Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Roll Matthiesen: Alfred Finganns konkursbo reiste ved stevning av 1. august 1955 sak mot baker Thomas Vindenes med krav om erstatning for misligholdelse av kjøpekontrakt om fast eiendom. Thomas Vindenes reiste motsøksmål med krav om tilbakebetaling av kr. 5000 som var betalt i henhold til samme kontrakt. Vindenes reiste også sak mot bobestyreren, overrettssakfører Morten von Krogh, med krav om at denne skulle dømmes til å betale det konkursboet eventuelt ble tilkjent med tillegg av det innbetalte beløp. De to saker ble forenet i medhold av Side:249 tvistemålslovens §98. Sotra herredsrett avsa den 11. februar 1956 dom med denne domsslutning: «I hovedsøksmålet: Saksøkte Thomas Vindenes frifinnes. I motsøksmålet: Alfred Finganns konkursbo dømmes til å betale Thomas Vindenes kr. 5000 med 4 pst. renter fra 28. september 1955 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse. I saken Thomas Vindenes mot overrettssakfører Morten von Krogh: Overrettssakfører Morten von Krogh frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Alfred Finganns konkursbo påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som den 27. februar 1957 avsa dom med slik domsslutning: «Thomas Vindenes dømmes i hovedsøksmålet til å betale til Alfred Finganns konkursbo kr. 18 500 med 4 prosent årlig rente derav fra 6. juni 1955 til betaling skjer. Alfred Finganns konkursbo frifinnes i motsøksmålet. Thomas Vindenes betaler til Alfred Finganns konkursbo kr. 1250 i saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.» Dommen er avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for stadfestelse av herredsrettens dom. Flertallet - lagmann Eftestøl og hjelpedommer Breistein - har forskjellig begrunnelse for ett punkts vedkommende. Thomas Vindenes har påanket dommen til Høyesterett. Vindenes - som i det vesentlige gjør gjeldende det samme som for lagmannsretten - har nedlagt sådan påstand: «Herredsrettens dom stadfestes. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Alfred Finganns konkursbo har nedlagt slik påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Subsidiært i motsøksmålet: Alfred Finganns konkursbo frifinnes. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Sotra herredsrett til avhør av Thomas Vindenes og et vitne. Ellers er det fremlagt noen nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å redegjøre nærmere for. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall. Side:250 Det må erkjennes at det er uvanlig at en kjøpekontrakt om en så vidt stor eiendom ikke inneholder noe om hvorledes kjøpesummen skal ordnes. Jeg finner imidlertid - som lagmannsrettens flertall - at dette forhold isolert sett ikke kan medføre at kjøpekontrakten er uforbindende for Vindenes. Kontrakten fastslår klart at Vindenes har kjøpt eiendommen for kr. 165 000 og det må da foreligge andre omstendigheter som i tilfelle skulle medføre at kontrakten er uforbindende. Og noen slike omstendigheter foreligger etter min mening ikke. Vindenes har heller ikke for Høyesterett hevdet at han er ubundet også av den grunn at han ikke fikk beholde kreditten i Vestlandsbanken. Jeg finner imidlertid å burde bemerke at jeg er enig med lagmann Eftestøl i at det ikke er grunnlag for å anta at overrettssakfører von Krogh eller overrettssakfører Sollesnes skulle ha uttalt at lånet i Vestlandsbanken var et vanlig pantelån, som Vindenes kunne regne med å få beholde. Det ville være meningsløst - og det har avgjort formodningen mot seg - at noe slikt ble uttalt i betraktning av at bankens tilgodehavende refererte seg til et kassakredittlån, som pantobligasjonen var deponert til sikkerhet for. Det er for øvrig på det rene at Vindenes allerede den 6. mai 1954 henvendte seg til Vestlandsbanken, hvor han søkte om et lån på kr. 40 000, ikke om forhøyelse av et allerede eksisterende lån. Jeg finner heller ikke noe grunnlag for å anta at von Krogh