Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Hiorthøy: Det spørsmål som foreligger for Høyesterett, er om firmaet Sverre Jonsen som leier av butikklokale m.v. i Karl Johans gate 5/7 som følge av omdannelsen av forretningen til et kompaniskap har forbrutt sin leierett, slik at oppsigelse ikke kan kjennes ugyldig av retten, jfr. husleielovens §38 fjerde ledd nr. 2 sammenholdt med leiekontraktens bestemmelse om at fremleie bare må skje med eierens uttrykkelige tillatelse og at ulovlig fremleie regnes som kontraktens misligholdelse i et vesentlig punkt. Leieforholdet ble overfor Jonsen, som i en årrekke hadde drevet en elektrisk forretning i de nevnte lokaler, sagt opp av eieren, A/S Stormgården, den 13. april 1951. Som grunn for oppsigelsen ble angitt at leieavtalen var vesentlig misligholdt, idet Jonsen, etter å ha fått avslått søknad om tillatelse til overdragelse av forretningen og leieforholdet, «omgår det hele ved under den 4. november 1950 å inngå kompaniskapskontrakt med Einar Storm Rustad hvilket åpenbart tilsikter en reell overdragelse av forretningen». Jonsen klaget over oppsigelsen til Oslo husleierett, som imidlertid ved enstemmig dom 26. juni 1952 kjente oppsigelsen gyldig og ila Jonsen 300 kroner i saksomkostninger. Husleieretten fant at den etablerte ordning betegnet en vesentlig misligholdelse av leiekontraken og at retten derfor etter husleieloven var avskåret fra å kjenne oppsigelsen ugyldig. For øvrig bemerket retten at oppsigelsen etter dens mening under enhver omstendighet var fyldestgjørende saklig begrunnet og ikke ville virke urimelig. Dommen ble av Jonsen påanket til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angår spørsmålet om hvorvidt leieretten var forbrutt; samtidig erklærte han anke til Oslo overskjønnsrett for husleiesaker i anledning av husleierettens skjønnsmessige avgjørelse etter husleielovens §38, 1. punktum. Behandlingen av saken for overskjønnsretten ble foreløpig stillet i bero i påvente av lagmannsrettens Side:1041 avgjørelse av rettsspørsmålet. Lagmannsretten kom enstemmig til det resultat at leieretten ikke var forbrutt, og avsa 31. oktober 1953 dom med denne domsslutning: «1. Kompaniskapskontrakten ansees ikke som vesentlig misligholdelse av husleiekontrakten, og for så vidt kjennes oppsigelsen ugyldig. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Stormgården til Sverre Jonsen kr. 1 000.» A/S Stormgården har påanket dommen til Høyesterett og har nedlagt slik påstand: «1. Husleierettens dom stadfestes. 2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.» Jonsen, eller nå hans enke, fru Alvilde Jonsen, har på sin side nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at A/S Størmgården dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett og husleieretten. Med hensyn til de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til de tidligere retters domsgrunner. Til bruk for Høyesterett har det i tiden 26. april-24. mai 1954 vært holdt bevisopptak ved Oslo husleierett, der det er avhørt 11 vitner, derav 2 som ikke har forklart seg tidligere, videre har den ankende part avgitt forklaring ved styrets formann Olav Thon. Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter, bl. a, diverse ytterligere korrespondanse m.v. i tilknytning til inngåelsen av kompaniskapskontrakten, Jonsens og Rustads selvangivelser for 1953 samt regnskapsoppstilling m.v. angående firmaet Sverre Jonsen. Jeg kan imidlertid ikke se at de nye opplysninger som foreligger for Høyesterett, har brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn for lagmannsretten. Den ankende part har anført at kompaniskapsavtalen og de disposisjoner som henger sammen med den, må medføre at Jonsen har forbrutt sin leierett. For Høyesterett har han gjort gjeldende at dette resultat kan bygges på et dobbelt grunnlag: Prinsipalt fremholder han at