Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Gaarder: Oslo byrett avsa den 26. mai 1950 dom med denne domsslutning: «A dømmes for overtredelser av prislovens §12, jfr. lov av 28. juni 1948, jfr. også tekstil- og konfeksjonsutvalgets forskrifter av 26. juni 1948, avsnittene C, D og E og Prisdirektoratets kunngjøringer nr. 910 og 1178 av henholdsvis 12. oktober 1946 og 27. juli 1948 §15, alt sammenholdt med Side:274 straffelovens §62, til en bot til statskassen, stor 3 000 kroner, subsidiært 36 dagers fengsel. I medhold av prislovens §14 inndras til fordel for statskassen hos A 10 000 kroner. I saksomkostninger til statskassen betaler han 100 kroner.» Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til byrettens domsgrunner. Domfelte har erklært anke over lovanvendelsen. Han mener at de prisbestemmelser som byretten har dømt ham etter, ikke kan anvendes på hans virksomhet. I disse forskrifters avsnitt A, nr. 2, 2. punktum, finnes nemlig en bestemmelse som unntar fra forskriftenes anvendelsesområde «detaljister som har egne skredderverksteder - - - for så vidt virksomheten går inn under gjeldende lov om håndverksnæring». Byretten har fastslått at domfelte etter dens forståelse ikke driver «skredderivirksomhet i vanlig forstand», og at unntaksbestemmelsen allerede av den grunn ikke gjelder ham. Byretten har ikke tatt standpunkt til om domfeltes virksomhet går inn under håndverksloven. Dette er etter domfeltes mening en feil ved byrettsdommen. Herom heter det i et tillegg til ankeerklæringen: «Retten har etter domspremissene gått ut fra at det er tilstrekkelig til ikke å omfattes av bestemmelsen i utvalgsforskriftenes punkt A 2, annet punktum, at domfeltes virksomhet med egne systuer «ikke ansees for skreddervirksomhet i vanlig forstand». Dette er uriktig, idet nevnte bestemmelse i forskriftene riktig forstått også omfatter den håndverkspliktige virksomhet som, uten å være skreddervirksomhet i egentlig forstand, likevel rammes av håndverksloven som henhørende under kjole- og draktsyerfaget. Utvalgsforskriftenes mening har vært å unnta fra forskriftenes anvendelsesområde alle slike håndverkspregede systuer, og stille disses prisberegninger i samme klasse som skreddere og de systuer som ikke tilhører detaljister.» Jeg er kommet til at anken må bli å forkaste. Slik som domfeltes virksomhet er beskrevet i byrettens domsgrunner, kan jeg ikke se at byretten har lagt til grunn en feilaktig forståelse av forskriftene. Det er etter min mening tilstrekkelig å konstatere at domfelte ikke driver «eget skredderverksted» i forskriftenes forstand. Jeg er enig med byretten i at så ikke er tilfelle. Jeg kan ikke se at det kan vært tvilsomt at domfeltes virksomhet med dens konfeksjonsmessige karakter ikke omfattes av unntagelsesbestemmelsene for «detaljister som har egne skredderverksteder» slik disse ord naturlig må oppfattes, og slik de også må forståes etter forskriftenes formål. Jeg tilføyer at byretten i sin dom uttaler at tiltalte selv utvilsomt heller ikke har betraktet sine systuer som «skredderverksteder». Jeg er oppmerksom på at Prisdirektoratet i en skrivelse av 21. august 1950 til forsvareren, høyesterettsadvokat Idsøe, om forståelsen av forskriftene har avgitt en uttalelse som ikke er klar, men som etter sin ordlyd nærmest leder tanken hen på den oppfatning som forsvareren har fremholdt. Statsadvokaten har imidlertid Side:275 opplyst at han etter fremkomsten av skrivelsen har hatt en konferanse med Prisdirektoratets vedkommende og at det derunder ble uttalt at det ikke hadde vært meningen å hevde noe annet standpunkt enn det påtalemyndigheten gjorde gjeldende, tvert imot. Jeg har ingen grunn til å tvile på statsadvokatens opplysning, og mener derfor at skrivelsen ikke kan tas til inntekt for at Prisdirektoratet er enig i forsvarerens tolkning av forskriftene. Jeg tilføyer at om så var, ville det i og for seg ikke være avgjørende. Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes. Dommer Dæhli: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og vil stemme for opphevelse av byrettens dom. Jeg mener at den bestemmelse i tekstil- og konfeksjonsutvalgets forskrifter om prisberegning for konfeksjonsvarer tilvirket hos detaljister eller hos andre for detaljisters regning i litra A, nr. 2, 2. punktum, som det her gjelder, og som er sitert av førstvoterende, ikke gir uttrykk for at unntagelsen fra «forskriftene for detaljister som fremstiller konfeksjonsvarer ved egen systue eller for sin regning lar fremstille konfeksjonsvarer hos andre», gjelder bare i tilfelle av at vedkommende har eget skredderverksted i egentlig forstand og altså ikke kommer til anvendelse på den detaljist som har kjole- og draktsømverksted underkastet håndverkslovgivningen. Det ville vært naturlig å uttrykke det på en annen og enklere måte. Jeg vil først fremheve at det fremgår ikke bare av overskriften for de regler gitt av tekstil- og konfeksjonsutvalget 26. juni 1948 og godkjent av Prisdirektoratet 3. juli 1948, Prisdirektoratets kunngjøring nr. 1178 av 27. juli 1948 (Pristidende nr. 15/48), men også av bestemmelsene under A, nr. 1 og 2, at forskriftene gjelder «konfeksjonsvarer», altså ikke varer fremstillet av verksted som «går inn under gjeldende lov om håndverksnæring». Unntagelsen og motsetningen som fremgår av det siterte 2. punktum under A, nr. 2, gjelder etter min mening ikke skreddervirksomhet i motsetning til kjole- og draktsyervirksomhet i håndverkslovens forstand. Etter svenneprøveplakaten, gitt i henhold til lov om håndverksnæring av 25. juli 1913 §32, går nemlig ikke bare skreddervirksomhet i egentlig forstand, men etter kgl. res. av 13. juni 1930 også kjole- og draktsyerfaget inn under håndverkslovgivningen. For all den sømtilvirkning som går inn under gjeldende lov om håndverksnæring får derfor de her omhandlede forskrifter ingen betydning. Men prisene som detaljistene kan beregne, var på den tid det her gjelder, underkastet bestemmelsene i Prisdirektoratets kunngjøring nr. 910 av 12. oktober 1946 §14, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 1156 av 1. juli 1948. Mot min, som jeg mener, naturlige tolkning av den bestemmelse det her gjelder, kan ikke anføres de samme forskrifters litra A, Side:276 punkt 3 c, som gjelder «varer som er fremstillet på detaljistens egen systue og tilvirket enkeltvis etter forbrukerens forutgående bestilling og med det nødvendige antall prøver under og etter tilvirkningen». Forholdet er nemlig at punkt 3 utelukkende gjelder «konfeksjonsvarer» i egentlig forstand, og etter høyesterettsdom i [[Rt-1938-897]] er det ikke avgjørende for hvorvidt sømtilvirkning kan betraktes som konfeksjonstilvirkning at fremstillingen er foregått ved individuell tilpassing av klær og den dertil nødvendige måltagning, tilskjæring, prøvning og rettelse. Min forståelse av 2. setning i litra A, punkt 2 i tekstil- og konfeksjonsutvalgets forskrifter av 26. juni 1948 er i samsvar med brev av 21. august 1950 fra Prisdirektoratet til høyesterettsadvokat Idsøe. I dette brev som inneholder Prisdirektoratets egen tolkning av bestemmelsen, sies det rett frem at setningen «sikter til sømtilvirkning i sin alminnelighet for så vidt virksomheten går inn under gjeldende lov om håndverksnæring». Brevet er et svar på brev av 22. mai 1950 fra høyesterettsadvokat Idsøe, inneholdende følgende spørsmål: «1. Er uttrykket «egne skredderverksteder» i denne sammenheng slik å forstå at det kun gjelder skredderverksteder i opprinnelig og mer snever betydning, eller gjelder det også de verksteder som, uten alltid å bli kalt skredderverksteder blant fagfolk, likevel driver sin virksomhet slik at de går inn under gjeldende lov om håndverksnæring under betegnelsen håndverkspliktig kjole-, kåpe-og draktsyersker?» Prisdirektoratets oppfatning kan etter dette ikke være tvilsom. - Jeg legger i en straffesak ingen vekt på en opplysning i Høyesteretts skranke fra påtalemyndighetens representant om en henvendelse til en i Prisdirektoratet som muntlig skal ha uttalt seg i en annen retning enn den skriftlige offisielle uttalelse avgitt av direktoratet til forsvareren. Det er visstnok så at når det gjelder Prisdirektoratets tolkning av de av dets bestemmelser hvis overtredelse medfører straffansvar, kan domstolene ikke legge vekt på Prisdirektoratets oppfatning om denne er mer vidtgående enn vedkommende forskriftsbestemmelses ordlyd eller fornuftige mening. Men når Prisdirektoratet selv er av den oppfatning at et forhold ikke går inn under den av det selv redigerte bestemmelse, og at forholdet derfor ikke er straffbart, synes