Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Hiorthøy: Kommunal- og arbeidsdepartementet ga 7. januar 1954 Bergen kommune tillatelse til ekspropriasjon av parsellene «Kjærlien» og «Sæten» av Lille Matre, g.nr. 52, b.nr. 1 Side:684 i Masfjorden tilhørende Karl Ivarsen Matre, og til å kreve avløst den rettighet som tilkom Bergens Sandkompani A/S over de nevnte parseller. Tillatelsen ble gitt i medhold av lov av 19. juli 1946 (nr. 17) om ekspropriasjon og byggeforbud vedkommende grunnarealer m.v. §1 og §3 siste ledd med formål utnytting av parsellene som sandtak til fremme av boligreising og nybygging. Bergen kommune innledet ved stevning av 19. januar 1954 ekspropriasjonssak ved Nordhordland herredsrett rettet mot Karl Ivarsen Matre og Bergens Sandkompani A/S. I anledning av at det var tvist mellom de innstevnte parter om gyldigheten av Sandkompaniets rettigheter, formulerte saksøkeren ved underskjønnet med tilslutning av de saksøkte følgende alternativer for skjønnet: «Alt. A. De i saken omhandlede sand tak tilhører Karl Ivarsen Matre (saksøkte nr. 1) uten noen innskrenkninger. Alt. B. De i saken omhandlede sandtak er beheftet med følgende rettigheter: Retten for Bergens Sandkompani A/S i henhold til kontrakt av 6. november 1936 til å utta sand og singel fra g.nr. 52, b.nr. 1's innmark for kr. 0,06 pr. tønne og enerett til å utta sand og singel fra eiendommens utmark for kr. 0,03 pr. tønne.» Underskjønnet, som ble avsagt 8. juli 1954, tilkjente eieren, Karl Ivarsen Matre, en samlet erstatning av henholdsvis kr. 248 250 (Alt. A.) og kr. 228 250 (Alt. B.), mens Bergens Sandkompani A/S som rettighetshaver ifølge kontrakt av 6. november 1936 ble tilkjent en erstatning av kr. 10 000. Bergen kommune og Bergens Sandkompani A/S begjærte overskjønn, og det ble i samsvar med påstand fra kommunen og saksøkte nr. 1, Karl Ivarsen Matre, avgitt alternative takster på samme måte som ved underskjønnet. En påstand fra saksøkte nr. 2, Bergens Sandkompani A/S om at den alternative takst skulle avgis både under forutsetning av at saksøkte nr. 2 hadde enerett til å utta sand og singel, og under forutsetning av at saksøkte nr. 1 selv kunne drive ut, ble ikke tatt til følge. Som begrunnelse herfor anførte overskjønnsretten: «Man anser saksøkte nr. 2's rett så uviss fordi det under alle omstendigheter avhenger av saksøkte nr. 1 om den skal bli aktuell, at det ikke spiller noen rolle for erstatningsberegningen om retten kun er en fortrinnsrett i forhold til fremmede.» - Den klausul i kontrakten av 6. november 1936 som danner hjemmel for Sandkompaniets påståtte rettigheter, har dette innhold: «Undertegnede eiere av g.nr. 52 Lille Matre b.nr. 1 ... gir herved Bergens Sandkompani A/S enerett til å utta sand og singel fra vår utmark til en pris av 3 øre pr. td. Videre skal kompaniet ha fortrinnsrett til å utta sand og singel fra vår innmark til en pris av 6 øre pr. td. såfremt vi ønsker å selge den sand og singel som finnes der.» Overskjønnsretten fant - i likhet med underskjønnet - at ekspropriasjonsfeltet i sin helhet måtte ansees som innmark, slik at det bare var siste setning i klausulen som eventuelt kunne få betydning. Overskjønnet, som ble avgitt 2. oktober 1954, fastsatte Side:685 en samlet erstatning til Karl Ivarsen Matre av henholdsvis kr. 193 250 (Alt. A.) og kr. 183 250 (Alt. B.); Bergens Sandkompani A/S ble for sine rettigheter tilkjent en erstatning av kr. 20 000. Bergens Sandkompani A/S har påanket overskjønnet til Høyesterett på grunn av feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen og har nedlagt denne påstand: «At Norhordland overskjønnsretts skjønn av 8. oktober 1954 i sak: Bergen kommune mot Bergens Sandkompani A/S, blir opphevet, og at Bergens Sandkompani A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Bergen kommune har tatt til gjenmæle og har påstått overskjønnet stadfestet og ankemotparten tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. For tilfelle av at anken skulle lede til opphevelse av overskjønnet på grunn av feil i saksbehandlingen, har kommunens prosessfullmektig begjært saken hjemvist til ny behandling og avgjørelse. Det bemerkes at Bergen kommune i henhold