Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Hiorthøy: Agnes Mowinckel og Ellen Isefjær, som i 1953 og 1954 hadde utført oppdrag for Nationaltheatret som sceneinstruktører, anla ved stevning av 6. februar 1956 søksmål mot teatret ved Oslo byrett med krav om å tilkjennes feriegodtgjørelse med 6,5 pst. av det mottatte vederlag, jfr. lov om ferie av 14. november 1947 §7. Byretten ga saksøkerne medhold ved dom av 3. november 1956 som har denne domsslutning: «1. A/S Nationaltheatret dømmes til å betale Agnes Mowinckel kr. 1127,75 med 4 prosent årlig rente fra 22. desember 1955 til betaling skjer. 2. A/S Nationaltheatret dømmes til å betale Ellen Isefjær kr. 604,50 med 4 prosent årlig rente fra 22. desember 1955 til betaling skjer. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke. - - -» Nationaltheatret har påanket dommen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har 12. mars 1957 samtykket i anke direkte til Høyesterett og uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Den ankende part har påstått A/S Nationaltheatret frifunnet og tilkjent saksomkostninger for byretten og Høyesterett. Ankemotpartene har tatt til gjenmæle og har påstått byrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for begge retter. Med hensyn til partenes anførsler og de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til byrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det foretatt bevisopptak ved Oslo byrett 21. mars 1958 ved hvilket teatersjef Hergel ved Nationaltheatret er avhørt som partsrepresentant; han har videre supplert sin forklaring i retten ved en skriftlig uttalelse av 4, april s. å. Det er ytterligere fremlagt forskjellige skriftlige redegjørelser, bl.a. fra Ellen Isefjær (udatert) og fra skuespiller og formann i Norsk Sceneinstruktørforening, Olafr Havrevold, datert 26. juni 1958. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for byretten. Jeg er kommet til det samme resultat som byretten og kan i hovedsaken henvise til den begrunnelse den har gitt. I tilslutning til det som er anført av byretten finner jeg imidlertid grunn til å utdype nærmere enkelte punkter som har hatt særlig betydning for mitt standpunkt. Innledningsvis finner jeg det naturlig å fremheve den særdeles omfattende karakter av den sektor av arbeidslivet som etter lovens ord og oppfatningen i dag, slik som den bl.a. har manifestert seg i tilsynsmyndighetenes og domstolenes praksis, faktisk kommer inn under ferielovens herredømme. På Side:1230 bakgrunn av forarbeidene til ferie- og arbeidervernloven, disse lovers utviklingshistorie og indre sammenheng, ferielovens tekniske utformning m.v. kan en lett ligge under for inntrykket av at denne lovgivning hovedsakelig har hatt for øye mer underordnede lønnsmottagere som etter sine arbeids- og tilsettingsvilkår står i et avhengig tjenesteforhold, - en avhengighet som særlig får uttrykk ved at arbeiderne i fremtredende grad er undergitt arbeidsgiverens tilsyn og instrukser. Ferielovkomitéen av 1947 stiller dette moment i spissen for sine betraktninger vedkommende området for loven (Innst. side 21), og Ot. prp. nr. 31 (1935), som ligger til grunn for arbeidervernloven, søker på lignende måte skillet mellom den selvstendig arbeidende person og den egentlige arbeidstager deri at det for den sistnevntes vedkommende foreligger «et visst avhengighetsforhold eller om man vil kalle det så, en viss lydighetsplikt', i henhold til hvilken arbeidstageren er forpliktet til å efterkomme arbeidsgiverens anvisninger som står i forbindelse med tjenesten» (side 12). Allerede da denne lovgivning kom til, var det imidlertid fullt på det rene og uttrykkelig forutsatt at alle ikke særskilt unntatte arbeidstagere, åndsarbeidere så vel som kroppsarbeidere, skulle nyte godt av de nye bestemmelser, jfr. således for arbeidervernlovens vedkommende bl.a. Ot. prp. nr. 31 (1935) side 6, sammenholdt med Innst. 