eller Sollesnes skal ha uttalt at Vindenes kunne gjøre regning med å få overta lånet i Det Bergenske Dampskibsselskabs pensjonskasse. Vindenes ble tilrådet å henvende seg dit om lånet, og det er også på det rene at han henvendte seg til pensjonskassen, hvor han snakket med avdelingssjef Holm-Larsen. Det er fremdeles uenighet mellom partene om når det skjedde. Vindenes har tidligere hevdet at det var i slutten av mai eller i begynnelsen av juni, mens han for Høyesterett har hevdet at det var den 20. mai eller dagen etterat kjøpekontrakten ble opprettet. Jeg er enig med lagmann Eftestøl i at henvendelsen må ha skjedd før kjøpekontraktens opprettelse, og jeg slutter meg i det vesentlige til det lagmannen har anført herom. Jeg fremhever for øvrig at alle reelle hensyn tilsa at Vindenes - etter det råd han hadde fått av von Krogh og Sollesnes - tok opp spørsmålet overfor de to låneinnretninger samtidig eller så snart som mulig. Og jeg tilføyer at avdelingssjef Holm-Larsen i en skrivelse til advokat Vedeler av 5. juni 1958 bl.a. har opplyst følgende om samtalen: «Jeg forsto det da slik at herr von Krogh hadde henstilt til ham å søke en ordning med pantelånshaverne, Pensjonskassen og Vestlandsbanken, som jeg visste lå etter oss. Jeg forsto på herr Vindenes at han ikke hadde tatt saken opp med banken, men at han skulle gjøre det nå, da han hadde fått mitt tilsagn om at vårt lån kunne bli stående inntil videre.» Dette gir grunn til å anta at Vindenes henvendte seg til pensjonskassen allerede den 6. mai og før han samme dag gikk til Vestlandsbanken. Jeg finner det dog unødvendig å komme Side:251 nærmere inn på spørsmålet, da det for meg er tilstrekkelig å fastslå at samtalen med Holm-Larsen må ha funnet sted før opprettelsen av kjøpekontrakten. På dette tidspunkt - den 19. mai 1954 - var Vindenes således fullt klar over pensjonskassens standpunkt. Han opprettet kjøpekontrakten med kjennskap til forholdet med panteheftelsene, og det kan da - som anført av lagmann Eftestøl - ikke bli tale om at kontrakten var betinget av at noe lån skulle bli stående eller at kontrakten skulle være ugyldig på grunn av bristende forutsetninger. Spørsmålet om finansieringen av kjøpet hadde Vindenes selv påtatt seg å ordne, og han hadde fått en rommelig frist til dette, jfr. kjøpekontrakten, som bestemmer at oppgjør skulle finne sted innen utgangen av juni. Jeg er enig med lagmannsrettens flertall i at kjøpekontrakten ikke er ugyldig etter avtalelovens §33 og §39 eller etter prislovens §18. Jeg henviser herom til flertallets begrunnelse, som jeg i det vesentlige tiltrer. Foranlediget av den ankende parts prosedyre for Høyesterett tilføyer jeg at det heller ikke - slik saken ligger an - kan bli spørsmål om ugyldighet etter avtalelovens §33 fordi overrettssakfører von Krogh skulle ha visst eller burde ha visst at det på grunn av lånemarkedets stilling ville medføre vanskeligheter å oppnå lån på en industrieiendom av den art det her er tale om. Vindenes var selv den nærmeste til å vurdere dette forhold, og han hadde selv risikoen for at finansieringen ville gå i orden. For øvrig peker jeg på at pensjonskassen ikke forlangte at lånet straks skulle innfries. Vindenes ble stillet i utsikt at lånet inntil videre kunne bli stående, men at han måtte arbeide for å skaffe en annen långiver. Det er for Høyesterett opplyst at den nye kjøper av eiendommen fremdeles har lånet i pensjonskassen. Jeg tilføyer sluttelig - også på foranledning av den ankende parts prosedyre for Høyesterett - at kjøpekontrakten etter min mening ikke inneholder «forretningsvilkår som virker urimelig overfor den annen part», jfr. prislovens §18. Jeg er videre enig med lagmannsrettens flertall i at konkursboet hadde rett til å heve kontrakten og kreve erstatning, og at det foretatte salg må godkjennes som bevis for det tap boet ble påført ved misligholdelsen. Herom henviser jeg til flertallets begrunnelse, som jeg i det vesentlige