Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Bahr: Trålrederiene I/S Tromstrål, Tromsø A/S Bergens Fiskeriselskap, Bergen, og A/S Angle, Kristiansund N., har reist søksmål ved Ålesund byrett mot Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag, Ålesund, med krav om tilbakebetaling av tilsammen kr. 67 806,50, som rederiene har betalt til laget i avgift for en del partier saltfisk. Disse partier ble brakt i land med rederienes trålere og solgt i lagets distrikt i 1950-1955. Rederiene hevder at fisken er omsatt uten salgslagets bistand, og at det derfor ikke er noen hjemmel for laget til å kreve avgift av fisken. Sakene ble i byretten forenet til felles forhandling og avgjørelse. Byretten avsa dom den 11. oktober 1956 med slik slutning: Side:1130 «1. Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Rederiene påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som den 4. mars 1958 avsa dom med slik slutning: «1. Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag dømmes til innen 2 uker fra denne doms forkynnelse å betale til: I/S Tromstrål kr. 24 183,60 med 4 prosent renter av kr. 10 788,71 fra 3. mars 1955 og av resten fra 1. januar 1956 til betaling skjer, A/S Bergens Fiskeriselskap kr. 41512,85 med 4 prosent renter av kr. 23 982,21 fra 3. mars 1955 og av resten fra 1. januar 1956 til betaling skjer, A/S Angle kr. 2110,05 med 4 prosent renter fra 3. mars 1955 til betaling skjer. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byrett og lagmannsrett.» Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag frifinnes. Subsidiært: Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag tilpliktes å betale A/S Bergens Fiskeriselskap kr. 6279,58 med 4 prosent renter fra 3. mars 1955, men frifinnes forøvrig. I begge tilfelle: Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Motpartene, de tre rederiselskaper, har tatt til motmæle og har for Høyesterett nedlagt slik påstand: «I. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at det beløp som Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag dømmes til å betale til I/S Tromstrål settes til kr. 21 462,33 med 4 prosent renter p. a. av kr. 10 788,71 fra 3. mars 1955 og av resten fra 1 januar 1956 til betaling skjer. II. Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag dømmes til å betale saksomkostninger til ankemotpartene i fellesskap for alle retter.» I/S Tromstrål ble - som før nevnt - i lagmannsretten tilkjent kr. 24 183,60 (med renter), men er senere kommet til at beløpet etter en riktig beregning skal være kr. 21 462,33, slik som det fremgår av påstanden. Det samlede avgiftsbeløp som kreves refundert av de tre motparter, er således for Høyesterett redusert til kr. 65 085,23. Om sakens faktiske sammenheng og om partenes anførsler henviser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Den ankende part har for Høyesterett ikke opprettholdt sin subsidiære innsigelse om at motpartenes tilbakesøkningskrav ikke kan tas til følge fordi avgiftsbeløpene er betalt frivillig og uten forbehold. Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Ålesund byrett 27. og 28. november 1958. Under bevisopptaket ble det avgitt forklaringer av representanter for den ankende part og for 2 av motpartene (A/S Angle og A/S Bergens Side:1131 Fiskeriselskap) og av 4 vitner. Forklaringene ble gitt dels i form av fremlagte skriftlige erklæringer som ble vedtatt i retten, dels muntlig. Det er for Høyesterett lagt frem en del nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å referere. