Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Berger: I sak mellom A og B avsa Oslo byrett den 30. november 1949 dom med sådan domsslutning: «A kjennes å være bidragspliktig, men ikke å være far, til det guttebarn som B har født xx.xx.1948.» B innanket dommen for Eidsivating lagmannsrett, som den 20. oktober 1949 avsa dom med sådan domsslutning: «A kjennes å være far til det barn som B fødte den 13. juni 1948. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B v/verge C kr. 500,00 innen 2 uker etter forkynnelsen av denne dom.» A har i rett tid påanket dommen til Høyesterett. Anken ble behandlet i Høyesterett den 3. november 1951, men ble da ved kjennelse utsatt for å behandles i sammenheng med en annen sak A mot D angående farskapet til dennes barn født xx.xx.1949, idet det hadde vist seg at det var sammenheng mellom sakene på grunn av resultatet av blodtypeundersøkelsene. I saken A mot D avsa Oslo byrett 6. desember 1951 dom med sådan domsslutning: «A kjennes bidragspliktig til det av D den 22. april 1949 fødte pikebarn. Saksomkostninger idømmes ikke.» A har i rett tid påanket dommen, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har den 2. februar 1952 tillatt anke direkte til Høyesterett. Disse saker er så for Høyesterett forenet til felles behandling og avgjørelse. Side:314 Sakenes sammenheng fremgår av de tidligere retters domsgrunner. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye bevisligheter, hvorav jeg her finner det tilstrekkelig å nevne en bevisopptagelse i saken B ved Oslo byrett 29. og 30. september 1950, hvor partene og 6 vitner har avgitt forklaring. A har for Høyesterett nedlagt sådanne påstander: I saken B: «1. A frifinnes for farskap og bidragsplikt til det guttebarn som B fødte den 13. juni 1948. 2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.» I saken D: «1. A frifinnes for farskap og bidragsplikt til det pikebarn som D fødte den 22. februar 1949. 2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.» B har ved sin oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat Doksæter, nedlagt sådan påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes: 2. Mitt salær som beskikket sakfører fastsettes av Høyesterett. 3. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige.» D har nedlagt sådan påstand: «1. Oslo byretts dom av 6. desember 1951 i sak mellom A og D stadfestes. 2. D tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» I de foreliggende tilfelle står blodprøvene i en særlig stilling, og jeg finner det derfor mest praktisk først å behandle spørsmålene i saken uten hensyn til resultatet av blodtypeundersøkelsene. Hva B-saken angår, anser jeg det bevist at partene har hatt samleie til sådan tid at A kan være barnets far, og henviser til hva byretten og lagmannsretten har anført herom. Det er ikke bevist at B i det kritiske tidsrom har hatt samleie med andre menn, men jeg antar med byretten at det foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt at A er barnets far. Jeg henviser til hva byretten herom har anført, og legger særlig vekt på B's tidligere samleier med andre menn, hennes stadige uteliv i den kritiske tid, og på den måte hun herunder har opptrådt på overfor andre og fremmede menn. Derimot antar jeg ikke at man etter det som er opplyst kan legge særlig vekt på hennes oppgivender i svangerskapstiden eller på at hun ikke øyeblikkelig underrettet A om sin tilstand. Alle forhold tatt i betraktning finner jeg ikke at der her kan avsies dom for farskap. Hva D-saken angår, finner jeg det godtgjort at A har hatt samleie med D til sådan tid at han kan være barnets far, men da moren også har hatt samleie med en annen i det kritiske tidsrom, kan det bare bli tale om bidragsplikt; jeg henviser for øvrig til byrettens begrunnelse, som jeg tiltrer. Jeg går så over til å behandle de