Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Thrap: Asker og Bærum herredsrett avsa 28. oktober 1953 dom med sådan domsslutning: «1. Schøyens Bilcentraler A/S og Arendals Forsikringsselskab A/S dømmes til å betale Einar Midtsveen erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med videre frem til 1. oktober 1953 med kr. 26 838,03 med 4 pst. renter fra 1. november 1951 til betaling skjer, samt erstatning for tap i fremtidig erverv med kr. 130 000 med 4 pst. renter fra dommens forkynnelse til betaling skjer, ansvaret for Arendals Forsikringsselskabs vedkommende begrenset til kr. 20 000. 2. Schøyens Bilcentraler A/S og Arendals Forsikringsselskab A/S dømmes til in solidum å betale i saksomkostninger til det offentlige kr. 300 + det endelig godkjente salær til prosessfullmektigen. 3. Schøyens Bilcentraler A/S og Arendals Forsikringsselskab A/S dømmes til å betale i saksomkostninger til Einar Midtsveen kr. 300. 4. O.r.sakfører Buttingsruds salær som offentlig oppnevnt prosessfullmektig fastsettes til kr. 1000 med forbehold av departementets godkjennelse. 5. Oppfyllelsesfrist 14 dager fra dommens forkynnelse.» Med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg er dommen av Schøyens Bilcentraler A/S påanket direkte til Høyesterett. Selskapet bestrider ikke at erstatningsplikt foreligger, men hevder at erstatningsbeløpene er for høyt ansatt. Arendals Forsikringsselskab A/S, hvis ansvar i dommen ble begrenset til kr. 20 000, har foretatt oppgjør med saksøkeren og har Side:372 ikke påanket dommen. Derimot har Einar Midtsveen erklært motanke, idet han mener at erstatningen for tap i fremtidig erverv er satt for lavt. Da herredsrettens dom ble avsagt, hadde forsikringsselskapet utbetalt til Midtsveen kr. 11 000, som herredsretten har brakt til fradrag i erstatningen for lidt tap. Senere har selskapet foretatt oppgjør med ham på grunnlag av det beløp som dekkes av Schøyens ansvarsforsikring, kr. 100 000. Foruten de nevnte kr. 11 000 er det foretatt følgende utbetalinger: Sykepenger til trygdekassen kr. 1 299,00 Refusjon av trygdekassens utgifter til sykehusopphold » 2321,35 Utbetalt til Midtsveen » 85 380,65 Schøyen mener at disse kr. 100 000 representerer full erstatning for Midtsveens økonomiske tap og har nedlagt sådan påstand: «Schøyens Bilcentraler A/S frifinnes.» Midtsveen har nedlagt sådan påstand: «1. Asker og Bærum herredsretts dom av 28. oktober 1953 stadfestes forsåvidt angår tapt arbeidsfortjeneste m.v. fram til 1. oktober 1953. 2. Schøyens Bilcentraler A/S v/ styrets formann dømmes til å betale Einar Midtsveen erstatning for tap i framtidig erverv etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 300 000 med 4 pst. rente fra Høyesteretts dom og med fradrag av det av Arendal Forsikringsselskap A/S innbetalte beløp kr. 85 380,65. 3. Schøyens Bilcentraler A/S v/ styrets formann dømmes til å betale Einar Midtsveen saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett, og for herredsretten til det offentlige som om saken ikke hadde vært benefisert.» Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom. Til bruk for Høyesterett har vært holdt bevisopptak med avhør av Einar Midtsveen og hans far. Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt overlægene Brynjulf Ingebrigtsen og Georg F. Henriksen. Den sistnevnte, som også var sakkyndig for herredsretten, har avgitt skriftlig erklæring 19. januar 1955. Hans konklusjon er den samme som tidligere, og er i sin helhet gjengitt i herredsrettens dom. Overlæge Ingebrigtsens erklæring er datert 14. desember 1954 og har følgende konklusjon: «Da ulykken 19. desember 1947 rammet Einar Midtsveen, var han 24 år, hadde alminnelig god helse uten spesielle sykelige anlegg. Han var fullt arbeidsfør. Som følge av ulykken har han nå de siste 2-3 år vært helt