Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Eckhoff: Etter begjæring av Sandtorg kommune ble det 16. og 17. november 1953 holdt skjønn ved lensmannen i Trondenes og to skjønnsmenn. Sakene gjaldt ekspropriasjon av grunn fra 21 eiendommer til utvidelse og omlegning av den nåværende riksvei Harstad-Fauskevåg-Lilleng til en bredde på 7 m og i kurvene opptil 8,30 m. Tolv av grunneierne krevet overskjønn ved Trondenes herredsrett. Under overskjønnet forelå det tvist om størrelsen av det område som kommunen skulle betale erstatning for. Oppsitterne hevdet at da veien Harstad-Fauskevåg ble anlagt omkring 1885 og Fauskevåg-Lilleng omkring 1907, hadde de gått med på å avgi grunn til en vei 6 alen bred (3,75 m). Siden den tid var veien som følge av vedlikeholdsarbeidene stadig blitt utvidet, slik at den nå var 5 til 6 m bred og enda bredere, og de krevet erstatning for hele det areal som kommunen hadde og nå aktet å ta i sin besittelse, med fradrag av veibredden på 3,75 m. Kommunen påsto på den annen side at den hadde ervervet eiendomsrett til hele veianlegget som det forelå med grøfter og skråninger, og at det areal som skulle erstattes, skulle regnes fra foten av skråningen til de nye yttergrenser på begge sider. Ved overskjønnet avhjemlet 10. september 1954 ble under dissens oppsitterne nektet erstatning for den grunn veibanen dekket, selv om den i tidens løp var utvidet utover 3,75 m. Derimot fant overskjønnsretten enstemmig at oppsitterne måtte ha krav på erstatning for tapet av eiendomsretten til veiskråninger Side:1137 og grøfter utenfor veibanen. Retten la her vekt på at grunneierne helt fra den tid veien var lagt hadde hatt gjerder stående i veikanten, og at de hadde nyttiggjort seg skråninger og grøfter ved hugst, slått eller beite som sin egen eiendom. Overskjønnets slutning lyder slik: «Grunneierne tilkommer erstatning for det område som ligger innenfor de grenselinjer veivesenet har påvist under åstedsbefaringen med fradrag av grunnen for selve veibanen.» Endelig fastsatte overskjønnsretten erstatningen til en gjennomsnittspris pr. m2 i innmark og utmark, det ble gitt erstatning for flytning av gjerde og for ulemper, og det ble truffet avgjørelse om saksomkostningene. Sandtorg kommune påanket overskjønnet til Hålogaland lagmannsrett. Under lagmannsrettens behandling ble saken hevet for tre av motpartenes vedkommende, men den fortsatte for følgende ni motparter: Berny Nyberg (enke etter Magne Nyberg), Hans Kristiansen, Thorleif Madsen, Hjalmar Johansen, Mads Madsen, Magnus Hansen, Leonhard Jensen, Reidar Karlsen og Cedon Pedersen. I ankeerklæringen hevdet kommunen at det var en feil fra overskjønnets side, når oppsitterne var tilkjent erstatning for skråninger og grøfter, og at feilen måtte føre til opphevelse av skjønnet. Motpartene påsto i tilsvarene for lagmannsretten overskjønnet stadfestet. Under hovedforhandlingen pekte kommunen på at skjønnsretten ikke hadde adgang til å avgjøre tvisten om eiendomsretten til veigrunn, grøfter og skråninger, jfr. høyesterettsdom i [[Rt-1955-705]] flg. Men kommunen fremholdt samtidig at den ikke var interessert i avvisning av tvistespørsmålet for skjønnsretten, og ba lagmannsretten om med hjemmel i tvistemålslovens §388 å oppta tvisten til hovedforhandling og dom. Motpartene sluttet seg til kommunens henstilling med den tilføyelse, at lagmannsretten burde prøve tvisten i full utstrekning uten hensyn til at de ikke hadde motanket i spørsmålet om erstatning for utvidelsen av veibanen. De krevet med andre ord erstatning for enhver utvidelse utover de 6 alen, 3,75 m. Lagmannsretten