Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Gundersen: A ble den 16. april i år dømt ved Oslo byrett for forseelse mot straffelovens §393 til en bot på kr. 200, med en subsidiær fengselsstraff av 5 dager. Han ble ilagt saksomkostninger med kr. 100. Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner. A har anket over dommen. Han angriper både lovanvendelsen og saksbehandlingen. Når det gjelder lovanvendelsen anfører han at det er uholdbart når byretten har antatt at det var straffbart av ham å beholde den kjolen som var levert inn til ham og å nekte å utlevere den. Ved dette har han ikke «forføyet» over kjolen. Med forføyning, hevder han, mener straffelovens §393 noe mer enn dette - bestemmelsen kunne bare anvendes dersom han hadde disponert over kjolen på en eller annen måte, lånt eller leiet den ut, utstillet den i reklameformål, pantsatt den eller lignende. Han har for så vidt henvist til høyesterettsdom i [[Rt-1913-193]] og en rekke kjennelser av kjæremålsutvalget som bygger på denne dommen: Rt-- 1918 II side 309, 1927 443 og 1940 342. Han har også vist til høyesterettsdom i [[Rt-1953-181]]. Byretten har funnet det bevist at domfelte «uten eierens samtykke beholdt kjolen utover den tid som var nødvendig for undersøkelser av påstått skade ved rensing, og til tross for at eieren gjentatte ganger hadde purret ham etter kjolen, unnlot å levere denne tilbake». Når domfelte forholdt seg slik var det «fordi han ville ha kjolen i sin besiddelse som bevis i en mulig erstatningssak». Eieren kunne bare få kjolen igjen dersom han skriftlig erklærte at den ikke var skadet under rensingen og at han frafalt ethvert krav på erstatning. Den erklæring som A utformet og forlangte underskrevet som betingelse for å utlevere kjolen er gjengitt i domsgrunnene. Det er på det rene at A ingen retensjonsrett hadde. Når han allikevel tiltok seg retten til å beholde kjolen, var det for å bruke den til sin fordel: Enten nå som et byttemiddel for til gjengjeld å oppnå en endring i eller klargjøring av rettsforholdet mellom ham selv og eieren. Eller hvis det ikke gikk, som bevismiddel i en mulig senere erstatningssak. Etter min mening har han på denne måte «forføyet» over kjolen, og jeg er enig med byretten i at denne forføyning var rettsstridig. Jeg kan ikke se at noen av de påberopte rettsavgjørelser taler avgjørende imot den anvendelse jeg gir loven i det foreliggende tilfelle. Domfelte har videre gjort gjeldende at eieren ikke er påført Side:718 noen uleilighet. Han fikk jo kjolen til slutt, og det bryderi han hadde før det skjedde er ikke uleilighet i lovens forstand. Idet jeg viser til domsgrunnene, innskrenker jeg meg til å si at jeg finner det klart at denne ankegrunn ikke kan føre frem. Saksbehandlingen er angrepet fordi retten, etter domfeltes mening, ikke tilstrekkelig klart har drøftet og avgjort om domfeltes forhold var forsettlig. Byretten har antatt at domfelte mente å gjøre gjeldende en rett han hadde. Da kan han ikke, hevdes det, ha vært klar over at han rettsstridig forføyet over kjolen, og byretten burde ha drøftet hva som for så vidt antas å måtte omfattes av forsettet. Denne ankegrunn synes å bero på en uriktig oppfatning av loven. Når domfelte var klar over at kjolen tilhørte en annen og at han ved sin forføyning over den påførte eieren uleilighet, var de subjektive betingelser for straffeskyld oppfylt (jfr. Skeie II side 512) og for så vidt er domsgrunnene tilstrekkelige. At A trodde han hadde rett til å handle som han gjorde, har byretten tatt i betraktning som en formildende omstendighet. Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes. Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bendiksby, Gaarder og Kruse-Jensen: Likeså. Av byrettens dom (dommer P. Vogt med domsmenn Hilde Karoline Angell og Harald Kaurin Knudsen): A er født xx.xx.1900 i Oslo, bor Elisenbergveien 22, III, Oslo. Tiltalte er disponent for Centralrenseriet og tjente siste år kr. 85 000. Han har en formue på kr. 200 000. Han er gift, har 2 barn til forsørgelse. Han er ustraffet. Ved Oslo politikammers forelegg av 18. november 1957 er han forelagt en bot til statskassen på kr. 200, subsidiært fengsel i 5 dager for forseelse mot straffelovens §393, bestemmelsen om at: Med bøter straffes den, som rettsstridig bruker eller forføyer over løsøregjenstand, der tilhører en annen, således at den berettigede derved påføres tap eller uleilighet, eller som medvirker hertil. - - - Påtale finnes påkrevet av almene hensyn. Forelegget er nektet vedtatt, og saken er sendt Oslo byrett til behandling, jfr. strprl. §377. Retten finner følgende på det rene: Den 21. august 1956 leverte fornærmede Bs kone en ca. 9 år gammel silkekjole, som tidligere 2 ganger hadde vært renset, til rensing i Centralrenseriets innleveringssted i Karl Johans gate. Tiltalte, A, er personlig innehaver av Centralrenseriet og har forretningsadresse i Deichmannsgt. 15, Oslo. Fornærmede B, var innom Side:719 utleveringsstedet i Karl Johans gate 28. august 1956 for å hente kjolen, men da han fikk se kjolen, mente han at kjolen gjennom rensingen var blitt påført skade i en slik grad at den var ubrukelig. Det var en del kontakt mellom tiltalte og fornærmede pr. telefon, men tiltalte kunne ikke overfor fornærmede innrømme at Centralrenseriet hadde påført kjolen noen skade. Det endte med at fornærmede fikk utlevert kjolen uten at han betalte noe for rensingen. Fornærmede henvendte seg til Forbrukerutvalget i Oslo, og det ble en del korrespondanse i tiden utover mellom tiltalte og Forbrukerutvalget. 7. mai 1957 møtte B med kjolen på tiltaltes kontor, og tiltalte ba da om å få beholde kjolen en tid for å få kjolen forevist for en annen sakkyndig, hvilket fornærmede samtykket i. Den fagmann tiltalte konfererte med var 2. vitne. 2. vitne tok ikke noe personlig standpunkt i saken, men ga tiltalte det råd å få kjolen forelagt for Norsk reklamasjonskomité for farging og kjemisk rensing. I brev av 16. mai 1957 sendte tiltalte fornærmede vedtekter for denne komité og ba om at fornærmede innbetalte kr. 15, så skulle tiltalte betale kr. 15, tilsammen kr. 30, for å få uttalelse fra komiteen. Fornærmede ønsket imidlertid ikke umiddelbart å gå med på denne løsning av saken. Tiltalte forela da på egen hånd saken for komiteen. Komiteen består av 1 representant for Norges Husmorforbund, 1 representant for De Norske Tekstilfabrikker og 2 farvemestere. Komiteen uttalte 24. juni 1957: «På grunn av kjolens alder, er det vanskelig å uttale seg med sikkerhet om skadens årsak. En anbefaler kjolen sendt Tekstilforskningsinstituttet.» Forbrukerutvalget i Oslo opptrådte på vegne av fornærmede og i brev av 27. juni 1957 til utvalget foreslår tiltalte at B for egen regning forelegger kjolen til undersøkelse i Norsk Tekstilforskningsinstitutt, og sier at hvis herr B er innforstått hermed, er han villig til å utlevere kjolen direkte til dette institutt mot kvittering. Inntil dette tidspunkt mener retten at det intet urettmessig er å bebreide tiltalte. I nevnte skrivelse av 27. juni 1957 opplyser imidlertid ikke tiltalte at det allerede forelå uttalelse fra den tidligere nevnte komité. På grunn av ferietiden sto så saken en tid i stampe, men i august måned kom et bud fra Forbrukerutvalget for å hente kjolen hos tiltalte. Budet ble da forelagt en kvittering av følgende innhold: «Ad