Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Soelseth: I tvistigheter innen 14. felt vest og 18. felt avsa Høyfjellskommisjonen den 29. august 1939 kjennelser hvorved således ble kjent for rett: Vedkommende 14. felt vest: «1. Av fjellstrekningene i 14. felt vest kjennes - med den reservasjon som fremgår av punkt 4 nedenfor - det område å være statsalmenning som i syd begrenses av følgende linje: Fra høydepunkt 1854 i fjellpartiet Raslet sydvestlig til toppen av det ytterste fremspring syd for høydepunkt 1875 i Kalvåholstindane, merket av kommisjonen med foreløpig varde, derfra vest litt nord til toppen av en mørk haug under den østligste av Kalvåholsbreane, like på vestsiden av den største bekken fra breen, så vestover til høydepunkt 2015 i Kalvåholstindane, så nordlig til høydepunkt 2208 sydvest for Leirungsbreen, derfra vestlig til utfallsosen av Svartdalsvatnet - det vatnet som har høydetallet 1459. Videre går linjen sydlig til den sydøstligste Torfinnstind (2113), så over den midtre til den nordvestlige Torfinnstind, derfra nordvestlig til høydepunkt (uten høydetall på kartet) rett øst for Langedalstjønn (ved bokstavene «tj» i «Langedalstj»), videre vestover til høyeste punkt (uten høydetall) på den lave høyde straks vest for Langedalstjønn, herfra sydvestlig til høydepunkt (uten høydetall) sydvest for det største Galdebergtjønn og videre i omtrent samme retning til høydepunkt (uten høydetall) sydøstlig - under breen - i Galdebergpartiet, så vestlig til høydepunkt (uten høydetall) i sydvestre kant av samme bre, og derfra nordvestlig til toppen (1693) av Uksdalshø. Fra dette punkt Side:418 trekkes grensen nord litt øst til Rundtum (1485), så nordvestover til Geithø (1460), derfra vest litt syd til Grønneberg (1514), videre sydvestover til Høgbroten (1618), herfra vestover til høydepunkt 1537 øst for sydostenden av Store Mjølkedalsvatn, videre nord litt til vest til høydepunkt (uten høydetall) ned for bokstavet «n» i navnet «Mjølkedalsvatn» og derfra nordvestover til innfallsosen i Store Mjølkedalsvatn for bekken fra Øvre Mjølkedalen. Grensen går hele veien rettlinjet mellom punktene uten der hvor den skjærer over tjønn. Her trekkes den overensstemmende med de alminnelige regler i vassdragsloven av 1. juli 1887 §3 og §4. Høydetallene refererer seg til gradteigkartene Sjodalen og Gjende, hvorav en sammenklebning fremlegges ved påkjennelsen. 2. Den delen av Gjende som ligger innenfor området for forretningen kjennes ikke å være statsalmenning. 3. Av Bygdin - den delen av vatnet som ligger øst for Bygdinsundet ikke medregnet - kjennes det området å være statsalmenning som ligger utenfor 20 meters dybdekoten, regnet fra fastlandet og med vatnets naturlige nivå ved alminnelig sommervannstand som utgangspunkt. 4. Spørsmålet om rettsforholdene i den delen av forretningens område som hører til Luster herred utstår til avgjørelse i sammenheng med påkjennelsen av 13. grenseoppgangsfelt. 5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Vedkommende 18. felt: «1. Av fjellstrekningene i 18. grenseoppgangsfelt kjennes det område å være statsalmenning som er begrenset av følgende linje: Fra innfallsosen i Store Mjølkedalsvatn for bekken fra Øvre Mjølkedalen går grensen i vestsydvest til høyeste punkt på randen mellom den nordvestre del av Store Mjølkedalsvatn og Mjølkedøla, så sydsydøst til den nordligste av de to høydepunktene nord for det største Sløtatjønnet, videre noe mer østlig til det sydligste av disse høydepunktene, deretter sydvestlig til høydepunkt 1538 på Koldedalsnøse, så nordvestover til høydepunkt 1567 i samme fjellparti, derfra i omtrent samme retning til høydepunkt 1431 mellom Kvitevatnet og Uradalsvatnet, så vestover etter rettlinjen mot høydepunkt 1562 vest for Koldedøla til der hvor denne linjen treffer elven, videre nedetter Koldedøla til Koldedalsvatnet, sydetter dette vatnet til utfallsosen, etter Koldedøla til Tyin, langs den vestre stranden av Tyin til der hvor Buvassbekken renner ut i vatnet, og herfra oppetter bekken til utfallsosen av det største Buvatnet. Fra Utfallsosen av det største Buvatnet trekkes grensen etter vatnet til der hvor bekken fra det minste Buvatn nordenfor renner ut i vatnet, så vestover til høydepunkt 1512 mellom Buvatn og Mansbergvatn, herfra nordnordøst til høyeste Tvereggen, høyde 1522, videre nordvestover til høyde 1492 nord for nordligste bukt av Mansbergvatn, derfra vestsydvest til det trigonometriske punkt på Nore Knipen, så litt mer vestlig til høyde 1430 sydvest for Kirkvatn, videre nordnordvest til høydepunkt 1475 vest for samme vatn, herfra nordnordøst til høydepunkt 1496 vest for Svartevatn, videre litt mer Side:419 østlig til høydepunkt 1511 et stykke nord for vatnet, så øst litt nord til høydepunkt 1661 på Raudenibba, videre nordøstover til der hvor bekken fra tjønnet 1263 faller sammen med Hjelledalsvatnets hovedtilløp fra sydøst, herfra nord litt øst til utfallsosen av tjønnet 1362 nordøst for Hjelledalsvatn, herfra vestnordvest til høydepunkt 1555 i Øytjønnosi, videre nordøstover til