Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Schei: Strinda skjønnskommisjon avga den 17. august 1954 skjønn etter bygningslovens §48 nr. 3 angående repartisjon på grunneierne av Strinda kommunes utgifter til opparbeidelse av Bakkaunveien. Ved skjønnet ble utgiftene, i samsvar med bestemmelse i bygningsvedtektene for Strinda, i sin helhet fordelt på grunneierne, likevel slik at ingen av dem ble pålagt et større refusjonsbeløp enn den verdiøkning hans eiendom hadde fått som følge av veianlegget. Grunneierne ble tilkjent 450 kroner i saksomkostninger. Det var dissens i skjønnskommisjonen. Et mindretall - skjønnskommisjonens formann og en skjønnsmann - fant at kommunen etter bygningslovens §48 nr. 3 bare kan kreve refusjon for halvparten av utgiftene. Seks av grunneierne - Svein Klokkerhaug, Oskar H. Olsen, Leif Iversen, Fredrik Gaustad, Leif Tøndel og Johan Øverkil - har påanket skjønnet, og anken er med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg innbrakt direkte for Høyesterett. Kommunen erklærte opprinnelig motanke, men har senere med motpartenes samtykke trukket denne tilbake. De ankende parter har i tilslutning til skjønnskommisjonens mindretall vist til bygningslovens §48 nr. 3, som lyder slik: «Det kan bestemmes ved vedtekt at grunneierne skal Side:1108 refundere kommunen dens utlegg til oparbeidelse av gate. Grunneiernes forpliktelse skal dog ved oparbeidelse som foretas efter vedtektens ikrafttreden ikke gå videre enn til å erstatte kommunen halvparten av dens utgifter ved oparbeidelse av gaten i en bredde av inntil 20 m og ved nedlegning av kloakkrør av inntil 305 mm diameter. - - -» Denne bestemmelse er etter grunneiernes mening slik å forstå at kommunen ikke under noen omstendighet kan kreve refundert mer enn halvparten av utgiftene, altså heller ikke i det tilfelle at den nøyer seg med en mindre gatebredde enn 20 meter - f. eks. 8 meter som i den foreliggende sak. Innenfor en veibredde av 20 meter er grunneiernes refusjonsandel i alle tilfelle fastlagt til halvparten av kommunens faktiske utgifter til de formål loven nevner. Strinda kommunes vedtekter til §48 nr. 3 retter seg på dette punkt ikke etter loven. Vedtektene bestemmer om dette: «Når ny gate oparbeides av kommunen, skal grunneiere som opfører eller som efter ikrafttreden av loven av 11. juni 1906 har opført bygning mot gaten, erstatte kommunen dens hele utlegg til oparbeidelse av gaten i en bredde av inntil 8 meter og til anlegg av kloakk av inntil 305 mm diameter.» Da en kommune etter bygningslovens §2 første ledd ikke har adgang til ved vedtekt å endre lovens bestemmelser om refusjon, finner grunneierne at bygningsvedtekten for Strinda på dette punkt er i strid med loven og følgelig ugyldig for så vidt. De ankende parter har nedlagt denne påstand: «1. Det av Strinda skjønnskommisjon under 17. august 1954 avhjemlede refusjonsskjønn vedrørende Bakkaunveien i Strinda oppheves. Nytt skjønn blir å avholde, hvorunder der legges til grunn at grunneiernes refusjonsplikt overfor Strinda kommune blir å begrense oppad til en halvpart av de faktisk medgåtte utgifter ved gatens opparbeidelse, utregnet pr. løpende meter gate, fordelt på samtlige grunneiere langs gaten. 