til samtykke fra departementet av 26. mars 1955, jfr. namsmannsbeslutning av 1. august s. å., har tiltrådt besittelsen av de eksproprierte arealer. Kommunen har gjort opp med grunneieren, Karl Ivarsen Matre, som derfor ikke er trukket inn i ankesaken. Med hensyn til de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til over- og underskjønnsrettens skjønnsgrunner. Den ankende part har bl.a. anført at skjønnet er basert på en uriktig rettslig vurdering når overskjønnsretten har antatt at Sandkompaniets rettighet ikke var meget verd fordi eieren, Karl Ivarsen Matre, helt ut hadde hånd om når rettigheten skulle bli aktuell. Retten har her ikke tatt i betraktning at eieren, slik som forholdene lå an, faktisk var henvist til å nyttiggjøre seg sandtaket ved salg og i så fall, ifølge kontraktsklausulen av 6. november 1936, ikke ville ha anledning til å selge utenom kompaniet. Videre har den ankende part gjort gjeldende at skjønnsretten ikke ved sin vurdering har tatt hensyn til den nærliggende mulighet at sandtaket ville bli ekspropriert, en mulighet som i høy grad ville influere på verdien av Sandkompaniets rettighet. Det er en feil ved saksbehandlingen som omfattes av skjønnslovens §28, når overskjønnet overhodet ikke har tatt standpunkt til betydningen av ekspropriasjon for vurderingen. Endelig er det anført at det er en feil ved saksbehandlingen når det ikke er avgitt alternativ takst i samsvar med Sandkompaniets anmodning. Ankemotparten har bl.a. anført at når overskjønnsretten ikke fant grunn til å oppstille de av Sandkompaniet begjærte underalternativer, var det fordi skjønnsresultatet ble det samme hva enten kompaniets rettighet hadde det ene eller det annet innhold. Det dreier seg her om et bevisspørsmål som ikke kan prøves av Høyesterett, jfr. skjønnslovens §38. Med hensyn til muligheten for ekspropriasjon, ligger det i sakens natur Side:686 at overskjønnsretten måtte være oppmerksom på denne, idet det ikke bare gjaldt en nærliggende mulighet, men en aktuell situasjon. Ekspropriasjonen kan imidlertid ikke tillegges betydning i denne forbindelse, idet rettigheten ikke forandrer innhold som følge av ekspropriasjonen, men skal vurderes på samme måte ved ekspropriasjon som ved frivillig salg. Jeg er kommet til det resultat at anken må gis medhold. Det er ikke nødvendig å gå inn på hvorvidt spørsmålet om innholdet av Sandkompaniets rettighet burde ha vært avgjort ved kjennelse av overskjønnsretten i samsvar med skjønnslovens §48. Retten er under sin skjønnsmessige vurdering kommet til det resultat at det ikke spiller noen rolle for erstatningsberegningen om rettigheten bare er en fortrinnsrett ved salg til fremmede eller om den også hindrer grunneieren fra selv å drive ut for salg. Og under disse omstendigheter antar jeg at skjønnsrettens unnlatelse av å ta standpunkt til spørsmålet i hvert fall ikke kan tillegges betydning for skjønnets gyldighet. Da skjønnsretten således faktisk har avgitt skjønn som dekker begge alternativer, kan det heller ikke tillegges betydning som en feil ved saksbehandlingen at skjønnsretten har unnlatt å etterkomme anmodningen fra Sandkompaniet om å avgi alternative takster. Jeg er enig med ankemotparten i at den skjønnsmessige vurdering i forannevnte henseende ikke kan prøves av Høyesterett. Derimot antar jeg at anken over saksbehandlingen må tas til følge for så vidt som overskjønnet ikke fyldestgjør kravene i skjønnslovens §28, jfr. tvistemålslovens §384, begges første ledd. Det heter i skjønnsgrunnene under alternativ B at skjønnsretten antar at «rettigheten ikke er meget verd, fordi saksøkte nr. 1 helt ut har hånd om når rettigheten blir aktuell». Denne uttalelse, hvis riktighet for meg fremstiller seg som tvilsom, er under enhver omstendighet ikke fyldestgjørende begrunnet, idet man savner en nærmere konkret vurdering av til hvilket tidspunkt de eksproprierte arealer kunne påregnes å ville måtte utnyttes som sandtak. Selv om det sees bort fra muligheten for ekspropriasjon, lå forholdene så vidt skjønnes slik an for grunneieren at han må antas å ville ha vært henvist til en forholdsvis snarlig realisasjon av de verdier som lå i sandtaket. Eiendommen kunne