høydepunktet (uten høydetall på kartet) kort nordvest for utfallsosen av det største vatnet (1229) i Morka-Koldedalen, så vestnordvest til høydepunkt 1471 i Stølsnosis sydvestlige utløper, derfra nordover til høydepunkt 1554 nord for Storebekken, herfra nord litt vest til høydepunkt 1413, så øst litt nord til høydepunkt 1295 syd for den indre del av Fleskedalen. og derfra øst litt syd til utfallsosen av tjønnet i Smoget. Grensen går rettlinjet mellom punktene, uten der hvor den følger elv eller bekk eller skjærer over vatn. Her går den overensstemmende med de alminnelige regler i vassdragsloven av 1. juli 1887 §2, §3, §4 Hvor grensen går langs stranden av Tyin følger den strandbredden ved alminnelig sommervannstand. Høydetallene refererer seg til gradteigkartene Vangsmjøsi og Gjende og nymålingene i gradteigene D 31 Ø og D 30 Ø, hvorav en sammenklebning fremlegges ved påkjennelsen. 2. Av Tyin - Koldedalsfjorden unntatt - kjennes det området å være statsalmenning som ligger utenfor 20 meters dybdekoten regnet fra fastlandet, forutsatt at avstanden fra fastlandet er minst 100 meter. Dybde og avstand regnes med vatnets naturlige nivå ved alminnelig sommervannstand som utgangspunkt. 3. Avgrensningen av statsalmenning i Årdal videre fra utfallsosen av tjønnet i Smoget og spørsmålet om rettsforholdene i den delen av forretningens område som hører til Luster herred utstår til avgjørelse i sammenheng med påkjennelsen av 13. grenseoppgangsfelt. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Kjennelsen vedkommende 14. felt vest er avsagt under dissens av en av dommerne, som stemte mot at Tyin skulle ansees å ha et «midtparti» som var Staten tilhørende og for at grensene for grunneiernes rett i Bygdin skulle være minst 100 meter fra land og gå til 20 meters dybde, hvor denne dybde først nåes mer enn 100 meter fra land. Om den nærmere sammenheng med sakene vises til Høyfjellskommisjonens kjennelser. Eierne av Tyin og nordforliggende havnestrekninger i Vang lensmann Ivar Opdal, hotelleier Helge Opdal, gårdbruker Ole Skogstad, Helge Kvame samt Vang kommune på egne vegne og på vegne av de interesserte grunneiere i Vang, og eierne av Synsbekk sameie ved Kristoffer Jevne, Hestevoldene sameie ved John T. Mosaker, John Remmen, Helge Leine Remmen, Nybu sameie ved Nils H. Leine, Andreas K. Nordland og Johannes O. Nordland, eieren av Eidsbugaren Helge Kvame og, for så vidt kjennelsen berører dem, eierne av Haalien sameie ved Johannes O. Haalien, samt Vang kommune på egne vegne og på vegne av alle de interesserte grunneiere i Vang Side:420 har påanket de to kjennelser til Høyesterett. Sakene er i Høyesterett slått sammen til felles behandling og pådømmelse. Det gjøres gjeldende at det er en feil, når Høyfjellskommisjonen er kommet til at noen del av strekningen nord for Bygdin og Tyin i de høyere strøk ovenfor Hestvollene, Nybu, Eidsbugaren og gårdene Opdal og Skogstad febeitestrekninger og frem til grensene til de tilstøtende herreder for noen dels vedkommende er almenning. Tvert imot hevdes det at strekningene er privat eiendom og tilhører eierne av de nevnte havnestrekninger. Dessuten hevdes det at der hverken i Tyin eller i Bygdin er noe «midtparti» som tilhører Staten. De ankende har nedlagt denne påstand: «1. Villfjellet i Vang anerkjennes som privat eiendom likesom midtpartiene i Bygdin og Tyin. 2. Det offentlige tilpliktes å betale appellantene saksomkostninger i Høyfjellskommisjonen og Høyesterett i begge saker.» Det bemerkes at eierne av Synsbekk alene deltar i anken for så vidt angår tvisten om Staten eier midtpartiet i Bygdin. Tvisten om selve fehavnens utstrekning er avgjort ved Høyesteretts dom [[Rt-1949-444]] vedkommende 14. felt øst. De tvistemål saken gjelder berører ikke eierne av Haalien sameie, hvis eiere ikke er behandlet som parter for Høyesterett. Den norske Stat ved Landbruksdepartementet har nedlagt påstand på at Høyfjellskommisjonens kjennelser i 14. grenseoppgangsfelt vest og 18. felt, begge av 29. august 1939, stadfestes og at Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger. Til bruk for sakens avgjørelse foreligger der for Høyesterett utenom det skriftlige bevismateriale, som forelå for Høyfjellskommisjonen, også en del nye bevisligheter. Av disse nevner jeg bevisopptak ved Valdres herredsrett den 6. mars 1950. Til disse nye bevisligheter og det øvrige bevismateriale vil jeg senere komme tilbake i den utstrekning det har betydning for mitt syn på tvistespørsmålene. Jeg vil først behandle tvistespørsmålet om eiendomsretten til villfjellet nord for Bygdin og Tyin. Jeg kommer for så vidt til et annet resultat enn Høyfjellskommisjonen. Som Høyfjellskommisjonen har anført, foreligger det i saken ikke noe som tyder på at fjellstrekningene i kjent tid har vært behandlet og anerkjent som statsalmenning. Skulle almenning likevel konstateres, måtte det være på det grunnlag som kommisjonen bygger på at villfjellets egen karakter er slik at det ikke kan antas å ha vært undergitt privat eiendomsrett. Denne betraktning finner jeg ikke kan føre