Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Kst. dommer Anker: I sak anlagt av Lloyd's Register of Shipping's Oslo-kontor mot Oslo kommune, med påstand om fastsettelsesdom for skattefrihet etter byskattelovens §21 k, avsa Oslo byrett 25. april 1953 dom med denne domsslutning: «Oslo kommune frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» I formen gjaldt saken bare året 1950-51, i realiteten spørsmålet om skattefrihet i sin alminnelighet. Dommen ble av Lloyd (jeg bruker i det følgende denne forkortede benevnelse både på Lloyd's Oslo-kontor og på selve hovedinstitusjonen, når man av sammenhengen ser hvem jeg mener) påanket til Eidsivating lagmannsrett, som 8. juni 1954 stadfestet byrettens dom uten tilkjennelse av saksomkostninger. Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Lloyd har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har fått kjæremålsutvalgets tillatelse til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Lloyd gjorde i ankeerklæringen gjeldende at lagmannsretten har tatt feil i sin vurdering av hva som er hovedformålet for Lloyd. Og selv om lagmannsrettens karakteristikk var riktig, ville det ikke være tilstrekkelig grunn til å nekte institusjonen Side:1109 skattefrihet efter byskattelovens §21 k, da den ikke har eget erverv til formål. Endelig hevdet Lloyd at det er en feil når dets virksomhet er karakterisert som økonomisk virksomhet, som skal beskattes etter lovens §21 k annet ledd. Det er således anførslene i underinstansene som er fastholdt i ankeerklæringen, og Lloyd har tatt de samme betraktninger opp i sin prosedyre for Høyesterett. Men siden anken ble tatt ut, har Høyesterett den 26. februar 1955 avsagt enstemmig dom, som innebærer at skipsklasseinstitusjonen Det norske Veritas er ansett skattefri etter byskattelovens §21 k ( [[Rt-1955-175]]). Lloyd hevder at denne dommen må bli avgjørende for utfallet av nærværende sak, idet det ikke er noen forskjell mellom de to klasseinstitusjonene som kan betinge en forskjellig bedømmelse av dem etter lovens §21 k. Lloyd har nedlagt denne påstand: «Lloyd's Register of Shipping's Oslo-kontor skal ikke svare skatt til Oslo kommune for skatteåret 1950-51. Lloyd's Register of Shipping tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Ankemotparten, Oslo kommune, gjør gjeldende at det er så vidt stor forskjell på de to institusjonene når det gjelder opp bygging og virkefelt at Veritas-dommen ikke kan være avgjørende for utfallet av nærværende sak. Men selv om Høyesterett skulle finne at likheten mellom Lloyd og Veritas er så stor at den anser Veritas-dommen som prejudikat, ønsker kommunen skattespørsmålet vurdert på ny. Den innsigelse opprettholdes ikke at byskattelovens §21 k er uanvendelig overfor de utenlandske selskaper og innretninger som er nevnt i lovens §10c. Ellers har kommunen i full bredde tatt opp sine anførsler fra de foregående retter. Det hevdes at avgjørelsen kan ha stor prinsipiell betydning. Kommunen har nedlagt slik påstand: «Oslo kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Jeg vil skyte inn her at byretten pådømte Lloyd-saken først, men at Veritas-saken kom først opp i Høyesterett fordi Oslo kommune, som tapte den saken, fikk tillatelse til direkte anke. Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak avhørt en del vitner, ett av dem nytt i saken. Det er videre kommet til atskillige nye dokumenter, men de kaster ikke noe vesentlig nytt lys over hovedspørsmålene i saken. Et par av de nye dokumentene berører jeg siden. Jeg kommer til et annet resultat enn de foregående retter, idet jeg legger avgjørende vekt på høyesterettsdommen av 26. februar 1955 om Det norske Veritas' skatteforhold. Det er en iøynefallende likhet mellom Lloyd og Veritas når det gjelder oppbygging, formål og virkemåte. Begge er ledet av nokså likeartede organer, i Lloyd benevnt General Committee, i Veritas representantskap. General Committee er vesentlig sammensatt av skipsredere, assurandører og skipsbyggere, med rederne som det dominerende innslag. Etter Veritas' lover velges representantskapet hovedsakelig