2. Strinda kommune dømmes til å erstatte de ankende parter sakens omkostninger.» Strinda kommune har påstått skjønnet stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger. Med hensyn til saksforholdet viser jeg til fremstillingen i skjønnet. Det er for Høyesterett fremlagt forskjellige nye dokumenter, hvorav jeg nevner en oversikt over bygningsvedtektene i en del kommuner og brev fra Arbeidsdepartementet av 4. juli 1929 og fra Kommunal- og arbeidsdepartementet av 4. mai 1956 om forståelsen av §48 nr. 3. Bygningssjefen i Strinda har gitt forklaring ved bevisopptak for Strinda og Selbu herredsrett 6. april 1956. Strinda kommune har erklært seg enig med de ankende parter i at refusjonsbeløpet for hver enkelt grunneier i denne sak under enhver omstendighet skal begrenses til den verdiøkning som anlegget av veien har tilført hans eiendom. Side:1109 Spørsmålet om forståelsen av bygningslovens §48 nr. 3 på dette punkt foreligger således ikke for Høyesterett. Det eneste spørsmål som nå er omtvistet, er det jeg har nevnt - om Strinda kommune, overensstemmende med sine bygningsvedtekter, kan kreve full refusjon for sine utgifter til Bakkaunveien, eller om kommunen etter bygningslovens §48 nr. 3 må nøye seg med halv refusjon, uansett at veien bare er opparbeidet i 8 meters bredde. I dette spørsmål er jeg enig med mindretallet i skjønnskommisjonen, og jeg tiltrer i alt vesentlig dets begrunnelse. Selve lovteksten gir etter min oppfatning klart uttrykk for at refusjonsplikten i §48 nr. 3 er undergitt en dobbelt begrensning: For det første, at det bare er halvparten av utgiftene med å opparbeide vei og legge ned kloakkrør som kommunen kan utligne på grunneierne, og for det annet - at denne adgang til å kreve halv refusjon bare gjelder for så vidt angår utgiftene med å opparbeide veien til høyst 20 meters bredde. Alle utgifter med å bygge den bredere må kommunen selv bære. I lovens ordlyd er det så vidt jeg ser, ikke noe som kan tale til støtte for den forståelse av bestemmelsen at det skulle være adgang for kommunen til å forhøye grunneierens refusjonsandel forholdsmessig, når veien bygges smalere enn 20 meter. Derimot er det i forarbeidene til bygningsloven uttalelser som gir uttrykk for at meningen nettopp har vært å gi bestemmelsen det innhold som ordlyden av den tilsier. Jeg viser for så vidt til det skjønnskommisjonens mindretall gjengir om dette, spesielt redegjørelsen fra sakens ordfører (Morell) under lovens behandling i Odelstinget. Morell uttalte bl.a.: «- - - Komiteen har trodd at kunne træffe det rette ved at bestemme at kommunen skal bære halvparten av utgifterne og grundeierne den anden halvpart. Vi har derfor i §48 foreslaat følgende tilføielse: Grundeiernes forpligtelse skal dog ved oparbeidelse som foretages efter vedtægtens ikrafttræden ikke gaa videre end til at erstatte kommunen halvparten av dens utgifter ved oparbeidelse av gaten i en bredde av indtil 20 m. og ved nedlægning av kloakrør av indtil 305 mm. diameter.'» (Ot.forh. 1924 84.) I forbindelse med spørsmålet om å fastsette et maksimumsbeløp for refusjon fra grunneierne, fastsatt i kroner pr. veimeter, uttalte Morell bl.a.: «- - - vi har fundet i komiteen, at det er vanskelig at uttrykke maksimalydelsen i kroner. Derfor har vi uttrykt dette ved gatebredden. Vi har sagt greit og klart: halvparten paa det offentlige og halvparten paa grundeieren. - - -» (Ot.forh. 1924 88.) Det har fra kommunens side vært gjort gjeldende at det, om loven forståes på denne måte, blir dårlig sammenheng mellom bestemmelsen i §48 nr. 3 om grunneierens refusjonsplikt når kommunen opparbeider vei, og bestemmelsen i §48 nr. 1, som omhandler grunneierens egen opparbeidelse av vei. Etter bygningslovens §48 nr. 1 kan det nemlig settes som vilkår for bebyggelse av en eiendom at grunneieren selv Side:1110 opparbeider vei i en bredde av inntil 8 meter. Forholdet mellom refusjonsplikten og opparbeidelsesplikten er, som skjønnskommisjonen peker på, omhandlet i Innst. O. XX for, 1923 19-20, hvor det bl.a. anføres: «- - - Ved de således foreslåtte begrensninger av grunneiernes