1922 (flertallet) side 45. Selv om man utvilsomt i forbindelse med begge lover fortrinnsvis har hatt for tanken folk i mer beskjedne stillinger, kan det åpenbart ikke trekkes noe skille etter arbeidets art. Også vitenskapelig eller kunstnerisk høyt kvalifiserte personer vil derfor være å behandle som arbeidstagere, forutsatt at de nødvendige kriterier for et arbeidstagerforhold ellers finnes å foreligge. Det er imidlertid innlysende at arbeidstagere av denne klasse i alminnelighet vil innta en meget fri og selvstendig stilling og ikke sjelden vil være undergitt et minimum av instruksjoner. Undertiden kan dette skyldes at arbeidsgiveren likefrem mangler de nødvendige forutsetninger for å utforme instruksjoner i detalj, men det kan også henge sammen med at arbeidsytelsen i en ganske særlig grad er og må være avhengig av arbeidstagerens personlighet og individuelle innstilling. Det er så vidt skjønnes dette som er forholdet i den foreliggende sak, og jeg kan under disse omstendigheter ikke anta at det berøver ankemotpartene deres karakter av arbeidstagere at de ifølge sedvane og instruktørkontraktens bestemmelser, særlig dens §2, er innrømmet en betydelig friere stilling i forhold til arbeidsgiveren (teaterledelsen) enn vanlig i ordinære arbeidsforhold. I tilknytning til dette nevner jeg at ferieloven - i forhold til det som gjaldt før i henhold til lov (arbeidervernlovens §23) eller tariffavtaler - nettopp tok sikte på å få med arbeidere i skiftende eller tilfeldige arbeidsforhold, og at den i prinsippet også omfatter bistillinger (§1 nr. 4). Det er etter min mening grunn til å understreke dette, dels fordi det vitner om i hvor Side:1231 høy grad man har søkt å få flest mulig med, dels fordi de instruktøroppdrag som vår sak gjelder på mange måter frembyr likhet med disse løsere arbeidsforhold og med bistillinger. På bakgrunn av en jevnføring med disse mener jeg at det i relasjon til ferieloven ikke kan tillegges vesentlig vekt at det i den foreliggende sak dreier seg om bestemte, tidsbegrensede oppdrag, at lønnen har vært fiksert til en rund sum med forfallstid (ifølge kontrakten, men etter det opplyste ikke i henhold til praksis) ved oppdragets fullføring, og at vedkommende instruktører, i hvert fall teoretisk sett, har hatt anledning til samtidig å påta seg andre oppdrag. Sceneinstruktørers virksomhet i sin alminnelighet og særlig deres forhold til teaterledelsen foreligger for Høyesterett noe fyldigere opplyst ved det foretatte bevisopptak og de redegjørelser m.v. som er fremlagt. Totalbildet er imidlertid stort sett uforandret, og de fleste av de momenter som kan få betydning er allerede trukket frem og vurdert av byretten. Jeg skal allikevel anføre enkelte betraktninger som etter min mening tynger vektskålen ytterligere ned til fordel for ankemotpartene ved den helhetsbedømmelse som i siste omgang må bli avgjørende. For det første nevner jeg for så vidt at det mellom Teaterlederforeningen og Norsk Sceneinstruktørforening 27. mars 1951 er inngått avtale om en normalkontrakt - en avtale som har trekk til felles med en tariffavtale. Ordninger av lignende art lar seg etter omstendighetene vanskelig gjennomføre i forhold til utøvere av såkalte liberale yrker (sakførere, leger, arkitekter osv.) som ankemotpartene under saken har vært sammenlignet med. Instruktørkontraktene må etter det foreliggende ansees å knytte seg til instruktørens person, ikke til iscenesettelsen som et arbeidsresultat. Etter det som er dokumentert under saken synes ankemotpartene å ha dekning for sine uttrykk når de beskriver forholdet derhen at instruktørene «innordnes i teatrets tjeneste for det tidsrom kontrakten gjelder». At instruktørene ifølge kontrakt og sedvane inntar en meget sterk stilling i forhold til skuespillerne og andre medvirkende - at de for så vidt under sin virksomhet på teatret kan sies å opptre på ledelsens vegne - viser bl.a. hvor nøye de er knyttet til teatrets virksomhet. Bestemmelsen i