tiltrer. Etter det anførte finner jeg at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste. Jeg finner at saksomkostninger etter omstendighetene ikke bør pålegges for Høyesterett og lagmannsrett. Derimot må Vindenes betale saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett ikke tilkjennes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Thomas Side:252 Vindenes til Alfred Finganns konkursbo 2500 - to tusen fem hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Skau: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse, dog så at jeg i likhet med annenvoterende i lagmannsretten ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om når Vindenes henvendte seg til Det Bergenske Dampskibsselskabs pensjonskasse. For meg er det tilstrekkelig at Vindenes etter det som er opplyst, må antas å ha vært klar over at finansieringen av kjøpet var noe som det var hans sak å sørge for. Da han hadde brakt på det rene at pensjonskassen ikke var villig til å la lånet bli stående, gjorde han ingen henvendelse til selgeren, men gikk selv i gang med å søke nytt førsteprioritetslån. Først da hans søknader herom til forskjellige finansinstitutter ble avslått, gjorde han henvendelse til selgeren, men gjorde heller ikke nå gjeldende at han var uforpliktet etter kontrakten. Han søkte om prisavslag og anførte flere grunner for dette, deriblant også at «de opprinnelige låneforutsetninger for nevnte eiendom sviktet i den grad som her». Først 5 måneder senere, da han hadde henvendt seg til advokat i anledning av det betalte forskudd, ble det hevdet at kjøpet var uforbindende på grunn av bristende forutsetninger. Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Roll Matthiesen. Dommer Bahr: Som annenvoterende, dommer Skau. Dommer Holmboe: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver Chr. Sveaass med domsmenn): - - - Eiendommen g.nr. 116, b.nr. 229, Fagerdalen av Eidsvåg, ble i slutten av april 1954 av saksøkeren avertert til salgs. Saksøkte som driver et bakeri l Telavåg i Sund, meldte seg som interessert på overrettssakfører von Kroghs kontor. Han snakket med fullmektigen, overrettssakfører Sollesnes, og fikk vite hvilken eiendom det gjaldt, at prisen var kr. 165 000 (pristakst) samt hvilke panteheftelser der hvilte på eiendommen m.v. Det ble oppgitt at panteheftelsene var kr. 95 000 til B. D. S's pensjonskasse og ca. kr. 30 000 til Vestlandsbanken. Saksøkte spurte om han kunne regne med at disse panteheftelsene kunne bli stående, fordi han selvsagt ikke disponerte så stor kapital at han kunne betale hele kjøpesummen kontant. Hertil svarte overrettssakfører Sollesnes at det trodde han nok «ville gå». Overrettssakfører Sollesnes har som vitne benektet å ha gitt noe tilsagn om at panteheftelsene kunne bli overtatt. Tvert imot meddelte han saksøkte at denne selv måtte undersøke om panthaverne ville la sine lån bli stående i eiendommen. Samme dag reiste saksøkte ut og så på eiendommen og fant at den var tjenlig til det formål han skulle bruke den til, nemlig til bakeri og bolig. Den 6. mai 1954 hadde saksøkte en ny konferanse og nå med Side:253 overrettssakfører von Krogh personlig. Saksøkte hevder at han da også ga uttrykk for at det måtte være en forutsetning for kjøp av eiendommen at lånene ble stående, og at von Krogh uttalte at det måtte en kunne regne med. Overrettssakfører von Krogh har forklart at han sa at det måtte saksøkte selv bringe på det rene. Samme dag henvendte saksøkte seg til Vestlandsbanken og søkte om å få lånet forhøyet til kr. 40 000 og med pant i blant annet de maskiner som han aktet å kjøpe inn. Dette låneandragende skulle direksjonsbehandles og han skulle senere få meddelelse fra banken. Den 19. mai 1954 innfant saksøkte seg for 3. gang hos overrettssakfører von Krogh og etter en konferanse ble de enige om å skrive kjøpekontrakt. Denne er fremlagt som dok. 2. Av denne kontrakt hitsettes: «Kjøpesummen er kr. 165 000 svarende til