ute av arbeidslivet, han er mentalt noe redusert i form av nedsatt psykisk kapasitet, emosjonell treghet og svekket initiativ. Videre har han som følge av ulykken subjektive plager i form av hodepinetilbøyelighet, svimmelhet og øresus. Side:373 Sammen betinger dette en nåværende invaliditet på nærmere 100 pst. At det ved observasjon i Registreringssentralen for omskoling er påvist en intelligenskvotient på 81 og dertil trekk av rentenevrose, gjør at jeg mener skadede ved endelig skadeoppgjør og eventuelt nytt opphold ved Registreringssentralen til aktivisering vil kunne bringes inn i en form for arbeid som vil betinge inntekt for ham. I hvilken grad dette vil lykkes er vanskelig å uttale seg mer bestemt om - men jeg anser det for mulig at hans invaliditet vil kunne bringes ned til omkring 60 pst. Han er spesielt ikke skikket til yrke som krever særlig innsats av psykisk art, ei heller er han skikket til grovt og tungt kroppsarbeid. I og med at Einar Midtsveen som følge av skaden må betraktes som lidende av epilepsi - betinger dette en latent invaliditet som må vurderes inn i den totale invaliditet. I betraktning av at han har vært anfallsfri over 3 år, og forutsatt at han i fremtiden bruker antiepileptisk medisin riktig, formoder jeg at prognosen for hans epilepsi er relativt god. Med dette som bakgrunn vil jeg ansette den samlede varige invaliditet som følge av ulykken 19. desember 1947 til anslagsvis mellom 60 og 70 pst.» De sakkyndige læger har vært til stede ved behandlingen av saken i Høyesterett og har gitt supplerende forklaringer. For Høyesterett er fremlagt oppgaver over Midtsveens arbeidsinntekter i 1953 og 1954, samt over hva han kunne ha tjent i disse år samt i første halvår 1955 om han hadde fortsatt sitt arbeid ved Eltons Trevarefabrikk. Jeg er kommet til et resultat som stort sett faller sammen med herredsrettens. Herredsretten har fastsatt særskilt erstatning for inntektstap frem til 1. oktober 1953 og for tap i fremtidig erverv. Jeg antar at erstatningen bør fastsettes til et samlet beløp og at man ved beregningen herav særskilt drøfter hvilket tap Midtsveen hittil kan antas å ha lidt, og at altså tapet i fremtidig erverv regnes fra avsigelsen av Høyesteretts dom. Når det gjelder erstatningen for allerede lidt tap, legger jeg til grunn at Midtsveen - om han ikke var blitt rammet av ulykken - kunne og ville ha fortsatt sitt tidligere arbeid ved Eltons Trevarefabrikk eller hatt tilsvarende lønnet arbeid. I prinsippet vil da erstatningen utgjøre differansen mellom hans påregnelige inntekter fra ulykken frem til i dag og hva han faktisk har tjent i samme tidsrom. Selv om en ikke fullt ut kan bygge på de tallmessige oppgaver om påregnelige inntekter ved bedriften, gir de en vesentlig veiledning ved det skjønn som her må treffes. Stort sett kan det slåes fast at Midtsveen, som på det tidspunkt da ulykken inntraff hadde en årsinntekt på ca. kr. 5000, ville hatt økede inntekter i årene Side:374 fremover, og at han i siste år ville ha kommet opp i en inntekt på ca. kr. 12 000 à 13 000. Hva han faktisk har kunnet skaffe seg, av inntekter, har variert noe, men jeg finner grunn til å nevne at hans inntekt i 1955 er oppgitt til ca. kr. 2500. Ved fastsettelsen av erstatningen tar jeg hensyn til at Midtsveens utgifter til erverv av inntekten ville ha vært større om han hadde fortsatt sitt tidligere yrke utenfor hjemstedet enn de faktisk har vært i den forløpne tid, da han har bodd i sitt hjem på Dokka. Et visst hensyn må det også tas til at Midtsveen i kortere perioder har ligget på sykehus og at forsikringsselskapet har refundert trygdekassen dens utgifter hertil. Et mindre utlegg som Midtsveen har hatt til reiser m.v. i anledning av sykdommen, er det enighet om må tas med i erstatningen. Jeg er blitt stående ved at