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Jeg er således enig med lagmannsretten i at spørsmålet om Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag hadde krav på avgift av de saltfiskpartier det her gjelder, er avhengig av om fisken kan sies å være «kjøpt gjennom» laget, og at dette spørsmål - etter de opplysninger som foreligger om lagets befatning med salgene - må besvares med nei. På samme måte som lagmannsretten finner jeg at laget når det gjelder disse salg, ikke kan påberope seg noen større innsats enn tilfellet var for Råfisklagets vedkommende ved de salg det var tale om i høyesterettssaken i [[Rt-1954-96]] flg., og at det heller ikke for øvrig foreligger momenter som kan gi grunnlag for å bedømme avgiftsspørsmålet annerledes enn i den nevnte sak. Når det gjelder den ankende parts subsidiære anførsel om at avgiftsplikt i hvert fall har foreligget ved de salg som har funnet sted etterat råfiskloven av 14. desember 1951 trådte i kraft, skal jeg bemerke: Det fremgår av forarbeidene til denne lov at tilføyelsen av ordene «eller med godkjenning av» - som ikke fantes i råfiskloven av 18. juni 1938 - ble foretatt for å gi uttrykkelig hjemmel for den fremgangsmåte, «at en lovbeskyttet salgsorganisasjon i spesielle tilfeller istedenfor å formidle omsetningen bare gir nødvendig godkjenning», jfr. Ot.prp. nr. 63-1951 28, 2. spalte. Jeg finner det klart at den nye passus ikke innebar noen utvidelse av et salgslags hjemmel til å oppkreve avgift, og jeg behøver da ikke å ta stilling til de betraktninger som lagmannsrettens avgjørelse bygger på i dette punkt. Slik saken foreligger for Høyesterett er det heller ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til, om condictio indebiti i disse tilfelle ville være avskåret fordi avgiftene er betalt til laget uten forbehold. Jeg kommer etter dette til at lagmannsrettens dom må stadfestes, med den endring som følger av post I i ankemotpartenes påstand. Etter resultatet finner jeg at den ankende part må betale saksomkostninger for Høyesterett. Derimot antar jeg at det ikke er grunn til å endre lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til saksomkostningene for herredsrett og lagmannsrett. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at det beløp som Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag dømmes til å betale til 1/5 Tromstrål settes til 21 462,33 - tjueett tusen fire hundre Side:1132 og sekstito 33/100 - kroner med 4 - fire - prosent renter p. a. av 10 788,71 - ti tusen sju hundre og åttiåtte 71/100 - kroner fra 3. mars 1955 og av resten fra 1. januar 1956 til betaling skjer. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag til 1/5 Tromstrål, A/S Bergens Fiskeriselskap og A/S Angle i fellesskap 7000 - sju tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Kst. dommer Eftestøl: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bendiksby, Skau og Holmboe: Likeså. Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Midelfart, Otte Huitfeldt og sorenskriver Rich. Tønnessen): Den 23. januar 1954 avsa Høyesterett dom i en sak som Norges Råfisklag hadde anlagt mot 3 trålrederier, deriblant A/S Angle, Kristiansund, med krav om avgift av saltet fisk og tran som de 3 rederier hadde brakt i land og solgt i Råfisklagets distrikt i året 1947. Høyesteretts enstemmige dom stadfestet Kristiansund byretts og Frostating lagmannsretts tidligere dommer, hvor trålrederiene var frifunnet for Råfisklagets krav. Under henvisning til denne høyesterettsdom har 3 trålrederier, I/S Tromstrål, Tromsø, A/S Bergen Fiskeriselskap, Bergen, og A/S Angle, Kristiansund, reist sak mot Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag med krav om tilbakebetaling av avgift som de 3 rederier har måttet betale dette salgslag i årene 1950-55 av saltfisklaster som de 3 rederier har ilandført og solgt i lagets distrikt. - - - De ankende parter erkjenner at Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag (heretter kalt laget) har eneretten til å formidle førstehåndssalget av den trålersaltede fisk som bringes inn til lagets distrikt, men i de tilfelle hvor saltfisklastene er ilandbrakt av de ankende parter, og som behandles i denne sak, har laget ikke benyttet denne enerett. Laget har vært klar over at en overtagelse av førstehåndsomsetningen, med utelukkelse av bl.a. meglerne, som tidligere formidlet den vesentligste del av