av Side:1110 assuranseforeninger og sjøforsikringsselskaper, men etter opplysning fra Veritas i et brev av 16. januar 1958 er for tiden 64 pst. av representantskapet redere. Hverken Lloyd's General Committee eller Veritas' representantskap er ansvarlig overfor andre innenfor institusjonene, det er således ingen aksjonærer eller parthavere. Jeg finner å burde nevne at Lloyd ikke har noen tilknytning til det verdenskjente forsikringsforetagende Lloyd's Underwriters. Både Lloyd's og Veritas' hovedoppgave er å foreta pålitelig og nøyaktig klassifisering av handelsskip, og som et naturlig ledd i denne virksomhet utgir begge internasjonale skipsregistre, Lloyd for hele verden, Veritas for de skandinaviske land. Institusjonene følger opp med nye besiktelser så lenge skipene eksisterer og eierne ønsker å holde dem klassifisert i vedkommende institusjon. På grunnlag av erfaring og forskning har både Lloyd og Veritas utarbeidet detaljerte forskrifter for de krav til skip og skipsutstyr som må følges hvis skipet skal oppnå og beholde klasse. Disse forskriftene er ikke helt like for Lloyd og Veritas, men det er ikke noen påviselig forskjell i strenghet. Begge skaffer seg det alt vesentlige av inntektene ved besiktelsesgebyrer etter alminnelige tariffer, som ikke fravikes i de enkelte tilfelle. Gebyrene er noenlunde de samme for begge institusjoner og er fastsatt slik at de i gode tider for skipsfarten gir overskudd, som delvis brukes til fonds med dårligere tider for øye, så man kan holde ens satser under skiftende konjunkturer. Intet brukes til utbytte i noen form, det er da som nevnt heller ikke noen parthavere å utdele utbytte til. Kommunen fremhever det forhold at rederinteressene er så sterkt representert i Lloyd. Til dette er å si at redere som før nevnt, etter det som nå er opplyst, for tiden utgjør majoriteten i Veritas' representantskap, men jeg finner det uten betydning for skattespørsmålet om reder- eller forsikringsinteressene er sterkest representert. Byretten, og med den Høyesterett, peker i Veritas-saken på Veritas' samfunnsmessige, almennyttige virksomhet, dets plikt til objektivitet og til å arbeide for sikkerhet til sjøs, selv om det på den måten kan komme til å opptre i strid med de enkelte medlemmers særinteresser. Denne karakteristikk passer like godt på Lloyd, det er for så vidt uten betydning at dette ikke har egentlige medlemmer. Den bemyndigelse som er gitt Veritas i sjødyktighetsloven av 9. juni 1903 eller med hjemmel i den, er etter mitt syn ikke egnet til å bevirke en forskjellig skattemessig bedømmelse av de to institusjonene. Enkelte av de oppgavene bemyndigelsen gjelder, således fastsettelsen av lastelinjer, er også tillagt andre klasseinstitusjoner, som Lloyd, men en del er forbeholdt Veritas. Det kommunen særlig har fremhevet er at Veritas i lovens §4 og §9 er regnet med blant dem departementet kan bruke til å øve kontrollmyndighet som nevnt i lovens første kapitel, jfr. overenskomst av 16. mai 1918 mellom Handelsdepartementet og Det norske Veritas om skipsbesiktelser i utlandet. Den Side:1111 bemyndigelse Veritas har etter §9 er videre i §10 utvidet til også å gjelde tilsyn som omhandlet i en rekke senere paragrafer i loven. Jeg nevner også at det i §41 annet ledd vises til Veritas' regler for bygging av skip, maskiner og kjeler og at Veritas' regler eller klasse i Veritas er tillagt betydning i flere av bestemmelsene i forskrifter for besiktelse av passasjerskip av 19. januar 1909 og i forskrifter fastsatt ved kongelig resolusjon av 10. oktober 1952 for besiktelse m.v. av skip for fartssertifikat og sikkerhetssertifikat for utstyr. I alle disse tilfelle gjelder det etter mitt syn en naturlig preferanse av Veritas som den nasjonale klasseinstitusjon. Dette innebærer ikke noen vurdering av Veritas' kvalitet eller objektivitet sammenlignet med eksempelvis Lloyd, og som nevnt kan jeg ikke tillegge forholdet noen betydning etter byskattelovens §21 k. Dette så meget mindre som de særlige oppgaver som på denne måten er tillagt Veritas, er av forholdsvis lite omfang. Av et brev av 