Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Thrap: Salten herredsrett avsa 20. juni 1951 ekspropriasjonsskjønn vedkommende grunn til flyplass på Hernes i Bodin. Saksøker ved skjønnet var Staten ved Forsvarsdepartementet. Under takst nr. 34 ble behandlet g.nr. 34, b.nr. 13, Langstranden tilhørende Ragnar og Eiler Schjølberg. Grunnerstatningen til dem ble ved taksten satt til kr. 1,20 pr. m2. Ved overskjønn av 4. oktober 1951 - fremmet etter begjæring av staten - ble erstatningen satt til kr. 0,70 pr. m2. Dette overskjønn har Ragnar og Eiler Schjølberg påanket til Høyesterett på grunn av saksbehandlingen og lovanvendelsen. Det anføres i ankeerklæringen herom: «Det areal, som eksproprieres, er på 17 960 m2. Dette areal er dele av en større eiendom, hvorpå er bygget opp den største fiskeindustri, som finnes i Norge på ett sted. Denne industri trenger betydelige friarealer for sin boligbebyggelse og utvidelse. En ekspropriat har krav på full erstatning for den grunn, som eksproprieres. Med full erstatning forståes, at dersom grunnen har særlig verdi for ekspropriaten, en verdi som ligger over salgsverdien, er det denne høyere verdi, som skal erstattes. I dette tilfelle er ved overskjønnet overhodet ikke behandlet, hvilken særlig verdi grunnarealene har for firma Ragnar Schjølberg. Det er et skjønnsspørsmål, hvorvidt bedriftens behov for utvidelsesmuligheter medfører, at det tilliggende areal har en særlig verdi utover dets verdi som byggegrunn. Det er et rettsspørsmål, hvorvidt retten skal ta hensyn til denne særlige verdi, hvorvidt denne særlige verdi skal erstattes. Det fremgår av overskjønnets premisser, at skjønnsretten har fastsatt erstatningen på grunnlag av tomtepris. Det er ikke gjort noe tillegg for den særlige verdi, arealene har for firma Ragnar Schjølberg. Det er ikke engang behandlet, om eller i hvor stor utstrekning Schjølbergs særlige behov for arealene bevirker en verdiøkning. Dermed er her begått feil i lovanvendelsen, og det påankende overskjønn må derfor bli å oppheve. Ytterligere kommer til, at det skjønn, som er avholdt, beror på den rene vilkårlighet. Jeg viser her til, at underskjønnet verdsatte grunnen til kr. 0,50 mer pr. m2. Verdien av tomtegrunn er ikke så skjønnsmessig, at to takster bør differere så meget. Hvis man sammenligner, hva Schjølberg må betale for å få grunn igjen, vil man se, at det er underskjønnet, som er best fundert. Side:689 De nærmeste arealer firmaet kan få er i indre Rønvik ca. 5 km fra anlegget og ca. 2 km fra Bodø bygrense. Disse arealer kan ikke erholdes under kr. 1500 pr. mål.» De ankende parter har påstått overskjønnet opphevet og seg tilkjent saksomkostninger. Staten har nedlagt påstand om at overskjønnet stadfestes og at de ankende parter ilegges saksomkostninger for Høyesterett. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak 21.-22. august og 8. november 1956 ved Bodø byrett med avhør av en av de ankende parter og i alt 11 vitner. Jeg antar at anken ikke fører frem. Etter min mening fremgår det med tilstrekkelig tydelighet av skjønnet at overskjønnsretten har vært klar over det alminnelige prinsipp som gjelder ved ekspropriasjon av grunn, at erstatningen skal fastsettes etter den høyeste verdi, enten salgsverdien eller bruksverdien, og at overskjønnsretten i dette tilfelle har funnet at salgsverdien var den høyeste. Dette er riktignok ikke direkte uttalt av retten, men den har i sine alminnelige bemerkninger forut for taksten vist til det som underskjønnet har anført om prisforskriftenes forståelse, og i underskjønnets premisser er det inngående gjort rede for det nevnte prinsipp og dets betydning for skjønnsresultatet. Underskjønnet fremhever ikke bare at «forskriftene alltid gir adgang til å fastsette prisen etter den høyeste verdi for vedkommende eiendom, enten denne måtte være salgsverdien eller bruksverdien», men uttaler også uttrykkelig at «ved fastsettingen av grunnverdien har retten alltid lagt salgsprisen til grunn når denne er størst, og ellers bruksverdien». I samsvar hermed heter det da også i underskjønnet vedkommende de ankende parters eiendom (takstnr. 