Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Eckhoff: Saken gjelder en tvist mellom Ringebu i Gudbrandsdalen og Sollia i Østerdalen om bruksretten til statsalmenningen Setningen og Atnedalen. Vekkum, Kjønnås og Venabygd i Ringebu krever å ha almenningsrett sammen med gårder i Sollia. Sollia har erkjent at det til Ringebu hører enkelte seter-, beite- og fiskerettigheter, men benekter at Ringebu har almenningsrett. Ved dom av Sør-Østerdal herredsrett avsagt 3. november 1936 fikk Sollia i alt vesentlig medhold. Sollia alene ble kjent almenningsberettiget, Ringebus bruk ble betegnet som særretter og begrenset til bestemte områder i almenningen. Herredsrettens domsslutning lyder: (se [[Rt-1943-108]]-109). Dommen ble påanket av Ringebu herredsstyre, Ringebu fjellstyre, Einar Vestad og de andre interesserte grunneiere i Ringebu til Høyesterett. Setningen og Atnedalens almenningsstyre, Sollia herredsstyre, Sollia fjellstyre, P. G. Lien m. fl. påsto med tilslutning av Landbruksdepartementet herredsrettsdommen stadfestet, men motanket på ett punkt: fastsettelsen av beitegrensen nordover fra felegeret i Bretningsdalen nevnt i punkt 2 c i dommen. Saken ble pådømt av den kommissariske høyesterett 23. mars 1943. Retten fant at Vekkum, Kjønnås og Venabygd hadde almenningsrett i henhold til bestemmelsene i N. L. 3-12-3 og 5-11-1, men nektet grendene hogstrett i almenningen til gårdsbehov i Ringebu, jfr. N. L. 3-12-6. Domsslutningen lyder (se [[Rt-1943-121]]). I realiteten var det etter mitt skjønn ikke stor forskjell mellom de to dommer enten man nå så Ringebus bruk som en særrett eller som en begrenset almenningsrett med den regulering bruken måtte bli pålagt med hjemmel i fjelloven av 1920. Hovedspørsmålet for partene var avgjørelsen for skogens vedkommende, og den gikk som nevnt Ringebu imot i begge instanser. Etter krigen har partene fra Ringebu begjært gjenopptagelse under henvisning til restitusjonsanordningen av 17. august 1945, senere til restitusjonsloven av 15. november 1946, og begjæringen er av Kjæremålsutvalget henvist til hovedforhandling i Høyesterett, jfr. restitusjonslovens §14b. Det er opplyst fra begge sider at flere bruk har skiftet eier etter 1943, uten at det er nærmere redegjort for hvilke eiendommer dette gjelder. Prosessfullmektigene har i denne forbindelse fremholdt at det for dem er tilstrekkelig at Side:536 Høyesterett bruker de samme navn på partene som i dommen av 1943 med et tillegg «eller deres rettsetterfølgere». Ringebu herredsstyre, Ringebu fjellstyre og Einar Vestad m. fl. har nedlagt påstand for Høyesterett: «A. Saken gjenopptas til behandling av Høyesterett. B. 1. Kjønnås, Vekkum og Venabygdene kretser av Ringebu herred kjennes i henhold til N. L. 3-12-3, 3-12-6 og 5-11-1, jfr. fjelloven av 12. mars 1920, bruksberettiget til Setningen og Atnedalens statsalmenninger i fellesskap med de innstevnte P. G. Lien, P. P. Kulstad, Einar Brend, Engebret A. Brend, Herman Lien, Otto P. Kulstad, P. K. Kulstad, Dorthinius Modal, Enok Tangen, Ludvig Tangen, Auden Sollien, Sognepresten i Sollia for Sollia prestegård, John E. Kulstad, Gedvard Lien, Peder Tangen, O. Braathen, Kristian Sæther, Peder A. Brend, Kari Nymoen, John Sollien og Hans Borge for sin seter Småtjernseteren, samt Sollia kommune for Klokkergården, eller i fellesskap med disses rettsetterfølgere. 2. De øvrige saksøkte, Ole O. Brend, Hans Borge - med unntagelse som foran - Olav Knutson, Sollia kommune - med unntagelse som foran - Einar Eggen, John Haugen, Harald Negaard, eller deres rettsetterfølgere kjennes ikke almenningsberettigede. 3. Subsidiært: For så vidt skogen angår etter Høyesteretts nærmere bestemmelser kjennes bruksberettigede som nevnt til hva der står til overs etter at de bruksberettigede i Sollia har fått sitt behov i henhold til 3-12-6 dekket. Spørsmålet herom forutsettes avgjort under eventuelt skjønn i henhold til skoglovens §50. 4. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger hos motpartene for Høyesterett in solidum, likeså omkostninger for herredsretten in solidum.» Motpartene Setningen og Atnedalens almenningsstyre, Sollia fjellstyre og P. G. Lien m. fl., som alle er meddelt fri sakførsel for Høyesterett, har påstått: «Prinsipalt: Begjæringen om gjenopptagelse forkastes. Subsidiært: Herredsrettens dom stadfestes, dog således at avsnitt 2 c endres til: c) driftefebeiting fra legret i Bretningsdalen nord for Rundvola så langt nordover som til vannskillet mot Sollia. I begge tilfelle: De ankende parter tilpliktes å erstatte Justisdepartementet saksomkostningene så vel for herredsretten som for Høyesterett.» Staten ved Landbruksdepartementet har nedlagt påstand: «Prinsipalt: Begjæringen om gjenopptagelse forkastes. Subsidiært: Herredsrettens dom stadfestes, dog således at avsnitt 2 c endres til: c) driftefebeiting fra legret i Bretningsdalen nord for Rundvola så langt nordover som til vannskillet mot Sollia. I alle tilfelle: De ankende parter (Ringebu herredsstyre m. Side:537 fl.) betaler til det offentlige ved Landbruksdepartementet, Sollia kommune, Ole O. Brænd, og Harald Negaard saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett.» I begjæringen om gjenopptagelse krever Ringebu full almenningsrett i Setningen og Atnedalen, dvs. ikke bare til seter og beite etter N. L. 3-12-3 og til fiske på fjellet etter N.L. 5-11-1, men også rett til skog til gårdsbehov i dalen i samsvar med N. L. 3-12-6. Dette at Ringebu ikke har fått rett til å ta skogsvirke i almenningene sammen med Sollia, er den vesentligste feil ved dommen, hevdes det. Dessuten påstås det at dommen lider av den feil at den lar åpent spørsmålet om andre Ringeburettigheter. Her nevnes særlig retten til å gjennoppta bruken av gamle fiskebuer i almenningen og få utvist tømmer til gjenoppføring eller til vedlikehold av dem. Jeg nevner her at Ringebu har fått medhold i sin påstand når det gjelder fisket, og at de konkrete tvistespørsmål som måtte oppstå, ikke kan avgjøres i denne sak, men må løses ved forhandling eller ny domsavgjørelse. Hovedspørsmålet i saken er som tidligerefremhevet tvisten om Vekkum, Kjønnås og Venabygd har husbehovsrett til skogen i almenningene. Det er fremlagt en del nytt bevisstoff. Jeg nevner bevisopptagelser ved Sør-Gudbrandsdal og Sør-Østerdal herredsretter om beitespørsmål i Bretningsdalen, og politiforklaringer i Gudbrandsdal om Ringebus bruk i almenningen, særlig om fisket i Atnesjøen og Setningsjøen m.v. Om hogstspørsmålet er det så vidt jeg kan se ikke lagt frem noe dokument eller fremkommet noen opplysning av betydning som ikke har vært vurdert tidligere. Begjæringen om gjenopptagelse er da heller ikke begrunnet med nye beviser. Ringebu hevder for det første at det er grunn til å tro at politiske hensyn kan ha hatt betydning for utfallet i 1943. Denne påstand støttes til et brev av 9. mars 1943 fra Landbruksdepartement til Statens advokat Henrik Bergh. Dette brev ble lest opp under hovedforhandlingen, og det var undertegnet av NS minister Fretheim. Brevet er nå dokumentert i saken, og det gis i det en saklig redegjørelse for departementets standpunkt til et forliksforslag som var antydet fra Ringebus side. Jeg kan ikke på noen måte finne det sannsynlig at underskriverens navn og stilling kan ha hatt innflytelse på domsresultatet. Spørsmålet blir da om det av andre grunner må ansees sannsynlig at avgjørelsen vil bli endret, jfr. restitusjonslovens §14b. Ringebu påstår her at retten er kommet til sitt angivelig uriktige resultat, fordi den har gått ut fra uriktige grunnsetninger i almenningsretten, og at den har vurdert det foreliggende bevisstoff feilaktig. Jeg er kommet til det resultat at begjæringen om gjenopptagelse må forkastes. Det er i dommen av 1943 nærmere