pristakst. I tillegg til kjøpesummen betaler Thomas Vindenes 2 pst. meglerprovisjon til overrettssakfører von Krogh og bærer for øvrig alle utgifter så som stempelavgift, tinglysingsgebyr og takstgebyr. Som håndpenger betaler Thomas Vindenes kr. 5000. Oppgjør finner sted innen utgangen av juni måned og skjøte utstedes ved oppgjøret.» Både overrettssakførerne von Krogh og Sollesnes var til stede da kontrakten ble skrevet. Saksøkte betalte da kr. 5000 kontant. Saksøkte har forklart at han hadde fortalt overrettssakfører von Krogh eller overrettssakfører Sollesnes at han skulle få hjelp av sin svigerfar til dekning av differansen mellom pantelånene og kjøpesummen. Personlig disponerte han bare kr. 5000. Saksøkte har videre forklart at han først etterat kontrakten var underskrevet henvendte seg til B. D. S.' pensjonskasse og til Vestlandsbanken med spørsmål om disse ville la lånene bli stående. Han fikk da beskjed av begge at det kunne han ikke regne med. Han gjorde da henvendelser en rekke steder for å få lån, men uten resultat. I Bergens Privatbank hadde han søkt om overtagelse av lån, en søknad som skulle direksjonsbehandles. Da han 5. juni 1954 fikk brev fra Vestlandsbanken med avslag på lånesøknaden der og omtrent samtidig avslag fra Privatbanken ble han «rent fortumlet». Saksøkte fant det håpløst med finansieringen idet han da ikke kunne skaffe den nødvendige kapital. Saksøkte skrev til overrettssakfører von Krogh den 14. juni 1954 (fremlagt som dok. 3). Saksøkte henstiller i dette brev at prisen på eiendommen må bli nedsatt til kr. 120 000, dels fordi eiendommen led av visse mangler og dels fordi låneforutsetningene sviktet «i den grad som her». Overrettssakfører von Krogh besvarte brevet 17. juni 1954 (fremlagt som dok. 4). Han avslo å selge eiendommen for billigere pris enn pristaksten, så meget mer som «De allerede har kjøpt eiendommen for denne pris». Videre spør von Krogh om det er så at saksøkte angrer på kjøpet og ikke evner å overta eiendommen og om han (von Krogh) «på Deres vegne skal arbeide på å skaffe en ny kjøper». Som svar på dette ringte saksøkte opp til von Krogh og etter saksøktes fremstilling gikk han med på at von Krogh skulle forsøkte å selge eiendommen, men selvsagt da til samme pris som han selv hadde kjøpt den for. Von Krogh ga uttrykk for at han hadde hatt mange henvendelser om kjøp av eiendommen slik at det ikke var utenkelig at han kunne få solgt den for kr. 165 000. Antagelig ut på høsten henvendte saksøkte seg til advokat Johan Utne Side:254 og denne skrev 8. oktober 1954 til von Krogh. Brevet er ikke fremlagt, men under den videre korrespondanse fremsatte advokat Utne krav om at kjøpet skulle gå om igjen og at saksøkte måtte få tilbake de innbetalte kr. 5000. På vegne av saksøkeren tilbød von Krogh å heve kjøpe mot at han fikk beholde de kr. 5000 som saksøkte hadde innbetalt. Da dette ikke ble godtatt strandet forhandlingene. Eiendommen ble til slutt av saksøkeren ved overrettssakfører von Krogh antagelig i mars-april 1954 solgt for kr. 140 000 uten at saksøkte eller hans prosessfullmektig fikk noen underretning om at salg var forestående, bortsett fra at von Krogh i skriv av 28. januar 1955 underretter om at pantekreditorene har iverksatt pågang og at saksøkte må varsles om dette slik at han kan beskytte sine interesser, «idet han må regne med å bli holdt ansvarlig for sitt kontraktsbrudd.»