25. november 1957 fra overrettssakfører Eivind M. Bade til Sjø fartskontoret og dettes svarbrev av 23. desember s. å. fremgår at bruttoinntekten i 1950 av slike særoppgaver for staten utgjorde ca. 2 pst. av Veritas' samlede bruttoinntekter samme år. Fra kommunens side er videre pekt på at de to institusjoners formål er forskjellig angitt i vedtektene, Lloyds vedtekter §1 og Veritas' lover §2. Det formål å virke for sikkerheten til sjøs er nevnt i sistnevnte bestemmelse, men ikke i Lloyd's vedtekter, Dette tillegger jeg ikke noen som helst betydning. Realiteten er at institusjonene har de samme formål. Heller ikke kan jeg se det betyr noe at Lloyd har nektet å etterkomme en provokasjon fra kommunen til å gi opplysning om det økonomiske resultat av institusjonens samlede virksomhet. Det er ingen grunn til å dra i tvil riktigheten av Lloyd's oppgaver når det for lagmannsretten ble opplyst at man hadde lagt opp fonds til 1 1/2 års drift uten inntekter, og nå for Høyesterett at man har nok til vel 1 års drift. Og dette anser jeg som tilstrekkelig opplysning, i betraktning av at Lloyd som nevnt ikke holder høyere gebyrsatser enn Veritas. En nærmere avveiing av de to institusjoners forskjellige gjøremål vil for øvrig ikke falle ut entydig i Veritas' favør, når det spørres om de har «erverv til formål» etter byskattelovens §21 k. Sjøassurandørenes særlige interesse i klasseinstitusjonens virksomhet er således når det gjelder Veritas understreket ved at det er denne institusjonens representantskap som utgir Norsk Sjøforsikringsplan. Og i motsetning til Lloyd gir Veritas takster over skip for forsikringsselskaper og tar seg betalt for det. Jeg sammenfatter det jeg har sagt dit at de to institusjonene er så like i oppbygging, formål og virkemåte at det ikke er noe holdepunkt for å si at den ene mer enn den andre har «erverv til formål». Det samme gjelder spørsmålet om de «driver økonomisk virksomhet», byskattelovens §21 k annet ledd. Når det gjelder spørsmålet om bruken av lovens §21 k første ledd, står man Side:1112 etter mitt syn overfor et tvilsomt grensetilfelle, både for Veritas' og Lloyd's vedkommende. Men jeg finner ikke grunn til å fravike den oppfatning som Høyesterett har lagt til grunn i den enstemmige dom om Veritas' skatteforhold. Jeg anser det unødvendig å gå nærmere inn på den begrunnelse som ble gitt av førstvoterende i Høyesterett og i byrettens domsgrunner, som førstvoterende i det vesentlige sluttet seg til. Som i Veritas-saken er også i nærværende sak holdt åpent spørsmålet om visse særlige inntekter skal være gjenstand for beskatning. I tilfellet Lloyd gjelder det godtgjørelse for havaribesiktelser. Det er ellers opplyst at Lloyd skatter til Bærum kommune for et boligbygg der. Jeg finner således at Lloyd's påstand må tas til følge for skattespørsmålets vedkommende. Og jeg mener at kommunen bør betale saksomkostninger til Lloyd for alle retter. Jeg stemmer for denne dom: Lloyd's Register of Shipping's Oslo-kontor skal ikke svare skatt til Oslo kommune for skatteåret 1950-51. I saksomkostninger for alle retter betaler Oslo kommune til Lloyd's Register of Shipping's Oslo-kontor 20 000 - tjue tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Nygaard, Bendiksby og Berger: Likeså. Av byrettens dom (dommer A. B. Steffensen): - - - Lloyd's Register of Shipping er et skipsklassifikasjonsbyrå med hovedkontor i London og med underkontorer i en rekke byer verden over, bl.a. i Oslo. Institusjonens historie går tilbake til 1760, da det første engelske klassifiseringsbyrå ble grunnlagt av assurandører under navnet «The Register of Shipping». Noe senere fikk de engelske rederne sitt eget tilsvarende byrå med tilhørende register. I 1834 ble redere, assurandører og befraktere enig om å slå sammen de to byråer til et felles byrå for klassifisering av handelsmarien til De Forenede Kongeriker og fremmede skip som seilte på dette land. Av institusjonens vedtekter fra 1849 fremgår av §1 og §2 - som er formålsparagrafene - at den er opprettet «i den hensikt å skaffe til bruk for kjøpmenn, skipsredere og assurandører, en