Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Helgesen: Saken gjelder herr A's krav om separasjon fra sin hustru fru A. Kravet er reist med hjemmel i §42, annet ledd i lov nr. 2 av 31. mai 1918 om inngåelse og oppløsning av ekteskap. Foruten kravet om separasjon gjelder saken størrelsen av det bidrag herr A er forpliktet til å betale til sin hustru og endelig om retten eventuelt skal treffe bestemmelse om at felleseiet skal deles på den måten som er nevnt i ekteskapslovens §47, jfr. §54 fjerde ledd. X byrett avsa den 24. juni 1950 dom i saken med slik domsslutning: «Herr A og fru A separeres i medhold av ekteskapslovens §42, annet ledd. I underholdsbidrag til hustruen betaler herr A fra i dag å regne og inntil videre kr. 750,00 pr. måned. Felleseiet deles likt. For så vidt angår spørsmålet om gyldigheten av ektepakten av 20. mars 1919 og om hva saksøktes særeie og partenes felleseie omfatter, avvises saken. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Fru A påanket dommen til Y lagmannsrett, som den 22. juni 1951 avsa dom med denne domsslutning: «Separasjon gis ikke.» I underholdsbidrag til hustruen betaler herr A kr. 750,00 pr. måned fra 24. juni 1950 og inntil videre. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at separasjon skulle gis. For lagmannsretten forelå også spørsmålet om gyldigheten av ektepakten av 20. november 1919 og tvisten om omfanget av saksøktes særeie og partenes felleseie. Når det gjelder disse spørsmål, godtok fru A byrettens avgjørelse. Herr A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår separasjonsspørsmålet. Byrettens og lagmannsrettens fastsettelse av underholdsbidraget til kr. 750,00 pr. måned fra 24. juni 1950 godtar han. For Høyesterett har han nedlagt denne påstand: «At X byretts dom stadfestes og at den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.» Fru A's påstand er: «Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at underholdsbidraget fastsettes til kr. 1000,00 pr. måned fra 3. juni 1949. Saksomkostninger tilkjennes for byrett, lagmannsrett og Høyesterett. Side:813 Subsidiært: 1. Den ankende tilpliktes å betale underholdsbidrag kr. 1000,00 pr. måned. 2. Felleseiet deles etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37. 3. Saksomkostninger tilkjennes for alle retter.» Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer. Til bruk for Høyesterett er med partenes og prosessfullmektigenes samtykke dokumentert skriftlige fremstillinger som de to ektefeller har gitt om det ekteskapelige forhold og sin økonomi. Herr A's selvangivelse for inntektsåret 1951 er dokumentert. Den viser at hans nettoinntekt i det året var ca. kr. 25 000,00, det vil si vel kr. 16 000,00 netto etter fradrag av kr. 9000,00 pr. år i bidrag til hustruen. Det er også fremlagt noen andre nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. I spørsmålet om separasjon bør gis er jeg kommet til samme resultat som byretten og den dissenterende dommer i lagmannsretten, hvis begrunnelse jeg i alt vesentlig kan tiltre. Jeg er enig med byretten i at det allerede på det tidspunkt da byretten avsa sin dom ikke var «noen rimelig utsikt til at saksøkeren overhodet vil komme til å gjenoppta samlivet med saksøkte». Det er også - ved det som senere er passert - etter min mening blitt bekreftet at samlivsbruddet på det tidspunkt var endelig. Når det gjelder størrelsen av bidraget til hustruen, er jeg enig med byretten og lagmannsretten i at dette bør settes til kr. 750,00 pr. måned fra 24. juni 1950 og inntil videre. Det er - mener jeg - ikke for Høyesterett fremkommet nye opplysninger, som gir grunnlag for å endre de tidligere retters fastsettelse av bidragets størrelse. Jeg understreker at beløpet er bidrag kun til fru A, idet