frem, fordi jeg i motsetning til Høyfjellskommisjonen mener at det er ført et etter forholdene tilstrekkelig bevis for at strekningene er privateiendom. Jeg legger da i første rekke vekt på at almenningssynspunktet etter min mening ville være i strid med gammel festnet oppfatning, ikke bare blant oppsitterne på de gårder som nå gjør krav på å eie fjellet, men hos bygdefolket i Vang i det hele, og også hos Statens egne myndigheter. Jeg viser her til Side:421 møtet på Kattevold i 1757, som Høyfjellskommisjonen nærmere har gjort rede for. På dette møtet, hvor «mest hver Mand» i Vang prestegjeld var til stede, ble det av de møtende erklært «at her i Prestegjældet befindes ingen Alminding uden Bonde Almindingen, som de kand fremlægge Adkomster for». Det ble senere intet foretatt fra Kommisjonens eller andre offentlige myndigheters side som er basert på at det offentlige mente at det var almenning i Vang. Selv om man under Kattevold-møtet neppe har tenkt spesielt på villfjellet, måtte de nevnte uttalelser og det offentliges holdning styrke Vangsgjeldingene i deres oppfatning, at der ikke fantes almenning i Vang, og i at deres standpunkt var blitt anerkjent av det offentlige. Det ble visstnok senere samme år som Kattevold-møtet ble holdt, avsagt en dom av Høyesterett i tvist mellom Slidre og Vang om grensene mellom disse to prestegjelds utmarker i syd for hoveddalføret, hvorved saken ble avvist fordi strekningen ble ansett som kongealmenning. Men denne avgjørelse, som for øvrig gjaldt fjellet på en helt annen kant enn det her omtvistede, kunne ikke få noen varig betydning etter den holdning myndighetene senere inntok. Den på foranledning av Stortingets presidentskap i 1815 foretatte undersøkelse om hvordan det ble forholdt blant annet med Statens almenninger, resulterte i en innberetning fra fogden i Hadeland, Land og Valdres om at der i fogderiet ikke eksisterte noen Staten tilhørende almenning, og at den bygdealmenning som fantes, var ethvert prestegjelds almues eiendom. Amtmannen i Kristians amt uttalte ved sin videreekspedisjon av saken at det (bl.a. i Valdres) ikke lengere eksisterte noen Kongens almenning. Da det i 1825-26 skulle utarbeides fortegnelse over Statens eiendommer, herunder også almenninger, ble det visstnok av vedkommende foged uttalt at der i fogderiet var mange og store fjellstrekninger, som Staten ventelig var eiendomsberettiget i, men at der ikke ble igjen noe nyttebruk for Staten når almuens forbeholdte bruksrett fraregnes. Men amtmannen i Kristians amt erklærte at fogdens uttalelse om Statens eiendomsrett alene var en påstand uten bevis, derimot var det faktiske forhold at samtlige gårdbrukere benyttet disse skogløse fjell som sameie til havn både for deres egne kreaturer og (ved bortleie) for kreaturer fra andre distrikter. Videre ble fjellene brukt til setre for gårdene. Amtmannen i Kristians amt har senere ved to anledninger, nemlig i 1847 og i 1850, gitt uttrykk for den samme oppfatning som amtet tidligere hadde uttalt. Så vidt jeg kan se, foreligger der heller ikke ellers noe som gir uttrykk for noen annen oppfatning. Om eiendomsforholdene i fjellet i Vang må jeg etter opplysningene i saken anta at ordningen er noe annerledes enn i ethvert fall ofte er tilfelle med beitestrekninger til fjells, hvor store arealer vanligvis er til felles bruk for bygdens folk som slipper sitt fe til felles beite, og hvor således feet går om hinannen. I Vang er forholdet etter hva jeg finner bevist, iallfall i stor utstrekning blitt at havnestrekningene er blitt avgrenset slik at en eller flere og da relativt få gårder har spesielle beitestrekninger, som er tydelig atskilt fra Side:422 hverandre, og blir anerkjent som vedkommende gård eller gårders eiendomsgrunn. Dette gjelder også de før nevnte beitestrekninger, om hvis utstrekning oppover i høyden der tvistes i denne sak. Jeg vil ikke innlate meg på de hypoteser som er fremsatt om hvor gammel denne ordning av eiendomsforholdene er, men at de allerede var festnet langt tilbake i tiden, fremgår bl.a. av uttalelsen fra amtmannen i Kristians amt i forbindelse med istandbringelsen av den før nevnte fortegnelse over Statens eiendommer forfattet i årene 1825-26. Amtmannen uttaler nemlig at samtlige gårdbrukere brukte disse skogløse fjell til havn, ikke bare for egne kreaturer, men også til bortleie til andre distrikters kreaturer. Under nymatrikuleringen i 1860-årene er det ved skyldansettelsen tatt hensyn til at der til gårdene hører fehavn i fjellet og av utdraget av Matrikelkommisjonens beskrivelse av eiendommene i Vang er for alle de havnestrekninger denne sak gjelder oppført inntekt av fjellhavn. Det foreligger også andre opplysninger om bortleie. Disse opplysninger gjør det utvilsomt at disse havnestrekninger meget langt tilbake i tiden har vært private eiendomsstrekninger. Det har da også Staten erkjent riktigheten av, for så vidt angår det areal som er brukbart til alminnelig husdyrbeite. Allerede det at strekningene for noen dels vedkommende er privat eiendom har etter min mening betydning