jeg det er all grunn for domstolene til å legge vekt på Prisdirektoratets «autentiske» tolkning. Prisbestemmelsene har, selv om de er aldri så nødvendige, lett for å virke på en slik måte at de av dem som nærmest blir rammet, føles urimelige. Domstolene bør derfor sette særlige krav til at disse bestemmelser, som forutsettes utarbeidet av sakkyndige eller med sakkyndig assistanse, blir så klare at de ikke etterlater tvil. Er tolkningen av en bestemmelse tvilsom, bør man i ethvert fall i de fleste tilfelle hvor rettspraksis ikke allerede foreligger, la tvilen gå i siktedes favør ved at man konstaterer unnskyldelig rettsvillfarelse. Når jeg stemmer for opphevelse av byrettens dom og ikke for Side:277 frifinnelse, har dette sin grunn i at byretten ikke har avgjort spørsmålet om «hvorvidt tiltaltes virksomhet etter sin art går inn under håndverksloven». Dette har byretten funnet det unødvendig å avgjøre fordi den har ment at det ikke forelå «skreddervirksomhet i vanlig forstand». Byretten har vel ment skreddervirksomhet i egentlig forstand i motsetning til annen sømtilvirkning, derunder håndverksmessig kjole- og draktsying. Byretten har øyensynlig ikke hatt noen tvil om at virksomheten i domfeltes verksteder, selv om den skulle gå inn under gjeldende lov om håndverksnæring, ikke gikk inn under skreddervirksomhet i egentlig forstand, og den har endog uttalt, som nevnt av førstvoterende, at «tiltalte har utvilsomt heller ikke selv betraktet sine systuer som skredderverksteder». - Men byretten har ikke beskrevet domfeltes verksteder (systuer) og virksomheten i disse på en slik måte at Høyesterett har grunnlag for å avgjøre om håndverksmessig skredderivirksomhet i egentlig forstand ikke forelå. Ennå mindre har byretten beskrevet domfeltes systuer og virksomheten i disse på en slik måte at Høyesterett har noe grunnlag for å avgjøre om sømtilvirkningen helt eller delvis gikk inn under håndverksmessig kjole- og draktsying. Byretten har bare konstatert at «tiltaltes vesentlige virksomhet omfatter fremstilling av ferdige kjoler og kåper, mens bare en del slike plagg og fortrinnsvis kjoler syes som bestilling, idet fremstillingen i så fall - - - skjer etter en modell med de endringer som måltagning for vedkommende bestilling tilsier», og den sier i forbindelse med dette, det som etter min mening er uriktig: «At en slik fremstilling og tilvirkning også går inn under konfeksjonsvirksomhet fremgår av forskriftenes A nr. 3, jfr. D». Videre sier byretten at den «legger således til grunn at tiltalte ikke driver skreddervirksomhet, men at virksomheten omfatter så vel bestillingsvarer som ren konfeksjonsvare (lagersøm)». Men sømtilvirkning av ferdigvarer kan foregå helt håndverksmessig når det ikke er spørsmål om massetilvirkning på grunnlag av sjablon. Anvendelse av modell er ikke avgjørende. I denne forbindelse vil jeg understreke at domfelte ikke på noen måte har drevet konfeksjonsfabrikk, men utelukkende sømtilvirkning for sin egen detaljforretning. Domfelte har opplyst at det ikke ble laget mange kjoler m.v. etter samme modell og det var stadige vekslinger og variasjoner. Videre at konfeksjonsartet spesialisering av arbeidet ikke fant sted. Således har det ikke vært tale om kjedesøm. Og heller ikke fantes noe maskinutstyr som det man har ved fremstilling av konfeksjonsvarer. Endelig var det bare ubetydelig tilvirkning av standardvarer. - Det er for Høyesterett opplyst og ikke bestridt, og det fremgår også av byrettens dom, at domfelte selv hadde den forståelse at hans sømtilvirkning gikk inn under håndverkslovgivningen. Men det var ikke nødvendig for ham å ha håndverksbrev da han allerede før hans virksomhet kom inn under håndverksloven, hadde drevet slik håndverksvirksomhet som det her er spørsmål om. Side:278 Angående kriteriene for skjelning mellom konfeksjonssøm og håndverksmessig utført søm, viser jeg til høyesterettsdommer i [[Rt-1935-231]] og 1938 897. Dommer Bahr: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Thrap og Grette: Likeså. Av byrettens dom (byrettsdommer Fredrik Zimmer med domsmenn Bergstrøm og Agnes Kjosbakken): Tiltalte A er født xx.xx.1889. Han er grosserer, innehaver av firmaet A, Oslo, bor Kirkeveien 19, formue ca. kr. 250 000,-, inntekt siste år ca. kr. 65 000,-. Han er ikke