spørsmål som står i forbindelse med blodprøvene. Side:315 Det er i sakene foretatt gjentatte blodtypeundersøkelser etter forskjellige systemer, AB0, MN, Rh, og i B-saken også etter P-systemet. Etter MN, Rh og P-systemene er det intet til hinder for at A kan være barnas far. Derimot må jeg behandle undersøkelsene etter AB0-systemet nærmere. Ved undersøkelsene er det konstatert at A har blodtype A1, B har typen B, og hennes barn, en gutt, type A2B, mens D har typen 0 og hennes barn, en pike, typen 0. I begge tilfelle uttaler den sakkyndige professor Waaler at det ikke er noe til hinder for at A kan være far til barnet, og heri støttes han for øvrig av prosektor Lundevall. Men professor Waaler tilføyer at A ikke kan være far til begge disse barn. Sammenhengen hermed fremgår av en redegjørelse fra professor Waaler i B-saken, og jeg gjengir her en del av hans brev av 1. november 1949 til Oslo byrett: «Et individs blodtypetilhørighet bestemmes av to arvefaktorer, som individet har fått, den ene fra sin far, den annen fra sin mor (aldri begge faktorer fra den ene av foreldrene). Hvis disse to faktorer er like, blir egenskapen preget av det, eksempelvis: Individet har fått 0 fra begge sine foreldre. Vi sier da at det har anleggspreget 00, og at det har fremtoningspreget (egenskapen) 0. Om de to faktorer er forskjellige, kan resultatet bli varierende. Det som her kan eksemplifiseres ved foreliggende tilfelle er følgende: Et individ, som har fått A1 fra den ene av sine foreldre og fra den annen enn 0 eller A2 eller A1 og altså har anleggspregene 0A1 eller A2A1, eller A1A1 vil alltid få fremtoningspreget (egenskapen) A1 («A1 dominerer over 0 og A2»). Når vi altså stiller diagnosen A1 på et individ, så har det fått A1 fra den ene av foreldrene, men vi kan ikke vite om det fra den annen har fått 0 eller A2 eller A1. Barnet i foreliggende sak, som er A2B, har fått A2 fra den ene og B fra den annen av sine foreldre. Det må ha fått B fra moren, som med sitt anleggspreg (0B eller BB) ikke har noe A2 å gi barnet, og det må derfor ha fått sitt A2 fra faren. Det kan ikke komme fra en mann med anleggspregene 0A1 eller A1A1, for han har heller ikke noe A2 å gi bort, men det kan komme fra en med anleggspreget A2A1 (og naturligvis også fra en med 0A2, A2A2 eller A2B). Og da jeg ikke kan se forskjell på disse tre anleggstyper (som vi kan tenke oss i det foreliggende tilfelle) 0A1, A2A1, eller A1A1, så må jeg si om alle A1-menn: Deres farskap er ikke utelukket. Men hvis jeg arvelighetsmessig kunne analysere mannen, kunne konklusjonen bli en annen. Han har fått sitt Al fra den ene av sine foreldre. Hvis den annen er 0 (d. e. har anleggene 00), så er mannen analysert til å ha anleggspreget 0A1, og da kan han ikke være far til en B-mors A2B-barn. Derfor i foreliggende tilfelle: Så lenge jeg bare har blodtypebestemt mannen til å være A1, kan han ikke utelukkes (for han kan jo ha anleggene A2A1); men hvis jeg kan få analysert ham til å være 0A1 (fordi en av hans foreldre er 0), da kan han utelukkes. Dette forutsetter naturligvis at vi kan være sikre på at hans «foreldre» er hans virkelige foreldre. Side:316 Etter det har jeg undersøkt A's mor (hans far er død). Da moren er type Al, hadde jeg dermed ikke fått analysert hans anleggspreg. For at han skal kunne være far til B's barn måtte han ha anleggspreget A2A1. For at han skal kunne være far til D's barn, må han ha anleggspreget 0A1. Herav følger at han ikke kan være far til begge barn. Jeg kan dessverre ikke gi noen veiledning om hvilken sak han kan utelukkes i.» Om den rettslige bedømmelse av (len situasjon som foreligger vil jeg først bemerke at stillingen her er annerledes enn i de saker hvor Høyesterett tidligere har lagt resultatet av blodtypeundersøkelsene til grunn for sin avgjørelse; jeg kan for så vidt henvise til