- - - Av lagmannsretten dom (lagmann E. T. Eftestøl, kst. lagdommer, sorenskriver P. A. Meland og hjelpedommer Dagfinn Breistein): - - - Lagmannsretten - dens flertall - lagmann Eftestøl og hjelpedommer Breistein - kommer til et annet resultat enn herredsretten. Vi finner at kontrakten ikke er uforbindende av den grunn at den ikke inneholder noe om på hvilken måte kjøpesummen skal betales. Den sier tydelig at Vindenes har kjøpt eiendommen for kr. 165 000. Hvis han hadde stått ved kontrakten, hadde oppgjøret sikkert kunnet foretas uten noen vanskeligheter av betydning. Lagmann Eftestøl finner ikke at Vindenes da kontrakten ble inngått den 19. mai 1954, var ukjent med at han ikke kunne regne med å få beholde den pantesikrede kreditt i Vestlandsbanken som pantelån på eiendommen, eller med at han ikke kunne regne med å beholde pantelånet i B. D. S.' pensjonskasse som varig lån. For lagmannsretten er det på det rene at Vindenes den 6. mai 1954 henvendte seg i Vestlandsbanken og søkte om å få pantelån i eiendommen - og muligens maskiner - på kr. 40 000 med pant etter kr. 95 000. Jeg anser det som usannsynlig, og kan etter de forklaringer som er gitt ikke anta, at overrettssakfører von Krogh eller hans fullmektig, overrettssakfører Sollesnes, overfor Vindenes skulle ha uttalt seg slik at han hadde grunn til å få den oppfatning at Vestlandsbanken hadde et vanlig pantelån i eiendommen og at det var utsikt til at det kunne bli stående, når forholdet var at banken hadde en pantobligasjon som sikkerhet for kassakreditt. Enn mindre kan jeg anta at Vindenes var i villrede om forholdet etterat han hadde vært i Vestlandsbanken den 6. mai, uansett at han har forklart at foranledningen dertil var at en agent han forhandlet med om kjøp av bakerimaskiner hadde fortalt at maskinene også kunne pantsettes, og satt ham på den idé å utnytte dem som kredittobjekt. Vindenes' prosessfullmektig har da også uttalt at det avgjørende for Vindenes var at han ikke fikk beholde lånet i B. D. S.' pensjonskasse. Jeg kan ikke anta at Vindenes' henvendelse til B. D. S.' pensjonskasse først fant sted etter kontraktsslutningen. Vedkommende funksjonær i B. D. S, avdelingssjef Holm-Larsen, har som nytt vitne for lagmansretten forklart at han ikke kan tidfeste konferansen, men at Vindenes fortalte at han var i underhandling med en Side:255 sakfører om eiendommen og ville høre hvordan pensjonskassen i tilfelle ville stille seg. Vitnet oppfattet det som «en helt orienterende forespørsel». Det var hans bestemte inntrykk at endelig handel ikke var inngått. Og han tenkte at denne mannen var da fornuftig, som forhørte seg før han gjorde endelig handel. At henvendelsen skjedde før kontraktsslutningen støttes av overrettssakfører von Kroghs og overrettssakfører Sollesnes' forklaringer. Von Krogh har forklart at han den 6. mai 1954 hadde anbefalt Vindenes å forhøre seg med avdelingssjef Holm-Larsen om hvorvidt lånet kunne bli stående, og at Vindenes mellom den 6. og den 19. s. m. hadde fortalt ham at han hadde snakket med Holm-Larsen, og at han aktet å søke om annet lån. Sollesnes har forklart at han den 19. fikk instruks om å sette opp kjøpekontrakt og beskjed om at Vindenes ville søke annet lån. Derfor satte han ikke noe i kontrakten om overtagelse av pantegjeld. Det kan også nevnes at Vindenes på forespørsel om noen av de nevnte overrettssakførere sa at han selv burde henvende seg til B. D. S., svarte at de kanskje antydet noe slikt, og at det var før kontrakten. Jeg legger etter dette til grunn at den beskjed fra B. D. S.' pensjonskasse som Vindenes påberoper seg, fikk han før han sluttet kontrakten. Etter dette kan det ikke for meg bli tale om bristende forutsetninger eller å fortolke kontrakten som betinget av at noe lån kunne bli stående. Hjelpedommer Breistein finner det for sitt standpunkt ikke avgjørende på hvilket tidspunkt Vindenes henvendte seg til B. D. S.' pensjonsfond, og behøver derfor ikke å ta stilling til dette. Den forpliktelse som kjøpekontrakten påla Vindenes, var å betale en pris av kr. 165 000. At han maktet å reise disse pengene - gjennom overtagelse av lån eller på annen måte - var en forutsetning for at kontrakten overhodet kunne komme i stand. Dette er en forutsetning som han selv alene må bære risikoen for, hvis han da ikke overfor selgeren har tatt et klart forbehold, og gjort oppfyllelsen avhengig av at han fikk ordnet med finansieringen. Men et slikt forbehold finner jeg det ikke godtgjort at Vindenes har