for vurderingen av hvorledes spørsmålet om de omtvistede strekninger, som ligger i umiddelbar forbindelse med fehavnene, skal løses. Samtlige havnestrekninger ligger til fjells, hvor det etter vanlig oppfatning også fra andre steder ikke har vært tatt så nøye med angivelsen av grensene, hvor ikke motstridende interesser har nødvendiggjort større nøyaktighet, hva her ikke har vært tilfelle. Når man da tar i betraktning den alminnelige oppfatning om at grensene, hvor ikke annet sagt, går til vannskillet, hvilket etter hva det er på det rene også er Vangs grense mot Gudbrandsdalen, og at det ikke foreligger noe som viser at det offentlige har gjort gjeldende at fjellet er almenning, er det naturlig at denne oppfatning er blitt rådende i Vang, ikke bare i sin alminnelighet, men også for så vidt angår de omtvistede eiendommer. Disse beitestrekninger, som ligger ved siden av hverandre langs nordsiden av Bygdin og Tyin, har faste innbyrdes grenser mot hinannen som - etter hva det er på det rene - fra gammel tid har vært anerkjent av eierne innbyrdes på samme måte som gårdsgrensene i bygden. I denne forbindelse henviser jeg også til en erklæring datert 11. januar 1890 fra 27 gårdbrukere i Vang bl.a. om at oppsitterne i Vang eier hver sin teig, og at teigene på Bygdin går til Gudbrandsdalsgrensen, hvilket jeg forstår således at eiendommene strakte seg opp til grensen mot Gudbrandsdalen. Også det kart den daværende eier av Eidsbugaren, oberstløytnant Heftye, lot utarbeide i 1897 er et uttrykk for denne oppfatning. Etter kartet går eiendomsgrensen til den på amtskartet avlagte herredsgrense. Etter karttegneren, nåværende oberst Lunds erklæring av 17. juni 1950 ble Side:423 grensen opptrukket etter opplysninger på Valdressiden av folk derfra og på Gudbrandsdalssiden av Ole Røysheim. Den måte villfjellet har vært utnyttet på - jeg sikter særlig til reindriften - støtter etter min mening også oppfatningen av at villfjellet tilhører eierne av de tilstøtende havnestrekninger. Herom foreligger det mer fyldige opplysninger for Høyesterett enn dem som forelå for Høyfjellskommisjonen. Jeg anser det brakt utenfor tvil at der i Vang har vært drevet med tamrein som næring fra 1850-60 årene, og at reindriften har vært drevet i betydelig utstrekning og har hatt stor betydning for bygdens økonomi. Visstnok ble det et avbrudd i denne næring i midten av 1860-årene på grunn av ulveplagen, men iallfall fra 1880-årene begynte igjen tamreinhold, og det har senere fortsatt. Etter det i saken nå opplyste må jeg anta at eierne av samtlige havnestrekninger det her gjelder har leiet ut beitestrekninger til tamreindrift. Herom foreligger det vitneprov: for Opdalsgårdene og Skogstads beitestrekning av Helge og Ivar Opdal, for Eidsbugaren av Kristoffer Kvame og for Nybu av Nils Leine og Ole Nordland. For Hestvollenes vedkommende foreligger det utenrettslige forklaringer fra Jon Remmen og Andres Lokrem. Nordland uttalte seg i sin vitneforklaring også om tamreindriften i Hestvollenes havnestrekning. Etter forklaringene har det vært tamreindrift i Opdalsgårdenes og Skogstads havnestrekning fra 1850-60-årene til driften opphørte i midten av 60-årene, og senere fra 1883, fra hvilken tid strekningen har vært brukt til reinbeite. For Nybu har man ikke så sikre opplysninger om når tamreindriften begynte. Etter Leines forklaring hadde han selv tamrein første gang i 1904, men etter Nordlands prov har strekningen vært brukt til tamreinhavn så lenge han (som er over 80 år) kan huske. Man må da anta at tamreindriften også i denne havn begynte i 1880-årene. For Hestvollene må man etter Lokrems forklaring regne med at bortleie til reinhavn har funnet sted fra 1890-årene. Om hvorledes forholdet har vært med hensyn til Eidsbugaren før eiendommen ble solgt av oberstløytnant Heftye, foreligger der ingen opplysninger. Men etterat Kristoffer Kvame i 1906 var blitt eier og han i noen år hadde leid bort retten til villreinjakten, begynte også han - uten at tidspunktet kan sees nøyaktig opplyst - å benytte strekningen til reindrift. Som det fremgår av det refererte, har de strekninger det her gjelder gjennom årrekker vært bortleid til tamreinhold. Dette begynte ikke samtidig i alle strekninger, men bortsett fra Eidsbugaren har det vært tamreindrift i samtlige strekninger fra i 1890-årene, og for Eidsbugarens vedkommende antagelig fra ca. 1910. Det er mulig at tamreindriften ikke i hver enkelt strekning har pågått kontinuerlig fra den begynte, men kan ha vært avbrutt. Det er også antagelig at tamreinbelegget ikke har vært så stort at hele fehavnen derved er blitt utnyttet, og at det ved siden av tamreinen Side:424 har vært plass både for fe og villrein. Men jeg må i ethvert fall oppfatte forholdet så, at tamreindriften har vært drevet som næring i den utstrekning den har vært lønnsom. Jeg må videre anta at reinen har gått lengere opp i fjellet enn det vanlige febeite, og om sommeren helt opp på fonner og breer. Bortleien av reinbeitene har etter samtlige vitners forklaringer skjedd ut fra den oppfatning at