kompaniskapsavtalen er et proformaarrangement som maskerer en overdragelse av forretningen med leierett til Rustad. Subsidiært gjør han gjeldende, at selv om avtalen oppfattes som reell, kommer den i konflikt med leiekontraktens bestemmelse om at «fremleie av den hele bekvemmelighet eller noen del av samme må kun skje med eierens uttrykkelige tillatelse». Da tillatelse ikke er gitt, er leieretten etter leiekontraktens egen bestemmelse forbrutt som følge av vesentlig misligholdelse. Ankemotparten har i hovedsaken gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten: Det foreligger et regulært kompaniskapsforhold og ikke noe proformaarrangement. Under de foreliggende omstendigheter kan ikke den trufne ordning ansees stridende mot leiekontraktens forbud mot fremleie. Selv om det antas å foreligge ulovlig fremleie, kan ikke misligholdelsen etter forholdene betegnes som vesentlig, og under enhver omstendighet må Jonsen få anledning til å avvikle forholdet. Side:1042 Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og skal i den anledning bemerke: Med de tidligere retter finner jeg å måtte legge til grunn at kompaniskapskontrakten av 4. november 1950 mellom Jonsen og Rustad er reell og følgelig ikke innebærer en overdragelse av forretningen og leieretten til den sistnevnte. Det har for Høyesterett vært fremholdt av den ankende part at de nye opplysninger som er fremskaffet viser at transaksjonen ikke er alvorlig ment, men jeg kan ikke se at det er holdepunkter for en slik antagelse. Det fremgår av opplysningene i saken at Sverre Jonsen som følge av sin sviktende helbred har sett seg nødt til å finne frem til en ordning som tillot at han - og etter ham hans hustru - fortsatt kunne ha et levebrød av forretningen. Men slik som ordningen etter det dokumenterte viser seg å være gjennomført, er det ikke grunnlag for å anta at det foreligger proformaverk. Spørsmålet blir da videre om den omstendighet at Jonsen har opptatt Rustad som kompanjong og overført en meget betydelig del av den økonomiske interesse i firmaet til denne, har medført en slik forandring i forholdet mellom partene i leieavtalen at kontrakten må ansees misligholdt, - eventuelt i vesentlig grad. Jeg har funnet spørsmålet atskillig tvilsomt, men er kommet til det resultat at leietageren i det foreliggende tilfelle ikke har gjort seg skyldig i kontraktsbrudd, og at derfor lagmannsrettens dom må bli å stadfeste. Når den ankende part bygger sin argumentasjon på leiekontraktens bestemmelser om fremleie (post b), er til dette å bemerke at det i det foreliggende tilfelle ikke dreier seg om fremleie i egentlig forstand. Det spørsmål saken gjelder, er om det er etablert en ordning som etter partenes forhold og forutsetningene for leieavtalen, antas å burde likestilles med fremleie. Selv om dette spørsmål åpenbart alltid må bedømmes konkret, kan det være grunn til å understreke at det er tale om en utvidende tolkning av fremleieforbudet. Eldre rettspraksis, som for øvrig er ujevn og mindre veiledende, har i enkelte tilfelle akseptert en slik utvidende tolkning i leieforhold vedkommende «firmaer», selskaper o. l., uten at spørsmålet likevel har funnet noen prinsipiell avgjørelse. Etter min mening kan man her ikke se bort fra den utvikling som i de senere år har funnet sted på husleierettens område. På bakgrunn av det alminnelige syn, preget av samfunnsmessige hensyn, som har fått uttrykk i husleieloven av 16. juni 1939, mener jeg det stemmer best med den rådende rettsoppfatning å ta som utgangspunkt at klausuler av denne art bør tolkes strengt, dvs. etter sitt rimelige og fornuftige formål. Nettopp ved forretningsutleie gjelder at det ikke bør være tilstrekkelig til å utløse virkningen av et fremleieforbud, at det formelt sett har funnet sted en delvis identitetsforandring på leietagersiden. Forat opptagelse av kompanjong