Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Helgesen: Ytre Sogn skifterett - sorenskriver Lars A. Danielsen som settedommer - avsa den 17. september 1954 dom i saken med slik domsslutning: «Dødsboets faste eiendom Njøs, g.nr. 24, b.nr. 10 med anpart i Snytta g. nr. 55 b.nr. 1 i Leikanger utlegges på skiftet til Johan A. Stadheim etter skiftetakst, hvor eiendommen settes til full verdi etter gangbar pris i egnen. Saksomkostninger ilegges ikke.» Kristi Stadheim påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som den 23. april 1955 avsa dom med denne domsslutning: «Skifterettens dom stadfestes. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kristi Stadheim innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom 600 kroner til Johan Stadheim.» Kristi Stadheim har påanket lagmannsrettens dom til Side:297 Høyesterett. Hun gjør gjeldende at skifteretten og lagmannsretten har tatt feil, når de er kommet til at hun ikke er best odelsberettiget til den faste eiendom Njøs, g.nr. 24, b.nr. 10 med anpart i Snytta, g.nr. 55 b.nr. 1 i Leikanger og har for Høyesterett nedlagt slik påstand: «1. Dødsboets faste eiendom Njøs, g.nr. 24 b.nr. 10 med anpart i Snytta, g.nr. 55 b.nr. 1 i Leikanger utlegges på skiftet til Kristi Stadheim - etter skiftetakst. 2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Johan Stadheim har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Saksforholdet fremgår av skifterettens og lagmannsretten domsgrunner. For skifteretten forelå et subsidiært spørsmål, nemlig om Johan Stadheim i tilfelle hadde krav på å få overta odelsgodset etter åsetestakst. Påstand om billig takst frafalt imidlertid Johan Stadheim for lagmannsretten, og saken gjelder - som for lagmannsretten - bare spørsmålet om Kristi Stadheim har odelsrett til eiendommen. Saken foreligger i samme skikkelse som tidligere, og det er ingen uenighet mellom partene om de faktiske forhold som skal legges til grunn for avgjørelsen av tvisten. Om disse forhold viser jeg i sin helhet til den fremstilling som er gitt i skifterettens dom. Tvisten gjelder tolkningen av odelslovens §5 sammenholdt med lovens §1, jfr. §2. Partene har for Høyesterett for så vidt gjort gjeldende det samme som for skifteretten og lagmannsretten. I prosedyren for Høyesterett har Kristi Stadheims prosessfullmektig særlig fremholdt den betraktning at odelslovens §5 etter hans oppfatning bare regulerer samodel i egentlig forstand, med andre ord at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse på et tilfelle som det foreliggende fordi Arne Stadheim og hans første hustru Synneva etter en riktig forståelse av odelslovens §5 ikke har samodlet eiendommen da hun døde i 1914. Synneva - og bare hun alene, men ikke mannen (svigersønnen) - kunne nyttiggjøre seg sine foreldres odelshevdstid. Hun odlet da eiendommen i 1908 for seg og sitt ættlegg, og bare for det, men ikke for sin ektefelle Arne, som ikke tilhørte ættlegget, og derfor i odelsrettslig henseende i dette tilfelle var en «fremmed». Arne begynte imidlertid etter ankepartens oppfatning en selvstendig odelshevd etterat eiendommen i 1903 var inngått i felleseiet mellom ham og Synneva. Han fortsatte sin selvstendige odelshevd i tiden etter Synnevas død i 1914, og fullendte den i 1923 etterat han var blitt gift med Kristi. Disse to ervervet da odel sammen og på like fot etter regelen i odelslovens §5, slik at Kristi nå er den best odelsberettigede. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer dens begrunnelse. På samme måte som lagmannsretten Side:298 legger jeg til grunn at Synneva Stadheim ervervet odelsrett til eiendommen i 1908 ved sammenlegging av sin egen og hennes foreldres besittelsestid, jfr. odelslovens §1 og §2. Da odelsretten ble ervervet av henne, hadde hun vært gift med Arne Stadheim siden 1899, og hadde hele tiden levet i formuesfellesskap med ham. Jeg er enig med skifteretten og lagmannsretten i at odelslovens §5 da medfører at eiendommen ble odlet av begge ektefeller, slik at også Arne fikk odelsrett til den i 1908. Etter regelen i odelslovens §5, første setning, er det etter dette utelukket at Kristi Stadheim i det foreliggende tilfelle har ervervet odel til eiendommen. Etter det resultat jeg er kommet til finner jeg at den ankende part bør betale saksomkostninger for Høyesterett og stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kristi Stadheim til Johan Stadheim 1200 - tolvhundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer Gaarder, kst. dommer Rode og dommer Wold: Likeså. Av skifterettens dom (sorenskriver Lars A. Danielsen som settedommer): Johan Ingebrigtsen Tennefoss fikk den 26. november 1888 skjøte på eiendommen Njøs g.nr. 24, b.nr. 10 med andel i Snytta g.nr. 55, b.nr. 1 i Leikanger. Skjøtet ble tinglyst den 6. mai 1889. Hans datter Synneva ble den 12. november 1899 gift med Arne Stadheim. Ektefellene, som begge var født i 1874, hadde felleseie. I sitt ekteskap hadde de 4 barn: Synneva, født 1900, Johan født 1902, Arne født 1903 og Hans født 1910. Ved skjøte av 30. oktober, tinglyst 14. desember 1903, overdro Johan I. Tennefoss eller Njøs, som han nå kalte seg, eiendommen Njøs g.nr. 24, b.nr. 10 med anparten i Snytta til svigersønnen Arne Stadheim. Synneva Njøs Stadheim døde den 18. april 1914, og enkemannen Arne Stadheim ble sittende i uskiftet bo. Den 10. februar 1923 giftet Arne Stadheim seg igjen med Kristi Hansdatter Njøs, og i denne anledning måtte han skifte med sine barn av første ekteskap. Boet ble skiftet av Ytre Sogn skifterett, og ved utlodningen den 15. februar 1923 ble alle aktiva, derunder også gården Njøs med anparten i Snytta, utlagt enkemannen mot at denne dekket alle passiva, derunder skifteomkostningene, og enten betalte ut i kontanter eller svarte panterettsutlegg til arvingene hva de skulle ha i arv. I sitt annet ekteskap med Kristi Njøs hadde Arne Stadheim også 4 barn: Aslak født i 1922, Bjarne født i 1924, Sara født i 1926 og Halvard født i 1930. Side:299 Arne Arnesen Stadheim døde den 11. september 1953, og hans og gjenlevende hustru Kristis fellesbo skiftes nå ved Ytre Sogn skifterett. Under skiftet, hvor overrettssakfører Johan Fosse har møtt som prosessfullmektig for enken og barnene av annet ekteskap samt arvingen Hans Stadheim, og hvor overrettssakfører Jac. Chr. Wesenberg har møtt som prosessfullmektig for de tre eldste barn av første ekteskap, er det oppstått tvist om gården, idet så vel enken som den eldste sønn av første ekteskap, Johan Stadheim, mener seg best odelsberettiget til eiendommen og vil ha denne utlagt på seg under skiftet. - - - Retten finner det ikke tvilsomt, at saksøkeren Kristi Stadheim ikke har odelsrett til boets faste eiendom og at saksøkte Johan Stadheim er den som nå har best odelsrett til eiendommen. Retten kan for så vidt slutte seg til det av saksøktes prosessfullmektig anførte. Njøs g.nr. 24 b.nr. 10 med anparten i Snytta g.nr. 55 b.nr. 1 ble odlet av Arne og Synneva Stadheim i 1908, idet de til sin besittelsestid på 5 år kunne legge hustruens fars besittelsestid på 15 år, slik at odelshevd var fullført i løpet av perioden 1888-1908, jfr. her Voss l. c. side 13. Høyesterettsadvokat Valentin Voss: Odels- og åsætesretten, 6. utgave. At skjøtet fra Johan Tennefoss Njøs var utstedt til svigersønnen og ikke til datteren, spiller ingen rolle, idet dette er det vanlige på landet, jfr. her Voss l. c. side 37 og den der nevnte dom i [[Rt-1920-474]]. Ved denne skjøtning gikk eiendommen ikke ut av Johan Tennefoss Njøs' «Ætlæg», og det var intet til hinder for fortsettelse av den påbegynte odelshevd. Skjøtemottagerne levet som ektefeller i formuesfellesskap, Fællig», og etter odelslovens §5 første ledd, odlet de da eiendommen