bortleieren eiet til grensen mot de tilstøtende herreder. Det er heller ikke opplyst noe om at noen av Vangs innvånere, som eventuelt skulle ha interesse derav noensinne har fremsatt noen innsigelse mot tamreinholdet (jfr. lov av 25. juli 1897 §2). Jeg må da gå ut fra at de anerkjente fehavneierne som eiere også av de omtvistede strekninger. At denne oppfatning må ha vært den alminnelige i Vang, støttes også ved opplysningene om bortleien av Eidsbugaren til villreinjakt. Når nemlig enhver norsk borger etter lov av 20. mai 1899 §7 jfr. regler av 14. juli 1900 §2, mot løsning av jaktkort var berettiget til å drive villreinjakt i statsalmenning, må bortleien av villreinjakten i Eidsbugaren tyde på at eieren gikk ut fra at almenheten ville respektere hans særrett til jakten, basert på hans eiendomsrett til Eidsbugaren. Det må etter min mening være klart at leien også omfattet de omtvistede arealer. Jeg finner etter dette å kunne fastslå at oppfatningen i Vang fra gammel tid har vært, at det ikke er almenning i herredet, at denne oppfatning også gjaldt det her omtvistede villfjell, jfr. de før nevnte erklæringer og den omstendighet at grensene mellom sameierne var regnet å gå helt opp til vannskillet, og at denne oppfatning har gitt seg utslag i den bruk, som har vært gjort av de omtvistede villfjellstrekninger. At bruken - særlig i eldre tid - har vært beskjeden, følger av sakens natur, jfr. førstvoterendes uttalelse i høyesterettsdom Rt-1918-II side 32. Men de foreliggende opplysninger er etter mitt syn tilstrekkelige til å avbevise den etter min mening svake formodning for almenning som Høyfjellskommisjonen har bygget på på grunnlag av villfjellets natur og sammenheng med Gudbrandsdalsalmenningen som ligger på den annen side av vannskillet. Det er nemlig forholdene i hver enkelt bygd som må være avgjørende for hvilken retning utviklingen tar i denne, og det er intet opplyst om hvorvidt utviklingen i de tilstøtende bygder i Gudbrandsdalen har artet seg på samme måte som i Vang. Da det er enighet mellom Vang og Lom om herredsgrensene, finner jeg det ubetenkelig å la dommen for så vidt angår dette punkt gå ut på at herredsgrensene også er grenser for de omtvistede fjellhavner. Jeg går så over til å behandle spørsmålet om hvorvidt det i Tyin og Bygdin er et midtparti som tilhører Staten. For så vidt kommer jeg til samme resultat som det dissenterende medlem av Høyfjellskommisjonen, og kan i alt vesentlig tiltre hans begrunnelse. Det som særlig har vært avgjørende for mitt standpunkt med hensyn til Tyin, er at fiskeretten etter hva det er på det rene alene Side:425 tilkommer eierne av de to Opdal-gårder og gården Skogstad, til tross for at det ellers rundt vannet er andre eiere, hvis eiendom går ned til vannet. Hva rettsgrunnlaget for denne enerett til fisket er, har man ikke noen sikre opplysninger om i saken, og man vet ikke med tilnærmelsesvis nøyaktighet hvor gammel den er. At den må være gammel, fremgår imidlertid av to dommer, av 1844 og 1891. Begge disse dommer bygger på forutsetningen om at eiendomsretten til Tyin tilkom eierne av de tre nevnte gårder. Til denne oppfatning slutter også sorenskriveren i Valdres seg i en dom av 1904, idet sorenskriveren uttaler: «Jeg antager nemlig, at citanterne eier hele Tyin med fiskeretten i samme, og at det samme forhold har fundet sted med hensyn til citanternes formænd længe forinden nogen nulevende kan erindre.» Og senere i dommen uttales det: «Antager man som ovenfor, at citanterne eller forgjængere saa langt tilbage i tiden som oplysninger om forholdet foreligger, kanske i flere hundrede aar, har utøvet fiskeretten i Tyin og været eneberettigede til samme, maa man ogsaa antage, at de er eiere av Tyin, at de med andre ord eier ogsaa sjøbunden og ikke blot fiskeretten. At antage det sidste vilde være kunstigt og uden hjemmel i de virkelige forholde, naar man her erindre, at de fleste av de av vore fjeldvande, der eies av private, er blit privat eiendom ved hævd. Oprindelig har disse vande henligget eiendomsløse, men ved at private er begyndt at fiske i dem er de blit privat eiendom underkastede. Til hævden har det i almindelighed vært nok, at man har udøvet fiskeretten; dette er jo ogsaa ved en flerhet av vore fjeldvande den eneste praktiske av de beføielser, eiendomsretten indeslutter.» Overensstemmende med de tre nevnte dommers forståelse av forholdet har da eierne av de tre gårder brukt vannet, som må henregnes til de gode og som derfor har vært en betydelig herlighet for gårdene. De har vel vesentlig fisket med garn langs stranden, men det er opplyst at de ved siden av garn også har brukt line og oter, hvorved de ikke er så avhengig av dybden. Det er også opplyst at det er mange steder ute i vannet, hvor der kan fiskes og er fisket. Eierne har altså fisket overalt i vannet hvor de kunne vente å få fisk på de forskjellige årstider og under de vekslende temperaturforhold ubundet av noen annens rett. Det ville under disse forhold være et for stort inngrep i disse forhold som har bestått gjennom lang tid om der