i et Side:1043 ansvarlig firma eller en lignende nødvendig eller ønskelig omorganisasjon ikke skal la seg gjennomføre, eller endog ha til følge at leieretten forbrytes, synes det å måtte påvises rælle grunner. Her vil stillingen i alminnelighet faktisk være annerledes enn når det dreier seg om utleie av boliger. Hovedinteressen i leieforholdet vil således i alminnelighet konsentrere seg om den virksomhet som skal drives i de leiede lokaler. Leietagerens person vil i regelen komme noe mer i bakgrunnen, bl.a. fordi han ofte er et upersonlig rettssubjekt, f. eks. et aksjeselskap. Utleieren må etter livets gang regne med at det kan bli nødvendig med organisasjonsmessige forandringer, og han synes ikke med rimelighet å burde kunne påberope seg disse så lenge hans stilling i realiteten forblir uforandret. Hertil kommer at det fra et utleiersynspunkt er av vesentlig betydning hvordan den daglige virksomhet drives og de leiede rom behandles og vedlikeholdes. Det har imidlertid aldri vært hevdet at en utleier, f. eks. av et butikklokale, med støtte i et fremleieforbud kan motsette seg at driften av forretningen med stor selvstendighet overlates til en bestyrer. Ser man den aktuelle sak i lys av disse betraktninger, taler etter min mening de beste grunner for at leiekontraktens fremleieforbud ikke får anvendelse på opptagelsen av Rustad som kompanjong i firmaet Sverre Jonsen. Jeg har da bl.a. lagt vekt på at kompaniskapskontrakten i prinsippet er uoppsigelig; at den opprinnelige eneinnehaver utad har vært den som har ansvaret for firmaets forpliktelser (herunder for leiekontrakten) og endog har vært eneberettiget til å tegne firmaet, mens Rustad bare har hatt prokura. Som ansvarlig medinnehaver av firmaet har Jonsen også hatt rett til å delta i dets ledelse på like linje med Rustad. Videre har han latt et etter forholdene betydelig kapitalbeløp bli stående i forretningen, og hans andel i gevinst og tap er ikke uvesentlig, selv om Rustads andel etter forholdene naturlig nok har vært den største. Man kan ikke, mener jeg, slik som husleieretten gjør, oppstille som en fast regel at minst halvparten av forretningen fortsatt må være på den gamle innehavers hånd. Forholdet må bedømmes konkret, og det må bl.a. legges vekt på den arbeidsinnsats som er forutsatt ytet fra hver av sidene. Hvordan man i denne henseende ordner seg, må for øvrig etter mitt syn som hovedregel være en indre sak som utleieren normalt ikke kan blande seg opp i. Jeg er følgelig heller ikke enig i husleierettens alminnelig formede uttalelse om at leietageren fortsatt må «forestå forretningen og dens daglige ledelse». Også dette spørsmål må være gjenstand for særskilt vurdering i det enkelte tilfelle, og jeg finner ikke i kompaniskapsavtalen holdepunkt for å anta at Rustad er innrømmet en slik stilling at det i denne henseende er skjedd et brudd på forutsetningene for leieavtalen. Etter det resultat jeg er kommet til, vil den ankende part Side:1044 måtte tilsvare motparten sakens omkostninger også for Høyesterett. Spørsmålet om saksomkostninger for husleieretten antar jeg bør avgjøres av overskjønnsretten. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Stormgården til Alvilde Jonsen 2 500 - to tusen fem hundre - kroner. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer Heiberg: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, og kan også i vesentlige punkter tiltre hans begrunnelse. Jeg er således enig i at kompaniskapskontrakten ikke kan ansees som noe proformaarrangement. Likeledes mener jeg at de faktiske momenter førstvoterende har fremhevet, viser at Jonsens andel i forretningen og dens ledelse fremdeles er så vidt fremtredende at det ikke kan sies at leieforholdet i realiteten er gått over på Rustads hånd og derfor har skiftet identitet på en måte som gårdeieren ikke pliktet å finne seg i. Under disse