forpliktelser har man såvidt mulig søkt å opnå at der pålegges grunneieren i det vesentlige samme byrde hvad enten gaten oparbeides av ham eller av kommunen mot refusjon.» Jeg deler også på dette punkt det syn som skjønnskommisjonens mindretall har gjort gjeldende. Selv om det måtte være så at det da blir mindre god sammenheng mellom de to bestemmelser - noe som for øvrig neppe er på det rene i saken -, kan jeg ikke finne at dette forhold gir grunnlag for å forstå §48 nr. 3 på en annen måte enn bestemmelsens egen ordlyd og lovforarbeidene for øvrig tilsier. Mitt resultat er således at kommunens vedtekter til bygningslovens §48 nr. 3 er i strid med loven og at vedtektsbestemmelsen for så vidt ikke kan opprettholdes. I skjønnet er opplyst at den omtvistede bestemmelse er hentet fra bygningsvedtektene i det tidligere Aker herred, som ble stadfestet 27. oktober 1928. Jeg nevner i denne forbindelse at prosessfullmektigene for Høyesterett har opplyst at bestemmelsen i Aker - om den i det hele tatt har vært fulgt - i ethvert fall bare har vært brukt i meget kort tid. Siden 1929 har Aker fulgt bestemmelsen i bygningslovens §48 nr. 3 og ikke i noe tilfelle krevet mer enn halv refusjon. Det er ikke omtvistet at kommunens utgifter til opparbeidelse av veien med kloakk utgjør kr. 61 254,45, og skjønnskommisjonen har fordelt beløpet på grunneierne. Når kommunen imidlertid bare kan kreve halv refusjon, blir den andel som etter skjønnskommisjonens utregning faller på hver av de ankende parter, å redusere med 50 pst. Som nevnt er partene enige om at kommunen ikke i noe tilfelle kan kreve større refusjon hos noen grunneier enn den verdiøkning som veianlegget har tilført hans eiendom. Noen reduksjon av refusjonsbeløpene fører dette imidlertid ikke til i denne sak. Etter skjønnskommisjonens ansettelse av verdiøkningen er det nemlig på det rene at økningen for alle de ankende parter overstiger den halve refusjon av utgiftsbeløpet som de etter mitt resultat skal betale. Da refusjonsbeløpene for de ankende parter således fremkommer ved en enkel utregning, kan det ikke være grunn til å hjemvise saken til ny behandling ved skjønnskommisjonen. Strinda kommune må betale sakens omkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Skjønnskommisjonens skjønn oppheves for så vidt det bygger på at Strinda kommune kan kreve full refusjon hos de Side:1111 ankende parter for sine utgifter til opparbeidelse av Bakkaunveien og til nedlegging av kloakkrør. Svein Klokkerhaug, Oskar H. Olsen, Leif Iversen, Fredrik Gaustad, Leif Tøndel og Johan Øverkil skal refundere kommunen halvparten av de beløp som faller på deres eiendommer når det samlede omkostningsbeløp, kr. 61 254,45, fordeles på grunneierne etter lengden av hver tomts linje til veien. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Strinda kommune til Svein Klokkerhaug, Oskar H. Olsen, Leif Iversen, Fredrik Gaustad, Leif Tøndel og Johan Øverkil 3000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer Gaarder, kst. dommer Breien og justitiarius Grette: Likeså. Av skjønnskommisjonens avgjørelse (lagdommer Jens Fagereng med skjønnsmenn): - - - Skjønnskommisjonen tar først standpunkt til de alminnelige spørsmål som er omhandlet foran. 