besluttet deretter å oppta tvisten til hovedforhandling i samsvar med tvistemålslovens §388. Hålogaland lagmannsrett avsa dom 22. oktober 1955. Lagmannsretten fant at oppsitternes tilsagn overfor kommunen om fri grunn til en vei med en kjørebredde på 6 alen også måtte omfatte grunn til å anlegge en slik vei med nødvendige skråninger og grøfter, jfr. veiloven av 1851 §22. Hele veianlegget ble således av lagmannsretten ansett som statens eiendom. Når det ikke kunne påvises at veianlegget var kommet utover den opprinnelige bredde i bunnen, kunne oppsitterne ikke ha krav på grunnerstatning, selv om veibanen senere var utvidet i bredden, og skråningene som følge av dette var blitt brattere og grøftene fylt igjen. Men lagmannsretten la som herredsretten vekt på at gjerdene hadde stått i veikanten, og at oppsitterne i tidens løp også hadde slått og latt beite på veiskråninger og langs grøftene. Side:1138 Selv om denne bruk måtte stå tilbake for veivesenets adgang til vedlikeholds- og fornyelsesarbeider, og selv om bruken ville lide under løs sten og sand som måtte komme fra vei og skråninger, var det likevel tilbake en bruksrett som oppsitterne kunne kreve erstattet. Lagmannsretten fant derfor at det måtte holdes nytt skjønn for å få tapet fastsatt. Når det fra kommunens side ble påstått at det ikke skulle gis erstatning, fordi det etter den nye ekspropriasjon og følgende nye veianlegg igjen kom skråninger og grøfter, som oppsitterne kunne høste som tidligere, fremholdt lagmannsretten at erstatningsspørsmålet måtte avhenge av terrengforholdene, av plaseringen av det nye gjerde, og av andre omstendigheter som måtte ligge under skjønnsrettens bedømmelse. Lagmannsretten fant videre at det var gjort en feil fra skjønnsrettens side, når det var fastsatt en gjennomsnittspris slik som forholdene lå an. Endelig traff lagmannsretten avgjørelse av et annet erstatningsspørsmål og om fordelingen av saksomkostningene, avgjørelser som det her ikke er grunn til å gå nærmere inn på. Lagmannsrettens domsslutning lyder: «Magne Nybergs enke, Halsebø i Sandtorg - g.nr. 39 b.nr. 12, - Hans Kristiansen, Leikvik i Sandtorg - g.nr. 33 b.nr. 3, - Thorleif Madsen, Halsebø i Sandtorg - g.nr. 39 b.nr. 23, - Hjalmar Johansen, Leikvik i Sandtorg - g.nr. 33 b.nr. 2, - Mads Madsen, Halsebø i Sandtorg - g.nr. 39 b.nr. 5, - Magnus Hansen, Medkila i Sandtorg - g.nr. 51 b.nr. 24, - Leonhard Jensen, Kila i Sandtorg - g.nr. 49 b.nr. 6, - Reidar Karlsen, Kila i Sandtorg - g.nr. 49 b.nr. 12, - og Cedon Pedersen, Medkila i Sandtorg - g.nr. 51 b.nr. 4, - kjennes ved ekspropriasjon ved Sandtorg kommune av grunn til utvidelse av riksveien Harstad-Lilleng berettiget til erstatning for rett til bruk av veiskråninger og grøfter til slått og beite langs sine eiendommer. Trondenes herredsretts overskjønn av 10. september 1955 oppheves for så vidt angår fastsettelse av erstatning for grunn av innmark og utmark på de ovenfor nevnte bruk og hjemvises til ny behandling av herredsretten. Herredsrettens fastsettelse av erstatning for utgifter til juridisk bistand til Magne Nyberg, Mads Madsen, Reidar Karlsen og Cedon Pedersen oppheves og hjemvises til ny behandling av herredsretten. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.» Lagmannsrettsdommen ble hverken påanket av Sandtorg kommune eller av noen av motpartene. Det er således endelig avgjort at staten eier veianlegget. Derimot erklærte Staten ved Samferdselsdepartementet anke som hjelpeintervenient til fordel for kommunen med hjemmel i tvistemålslovens §75. Da retten til hjelpeintervensjon ble bestridt fra motpartenes side, ble spørsmålet avgjort ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget fant at staten var berettiget til hjelpeintervensjon, og anken ble henvist til prøvelse ved Høyesterett. Det er fra statens side nedlagt påstand: «Magne Nybergs enke, Halsebø i Sandtorg - g.nr. 39 b.nr. Side:1139 12, Hans Kristiansen, Leikvik i Sandtorg - g.nr. 33 b.nr. 3, Thorleif Madsen, Halsebø i Sandtorg - g.nr. 39 b.nr. 23, Hjalmar Johansen, Leikvik i Sandtorg - g.nr. 33 b.nr. 2, Mads Madsen, Halsebø i Sandtorg - g.nr. 39 b.nr. 5, Magnus Hansen, Medkila i Sandtorg - g.nr. 51 b.nr. 24, Leonhard Jensen, Kila i Sandtorg - g.nr. 49 b.nr. 6, Reidar Karlsen, Kila i Sandtorg - g.nr. 49 b.nr. 12 og Cedon Pedersen, Kila i Sandtorg - g.nr. 51 b.nr. 4, kjennes ved ekspropriasjon ved Sandtorg kommune av grunn til utvidelse av riksveien Harstad-Lilleng ikke berettiget til erstatning for bruk av veiskråninger og grøfter til slått og beite langs sine eiendommer. Trondenes herredsretts overskjønn av 10. september 1955 oppheves for så vidt angår fastsettelse av erstatning for grunn av innmark og utmark på de ovenfor nevnte bruk og hjemvises til ny behandling av herredsretten. Herredsrettens fastsettelse av erstatning for utgifter til juridisk bistand til Magne Nyberg, Mads Madsen, Reidar Karlsen og Cedon Pedersen oppheves og hjemvises til ny behandling av herredsretten. Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale Staten ved Samferdselsdepartementet prosessens omkostninger for Høyesterett.» Ankemotpartene med unntak av Magnus Hansen, som ikke har avgitt møte, har nedlagt påstand: «Hålogaland lagmannsretts dom stadfestes. Staten v/Det Kongelige Samferdselsdepartement dømmes å betale saksomkostninger til ankemotpartene, unntatt ankemotpart nr. 6, for Høyesterett.» Om saksforholdet viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner. Det er for Høyesterett ikke fremlagt nytt bevisstoff, bortsett fra utskrifter av to veiskjønn holdt i Sandtorg 27. juni 1912 vedrørende to eiendommer i Gausvik. Jeg skal senere komme tilbake til disse skjønn. Fra statens side hevdes det at oppsitterne i forhold til det offentlige ikke kan ha noen rett til å høste gresset i skråninger og på grøftekanter, som lagmannsretten nå har slått fast er statens eiendom. En slik rett kan hverken støttes på bestemmelser i veilovene av 1851 eller av 1912 eller på noen sedvanerett. Det må også være uriktig som gjort av lagmannsretten å trekke noen slutning av det forhold at grunnen i sin tid ble avgitt vederlagsfritt, fordi oppsitterne fikk et vederlag ved at kommune og stat i fellesskap bygget veien. Heller ikke kan lagmannsrettens henvisning til bruken være avgjørende, for av bruken alene kan man ikke slutte om den hadde et rettsgrunnlag. Det eneste som foreligger er at veivesenet har tolerert slått og beite, men denne bruk må vike for statens interesser. Dette synspunkt hadde lagmannsretten godkjent når det gjaldt vedlikeholdsarbeider og ulemper med sand og sten til skade for gressveksten. Men lagmannsretten burde gått videre, og også gitt staten rett til å fjerne grøfter og skråninger, når utvidelse og omlegning av Side:1140 veien nå skulle finne sted. Selv om oppsitterne skulle ha en høstingsrett, fikk de nå erstatning for den grunn de måtte avstå, og de kunne fortsette med slått og beite, forutsatt at de ikke gikk statens interesser for nær. Det ville således ikke oppstå noe tap for dem, selv om man ville si at de hadde en rett til gresset. Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten, og kan på vesentlige punkter tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Jeg tar da med lagmannsretten utgangspunkt i at eierne av de bruk saken gjelder før veiloven av 1912 har gitt et muntlig tilsagn om å avgi grunn til den nye vei uten vederlag. Og spørsmålet er om man må anta at de samtidig har forbeholdt rett til å nyttiggjøre seg gresset i skråninger og på veikanter. Her mener jeg å kunne slå fast at det var adgang til å forbeholde seg en slik rett, og at det også ble gjort på de steder hvor slått og beite kunne være av betydning for grunneierne. Jeg nevner at i innstilling I fra den departementale veilovkomité av november 1907 var §25 (nå lovens §26) formet slik at staten skulle ha all disposisjonsrett, også til gressveksten, for å unngå tvist med andre interesserte. Men etter en uttalelse fra Landbruksdepartementet og fra flere kommuner ble bestemmelsen endret, og §25 fikk i tredje ledd en ordlyd som faller sammen med lovens §26, tredje ledd, idet ordene: «under hensyntagen til gjeldende sedvane» ble tatt inn i lovutkastet, jfr. Ot.prp. nr. 31 - 1909. Denne tilføyelse ble igjen strøket i den nye proposisjon nr. 14 - 1911, men i Stortinget delte veikomiteen seg i et flertall for utformingen fra 1909 og et mindretall for utformingen av 1911. Under debatten i Odelstinget i 1912 ble det av en rekke stortingsmenn hevdet at det var av betydning ikke minst for det offentlige, om man fortsatt holdt adgangen åpen for å gi grunneierne rett til slått langs veiene. Særlig ble det av flere vestlandsrepresentanter skutt i forgrunnen at når det offentlige ga et slikt tilsagn, var det lettere for kommunene å få fri veigrunn eller iallfall grunn til redusert pris, og lovens §26 tredje ledd ble vedtatt av Odelstinget som foreslått av flertallet i veikomiteen. Forslaget ble tiltrådt av Lagtinget uten debatt. Etter de foreliggende opplysninger finner jeg å måtte gå ut fra at det også på det sted som denne sak gjelder, har vært vanlig å, avgi fri grunn mot å ha rett til gressveksten. Jeg nevner for det første som lagmannsretten at grunneierne i vår sak siden veien ble bygget har hatt gjerdet stående i veikanten, formodentlig for å sikre seg rett til å slå og la beite like inn til veien. Dernest legger jeg betydelig vekt på de nye opplysninger for Høyesterett om de to veiskjønn fra 1912. Skjønnene i Gausvik ble holdt med hjemmel i veiloven av 1851 §23, og de gjaldt avståelse av grunn til fortsettelse av veien 1-2 km sønnenfor Lilleng. Under disse skjønn ble det ved fastsettelsen av erstatningen tatt hensyn til ekspropriatenes bruk av veiskråningene. I det første skjønn ble det sagt at det var tatt i betraktning at «Grundeieren ikke ville blive forment at slaa Veiskraaningerne», og i det annet skjønn heter det: «Der er under Ansættelsen taget Hensyn til at Side:1141 Grundeieren vil kunne høste Veiskraaningerne - - -.» Jeg mener at disse skjønn støtter formodningen om at et lignende forbehold må ha ligget til grunn, når det gjelder avståelsene i den foreliggende sak. Endelig finner jeg det av betydning at overskjønnsretten, som var kjent med forholdene på stedet, ikke bare mente at det måtte gis erstatning, men endog gikk så langt at denne bruk ble betegnet som utslag av en eiendomsrett. Jeg mener derfor som lagmannsretten å måtte konkludere med at skråninger og grøfter ikke kan fjernes uten erstatning for den verdi bruksretten måtte representere. Jeg tiltrer for øvrig lagmannsrettens uttalelse om de innskrenkninger oppsitterne må finne seg i som en følge av veivesenets disposisjoner over veien, og dens uttalelse om virkningen av at det eventuelt kan slåes eller beites på de nye skråninger og langs de nye grøfter. Endelig finner jeg at staten må betale saksomkostninger for Høyesterett etter bestemmelsen i tvistemålslovens §180 første ledd. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten ved Samferdselsdepartementet til Berny Nyberg, Hans Kristiansen, Thorleif Madsen, Hjalmar Johansen, Mads Madsen, Leonhard Jensen, Reidar Karlsen og Cedon Pedersen i fellesskap 3500 - tre tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Kst. dommer Eftestøl: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bahr, Helgesen og Skau: Likeså. Av lagmannsrettens dom (lagmann Trygve Leivestad, lagdommer Astrup Rindahl og hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth): - - - Lagmannsretten skal om tvisten om erstatning for grunn under det nåværende veilegeme, skråninger og grøfter bemerke: Veien Harstad-Lilleng er bygget i 2 etapper. Første del HarstadFauskevåg er bygget i årene 1885-91, med en bredde av hovedsakelig 3,5 m, med innsnevringer ned til 2,5 m. Veien er visstnok bygget som en hovedvei etter veiloven av 1851, idet arbeidet er utført vesentlig for statsmidler, med et fylkesbidrag på 1/5. Veien er i 1927-1930 utvidet til en kjørebredde av 4 m. Arbeidet er utført av statsmidler med distriktsbidrag 1/5. Den annen del av veien, Fauskevåg-Lilleng, er bygget i tiden 1907- 1924 med en kjørebredde mellom 3,75 m og 3,25 m. Også den er bygget for statsmidler, med distriktsbidrag 1/5. Opplysningene om dette er hentet fra Det norske veivesens historie. Side:1142 Det er på det rene at det ved anlegg og ombygging av denne vei på samme måte som ellers vanlig fra statens side har vært forlangt at kommunen skulle skaffe grunn uten utgift for staten. Hvordan dette opprinnelig er skjedd ved de to veianlegg det her er tale om, har ikke kunnet dokumenteres. Etter de partsforklaringer som er gitt, særlig av Peder Madsen Nyberg, som er født i 1871, synes det å måtte ansees på det rene at grunneierne overfor kommunen har gitt muntlige tilsagn om gratis avståelse av grunn til en vei av en bredde på 6 alen, eller 3,75 m - normalbredden for en bygdevei etter veiloven av 1851 §18. På denne måte antas det å være gått frem både ved veianlegget Harstad-Fauskevåg og Fauskevåg-Lilleng. Det siste veianlegget har etter de avgitte partsforklaringer vært utført i Leikvik på den strekning tvisten her gjelder omkring 1907-1910, slik at grunnavståelsene må antas ordnet før veiloven av 1912. At det senere skulle være skjedd noen endring i henhold til de nye bestemmelser i veiloven av 1912, er ikke godtgjort. Også ved utvidelsen av veien Harstad-Fauskevåg, første del av veien, i 1920- årene har det etter de foreliggende opplysninger vært gitt fri grunn. Dette gjelder imidlertid ikke noen av de veistrekninger, som er omtvistet i denne sak, idet utvidelsen den gang ikke ble foretatt for mer enn en mindre del av veistrekningen, etter hva der har vært opplyst ca. 8,2 km av ca. 22 km. Det er således ikke godtgjort at grunnavståelsen på noen av de nå omtvistede strekninger er skjedd etter veiloven av 1912. Veien er i hele sin lengde, muligens enkelte innsnevringer unntatt, etterhånden blitt betydelig bredere, 5-6 m og til dels mer. Dette er for en vesentlig del skjedd etterhånden ved at veien ved den stadig sterkere belastning ved den økende trafikk er presset utover. Det er stadig blitt kjørt på ny fyllmasse som er trykket ned og ut. Moderne veimaskiner har også skjøvet veikanten utover. Utvidelsen av veibredden har særlig tatt til i årene fra 1940 av. Veien er i sin tid anlagt på vanlig måte med veiskråninger og grøfter over alt hvor terrenget tilsier