale påstand, finner jeg ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger. Jeg stemmer for denne kjennelse: Overskjønnet oppheves og saken hjemvises til overskjønnsretten til ny behandling. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg tilføyer imidlertid at jeg har vært i atskillig tvil om hvorvidt det er nødvendig i dette tilfelle å oppheve overskjønnet under henvisning til at det anlegg det her gjelder for lengst er ferdigbygget og har vært i drift siden 1947 uten at noen klager er fremkommet, samt at det etter min oppfatning ikke er godtgjort å foreligge noen nærliggende mulighet for at den omstridte bemerkning i skjønnsgrunnene har hatt noen betydning for skjønnsresultatet. Jeg er imidlertid blitt stående ved ikke å oppta dissens på dette punkt, og unnlater ikke i den forbindelse å fremheve at førstvoterendes resultat - for så vidt opphevelsen angår - er i samsvar med den ankende parts subsidiære påstand. Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Dæhli og Bonnevie: Likeså. Side:595 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