kontraktens §2 annet ledd om instruktørens rett til å fratre instruksjonen når han ikke finner det kunstnerisk forsvarlig å bøye seg for teaterledelsens krav om endringer i iscenesettelsen, bør etter min oppfatning ikke - som flertallet i Arbeidstilsynsrådet synes å ha gjort - tillegges vesentlig, enn si utslagsgivende betydning. Dels er den anførte bestemmelse i og for seg på ingen måte helt ekstraordinær; det kan meget vel tenkes å være behov for tilsvarende klausuler i forhold til høyere kvalifiserte fagarbeidere innenfor andre yrker. Dels må det ansees på det rene at den nevnte Side:1232 kontraktsbestemmelse ikke bare gjelder for ankemotpartene som «freelancere», men også kan påberopes av sceneinstruktører med årskontrakt, altså av personer som utvilsomt går inn under ferieloven. Stillingen er tilsvarende når det gjelder bestemmelsen i kontraktens §3 om at den kunstneriske eiendomsrett til iscenesettelsen tilhører instruktøren. Det kan for øvrig ikke innsees at den klausul, som formentlig ikke tilsikter å gi uttrykk for annet enn hva man - med rette eller urette - har antatt følger av alminnelige rettsregler, overhodet har noen interesse for bedømmelsen av ankemotpartenes stilling, henholdsvis som arbeidstagere eller som selvstendige ervervsdrivende. Jeg er på grunnlag av dette blitt stående ved at det etter en samlet vurdering av kontraktsforholdet ligger nærmest å betrakte ankemotpartenes utførelse av angjeldende instruktøroppdrag som en arbeidsinnsats i Nationaltheatrets tjeneste, og at de følgelig ihenhold til ferieloven som arbeidstagere må ha rett til feriegodtgjørelse etter lovens §7 med 6,5 pst. av de mottatte honorarer. For ordens skyld skal jeg tilføye at Feriefondet med tilslutning av Kommunal- og arbeidsdepartementet har gitt uttrykk for at man ikke vil ha noe å bemerke til at feriegodtgjørelsen i dette tilfelle eventuelt utbetales til ankemotpartene og uten bruk av feriebok. Jeg stemmer etter dette for stadfestelse av byrettens dom, idet jeg ikke antar at det er grunn til å gjøre noen forandring i byrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Derimot vil den ankende part etter utfallet av anken måtte tilsvare ankemotpartene saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Byrettsdommen stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Nationaltheatret til Agnes Mowinckel og Ellen Isefjær i fellesskap 2000 - to tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Heiberg, Helgesen og Bahr: Likeså. Av byrettens dom (dommer Odd Pløen): Saken angår spørsmål om feriegodtgjørelse. Fru Agnes Mowinckel virket som sceneinstruktrise ved Nationaltheatret i 1953 og 1954. Fra 1. september 1953 arbeidet fru Mowinckel med iscenesettelse av et stykke hvor hennes godtgjørelse var fastsatt til kr. 5700. Da denne iscensettelse var ferdig, påbegynte fru Mowinckel Side:1233 iscenesettelse av «Jeppe på Bjerget». For dette arbeid fikk hun utbetalt kr. 1000 à konto i 1953 og resten kr. 4150 i 1954. I 1954 satte fru Mowinckel også i scene «Gabriel Borkmann» for en godtgjørelse av kr. 5000. I forskudd for en påbegynt iscensettelse av stykket «Uretten» fikk hun utbetalt kr. 1500 i 1954. Den samlede godtgjørelse utbetalt i 1953 og 1954 utgjorde kr. 17 350. Fru Ellen Isefjær virket som sceneinstruktrise ved Nationaltheatret i 1954, hvor hun satte i scene to stykker for en samlet godtgjørelse av kr. 9300. Begge saksøkerne mener seg berettiget til ferigodtgjørelse av Nationaltheatret beregnet etter 6 1/2 % av den ovenfor nevnte inntekt av instruksjonsvirksomheten, jfr. ferielovens §7. Det er enighet mellom partene om at ovennevnte engasjementer er basert på Normalkontrakt utformet i overenskomst mellom Norsk Teaterlederforening og Norsk Sceneinstruktørforening. - - - Saksøkerne har til begrunnelse for sitt krav i det vesentlige anført: Bevisbyrden for at en person ikke kommer inn under betegnelsen arbeidstager i ferielovens §1 må påhvile arbeidsgiveren. Det