mannen betaler særskilt bidrag til adoptivdatteren. Og videre understreker jeg at fru A i tillegg til det kontante bidrag på kr. 750,00 pr. måned hun får, for tiden også nyter fordelen av å bo i ektefellenes hus, uten å betale annen leie enn den som fremkommer ved at hun dekker eiendommens faste utgifter tilsammen ca. kr. 900,00 pr. år. Huset har 6 rom, kjøkken og bad, og hun kan få inntekter ved å leie bort noen av rommene. Det er en selvfølge at bidraget til fru A fastsettes under hensyn til forholdene i dag. Hvis disse senere endrer seg, vil det være adgang til etter reglene i ekteskapslovens §56 siste ledd å ta opp igjen spørsmålet om bidragets størrelse. I spørsmålet om bodelingen er jeg kommet til et annet resultat enn byretten. Ekteskapet mellom ektefellene hadde vart i 30 år da det endelige samlivsbruddet kom. Som følge av bruddet og separasjonen blir fru A, som snart er 70 år gammel, på mange måter satt i en vanskelig situasjon, både sosialt og økonomisk, selv hensyn tatt til det bidrag som tilkjennes henne. Når jeg tar dette i betraktning og på bakgrunn av det forhold at det var hun som ved inngåelsen av ekteskapet brakte med seg en etter omstendighetene ikke ubetydelig formue, mens mannen ikke brakte inn noe, finner jeg det rimelig å ta til følge hennes påstand om deling av felleseiet etter reglene i ekteskapslovens §37. Som nærmere omhandlet i Side:814 byrettens dom er det tvist mellom partene om hva særeiet og felleseiet omfatter. Det er også i dommen gjort rede for hvorledes den kontante formue på ca. sv. kr. 40 000,00 hun brakte med seg i årenes løp er blitt anvendt. I prosedyren for Høyesterett har fru A's prosessfullmektig gitt supplerende opplysninger om dette. Han har opplyst at - foruten de kr. 17 000,00 som er omhandlet i byrettens dom - betalte fru A av sine særeiemidler i 1920 en gjeld mannen hadde på kr. 4000,00 og at kr. 2200,00 samme år ble brukt til innkjøp av en gammel bil. I 1930 ble en ny bil kjøpt av hennes særeiemidler for kr. 5000,00. Resten av hennes kontante formue ca. kr. 12000,00 ble - hevder hun - anvendt til innkjøp av landsted med inventar og løsøre. Jeg finner ikke grunn til i denne sak å komme inn på tvisten om hva særeiet og felleseiet omfatter, spørsmål som i sin tid må avgjøres av skifteretten. Det er tilstrekkelig for meg å konstatere at fru A i tvisten om de økonomiske forhold har interesse i å få fastslått om deling av felleseiet eventuelt skal skje etter restitusjonsprinsippet. Som allerede nevnt, finner jeg at hennes påstand om dette bør tas til følge, slik at hun får adgang til forlods dekning som bestemt i lovens §37, hvis hennes særeiepåstander ikke fører frem. Jeg finner at sakskostnader ikke bør tilkjennes og stemmer for denne dom: Byrettens dom av 24. juli 1950, dens 1ste og 2net ledd stadfestes. Fellesboet deles etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr, §37. Sakskostnader tilkjennes ikke. Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg finner det tvilsomt om det er tilstrekkelig grunn til å anvende unntaksregelen i ekteskapslovens §54, 4, særlig under hensyntagen til at ekteskapet har vart så lenge, men er blitt stående ved å slutte meg til førstvoterende også i dette punkt. Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer Bahr og justitiarius Stang: Likeså. Av byrettens dom (dommer K. Roll Matthiesen): Læge A, født xx.xx.1893, fru A, født xx.xx.1882, ble viet 22. mars 1919. - - - I ekteskapet er det ikke barn. Ektefellene har adoptert et barn, B født xx.xx.1929. Hun studerer medisin og er forlovet. Ektefellene har siden 1928 hatt sin bopel i X. Den 3. juni 1949 meddelte saksøkeren saksøkte at han i flere år hadde stått i forhold til en annen kvinne. Han flyttet hjemmefra 6. juni 1949. Side:815 Saksøkeren har forklart at ekteskapet på grunn av saksøktes tendens til å ville dominere ikke har vært ubetinget harmonisk. Etter at partene i 1944 hadde hatt sølvbryllup, ble forholdet mellom dem meget spent. Aldersforskjellen ble mer fremtredende og saksøkeren klarte ikke å fortsette det ekteskapelige samliv med hustruen. Han hadde levet i sølibat i minst et halvt års tid, da han høsten 1945 etablerte et forhold til en annen kvinne. Han er blitt glad i vedkommende og akter å gifte seg med henne. Han vil ikke under noen omstendighet flytte hjem igjen til hustruen. Saksøktes forklaring går ut på at det mellom ektefellene ikke har vært uenighet eller uoverensstemmelse av noen betydning. Ved sølvbryllupsfesten ble det så vel fra saksøkeren som saksøkerens slekt gitt uttrykk overfor saksøkte for den mest umiddelbare beundring for saksøktes opptreden i ekteskapet og for det gode forhold ektefellene imellom. De levet sammen så sent som i 1948. Saksøkte er av den mening at mannens opptreden er hva hun kaller tidsbetonet. Hun er glad i sin mann og ønsker ikke at hjemmet skal oppløses. Hun tror på muligheten av at han skal komme tilbake til henne. Av foranstående fremgår at partene iallfall siden 1948 ikke har levet sammen som mann og hustru. Retten er ikke i tvil om at saksøkeren mener det alvorlig når han har fremholdt at han er blitt glad i en annen og at han ikke i noe tilfelle vil vende tilbake til hustruen. Man finner etter det som har passert at det ikke er noen rimelig utsikt til at saksøkeren overhodet vil komme til å gjenoppta samlivet med saksøkte. Under disse omstendigheter antas betingelsene for å gi separasjon etter ekteskapslovens §42, annet ledd, å foreligge. Saksøkerens påstand herom vil bli å ta til følge. - - - Saksøkte har under forutsetning av at fordringen på kr. 17 000,00 vedkommende Z gate ikke ansees som hennes særeie, påstått å ha rett til forlods å utta av felleseiet kr. 17 000,00 under påberopelse av ekteskapslovens §54, fjerde ledd, jfr. §37. Til dette refererer punkt 2 i hennes subsidiære påstand seg. Herom skal retten bemerke at §37 i ekteskapsloven ikke hjemler den ene ektefelle rett til bare for seg å kreve forlods uttagning. Hva resultatet enn måtte bli med hensyn til de omtvistede spørsmål om omfanget av partenes felleseie og saksøktes særeie, vil det ikke under noen omstendighet være grunn til å fravike lovens hovedregel om likedeling. Det vil bli bestemt at felleseiet skal deles likt. Saksøkeren har en inntekt av kr. 23-24000,00 pr. år. Til underhold av B som bor hos saksøkte, betaler han kr. 150,00 pr. måned + kr. 50,00 i lommepenger + regninger for bøker o. l. til hennes studium. Saksøkeren har forpliktet seg til å bekoste B's utdannelse. Det i saken foreliggende spørsmål om underholdsbidrag gjelder bare bidrag til hustruen. Hun har siden saksøkeren forlot hjemmet fått underholdsbidrag med kr. 700,00 på måned. Saksøkte hevder at hun ikke kan greie seg med et bidrag av under kr. 1000,00 pr. måned hvis hun tilnærmelsesvis skal holde sitt sosiale nivå, hva hun mener å ha et rimelig krav på. Ved fastsettelsen av bidraget går retten ut fra at saksøkte ikke vil være i stand til å skaffe seg inntekt ved eget arbeid. Under hensyntagen til dette, og det som ellers foreligger jfr. ekteskapslovens §56, tredje Side:816 ledd, fastsetter retten underholdsbidraget til hustruen til kr. 750,00 pr. måned fra i dag å regne og inntil videre. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommer Henrik Svensen og Aage Mørdre og byfogd Norvald Hagen): Rettens flertall, lagdommer Mørdre og byfogd Hagen antar at partenes 30-årige ekteskap har vært godt, og at det ikke mellom ektefellene har vært uoverensstemmelser av betydning, før motparten etablerte forhold til en annen kvinne. Det antas ikke at begjæringen om separasjon har fyldestgjørende grunn i den annen ektefelles forhold, hvem motparten ikke har hatt noe alvorlig å bebreide. Motparten har således den alt vesentlige skyld i samlivsbruddet. Det som kan volde tvil, er om ektefellene må antas å være kommet så langt fra hinannen at det må sies å være kommet til et definitivt brudd, eller om det er utsikt til at det ekteskapelige samliv senere kan bli gjenopprettet. Motparten hevder at dette ikke vil være mulig, og retten antar at hans oppfatning i dag er at det ikke kan bli tale om å gjenoppta samlivet. På den annen side har retten fått den oppfatning at det er alvorlig ment fra den ankende parts side at hun ønsker å ta Imot mannen om han kommer tilbake, og gjenoppta samlivet med ham. Rettens flertall finner ikke å kunne se bort fra at det under hensyn til mannens alder, stilling og økonomiske posisjon skulle synes naturlig at han kunne overvinne den erotiske krise han synes å være kommet i og vende tilbake til hjem og familie. Det legges vekt på at ekteskapet fremdeles betyr meget for den krenkede ektefelle på grunn av hennes alder og den lange tid hun har vært knyttet til mannen. Skulle motparten oppnå separasjon nå, 2 år etter at han dro ut fra hjemmet, ville han etter ytterligere 2 år i medhold av ekteskapslovens §43 ha krav på skilsmisse. Rettens flertall antar også å være i overensstemmelse med administrativ praksis og domspraksis ved ikke å samtykke i separasjon på det nåværende tidspunkt og viser til det som er uttalt i høyesterettsdom i [[Rt-1946-425]] flg. Det er opplyst at A etter selvangivelse for inntektsåret 1950 hadde en brutto inntekt på ca. kr. 36 700,00. Herfra går utgifter til kontor, derunder til kontordame. Det sier seg selv at ingen av partene kan vente å kunne opprettholde sin tidligere økonomiske og sosiale standard når denne inntekt skal deles. Det er ikke rimelig å sette bidraget til hustruen høyere enn kr. 750,00 pr. måned som byretten har satt det til. Noen grunn til å gi bidraget tilbakevirkende kraft utover byrettsdommens dato finnes ikke. A har inntil denne dag underholdt hustruen med et beløp som minst tilsvarer det fastsatte bidrag. Rettens formann, lagdommer Svensen, er enig med byretten i at betingelsene for separasjon er til stede og i at separasjon bør gis. I anledning av at fru A har henvist til at teori (særlig Støylen, 18 og 20) og rettspraksis (særlig [[Rt-1946-425]] flg.) har krevet lengere tids atskillelse før separasjon gis, finner jeg det tilstrekkelig å bemerke at det ligger i sakens natur at avgjørelsen må treffes etter en konkret vurdering av utsiktene i det enkelte tilfelle til at det ekteskapelige Side:817 samliv kan bli gjenopptatt. Jeg har fått det bestemte inntrykk at A har brutt forholdet til sin hustru definitivt og etter moden overveielse og jeg kan ikke tro at det etter det som nå er foregått mellom ektefellene og mannens langvarige forhold til en annen kvinne kan være muligheter for at samlivet kan bli gjenopptatt. Jeg kan ikke se at hustruen kan være tjent med og ha tilstrekkelig grunn til å holde på et ekteskap som ikke er og etter min mening ikke kan bli annet enn et skinnekteskap uten normalt ekteskapelig samliv. Hensynet til barn spiller ikke inn, og jeg kan heller ikke se at samfunnsmessige hensyn kan gi grunn til å nekte separasjon. Jeg har intet å bemerke til at bidraget settes til kr. 750,00 pr. måned fra avsigelsen av byrettens dom, idet jeg antar at retten når saken først foreligger for den må ha adgang til å fastsette bidrag uten hensyn til at separasjon ikke blir gitt. Etter resultatet er det ikke nødvendig for meg å komme inn på bodelingen. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