dette. Av kommunen er det hevdet at den utvidelse av veien som erkjennes å ha skjedd, ikke har endret det grunnareal veien har beslaglagt. Ved påfylling og belastning er veiplanet stadig presset utover veiskråningen, slik at denne er blitt stadig brattere, til dels loddrett. Skråningsfoten har imidlertid ikke flyttet seg, slik at bredden i bunnen er uforandret. Til dels er også grøften blitt fylt igjen, hvor det ikke har vært påkrevet. Men heller ikke derved er man kommet utenfor veigrunnen. Ankemotpartene på sin side har hevdet at veien er blitt bredere også i bunnen. Lagmannsretten antar at det er riktig at i det minste som regel veifoten ikke er blitt utvidet ved trafikk og påfylling av pukk og grus. Det synes som det regelmessig er veiplanet som utvides slik at veiskråningene blir brattere, til dels loddrette. At veifoten er blitt forskjøvet har lagmannsretten under åstedsbefaringen ikke fått klart påvist noe sted, selv om det kanskje ikke tør utelukkes der grunnen er løs. Lagmannsretten antar imidlertid at dette spørsmål har mindre praktisk betydning. Etter opplysning fra veivesenet har dette nøyaktige profiler som viser bredden av veien med skråninger og grøftekanter, ved byggingen av veien og ved senere utbygging av den. Ved den nå planlagte utvidelse Side:1143 er de gamle profiler lagt inn på kart ved siden av de nye for utvidelsen, og dette er lagt til grunn ved beregningen av de arealer som trenges til utvidelsen. Det synes da å være uten betydning hvorvidt veien faktisk skulle være blitt bredere også i bunden enn opprinnelig. Det praktiske spørsmål blir derfor om det areal som omfattes av den opprinnellge veibredde ifølge veiprofilene, heri innbefattet veiskråninger og grøfter hvor det har vært laget, må antas å være avstått i sin helhet, eller om avståelsen bare omfatter en bredde av ikke over 3,75 m, slik at oppsitterne har opprettholdt eiendomsretten til grunnen for øvrig, hva enten den har vært og fremdeles er skråninger og grøfter, eller nå er veilegemet presset utover den opprinnelige bredde. At eiendomsretten også skulle omfatte den såkalte «alenbredde» - den avstand et gjerde skulle stå i fra ytterste veikant - er ikke blitt påstått. Til støtte for sin oppfatning har ankemotpartene pekt på at de alltid har høstet i veiskråninger og grøfter. Hvor gjerde har vært satt mot veien, har det opprinnelig stått like i veikanten. Etterhånden kan det være blitt trykket utover, eller har måttet flyttes på grunn av at snebrøyting og annen trafikk har knekket gjerdestolpene. Oppsitternes rett har for så vidt vært respektert som veivesenet har vært med på å renske skråningene for sten. En av motpartene har også forklart at to forsøk fra en veioppsynsmanns side på å flytte gjerdet i lovlig avstand fra veien, ble avvist. Gjerdene står fremdeles stadig i en kortere avstand fra veien enn lovbestemt. Det synes på det rene at de opprinnelige grunnavståelser har vært muntlige og uformelle. Det er erkjent at de har gjeldt en veibredde på 6 alen, mens det er helt på det uvisse om og i tilfelle hva der måtte ha vært avtalt for øvrig. Man er her henvist til å slutte på grunnlag av situasjonen og forholdene i det hele. Ved de foreviste profiler veien er bygget etter er det på det rene hvilken bredde den opprinnelig har hatt, med veilegeme, skråninger og grøfter hvor det har vært laget, eventuelt med utsprengninger eller forstøtningsmurer. At profilene ikke skulle gi et pålitelig bilde av veiens bredde, er det ikke opplyst noe som tyder på. Det er på det rene at det offentlige etter veiloven av 1851 var forutsatt å skulle være eier av «den fornødne grund til veies anlæg», §22. At det nødvendige underlag, herunder også grøfter, teknisk hører med til en vei synes åpenbart. Det er da også rimelig at det juridisk sees som en enhet. Det synes derfor lite rimelig at en avståelse av grunn til en vei med kjørebredde 6 alen ikke skulle ansees også å omfatte den nødvendige grunn til bygging av en vei med denne kjørebredde. En slik innskrenkende fortolkning av et erkjent tilsagn om gratis veigrunn har i høy grad formodningen mot seg, og måtte kreve et sterkt bevis. Noe slikt foreligger ikke i saken. At de utarbeidede profiler for veianlegget neppe har vært kjent av kommunens folk, og enda mindre av oppsitterne, kan ikke spille noen avgjørende rolle. De har selv kunnet noenlunde tenke seg til hva en 6 alens bred kjørevei ville si i terrenget. Det er ikke opplyst noe om at oppsitterne noen gang har protestert. Heller ikke har de forlangt erstatning for den grunn som ble beslaglagt utover de 6 alens bredde før de nå gjør det, mer enn henholdsvis 60 og 40 år etter anlegget av veien. Oppsitternes påstand om at de er eiere over all veigrunn utover 3,75 m kan derfor ikke godtas. Når veien ikke er kommet utover den opprinnelige bredde i bunnen, Side:1144 kan den ikke være kommet utenfor det som er statens eiendom, selv om kjørebredden etterhånden er blitt utvidet ved at skråningene er blitt brattere og eventuelt grøfter fylt igjen. Selv om oppsitterne ikke kan antas å ha beholdt eiendomsretten til all grunn utover kjørebredden 3.75 m, kan de likevel ha krav på erstatning for utvidelse av veien, dersom de har hatt rett til å høste på veiskråninger og i veigrøfter. Sikre opplysninger om hvorvidt slik rett har vært avtalt foreligger ikke. En av motpartene, Hjalmar Johansen, har dog forklart at da han beklaget seg over at veibredden under anlegget ble langt større enn 4 m og tok svært meget jord, ble han beroliget med at det ville bli ganske annerledes når veien var ferdig. Det er også på det rene at oppsitterne faktisk alltid har høstet. Det er ikke dokumentert at det har vært truffet noen bestemmelse om gjerdehold langs veien. På somme steder er det ikke gjerde, på andre er det kommet nylig. Det er imidlertid på det rene at det fra gammelt av har vært satt gjerde i veiskråninger og like inntil veikanten. Det har faktisk vært tolerert av veivesenet, til tross for at det har vært i strid så vel med den gamle som den nye veilovs normalregler, og også med fylkesveistyrets vedtak i 1915 om at gjerde skulle stå minst 2 m fra veikanten, med mindre annet var særskilt tillatt. I det hele foreligger det ingen opplysninger om grunnervervene på de nå omtvistede strekninger har vært brakt i overensstemmelse med kravene i veiloven av 1912 §26 og de «Almindelige bestemmelser om grunderhvervelser og gjærder ved offentlige veier i Tromsø amt» av 1915. I og for seg kunne det ha vært rimelig at kravene etter de nye bestemmelser var blitt gjennomført, både for veien Lilleng-Fauskevåg som først ble overlevert i 1924, og for veien Harstad-Fauskevåg når den ble utvidet i 1920-årene. Men bevis for dette er ikke ført, bevisbyrden må her naturlig påhvile eksproprianten. Den bruk grunneierne har gjort av veiskråninger og grøfter og deres plasering av gjerdene, tyder sterkt i retning av at de har ment å ha en rett. At de mente det var nærliggende, da de jo hadde avstått grunnen vederlagsfritt. Det ville da åpenbart ikke ha vært rimelig at noen annen skulle kunne høste til fortrengsel for dem, heller ikke veivesenet. Deres rett for så vidt har da heller ikke vært bestridt. Det som fremstiller seg som tvilsomt