tidligere straffedømt og vedkjenner seg ikke den boten som er nevnt i bøteutskriften. Ved forelegg av 8. desember 1949 har Oslo politikammers avdeling for pris- og rasjoneringssaker forelagt ham en bot på 5 000 kroner, subsidiært fengsel i 45 dager, for overtredelse av - - - Forelegget omfatter også inndragning av 15 000 kroner til fordel for statskassen av den ulovlig oppnådde merpris, jfr. lovens §14. Da forelegget er nektet vedtatt er saken sendt retten til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377. Tiltalte har opplyst at han i en rekke år - også i tiden før håndverksloven av 25. juli 1913 - har arbeidet i tekstilbransjen. I 1916 startet han sitt eget importfirma i Oslo med salg av kjoler og kåper til grossister. Etter at han i 1918 overtok en eldre manufakturforretning opptok han også direkte salg til forbrukere av slike plagg. Etter hvert som detaljomsetningen øket opphørte grossistvirksomheten, slik at tiltalte fra 1938 utelukkende har drevet sin detaljistforretning i Thv. Meyers gate 59. Tiltalte er firmaets ansvarlige innehaver og daglige leder. Det er videre opplyst at firmaet har to systuer, hvor de kjoler og kåper, som selges i forretningen fremstilles. Hver systue har sin bestyrerinne. Fremstillingen av plaggene foregår dels maskinmessig, dels med hånd enten som bestillingssøm eller konfeksjonssøm (lagersøm). Det er fra forsvarets side hevdet at den i forelegget nevnte kunngjøring nr. 1178 av 27. juli 1948, jfr. kunngjøring nr. 910 av 12. oktober 1946 og de forskrifter om prisberegning for konfeksjonsvarer tilvirket hos detaljister eller hos andre for detaljisters regning, gitt av tekstil- og konfeksjonsutvalget den 26. juni 1948 i medhold av sistnevnte kunngjørings §15, ikke får anvendelse på tiltaltes virksomhet, idet unntaksbestemmelsen i forskriftenes punkt A nr. 2, 2. punktum - hvoretter detaljister som har egne skredderverksteder skal regne prisene etter bestemmelsene i de der nevnte kunngjøringer for de varer som er fremstillet ved disse verksteder, for så vidt virksomheten i verkstedet går inn under håndverksloven, gjelder i dette tilfelle. Retten antar at tiltalte ikke kan gis medhold heri. Hvorvidt tiltaltes virksomhet etter sin art går inn under håndverksloven, er som også forsvareren har gitt uttrykk for meget tvilsomt, men etter rettens mening kan tiltaltes virksomhet med egne systuer for kjoler og kåper etter de foreliggende opplysninger ikke ansees som skredderivirksomhet i vanlig forstand. Det er riktignok Side:279 noe uklart hva det forståes med uttrykket «egne skredderiverksteder» i forskriftenes punkt A nr. 2 og grensen mellom den egentlige konfeksjonsvirksomhet og skredderivirksomhet er etter hvert blitt mer flytende, idet mange konfeksjonsfabrikker og systuer også fremstiller plagg etter kundens bestilling og med en eller flere prøvninger av vedkommende plagg, men også i slike tilfelle foregår fremstillingen på en måte som ligger nærmest opp til konfeksjonsvirksomhet. Tiltaltes vesentlige virksomhet omfatter fremstilling av ferdige kjoler og kåper, mens bare en del slike plagg og fortrinsvis kjoler syes som bestilling, idet fremstillingen i så fall - således som den i foreleggets I omhandlede kjole - skjer etter en modell med de endringer som måltagningen for vedkommende bestilling tilsier. At en slik fremstilling og tilvirkring også går inn under konfeksjonsvirksomhet fremgår av forskriftenes punkt A nr. 3, jfr. punkt D. Tiltalte har utvilsomt heller ikke selv betraktet sine systuer som skredderiverksteder. Hvorvidt virksomheten går inn under håndverksloven er som nevnt uklart, men tiltalte har selv fått den forståelse at så er tilfelle, men at det ikke er nødvendig for ham å ha håndverksbrev, da han angivelig har håndverksrett før håndverksloven av 1913, jfr. lovens §46 og at det heller ikke skjedde noen endring heri, da drakt, kjole og kåpevirksomhet ble anerkjent som håndverksvirksomhet (forsvareren har her vist til plakaten om svenneprøve av 25. oktober 1918, som dog bare omfatter visse slags kjoler og drakter, men ikke kåper). Retten legger således til grunn at tiltalte ikke driver skredderivirksomhet, men at virksomheten omfatter så vel bestillingsvarer som ren konfeksjonsvare (lagersøm). - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
