Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommerne Grette, Schei og Dæhli. Under behandlingen av et dødsbo ved Oslo skifterett, ble de tre arvinger ikke enige om hvem av dem som skulle overta boets faste eiendom, som ved skiftetakst var satt i en verdi av kr. 87000. Det ble under skiftesamling 30. juni 1950 tilført skifteprotokollen at skifteretten fant å måtte la eiendommen selge ved auksjon mellom arvingene overensstemmende med Justisdepartementets forskrifter. Videre ble det nevnt at skifteretten fant å måtte begrense budene til kr. 105 000,-, at arvingen Ragnar Buckhardts representant før auksjonen bød kr. 106 000,- og at alle arvingene under auksjonen bød kr. 105 000,-. Til slutt het det: «Arvingene ble deretter gitt frist i 14 dager til for skifteretten å begrunne sin påstand om fortrinsberettigelse til å overta eiendommen. Skifteretten vil deretter treffe beslutning om hvem av arvingene som skal overta eiendommen. Anke over den av skifteretten fastsatte pris kan innbringes for lagmannsrett.» Den 20. september 1950 traff skifteretten beslutning om at arvingene Thorolf og Erika Eriksen i fellesskap skulle overta eiendommen. Ragnar Buckhardt erklærte kjæremål 7. oktober og gjorde blant annet gjeldende, at det var uriktig av skifteretten ikke å anta hans bud på kr. 106 000.-. Side:673 Lagmannsretten fant at kjæremålet måtte ansees å gjelde både skifterettens beslutning av 30. juni om begrensning av budene til kr. 105 000,- og beslutningen av 20. september. Lagmannsretten uttalte videre: «Hva angår kjæremålet over skifterettens beslutning av 30. juni 1950 om begrensning av prisen til kr. 105 000,- bemerkes at kjæremålsfristen for angrep mot denne beslutning utløp den 30. juli 1950, og da kjæremålet er erklært i prosesskrift av 7. oktober 1950, finnes kjæremålet for så vidt denne beslutning angår å måtte avvises. Det bemerkes i denne forbindelse at det av skifteprotokollen for møtet den 30. juni 1950 fremgår at ingen av arvingene hadde noe å innvende mot begrensningen av budene til kr. 105 000,-,idet alle - også den kjærende part - bød dette beløp uten å fremkomme med protest eller erklære kjæremål, og det til tross for at skifterettens administrator opplyste at prisansettelsen kr. 105 000,- som høyeste bud skifteretten ville godta, kunne innbringes for lagmannsrett. Når den kjærende part i stedet bød kr. 105 000,- og derpå i skriftlige innlegg til skifteretten fremholdt at eiendommen burde overlates til ham, er det heller ikke rimelig at han - etter at skifterettens avgjørelse er gått ham imot - skal kunne angripe prisansettelsen. Lagmannsretten finner etter det foran anførte ikke grunn til å drøfte eller avgjøre spørsmålet om skifterettens prisansettelse bygger på uriktig lovfortolkning. Hva dernest angår spørsmålet om skifterettens valg mellom arvingene bemerkes, at denne avgjørelse ikke kan angripes som uheldig eller uhensiktsmessig, jfr. skiftelovens §27. Saken blir derfor å avvise fra lagmannsretten også for så vidt angår kjæremålet mot skifterettens beslutning av 20. oktober 1950 om å overlate eiendommen til motpartene, jfr. [[Rt-1949-586]] og 589.» Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte bl.a.: «Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at skifterettens beslutning av 30. juni 1950 om begrensning av budene til kr. 105 000,- måtte vært særskilt påkjæret, og at kjæremålsfristen for lengst var utløpet da kjæremålet ble erklært den 7 oktober 1950. Utvalget viser for så vidt til lagmannsrettens begrunnelse. Kjæremålsutvalget er også enig med lagmannsretten i at skifterettens bestemmelse om hvem av arvingene som skal få kjøpe eiendommen ikke er gjenstand for overprøvelse, jfr. skiftelovens §27 og Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse i [[Rt-1949-589]].» Buckhardt ble idømt saksomkostninger ved begge kjæremål. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
