Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Bahr: I denne sak, som gjelder krav om odelsløsning av eiendommen Noddeland, g.nr. 9, b.nr. 4, 5 og 10 i Austre Moland, avsa Nedenes herredsrett - dommerfullmektigen med odelstakstmenn som domsmenn - den 31. juli 1954 dom med slik domsslutning: «1. Gro Noddeland dømmes til å gi Ommund Noddeland skjøte på eiendommen Noddeland g.nr. 9, b.nr. 4 av skm. 1,72, g.nr. 9, b.nr. 5 av skm. 2,26 og g.nr. 9, b.nr. 10 av skm. 0,02 i Austre Moland og til å fravike denne den 14. april 1955 mot erleggelse av takstsummen kr. 49 000 i samsvar med reglene i skjønnslovens §71 og §66. 2. Gro Noddelands bruksrett etter odelslovens §16 femte ledd gjelder uinnskrenket for eiendommens jord og hus med den begrensning at eiendommen i brukstiden ikke må verdiforringes og begrenses for skogens vedkommende til tilveksten i brukstiden. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Gro Noddeland har påanket herredsrettens dom, og Ommund Noddeland har motanket. Med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg er ankene brakt inn direkte for Høyesterett. Side:1142 Den ankende, Gro Noddeland, hevder prinsipalt at hun må frifinnes for løsningskravet på grunn av bestemmelsen i odelslovens §16 femte ledd. Hun mener nemlig at uttrykket «drive - - fra gaarden» i denne bestemmelse sikter ikke bare til besittelsen og bruken av odelsgodset, men til selve løsningen, med andre ord at bestemmelsen så lenge gjenlevende ektefelle forblir ugift, er til hinder for at eiendomsretten til odelsgodset fratas den gjenlevende ved odelsløsning, selv med forbehold av bruksrett for denne. - Etter det resultat jeg er kommet til i saken, finner jeg det ikke nødvendig å gjøre nærmere rede for den hovedankendes subsidiære anførsler. Gro Noddeland har nedlagt slik påstand: «I. Prinsipalt: 1. Gro Noddeland frifinnes. 2. Saken avvises, forsåvidt angår påstanden om at Gro Noddelands bruksrett til skogen er begrenset til det som er nødvendig til gårdens bruk, - eventuelt til skogens tilvekst. Subsidiært hertil: Gro Noddelands rådighet over eiendommens skog kjennes ikke å være begrenset til det som er nødvendig til gård ens bruk, - eventuelt til skogens tilvekst. II. Subsidiært: 1. Hvis Ommund Noddeland kjennes løsningsberettiget og Gro Noddeland ansees som bruksberettiget, kjennes hennes bruksrett å være uinnskrenket. Ytterligere subsidiært: Gro Noddelands bruksrett til skogen kjennes å være begrenset til rasjonell bruk av denne, herunder rasjonell tømmerhugst. 2. Ommund Noddeland er uberettiget til å utøve noen rådighet over eiendommen så lenge Gro Noddelands bruksrett består. III. I alle tilfelle: Ommund Noddeland dømmes til å betale Gro Noddeland saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett.» Den motankende, Ommund Noddeland, hevder at herredsrettens dom er riktig når det gjelder spørsmålet om hans adgang til løsning. Hans nærmere begrunnelse i den forbindelse kommer jeg senere tilbake til. Når han har motanket, er det fordi han finner dommen uriktig for så vidt angår omfanget av Gro Noddelands bruksrett til eiendommens skog. Han mener at denne bruksrett er begrenset til hugst av det som trenges til gård ens behov. Skulle det bli antatt at hun har rett til å foreta hugst også til salg, må denne rett begrenses til hugst av skogens tilvekst i brukstiden. Ommund Noddeland finner herredsrettens dom uriktig også når det gjelder hans egen rådighet over skogen etterat odelsløsningen er gjennomført. Herredsretten har avgjort at bruksretten for Gro Noddeland er eksklusiv også for skogens Side:1143 vedkommende, slik at Ommund Noddeland er nektet enhver rådighet over skogen så lenge hennes bruksrett består. Ommund Noddeland mener at når han løser eiendommen, får han en eiers rådighet over denne, kun med den begrensning som omfanget av Gro Noddelands bruksrett tilsier. For det tilfelle at Høyesterett skulle finne at Gro Noddeland kan nekte odelsløsning av eiendommen, gjør Ommund Noddeland gjeldende - på samme måte som for herredsretten - at hennes rådighet over skogen også da er begrenset, slik at hun ikke har rett til å hugge til salg, subsidiært at hugsten i hvert fall må begrenses til