tatt. Da et forbehold av denne karakter ville gjøre eiendomsomsetningen håpløst sjansebetonet, må det for øvrig ha formodningen mot seg. Hva angår Vindenes' konferanse med avdelingssjef Larsen finner jeg det ellers godtgjort at han stillet Vindenes i utsikt å få en rommelig tid på seg til å skaffe et annet lån, selv om han ikke ga tilsagn om at lånet i B. D. S. ville bli varig. Pengene var på dette tidspunkt ikke oppsagt, og den nye kjøper har siden fått beholde lånet. Men at et oppsigelig lån kan bli sagt opp, er noe enhver eiendomskjøper må være forberedt på. Det er på den annen side - etter min mening - ikke noe holdepunkt for å anta at overrettssakfører von Krogh eller overrettssakfører Sollesnes har uttrykt seg slik at det kunne gi Vindenes noen berettiget tro på at lånet i B. D. S. var «fast», dvs. uoppsigelig. Av Vindenes' egen forklaring fremgår det at han må ha forstått at panthaveren ikke behøvet å ha lånet stående hvis han ikke ville. Noen relevant kontraktsforutsetning er således etter min mening ikke bristet ved at B. D. S.' pensjonsfond ga den foran nevnte beskjed. Om Vindenes hadde en uuttalt forutsetning om at lånet skulle bli stående som varig, måtte han selv ha risikoen for at den holdt. Side:256 Jeg finner som lagmann Eftestøl heller ikke at det fra boets side var sagt noe om at kreditten i Vestlandsbanken kunne påregnes å bli stående som pantelån i eiendommen eller at Vlndenes hadde gitt uttrykk for noen forutsetning om det. Lagmann Eftestøl og hjelpedommer Breistein finner ikke at det strider mot redelighet eller god tro at konkursboet gjør kontrakten gjeldende. Om det enn ikke kan vites om andre ville ha gitt like meget for eiendommen, er det Ikke noe holdepunkt i saken for å anse det som stridende mot redelighet eller god tro at boet forlanger en kjøpesum lik pristaksten. Med hensyn til panteheftelser foreligger det ikke i saken noe som en kjøper ikke burde være forberedt på. Vi kan i det hele ikke finne påvist noen omstendighet som tilsier at kontrakten regnes for uforbindende i medhold av avtalelovens §33 og §39 eller analogi fra den. Heller ikke kan vi finne at kontrakten må regnes for urimelig og uforbindende etter prislovens §18. Prisen kan vi ikke finne urimelig. Heller ikke kan vi finne at noe annet kontraktsvilkår «virker urimelig» overfor Vlndenes. Flertallet finner etter dette at det foreligger en gyldig kjøpekontrakt, som er misligholdt av Vindenes som kjøper. Det er på det rene at Vindenes en gang litt ut i juni 1954, det finnes bevist at det var den 10. eller 11., henvendte seg på overrettssakfører von Kroghs kontor hvor han traff og talte med overrettssakfører Sollesnes - von Krogh var bortreist - og deretter oppsøkte medlem av kreditorutvalget i Finganns konkursbo R. Sannem. Begge disse har forklart at han besværet seg over at den avtalte pris på eiendommen var for høy. Selv hevder han at han også fremholdt at forutsetningene hadde bristet. Derpå sendte han en skrivelse av 14. juni 1954 til overrettssakfører von Krogh, hvor han både nevner, men uten noen nærmere forklaring, at «de opprinnelige låneforutsetninger - - - svikter» og at prisen er for høy. Han spør i skrivelsen hva det laveste er som eiendommen kan selges for, og tilføyer at det må bli omkring kr. 120 000. Overrettssakfører von Krogh svarte i skrivelse av 17. samme måned at det ikke var mulig å selge eiendommen under pristakst, «så meget mere som De jo allerede har kjøpt eiendommen for denne pris». Han ba videre meddelt om Vindenes ønsket at von Krogh på hans vegne skulle søke å skaffe en ny kjøper. Overrettssakfører von Krogh har forklart at Vindenes muntlig sa seg enig i at von Krogh skulle prøve å skaffe en ny kjøper. Vindenes har forklart at han sa at han ikke ville stå ved handelen, fordi forutsetningen om at lån kunne bli stående, ikke holdt. Vi finner det ikke nødvendig å gå nærmere Inn på det som skjedde i juni s.