etter det opplyste ikke økonomisk utnyttes på annen måte, og man kan da vanskelig legge til grunn at eieren på ubestemt tid ville bli sittende med disse betydelige bundne verdier. Når situasjonen var denne, kan man etter min mening ikke uten nærmere redegjørelse godta skjønnsrettens dekretering av at Sandkompaniets kontraktsmessige rett til uttak av sand og singel til en pris som lå vesentlig lavere enn dagsprisen, var så uviss at rettigheten var lite verd. Dette så meget mer som det, hvis man aksepterer Sandkompaniets tolkning av kontraktsklausulen, i og for seg synes å måtte ha formodningen for seg at kompaniets rettighet beslagla en ganske vesentlig del av eiendommens verdi til Side:687 fortrengsel for eierens rett. Jeg finner det sannsynlig at denne mangel ved skjønnsgrunnene kan ha virket bestemmende på skjønnsresultatet. Etter omstendighetene finner jeg å burde tilføye at hvis retten ved det nye skjønn kommer til at erstatningsberegningen vil avhenge av om Sandkompaniets rettighet er en fortrinnsrett eller en enerett, må spørsmålet avgjøres særskilt etter skjønnslovens §48. Mitt resultat blir etter dette at skjønnet må oppheves i den utstrekning det er påanket og saken i henhold til ankemotpartens påstand hjemvises til ny behandling. Etter utfallet av anken vil ankemotparten måtte tilsvare den ankende part saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne kjennelse: Overskjønn av 8. oktober 1954 ved Nordhordland herredsrett i sak: Bergen kommune mot Bergens Sandkompani A/S oppheves. Saken hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bergen kommune til Bergens Sandkompani A/S 1500 - femten hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Helgesen, Thrap og Holmboe: Likeså. Av underskjønnet (dommerfullmektig L. Arentz-Hansen,): - - - Bergens Sandkompanis rettigheter. Skjønnsretten har ikke vært forelagt originalen av kontrakten av 6. november 1936 mellom saksøkte nr. 2 og de daværende eiere av de parsellene som er nærværende saks gjenstand. Ifølge bekreftet avskrift lyder første avsnitt av kontrakten som folger: «Undertegnede eiere av g.nr. 52 Lille Matre, b.nr. 1 Ivar K. Matre og hustru gir herved Bergens Sandkompani A/S enerett til å utta sand og singel fra vår utmark til en pris av 3 øre pr. tønde. Videre skal kompaniet ha fortrinnsrett til å utta sand og singel fra vår innmark til en pris av 6 øre pr. td., såfremt vi ønsker å selge den sand og singel som finnes der. Sanden skal betales pr. 30 dager.» Lenger nede i kontrakten heter det: «Som vederlag for de rettigheter som A/S Bergens Sandkompani herved får, skal vi og vår familje sammen med Henrik M. Matre og hans familje ha fortrinnsrett til å arbeide på Matredal hos kompaniet til den akkord eller timebetaling som dette til enhver tid gir. Betalingen skal dog minst være 62 øre pr. time.» Side:688 Etter befaringen er skjønnsretten kommet til at de to parseller det her dreier seg om, i sin helhet er innmark. Saksøkte nr. 2 har hevdet at kontrakten må fortolkes dithen at Sandkompaniet har en enerett til sanduttak også når det gjelder innmarken. Skjønnsretten kan ikke være enig i dette synspunkt. På innmarken har Bergens Sandkompani - etter skjønnsrettens oppfatning - ifølge kontrakten kun en fortrinnsrett vis-à-vis fremmede, og vil ikke kunne gjøre sin uttaksrett gjeldende dersom eieren selv ville drive ut sanden. Det er neppe av stilistiske hensyn at kontrakten benytter uttrykket «enerett» når det tales om utmarken, og «fortrinnsrett» når det gjelder innmarken. Tilføyelsen «såfremt vi ønsker å selge den sand og singel som finnes der», taler også for at skjønnsrettens fortolkning er den riktige. Med hensyn til verdsettelsen av kontrakten, henholdsvis som rettighet for saksøkte nr. 2, og som heftelse på saksøkte nr. 1's parseller, skal bemerkes: For eieren er heftelsen en aktuell ulempe, hvis han vil drive ut sand, må han enten la andre gjøre det, i hvilket tilfelle Bergens Sandkompani vil kunne benytte seg av sin fortrinnsrett, som igjen vil føre til tap for eieren da dagens priser er høyere enn den som er stipulert i kontrakten. Eller eieren må drive ut sanden selv. Man kan si det slik at eierens disposisjonsrett