nå skulle anerkjennes et midtparti som tilhørte Staten. Mot å anse Tyin i sin helhet som privat eiendom taler visstnok at vannet er større enn noe annet vann som hittil er anerkjent som privat eiendom. Vannets størrelse er imidlertid bare ett av de momenter som har betydning for avgjørelsen, og på vannets størrelse kan det ikke legges så stor vekt som på de forhold jeg har pekt på. Og jeg ser forklaringen på at det rettsforhold jeg har antatt er oppstått, deri at vannet har ligget høyt til fjells og avsides, uten at det har foregått hverken fløtning eller annen mer almen virksomhet i vannet med den følge at bare de nærboendes rent private interesse Side:426 har kunnet øve innflytelse på utviklingen. Jeg henviser til støtte for min oppfatning til den før refererte høyesterettsdom i Rt-1918-II 32. For så vidt angår Bygdin er forholdene etter min oppfatning vesentlig annerledes enn med hensyn til Tyin. Bygdin er et mindre godt fiskevann. Fisket har vært lokalisert til relativt få steder, hvor det er grunt, og eierne av fehavnene har iallfall i alt vesentlig bare fisket på de strekninger som ligger utenfor deres land. Fisket har derfor ikke vært skikket til å danne grunnlag for eiendomsrett til vannet i videre utstrekning. I den senere tid - etterat det i løpet av en del år har vært satt ut yngel og etterat den tidligere flom med isvann fra Mjølkedøla er opphørt - har fisket særlig fra Eidsbugaren vært sterkere utnyttet, men denne forandring er så ny at den ikke kan influere på forholdets bedømmelse. For å være sikker på at grunneiernes rett ikke skal gåes for nær, antar jeg dog at inan bør bruke den avgrensning av retten, som det dissenterende medlem av Høyfjellskommisjonen har stemt for. De ankende har fått medhold i vesentlige deler av sin påstand. Etter sakens beskaffenhet finner jeg at de bør tilkjennes delvis saksomkostninger både for Høyfjellskommisjonen og for Høyesterett. Det er enighet om at saksomkostningene kan tilkjennes Vang kommune på egne vegne og på vegne av de øvrige appellanter. Jeg stemmer for denne dom: I Høyfjellskommisjonens kjennelser gjøres disse endringer. 1. Villfjellet i Vang innenfor 14. felt vest og 18. felt anerkjennes som privat eiendom. 2. Det samme gjelder Tyin. 3. Grensen for statsalmenningen i Bygdin skal gå 100 meter fra land og til 20 meters dyp der dette faller utenfor 100 meter grensen, regnet etter vannets naturlige nivå ved alminnelig sommervannstand. I saksomkostninger betaler Staten ved Landbruksdepartementet til Vang kommune på de ankende parters vegne 25 000 - fem og tyve tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Dommer Stenersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Holmboe, Schei og justitiarius Stang: Likeså. Av Høyfjellskommisjonens kjennelse (høyfjellsdommer Edvard Lassen med domsmenn Per Anker, T. Js. Bjøntegaard, Otto Reimers og Aslak Øygarden): - - - 4. Om eiendomsretten til midtpartiene i Bygdin og Tyin. Bygdin: - - - Bygdin ligger etter gradteigkartet Slidre 1058 meter over havet og er som før nevnt 27 km lang, når en regner med Side:427 den delen av vatnet som ligger øst for Bygdissundet. Fra Eidsbugarden til Bygdissundet er vatnet en 24-25 km langt. Bredest er Bygdin ved Hestevollene, hvor bredden er 2,4 km. Ved Galdebergodden snevrer vatnet seg sammen og er her ikke mer enn 1 km. bredt. Mot vestenden smalner det også av, så det ved Brandbuodden bare er ca. 700 m bredt, og fra en tange som stikker ut fra sydsiden en halv kilometers vei øst for Eidsbugarden, er det ikke mer enn omkring 500 m over til nordsiden. Disse målene er hentet fra rektangelkartet Bygdin. Dette kartet viser for øvrig at Bygdin vestenfor Bygdissundet har jevne konturer uten store bukter og innskjæringer, og at det er få holmer og skjær i denne delen av vatnet. - - - - - - Bygdin er 40,2 km2 stor, målt etter rektangelkartet - det er under hånden opplyst at vatnet østenfor Bygdissundet her er regnet med. I Amund Hellands beskrivelse over Kristians amt I 372, oppgis en del dybder i Bygdin fra den vestre enden til rett ut for Hestevollene, målt med omtrent 130 m (må være trykkfeil for 1300 m) mellom hvert loddskudd: 40, 59, 86 (ut for Høistakka), 93, 111, 83, 142, 150, 146, 109 (ut for Langedalen), 120, 139 (ut for Turfinsdalen), 194 og 215 m (ut for Hestevollen). - - - Tyin. Etter gradteigkartet Vangsmjøsi ligger Tyin 1078 meter over havet Dette vatnet er lengst - omtrent 14 km - i syd-nordretningen. Det har en særpreget form med 3 hovedarmer eller fjorder. Den sydligste av disse har en bredde på 1-2 km, den nordre er på det bredeste mellom 2 og 2 1/2 km tversover og på det smaleste, hvor vatnet snører seg sammen til et sund med mange holmer, ca. 800 m bred. Den vestre armen, Årdalsfjorden, er på det bredeste, ved Breikvam, omtrent 2 1/2 km bred og smalner av mot vestenden, hvor vatnet har sin utfallsos. Disse målene er hentet fra et spesialkart over vatnet i målestokk 1: 10 000, utarbeidet ved Ing. Dahls Opmåling 1913-1927. På dette kartet er også angitt en del dybdetall, de fleste noenlunde