tilveksten. Ommund Noddeland har nedlagt slik påstand: «I. Gro Noddeland dømmes til å gi Ommund Noddeland skjøte på eiendommen Noddeland g.nr. 9, b.nr. 4 av skyld mark 1,72, g.nr. 9, b.nr. 5 av skyld mark 2,26 og g.nr. 9, b.nr. 10 av skyld mark 0,02 i Austre Moland mot betaling av takstsummen kr. 49 000 og til å fravike eiendommen innen 14. april 1957 dog således at Ommund Noddelands rådighet over eiendommen er begrenset i det omfang Gro Noddeland har bruksrett etter odelslovens §16 femte ledd. II. 1. Det fastsettes at Gro Noddeland etter odelslovens §16 5. ledd har uinnskrenket bruksrett til eiendommens hus og jord. 2. Det fastsettes at Gro Noddelands bruksrett etter odelslovens §16 femte ledd for skogens vedkommende er begrenset til hugst av det som er nødvendig til gårdens bruk. Skulle retten også anse henne berettiget til hugst til salg begrenses hugstretten til skogens tilvekst i hennes brukstid. III. Hvis Gro Noddeland på grunn av sin bruksrett etter odelslovens §16 femte ledd kan nekte løsning av eiendommen, fastsettes det at hennes bruksrett til skogen er begrenset som foran under nr. II punkt 2. IV. Gro Noddeland dømmes til å betale saksomkostninger til Ommund Noddeland for herredsrett og Høyesterett.» Det fremgår av herredsrettens domsgrunner hva saken gjelder. Som nytt dokument for Høyesterett er fremlagt en driftsplan for odelsgodsets skog, utarbeidet av Det Norske Skogselskap. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for herredsretten. Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Jeg finner at den hovedankende, Gro Noddeland, må gis medhold i sin prinsipale anførsel - at hun har rett til å nekte odelsløsning av eiendommen -, idet jeg er enig i den tolkning av odelslovens §16 femte ledd som denne anførsel bygger på. Den nevnte bestemmelse kom inn i odelsloven ved tilleggslov av 11. juni 1915, den såkalte «lex Rinde». Om tilblivelsen av denne lov henviser jeg til den utførlige redegjørelse i Skeies Odelsrett side 227 flg. Side:1144 Når den motankende, Ommund Noddeland, gjør gjeldende at §16 femte ledd må forståes slik at den ikke hindrer den odelsberettigede i å gjennomføre løsning av odelsgodset overfor gjenlevende ektefelle, forutsatt at denne forbeholdes bruksrett til eiendommen, bygger han først og fremst på en sammenligning med bestemmelsene i paragrafens første til fjerde ledd. Disse bestemmelser - som har stått i loven siden den ble gitt - handler om odelsløse eller dårligere odelsberettigede foreldres og steforeldres rettsstilling med hensyn til odelsgodset overfor odelsberettigede barn eller stebarn. Den motankende har spesielt henvist til paragrafens første ledd, hvor det i første punktum brukes samme uttrykksmåte som i femte ledd: «drive fra gaarden». Han mener at dette uttrykk ikke kan ha noen annen betydning i femte ledd enn i første ledd; det kan - hevder han - ikke ha vært lovgivernes hensikt at en gjenlevende ektefelle i den henseende det her gjelder, skal være bedre stillet overfor slike odelsberettigede som femte ledd gjelder, enn overfor barn eller stebarn. Han har i den forbindelse henvist til en uttalelse av Stortingets justiskomité nr. 1 i Innst. O. nr. 61-1915 131, hvor det bl.a. er gitt uttrykk for at den foreslåtte lovendring bare ville være «en videre anvendelse av den tanke, som ligger til grund for den nugjældende §16 i odelsloven, hvorefter gjenlevende er indtil en viss grad beskyttet overfor en saadan behandling fra barns og stebarns side». Den motankende hevder at det følger av uttrykksmåten i første til fjerde ledd og må ansees fastslått ved praksis, at den rett som loven hjemler en gjenlevende far eller mor, henholdsvis stefar eller stemor, bare er en rett til å besitte og bruke odelsgodset, og at den gjenlevende således ikke kan gjøre krav på også å beholde eiendomsretten til dette. For steforeldres vedkommende tales det i tredje ledd i. f. likefrem om deres «Brugs- og Besiddelsesret». Den motankende har til støtte for sin oppfatning påberopt bl.a. høyesterettsdom i [[Rt-1844-596]], uskifteloven av 30. juli 1851 §12 - nå skiftelovens §63 -, Brandts Tingsret (3. opplag) side 301, Skeie: Avhandlinger II side 27 og 34-35 og Voss: Odels- og