i noen grad er innskrenket. For saksøkte nr. 2 er, på den annen side, rettigheten høyst usikker og hypotetisk, han vet ikke om han noensinne vil få anledning til å gjøre den gjeldende. Etter skjønnsrettens oppfatning har derfor kontrakten som heftelse på saksøkte nr. 1's eiendom en større verdiforringende virkning, enn den som rettighet har verdi for saksøkte nr. 2. - - - Av overskjønnet (byrettsdommer Per Lorentzen): - - - Det er som nevnt to sandfelter det dreier seg om. Det ene felt er kalt «Kjerrlien». Dette felt ligger opp fra Matreelven og har en bredde på 82 meter og en lengde på 100 m. Bortsett fra en mindre flate nærmest elven, har feltet en helling på ca. 45°. I høyden stiger feltet fra kote + 10 til kote 62. Det annet felt er kalt «Seten». Mellom Seten og Kjerrlien har saksøkeren fra før ervervet sandfelt. Driften er i gang. Seten er 300 m lang og 46 m bred. I lengderetningen stiger terrenget fra kote + 19 til kote 61 etter ca. 100 meter og resten er praktisk talt flatt til enden av sandfeltet. Tyskerne har imidlertid drevet sand ut fra østsiden av feltet og av nabofeltet på samme side. I dag ligger feltet Kjerrlien, saksøkerens felt og Seten som en sammenhengende haug av sand og sten. Kjerrlien grenser til en utmark som er felles for flere oppsittere i Matre. - - - Alternativ B. Den alternative skjønnspåstand refererer seg til spørsmålet om saksøkte nr. 2, A/S Bergens Sandkompani, har krav på erstatning ved ekspropriasjonen for rettigheter i sandfeltene i henhold til kontrakt av Side:689 6. november 1936 med far av saksøkte nr. 1. Det tilkommer ikke nærværende skjønnsrett å avgjøre om den nevnte rettighet skal erstattes ved ekspropriasjon. Erstatningen under alternativ 3 fremkommer under den forutsetning at rettigheten skal erstattes. Skjønnsretten må forutsetningsvis ta standpunkt til innholdet av den rett som er ervervet ved kontrakten av 6. november 1936. Av kontrakten gjengis: - - - Som det fremgår skjelnes det mellom innmark og utmark. Skjønnsretten er kommet til at de to felt som omhandles i saken i forhold til kontrakten må betegnes som innmark. Det er uten videre klart for Setens vedkommende. Kjerrlien er i dag tilvokset med småskog og med meget sten i overflaten. Jordbruksteknisk er ikke feltet innmark. Men skjønnsretten antar at partene i 1936 har ment at Kjerrlien i kontrakten skulle betraktes som innmark, fordi feltet ligger innenfor det gamle bøgjerde og feltet tidligere har vært drevet som innmark. Etter kontrakten har saksøkte nr. 2 en fortrinnsrett til uttak av sand. Retten blir først aktuell når saksøkte nr. 1 bestemmer seg for å selge. Etter prosedyren fremgår det imidlertid at det ikke er enighet mellom saksøkte nr. 1 og 2 om saksøkte nr. 1 selv kan drive ut sand. Saksøkte nr. 2 har derfor bedt om at den alternative takst avgis både under forutsetning av at saksøkte nr. 2 har enerett og under forutsetning av at saksøkte nr. 1 selv kan drive ut sand. Skjønnsretten har imidlertid ikke funnet grunn til å avgi skjønn under de nevnte alternativ. Man anser saksøkte nr. 2's rett så uviss fordi det under alle omstendigheter avhenger av saksøkte nr. 1 om den skal bli aktuell, at det ikke spiller noen rolle for erstatningsberegningen om retten kun er en fortrinnsrett i forhold til fremmede. Ved vurderingen av saksøkte nr. 2's rettighet har skjønnsretten i forhold til saksøkte nr. 1 betraktet rettigheten som en heftelse som betinger noen reduksjon av erstatningen. I forhold til saksøkte nr. 2 er det lagt vekt på at grunnavgiften i forhold til dagens priser er gunstig. Skjønnsretten antar som allerede nevnt at rettigheten ikke er meget verd, fordi saksøkte nr. 1 helt ut har hånd om når rettigheten blir aktuell. - Retten har også tatt hensyn til den mulighet for omsetning av sanden som ville stå åpen, fordi saksøkte nr. 2 har et utbygget omsetningsapparat for sand. Overskjønnsretten er derfor kommet til at kontrakten er mer verdifull som rettighet for saksøkte nr. 2 enn heftelse for saksøkte nr. 1. Erstatningen for sandfeltene til saksøkte nr. 1 fastsettes til kr. 160 000, og til saksøkte nr. 2, kr. 20 000. - - - Side:690 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