omstendigheter finner jeg for min del ikke grunn til å ta standpunkt til førstvoterendes mer generelle betraktninger om de prinsipper som må legges til grunn ved tolkning av kontraktsbestemmelser om fremleieforbud. Dommer Nygaard: Som dommer Heiberg. Dommer Berger: Likeså. Av husleierettens dom (dommer Carl J. Sørensen, formann, Halvor Erichsen og Carl Søderstrøm): - - - Saksøkeren, Sverre Jonsen, hevder at han ikke har gjort seg skyldig i vesentlig misligholdelse av leieavtalen og at hans inntagelse av Storm Rustad som kompanjong i forretningen heller ikke berettiger til oppsigelse fra leieforholdene i gården, hvorfor oppsigelsen ikke er fyldestgjørende saklig begrunnet og også vil virke urimelig. Han har opplyst at han flyttet inn i Stormgården for ca. 20 år siden. Opprinnelig drev han sin forretning i Markveien. I 1948-49 ble han imidlertid syk. Han lider av angina pectoris og er nesten helt arbeidsudyktig, hvorfor han i de senere år ikke har kunnet være i forretningen som derfor har gått sterkt tilbake. Den 27. april 1949 tilskrev han Stormgården med forespørsel om han kunne få tillatelse til å selge forretningen. Selskapet svarte i brev av 29. april s. å. at samtykke til salg av forretningen ville avhenge av om kjøperen kan godkjennes som ny leieboer for butikklokalet og at selskapet derfor ville få oppgitt hvem kjøperen var. - - - Side:1045 I brev av 26. oktober 1950 svarte overrettssakfører Jønsberg at den påtenkte overdragelse til Rustad ikke ville bli aktuell men at Jonsen i stedet hadde inngått skriftlig avtale om kompaniskap med Rustad, således at denne fra da av var medeier i firmaet. Gårdens forretningsfører, eiendomsmegler Erland Morud, tilskrev derpå Jonsen den 8. november 1950 og fastholdt at gårdselskapet ikke kunne samtykke i salg av forretningen til Rustad men at Thon fremdeles vedsto sitt tilbud om å kjøpe forretningen. I senere brev av 9. desember 1950 og 8. februar 1951 meddelte Morud Jonsen at gårdselskapet ikke kunne samtykke i den ordning Jonsen hadde etablert og at også Rustad var underrettet herom fra selskapet. Jonsen har ved kompaniskapskontrakt av 4. november 1950 opptatt Einar Storm Rustad som kompanjong og har som vederlag herfor mottatt kr. 40 000. Ifølge avtalen skal firmanavnet beholdes uforandret og overskuddet på forretningens drift skal fordeles med 4/5 på Storm Rustad og 1/5 på Sverre Jonsen. Rustad forestår den daglige ledelse av forretningen, men konfererer stadig med Jonsen om de forskjellige disposisjoner. Jonsen er imidlertid aldri i forretningen. Om vinteren bor Jonsen i Oslo, men om sommeren bor han på Røykenvik. Hans sykdom gjør det umulig for ham å arbeide i forretningen. For 1951 var overskuddet ca. kr. 9 000 og herav fikk Jonsen 1/5. Det er en forutsetning for kompaniskapskontrakten at Rustad ikke skal ha lønn for det arbeid han utfører i forretningen. - - - Saksøkte, A/S Stermgården, bestrider ikke at den opprettede kompaniskapskontrakt mellom Jonsen og Rustad er reell, men selskapet hevder at denne kompaniskapsavtale i virkeligheten innebærer en overdragelse av forretningen til Rustad da denne er blitt eier av 80 pst. av forretningen mens Jonsen bare eier 20 pst. I virkeligheten er det da Storm Rustad som er hovedeier av forretningen, og Rustad forestår også forretningens drift og er dens daglige leder, mens Jonsen aldri er i lokalene. Selskapet mener at den etablerte ordning strider mot leiekontraktenes forbud mot fremleie og at forholdet må betegnes som vesentlig misligholdelse, da Jonsen tross selskapets protest fortsetter det ulovlige forhold, og retten har derfor etter saksøktes mening ikke adgang til å kjenne oppsigelsen ugyldig.