det tap han hittil har lidt, skjønnsmessig kan ansettes til kr. 60 000 - heri iberegnet samtlige av herredsretten idømte og hittil påløpne renter. Det er her ikke gjort fradrag for de kr. 11 000 + kr. 1299 som er nevnt foran. Erstatningen for tap i fremtidig erverv vil i samsvar med straffelovens ikrafttredelseslovs §19 bli å fastsette etter billighet. Som tidligere nevnt, blir erstatningen nå å regne fra avsigelsen av Høyesteretts dom, altså ca. 2 1/2 år senere enn det tidspunkt herredsretten har regnet med. Jeg antar at Midtsveens fremtidige ervervsmuligheter - etter de opplysninger som nå foreligger - synes å ligge noe gunstigere an enn da saken var fremme for herredsretten. Midtsveen har siden sommeren 1951 overhodet ikke hatt epileptiske anfall, og etter overlæge Ingebrigtsens uttalelse er prognosen for hans epilepsi relativt god, forutsatt at han i fremtiden bruker antiepileptisk medisin riktig. Etter min mening er det grunn til å anta at hans ervervsevne ikke er fullt så sterkt nedsatt som herredsretten har regnet med. Jeg er blitt stående ved at erstatningsbeløpet bør fastsettes til kr. 120 000. Den ankende parts prosessfullmektig har for Høyesterett gjort gjeldende at det ved fastsettelsen av erstatningen for tap i fremtidig erverv også må tas hensyn til skadevolderens økonomiske forhold og at en slik erstatning som herredsretten har fastsatt i tillegg til erstatningen for lidt tap, vil ramme selskapet meget hårdt og er ubillig. Jeg finner det ikke nødvendig i denne sak å gå inn på det spørsmål som her er reist: om skadevolderens økonomi overhodet kan få betydning når det gjelder den erstatning for tap i fremtidig erverv som etter straffelovens ikrafttredelseslovs §19 skal fastsettes etter billighet, et spørsmål som det under prosedyren har vært meningsforskjell om mellom partene. Jeg antar nemlig at de opplysninger som foreligger om selskapets formues- og inntektsforhold i hvert fall i den foreliggende sak ikke kan føre til noen nedsettelse av erstatningen. Den samlede erstatning vil efter dette utgjøre kr. 180 000. Side:375 Til fradrag heri kommer i sin helhet de kr. 100 000 som forsikringsselskapet har utbetalt. De kr. 11 000 som allerede var utbetalt da herredsrettsdommen ble avsagt og som herredsretten har fratrukket i den tilkjente erstatning for inntektstap frem til 1. oktober 1953, er ikke tatt med som fradragspost ved beregningen foran. Det samme gjelder de kr. 1299 som selskapet har refundert sykekassen for utbetalte sykepenger. Det beløp på kr. 2321,35 som selskapet har refundert sykekassen for utgifter til sykehusopphold, skulle strengt tatt ikke bringes til fradrag i sin helhet, men dette er det tatt hensyn til ved den skjønnsmessige fastsettelse av erstatningen for lidt tap. Etter dette vil Schøyens Bilcentraler A/S bli tilpliktet å betale Midtsveen kr. 80 000 med renter fra avsigelsen av Høyesteretts dom. Schøyens Bilcentraler antas - foruten de for herredsretten idømte saksomkostninger - også å måtte erstatte motparten saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: I. Schøyens Bilcentraler A/S betaler til Einar Midtsveen 80 000 - åtti tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 7. april 1956 til betaling skjer. II. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. III. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Schøyens Bilcentraler A/S til Einar Midtsveen 2500 - to tusen fem hundre - kroner. IV. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Eckhoff og Wold og justitiarius Grette: Likeså. Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Chr. Bergwitz-Larsen): Saksøkeren, Einar Midtsveen, ble den 19. desember 1947 påkjørt bakfra av rutebil A-15051 ved Nesbru i Anker og pådro seg som følge av påkjørselen meget alvorlige skader. Ulykken foregikk på den måten at bussen, hvis eier var saksøkte nr. 1, og som ved anledningen ble ført av Birger Lorang Bekkevold, skulle passere en forankjørende lastebil. Under forbikjøringen utviste ikke føreren den fornødne aktsomhet, saksøkeren ble påkjørt i bussens venstre veibane og skadet. Det er her unødvendig nærmere å hitsette det faktiske hendelsesforløp, idet partene er enige om dette. Påkjørselen hadde til følge at nevnte sjåfør ble avskjediget og idømt 90 dagers fengsel for overtredelse av lov om pliktmessig avhold av 16. juli 1936, for overtredelse av bestemmelsene om fyllekjøring samt for andre trafikkovertredelser. - - - Saksøkeren er født xx.xx.1923, han var da ulykken hendte ca. 24 år gammel, og fyller om kort tid 30 år. Saksøkeren har Side:376 fra han var ca. 16 år gammel arbeidet som snekker og da ulykken hendte i 1947 var han ansatt som snekker ved Eltons Trevarefabrikk, Nesbru i Asker. Han var der den eldste arbeider. Ved ulykken pådro saksøkeren seg særdeles alvorlige hodeskader og han lå i lengre tid på Bærum sykehus. Han var deretter arbeidsudyktig frem til sommeren 1948 og deretter halvt arbeidsudyktig frem til november s. å. Han forsøkte i denne periode å fortsette i sin opprinnelige stilling, men maktet det ikke. I november 1948 fikk han da sitt første alvorlige epileptiske anfall, han ble igjen innlagt på Bærum sykehus, og skal ha vært bevisstløs i tre døgn. Han var deretter halvt arbeidsdyktig fra mars 1949 inntil juni 1949, da han fikk nye epileptiske anfall. Han ble den gang innlagt på Rikshospitalet. Han var deretter praktisk talt ikke i arbeid før han arbeidet i kortere stunder våren 1950. Han fikk fra august måned samme år lettere utearbeid ved statsbanene, men sluttet der i november s. å., angivelig på grunn av arbeidsinnskrenkning. Han hadde ved juletider 1950 og den nærmest følgende tid jobb som visergutt i en forretning og greiet dette arbeid ganske godt. Utover vinteren og våren 1951 hadde han utearbeid som bygningsarbeider, inntil han den 12. juli 1951 fikk nye og særdeles kraftige anfall av epilepsi, ble innlagt på sykehus og har senere praktisk talt vært uten arbeid. Han var helt arbeidsudyktig frem til i sommer, da han fikk jobb som postbud, en jobb han hadde som vikar 2-3 måneder. Retten skal nedenfor gjengi den sakkyndiges uttalelse om de inntekter han har oppebåret fra ulykken, men alene de forannevnte kjensgjerninger viser hvor alvorlig skaden var. I de forløpne år har saksøkeren vært underkastet gjentatte lægeundersøkelser og det er for retten fremlagt utskrifter av de forskjellige lægeerklæringer. I den utstrekning erklæringene berører spørsmålet om fremtidig invaliditet vil de bli berørt senere i dommen, men retten finner det unødvendig her å hitsette resultatet av de forskjellige undersøkelser. Etter begjæring av partene oppnevnte retten den 25. november f. å. dr. med. Georg Henriksen ved Rikshospitalets nevrologiske avdeling til som sakkyndig å avgi uttalelse om saksøkeren. Den sakkyndige har avgitt sin erklæring den 23. februar d. å. og møtte dessuten under hovedforhandlingen. Til belysning av den skade saksøkeren ble påført og de fremtidsutsikter som foreligger for ham, finner retten det mest praktisk å hitsette følgende sitat fra den sakkyndiges rapport: «Den skadede fremstillet seg til poliklinisk undersøkelse hos undertegnede 13. januar 1953. Han opplyste: Siden april 1952 har han bodd hos sin far, som er lokomotivfører, enkemann, med bopel Dokka. Han angir å ha vært for dårlig til å kunne ta forefallende arbeide på gårder eller annet. Han har forsøkt seg flere ganger i tilfeldige kortvarige vikarjobber som postbud, på postkontoret i juletrafikken, visergutt for forretning i juletrafikken. Disse jobber har vart noen få dager, men han blir straks tiltagende dårlig og tror seg ikke til noe jevnt