begrunnet at det område som i dag utgjør Setningen og Atnedalens almenning, Side:538 har ligget til Ringebu, og at det fra denne bygd har vært utøvet almenningsbruk med hjemmel i N. L. 3-12-3 og 5-11-1. Jeg er enig i dette resultat og kan innskrenke meg til å vise til begrunnelsen i dommen. Om Ringebus bruk av skogen foreligger ikke noe nytt. Det er de samme opplysninger om neverflekning i bjørkeskogen fra gammel tid, en bruk som forlengst er opphørt. Videre har det ved et par anledninger, den siste foregikk i 1750-årene, vært foretatt salgshogst. Jeg må om disse hogster etter de foreliggende opplysninger gå ut fra at hogsten var i strid med de bestemmelser som da gjaldt for almenningene, og tillegger at det er på det rene at det tømmer det her dreiet seg om, ikke ble ført til bygds, men fløtet ut i Glomma. Ellers er det opplyst at det i 1850-årene har vært hogd og ført lass med ris til fôr og ett lass ved til bygds. Denne siste opplysning er så vidt jeg ser, den eneste i saken som viser at et skogsprodukt, bortsett fra neveren, er ført over fjellet til Ringebu i tidligere tid. Når Ringebu ikke har dekket behovet for skogsvirke fra almenningen, har årsaken vært at det på grunn av avstanden og fjellet vanskelig har latt seg gjøre å få frem ved og tømmer fra almenningen. Situasjonen er blitt en annen i og med bilveien fra Venabygd i Ringebu til Enden i Sollia, og jeg må anta at det er denne veien som er bakgrunnen for Ringebus krav på å bli kjent bruksberettiget i skogen. At det her virkelig gjelder opptagelse av en ny bruk, mener jeg allerede å ha forklart. Som en alminnelig regel vil jeg anta at når en bygd er almenningsberettiget, vil man ikke uten videre kunne begrense omfanget av retten til den bruk som lar seg dokumentere fra eldre tid. Det behov bruken skal dekke, vil stadig skifte, og nye veier og trafikkmidler vil naturlig ikke bare gjøre en gammel bruk mer utstrakt, men også føre til at det gjøres en annen og ny bruk av almenningen. Her gjelder det den regulære utnyttelse av skogen, en utnyttelse som ligger i kjernen av almenningsretten, og det synes meg klart at skal et bygdelag nektes en slik utnyttelse må det kreves en særlig hjemmel. I den foreliggende sak mener jeg på samme måte som begrunnet i dommen av 1943 at det avgjørende er den kjensgjerning at Sollia fra 1700-tallet alene har utnyttet skogen til fordel for seg, at dette var nødvendig for rydningen av Sollia, og at Ringebus krav på nå også å utnytte skogen ville forrykke grunnlaget for hele den busetning som med hjemmel i N. L. 3-15 og andre kongelige bestemmelser har funnet sted i Sollia. Jeg finner det ikke nødvendig å gjenta de utførlige opplysninger som er gitt om bureisingen i Sollia. Når det gjelder det nye bygdesamfunns forhold til almenningen, er det på det rene at rydningen som det er sagt fant sted i almenningen, på grunn av almenningen og på almenningens bekostning. Bygden utøvet full almenningsbruk, således ble ved og bygningstømmer tatt fra almenningen, som for så vidt i motsetning til Side:539 Ringebu var enerådende bruker, men også setrer, slåtter og beite ble tatt opp i en langt større utstrekning enn fra Ringebus side. Med støtte fra myndighetene vokste således Sollia til å bli den dominerende makt i almenningen, til å begynne med under protester fra Ringebus side, som sjelden lot noen anledning gå fra seg til å påstå at almenningen tilhørte Ringebu, eller til å reservere sin rett, senere fra midten av forrige århundre stilnet det mer av, og bruken av almenningen synes å stabilisere seg etter nye linjer. Jeg nevner i denne sammenheng at i 1858, da det skulle konstitueres almenningsstyre for Atnedalen og Setningen, uttalte forstmester Barth at det bare var Sollia som kunne gjøre seg skogen nyttig, og at han «på foranledning» måtte andra om at Ringebu ble fritatt for å konstituere et styre. Dette var etter