- - - Retten skal bemerke: De leiekontrakter datert 17. april 1934 og 15. oktober 1936 som er opprettet for butikklokalene og kontorrommet inneholder begge følgende bestemmelse: «Framleie av den hele bekvemmelighet eller nogen del av samme må kun skje med eierens uttrykkelige tillatelse, der tillikemed de for fremleien opstilte betingelser blir å påføre nærværende kontrakt. Ulovlig fremleie regnes som kontraktens misligholdelse i et vesentlig punkt.» Det er på det rene at gårdselskapet ikke har gitt Jonsen tilsagn om samtykke til overdragelse av leieretten til de leiede lokaler og at selskapet uttrykkelig har nektet å godkjenne den påtenkte overdragelse av forretningen og lokalene til Rustad. Jonsen har imidlertid i stedet for å overdra forretningen gått i kompaniskap med Rustad, slik at Side:1046 denne har rett til 80 pst. av overskuddet. Retten antar at en person som driver personlig firma fra leiede lokaler i sin alminnelighet må være berettiget til å ta opp kompanjong i sitt firma uten at utleieren kan motsette seg dette, men det synes å måtte oppstilles som en naturlig forutsetning for et slikt kompaniskapsforhold at leieren ikke overdrar hovedinteressen og en overveiende del av forretningen til kompanjongen, men at han selv beholder minst halvparten av forretningen samt fortsatt forestår forretningen og dens daglige ledelse. Når Jonsen som skjedd har overdradd til Rustad 80 pst. av sin forretning og selv aldri er i forretningen antar retten at det således etablerte forhold er i strid med den foran siterte kontraktsbestemmelse om forbud mot fremleie av de leiede lokaler. Rustad er ved kompaniskapsavtalen i virkeligheten blitt hovedeieren av foretningen og det er Rustad som er den daglige leder av forretningen. Selv om retten etter det opplyste anser det på det rene i saken at Jonsen på grunn av sykdom er forhindret fra å ta del i forretningens drift, kan den etablerte ordning ikke antas å være overensstemmende med leiekontraktens bestemmelser og leieforholdets naturlige forutsetninger. Retten finner at dette forhold fra Jonsens side, som han opprettholder mot gårdselskapets protest, må ansees som en vesentlig misligholdelse av leieavtalen for lokalene og at retten derfor etter husleielovens §38 fjerde ledd, er avskåret fra å kjenne oppsigelsen ugyldig. For øvrig bemerkes at selv om kompaniskapet ikke ansees som vesentlig misligholdelse, finnes forholdet i alle fall å begrunne oppsigelsen som derfor etter rettens mening er fyldestgjørende saklig begrunnet. Hensett til at Jonsen har fått tilbud fra disponent Thon om at denne skal kjøpe forretningen og at Jonsen tross dette gjennomfører kompaniskapsavtalen i den foreliggende form, finner retten heller ikke at oppsigelsen vil virke urimelig. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommer Arne Aas og sorenskriverne Olav Svendsen og Finn Palmstrøm): - - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn husleieretten. Om Storm Rustad er opplyst at han i april 1949 startet firma Abaes Elektrisk, som han har drevet godt opp. Han har hatt opp til 18 montører i arbeid, og han er autorisert elektrisk installatør. Han har en solid teoretisk og praktisk utdannelse og har gjort et meget godt inntrykk. Han har kontor i Stormgården, og han var til å begynne med interessert i å kjøpe Jonsens forretning og innledet allerede i 1949 underhandling herom med Jonsen. Overrettssakfører Quale var den gang bestyrer av gården, som i 1942 var overtatt av tømmermester Hjalmar Nilsen og høyesterettsadvokat Torstensen. Overrettssakfører Quale har i skriv av 29. april 1949 til Jonsen meddelt at gårdselskapets samtykke til salg vil være avhengig av om kjøperen kan godkjennes som ny leieboer av butikklokalet. På gårdselskapets vegne måtte sakføreren få anledning til å konferere med kjøperen. Salget av forretningen ble overdradd en eiendomsmegler, og i brev av 31. mars 1950 fra den nye bestyrer av gården, overrettssakfører Simensen, ble Jonsen Side:1047 underrettet om at spørsmålet om salg måtte forelegges styret og at