trålernes saltfisksalg, ikke alltid ville tjene fiskernes interesser. En slik overtagelse av all førstehåndsomsetning ville møte en sterk reaksjon hos fiskerne, og laget har derfor i stor utstrekning funnet det formålstjenlig at trålrederiene har solgt sine saltfisklaster ved direkte forhandlinger med kjøperne eller gjennom megler, slik som skjedd tidligere. Ved at laget på denne måte har gitt avkall på å forestå en del av førstehåndsomsetningen av saltfisken, har laget også avskåret seg fra å kreve avgift av disse salg, som laget ikke har medvirket til. Dette er kjernen i denne sak. Ingen av de saltfiskpartier det er tale om i denne sak er reelt solgt gjennom laget, og det må ansees uriktig når byretten er kommet til det resultat at selv om fisken i disse tilfelle er solgt direkte til kjøper eller gjennom megler, så er den allikevel å anse som kjøpt gjennom laget. Byretten har her foretatt en konstruksjon som er helt i strid med hva der faktisk er foregått. Side:1133 Det er således uriktig når byretten synes å innta det standpunkt at laget ved disse salg har øvet noen kontroll med kjøperne og prisene. Det bestrides også at direkte salg i alminnelighet kom i stand etter forutgående konferanser med laget som anviste selgeren til den kjøper som bød høyest. Under enhver omstendighet har det ikke foreligget noen som helst medvirkning fra lagets side ved de salg som er omhandlet i denne sak, hvor lagets virksomhet i forhold til disse salg står i samme stilling som Råfisklagets i høyesterettssaken. Etter de ankende parters oppfatning er det uriktig når byretten ut fra generelle betraktninger over lagets virksomhet og forskjellen mellom denne og Råfisklagets virksomhet, kommer til det resultat at det Ikke vil være noen urimelig ordning at laget har krav på avgift av de salg som de ankende parter har foretatt i lagets distrikt. - - - Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag har påstått stadfestelse av byrettens dom med tilkjennelse av saksomkostninger for begge retter. Laget har pekt på at det fra første stund har praktisert som et reelt salgslag, som ikke bare har hatt førstehåndsomsetningen av all råfisk som er innbrakt til lagets distrikt, men laget har også omsatt ca. 50 prosent av all saltfisk. Disse laster har laget solgt til høystbydende, innkassert kjøpesummene og gjort opp med fiskerne. I enkelte tilfelle har laget til og med forskuttert fiskerne deres tilgodehavende hos kjøperne. Det er etter lagets oppfatning helt riktig når byretten har lagt avgjørende vekt på lagets organisasjon og salgspraksis, som står i sterk motsetning til Råfisklagets virksomhet. På bakgrunn av den kontroll som laget øver overfor kjøperne ved sine krav om bruk av lagets sluttsedler, dets godkjennelse av kjøperne med krav om garantistillen fra disses side samt den omstendighet at laget anser seg ansvarlig overfor fiskerne for at disse får sitt tilgodehavende, gjør laget en innsats for fiskerne, som må føre til at omsetningen må sies å skje gjennom laget, selv om laget ikke har hatt befatning med den egentlige salgsavtale med fastsettelse av de nærmere salgsbetingelser. Laget har videre pekt på at det i §1 i loven av 14. desember 1951 ble foretatt en tilføyelse av ordene «eller med godkjenning av» som må innebære en utvidelse av lagets hjemmel til å oppkreve avgift. Selv om derfor retten skulle finne at de i saken omhandlede saltfisksalg etter gjengs sprogbruk ikke kan sies å være skjedd gjennom laget, må det være fullt berettiget å hevde at disse salg til tidligere godkjente kjøpere er skjedd med lagets godkjenning. Laget har alltid vært beredt til å selge all den saltfisk fiskerne anmelder til laget. At det foretas direkte salg til kjøper eller salg gjennom megler, uten forutgående anmeldelse til laget, berettiger ikke folk utenfor distriktet til å anta at omsetningen av saltfisk er frigitt og at den ligger utenfor den av salgslaget etablerte avgiftsordning. - - - Lagmannsretten, som er kommet