34) at «eiendommen har sin største verdi ved tomtesalg». Under disse omstendigheter kan jeg ikke tillegge det noen vekt at overskjønnsretten, som også takserte arealet etter tomtepris, ikke - på samme måte som underskjønnsretten - har gitt direkte uttrykk for at de ankende parters eiendom har sin største verdi ved tomtesalg. Ved at overskjønnsretten har vist til underskjønnets før nevnte generelle bemerkninger i forbindelse med prisforskriftene, antar jeg at det tilstrekkelig klart fremgår at overskjønnsretten på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering har funnet at det eksproprierte areal har sin største verdi ved tomtesalg. Etter min mening er det ikke noe holdepunkt for å anta at overskjønnsretten ved denne vurdering ikke også har tatt i betraktning den særlige verdi arealet måtte ha for de ankende parters bedrift, bl.a. med henblikk på arealets fremtidige utparsellering til byggetomter for bedriftens arbeidere og funksjonærer. Det er for Høyesterett uimotsagt opplyst at denne særlige verdi har vært påberopt av de ankende parter så vel ved underskjønnet som ved overskjønnet. At overskjønnsretten har unnlatt å gjøre nærmere rede for det her nevnte forhold, anser jeg ikke som en feil som kan lede til skjønnets opphevelse. Jeg kan heller ikke finne at overskjønnet må oppheves på Side:690 grunn av vilkårlighet. Den omstendighet at overskjønnsretten fastsatte erstatningen vesentlig lavere enn underskjønnet, gir selvsagt i seg selv ikke noe grunnlag for å anse overskjønnet for vilkårlig, og de opplysninger som foreligger for Høyesterett om prisene for fast eiendom i Bodø og distriktet omkring byen på den tid da skjønnet ble holdt, gir heller ikke holdepunkt for å anta at det ikke foreligger et fullt forsvarlig skjønn. Jeg antar etter dette at overskjønnet må bli å stadfeste. De ankende parter antas å burde erstatte motparten saksomkostningene for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ragnar og Eiler Schjølberg en for begge og begge for en 2500 - to tusen fem hundre - kroner til Staten ved Forsvarsdepartementet. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Heiberg, Bahr og Holmboe: Likeså. Av underskjønnet (sorenskriver Viggo Dunér med skjønnsmenn Sigurd Sandåker, Johan K. Stokland, Jakob Sneli og Johan Os): - - - Den stadig synkende pengeverdi siden 1940 har også virket til at eierne har hatt liten tilbøyelighet til å selge. I samme retning har også skatteforholdene virket. På den annen side har det vært stor etterspørsel etter tomter i dette strøket. Under en fri prisdannelse er det helt utvilsomt at prisene på tomter, og i tilfelle av salg, også på gårdsbruk, ville ha vært i stadig stigende. Prisdannelsen har imidlertid vært bundet av de gjeldende prisforskrifter, som sammen med de øvrige omstendigheter har hemmet lysten til å selge. De prisforskrifter for faste eiendommer som er fastsatt ved kgl. res. av 19. desember 1947, har i §26 bestemmelser om prisfastsettelse ved ekspropriasjon. Det skjelnes her mellom salgseiendom og annen eiendom. Hva som forståes ved «salgseiendom» er definert i paragrafens annet ledd. Når det gjelder «annen eiendom» hører inn herunder all eiendom som ikke kan henføres under «salgseiendom». Retten forstår prisforskriftenes §26 derhen at den ikke gjør noe inngrep i Grunnlovens §105, idet forskriftene alltid gir adgang til å fastsette prisen etter den høyeste verdi for vedkommende eiendom, enten denne måtte være salgsverdien eller bruksverdien. Og ekspropriaten har krav på at denne regel følges, ellers vil han ikke få full erstatning. For bruksverdiens vedkommende gir prisforskriftenes §26 regler for fastsettingen, som stort sett faller sammen med vanlige grunnsetninger for ekspropriasjon. I den utstrekning prisforskriftene kunne tenkes å berøve ekspropriaten full erstatning, kan de ikke få anvending som stridende mot Grunnlovens §105. Side:691 Retten viser til høyesterettsdommer i [[Rt-1948-953]] og 1950 411 samt 1951 87. Retningslinjene i disse dommer er fulgt under skjønnet. Fra enkelte av de saksøktes side er det fremhevet at den nye flyplass vil bevirke synking i eiendomsprisene i området rundt plassen. Om dette er det vanskelig å si noe bestemt, men erfaringene fra andre steder, både i inn- og utland synes ikke å bekrefte dette. Det kan nok til å begynne med bli en viss synking, men det liv og den virksomhet som skapes av flyplassen vil etter hvert også skape behov for både jordbruk og tomter opp til flyplassens grenser. Ved fastsettingen av grunnverdien har retten alltid lagt salgsprisen til grunn når denne er størst, og ellers bruksverdien, idet en har tatt om syn til den fremtidige mulighet for senere høyere priser. - - - Overskjønn (sorenskriver Albert Mørkved med skjønnsmenn Joakim Kosmo, Edvin Drage, Isak Rødås, Trygve Mosti, Paul Johansen og Harald Willumsen): - - - Likeledes vises til det som av underskjønnet er anført om prisforskriftene og de dommer som er nevnt i den forbindelse. Hva angår renter vises til det som er anført av underskjønnet og som nedenfor er nevnt under hvert enkelt takstnummer. - - - Takstnr. 34, g.nr. 34, b.nr. 13, Langstranden, eiere: Ragnar og Eiler Schjølberg. Området, ca. 17 960 m2, består av utmark som hører til et større areal der grenser opp mot fabrikkene på Langstranda og det bebyggede areal øst for disse. Arealet takseres etter tomtepris. Erstatningen fastsettes til kr. 0,70 pr. m2. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