Høyesteretts siste avgjørelse ved dom av 23. februar 1952 i l.nr. 24/1952*) og de der siterte dommer. I disse andre tilfelle var forholdet overalt det at blodprøvene viste at mannen ikke kunne være far til det barn saken gjaldt. I det i denne sak foreliggende tilfelle er forholdet det motsatte, konklusjonen for blodtypeundersøkelsene er jo at mannen ikke etter det materiale som kan fremskaffes kan utelukkes som far til noe av de to barn. Når da videre stillingen, etter hva jeg tidligere har anført, er den at i begge tilfelle har mannen hatt samleie med moren til sådan tid at han kan være barnets far, og man ikke i noen av tilfellene anser det bevist at han er barnets far, så må etter min mening konsekvensen bli at mannen kjennes bidragspliktig til begge barn. For begge hans vedkommende foreligger da den situasjon som er behandlet i barnelovens §13 annet ledd, og for intet av dem foreligger bevis for at mannen allikevel ikke kan være barnets far. *) ( [[Rt-1952-209]]). Jeg antar at sakskostnader på grunn av sakens art ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer for denne dom: Byrettens dommer av 30. november 1948 og 6. desember 1951 stadfestes. Sakskostnader tilkjennes ikke. Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Helgesen, Thrap og justitiarius Stang: Likeså. I sak mot B: Av byrettens dom (dommer G. Wiers-Jenssen): Den 13. juni 1948 fødte B et fullbåret guttebarn. Det var første gangs fødsel. Som far til barnet oppga hun agent A. Farskapsforelegg er utferdiget mot ham av fylkesmannen i Oslo og Akershus den 25. mai 1948. A har i rett tid reist sak til fraleggelse av farskaps- og bidragsplikt. Han erkjenner at han har hatt samleie med barnemoren til slik tid at han kan være far til barnet, men han mener det foreligger omstendigheter som gjør saken tvilsom. Etter partenes forklaringer er det på det rene at de ble presentert Side:317 for hinannen av saksøktes venninne, 1. vitne. Det ble avtalt at de skulle dra på hyttetur, og søndagen etter reiste de tre til saksøkerens hytte på Modum. Partene hadde samleie på denne hyttetur. Saksøkeren mener dette var i slutten av juli 1947, mens saksøkte mener det var 3. august 1947. Senere traff de hinannen et par ganger, uten at de hadde samleie, og i september var så saksøkte hjemme hos saksøkeren, hvor de hadde samleie. Saksøkte forklarer at dette var den 17. september 1947. Litt etter var de sammen med 1. vitne på en 3 dagers biltur i Sverige, men de hadde ikke samleie, og har heller ikke hatt samleie siden. Retten må etter dette anta, at partene har hatt samleie midt i september 1947, og saksøkeren har da hatt samleie med saksøkte til slik tid at han kan være far til det barn som er født xx.xx.1948. - - - Det er i sakens opplysninger intet som godtgjør at saksøkte til kritisk tid har hatt samleie med andre. Men de opplysninger som ellers foreligger om saksøktes forhold til det annet kjønn er etter rettens mening av den karakter, at det skaper tvil om saksøkeren er far til barnet. Saksøkte er født xx.xx.1930. Det er etter hennes egen forklaring på det rene at hun i 1946 og vinteren 1946-47 hadde samleie med 2 andre menn. Videre må det etter hennes egen og 1. vitnes forklaring antas, at hun og vitnet var meget ute om kveldene, og på gaten eller restaurant lot seg tilsnakke av menn og tok imot invitasjoner fra disse menn. Hun ble således med vitnet E opp på dennes fotograf-atelier, etter at han en tid i forveien hadde slått an med saksøkte og 1. vitne på Kaba restaurant. Vitnet G, som hun på et vis ar forlovet med høsten 1947, ble hun kjent med, mens de begge sto og hørte på Frelsesarmeens møte på Torvet. Saksøkeren innlot hun seg med etter et meget flyktig bekjentskap. Og den 19. juli 1947 lot hun og 1. vitne seg ta opp i en bil av vitnet F og dennes kamerat. De ble med hjem til F, uten at det, etter vitneprovene, foregikk noe usømmelig. Retten finner etter dette at det kan være så vidt tvilsomt om saksøkeren er barnets far, at han kun kan dømmes til å være bidragspliktig. Det er i saken foretatt blodtypeundersøkelse, men etter blodtypene er det intet til hinder for at saksøkeren kan være far til barnet. Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Johs. Koefoed, Sverre Dæhli og Erling Rikheim): - - - Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn byretten. Det er på det rene og også innrømmet av ankemotparten at han har hatt samleie med B omkring midten av september 1947, altså til sådan tid at han etter naturens orden kan være far til det barnet hun fødte den 13. juni 1948. På den annen side er ikke ført bevis for at B har hatt samleie med andre i det kritiske tidsrom. I motsetning til byretten finner man heller ikke at det i øvrig foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt om ankemotparten er far til barnet. Det er visstnok så at B høsten 1946 og i februar 1947 har hatt samleie med to andre menn. Etter de opplysninger som foreligger, må man imidlertid gå ut fra at det hadde bestått et lengere tids vennskapsforhold mellom B og vedkommende før hun innlot se i kjønnslig forbindelse Side:318 med dem og retten kan derfor ikke oppfatte disse episoder som uttrykk for at B er en person som uten videre innlater seg med den første og beste hun treffer. At hun og en venninne fulgte med vitnene E og F hjem etter å ha gjort deres bekjentskap på gaten, må nærmest tilskrives ungdommelig ubetenksomhet og det samme gjelder bekjentskapet med vitnet G. Etter vitneanførselen antar man for øvrig at det ikke har foregått noe usømmelig ved disse anledninger. De nye erklæringer som foreligger fra professor dr. med. G. Waaler gir som resultat at det etter fornyede blodtypebestemmelser - denne gang også av ankemotpartens mor - ikke er noe i veien for at ankemotparten kan være far til B's barn. - - - I sak mot D: Av byrettens dom (dommer F. A. Krogh): Stuepike D (født xx.xx.1918) fødte den 22. april 1949 utenfor ekteskap et fullbåret pikebarn etter et antatt svangerskap av 40 uker. Hun har i fødselsmeldingen oppgitt sin siste menstruasjons første dag til 12. juli 1948, og faren å være H. Denne H har tross iherdig ettersøking ikke vært å finne. For bidragsfogden opplyste hun i mai 1949 at hun også hadde vært sammen med A til slik tid at han kunne være barnets far. Oslo og Akershus fylker utferdiget 16. juni 1949 bidragsforelegg mot A som rettidig har begjært sak anlagt og i denne nedlagt påstand om frifinnelse. Saksøkerens forklaring gikk under saksforberedelsen ut på, at han i slutningen av juni eller de første dager av juli 1948 på gaten i Oslo stanset sin bil og inviterte saksøkte og en venninne av henne til å bile med ham. Han bilte først saksøkte til hennes bolig i X gate og deretter den andre piken til hennes hjem. Dagen etter under en biltur i byen så han saksøkte igjen, og hun ble da med ham til hans bolig i Y veien, hvor han forholdsvis lett oppnådde samleie med henne. Samleiet var fullbyrdet, og hun var hos ham i det hele ca. en halvtimes tid. Han anvendte gummi og mener at den var hel etter bruken. Han hørte deretter ikke noe fra henne før hun i slutningen av året 1948 ringte opp og sa at hun ville komme opp til ham. Hun kom da noen dager senere og fortalte ham at hun var gravid, og hadde samtidig sagt at hun var under behandling for syfilis på Ullevål sykehus. Hun mente at han måtte være far til barnet hennes, men han svarte henne at dette ikke kunne være mulig da han hadde vært forsiktig. Saksøkeren har ment at hun også måtte ha vært sammen med andre i den kritiske tid, da han straks søkte læge som fant at han ikke var smittet av venerisk syke. Under hovedforhandlingen har han med hensyn til tidspunktet for der es samleie anført, at dette i hvert fall måtte ha funnet sted før 17. juli 1948 da han den dag reiste på ferie. Han har fremlagt og henvist til et kort for feriekjøring i tiden 17. juli til 8. august 1948. - Han har hevdet at han i de nærmeste dager før 17. juli - han har ikke kunnet angi hvor mange dager - var sammen med en dame som han skulle ha reisefølge med på sin ferietur. Han har derfor ment at samleiet fant sted i de første dager av juli. Saksøkte har hevdet at partenes samleie fant sted i midten av juli og fikserte dette under saksforberedelsen til mandag den 19. juli. Saksøkeren var da etter at han et par dager før hadde tatt saksøkte og en Side:319 venninne opp i sin bil - kommet ut av sin bil ved Atheneum og hadde ropt på henne. Han fikk henne overtalt til å kjøre med ham til Y veien, hvor han trakterte henne med et ganske lite glass med gult, søtt stoff. Det var godt, men hun ble helt svimmel, så det måtte ha vært meget sterkt. Det endte med at hun lot ham få samleie med seg - hun var blitt påvirket og tror ikke at hun ellers ville ha innlatt seg med ham. Under hovedforhandlingen ble hun eksaminert meget inngående om tidspunktet for samleiet og foreholdt en del motsigelser i tidligere forklaringer for bidragsfogden. Det endte med at hun ikke turde fiksere tidspunktet nærmere enn at det var engang i midten av juli. Hun har hele tiden hevdet, at det var etter hennes siste menstruasjon 12. juli. I juli måned hadde hun også hatt samleie på Ekeberg med en mann som kalte seg H, og har hevdet at nevnte H voldtok henne og røvet hennes veske. Hun har ikke kunnet erindre om dette samleie fant sted før eller etter samleiet med saksøkeren. Retten bemerker: Det er ingen vesentlig uoverensstemmelse mellom de forklaringer som partene sluttelig er blitt stående ved med hensyn til tidspunktet for deres eneste samleie. Saksøkte har den hele tid hevdet, at det fant sted omkring midten av juli 1948, og saksøkeren har etter rettens mening ikke kunnet anføre avgjørende omstendigheter som taler imot at dette er riktig. Man må gå ut fra at saksøkeren reiste på ferie den 17. juli, kfr. hans kjørekort. At han etter sin forklaring i noen dager før dette tidspunkt har vært opptatt med en dame som skulle være hans reisefølge i ferien, utelukker etter rettens mening ikke at han kan ha truffet også saksøkte i de nærmeste dager før 17. juli. Man har så vel av denne sak som også av en tidligere pådømt sak her ved byretten (nr. 3184/1948, avd. IV) fått det bestemte inntrykk at saksøkeren i disse år har vært en særdeles pågående herre like overfor tilfeldige damebekjentskaper. Retten finner det derfor godtgjort at saksøkeren har hatt samleie med saksøkte til sådan tid, nemlig omkring midten av juli 1948, at han etter naturens orden kan være barnets far. Saksøkerens innsigelse om, at det på grunn av hans utviste forsiktighet med anvendelse av gummi må være utelukket at han kan være far, må etter praksis i disse saker avvises. Etter blodtypeundersøkelsen er det ikke noe i veien for at han kan være far til barnet. Da saksøkte imidlertid har erkjent også å ha hatt samleie med en annen i det kritiske tidsrom, er det alene utferdiget bidragsforelegg mot saksøkeren. Han vil derfor bli dømt overensstemmende med forelegget. Det bemerkes at professor dr. Waaler i en skrivelse til nærværende rett av 1. november 1949 har gitt en nærmere utredning av blodtypebestemmelsen i nærværende sak sett i forbindelse med den ovenfor nevnte sak 3184/1948 vedrørende B. Professoren har konkludert med at saksøkeren ikke kan være far til begge barn (B og saksøktes) uten at han har kunnet gi noen veiledning om hvilken sak han kan utelukkes i. Saken vedrørende B's barn er for tiden under behandling i Høyesterett, hvor den er utsatt i påvente av dom i nærværende sak. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