til et annet resultat enn byretten, skal bemerke: Retten har oppfattet de ankende parters prosedyre derhen at disse erkjenner at laget er berettiget til avgift, så sant det kan sies at de i saken omhandlede saltfiskkjøp er skjedd gjennom laget, men da må laget ha vært et reelt ledd i omsetningen, og må ha medvirket til å bringe selve Side:1134 kjøpeavtalen i stand. Det er etter de ankende parters oppfatning ikke tilfelle her. Selv om det i disse tilfelle kunne sies at laget hadde godkjent salgene gir ikke dette rett til avgift, og de ankende parter har i denne forbindelse hevdet at tilføyelsen av ordene «eller med godkjenning av» i loven av 14. desember 1951 §1, ikke hjemler noen utvidelse av den adgang til oppkreving av avgift som laget har ansett seg berettiget til i medhold av råfisklovens bestemmelser og i medhold av loven utferdigede kgl. resolusjoner. De ankende parter har hevdet at Råfisklagets prosessfullmektig under høyesterettssaken i 1954 erkjente at ovennevnte tilføyelse i loven av 1951 ikke innebar noen endring i retten til å oppkreve avgift. Denne oppfatning deles ikke av lagets prosessfullmektig. Råfisklagets krav gjaldt salg i 1947 da råfiskloven av 1938 var gjeldende og var den påståtte lovhjemmel for avgiftskravet. De i denne sak omhandlede salg har alle, bortsett fra de 3 første salg av A/S Bergens Fiskeriselskap, funnet sted etterat råfiskloven av 14. desember 1951 trådte i kraft, og retten vil først ta standpunkt til spørsmålet om tilføyelsen av ordene «eller med godkjenning av» i loven av 1951, har noen betydning i denne sak. Loven av 1951 er i likhet med loven av 1938 en fullmaktslov som overlater til Kongen å fatte de nærmere bestemmelser innen lovens ramme. I lovens §11 er det uttalt at «bestemmelser gitt i medhold av midlertidig lov av 18. juni 1938 om omsetning av råfisk med senere endringslover gjelder fortsatt, så langt de ikke er i strid med bestemmelser i denne lov inntil de oppheves eller avløses av bestemmelser gitt med hjemmel i denne lov.» Det var den kgl. res. av 30. juni 1950 som gjaldt for Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslags vedkommende da den nye råfisklov trådte i kraft, den 1. januar 1952. Denne resolusjon ble først opphevet ved ny kgl. res. av 16. desember 1955. Så vidt skjønnes ligger alle de i saken omhandlede salg forut for sistnevnte datum, og det er således bestemmelsen i den kgl. res. av 30. juni 1950 som har interesse. Da denne resolusjonen kun setter forbud mot omsetning, tilvirkning m. m. av fisk som ikke er kjøpt gjennom laget, kan det ikke ansees at forannevnte tilføyelse i loven får noen betydning. Retten antar derfor at lagets rett til avgift av de i saken omhandlede saltfisksalg er betinget av at fisken er «kjøpt gjennom» laget. Ved bedømmelsen av dette spørsmål om det foreligger noe kjøp gjennom laget legger retten til grunn at samtlige saltfisksalg, som behandles i denne sak, ikke er skjedd ved noen formidling fra lagets side. Kjøper og selger er kommet i forbindelse med hverandre uten lagets mellomkomst eller bistand. De har truffet kjøpeavtalen med dens fastsettelse av pris, leveringsbetingelser m. m. enten ved direkte forhandlinger eller gjennom megler. Laget har regelmessig først fått kjennskap til kjøpet etterat fisken var levert og betalt, og da ved mottagelse av tilbakeholdt avgift og et utfylt eksemplar av lagets trykte sedler. Det er etter rettens oppfatning misvisende å kalle disse lagets sedler for sluttsedler i relasjon til disse salg. De fremtrer her i første rekke som en oppgave over det stedfunne kjøp som skal legitimere grunnlaget for den tilbakeholdte avgift, eller provisjon, som det heter i seddelformularet. Retten er derfor av den oppfatning at når det gjelder lagets direkte Side:1135 befatning med de i saken omhandlede saltfisksalg, kan ikke laget påberope seg noen større innsats enn tilfellet var med Råfisklaget ved de saltfisksalg som avgiftskravet var knyttet til ved