er om det har vært og er en rett som også er beskyttet i forhold til veivesenet, slik at den ikke kan berøves oppsitterne uten erstatning, eller om det dreier seg om en faktisk adgang til bruk - en stilltiende tillatelse til noe som for veivesenet måtte fremstille seg som en uskyldig nyttesrett. At den rett grunneierne måtte ha, ikke har vært slik at den kunne hindre veivesenet i vedlikehold og fornyelsesarbeider, selv om de gikk ut over gressveksten, må være på det rene; likeså at veivesenet ikke av hensyn til den kunne være forpliktet til å fjerne sten og sand. Dette innebærer dog ikke uten videre at skråninger og grøfter skulle kunne fjernes helt uten erstatning. I og for seg hadde det ikke vært noe i veien for at grunneierne uttrykkelig kunne ha forbeholdt seg en bruksrett, eller at veivesenet kunne ha innrømmet dem det. Noen direkte opplysninger om noe slikt foreligger dog ikke. Det hadde også formelt vært mulig etter veiloven av 1851 §19 og veiloven av 1912 §34 og fylkesveistyrets vedtak av 1915, at det kunne ha Side:1145 vært gitt tillatelse til å sette gjerder nærmere veikanten enn normalt; at det direkte har vært gjort er vel dog lite trolig. Ved vurderingen av spørsmålet må det legges vekt på at det her er tale om små bruk, de fleste helt små. De har hatt lite slåtteland og høy. På den tid avståelsen skjedde har slåtten på dem bare foregått med ljå. Det gjør den for øvrig fremdeles i atskillig utstrekning. Det at det ikke har vært gjennomført bestemmelser om gjerde i en viss avstand fra veien, har betydd at grøfter og skråninger faktisk har kunnet nyttes til beite og slått, med utelukkelse av andre. Under disse omstendigheter antar lagmannsretten at det vil være best i overensstemmelse med den opprinnelige vederlagsfri grunnavståelse, og den bruk som faktisk har skjedd, å se forholdet slik at oppsitterne har hatt rett til å nyttiggjøre seg skråninger og grøfter, og må tilkjennes erstatning for den verdi denne nyttesrett nå måtte representere. Det er fra den ankende parts side henvist til at det ved utvidelsen av veien vil bli nye grøfter og skråninger å nytte, og at det derfor ikke er grunnlag for noen erstatning. Hvordan dette vil stille seg er imidlertid ikke nærmere opplyst. Terrengforholdene kan bli andre, gunstigere eller dårligere; det er nå spørsmål om avståelse mot vederlag og det er pålagt gjerdehold, noe som vil endre situasjonen. Under enhver omstendighet dreier det seg her om skjønn som lagmannsretten ikke kan ta standpunkt til. Etter det standpunkt lagmannsretten her er kommet til, vil det måtte holdes nytt skjønn over erstatning for veiskråninger og grøfter. Når det gjelder den ankende parts innsigelse mot overskjønnets fastsettelse av erstatning pr. m2 innmark og utmark, er lagmannsretten enig i at det synes vanskelig å kunne beregne en ens gjennomsnittspris pr. m2 som kan bli korrekt, når den både skal omfatte det som ligger et stykke fra veien og det som ligger aller nærmest, inklusive skråninger og grøfter som tatt med i overskjønnet, når det ikke foreligger nøyaktige oppgaver over de arealer av forskjellig art det er tale om. En må regne med at det her må bli atskillig forskjell i verdi, på veiskråninger og grøfter og arealer utenfor. Under enhver omstendighet vil grunnlaget for overskjønnets enhetspriser pr. m2 innmark og utmark være forrykket ved det resultat lagmannsretten er kommet til med hensyn til grunnen innenfor den nåværende veis yttergrenser. Overskjønnet vil derfor måtte oppheves og hjemvises til ny behandling. - - - Side:1146 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