åsætesretten (6. utgave) side 25 og 67. Jeg har funnet det foreliggende tolkningsspørsmål atskillig tvilsomt, men er blitt stående ved at de beste grunner taler for den forståelse som den hovedankende har gjort gjeldende. Jeg finner det i den anledning nødvendig å gå noe nærmere inn på bestemmelsene i §16, 1. til fjerde ledd. I samsvar med det som er fremholdt av Motzfeldt i hans bok om odels- og åsetesretten side 56, førstvoterende i den høyesterettssak som er referert i [[Rt-1937-7]] flg. og Skeie: Odelsretten, side 219, IV, ser jeg det slik at disse bestemmelser først og fremst tar sikte på en skiftesituasjon, nemlig det tilfelle at et fellesbo skal skiftes mellom en gjenlevende ektefelle og odelsberettigede fellesbarn, henholdsvis odelsberettigede særkullbarn etter førstavdøde, og at den gjenlevende enten ikke har odelsrett eller Side:1145 en dårligere prioritert odelsrett enn arvingene. I denne situasjon gir §16 - etter den forståelse som er lagt til grunn i høyesterettsdommen i [[Rt-1844-596]] - odelsarvingen fortrinnet; han kan kreve å få odelsgården utlagt til eiendom etter skiftetakst, uten særskilt løsningssak, mens den gjenlevende ektefelle må nøye seg med en bruksrett. Denne fortrinnsrett er - som nevnt av den motankende - forutsatt i uskifteloven av 1851 §12, nå skiftelovens §63, jfr. Augdahl: Skifteloven (2. utgave) side 136-37. Odelslovens §16 er imidlertid i praksis forstått slik at den gir odelsarvingen et valg: i stedet for å kreve odelsgården utlagt til seg, kan han på skiftet la den gjenlevende få overta den til eiendom. Han kan også lå den gjenlevende bli sittende med eiendommen i uskifte. Det er antatt at det ikke i noe av disse tilfelle løper noen preskripsjonsfrist for arvingens odelsrett i den tid lengstlevende sitter med eiendommen, før vilkårene for å «fordrive» lengstlevende etter §16, 1. eller annet ledd er til stede. Jeg henviser til høyesterettsdommer i [[Rt-1846-414]] og 1877 73, og - for uskiftetilfellets vedkommende - til overrettsdom i [[Rt-1912-1061]]. Noen løsningsplikt for odelsarvingen foreligger altså ikke i disse tilfelle før den gjenlevendes rett etter §16 er opphørt. I visse av de teoretiske fremstillinger på området er det imidlertid antatt at odelsarvingen likevel har adgang til å foreta løsning - med bibehold av bruksrett for den gjenlevende - også før det tidspunkt som nettopp er nevnt (med mindre han etter omstendighetene må ansees å ha fraskrevet seg denne adgang, f. eks. ved at han har samtykket i at eiendommen ble lagt ut til gjenlevende). Jfr. de uttalelser i Brandts Tingsret, Skeies Avhandlinger II og Voss' lovkommentar som den motankende har påberopt. Men noen rettspraksis som fastslår en slik løsningsadgang foreligger ikke. Derimot er det under voteringene i enkelte odelssaker i Høyesterett fremkommet uttalelser som kan synes å tyde på at man har forutsatt at det ikke består noen slik løsningsadgang. Jeg henviser særlig til [[Rt-1877-74]], midt på siden, og [[Rt-1940-102]]. At bestemmelsen i §16 første ledd beskytter mot løsning, er forutsatt i Innst. O. nr. 61-1915 132. Jfr. også Ot.prp. nr. 34-1947 10, sp. 1 (sitat av Ot.prp. nr. 47-1940). Det er ikke nødvendig i denne sak å ta standpunkt til de spørsmål jeg nå har pekt på om forståelsen av §16 første ledd, anvendt på tilfelle hvor odelsgodset på skifte er lagt ut til den gjenlevende ektefelle eller hvor denne blir sittende med det i uskifte. For meg er det tilstrekkelig å konstatere at det etter min mening ikke - slik som den motankende hevder - har dannet seg en festnet rettsoppfatning om at odelslovens §16, 1. ledd i slike tilfelle ikke beskytter mot løsning, men bare sikrer den gjenlevende ektefelle en bruksrett. Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at det foreligger grunner som gjør det nødvendig å bygge på den samme forståelse av uttrykket «drive fra gaarden» Side:1146 for disse tilfelles vedkommende som for det tilfelle at den odelsberettigede på skifte krever eiendommen utlagt til seg. Men uansett hvordan første ledd her måtte være å forstå, finner jeg at det foreligger sterke grunner for å tolke den senere tilføyede bestemmelse i femte ledd slik at den hjemler den gjenlevende ektefelle beskyttelse mot løsning. Jeg peker først på de eiendommelige og høyst uheldige praktiske konsekvenser den motsatte tolkning ville føre med seg: Odelsmannen måtte straks utrede løsningssummen - som trolig ville bli å fastsette uten noe fradrag for den gjenlevendes bruksrett -, men være avskåret fra å få den faktiske eierrådighet så lenge den gjenlevende lever og forblir ugift. Den gjenlevende ville på sin side få en uforholdsmessig gunstig stilling: Han ville få erstatning for eiendommens fulle takstverdi og likevel beholde bruksretten til eiendommen. Faktisk ville vel odelsmannen i de fleste tilfelle være avskåret fra å iverksette løsning under slike betingelser. Og hvis løsning likevel mot formodning skulle bli gjennomført, måtte man regne med at forholdet mellom odelsmannen som juridisk eier og den gjenlevende som bruker - uten noen nærmere lovregulering av de gjensidige rettigheter og plikter - ville innebære betydelige friksjonsmuligheter. Mot dette resonnement kunne tenkes innvendt at en analog situasjon i praksis vil inntre når en odelsarving på skifte med gjenlevende ektefelle får eiendommen utlagt til seg, med bruksrett for den gjenlevende etter §16 første ledd eller annet ledd. I tilfelle av denne art dreier det seg imidlertid om forholdet mellom far eller mor og barn, henholdsvis stefar eller stemor og stebarn, hvor mulighetene for interessekollisjoner stort sett må antas å være mindre enn i forholdet mellom en gjenlevende ektefelle og en odelsberettiget som nevnt i §16 femte ledd. En slik odelsberettiget kan jo i forhold til den gjenlevende være en helt fremmed person. Dessuten har man for tilfelle som nevnt i første og annet ledd nærmere regler bl.a. om føderåd når den gjenlevende må fravike gården, regler som det ikke finnes noe sidestykke til i femte ledd. I denne forbindelse kan nevnes de utførlige bestemmelser til regulering av forholdet mellom en gjenlevende ektefelle som bruker og odelsarvingen som eier som ble foreslått i Ot.prp. nr. 14-1906/07. Jeg henviser til lovutkastets §15 og motivene side 20-22. At det har vært meningen med bestemmelsen i §16 femte ledd å gi den gjenlevende ektefelle vern mot løsning, fremgår av forarbeidene. Jeg henviser til det sted i Innst. O. nr. 61-1915 132 som jeg tidligere har nevnt. Jeg tilføyer at jeg er klar over at den tolkning jeg har gjort gjeldende kan føre til urimelige resultater i visse tilfelle, således når den ektefelle som har brakt inn odelsgården i boet dør etter et kortvarig ekteskap. Jeg mener likevel at min tolkning i det overveiende antall tilfelle vil gi den heldigste og rimeligste løsning. Side:1147 I sakens hovedspørsmål blir det da mitt resultat at Gro Noddeland må frifinnes for løsningskravet. Det gjenstår etter dette bare å behandle post III i den motankendes påstand, det subsidiære krav om fastsettingsdom for at Gro Noddelands rådighet over odelsgodsets skog er begrenset til hugst av det som er nødvendig til gårdens bruk, subsidiært til skogens tilvekst i hennes brukstid. Gro Noddeland har prinsipalt påstått saken avvist for så vidt denne påstand angår, idet hun hevder at Ommund Noddeland ikke har noen rettslig interesse i å få spørsmålet prøvet, jfr. tvistemålslovens §54. Jeg antar at avvisningspåstanden må forkastes, men at Ommund Noddeland i realiteten ikke kan gis medhold. Jeg legger da til grunn at Gro Noddeland så lenge hun sitter som eier av odelsgodset - beskyttet av odelslovens §16, 5. ledd - har vanlig eierrådighet over eiendommen, og at Ommund Noddeland ikke har noe rettskrav på at hennes rådighetsrett, enten det gjelder hele eiendommen eller - som her - eiendommens skog, blir begrenset av hensyn til den mulighet at han i fremtiden kan komme til å ta eiendommen på odel. Jeg vil hermed ikke ha uttalt noe om hvorvidt den odelsberettigede kan gripe inn såfremt den gjenlevende ektefelle vanskjøtter eiendommen, f. eks. ved å sette i verk hugst i skogen i strid med forstmessige grunnsetninger. Jeg har som nevnt funnet hovedspørsmålet i saken atskillig tvilsomt, og det har ikke tidligere vært avgjort av Høyesterett. Under disse omstendigheter finner jeg, at det heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes saksomkostninger. Jeg stemmer for denne dom: Gro Noddeland frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Gaarder, Thrap og Holmboe: Likeså. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Ragnvald Verdich med odelstakstmenn Kristian Bråten, Åsulv Eikas og Aanund Brømnes): Gårdbruker Olav Noddeland, Austre Moland, døde den 21. juli 1952. Gjenlevende hustru Gro Noddeland sitter i uskiftet bo i henhold til uskiftelovens §1 etter ektefellenes ønske i gjensidig testament av 15. mai 1952. Avdøde hadde ingen odelsberettigede barn. Til det uskiftede bo hører den faste eiendom Noddeland g.nr. 9, b.nr. 4 av skyldmark 1,72, g.nr. 9, b.nr. 5 av skyldmark 2,26 og g.nr. 9, b.nr. 10 av skyldmark 0,02 i Austre Moland. Olav Noddeland hadde nedarvet odel til eiendommen etter sin far Ola Fiskvatn og var nærmeste odelsberettigede etter faren. Gjenlevende ektefelle har ikke odel til eiendommen. Ommund Noddeland, som er sønn av en eldre søster av Olav Side:1148 Noddeland, har gjort sin odelsrett gjeldende overfor gjenlevende ektefelle Gro Noddeland. - - - Retten bemerker: 1. Løsningsretten. Det er i teori og rettspraksis på det rene at uttrykket «drive fra gården» i odelslovens §16 første ledd, og «vedbli gårdens bruk» i annet ledd, er å forstå slik at den odelsberettigede kan løse gården og få eiendomsretten overført til seg uhindret av gjenlevende ektefelles bruksrett. En viser her til Skeie: Odelsretten, side 218 II, og Valentin Voss: Odels- og åsætesretten, 6. utgave, side 67, note 1. Saksøkte hevder at denne lovfortolkning ikke kan legges til grunn ved odelslovens §16 femte ledd, idet det er andre hensyn som gjør seg gjeldende ved ektefellens rett overfor barn og stebarn enn overfor andre odelsberettigede. Retten antar med saksøkte at gode grunner kunne tale for en annen fortolkning av femte ledd enn av første og annet ledd. Det er mindre betenkelig å la barn og stebarn få løsningsrett enn en utenforstående odelsberettiget. En må normalt kunne anta at det mellom foreldre og barn og vel også stebarn er en større samhørighet og da også for gjenlevende ektefelles vedkommende enn mellom denne og en fjernere odelsberettiget, og at en situasjon hvor odelsløseren sitter med eiendomsretten og gjenlevende ektefelle med bruksretten, vil gi anledning til færre tvistigheter i førstnevnte tilfelle. Dette resonnement støttes også av den rett gjenlevende ektefelle har til føderåd etter fjerde ledd, idet denne rett bare antas å gjelde forholdene under første og annet ledd, men ikke femte ledd. Et annet moment er at etter §4 nr. 2 i lov av 28. september 1857 tapes heller ikke odelen ved at saksøkeren må vente med odelsløsningen. På den andre siden taler imidlertid også meget for en løsningsrett nettopp ved femte ledd. Odelsløseren vil her normalt ha mindre adgang til å passe på at gjenlevende ektefelle ikke forringer odelsgodset i kraft av eiendomsretten ved f. eks. salg av tomter eller påhefting av servitutter eller andre heftelser, enn barn og stebarn som trolig står nærmere i kontakt med gjenlevende ektefelle og eiendommen. Riktignok vil en slik verdiforringelse i sin tid komme til uttrykk i en lavere odelstakst, men en reduksjon av eiendommen og taksten kan være langt fra ønskelig sett fra odelsløserens side, idet eiendommen på den måten kan bli redusert i en så betraktelig grad at det ikke lenger er regningssvarende å overta den. Et slikt resultat må være i strid med odelsinstituttets grunntanke. Som en konklusjon antar retten at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag til å fravike en ordfortolkning av odelslovens §16 femte ledd. En ordfortolkning må etter rettens syn føre til at uttrykket «drive fra gården» i femte ledd må gis samme innhold som det likelydende uttrykk i 1. ledd, slik at den odelsberettigede har løsningsrett, mens gjenlevende ektefelle har bruksrett. Det dreier seg her om ordlike uttrykk i tilsvarende setningsbygning i to ledd i en og samme lovparagraf, og alene tungtveiende hensyn kan da tilsi en forskjellig fortolkning av de ordlike uttrykk i de respektive ledd. Retten finner ikke at slike hensyn foreligger. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