1. Bygningsvedtekten for Strinda, stadfestet 3. oktober 1928, bestemmer etter endring, stadfestet 4. juli 1929: «Når ny gate opparbeides av kommunen, skal grunneiere, som oppfører eller som efter ikrafttreden av loven av 11te juni 1906 har oppført bygning mot gaten, erstatte kommunen dens hele utlegg til opparbeidelse av gaten i en bredde av inntil 8 meter og til anlegg av kloakk av inntil 305 mm. diameter.» Etter bygningslovens §48 nr. 3 skal grunneiernes forpliktelser ikke gå videre enn til å erstatte kommunen «halvparten av dens utgifter ved opparbeidelse av gaten i en bredde av inntil 20 m og ved nedlegging av kloakkrør av inntil 305 mm diameter». Kommunen har i samsvar med bygningsvedtekten krevet full refusjon for de medgåtte utgifter. Kommunen hevder at når det etter loven kan pålegges halv refusjon for en gatebredde av Inntil 20 m må det kunne kreves full refusjon for opparbeidelse av gate Inntil 8 m's bredde. Kommunen har under påberopelse av lovens motiver vist til at det på denne måte blir samsvar med grunneierens plikt til selv å opparbeide godkjent gate (inntil 8 m bredde) jfr. bygningslovens §48 nr. 1. Etter den tidligere bygningslovgivning var refusjonsplikten for gateopparbeidelse (hvor sådan plikt i det hele var pålagt) begrenset til bestemte beløp pr. løpende meter gatelengde. Spørsmålet om opparbeidelses- og refusjonsplikt var gjenstand for omfattende diskusjon ved utarbeidelsen av den nye bygningslov. Bygningslovkommisjonen foreslo i sitt utkast full refusjonsplikt på grunning av gatelinjen (§83-84). I proposisjonen til bygningsloven (Ot. prp. nr. 30/1923) var spørsmålet overlatt til regulering ved vedtekt, med den begrensning at grunneiernes forpliktelse ikke måtte gå videre enn å erstatte kommunen utgiftene ved opparbeidelse av gate i en bredde av inntil 25 m og nedlegging av Side:1112 kloakkrør inntil 305 mm diameter (§48 nr. 1). Stortingskomiteen (næringskomite nr. 1) foretok den endelige redaksjon av loven. Det heter i komiteens innstilling (Innst. O. XX - 1923) side 19-20: «Hvad refusjon for gateopparbeidelse angår, så antas reglene herom som før nevnt (jfr. mot. til §45) å burde sees i sammenheng med lovens bestemmelser om gateopparbeidelsesplikt for de byggende. Komiteen er av den oppfatning at det i første rekke bør påhvile kommunen å besørge gatene opparbeidet. Opparbeidelsesplikten for de byggende vil i almindelighet være en så tung byrde, at den må forutsettes å virke sterkt hemmende på byggevirksomheten. Dertil kommer at arbeidet bør kunne utføres både bedre og billigere av kommunen enn av den private. Efter den almindelige bygningslov er det nu ingen adgang til å pålegge de byggende å opparbeide gate til eiendommen og heller ikke til å kreve refusjon av grunneierne om kommunen opparbeider gaten. Ifølge de gjeldende lover for Bergen, Kristiania og Trondhjem har imidlertid disse byer nu adgang til å pålegge de byggende å opparbeide gate til eiendommen i full bredde, og denne adgang har vært benyttet i stor utstrekning. Av hensyn til disse byer og andre kommuner hvor det måtte være særlig ønskelig å innføre en sådan ordning, finner komiteens flertall at adgangen til å pålegge de byggende opparbeidelsesplikt ikke bør utelukkes, men antar at plikten bør begrenses til å gjelde opparbeidelse av gaten, i tilfelle med kloak, i inntil 8 m. bredde, innbefattet fortaug. Efter de nevnte særlover er grunneierne også forpliktet til å refundere kommunen utgiftene ved dens opparbeidelse av gaten i full regulert bredde, dog således at forpliktelsen er begrenset til et visst beløp pr. løpende meter av grunnen langs gaten. Komiteen har overveiet muligheten av å begrense refusjonsplikten på lignende måte som i Bergen, Kristiania og Trondhjem, men finner at det vanskelig lar seg gjøre å sette en maksimumsgrense som passer overalt og for et lengere tidsrom. Komiteens flertall er derfor blitt stående ved en sådan begrensning at grunneierne ikke skal kunne pålegges å refundere kommunen mere enn halvparten av utgiftene ved opparbeidelse av gaten i en bredde av inntil 20 m. og ved