rensing av kjole tilhørende B - Centralrenseriets journalnummer 0149. Undertegnede erkjenner dags dato å ha mottatt fra Centralrenseriet ovenfor nevnte kjole som Centralrenseriet har hatt til rensing, samtidig som jeg herved godkjenner at skader på kjolen ikke er oppstått som følge av rensebehandlingen i Centralrenseriet. Jeg har avstått fra et hvert reklamasjonskrav i forbindelse med rensingen av kjolen i Centralrenseriet. Oslo, 28. august 1957.» Fornærmede ville ikke etter råd fra Forbrukerutvalget undertegne kvitteringen. Etter råd fra Forbrukerutvalget anmeldte tiltalte forholdet som selvtekt til politiet i oktober 1957. 6. november 1957 sendte så tiltalte et brev til fornærmede, hvori han uttalte at han etter innkallelse og møte på Oslo politikammer, var villig til å utlevere kjolen mot kvittering i Centralrenseriets butikkekspedisjon i Deichmannsgt. 15. Tiltalte uttalte videre at han gjerne ville være til stede Side:720 ved utleveringen og ba fornærmede ringe ham så de kunne få avtalt tid. Dette brev besvarte fornærmede 9. november 1957 at han ikke aktet å etterkomme, da tiltalte urettmessig hadde tilbakeholdt kjolen som han i god tro hadde etterlatt hos tiltalte ved møtet 27. mai 1957. Han hadde forgjeves søkt å få avhentet kjolen 20. juni 1957, men hadde da ikke fått kjolen utlevert, og han mente at tiltalte hadde opptrådt urettmessig ved å avfordre ham erklæring om at ethvert erstatingsansvar var bortfalt og ved å stille som betingelse at han underskrev slik erklæring før kjolen ble utlevert. Han ba derfor om at kjolen ble sendt til Forbrukerutvalget i Oslo. 12. november 1957 sendte så tiltalte kjolen til Forbrukerutvalget sammen med en skrivelse. Kjolen er derfor nå i fornærmedes besittelse. Tiltalte har i retten forklart at når han nektet å utlevere kjolen betingelsesfritt på forlangende fra fornærmede, var det fordi han ville ha kjolen i sin besittelse som bevis i mulig erstatningssak. Selv om retten kan forstå tiltaltes motiver hva angår bevisene i en sak om en så gammel kjole, kan ikke retten være enig med tiltalte i at han hadde noen rett til mot fornærmedes samtykke å beholde kjolen. Etter rettens oppfatning hadde tiltalte sikret seg tilstrekkelig bevis, ved å ha forevist kjolen for vitnet Nesting og ved å ha forevist kjolen for den nevnte reklamasjonskomité. Etter rettens oppfatning burde tiltalte i begynnelsen av juli ha tilbakesendt kjolen til fornærmede og henvist ham til Tekstilforskningsinstituttet, hvis han ikke på egen bekostning ville forelegge kjolen for dette institutt. Retten finner således til tross for at den forstår tiltaltes motiver at tiltalte rettsstridig har forføyet over en løsøregjenstand som tilhørte en annen ved at han som ansvarlig disponent for firmaet Centralrenseriet, Deichmannsgt. 15, Oslo, uten eierens samtykke beholdt kjolen utover den tid som var nødvendig for undersøkelse av påstått skade ved rensing, og til tross for at eieren gjentatte ganger hadde purret ham etter kjolen, unnlot å levere denne tilbake. Retten finner videre bevist at fornærmede ved tiltaltes forhold ble påført en god del ergrelser og uleilighet. Retten finner således tiltalte skyldig i overtredelse av strl. §393. Det er anført i forelegget at påtale finnes påkrevet at almene hensyn. I formildende retning legger retten vekt på at tiltalte tidligere er helt ustraffet, og at han så vidt retten kan bedømme har ment at han gjorde en formentlig rett gjeldende. I skjerpende retning finnes intet særlig å anføre, bortsett fra at retten ikke kan være enig med tiltalte i at han hadde rett til å handle slik som han gjorde. - - - Side:721 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