sammen, eller som det i loven heter «fælleds og for fælleds Afkom». Dette må gjelde uten hensyn til, at det var hustruens «slektsgård», så lenge denne ikke også var odelsjord, dvs. odlet før ekteskapets inngåelse. Når saksøkerens prosessfullmektig for sitt standpunkt påberoper seg Voss l. c. side 22, må dette bero på en misforståelse, idet retten finner det klart, at når Voss her taler om, at en mann som blir inngiftet på en slektsgård ikke kan vinne odelsrett til ektefellens odelsjord, men i odelsrettslig henseende alltid blir å betrakte som en fremmed, og videre fortsetter: «Dette gjelder også når ektefellen ikke har nedarvet odelsrett, men selv er odelserverver ...», så mener forfatteren odelserverver før ekteskapet. Dette skulle fremgå av både henvisningen til dommen i Retstidende 1846 og - enda tydeligere - av det etterfølgende avsnitt, som handler om de tilfelle hvor ingen av ektefellene har odelsrett til gården idet de gifter seg. Det er det av Voss i dette sistnevnte avsnitt på side 22-23 anforte som har interesse i denne sak, og retten er helt enig med Voss i det han der anfører om forståelsen av lovens §5. Hver av ektefellene Arne og Synneva Stadheim hadde ervervet odel til hele eiendommen, og deres odelsrett hadde like prioritet. Etter hustruens død i 1914 var Arne Stadheim den best odelsberettigede, og han bevarte sin odelsrett til sin død i 1953 uten hensyn til skiftet etter hans første hustru og hans inntreden i nytt ekteskap. Den nest beste odelsberettigede var saksøkte Johan Stadheim, men han hadde ikke anledning til å ta eiendommen fra sin far så lenge denne levet og var eier. Odelslovens §16 har ingen anvendelse på dette forhold, idet den handler om de odelsberettigedes rettigheter og plikter overfor ikke Side:300 odelsberettigede foreldre eller steforeldre, jfr. her Voss l. c. side 24 under not 3 i. f.* Arne Stadheims annen hustru, saksøkeren, kunne etter odelslovens §5 første ledd, ikke erverve odelsrett til mannens før ekteskapet odlede jord, og har således overhodet ikke odelsrett til fellesboets eiendom. Valentin Voss: Odels- og åsætesretten, 6. utg. Til saksøkerens subsidiære påstander er å anføre, at de ikke kan gis medhold av den enkle grunn, at Arne Stadheim når han odlet sammen med og samtidig med sin første hustru klarligvis ikke samtidig kunne hevde en selvstendig odelsrett uavhengig av og i strid med hustruens rett, og videre at han, da han fikk gården utlagt seg på skiftet i 1923, allerede for lengst hadde odelsrett sammen med sin avdøde hustru og deres barn, og derfor ikke kunne hevde noen ny og selvstendig odelsrett i strid med den allerede bestående. Etter farens død i 1953 er saksøkte den best odelsberettigede, og han må gis medhold i sin påstand på å få eiendommen utlagt seg på skiftet i kraft av denne odelsrett. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne T. Gjessing og Otto Maalstad og sorenskriver Einar Tønseth): - - - Lagmannsretten kommer til samme resultat som skifteretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Etter odelslovens §1 kan en odelshevder legge sammen sin besittelsestid med sin ascendents til oppnåelse av odelshevd. Det kan ikke antas at denne rett til sammenlegning av besittelsestid går tapt om odelshevderen er gift og lever i formuesfellesskap med sin ektefelle. Odelslovens §5 bestemmer så at hvor den ene av to ektefeller som lever i formuesfellesskap erverver odel, «da odle de den fælleds og for fælleds Afkom». Synneva Stadheim ervervet således odelsrett til eiendommen i 1908 ved sammenlegning av sin egen og farens besittelsestid. Og da hun gjennom hele sin egen besittelsestid levet i formuesfellesskap med ektefellen Arne Stadheim, fikk også han odel til eiendommen i 1908. Deres eldste sønn, motparten, er derfor nå den best odelsberettigede. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
