Rediger Høyesterett: Rt-1955-819

Fritekst:

Dommerne Nygaard, Bendiksby og Heiberg. Herefoss kommune fikk ved kongelig resolusjon av 1954 tillatelse til å ekspropriere et jordstykke av Ole A. Herefoss' eiendom til tomt og lekeplass for skole og til idrettsplass. Ved herredsrettens skjønn ble det fastsatt erstatning for grunn og ulempe, men - under dissens - ikke for utgifter til juridisk bistand. Herefoss påkjærte omkostningsavgjørelsen. Lagmannsretten stadfestet denne under dissens, og flertallet uttalte blant annet: Side:820 «Etter skjønnslovens §2 vil tvistemålslovens §181 annet ledd komme til anvendelse også på skjønn, således at det antas å være lovlig adgang til ved kjæremål å få prøvet omkostningsavgjørelser etter skjønnslovens §43 når det gjøres gjeldende at skjønnsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven. Det er riktignok ikke direkte påberopt i nærværende kjæremål, men man må formentlig oppfatte den kjærende parts anførsler således at omkostningsavgjørelsen her er så uriktig og urimelig, at den i virkeligheten blir lovstridig. Jeg kan ikke fastslå at det foreligger noen rettsregel av det innhold at saksøkte i ekspropriasjonssaker alltid uten videre har krav på å bli tilkjent erstatning for forsvarsutgifter etter skjønnslovens §43. I siste utgave av Altens kommentarutgave av skjønnsloven (utg. 1953) side 58 uttales bare at det i ekspropriasjonssaker i praksis er blitt regelen at saksøkte får erstatning for forsvarsutgifter. I Kjæremålsutvalgets kjennelse av 18. desember 1953, inntatt i [[Rt-1953-1580]], er det ikke godkjent at det foreligger noen slik rettsregel når det gjelder en tvist i en ekspropriasjonssak. Den begrunnelse skjønnsrettens flertall har gitt for sin avgjørelse av omkostningsspørsmålet er ikke mangelfull i sin form, eller etter sitt innhold i strid med bestemmelsene i skjønnslovens §43. Skjønnsgrunnene viser at spørsmålet har vært drøftet, og at flertallet for sitt vedkommende ikke har funnet at de momenter som er nevnt i mindretallets begrunnelse har vært tilstrekkelige for flertallet til å benytte den adgang som skjønnslovens §43 gir til å pålegge saksøkeren å betale disse omkostninger. Nettopp dette ledd i avgjørelsen, nemlig om det etter de foreliggende opplysninger har vært tilstrekkelig eller rimelig grunn til å pålegge saksøkeren å betale saksøkte omkostninger etter skjønnslovens §43, antar jeg er unndratt lagmannsrettens prøvelse, jfr. [[Rt-1953-1580]] flg., [[Rt-1949-588]] og [[Rt-1954-571]]. Jeg finner ikke grunnlag for å anta at denne del av avgjørelsen er i sådan strid med de foreliggende faktiske opplysninger at skjønnsretten ved sin avgjørelse her i virkeligheten må ha satt disse ut av betraktning, slik at avgjørelsen når det kommer til stykket ikke bygger på disse, men er rent vilkårlig. Etter dette kan jeg ikke finner at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Da kjæremålet således ikke kan føre frem, må skjønnets avgjørelse av omkostningsspørsmålet etter min mening stadfestes.» Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte: «Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet må forkastes og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt av lagmannsrettens flertall. Hverken Grunnlovens §105 eller bestemmelsene i skjønnsloven kan etter Utvalgets mening tolkes slik at en ekspropriat har krav på erstatning for utgifter til Side:821 juridisk bistand under et ekspropriasjonsskjønn i de tilfelle hvor det ikke har vært nødvendig for ekspropriaten å engasjere sakfører under skjønnssaken. Heller ikke kan det finnes å være fastslått ved sedvanerett at en ekspropriat har krav på å få dekket sine sakførerutgifter fordi utgifter av denne art alltid må ansees som nødvendige i ekspropriasjonssaker. Utvalget behøver derfor ikke å ta standpunkt til om uttrykket «loven» i tvistemålslovens §181 annet ledd kan tolkes slik at det også omfatter uskrevne rettsregler. Skjønnsrettens flertall har funnet at «skjønnssaken ikke har bydd på slike vanskeligheter av faktisk eller juridisk art at det har vært nødvendig å søke juridisk bistand til varetagelse av saksøktes tarv under saken, og da navnlig fordi saksøkeren ikke har møtt med sakfører». Lagmannsrettens flertall mener at lagmannsretten som kjæremålsinstans ikke har adgang til å prøve om det under de omstendigheter som forelå i saken var rimelig grunn til å pålegge kommunen å betale erstatning etter skjønnslovens §43. Heller ikke på dette punkt kan Utvalget se at lagmannsrettens kjennelse bygger på noen uriktig tolkning av en «lovforskrift», Saksomkostninger i kjæremålssaken bør på grunn av sakens karakter ikke tilkjennes hverken for lagmannsretten eller Kjæremålsutvalget.» [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt