Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Schei: Den 20. juli 1954 kolliderte en motorsykkel ført av Johnny Andersen, med en rutebil som tilhørte Gresvik Båt- og Bilruter. Johnny Andersen kom til skade og har reist erstatningssak mot Rutebileiernes Forsikringsselskap, gjensidig, Oslo, hvor rutebilen var ansvarsforsikret. Saksbehandlingen er delt i henhold til tvistemålslovens §151 annet ledd, slik at det i første omgang bare skal avgjøres om erstatningsplikt foreligger, mens spørsmålet om erstatningens størrelse utstår. Ved Onsøy herredsretts dom av 12. november 1956 ble forsikringsselskapet frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Johnny Andersen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 3. mai 1958 avsa dom med denne domsslutning: «Rutebileiernes Forsikringsselskap, gjensidig, Oslo, dømmes til å betale Johnny Andersen erstatning for 14 av det tap han har lidt og kommer til å lide som følge av kollisjonen med rutebil B-10334 den 20. juli 1954. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller lagmannsretten.» En dommer stemte for at selskapet skulle være ansvarlig for 3/4 av skaden. Med hensyn til saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til de 2 retters domsgrunner. Rutebileiernes Forsikringsselskap, gjensidig, Oslo, har påanket dommen til Høyesterett, og Johnny Andersen har erklært motanke. Begge parter gjør i alt vesentlig gjeldende det samme som for herredsretten og lagmannsretten. Forsikringsselskapet bestrider således at det har foreligget en svikt ved rutebilens tekniske utstyr som kan begrunne erstatningsansvar. Ulykken skyldes etter dets mening utelukkende at Johnny Andersen ikke utviste tilstrekkelig aktsomhet. Johnny Andersen hevder på sin side at han selv er uten skyld i ulykken, og at det derfor ikke er grunnlag for å foreta avkortning i hans erstatningskrav. Etter hans mening har selskapet hele ansvaret, både etter reglene for ansvar på objektivt grunnlag og fordi rutebilselskapet og sjåføren har utvist uaktsomhet. Forsikringsselskapet har nedlagt denne påstand: Side:1154 «I hovedanken: Rutebileiernes Forsikringsselskap, gjensidig, frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter. I motanken: Lagmannsrettens dom stadfestes, og Rutebileiernes Forsikringsselskap, gjensidig, tilkjennes saksomkostninger.» Johnny Andersen, som har fri sakførsel også for Høyesterett, har nedlagt denne påstand: «1. I ankesaken (og subsidiært): Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår realiteten. I motankesaken (og prinsipalt): Rutebileiernes Forsikringsselskap dømmes til å betale Johnny Andersen det tap han har lidt og vil komme til å lide som følge av kollisjonen med rutebil B-10334 den 20. juli 1954. 2. I begge tilfelle: Rutebileiernes Forsikringsselskap, gjensidig, dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter, herunder det offentliges omkostninger for alle retter til den beskikkede prosessfullmektig.» Det er holdt bevisopptak ved Onsøy herredsrett den 19.-20. januar og 25. mai, og ved Fredrikstad byrett den 6. november 1959. For Høyesterett har statens bilsakkyndige i Fredrikstad, ingeniør Ivar Th. Rasmussen, vært oppnevnt som sakkyndig. Han har avgitt skriftlig erklæring, datert 6. november 1959, og har også forklart seg muntlig ved bevisopptaket s.d. For Høyesterett er det ellers fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn på. Saken foreligger i det store og hele i samme skikkelse som for de tidligere retter. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men bygger på et noe forskjellig grunnlag. Når det gjelder spørsmålet om det fra noen av sidene er utvist skyld, ser jeg saken i det vesentlige som de tidligere retter. For rutebilsjåføren og rutebilselskapets vedkommende er jeg enig i at det ikke er ført bevis for uaktsomt forhold. Jeg peker her spesielt på at rutebilen ikke bråstoppet, men ble bremset ned på vanlig måte, og jeg finner ikke å kunne sette til side forklaringen fra rutesjefen i selskapet om at han selv tidligere på dagen hadde konstatert at stopplyset var i orden. For så vidt Johnny Andersen angår, er jeg likeledes enig med herredsretten og lagmannsretten i at han ikke kan ha vært tilstrekkelig aktpågivende og ikke vist tilstrekkelig aktsomhet. Ellers kan det vanskelig forklares at han i det hele tatt kunne kjøre inn i rutebilen. Ved bedømmelsen av hans forhold har jeg lagt vekt på de samme momenter som lagmannsretten og slutter meg for så vidt til dens begrunnelse. Det avgjørende spørsmål blir da om selskapet er ansvarlig på objektivt grunnlag. Det er her naturlig å ta utgangspunkt i de dagjeldende trafikkreglers §9, som i pkt. 1 bestemte at kjører ved tegn skulle tilkjennegi når og hvorledes han ville foreta forandring i sin kjøreretning, kjøre over i den andre siden av veien, eller stanse. I §9 pkt. 3 var det bestemt: «For stans skal gis tegn ved at en arm rekkes ut og underarmen bøyes loddrett opp. På motorkjøretøy kan tegn for stans gis ved stopplykt.» Plikten til å gi tegn for stans - på den ene eller den annen av disse måter Side:1155 - var ubetinget. Det er på det rene at rutebilen var innrettet slik at det ikke lot seg gjøre for sjåføren å gi tegn for stans med armen. Ordningen var basert på at tegn for stans skulle gis ved stopplyset, og en svikt i dette var således ensbetydende med at bestemmelsene i §9 pkt. 1 og 3 ikke kunne overholdes. En slik svikt i en så viktig del av bilens tekniske utstyr, ville etter min mening ligge på linje med teknisk svikt av den art som ble be handlet i dommene i [[Rt-1954-739]] og 1955 741. På samme måte som i disse sakene må svikten gi grunnlag for objektivt ansvar, såfremt og så langt den i tilfelle har medvirket til kollisjonen mellom kjøretøyene. Det foreligger ikke sikre opplysninger om hvorvidt stopplyset var i orden eller ikke da ulykken fant sted, men jeg finner å måtte legge til grunn at lyset ikke virket. Jeg legger her bl.a. vekt på den sakkyndiges uttalelse om at han finner det overveiende mer sannsynlig at lyspærene var ødelagt av ristingen på den ujevne veibanen, enn ved støtet fra motorsykkelen. Jeg tilføyer også at verksmesteren som skiftet ut pærene etter ulykken har forklart, at han så at pærene var avbrent. Trådene lå avbrent inne i pærene, som var sotet innvendig. Det kan også være grunn til å nevne at det etter vitneprovene fra folk på sykehuset er på det rene at Johnny Andersen - før han var kommet helt til bevissthet - stadig snakket om at stopplyset på bussen ikke hadde virket. Jeg tilføyer endelig at rutebilselskapet ikke har tatt vare på lyspærene, og at det derfor ikke har vært mulig å søke spørsmålet nærmere klarlagt gjennom en undersøkelse av pærene. Når det gjelder spørsmålet om det i det hele tatt har hatt betydning i saken at stopplyset ikke virket, har jeg vært i atskillig tvil. Som anført av de tidligere retter, var det fullt dagslys da ulykken hendte. Jeg er imidlertid kommet til at man må regne med at forholdet kan ha vært en medvirkende årsak til ulykken, og i ethvert fall at det kan ha gjort at den fikk alvorligere følger enn den ellers ville fått. Det ligger nær å tro at motorsyklisten kunne ha reagert hurtigere om stopplyset hadde virket. Jeg nevner her at den sakkyndige for Høyesterett har understreket hvilken viktig del stopplyset utgjør av det tekniske utstyr i en motorvogn, og fremholdt at etter hans mening kan en svikt i stopplyset medføre større fare for en motorsyklist som sitter ubeskyttet, enn for en som kjører i bil. Jeg mener etter dette at det vil være riktig å legge til grunn at svikten i stopplyset har medvirket til sammenstøtet, og at forsikringsselskapet - i samsvar med det resultat Høyesterett kom til i nevnte dommer fra 1954 og 1955 - må være ansvarlig på objektivt grunnlag for den del av skaden som dette må antas å ha medført. Jeg bygger således, i likhet med lagmannsretten, på at ulykken skyldes sammenvirkende årsaker, og det må da foretas en ansvarsfordeling mellom de 2 parter. Denne fordeling må nødvendigvis bli sterkt skjønnsmessig, men jeg er her blitt stående ved det samme resultat som lagmannsretten er kommet til. Jeg finner ikke grunn til å fravike dens vurdering på dette punkt. Side:1156 Jeg nevner til slutt at jeg ikke er enig med lagmannsretten i at det er grunnlag for å fastslå, at selve stopplysarrangementet på rutebilen var mangelfullt og i seg selv betegnet en svikt i bilens tekniske utstyr. Det er for så vidt tilstrekkelig å henvise til at rutebilen med dette lysarrangement var besiktiget og godkjent av statens bilsakkyndige, og at det den gang hverken var påbudt at biler skulle ha stopplys eller bestemt hvordan stopplysarrangementet i tilfelle skulle være. Hverken anken eller motanken har ført frem, og jeg antar at det heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes saksomkostninger. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Helgesen, Thrap og justitiarius Wold: Likeså. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Bjørn Aakerberg): - - - Den 20. juli 1954 kl. 14.15 skjedde det en kollisjon mellom motorsykkel B-13981, ført av saksøkeren Johnny Andersen, og en rutebil B-10334 tilhørende Gressvik Båt- og Bilruter, forsikret hos saksøkte. Bussen var på vei i retning mot Fredrikstad, og motorsykkelen kjørte etter denne. angivelig i en avstand av 30 meter og med en fart av 30-35 km/t. Da bussen stoppet utenfor bakermester Christensen på Ålestranden, Gressvik, på grunn av at det skulle leveres en spikerpakke der, tørnet motorsykkelen inn i bussens venstre avrundede bakpart, med den følge at saksøkeren ble så sterkt skadet at hans høyre ben måtte amputeres ovenfor kneet. Været var ved anledningen klart med solskinn, og veibanen var oversiktlig og rett der kollisjonen inntraff. Det var heller ingen annen trafikk i veien på dette tidspunkt. Ved kollisjonen var det 7-8 passasjerer i bussen, mens saksøkeren var alene på motorsykkelen. Det var ingen øyenvitner til selve sammenstøtet. - - - Retten skal bemerke at den finner spørsmålet om hvorvidt stopplyset på bussen var i uorden i kollisjonsøyeblikket uten betydning for hendelsesforløpet. Det er på det rene at kollisjonen skjedde på høylys dag i den lyseste årstid, og det synes uforståelig for retten at ikke saksøkeren, som angivelig satt og holdt øye med bussen» stopplys, og derved bussen, ikke kunne se at bussen saktnet farten og stanset. Under hovedforhandlingen ble ulykkesbussen inspisert av retten. Herunder ble stopplyset koblet ut, og 1. vitne, sjåføren Otto Jacobsen, som også førte bussen ulykkesdagen i 1954, ble anmodet om å kjøre bortover Rolvsøyveien med samme fart og å stanse på samme måte som da ulykken skjedde. Side:1157 Dommeren, prosessfullmektigen og saksøkeren fulgte etter bussen i en privatbil i en avstand av ca. 30 meter. Bussen foretok under prøven flere «stopper», men etter rettens mening falt det ikke en eneste gang vanskelig å oppdage når bussen slo av farten for å stanse. Privatbilen ble stanset i god avstand hver gang bussen stanset, til tross for at stopplyset var ute av funksjon. Retten er selvsagt oppmerksom på at ovennevnte eksperiment bare har begrenset verdi, da privatbilens sjåfør, saksøktes prosessfullmektig, i dette tilfelle var spesielt påpasselig, da han visste at bussen ville komme til å stanse. Retten må imidlertid gi saksøkerens prosessfullmektig medhold i at bussens stopplys, et transparent skilt med ordet «Stopp» i rødt på hver side av skiltets midtpartier, var svært prangende. Selve lysglimtet, når bremsepedalen ble trådt inn, gjorde derimot ikke meget av seg. Lyset fra pærene var kun synlig gjennom bokstavet «o» i skiltet, men det (lyset) kunne sees i en avstand av 30 meter. Inspeksjoner av stopplyset foregikk kl. 12.30, og været var lett skydekke. Retten anser det derfor ikke lite sannsynlig at lyset ville kunne sees på 20-30 meters hold med skarpt solskinn rett mot skiltet, slik som forholdet var under kollisjonen i 1954. Etter rettens oppfatning kan årsaken til kollisjonen bare forklares ved mangelfull oppmerksomhet fra saksøkerens side, sammen med liten eller praktisk talt ingen trening i å kjøre motorsykkel. Saksøkeren hadde riktignok sertifikat for bil, men da «kjøreteknikken» er ganske annerledes på en motorsykkel, har saksøkeren sannsynligvis ikke reagert automatisk på den oppståtte «faresituasjon» slik en mer øvet motorsyklist ville gjort. Retten må derfor anta at saksøkeren ikke har bremset i det hele tatt, hensett til den relativt lave hastighet han holdt og den store skade han ble utsatt for. Etter det resultat retten er kommet til, nemlig at det ikke kan sees å foreligge den nødvendige årsakssammenheng mellom virkningen av bussens stopplys og den inntrådte skade, finner retten det derfor unødvendig å drøfte spørsmålet om hvorvidt bussens stopplys var i uorden ved kollisjonen eller ikke. Herav følger at det også må være unødvendig å ta stilling til om sjåføren opptrådte uaktsomt ved ikke å ha kontrollert bussens utstyr før og under kjøringen, eller om selskapet ville kunne påføres ansvar på objektivt grunnlag som følge av mulig teknisk svikt ved bussen, overensstemmende med motorvognlovens §32 og de foran nevnte høyesterettsdommer. Retten finner imidlertid å burde nevne at det ikke kan sees at sjåføren har utvist noen uaktsomhet ved sin kjøring, noe for øvrig heller ikke saksøkeren har påstått. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommer Arne Aas, kst. dommer, sorenskriver Gerh. Klouman og tilkalt dommer, skifteforvalter Sverre Berg): - - - Retten har sammen med den ankende part, partenes prosessfullmektig og 5 vitner samt rutebilens fører, foretatt åstedsbefaring. Herunder er rutebilen besiktiget. Partene har i alt vesentlig anført det samme for lagmannsretten som for herredsretten og saken foreligger i hovedtrekkene i samme skikkelse for lagmannsretten som for herredsretten. Side:1158 Den ankende part hevder at herredsretten har tatt feil når den har antatt at kollisjonen skyldes manglende aktsomhet fra hans side, og når den samtidig finner spørsmålet om hvorvidt stopplyset på bussen var i uorden i kollisjonsøyeblikket uten betydning for hendelsesforløpet. For så vidt angår dette siste forhold hevder den ankende part at dette er den eneste årsak til kollisjonen. Han anfører i denne forbindelse at lyspærene i stopplyset var gått i stykker før kollisjonen, hvilket særlig bygges på at de ved den bilsakkyndiges undersøkelse etter kollisjonen var sotet på innsiden, hvilket påståes å vise at de lyste da de gikk i stykker - dette sammenholdt med at bussen var stanset før kollisjonen, således at lyspærene da ikke brente. Den ankende part hevder at han selv i enhver henseende opptrådte aktsomt, men at det var uaktsomt av bussjåføren at han ikke i samsvar med de da gjeldende trafikkregler §4, p. 1 før kjøringen hadde forvisset seg om, at baklyset var i forsvarlig stand og at det virket forskriftsmessig og tilfredsstillende. Det må også tilregnes bussjåføren som uaktsomt at han - som følge av det manglende baklys - ikke i samsvar med trafikkreglenes §9, p. 2 tydelig og i god tid tilkjennega at han ville stanse bussen. - - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke: Når det gjelder rutebilens stopplys og manglene ved dette - som er et meget vesentlig ledd i anken - anser lagmannsretten det godtgjort at den måte hvorpå stopplyset var anbrakt og arrangert var meget mangelfull. Selve arrangementet besto av et innrammet felt omtrent på midten av bussens bakside, regnet i dens høyderetning og ca. 1,90 m fra bakken. I bredden omfatter det ca. 3/5 av baksiden. I midten av feltet, som er et transparentskilt, er anbrakt bilens kjennetegn og på hver side herav ordet «STOPP» med fremtredende bokstaver i rødt. Under disse 2 ord er i samme transparentskilt anbrakt en retningspil på hver side. Det vises ellers til det fotografi som følger sakens dokumenter. Som av herredsretten påpekt er hele arrangementet meget iøynefallende. Dette er derimot ikke tilfelle med selve stopplyset, som bare er anbrakt i bokstavet «O» i hver av ordene «STOPP». Det består av en 15 watts lyspære anbrakt på baksiden av hvert av bokstavene «O». Lagmannsretten finner