pålitelig og nøyaktig klassifisering av handelsskip» (§1), og at det hvert år til bruk for abonnenter skal trykkes en registerbok inneholdende skipenes navn tillikemed andre nyttige opplysninger, skipenes art, hvor skipene er klassifisert av institusjonen samt navn på alle skip på 100 tonn og derover som ikke er klassifisert av institusjonen. De nevnte formål er fremdeles grunnlaget for institusjonens virke. Denne står imidlertid til disposisjon for alle som på en eller annen måte har tilknytning til shipping, altså ikke bare redere, Side:1113 assurandører og lasteeiere. Også offentlige myndigheter benytter institusjonen som opplysningskilde. Det er klassifisering av skip og utgivelse og ajourføring av et internasjonalt skipsregister som er institusjonens hovedoppgave. Som ledd i dette arbeid har den satt opp regler for de krav som stilles til skip og utstyr. Den fører kontroll med skipsbyggingen og med skipenes utstyr og påser at de oppstillede standarder med hensyn til kvalitet blir oppfylt og holdt ved like. Periodevis blir skip og utstyr besiktiget av byråets besiktigelsesmenn, som også kontrollerer reparasjonsarbeider vedkommende skip som er blitt skadet. Tilsynet med klassifiserte skip varer fra de blir bygget til de går tapt eller blir kondemnert. På den måten er skipsbyggingsindustrien blitt interessert i institusjonen på linje med redere og assurandører og er også representert i ledelsen, hvor opprinnelig bare redere, befraktere og assurandører var med. Nå er også skipsbyggere, ingeniører, handelskamre m.v. i representantskapet, som teller 119 medlemmer. Institusjonen har en teknisk komité som tar seg av de tekniske problemer i forbindelse med institusjonens arbeid. Institusjonen har en stab av besiktigelsesmenn på 360 i Storbritannia og 240 i verden for øvrig. Disse siste er fordelt på 120 havner utenom Storbritannia. Som ledd i sitt arbeid med å holde oppe og høyne skipenes standard driver institusjonen vitenskapelig forskning i betydelig omfang, særlig på det skipstekniske område. For å skaffe midler til driften av institusjonen, blir det oppkrevet gebyrer for klassifisering, besiktigelser og utstedelse av sertifikater. Inntektene med salg av registerbøkene blir inntektsført ved de respektive kontorer, som formidler salget. Institusjonens kontor i Oslo hadde overskudd i 1949 på ca. kr. 26 400 og i 1950 på ca. kr. 30 000. I 1951 og 1952 har kontoret hatt underskudd på henholdsvis ca. kr. 1400 og ca. kr. 29 600. Oslo-kontoret har vært skattelagt iallfall siden 1932. Hvordan det er forholdt før den tid er ikke klarlagt. Det var ved ligningen 1950/51 at institusjonen tok opp spørsmålet om rett til skattefrihet etter byskattelovens §21 k. Ligningen ble påklaget av Oslo-kontoret, men ligningsrådet tok ikke klagen til følge. Dets kjennelse av 25. november 1950 ble påklaget til overligningsnemnda, som i kjennelse av 23. april 1951 fastholdt ligningsrådets avgjørelse, hvoretter institusjonen reiste nærværende sak. Retten skal innledningsvis bemerke at det ikke er klaget over størrelsen av det beløp som ligningsmyndighetene har lagt til grunn for sin ligning av saksøkeren for skatteåret 1950/51. Det spørsmål som foreligger til avgjørelse, er om Lloyd's Register of Shipping skal beskattes etter hovedregelen i byskattelovens §10b og c, eller om institusjonen skal nyte skattefrihet i samsvar med unntaksbestemmelsen i samme lov, §21 k. Saksøkeren har ikke bestridt at han har bevisbyrden for at Lloyd's Register of Shipping hører til de institusjoner som er berettiget til skattefrihet etter reglene i §21 k. Når det gjelder forståelsen av lovens §21 k, er det ved rettspraksis fastslått at dens oppregning av institusjoner m.v. som er fritatt for skatteplikt, ikke kan ansees uttømmende. På den annen side må bestemmelsen som et unntak fra hovedregelen, fortolkes strengt. Øyemedet med bestemmelsen er å frita for skatteplikt humanitære, almennyttige og selskapelige institusjoner, hvor de samfunnsnyttige, sosiale og kulturelle formål er Side:1114 dominerende. Når det gjelder Lloyd's Register of Shipping ser