å. Det er på det rene at advokat Utne på vegne av Vindenes skrev om saken i et brev av 8. oktober 1954 til overrettssakfører von Krogh. Brevet er bortkommet og advokat Utne har ikke kopi av det, men det må i brevet være gitt uttrykk for at Vindenes bestred at han var bundet av kontrakten. Advokat Utne har uimotsagt uttalt at han i brevet hevdet at handelen hadde vært betinget av at lånene kunne bli stående. Det utviklet seg så en korrespondanse mellom Utne og von Krogh, hvorav hitsettes av skrivelse av 11. oktober 1954 fra von Krogh til Utne: «Jeg har mottatt Deres brev av 8. ds. - - - Jeg har bemerket at Side:257 baker Vindenes har henvendt seg til Dem vedrørende kjøpekontrakten av 19. mai d. å. Der arbeides fortsatt med å søke eiendommen solgt best mulig. Salget er selvsagt for herr Vindenes' regning og risiko som også fremholdt for herr Vindenes personlig. Det er jo å håpe at Deres mandant ikke kommer opp i noe større ansvar grunnet sitt kontraktsbrudd- - -». Det finnes i hvert fall senest herved gitt til kjenne at boet på grunn av Vindenes' misligholdelse hevet handelen og krevet erstattet den del av den avtalte kjøpesum som ikke måtte bli oppnådd ved salg til andre. Det fremgår av foranstående at vi finner at Vindenes hadde misligholdt kontrakten i vesentlig grad ved ikke å betale og ved å gi til kjenne at han ikke ville stå ved handelen. Boet hadde da rett til å heve og etter alminnelige rettsgrunnsetninger rett til å kreve erstatning for mulig tap som følge av misligholdelsen, da denne ikke skyldtes noen objektiv hindring mot oppfyllelse. Vi finner også at det salg konkursboet foretok, må godkjennes som bevis for at misligholdelsen påførte boet tap, og for størrelsen av tapet. Vi legger etter de gitte forklaringer til grunn at det hadde meldt seg 13 andre enn Vindenes som var interessert i eiendommen. Bobestyreren averterte ikke eiendommen på ny, men henvendte seg til noen av de andre liebhabere. Det viste seg imidlertid ikke lett å få omsatt eiendommen, som inneholder industrilokaler og en beboelsesleilighet. I januar 1955 ga bostyret derfor eiendomsmegler Selvik i oppdrag også å arbeide med å skaffe kjøper. Selvig har forklart at han gjennomgikk en fortegnelse han hadde over kunder eller forbindelser som kunne tenkes å være interessert, men fant at det ikke kunne nytte å by noen av dem eiendommen. Da han så fikk beskjed fra overrettssakfører von Krogh om at denne nå var kommet i underhandling med et firma som var positivt interessert, foretok han ikke mer, og et par måneder etterat han hadde fått oppdraget, fikk han beskjed om å sende papirene tilbake. von Krogh var da kommet i forbindelse med et firma som hadde interesse av eiendommen. Firmaet bød kr. 120 000. Boet avslo det. Men etter et opphold kom forhandlinger i stand igjen, og det ble handel til kr. 140 000. Rettens nevnte flertall er blitt stående ved at boet, som jo selv hadde interesse av å få mest mulig for eiendommen, så meget mer som verdien av erstatningskravet mot Vindenes måtte fremstille seg som tvilsom, handlet fornuftig og forsvarlig ved å selge for kr. 140 000. Allerede den omstendighet, som ikke kunne holdes ukjent, at en kjøper hadde gått fra handelen, var egnet til å trykke den pris som kunne oppnåes. Vi antar at det ikke var utsikt til innen rimelig tid å oppnå større kjøpesum, og at det var risiko for siden å måtte la eiendommen gå for mindre, hvis boet ikke hadde godtatt kr. 140 000. Andre innvendinger mot tapsberegningen enn at eiendommen ble solgt for billig er ikke fremsatt. Vi stemmer etter foranstående for at Vindenes i hovedsøksmålet dømmes til å betale den ankende kr. 18 500 med renter som påstått, at den ankende frifinnes i motsøksmålet, og at Vindenes i henhold til tvistemålslovens §172 første ledd jfr. §180 annet ledd, ilegges saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Lagdommer Meland er kommet til et annet resultat. - - - Side:258 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