høyesterettssaken av 1954. At noe kjøpes gjennom en organisasjon innebærer etter gjengs oppfatning at vedkommende organisasjon har medvirket ved kjøpet, og noen medvirkning ved de enkelte kjøp foreligger ikke mer her enn for Råfisklagets vedkommende i nevnte sak. Imidlertid synes det å fremgå av høyesterettsdommens premisser ( [[Rt-1954-96]] på side 103 øverst) at Høyesterett har lagt vekt på, at Råfisklaget i sin virksomhet overhodet ikke hadde befatning med omsetningen av den trålfangede saltfisk innen sitt distrikt, og det neste spørsmål ble da om ikke Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslags organisasjon og salgsvirksomhet innen sitt distrikt for saltfiskens vedkommende har vært så vesensforskjellig fra Råfisklagets, at det kan være grunnlag for et annet syn på avgiftskravets berettigelse i nærværende tilfelle. Dette synes å ha vært byrettens oppfatning. På grunnlag av de opplysninger som disponent Sæthre har gitt i sin forklaring, de av ham utarbeidede oppgaver og lagets årsmeldinger, må retten gå ut fra at laget i årene 1950-55 selv har formidlet omsetningen ikke bare av all råfisken, men også av en betydelig del av de saltfisklaster, deriblant trålerlaster, som ble ilandbrakt i lagets distrikt. Det kan dog etter rettens oppfatning ikke sies at lagets salgsvirksomhet i sin alminnelighet har øvet noen innflytelse på de salg som er omhandlet i nærværende sak. Det gjelder således ingen minstepriser for saltfisk, og selv om det forholder seg slik at lagets virksomhet har bidratt til økning av råfiskprisen i sin alminnelighet i lagets distrikt, er det ikke godtgjort at dette forhold har hatt noen betydning for de priser som de ankende parter har oppnådd for sine saltfisklaster. Det kan for øvrig ikke antas at dette forhold gir grunnlag for avgiftskravet, jfr. Høyesteretts bemerkninger i råfiskdommen ( [[Rt-1954-96]] på side 104 øverst). Den av laget påberopte kontroll kan heller ikke tillegges noen betydning. De ankende parters salg av saltfisklastene er skjedd til gamle kjente fiskekjøpere, hvor den omstendighet at laget i sin tid har godkjent dem som fiskekjøpere neppe har spilt noen rolle for den innledede forretningsforbindelse. At laget i mange tilfelle har forlangt at fiskekjøpere skal stille garanti, at det i enkelte tilfelle har gitt fiskerne forskudd på deres tilgodehavende og at laget anser seg ansvarlig overfor fiskerne for at kjøperne oppfyller sine forpliktelser, kan heller ikke tillegges betydning for bedømmelsen av avgiftskravets berettigelse ved de i saken omhandlede salg hvor disse forhold ikke har vært aktuelle. Selv om det neppe er riktig å hevde, slik som gjort av de ankende parter, at laget ved de salg de ankende parter har foretatt innen lagets distrikt, har gitt avkall på sin enerett til omsetning av fisken og dermed også den avgift eller provisjon som følger med en slik omsetning, så må det avgjørende være at et avgiftskrav overfor fiskere som ikke er medlemmer av laget må ha en klar hjemmel. Det er først ved endringsloven av 29. juni 1956 at ankemotparten og de andre fiskesalgsorganisasjoner har fått en klar lovhjemmel for oppkreving av avgift. Side:1136 Det må antas at de tidligere bestemmelser må forståes derhen at avgiftskravet vil være berettiget så sant fisken er «kjøpt gjennom fiskerorganisasjonen Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag», men uten en klar lovhjemmel for avgiften er det ingen som helst grunn til å gi ordene «kjøpt gjennom» en videre anvendelse enn man vanligvis, og etter gjengs sprogbruk, forbinder med dem. Det er derfor rettens oppfatning at det i forbindelse med omsetningen av de ankende parters saltfisklaster innen lagets distrikt ikke har foreligget noen slik bistand eller mellommannsvirksomhet fra lagets side at lastene kan sies å være kjøpt gjennom laget, og det har således ikke foreligget noen hjemmel for lagets rett til de oppebårne avgifter. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