retten det slik at institusjonen selv neppe kan sies å ha erverv til formål. Men slik som den er bygget opp og har utviklet seg, er det etter rettens mening lite tvilsomt at den er en hjelpeorganisasjon for spesielle næringsinteresser, nemlig næringsgrupper som er knyttet til skipsfarten, først og fremst assurandører og redere, men også befraktere, skipsbyggingsindustrien og institusjoner som yter lån mot sikkerhet i skip. Det er disse spesielle næringsinteresser som er representert i ledelsen av Lloyd's, og selv om også andre yrkesgrupper eller samfunnsmedlemmer nyter godt av den virksomhet Lloyd's utfører, f. eks. skipsmannskaper og passasjerer til sjøs, er ikke dette tilstrekkelig til å bringe de almennyttige hensyn i forgrunnen. Det er klart at en institusjon som fremmer interesser knyttet til en så omfattende og viktig sektor av det økonomiske liv som skipsfarten og skipsbyggingsindustrien, dermed også gjør en samfunnsmessig almennyttig innsats. Men dette er etter rettens mening en refleksvirkning av institusjonens virksomhet til fordel for de før nevnte spesielle næringsinteresser som startet den og som holder den oppe. I den forbindelse skal nevnes at hverken passasjerer eller sjømannsorganisasjonene - og for øvrig heller ikke det offentlige - er representert i ledelsen av Lloyd's Register of Shipping. I «General Committee» sitter for tiden 67 skipsredere, 24 assurandører, 17 skipsbyggere og 7 skipsmaskinbyggere, hvilket også viser at de privatøkonomiske næringsinteresser er sterkt fremtredende i organisasjonen. Retten antar således at Lloyd's Register of Shipping er en hjelpeorganisasjon for spesielle næringsinteresser, med umiddelbar tilknytning til den næring disse utøver. Dette leder etter rettens mening til at institusjonen ikke antas å kunne henføres til den gruppe innretninger m.v. «som ikke har erverv til formål» og som er skattefri etter byskattelovens §21,k første ledd, og den må derfor bli å beskatte etter hovedregelen i byskattelovens §10b og c. - - - Av lagmannsrettens dom (ekstraordinær lagdommer Arne Jahren og sorenskriverne K. Qvigstad og Finn Palmstrøm): - - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. Det bemerkes først at lagmannsretten ikke er enig med Oslo kommune i at fritagelsesbestemmelsen i byskattelovens §21 k overhodet ikke kan komme til anvendelse overfor utenlandske institusjoner som driver virksomhet i Norge. Det kan etter rettens mening ikke være synderlig tvilsomt at innledningen til §10, herunder setningen: «med de begrensninger som følger av nærværende lov» må ha full gyldighet overfor alle personer, selskaper og innretninger som er oppregnet under punktene a, b, c. Det er intet i lovteksten som muliggjør en slik fortolkning som Oslo kommune har hevdet, og den støtte kommunen mener at forarbeidene gir for riktigheten av kommunens syn, er etter rettens oppfatning altfor vag til at den kan tillegges noen betydning. Med hensyn til spørsmålet om Lloyd's Register of Shipping kan sies å ha erverv til formål bemerkes: Lagmannsretten vurderer de fremkomne opplysninger slik at hovedmotivet for virksomheten fremdeles er å tjene de næringers interesser som er knyttet til sjøtransporten. Institusjonen ble, ifølge §1 i bestemmelsene Side:1115 for institusjonen, opprettet «i den hensikt å skaffe til bruk for kjøpmenn, skipsredere og assurandører en pålitelig og nøyaktig klassifisering av handelsskip». Senere er også andre næringsgrener, som arbeider innen skipsfartssektoren, trukket inn i ledelsen av institusjonen, således særlig skipsbyggingsindustrien, ifølge de oppgaver som ble gitt under ankeforhandlingen er hovedkomiteen, som fører overoppsyn med institusjonens virksomhet, f. t. sammensatt således: 69 skipsredere 23 assurandører 17 skipsbyggere 4 skipsmaskiningeniører 1 stålfabrikant 114 Den omstendighet at offentlige myndigheter i atskillig utstrekning benytter seg av institusjonens kontrollarbeid og også i en viss utstrekning har overlatt den avgjørende myndighet (til utstedelse av lastelinjesertifikater) endrer etter rettens oppfatning ikke det grunnleggende