følger etter saksøkernes mening av den mellom partene gjeldende standardkontrakt at sceneinstruktørens stilling overfor teatret er så vidt bundet at sceneinstruktøren må ansees som arbeidstager etter ferielovens §1. Det pekes på at saksøkerne har påtatt seg en personlig arbeidsplikt. Det fremgår av §2 i Normalkontrakten at det er teatersjefen som har den avgjørende myndighet, så vel når det gjelder engasjement av skuespillere som bearbeidelse og beskjæringer i stykket. Det fremgår av §5 at instruktøren har plikt til å møte frem til bestemte tider kl. 11-15, under prøvene. Det vises også til §4 som hjemler instruktøren rett til betaling selv om han blir syk etterat prøvene er begynt. Det spiller etter saksøkernes mening mindre rolle at kontraktens §2 hjemler instruktøren rett til å fratre instruksjonen og kreve full godtgjørelse i de tilfelle hvor teaterledelsen krever endringer i iscenesettelsen som instruktøren mener det ikke ville være kunstnerisk forsvarlig å bøye seg for. Denne rett henger sammen med bestemmelsen i §3 om instruktørens kunstneriske eiendomsrett til iscenesettelsen. Særbestemmelsen i §2 er kommet med for å beskytte iscenesetterens opphavsrett. Saksøkerne henviser til brev fra Direktoratet for statens arbeidstilsyn av 17. februar 1955 som viser at direktoratet er av den oppfatning at sceneinstruktørvirksomheten er et arbeidsforhold som vil medføre ferierett. Saksøkerne henviser også til mindretallets standpunkt ved arbeidstilsynsrådets avgjørelse i saken. A/S Nationaltheatret har i det vesentlige gjort gjeldende: I relasjon til ferielovens bestemmelser om feriegodtgjøring er saksøkerne ikke å anse som arbeidstagere i saksøktes tjeneste. Ved fortolkningen av loven må det legges vekt på ordene «i annens tjeneste (arbeidstager)». Hvis sceneinstruktører skulle komme inn under ferieloven, vil det bety at enhver som driver et liberalt erverv kan skyte seg inn under ferielovens bestemmelser. Dette har etter saksøktes mening ikke vært lovens hensikt. Til støtte for dette syn henviser saksøkte til ferielovens forarbeider, Side:1234 spesielt ferielovkomitéens innstilling side 20-21, Ot. prp. nr. 104/1947 10, sosialkomitéens motiver side 3. Arbeidstagerbegrepet i loven er hentet fra arbeidervernlovens §2. For så vidt angår forståelsen av betegnelsen «arbeider» i arbeidervernlovens §2 henvises til Rømckes kommentar til denne lov utg. 1951 10 og Forarbeidene til arbeidervernloven, spesielt Ot. prp. nr. 31-1935 9 og side 12 og bemerkningene til §2. Av disse lovforarbeider fremgår det at de som omfattes av ferieloven er avhengige lønnsmottagere og ikke selvstendig arbeidende personer. Begge de nevnte lover har spesiell karakter av vernelover for avhengige lønnsmottagere. Den historiske utvikling er at vernelovene har sitt utspring i tanken om å beskytte industriens arbeidstagere. Jo lenger man fjerner seg fra denne gruppe personer, jo mindre sannsynlig er det at loven får anvendelse. I denne forbindelse mener saksøkte at selve ordvalget i kontrakten synes å peke på at det ikke er en arbeidsavtale vi her har for oss. Avtalen betegner seg som «Kontrakt». §1 snakker om «Engasjement» og «Honorar», ikke om ansettelse og lønn som er de vanlige betegnelser i arbeidsforhold. Saksøkte mener ved en analyse av arbeidstagernes stilling å kunne stille opp visse kriterier for at vedkommende kan regnes som arbeidstager. Arbeidstageren er underkastet bedriftens styringsrett. Bedriftsinnehaveren bestemmer hvorledes arbeidet skal utføres, og bedriften bestemmer vedkommendes forhold til de øvrige arbeidstagere. Etter §2 i den mellom partene gjeldende kontrakt er instruktører likestillet med og ikke underordnet teatrets ledelse. Etter bestemmelsen i §2 annet ledd kan instruktøren trekke seg tilbake og kreve full godtgjørelse. Denne bestemmelse viser etter saksøktes mening klart at kontrakten ikke har noe med et arbeidsforhold å gjøre. Lønnen pleier å være bestemt ved tariffavtale, eller etter faste normer. Lønnen for en arbeidstager fastsettes og betales periodevis. For iscenesetternes vedkommende fastsettes salæret individuelt. Vedkommendes posisjon er utslagsgivende for honorarets størrelse. Honoraret avtales pr. oppdrag, og honorarets størrelse ekskluderer i seg selv feriegodtgjørelsen. Honoraret erlegges først når oppdraget er fullført. Den i §4 omtalte godtgjørelse er ikke sykelønn. Bestemmelsen må sees i forbindelse med §3 i avtalen, hvorav det fremgår at det er godtgjørelse for allerede utført arbeid. §4 har ikke noe sosialt anstrøk som sykelønnsbestemmelser i vanlige arbeidsavtaler. En vanlig arbeidstager stiller sin arbeidskraft til disposisjon. Saksøkte anser det lite naturlig å se dette i forbindelse med sceneinstruktører. Det er her i stor utstrekning spørsmål om navnet og inspirasjon. Reklamen er knyttet til instruktørens navn. Det står instruktøren fritt å ta andre oppdrag ved siden av. Sceneinstruktøren beholder etter §3 eiendomsretten til sin instruksjon, hvilket i særlig grad markerer den særlige stilling han står i overfor teatrets ledelse. En arbeidstager er vanligvis ansatt på oppsigelsesbasis. Det foreligger ikke her, Instruktøren påtar seg et oppdrag for en bestemt oppgave. Hvis teatret bryter kontrakten, har instruktøren krav på hele sitt honorar, Side:1235 etter vanlige erstatningsprinslpper. En instruktør behøver ikke å finne seg i noen avkortning på grunn av ervervet inntekt annet sted, slik som en vanlig arbeidstager. Saksøkte henviser her til to høyesterettsdommer 1 [[Rt-1922-663]] og [[Rt-1928-426]]. En arbeidsgiver har vanligvis kontroll med arbeidets utførelse. For sceneinstruktører er det ikke fastsatt noen kontroll med hensyn til arbeidets utførelse. Bestemmelsen i instruktørkontraktens §5 er fastsatt av hensyn til en koordinering av arbeidet ved teatret. Arbeidstidsbestemmelsen er ikke gitt til beskyttelse av instruktøren. En vanlig arbeidstager er syketrygdet gjennom arbeidsgiveren. Saksøkerne har stått som frivillige medlemmer av trygdekassen. I det hele finner saksøkte ikke at noen av ferielovens bestemmelser passer på sceneinstruktørenes forhold. For øvrig er saksøkte av den oppfatning at saksøkernes passivitet etter ferielovens ikrafttreden, viser at de selv ikke har regnet seg som arbeidstagere i lovens forstand og at de har gått ut fra at ferieloven ikke kan anvendes på dem. Denne passivitet bør etter saksøktes mening tillegges betydning ved bedømmelsen av forholdet. Med hensyn til bevisbyrden mener saksøkte at bevisbyrden må ligge hos den som fremmer kravet og som gjør gjeldende en oppfatning av arbeidstagerbegrepet som er en annen enn den vanlige. For øvrig henviser saksøkte til en rekke av de avgjørelser som er nevnt i Ulsakers kommentar til ferieloven side 34-39 og til de to avgjørelser inntatt i Meddelelser fra arbeidstilsynet 1953 43 og 1955 458-459. Rettens bemerkninger: Retten er under tvil kommet til det resultat at saksøkerne har krav på feriegodtgjørelse i henhold til ferielovens §7. Retten legger ved sin bedømmelse av forholdet mindre vekt på kontraktens ordvalg. Dette er i stor utstrekning hentet fra skuespillerkontraktene, som er rene arbeidsavtaler. Retten finner ikke at noen av de fem kriterier saksøkte har satt opp for begrepet arbeidstager, hver for seg er nødvendige forutsetninger for at vedkommende skal ansees som arbeidstager. Dertil kommer at retten finner at saksøkernes arbeidsvirksomhet fyller en rekke av de kriterier som er oppstillet av saksøkte. Retten er av den oppfatning at saksøkerne i sitt arbeid har vært underkastet teatrets styringsrett. Det er teatret som har det siste ord når det gjelder besettelse av roller, bearbeidelse og beskjæring av stykket. Det synes klart at teatret kan foreta endringer i prøvetiden ved å bestemme en omlegging av denne for enkelte dager eller tilleggsprøver. Teatret har rett til å iverksette kontrollforanstaltninger