etter besiktigelse av bussen og prøver med denne, sammenholdt med den sakkyndige erklæring, at stopplyset var så mangelfullt, at forholdet må anskues som en teknisk svikt i rutebilens utstyr og en svikt som måtte medføre en alvorlig fare for den alminnelige trafikk. Som av den sakkyndige påpekt må det herunder tas i betraktning at bruk av stopplyset er den eneste effektive måte hvorpå en rutebil kan gi tegn om at den vil stanse, jfr. trafikkreglenes §9, p. 2. Etter åstedsbefaringen anser retten det godtgjort at dette i ethvert tilfelle gjelder den i saken omhandlede rutebil. Fra ankemotpartens side har vært reist tvil om hvorvidt stopplys var påbudt i juli 1954. Etter den sakkyndiges erklæring går retten ut fra at påbud herom på den tid iallfall forelå for rutebiler, hvilket må sees i sammenheng med det som foran er nevnt om muligheten for bussen til å gi tegn om stopp. For lagmannsretten får dette spørsmål for øvrig ikke noen avgjørende Side:1159 betydning etter den fare som manglene ved stopplyset i dette tilfelle i seg selv frembød. Når det gjelder rutebilens fører finner lagmannsretten ikke i de foreliggende bevisligheter noe holdepunkt for at han har opptrådt uaktsomt. Herom finnes det tilstrekkelig å vise til det som ankemotparten har anført. Hva angår rutebilselskapet har lagmannsretten vært i noen tvil etter den karakteristikk som foran er gitt av stopplyset, men den er blitt stående ved å gi ankemotparten medhold i at det vanskelig kan bli spørsmål om subjektivt ansvar for rutebilselskapet, når rutebilen har vært besiktiget og godkjent av statens bilsakkyndige. Lagmannsretten antar imidlertid at den tekniske svikt i rutebilens utstyr som det mangelfulle stopplys omfattet, i samsvar med den ankende parts anførsel, må lede til ansvar for rutebilselskapet etter de rettsregler for objektivt ansvar som er utviklet i rettspraksis. I tilknytning til de innvendinger herimot som er gjort fra ankemotpartens side skal bemerkes: I samsvar med den sakkyndiges erklæring antas det at stopplyset er en meget viktig del av rutebilens tekniske utstyr. Det er vanskelig og ikke nødvendig å trekke noen sammenligning med bilens øvrige tekniske utstyr. Det antas tilstrekkelig å vise til stopplysets tilknytning til påbudet i trafikkreglenes §9, p. 2, og å slå fast at manglene eller mangelfullt stopplys kan medføre alvorlig fare. Det antas ikke å være av avgjørende betydning at kollisjonen foregikk ved fullt dagslys og i siktbart vær. For så vidt også i samsvar med den sakkyndiges erklæring, antas det at stopplyset også under slike forhold var en meget viktig og vesentlig oppgave. Med hensyn til ankemotpartens anførsel om at det mangelfulle stopplys i tilfelle ikke var den eneste skadegjørende årsak, skal retten komme tilbake til dette i forbindelse med den ankende parts eget forhold. Om dette siste bemerkes: Lagmannsretten er ikke enig med herredsretten i at kollisjonen bare skyldtes uaktsomhet fra den ankende parts side. Det ansees godtgjort at det mangelfulle stopplys har vært en medvirkende årsak. Herunder tas også i betraktning Johnny Andersens partsforklaring, samt 1. og 2. vitnes prov om hans spontane uttalelser da han våknet på sykehuset etter narkosen. Han var da opptatt av årsaken til kollisjonen og av at denne skyldtes at han ikke hadde sett noe stopplys på bussen. I tilknytning til det som allerede er anført om stopplyset må retten gå ut fra, at dets høye plasering også bidro til å avlede den ankende parts oppmerksomhet fra andre ting av betydning som bl.a. selve veibanen. I denne forbindelse bemerkes, at det ikke antas å ha vært helt lett for den ankende part under de foreliggende forhold å følge rutebilens bevegelse under dens jevne avbremsning, og herunder til enhver tid å bedømme avstanden mellom seg og rutebilen. Dette bestyrkes også av den sakkyndiges erklæring. Lagmannsretten anser det imidlertid også godtgjort, at den ankende part har opptrådt uaktsomt og at kollisjonen delvis skyldes hans uaktsomhet. Av vesentlige trekk i hans uaktsomme forhold nevnes