motiv for virksomheten, der som allerede nevnt må antas å være den betydning virksomheten har for de næringer som er knyttet til sjøtransporten. Retten mener at den ankende part i noen grad snur opp ned på forholdet når det hevdes at hovedmotivet er det almennyttige forhold, og at det bare er en avledet følge av dette at enkelte næringsgrener har nytte av virksomheten. Retten nevner videre at finansieringen skjer ved at institusjonen utfører arbeidet på kontraktsmessig basis mot forretningsmessig vederlag. At endel av arbeidet honoreres etter faste gebyrer endrer intet i vurderingen. Hovedkontoret i London har nektet å gi opplysninger om det økonomiske resultat av institusjonens samlede virksomhet. Det er kun opplyst at det er lagt opp fonds tilstrekkelig til 1 1/2 års drift uten inntekter. Når man tar i betraktning at institusjonen beskjeftiger mer enn 1500 besiktigelsesmenn og funksjonærer, må det antas at de opplagte fonds er meget betydelige. Det synes etter dette å være atskillig som taler for at denne institusjon ikke kan henføres til «innretninger som ikke har erverv til formål» og derfor ikke kan fritas for beskatning med hjemmel i byskattelovens §21 k. For avgjørelsen av nærværende sak finner imidlertid lagmannsretten det ikke nødvendig å ta direkte standpunkt til om Lloyd's går inn under skattefritagelsen i §21 k første ledd. Lagmannsretten antar nemlig at beskatning iallfall er hjemlet ved særbestemmelsen i §21 k annet ledd. Lagmannsretten anser det på det rene at hele den virksomhet som Lloyd's driver må karakteriseres som økonomisk virksomhet. Den ankende part hevder at §21 k annet ledd, må fortolkes slik at det kun er den økonomiske virksomhet som ligger utenfor institusjonens formål, som kan beskattes hos en institusjon som ikke har erverv til formål. Den økonomiske virksomhet som tar sikte på direkte å realisere formålet kan derimot ikke beskattes. Forstår man ikke loven slik, vil bestemmelsen i annet ledd i virkeligheten gjøre skattefritagelsen etter første ledd illusorisk. For Lloyd's vedkommende tjener hele virksomheten kun institusjonens almennyttige formål. Lagmannsretten er ikke enig med den ankende part i denne forståelse. Side:1116 Ordlyden i §21 k annet ledd, gir intet holdepunkt for en slik begrensning av skatteplikten for den økonomiske virksomhet som drives, og forarbeidene til lovendringen av 1927, ved hvilken bestemmelsen kom inn, gir heller ikke grunnlag for en slik fortolkning. Det er riktig, som fremholdt av den ankende part, at Finansdepartementet i et par skrivelser av 6. mai 1931 og 11. mars 1952, har uttalt seg i den retning at bestemmelsen i annet ledd ikke kan forståes slik at den unntar fra skattefrihet økonomisk virksomhet, som direkte går ut på å realisere det ideelle formål. Selv om man aksepterer at dette gir en rimelig forståelse av annet ledd i de tilfelle departementets skrivelser omhandler, gir det ingen berettigelse til en tilsvarende begrensning av skatteplikten i de tilfelle hvor det, som hos Lloyd's, er utpregede næringsinteresser det dreier seg om. Departementets skrivelser gjaldt Røde Kors sykehus i Trondheim og St. Josefs Hospital i Bergen. Departementet presiserer da også i den ene skrivelse virksomhetens helt veldedige eller humanitære karakter, og i den annen skrivelse det ideelle formål. De hensyn som gjør seg gjeldende overfor slike veldedige og humanitære institusjoner kan ikke med synderlig rett påberopes når det gjelder institusjoner av den kategori som Lloyd's tilhører, selv om den samfunnsnyttige betydning av Lloyd's og tilsvarende institusjoners virksomhet er utvilsom. I anledning av at byrettsdommen vedrørende Veritas' skatteplikt er berørt under behandlingen av nærværende sak skal lagmannsretten kun bemerke, at Veritas' forhold her ikke er behandlet i den utstrekning at lagmannsretten kan ta noe standpunkt til i hvilken grad Veritas og Lloyd's står i forskjellig stilling skattemessig sett. Skattespørsmålet for Lloyd's er behandlet helt uavhengig av tilsvarende spørsmål for Veritas. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
