Rediger Høyesterett: Rt-1956-385

Fritekst:

Dommer Bendiksby: Ved dom avsagt av krigsretten for Nordland den 11. november 1955 ble A dømt for forbrytelse mot mil. strl. §35 første ledd, jfr. §34 til fengsel i 90 dager. I saksomkostninger til det offentlige ble han dømt til å betale 50 kroner. Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen. Med hensyn til lovanvendelsen har domfelte gjort gjeldende at den bevisbedømmelse som krigsretten har bygget på etter en riktig forståelse av mil. straffelovs §35 siste ledd skulle ha ført til frifinnelse. Jeg er kommet til det resultat at anken må bli å forkaste. Når det gjelder spørsmålet om frifinnelse etter mil. straffelovs §35 siste ledd har krigsretten i domsgrunnene uttalt: «Det har ikke vært mulig for retten, trods inngående eksaminasjon, å få en annen forståelse av grunnen til tiltaltes motvilje mot å delta i militærøvelser enn at han finner det unyttig å forsvare seg, og at det at man idetheletatt har et forsvar og har forsvarsavtale med andre makter kan virke direkte provoserende. Han mener dessuten at det i og for seg unyttige forsvar er direkte uheldig, ikke bare fordi det kan virke provoserende på en mulig angriper, men det at man idetheletatt forsvarer seg, kan påføre sivilbefolkningen plager forinnen forsvaret er nedkjempet. Han er også irritert over de store utgifter man har til dette unyttige og skadelige militærvesen. En slik overbevisning fritar ikke for straff etter mil.strl. §35, siste ledd. Det annet ledd i tiltaltes argumentasjon, at han ikke vil skyte fiendens soldater fordi disse aldri har gjort ham noe og heller ikke kan tenkes å ville gjøre ham noe dersom han ikke gjør motstand, og at det dessuten er galt å skyte fiendens soldater fordi disse bare gjør det de er beordret å gjøre, synes tiltalte ikke å ha tenkt synderlig over. Han kommer stadig tilbake til at han ikke kan begripe hvorfor han skulle skyte noen som ikke vil gjøre ham personlig noe, og at det ikke kan tenkes at han personlig skulde få noen ubehageligheter dersom han forholder seg rent passiv. Og når han er kommet så langt i sin tankerekke, kommer han atter tilbake til at de som allikevel er så dumme at de gjør motstand, derved Side:386 kan komme til å skaffe ham og andre som er passive ubehageligheter som de ellers vilde ha unngått.» Etter den beskrivelse som krigsretten her har gitt og som domfelte har erklært i det vesentlige gir et riktig og uttømmende referat av hans standpunkt, kan jeg ikke finne at bestemmelsen i mil. straffelovs §35, siste ledd, slik den i praksis er blitt forstått, kan lede til frifinnelse. Jeg viser til kjennelser i [[Rt-1950-917]], 1954 523 og 1955 1247. Jeg kan heller ikke finne at anken over straffutmålingen kan tas til følge. Den straff som er fastsatt er minimumsstraffen etter mil. straffelovs §35 første ledd, og jeg kan ikke se at det foreligger omstendigheter som etter rettspraksis på dette område kan føre til at straffen bør gjøres betinget. Jeg stemmer for slik kjennelse: Anken forkastes. Dommer Heiberg: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Kruse-Jensen, Skau og Holmboe: Likeså. Av krigsrettens dom krigsdommer Hj. Neiden med domsmenn løytnant Lars Kolflaath og korporal Per Bjørnstad): A er født xx.xx.1921. Han er anleggsarbeider, ugift, uten forsørgelsesbyrde, men forsørger delvis sin mor. Han tjener ca. kr. 7-8000 pr. år og er uformuende. Han er ikke tidligere straffet eller refset og vites ikke mulktert. - - - Det er på det rene at tiltalte som menig krigsmann har forholdt seg som i tiltalebeslutningen beskrevet. Han ble først innkalt ved tjenestekort av 11. mars 1955 til møte den 31. mai s. å. Da man ikke fikk den påbudte kvittering fra ham for mottatt innkallelse, ble nytt innkallingskort sendt ham den 31. mars. Også dette forble ubesvart. Da tiltalte ikke møtte til fastsatt tid, anmodet de militære myndigheter den 3. juni 1955 politiet om å foranledige hans fremmøte. Den 4. juni ble han ved politiets foranstaltning sendt til Elvegårdsmoen. Hans grunn for ikke å ha møtt var den at han «hatet alt militært». Han ble den 5. juni dimittert etter å ha underskrevet en erklæring hvori det heter: «... jeg nekter enhver form for militærtjeneste uansett hvilke konsekvenser dette måtte få. Jeg vil hverken ta på militær uniform eller utføre noe av det jeg blir satt til for videre militæropplæring.» Den 7. juli 1955 sendte man ham en orientering om søknad for overføring til sivilt arbeid, og satte en frist til 15. juli 1955 til å sende søknad. Tiltalte reagerte ikke på denne henvendelse. Han har i retten anført som grunn herfor at han ville ta en ting ad gangen - først gjøre seg ferdig med straffesaken for ikke å ha møtt til militærtjeneste. - - - Det er på det rene at tiltalte i 1944 rømte til Sverige og at han der har gjort tjeneste i politiavdelingen fra 25. januar 1944 til 23. oktober 1945. Der har han åpenbart oppført seg bra. Han har ingen refselser, og har både tatt skimerket, beredskapsmerket, skyttermerket og det militære skimerket. - - - Side:387 Ved straffutmålingen har man i formildende retning tatt i betraktning at tiltalte åpenbart har vist en god oppførsel i politiavdelingen under krigen, uaktet det ikke på noen måte var av patriotiske grunner han dro til Sverige. I skjerpende eller formildende retning for øvrig, har man intet vesentlig å anføre. - - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt