Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommerne Holmboe, Nygaard og Helgesen. Nord-Hedmark herredsrett avsa kjennelse om at Egil Bergaust av Vang kommune tilkjennes kr. 400 som erstatning for nødvendige utgifter ved lensmannsskjønnet, og at han ikke tilkjennes saksomkostninger ved overskjønnet utover de allerede tilkjente kr. 300. Eidsivating lagmannsrett opphevet under dissens kjennelsen, hjemviste saken til ny behandling og tilkjente Bergaust saksomkostninger for skjønnsretten og lagmannsretten. Den uttalte bl.a.: «Lagmannsretten finner det godtgjort at Bergausts utgifter i anledning av lensmannsskjønnet og overskjønnet beløper seg til kr. 1410 hvorav kr. 300 er dekket av kommunen overensstemmende med fastsettelsen i overskjønnet slik at det gjenstår udekket kr. 1110. Dette er heller ikke bestridt. Skjønnsbestyreren har av dette beløp bare tilkjent erstatning for kr. 400 og må da ha ansett ca. halvparten av det samlede utgiftsbeløp kr. 710, som «unødvendige» utgifter. Noen nærmere begrunnelse av dette har skjønnsbestyreren ikke gitt bortsett fra at det uttales, at det ikke ansees godtgjort at det tilkjente omkostningsbeløp er utilstrekkelig. Denne begrunnelse er utilstrekkelig til at lagmannsretten kan ta standpunkt til hvor stor del av de faktiske medgåtte utgifter som kan betegnes som unødvendige. Selv om lagmannsretten ikke skulle ha adgang til å fravike det skjønn Side:575 som ligger til grunn for en omkostningsfastsettelse etter skjønnslovens §58, antas allikevel avgjørelsen i det foreliggende tilfelle å måtte oppheves, idet den begrunnelse som er gitt er så utilstrekkelig at lagmannsretten er avskåret fra å bedømme om avgjørelsen er i strid med loven.» Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte i tilknytning til dette: «Utvalget antar at lagmannsretten på dette grunnlag hadde adgang til å oppheve herredsrettens (skjønnsbestyrerens) kjennelse, jfr. tvistemålslovens §403 og §384, jfr. §385. Man kan heller ikke finne at lagmannsretten etter tvistemålslovens §386, 2. ledd, var avskåret fra å hjemvise saken til fortsatt behandling av skjønnsbestyreren. I det foreliggende tilfelle gjaldt kjæremålet sakens realitet, og den kjærende parts påstand gikk ut på å bli tilkjent saksomkostninger. Når kjæremålsretten i et slikt tilfelle finner ex officio å måtte oppheve den påkjærte avgjørelse fordi dens begrunnelse ikke tillater en prøvelse av realiteten, må den kunne hjemvise saken uten at påstand herom er nedlagt. Lagmannsrettens beslutning om å hjemvise istedenfor selv å behandle saken i realiteten jfr. tvistemålslovens §388 og §403 kan utvalget ikke prøve. I kjæremålserklæringen er angitt at kjæremålet også gjelder lagmannsrettens tilkjennelse av saksomkostninger. Utvalget bemerker i den anledning at denne avgjørelse i dette tilfelle ikke er gjenstand for selvstendig kjæremål, men avgjørelsen kan prøves av utvalget etter reglene i tvistemålslovens §181 første ledd. Utvalget antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes hverken for skjønnsretten eller lagmannsretten. Først ved den nye behandling og avgjørelse i skjønnsretten, eventuelt deretter i kjæremålsinstansen vil det være klarlagt i hvilken utstrekning saksomkostninger bør tilkjennes etter tvistemålslovens regler, jfr. spesielt lovens §172 første ledd og §176. Da ingen av partene har fått medhold i sine påstander finner man at saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg bør oppheves.» [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