kjøperens navn måtte oppgis. Kontorsjef Weiner ble så formann i styret for gårdselskapet, og han har i brev av 20. april 1950 underrettet Rustad om at «ifølge leiekontrakten har herr Jonsen ikke adgang til å overdra eller fremleie lokalet uten styrets samtykke, og dette samtykke er styret for tiden ikke villig til å gi». Utover forsommeren 1950 ble forhandlingene fortsatt mellom Jonsen og Rustad. Det var først spørsmål om salg, senere om Rustad skulle bestyre forretningen for Jonsens regning og risiko, og til slutt ble de enige om kompaniskap. Rustad var villig til å betale kr. 40 000 for å bli kompanjong i forretningen med dens varebeholdning og good-will. Ved opprettelsen av kompaniskapskontrakten hadde de først bistand av overrettssakfører Jønsberg og senere høyesterettsadvokat Mauritz og dennes fullmektig, tidligere sorenskriver Thomas. Overrettssakfører Jønsberg har forklart at han utarbeidet et utkast til kontrakt som stort sett viser seg å være i samsvar med den endelige kontrakt av 4. november 1950. Jønsberg hadde foreslått at den årlige nettofortjeneste skulle deles med en halvdel til hver og godtgjørelse etter det arbeid hver av partene gjorde i forretningen. I den endelige kontrakt ble den årlige fortjeneste delt med 4/5 på Rustad og 1/5 på Jonsen, som på grunn av sin hjertesykdom, angina pectoris, ikke kunne være til stede til stadighet i forretningen. Både sorenskriver Thomas og overrettssakfører Jønsberg har forklart at de er av den mening at den kontrakt de var med på å få i stand ikke kunne gi grunnlag for gårdselskapet til å gå til husleiesak om oppsigelse av leieforholdet. 6. vitne, direktør Carl Sogn, har forklart at han i sin tid på vegne av Storm & Bull Ltd. ordnet leiekontrakten med Jonsen i Stormgården, som nevnte firma eiet til 1942. Etter hans mening burde ikke den foreliggende kontrakt ha møtt noen vansker for Jonsen og Rustads leieforhold. Lagmannsretten kan ikke se at leieforholdet har forandret karakter etter opprettelsen av interessentskapsforholdet mellom Jonsen og Rustad. Rustad har opparbeidet forretningen, som i 1950 gikk med underskudd og som for 1953 ventes å ville gi et overskudd på ca. kr. 40 000, altså ca. kr. 8 000 til enkefru Jonsen. Det kan ikke være tvilsomt at forretningen også etterat Rustad ble medinnehaver er en korrekt og god leieboer i Stormgården. Grunnen til at det nåværende styre for Stormgården er gått til oppsigelse, antas å være at gårdselskapet nå befatter seg med affærer som normalt ligger utenom virkeområdet for en gårdeier. Det er uimotsagt opplyst at selskapets formål nå er utvidet til kjøp og salg av verdipapirer og til handel. Selskapet har opptatt et lån på ca. kr. 500 000 som er investert i vassdragsrettigheter i Vinstra. Den nåværende innehaver av aksjemajoriteten, Olav Thon, var kjøper av Jonsens firma før han var aksjonær, og i hvert fall før han fikk aksjemajoriteten. Det var rimelig at Jonsen ikke ville akseptere Thons for lave tilbud om kjøp av forretningen til kr. 23 000. Disponent Thon har ikke kunnet gi noen holdbar grunn til at selskapet har gått til oppsigelse, og så vidt lagmannsretten forstår, kan ikke den foreliggende kontrakt fra huseierens standpunkt sies å være en misligholdelse av leiekontrakten. Jonsen led av en kronisk og Side:1048 farlig sykdom som gjorde ham delvis arbeidsudyktig, og den kontrakt han opprettet med Rustad hadde til formål å sikre ham og senere hans enke den fortjeneste som var nødvendig for livsopphold. Ved denne kontrakt har Jonsen satt inn sin kapital og den arbeidskraft han rådde over. De kr. 40 000 som Rustad innbetalte, er blitt stående i forretningen og utgjør en del av driftskapitalen. Enkefru Jonsen eier utenom det som står i firmaet verdipapirer til en verdi av ca. kr. 12 000 og en hytte på landet til ca. kr. 10 000. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