nedlegning av kloakkrør av inntil 305 mm diameter (jfr. §48). Ved de således foreslåtte begrensninger av grunneiernes forpliktelser har man såvidt mulig søkt å oppnå at der pålegges grunneieren i det vesentlige samme byrde hva enten gaten opparbeides av ham eller av kommunen mot refusjon.» Skjønnskommisjonen antar at vedtektsbestemmelsen av 4. juli 1929 er hjemlet i loven og at den må legges til grunn i samsvar med sin ordlyd. Etter loven gjelder refusjonsplikten maksimalt 10 m gatebredde (halvparten av 20 m). Vedtekten holder seg klart innenfor denne grense. Dette må i og for seg være avgjørende. Eventuell kloakk må sees som en del av veien. Vedtekten som holder seg til 8 m gatebredde gir et visst spillerom før man når opp i lovens maksimum. Det blir etter denne forståelse også samsvar med grunneierens plikt til selv å opparbeide gate, jfr. stortingskomiteens uttalelse herom. Vedtekten er i sin tid approbert uten noen bemerkning. Arbeidsdepartementet har i skriv av 23. oktober 1933 uttalt seg om forståelsen av bygningsvedtekten for Strinda. Det heter i dette skriv: «Lovens §48 har man gått ut fra måtte forståes derhen at det ved vedtekt er anledning til å pålegge full refusjon for utgiftene ved gateopparbeidelse av gate inntil 10 meters Side:1113 bredde. Departementet skal i så henseende bemerke at §48 i sin nuværende form er vedtatt av Stortinget efter vedkommende komités innstilling, se Innst. O. ... Den byrde som ved den omhandlede vedtekt for Strinda til §48,1 kan pålegges grunneieren å utrede, er full opparbeidelse av gaten i en bredde av 8 meter. Som følge herav må det efter komiteens ovenfor citerte uttalelse ha vært komiteens mening at det skal være lovlig adgang til ved vedtekt å pålegge full erstatning til en i det vesentlige lignende bredde eller som det i loven er uttrykt inntil halvparten av 20 meters bredde.» - Skjønnskommisjonen kan i det vesentlige slutte seg til denne oppfatning. Skjønnskommisjonens medlemmer Fagereng og Christiansen er kommet til det resultat at vedtektsbestemmelsen om full refusjon (inntil 8 m gatebredde og kloakk) ikke er hjemlet i bygningsloven. Av bygningslovens §48 nr. 3 følger for det første at refusjonsplikten bare gjelder inntil 20 m gatebredde. Inntil denne grense kan kommunen ved vedtekt kreve erstattet halvparten av sine utgifter ved selve gateopparbeidelsen og ved legging av kloakk inntil 305 mm diameter. Etter ordlyden synes loven å ha tenkt seg ordningen slik at grunneierne i det enkelte tilfelle blir avkrevet halvparten av de utgifter som faktisk er medgått til gateanlegget, inklusiv kloakk. Dette er en rimelig ordning som i vesentlig utstrekning vil kunne avdempe de interessemotsetninger som kan oppstå mellom kommunen og grunneierne for eksempel med hensyn til gatens utførelse og kostnad. Denne forståelse står også i den beste overensstemmelse med den oppfatning som er kommet til uttrykk i stortingskomiteens innstilling, ikke minst slik den ble presisert av komiteens ordfører (Morell) under odelstingsdebatten: «Videre er komiteen enig med departementet i, at der ifølge vedtægt skal kunde kræves refusion ogsaa for selve gateoparbeidelsen, men her har vi fundet at burde indføre i loven en maksimalbegrænsning. Spørsmaalet kan da naturligvis bli, hvorledes man skal træffe den riktige grænse - - -.» Etter en gjennomgåelse av den eldre lovgivning uttalte ordføreren videre: «Alle lover har altsaa en bestemmelse om en maksimalgrænse, og jeg synes det er det naturlige, at man indfører dette i selve loven, saa dette ikke blir at bestemme ved vedtægter. Komiteen har trodd at kunde treffe det rette ved at bestemme at kommunen skal bære halvparten