arbeide. Så snart han anstrenger seg, melder der seg svimmelhet så sterk at han til slutt må til sengs. Han får svetterier og disse plager fortsetter natten gjennom og den følgende dag. Søvnen blir uregelmessig, og de plager han har til stadighet ellers, trykket i hodet, øresusen, talevanskene etc. øker. Han plages konstant av svekket hukommelse, nedsatt innprentningsevne, vanskelig oppfatningsevne når han leser. Side:377 Neurologisk status 13. januar 1953. Positive funn: Høyresidig facialisparese. Nedsatt hørsel til hviskestemme ad concham på høyre øre. Ved Webers prøve lateraliseres til høyre. Lett tungedeviasjon til høyre. Lett overvekt av dype reflekser i høyre u. e. Psyke: Pas. er orientert og ordnet i sin fremtreden. Virker rolig og tillidssvekkende i sin forklaring, røper ingen tegn på aggravasjon. Hukommelsen synes betydelig svekket og konsentrasjonsevnen er dårlig. Når han merker sin insuffisiens og anstrenger seg for å gi en klar fremstilling, fremkommer det en ganske tydelig dysfasi og til dels dysartri. Hans skildring av subjektive plager ved anstrengelser gir et overbevisende inntrykk og er av den karakter man gjerne ser etter skader av hjernen og som erfaringsmessig lett aksentueres ved anstrengelser. Undersøkelsen av pas. psyke suppleres ved undersøkelse hos psykolog H. Kløve.» Her hitsettes samtidig psykolog Kløves redegjørelse: «- - - Det er sannsynlig at pasienten etter skaden har mistet evnen til å løse problemer på det abstrakte plan, likesom den intellektuelle integrering av nye inntrykk og erfaringer er sviktende.» Dr. Henriksen fortsetter i sin redegjørelse: «Sammendrag og bedømmelse. Den skadede var etter ulykken bevisstløs, respektive uklar i flere uker. Dette sammen med påviste neurologiske utfallssymptomer viste at der forelå en grovere hjerneskade. Den skadede kom seg langsomt, slik at han fra juni 1948 forsøkte seg i arbeide, men arbeidsevnen var nedsatt på grunn av hodepine, svimmelhet, konsentrasjonssvikt, hukommelsessvekkelse, øresus og nedsatt hørsel, symptomer som er karakteristiske ved hodeskade og som må anses som reelle. Han greide delvis å arbeide i sitt tidligere yrke inntil han i november 1948 fikk opphopede epileptiske anfall med flere dagers bevisstløshet. Først i mars 1949 kom han igjen i arbeide og da fortsatt bare delvis arbeidsdyktig. p. g. a. den ved luftencephalografi påviste hjerneatrofi og den ved elektroencephalografiske undersøkelse påviste forstyrrelse av den elektriske aktivitet, spesielt over venstre hjernehalvdel, må de epileptiske anfall oppfattes som betinget av skaden, så meget mer som der ikke er holdepunkter for tendens til epileptiske anfall før skaden. - - - Jeg anser sannsynligheten for slike arbeidsmuligheter beskjedne, men alt tatt i betraktning, tør hans invaliditetsgrad skjønnsmessig settes til 75 pst. Konklusjon: Jeg finner det overveiende sannsynlig at den skadede, Einar Midtsveen, er påført en varig hjerneskade som har nedsatt hans arbeidsevne, dels p. g. a. subjektive plager som øker ved anstrengelser, dels p. g. a. en mental reduksjon som trinnvis har tiltatt p. g. a. epileptiske anfall. Disse siste må også anses som en følge av skaden. Jeg anser ham for tiden helt arbeidsufør, men med muligheter for periodevis å kunne utføre spesielt utvalgt og lett arbeide, slik at den varige invaliditet grovt skjønnsmessig kan settes til 75 pst.» - - - Side:378 Retten kan vanskelig på noen mer fyldestgjørende måte beskrive hvilken ulykke som har rammet den skadelidte og hvilke perspektiver som åpner seg for ham i fremtiden. Det kan etter den sakkyndiges erklæring ikke være tvilsomt at den hele og fulle skade har sin direkte årsak i de kvestelser saksøkeren ble påført ved det forannevnte biluhell. Hva erstatningen angår er kravet delt i to. Den første del av kravet gjelder erstatningen for tapt inntekt frem til domsavsigelsen, av praktiske grunner beregnet til 1. oktober d. å. Ved denne beregning er uenigheten mellom partene mindre, noe allerede påstandene viser, og de opplysninger retten hva denne del av skaden angår, har å holde seg til er forhold som kan dokumenteres. Hva derimot den annen del av kravet angår, tap i fremtidig erverv, er denne del av kravet sterkt skjønnsmessig preget og hvor avgjørelsen derfor må treffes under hensyntagen til en rekke usikre faktorer. Det er i dette krav at partenes standpunkter står fjernt fra hinannen, noe som nok også er årsaken til at enighet i saken ikke ble oppnådd. Inntektstap frem til 1. oktober 1953. - - - Tap i fremtidig erverv. Saksøkeren hevder at retten ved den skjønnsmessige fastsettelse av erstatningen må basere på sitt skjønn på hva en livrente, som skal gi saksøkeren sin tapte årsinntekt, i dag vil koste saksøkeren. Han har latt Livsforsikringsselskapet Hygen beregne hva en sådan livrente vil koste, og basert på en årlig inntekt på kr. 9500 vil premien utgjøre ca. kr. 283 000, og basert på en inntekt av kr. 7200 ca. kr. 214 000. Med en inntekt på kr. 5000 er premien beregnet til ca. kr. 149 000. Saksøkeren legger dessuten et alternativt synspunkt til grunn, nemlig det at saksøkeren i dag skal tilkjennes en så stor formue at han hensett til den rådende rente og med årlig kapitalfortæring, etter annuitetsprinsippet skal ha oppbrukt den tilkjente formue til sitt fylte 70. år, og da med årlige beløp tilsvarende hans inntekt. Etter begge disse synspunkter mener saksøkeren å ha krav på en erstatning på mellom kr. 200 000 og kr. 300 000. De saksøkte hevder at saksøkeren for det første bygger sin beregning på en for høy inntekt og dessuten at rettspraksis ikke har akseptert saksøkerens beregningsmåte. Det skal utøves et skjønn og ikke foretas noen matematisk beregning og det hevdes dessuten at en kan ikke sammenligne en manns arbeidsevne med formuesavkastning. Den erstatning som kreves er høyere enn erstatning som er tilkjent i lignende saker tidligere. Den skadelidtes invaliditet er ikke så stor som saksøkeren hevder, og mulighetene for fremtiden er ikke så mørke som det hevdes. Retten skal bemerke: En må ved vurderingen ha for øye at saksøkeren, da ulykken rammet ham 24 år gammel, hadde skaffet seg en levevei som etter alle rimelige utsikter ville gitt ham en tilfredsstillende og sannsynligvis stigende inntekt i årene fremover. Hans skoleutdannelse er beskjeden, men han hadde ved sitt allerede mangeårige virke som snekker skaffet seg et grunnlag som det er all grunn til å tro at han som håndverker ville kunne bygge videre på. Han var da ulykken hendte den eldste arbeider ved fabrikken, alle rimelige hensyn skulle tilsi at han der ville kunne arbeidet seg opp til formann og det skal ha vært hans tanke Side:379 å ta svenneprøven. Legger en disse perspektiver til grunn, synes det å være all grunn til å anta at han ville kommet opp i en inntekt på minst kr. 9500 pr. år, og skulle man i dag sette ham i noenlunde samme stilling som en etter en rimelig vurdering av utsiktene før ulykken kunne regne med, ville hans tap ligge opp mot påstandens maksimumsbeløp. Den foreliggende rettspraksis, som skal bli behandlet nedenfor, viser imidlertid at domstolene, og blant dem Høyesterett i en avgjørelse i [[Rt-1949-212]], har tatt avstand fra et slikt synspunkt. Selv om de matematiske beregninger derfor ikke umiddelbart legges til grunn, antas de imidlertid å ha sin veiledende betydning for retten i dens skjønnsmessige vurdering. Det ligger klart i dagen at rettens skjønnsmessige fastsettelse av en slik erstatning som her er aktuell må bygge på en rekke særdeles usikre momenter. Blant disse momenter må den medisinske invaliditet få sin vesentlige betydning, i