Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Helgesen: Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 17. januar 1956 ble A dømt for overtredelse av motorvognlovens §17 første ledd, 2. punktum, jfr. §29 til fengsel i 60 dager, men frifunnet for tiltalen etter straffelovens §239. Retten besluttet å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen etter reglene i straffelovens §52 flg. med prøvetid 2 år uten tilsyn. Påtalemyndigheten har påanket dommen til Høyesterett på grunn av straffutmålingen. Den gjør gjeldende at straffen ikke skulle ha vært gjort betinget. Etter påtalemyndighetens mening har lagmannsretten i sin begrunnelse for straff utmålingen anført som formildende momenter en rekke omstendigheter som riktig vurdert må betraktes som straffskjerpende. Påtalemyndigheten har vist til en rekke tidligere avgjørelser, som etter dens oppfatning viser at det ville være i samsvar med Høyesteretts rettspraksis å anvende ubetinget fengselsstraff i et tilfelle som det foreliggende. Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens dom. Jeg bemerker at lagmannsretten under behandlingen av saken foretok åstedsbefaring. Ved utmålingen av straffen og i spørsmålet om å gjøre denne betinget har lagmannsretten bygget på «en samlet vurdering av de konkrete omstendigheter i forbindelse med denne sak». Jeg legger ved bedømmelsen av saken de samme faktiske forhold til grunn som lagmannsretten har bygget på i forbindelse med utmålingen av straffen. Jeg legger således til grunn at domfelte etter den klare oversikt han hadde, bedømte situasjonen slik at avdøde og hans hustru begge hadde god tid til å komme over veien. På samme måte bedømte for øvrig avdødes hustru situasjonen. Jeg viser her til hennes forklaring i Oslo forhørsrett 6. desember 1955, hvor hun blant annet har forklart: «Hun bedømte situasjonen slik at denne bil var i så lang avstand at både hun og mannen skulle ha god tid til å krysse Trondhjemsveien før denne bilen kom. Idet de kom ut i veibanen, sa hun også til mannen at de hadde god tid til å komme seg over.» Videre legger jeg til grunn at forulykkede stanset i veien, og at domfeltes inntrykk av dette var at avdøde ville vente og la bilen passere før han gikk videre over kjørebanen, men at det viste seg at domfelte for så vidt tok feil. Det er etter min mening ikke tilstrekkelig grunn til å fravike det skjønn som i denne sak har vært bestemmende Side:736 for lagmannsrettens fastsettelse av straffen, hvorunder også anvendelsen av betinget dom. Jeg finner at domfeltes forhold under henvisning til de særlige momenter som er fremhevet av lagmannsretten, bør bedømmes mildere enn gjort i de rettsavgjørelser som er påberopt av påtalemyndigheten. Med hensyn til begrunnelsen for å utsette straffens fullbyrdelse er jeg enig med lagmannsretten. Å gi betinget dom i dette tilfelle anser jeg ikke å være i strid med den foreliggende rettspraksis. Jeg tilføyer at jeg ikke er enig med påtalemyndigheten i at lagmannsretten har tillagt formildende betydning en rekke omstendigheter som rettelig vurdert må ansees som straffskjerpende. Lagmannsretten har som nevnt foretatt en totalvurdering av domfeltes forhold bygget på umiddelbar bevisførsel og gransking av åstedet med rekonstruksjon av hendelsesforløpet. På dette grunnlag har retten også vurdert graden av domfeltes skyld i ulykken i forbindelse med straffutmålingen og spørsmålet om betinget dom. Lagmannsrettens straffereaksjon er blant annet et resultat av denne vurdering. Jeg finner - som før nevnt - ikke tilstrekkelig grunnlag for strafferettslig å bedømme forholdet annerledes enn lagmannsretten har gjort. Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes. Dommer Kruse-Jensen: Jeg finner at anken bør tas til følge. Domfeltes unnlatelse av å redusere farten da han ble oppmerksom på at de to - etter hans egen vurdering - eldre mennesker var i ferd med å passere veien, må etter min oppfatning betegnes som grovt uaktsomt, og det vil - mener jeg - være i strid med Høyesteretts praksis å gi betinget dom for et slikt forhold. Jeg viser i denne forbindelse til følgende uttalelse i det dokumenterte skriv av 14. mars 1956 fra statens bilsakkyndige: «Hvis det forholdt seg slik at A ble oppmerksom på fotgjengerne da avstanden til dem var 80-90 m, var det ingen vanskeligheter ved den situasjon som forelå. Det var ingen møtende biler eller andre ting som kompliserte forholdet. Han hadde kun å ta hensyn til disse to fotgjengere som var i ferd med å gå over veien og, som da han var over 40 m borte, var kommet så langt over kjørebanen at dens venstre halvdel, sett fra hans kjøreretning, var fri. Han kunne da fritt velge om han ville svinge til venstre og passere bak fotgjengerne eller om han ville fortsette å kjøre på veiens høyre side. I begge tilfelle burde farten selvsagt i god tid reduseres slik at den var