med hensyn til fremmøte til prøvene og må også ha rett til å kontrollere at instruktøren oppfyller sine andre gjøremål som instruktør. Det ansees ikke å være uforenelig med en arbeidsavtale at det treffes bestemmelse om innskrenkninger i arbeidsledelsens styringsrett. Det vesentlige i denne forbindelse synes å være at det er teatrets ledelse som har styringsretten, hvor intet annet spesielt er avtalt. At ledelsens styringsrett på det rent kunstneriske område er beklippet - er en naturlig følge av en alminnelig anerkjennelse av at en Side:1236 kunstner for å kunne yte sitt beste må ha frihet til å forme sitt kunstverk innenfor den ramme som er trukket opp. Det er ikke engang i industrien ukjent at arbeiderne søker å beskjære ledelsens styringsrett, og at de i de seneste tariffavtaler har oppnådd en rådføringsplikt for ledelsen på enkelte områder, jfr. hovedavtalen av 1954 §9. Retten kan heller ikke se at bestemmelsen i §2 annet ledd i kontrakten kan endre noe på dette syn. Det fremgår av denne bestemmelse at instruktøren ikke kan kreve stykket fremført etter sin instruksjon mot teatrets ønske. Også der ligger den endelige beslutning hos teatrets ledelse. At instruktøren trekker seg tilbake fordi vedkommende ikke finner å kunne bøye av for ledelsens krav, og da har rett til full godtgjørelse, kan like godt sees som en beskyttelse av instruktøren som arbeidstager i tråd med en arbeidstagers rett til erstatning i visse tilfelle mot urimelig oppsigelse. Heller ikke kan den omstendighet utelukke saksøkerne fra å betraktes som arbeidstagere at godtgjørelsen for deres arbeid er fastsatt individuelt og på forhånd til en bestemt sum. Avtale om en fast godtgjørelse for et arbeid er på ingen måte uforenelig med en arbeidsavtale eller ukjent i arbeidsforhold ellers. At instruktørene ikke utbetales etter en fast tariff, er neppe et moment som i denne forbindelse kan tillegges noen avgjørende vekt. På et felt som dette er det naturlig at vedkommendes anseelse må få betydning for vederlaget, enten det nå måtte være basert på en fast årsgasje eller pr. stykke. Retten mener det ikke kan være tvilsomt at en sceneinstruktør stiller sin arbeidskraft til disposisjon for teatret. Avtalen må ansees å ha et så personlig innhold at instruktøren ikke kan ansees berettiget til å la noen del av sitt arbeid utføres av andre, med mindre dette er avtalt. Retten legger ved sin avgjørelse vesentlig vekt på at arbeidet utføres i arbeidsgiverens virksomhet. Arbeidet utføres på teatrets arbeidsplass og er knyttet fast sammen med teatrets personale for å frembringe det ferdige «produkt», Herav følger at instruktøren må avpasse seg etter teatrets virksomhet som enhver annen som er ansatt der. På dette felt står iscenesetteren i en helt annen stilling enn advokaten og arkitekten, som det er trukket sammenligning med. Arkitekten og advokaten driver en selvstendig næringsvirksomhet fra et kontor, med fullmektiger, assistenter, kontordamer og kan helt eller delvis overlate arbeidet til disse. Retten kan heller ikke finne at det er noe nødvendig kriterium for en arbeidstager at han er ansatt på oppsigelse. At en arbeidstager er antatt til utførelse av et bestemt arbeid er ikke ukjent i arbeidsretten og arbeidervernloven har også særlige bestemmelser om slike forhold, jfr. §33, 1 siste ledd. Denne form for avtale er meget alminnelig i teaterforhold og anvendes også for skuespillere som er «freelancers». At instruktøren skulle stå i noen særstilling med hensyn til erstatning for brutt kontrakt kan ikke sees. De av saksøkte påberopte høyesterettsdommer fastslår da også at arbeidsgiveren plikter å betale lønn kontraktstiden ut i tilfelle som utvilsomt må ansees som arbeidsavtaler. Side:1237 Hva endelig det forhold angår at iscenesetteren har eiendomsretten til iscenesettelsen, vil retten peke på at dette på ingen måte er noen enkeltstående foreteelse i arbeidsforhold, Retten går ut fra at også den