midtfjords, således i den søndre armen, regnet fra syd 71, 80, 79, 62,5, 83, 100 og 76,5 m, i det midtre partiet 63, 92, 73 og 78 m, i Årdalsfjorden, regnet fra osen 49, 49, 44, 41 og 79 m, i den nordre armen, regnet sydfra 46, 39, 27, 19,5 og 35 m, i djupålen i sundet fra 7 til 17 m og i partiet nordenfor sundet, et parti som på kartet er kalt Koldefjorden, 19, 19,5, 19, 20, 22 og 10 m. Koldefjordens areal er et par km2. Videre er det på kartet inntegnet dybdekoter ned til 10 meters dybde, og 10 meterskoten faller de fleste stedene temmelig nær land. - - - Kommisjonsns bemerkninger. Flertallet - alle unntatt Øygarden - bemerker: Det er fra det offentliges side erkjent at Bygdin og Tyin - liksom beitestrekningene omkring vatnene for så vidt de ligger i Vang - er privat eiendom. Spørsmålet er bare om disse vatnene på grunn av sin størrelse har midtpartier som ikke omfattes av den private eiendomsrett. Og utgangspunktet er her det samme som hvor det gjaldt landstrekningene: Det foreligger ikke bevis for at vatnene i kjent tid har vært betraktet eller behandlet som almenning. Skal almenningsområder konstateres i vatnene, må da grunnlaget - på lignende måte som for landstrekningenes vedkommende - være det at den private eierrådighet Side:428 ikke har eller kan ha utstrakt seg til disse delene av Bygdin og Tyin. Annet almenningsbevis enn dette rent negative mangler som nevnt, og en kan ikke, slik som Statens advokat gjør i sin prosedyre, kreve at de private eiere fører hevds bevis for de enkelte deler av vatnene. - - - - - - Når det spørres om hvor stort vatnet skal være for at det ikke i sin helhet kan antas å være gjenstand for privat eiendomsrett, må som Høyesterett og kommisjonen tidligere har fremhevet forholdet bedømmes konkret i hvert enkelt tilfelle. Men for fjellvatns vedkommende må en vel etter den foreliggende domspraksis ha lov til å slå fast at det kritiske kvadratkilometertall under alminnelige forhold ligger et sted mellom 10 og 20, se bl.a. førstvoterendes uttalelse i Ustavatndommen. Både Bygdins og Tyins arealer ligger så vidt langt over de her nevnte tall at det etter vår oppfatning må være en sterk presumsjon for at midtpartiene ikke er privat eiendomsrett undergitt. For Bygdins vedkommende kan det straks slåes fast at det ikke foreligger noe som tjener til å avsvekke denne presumsjon, tvert imot. Fisket i vatnet er av forsvinnende betydning, og på noen annen måte enn ved fiske har ikke eierrådighet over dette vatnet kunnet gi seg utslag. Forklaringen på at fisket er så dårlig ligger i at det er meget dypt og gjennomgående brådypt like ved land. Dybdeforholdene, vatnets karakter av åpent basseng praktisk talt blottet for holmer og grunner, med renskårne strender, støtter også «midtparti»-presumsjonen. Vi kommer derfor til det resultat at det i vatnet må avgrenses et midtparti som er unntatt fra den private eiendomsrett til vatnet for øvrig. Vi ser da bort fra Raufjorden som i denne forbindelse må betraktes som et vatn for seg selv, både på grunn av de stedlige forhold og bruksforholdene, noe som Statens advokat for øvrig synes å erkjenne. Det ikke-private midtparti må etter vår mening tilhøre Staten som statsalmenning, på samme måte som det øde uopptatte fjell, se kommisjonens bemerkninger i kjennelsen i 2net felt med 2net og 3dje tillegg, avtrykket 138-139. Tilbake står da å avgjøre hvor grensen skal trekkes mellom statsalmenningen - midtpartiet - og den private del av Bygdin. Det må straks kunne slåes fast at en ikke her kan bygge på noen rettsregel som gjelder felles for alle større innsjøer i landet. På samme måte som hvor en skal avgjøre spørsmålet om et vatn har et ikke-privat midtparti må også avgrensningsspørsmålet behandles konkret. Det som høver i det ene vatn vil det kanskje fremstille seg som mindre rimelig å overføre på et annet vatn. Ja, det kan vel også, iallfall hvor det gjelder riktig store vatn, være spørsmål om å trekke grensen forskjellig i de forskjellige deler av vatnet Det riktige utgangspunkt må her, som vel i de fleste tilfelle, bli det som annenvoterende i høyesterettssaken om Ustavatn tar for dette vatnets vedkommende. Grensen må trekkes der «hvor man finner sikkerhet for at den private grunneiers eller rettighetshavers område ikke tredes for nær.» Vi finner det noe tvilsomt om hensynet til de private grunneiere ved Bygdin krever at en i dette vatnet trekker grensen ved et så stort dyp som 20 meter - den dybdekoten annenvoterende uttaler seg for som en passende grense i Ustavatn. De aller fleste steder i Bygdin har det ikke i det hele tatt vært spørsmål om Side:429 noen bruk av vatnet eller bunnen av dette som kan sees som utslag av eierrådighet. Men det er likevel på det rene at grunneierne i enkelte deler av vatnet har utøvet sådan bruk - fiske - således i vestenden og ved Vålå. Og etter det som fiskerisakkyndige har opplyst om hvor langt ut - til hvilke dybder - ørretfiske med faststående redskap vanligvis drives, bør ikke grensene på de stedene hvor fiske foregår trekkes nærmere land enn i 20 meters dyp. Men da