avpasset etter situasjonen. Hvis han hadde valgt det første alternativ, kunne han uten fare ha passert fotgjengerne med en forholdsvis moderat reduksjon av farten. Side:737 Den venstre halvside av veien var jo fri, og fotgjengerne fjernet seg mer og mer fra den, etter hvert som A kom nærmere. Når han valgte det siste alternativ, burde hensynet til en farefri passering av fotgjengerne tilsi at han måtte være forberedt på at fotgjengerne ville fortsette over kjørebanen, og at han derfor satte ned bilens fart så meget at han kunne stanse, før han nådde frem til dem. I stedet har han, hvis en legger hans egen forklaring til grunn, hatt til hensikt å passere mellom dem med en fart på 65-70 km i timen. Dette er så utrolig uforsvarlig at vi har vanskelig for å skjønne at det kan være riktig at A var oppmerksom på fotgjengerne da avstanden til dem var 80-90 m.» Jeg tilføyer at jeg ikke kan være enig med lagmannsretten når den under de foreliggende omstendigheter har funnet at det var en formildende omstendighet at ulykken skjedde på en bred, rett og oversiktlig vei. Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer Berger: Likeså. Dommer Holmboe: Som dommer Kruse-Jensen. Ett er stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, sorenskriver Olav Svendsen og hjelpedommer Thorleif Helgesen): Tiltalte A, bopel Oslo, er født xx.xx.1923 av norske foreldre rørleggermontør B og hustru C. Han er innkjøpssjef av yrke. Han er døpt og konfirmert i Oslo. Foruten folkeskolen har han gjennomgått middelskole og handelsskole. Han er gift og forsørger hustru og 2 barn, henholdsvis 5 1/2 år og 8 måneder gamle. Han er uformuende og oppgir sin inntekt til ca. kr. 15 000 i året. Han har avtjent militærtjeneste i 1946 som menig. Han er ikke tidligere straffedømt eller bøtelagt. Han fikk førerkort for bil den 7. mai 1955. - - - Ved straffutmålingen har retten i skjerpende retning lagt vekt på den ulykkelige følge som kjøringen har medført, idet det må antas at det er stemmende med den alminnelige rettsbevissthet å tillegge en slik følge en straffskjerpende virkning. Lagmannsretten mener for så vidt at den er i overensstemmelse med Høyesteretts syn i slike saker. Se således høyesterettsdom av 21. november 1953, inntatt i [[Rt-1953-1456]]. Det foreligger på den annen side en rekke formildende momenter. Ulykken skjedde på en bred, rett og oversiktlig vei. Det er således opplyst at veibredden for kjørebanen på dette sted er 7,40 m. Det var ingen andre kjøretøyer i veien da ulykken fant sted. Tiltalte ble oppmerksom på den forulykkede D og hans hustru antagelig på en avstand av ca. 90 m fra dem. Da var disse kommet ut i kjørebanen for å krysse veien fra venstre mot høyre, regnet i tiltaltes kjøreretning. Tiltalte har øyensynlig gått ut fra at disse to i god tid ville komme over Side:738 til veiens høyre side før han passerte den. Han fortsatte derfor med uforandret fart til han var på en avstand av antagelig 35-40 m fra dem. Han oppdaget da at avdødes hustru fortsatte videre over kjørebanen i hans halvdel av denne, mens avdøde var stoppet opp. Tiltalte fikk da det inntrykk at avdøde ville vente og la bilen passere før han gikk videre over kjørebanen. Da tiltalte derfor kjørte på, fortsatte imidlertid avdøde et øyeblikk etter sin gang over mot høyre side av veien. Nå tråkket tiltalte fotbremsen inn, men det viste seg å være for sent. Da tiltalte således bråbremset, hadde han en fart av 65-70 km i timen. Tiltalte forsøkte også å kaste vognen over til venstre, men uten at ulykken kunne unngåes. Avdøde fikk brudd på høyre leggben og dessuten en del andre mindre skader. Han hadde en betydelig hjertefeil med langt fremskredne sykdomssymptomer, og det må antas at den umiddelbare dødsårsak var en uttalt hjertesvikt med inntredende lungebetennelse fremkalt som en sjokkvirkning av ulykken. Ifølge den sakkyndige læges erklæring ville døden ikke inntruffet om avdøde ikke hadde hatt denne alvorlige hjertesykdom. Etter hendingsforløpet har antagelig også avdøde opptrådt uaktsomt og derved medvirket til at ulykken hendte. Tiltalte stoppet straks bilen og gjorde hva han kunne for å yte bistand. Tiltalte har senere hjulpet til å klarlegge saken ved åpent å forklare det hele. Endelig er å bemerke at han ikke tidligere har hatt noe kjøreuhell. Han er ikke tidligere straffedømt, og det foreligger heller ikke for øvrig noe ufordelaktig om ham. Etter en samlet vurdering av de konkrete omstendigheter i forbindelse med denne sak er retten under tvil blitt stående ved en betinget dom på fengsel i 60 dager. Hensynet til den alminnelige lovlydighet gjør det ikke i dette tilfelle påkrevet å fullbyrde straffen, og heller ikke hensynet til å avholde tiltalte fra nye straffbare handlinger krever dette. Prøvetiden settes til 2 år uten tilsyn, som er unødvendig. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