på årsgasje ansatte iscenesetter har visse rettigheter til sitt åndsverk, hvis ikke kontrakten inneholder noen annen bestemmelse. Også på andre områder, kjenner man en rett for arbeidstageren til åndsverk han har frembrakt i sitt arbeid. Det er tilstrekkelig å peke på retten til oppfinnelser og de kontraktsbestemmelser dette har avfødt i Ingeniørforeningens normalkontrakter. Retten har inntrykk av at iscenesettelsen opptar instruktørens hele arbeidskraft i den tid iscenesettelsen pågår. At iscenesetteren har adgang til å påta seg også andre oppdrag kan etter rettens mening ikke vært avgjørende for bedømmelse av forholdet. Ferieloven får jo også anvendelse på bistilling. Retten finner etter en samlet vurdering at saksøkerne har vært knyttet slik til teatret, at de må ansees som arbeidstagere i ferielovens forstand og at A/S Nationaltheatret derfor har plikt til å utbetale saksøkerne feriepenger overensstemmende med den nedlagte påstand. Det tilkjennes saksøkerne prosessrenter fra forliksklagens forkynnelse. Det er ikke fra saksøkernes side påstått at ferielovens §1 punkt 4 kommer til anvendelse, hvorfor retten ikke finner grunn til å gå inn på denne bestemmelse. - - - Normalkontrakt mellom Norsk Teaterlederforening og Norsk Sceneinstruktørforening, inngått 27. mars 1951. Instruktør: Teater: Stykke: Honorar kr.: Prøvene begynner: Slutter: Ekstrahonorar ved: Ny innstudering kr.: Reprise kr.: - Utsettelse av prøvene: - Forlengelse av prøvene: Generelle betingelser: Ifølge overenskomst mellom Norsk Teaterlederforening på den ene side og Norsk Sceneinstruktørforening på den annen side er der truffet følgende avtale: §1. Ved engasjement av medlem av Norsk Sceneinstruktørforening skal det settes opp skriftlig kontrakt i to eksemplarer, ett til hver av partene. Honoraret forfaller når innstuderingen er ferdig, uansett om premieren utsettes, når utsettelsen skyldes teatret. Eventuelle supplerende prøver betales ekstra. Instruktør har ved repriser i hans mis-en-scene plikt til å ta prøvene så sant råd er. Da betales de etter nærmere avtale. §2. Teatersjef og instruktør besetter stykket i samråd. Eventuelle bearbeidelser og beskjæringer i stykket skjer i samråd. Likeledes ombesetninger ved sykdom o. l. eller ved repriser. I tilfelle av uenighet er dog teatersjefens stemme avgjørende. Side:1238 Framsettes det under innstuderingen krav fra teaterledelsen om endringer i iscenesettelsen som instruktøren mener det ikke ville være kunstnerisk forsvarlig å bøye seg for, har han rett til å fratre instruksjonen. I så fall har han rett til betaling. §3. Den kunstneriske eiendomsrett til iscenesettelsen tilhører instruktøren. Instruksjonsbok med utarbeidet regi er således instruktørens eiendom, men han er pliktig til å la teatret beholde en kopi. Denne må da ikke utlånes eller benyttes om igjen uten hans samtykke. §4. Hvis instruktøren blir syk under engasjementtiden og ikke kan fullføre sitt arbeid, har han allikevel krav på halv betaling hvis sykdommen inntreffer etterat prøvene er begynt. Han må da stille sin regibok til disposisjon. §5. Instruktør plikter å begynne prøvene presis. Den vanlige prøvetid er fra kl. 11 til 15. Instruktør kan ikke engasjere skuespillere, statister eller kor eller foreta innkjøp til en forestilling uten administrasjonens samtykke. Alle konferanser ang. dekorasjoner, kostymer, lysprøver o. l. holdes utenfor prøvetiden. §6. Instruktør er pliktig til med rimelige mellomrom å kontrollere forestillingen og foreta nødvendige korrigeringer. §7. Medlem av Norsk Sceneinstruktørforening har adgang til teaterforestillinger i likhet med medlem av N.S.F. §8. Eventuelle uoverensstemmelser avgjøres ved voldgiftsrett bestående av 3 medlemmer, ett fra hver forening, som sammen oppnevner en oppmann. §9. Denne avtale er bindende for ett år av gangen og kan sies opp med 3 måneders varsel pr. 1. januar. Side:1239 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