den utstrekning denne noenlunde kan anslåes. At også denne er skjønnsmessig og relativt ubestemt, viser de forskjellige avgitte lægeerklæringer. De tidligere avgitte lægeerklæringer fastsatte invaliditetsgraden på tidspunktet for undersøkelsen, og da stort sett varierende mellom 331/3 % og 50 %. Den første lægeerklæring som er avgitt og som uttaler seg om den fremtidige invaliditet er en av 26. april 1952, avgitt av lægene Lønnum og Stenby. Disse anslår invaliditeten til 50 %. Den oppnevnte sakkyndige erkjente at han hadde et annet syn på sykdomsforløpet enn de tidligere læger. Han fastslo en meget betydelig hjerneskade og la vesentlig vekt på anfallene, i særdeleshet det siste. Når den sakkyndige tok hensyn til risikoen for 100 % invaliditet og mulighetene for en bedring, var det at han kom frem til sitt tall 75 %. Det er etter rettens mening neppe grunn til å fastsette noen lavere invaliditet enn hva den sakkyndige har fastslått. Det er etter rettens mening tegn som tyder på at hans ervervsevne er redusert mer enn den medisinske invaliditetsgrad gir uttrykk for. Ser en nemlig på de inntekter saksøkeren har hatt etter ulykken, ligger disse for hele perioden gjennomsnittlig på ca. 17 % av hva han faktisk ville tjent. Ser en derimot kun hen på den perioden som er hengått etter det siste og utvilsomt alvorligste epileptiske anfall i juli 1951, så viser det seg at saksøkerens inntekter i denne periode kun er ca. 5 % av hva han ellers ville tjent. Det er intet som tyder på at saksøkeren ikke har gjort hva han kunne for å tjene i denne tid, men sykdommen har ganske enkelt i det vesentlige forhindret ham heri. I den utstrekning det er mulig å vurdere, er det forringelsen i evnen til å klare seg i den økonomiske konkurranse som skal erstattes. At denne forringelse i nærværende tilfelle minst er 75 %, skulle foranstående tall med all tydelighet vise. Når en skal vurdere situasjonen i dag, er det svært meget som tyder på at saksøkeren i realiteten ved ulykken er satt fullstendig utenfor for all fremtid. Den stilling han hadde, maktet han ikke lenger å fylle, og de tilfeldige jobber han har kunnet skaffe seg har også anfallene i det vesentlige satt ham ut av. Han har søkt stillinger, blant annet som vaktmester i en skole på Nordre Land, men sykdommen stillet seg hindrende i veien. Den jobben han sist hadde som postbud var et vikariat hvor han fikk beskjed om at fast ansettelse ikke kunne påregnes. Det spørsmål står således i dag fremdeles uløst hvor saksøkeren med sin sykdom, Side:380 skal finne en stilling som han makter å fylle og som en arbeidsgiver vil sette ham til å skjøtte. Mulighetene for omskoling er etter den sakkyndiges uttalelse sterkt begrenset, idet den skadelidte ved ulykken har tapt den psykiske «drive» trangen til fremdrift, som er en betingelse for omskoling. Saksøkeren er i dag ugift, hvorvidt han vil makte å påta seg forsørgelsesbyrde får fremtiden vise. At sykdommen vil betinge utgifter i fremtiden til medisiner og læge synes på det rene, muligens også utgifter ved sykehusopphold. Av foranstående må fremgå at saksøkeren har krav på et særdeles betydelig erstatningsbeløp. - - - Når retten ved sin vurdering tar hensyn til de momenter som er fremhevet foran, og til de retningslinjer for fastsettelse av erstatning som en kan utlede av de foranstående dommer og det tas i betraktning den ikke ubetydelige prisstigning eller om man vil, reduserte verdi av kronen som har funnet sted siden de fleste av dommene ble avsagt, antar retten at den skjønnsmessige erstatning for tap i fremtidig erverv i samsvar med strl. ikrl. §19 kan fastsettes til kr. 130 000. Renter av dette beløp blir å regne fra domsavsigelsen, av det foregående beløp fra forliksklagens forkynnelse. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