må grensen trekkes så langt ute i hele vatnet. I et vatn som Bygdin kan det ikke være grunnlag for å bruke forskjellige utgangspunkter ved avgrensningen i de enkelte deler av vatnet. At den faktiske rådighetsutøvelse ikke har vært og ikke kan være den samme over alt i vatnet blir for så vidt ikke avgjørende. Slik vil det i mer eller mindre utpreget grad være i alle vatn, for den saks skyld også i dem som er private i sin helhet. Å trekke en almenningsgrense i Bygdin i forskjellig dybde etter den større eller mindre bruk som har vært øvet på de forskjellige steder ville for øvrig være praktisk ugjennomførlig. Det ville iallfall kreve inngående undersøkelser om bruks-og dybdeforhold, undersøkelser som ikke ville stå i noe rimelig forhold til den praktiske betydning av det foreliggende avgrensningsspørsmål. Den rettsavgjørelse som kommisjonen her treffer bygger til dels på vurdering av rent skjønnsmessig art, og det må da være berettiget i noen grad å la praktiske hensyn spille inn ved siden av de rent rettslige. Vi blir etter dette stående ved å trekke almenningsgrensen i Bygdin ved et dyp av 20 meter under vatnets alminnelige sommervannstand i uregulert tilstand. - - - Tyin har mange likhetspunkter med Bygdin. Når bortsees fra Koldedalsfjorden og sundet mellom denne og hovedbassenget i Tyin, er også dette vatnet åpent med renskårne strender. Dybden er gjennomgående ganske stor, om enn ikke så stor som i Bygdin, og bunnen faller også her de fleste steder nokså bratt av fra land. Andre grunner enn dem en finner langs land og rundt de meget få holmer synes det ikke å være i vatnet. Men i en meget vesentlig henseende skiller Tyin seg avgjort fra Bygdin: Tyin er et godt fiskevatn - om enn de superlativer som brukes ikke synes å passe når en sammenholder opplysningene om avkastningen med vatnets store areal - og fisket er opplyst å ha vært drevet mange steder langs strendene. Til dette kommer at det må ansees å være på det rene at vatnet - i den utstrekning det overhodet er gjenstand for privat eiendomsrett - fra gammel tid har vært eid av oppsitterne på to gårder - Opdal og Skogstad -, uavhengig av rettsforholdene i de omkringliggende landstrekninger. - - - - - - Øygarden bemerker: Fiskevatnet Tyin er ein part av gardane Opdal og Skogstad i Vang. På nordsida frå osen i Koldedøla, heile austsida og sudvestsida til Årdalsgrensa ved Tyinosen, er vatnet umringa av landstrekningar som for storparten høyrer til eller hev kome frå Opdal og Skogstad. Resten av Tyinstranda høyrer til Moen frå Tyinosen til Buvatsbekken og til Breikvamstrekningen (som no vert statsalmenning) fra Buvatsbekken til Koldedalsosen. Men korkje Moen eller statsalmenningen eig noko i vatnet. Eigedomsgrensa går etter stranda slik at Opdal og Skogstad eig heile vatnet. Side:430 Den opphavelege Opdal og Skogstadeigedomen hev einerett til alt fiske i Tyin. Det er soleis et nære og intimt samband millom vatnet og gardane både geografisk, historisk og retsleg. Dette gjev Tyin ein karakter av privatvatn so skarp og klår at det er sjeldsynt å finna maken jamvel i småe vatn. Storleiken er heller ikkje so dominerande sett i høve til landvidda Opdal og Skogstad har. Ein må segja det er eit godt samhøve millom dei einskilde delar av eigedomen. - - - - - - Men so er spørsmålet: Er det gjennom domspraksis før fastsett ei maksimalgrense for almenningsfrie innsjøar på ca. 20 rutekm.? Herpå meinar eg det må svarast nei. Storleiken er mykje tala på i domar frå før. Men det er til sjuande og sist andre faktorer som har vore avgjerande for domsresultatet. Me må heller ikkje gløyma at den uppgåva som er tildela retten er å fastslå kva som er gjeldande rett i kvart einskildt tilfelle, ikkje er å skapa ny generel rett. Ein høgsterettsdom av ny dato (19. mars 1937) fastslær då ogso med reine ord at festna retstilhøve ikkje må rivast op. Det blir difor i fyrste rekkje bruken frå den einskilde eigedom, lokal sedvanerett, idet heile retsopfatninga i distriktet, som må leggjast til grunn. Ein er her i den hepne stoda at retsskipnaden i fiskevatn er noko av det mest avklåra og fullkomne i bygderetsskipnaden. Serleg gjeld dette gode fiskevatn. Dei hev vore verdfulle eiger alle tider, vigtigare for matforsyninga i eldre tid enn no. So å segja noko av stabburet. Men retsskipnaden er so ulik. Kvar bygd mest har sin. I dette høvet må me difor fyrst og fremst freista finna ut kva som er retsopfatninga i Vang. - - - - - - Av grunnar som eg framanføre har prøva å gjera greide for må eg røysta mot at det i Tyin er noko midtparti som høyrer til Staten. Bygdin stend i ei noko onnor stode enn Tyin. Her må ein vel segja at presumsjonen for ein midtfjordsalmenning alt i alt hev overtaket. Under noko tvil kjem eg difor til at det i Bygdin er eit midtparti som høyrer til Staten. Grensa meiner eg bør gå so langt frå land at ho kjem utanføre garn og linestøde. Eg røystar difor for at grensa skal gå minst 100 meter frå land og til 20 meters djup der dette fell utanfor 100 m. grensa. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