at Sollia hadde påstått rett til å bruke almenningen alene, og forholdet vitner om liten interesse fra Ringebus side for å verne om gamle rettigheter. I 1874, da begge parter fikk oppfordring av Gudbrandsdalskommisjonen om å redegjøre for hva der tilkom dem i almenningene, påsto Sollia at det hadde skogen for seg selv. Fra Ringebus side ble bruken oppgitt til at der «er flækket Næver, taget Mose, slået Hø, beitet og fisket, samt taget Tømmer til Fiskeboder, Gjerdefang og deslige». Det sies her ikke noe om skog til gårdsbehov på et tidspunkt hvor man kjente Sollias standpunkt, og hadde grunn til utvetydig å reservere seg, hvis man var interessert i eller berettiget til en slik videregående bruk. Dette forhold finner jeg bestyrket i den etterfølgende deling av almenningene i 1878. Sollia beholdt under sin bestyrelse den nåværende almenning Setningen og Atnedalen nord for vannskillet. I syd ble den nye almenning Ringebu Østfjell, som grenset til Ringebu-gårdenes utvidede utmark, dannet, og den er senere bestyrt fra Ringebu. Jeg mener i denne utvikling, som her er skissert, å måtte legge det innhold at Sollia, som har basert sin rydning på bruken av almenningsskogen, kunne bruke den alene, og at slik skulle det fortsatt være. Som det fremgår av begrunnelsen, legger jeg den avgjørende vekt på dette forhold at Sollia fra gammel tid har ryddet almenningen og at det vil være uforenelig med Sollias bruk av og behov for skogen om Ringebu også gis rett der. Dette er et forhold som meg bekjent ikke har foreligget så klart uttalt i de almenningssaker som tidligere har vært pådømt, og som har tatt en bred plass under prosedyren. Jeg nevner dog en sak pådømt av Foldalkommisjonen 18. september 1876. Denne avgjørelse, som gjaldt Etnedalens almenning lenger nord i Atnas dalføre, har et saksforhold som ligger nær opp til løsningen i vår sak. Høyesterettsdommen om Follafoss-almenningen [[Rt-1937-158]] flg., for øvrig nevnt i dommen av 1943, er også av interesse. Fra Ringebus side er det under saken hevdet at dommen vedrørende Hirkjølen-almenningen, [[Rt-1937-1016]] Side:540 flg. også påberopt i 1943, avgjort taler for en løsning i deres favør. Jeg er enig i at saken er av interesse for den foreliggende sak, men avgjørende er den ikke. Det er nok å peke på at forholdet ikke lå slik an at den ene part hadde utnyttet skogen i almenningen til fortrengsel for den annen. Jeg nevner til slutt at Ringebu har gjort gjeldende, som den subsidiære påstand viser, at bygden bare krever en bruksprioritet etter Sollia. Først skal Sollia dekkes. Det Ringebu krever, er å utnytte overskuddet, som Staten har avvirket og etter Ringebus mening også i fremtiden vil avvirke - et forhold som Ringebu, også en bygd med mange og skogløse gårder, finner urimelig. Dette spørsmål er nærmere behandlet av Landbruksdepartementet i det brev som minister Fretheim undertegnet og som jeg tidligere har nevnt. Her har departementet bestridt så vel det faktiske som det juridiske grunnlag for Ringebus standpunkt. Når jeg er kommet til at Sollia har fortrengt den rett Ringebugrendene ville hatt til å gjøre bruk av skogen ved siden av Sollia, må konsekvensen bli at Ringebus rett til skogen er helt bortfalt. Etter vår almenningsrett er det etter min mening ikke plass for en slik ordning at Ringebu skulle kunne stå som bruksberettiget med prioritet etter Sollia. Mitt resultatt er da blitt at begjæringen om gjenopptagelse må forkastes. Jeg har vært i tvil om Ringebu bør fritas for å betale saksomkostninger siden begjæringen ikke har ført frem. Men jeg har funnet saken såpass særpreget, at jeg finner det forsvarlig å oppheve omkostningene. Jeg stemmer for denne kjennelse: Begjæringen om gjenopptagelse forkastes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Schei, Helgesen og Soelseth: Likeså. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