av utgifterne og grundeierne den andre halvpart - - -». (Ot. forhandlinger 1924 84.) Det ville ikke stemme vel med dette syn om kommunen skulle kunne velte hele opparbeidelsesutgiften over på grunneierne. Av lovens ord fremgår ingen antydning om en slik ordning av refusjonsplikten. Stang forutsetter i «Bygningsrett» side 199-200 at grunneiernes erstatningsplikt bare omfatter halvparten av kommunens utgifter (innenfor de angitte grenser). Det kan nevnes at de lokale bygningsvedtekter stort sett er i samsvar med den oppfatning som her er lagt til grunn. De fleste vedtekter er fastsatt etter en normalvedtekt som pålegger grunneierne forpliktelse til «å erstatte kommunen halvparten av dens utgifter ved opparbeidelse av gaten» i en nærmere fastsatt bredde inntil 20 m og «ved nedlegging av kloakkrør inntil 305 mm diameter». Strinda-vedtekten av 3. oktober 1928 hadde en lignende formulering. Den nye vedtektsbestemmelse, stadfestet 4. juli 1929, ble etter hva der Side:1114 er opplyst brakt i forslag av herredsingeniøren for «å få samme bestemmelse som Aker har». Det heter i bygningsvedtekten for Aker, stadfestet 27. oktober 1928 (§16,1) at grunneiernes forpliktelse ved gateopparbeidelse ikke skal «gå videre enn til å erstatte kommunen utgiftene ved opparbeidelse av gaten i en bredde av inntil 8 meter og ved anlegg av kloakk inntil 305 mm diameter». Som det fremgår er de 2 vedtektsbestemmelser ikke helt enslydende. Det er ikke opplyst hvordan Akervedtekten er praktisert. Det må i ethvert fall være en forutsetning for gyldigheten av vedtekten at grunneiernes forpliktelse ikke går videre enn å erstatte kommunen «halvparten av dens utgifter ved opparbeidelse av gaten i en bredde av inntil 20 m og nedlegging av kloakkrør av 305 mm diameter». Vedtekten er heller ikke klar i så måte. Det er en sak for seg om man uten videre kan bygge på proporsjonalitet mellom gatebredde og anleggsutgifter. I tillegg til selve gateopparbeidelsen kommer utgiftene ved eventuell kloakk. Etter vedtekten plikter grunneieren full refusjon av utgiftene ved anlegg av 8 meters gate og anlegg av kloakk. Loven bestemmer uttrykkelig at grunneierne kan pålegges å erstatte kommunen halvparten av utgiftene ved nedlegging av kloakkrør av inntil 305 mm diameter. En kloakk kan medføre betydelige anleggsomkostninger og må sees som et anlegg for seg. Den tidligere bygningslov for Trondheim av 11. juni 1906 hadde således egen bestemmelse om kloakk (§23). Grunneierne må ha et ubetinget krav på at det ikke blir pålagt dem større byrder enn fastsatt i §48 nr. 3, og at vedtekten klart holder seg innenfor det fastsatte maksimum. Det kan ikke være lovens mening at man her skal være henvist til en usikker og i ethvert fall skjønnsmessig bedømmelse. At grunneieren etter bygningslovens §48 nr. 1 som vilkår for bebyggelse kan pålegges å opparbeide gate i inntil 8 m bredde (med kloakk) kan etter mindretallets oppfatning ikke tillegges avgjørende betydning i denne forbindelse. Opparbeidelsesplikten er en selvstendig forpliktelse. Når den først er fastsatt i vedtekt er den ubetinget. Stortingskomiteen har riktignok behandlet opparbeidelsesplikten og refusjonsplikten i sammenheng. Men det fremgår i virkeligheten klart nok av komiteens innstilling og odelstingsdebatten at det gjelder 2 forskjellige forhold. Refusjonsplikten er regulert i §48 nr. 3 og det er denne bestemmelse som må bli avgjørende. Mindretallet antar etter det anførte at grunneiernes refusjonsplikt i samsvar med loven må begrenses til halvparten av de utgifter som faktisk er medgått til gateopparbeidelsen. - - - Side:1115 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