bl.a. hans Side:1160 mangelfulle øvelse og hans utilstrekkelige kjennskap til og fortrolighet med den omhandlede motorsykkel, sett i forhold til at det var hans første kjøretur med sykkelen på en beferdet vei. Ellers legges vekt på selve kollisjonens forløp, idet den ankende part ikke greiet å stanse opp bak bussen, men i siste øyeblikk forsøkte å komme forbi denne og herunder tørnet mot bussens venstre bakdel. Nevnes kan også at bremsespor etter motorsykkelen ikke kunne påvises. Lagmannsretten har vært i atskillig tvil om, hvorvidt gjeldende rettsregler om objektivt ansvar kan komme til anvendelse i dette tilfelle, bl.a. med henblikk på ankemotpartens anførsler om at den påviste tekniske svikt i rutebilens utstyr ikke er den eneste skadegjørende årsak. Man er imidlertid blitt stående ved at det må være en naturlig følge av de nevnte rettsregler, at rutebilselskapet i dette tilfelle bærer den del av skaden som skyldes den tekniske mangel ved rutebilen, og at forsikringsselskapet blir pålagt å betale den ankende part erstatning for denne del av skaden. Retten finner støtte for dette resultat i de av den ankende part påberopte høyesterettsdommer i [[Rt-1954-739]] og 1955 741. Bedømmelsen av den ankende parts uaktsomhet og i hvilken grad den har medvirket til skaden beror på et meget vanskelig skjønn. Lagmnannsrettens flertall kst. dommer Klouman og skifteforvalter Berg anser det godtgjort at kollisjonen for en meget vesentlig del må tilskrives den ankende parts uaktsomhet, og er blitt stående ved at en samlet vurdering av skadens årsaker samt av den ankende parts eget forhold må lede til, at hans interesser er rimelig tilgodesett når han får erstattet en fjerdepart av den skade som er påført ham. Flertallet føyer til at når den ankende part bl.a. som før nevnt har anført at de 2 lyspærer i stopplyset var gått i stykker før kollisjonen, anser flertallet det for overveiende sannsynlig at så er tilfelle og viser til den ankende parts egne anførsler herom og til det som nevnes nedenfor av lagmannsrettens mindretall, lagdommer Aas. For flertallet får dette forhold imidlertid ikke avgjørende betydning, idet det antas at det i den foreliggende situasjon med sollyset skinnende rett på stopplyset var meget vanskelig å se dette, hvorfor det ikke kan bebreides den ankende part. at han ikke har sett det, selv om lyspærene var i orden. Det her nevnte forhold øker ellers ytterligere den fare som arrangementet av stopplyset i det hele frembød. For øvrig har flertallet ved sin bedømmelse av skyldfordelingen tatt i betraktning de øvrige momenter som nevnes av mindretallet. - - - Lagdommer Aas er kommet til et annet resultat i bedømmelsen av Andersens andel i kollisjonen. Etter det som er opplyst under ankeforhandlingen, særlig ved den bilsakkyndige, 9. vitne, ingeniør Rasmussens forklaring, ligger det nærmest å anta at de 2 15 watts pærer i stoppsignalet er blitt ødelagt før kollisjonen fant sted. Han mener lampene er slukket av bilens risting på veien, som den gang var «ubeskrivelig» dårlig. Pærene var mørke inni og må etter vitnets mening ha brent da de ble ødelagt. Som følge av dette har rutebilen ikke kunnet varsle hverken i god tid før stansningen eller under stansningen som foreskrevet i trafikkreglenes §9. Andersen har forklart at da han gikk på sjåførskolen for å ta certifikat for kjøring av motorvogn, ble han innprentet at når man kjørte bak et annet kjøretøy skulle man nøye ha sin oppmerksomhet henvendt på Side:1161 stopplyset. Dette gjorde også Andersen under kjøringen, og siden det var en rutebil som ikke kunne vise tegn med hånden, var vel det riktig kjøring. Han hadde også sett at de nettopp hadde passert et merke for busstopp, og det kan da ikke være noe å bebreide ham at han da ikke regnet med at rutebilen ville stanse, fordi føreren hadde glemt å levere en pakke spiker ved holdeplassen. Det var første gang han kjørte «langtur» på motorsykkel og man kan vel derfor gå ut fra at han kjørte med en særlig forsiktighet. Stopplysene på rutebilen, om hvilke det bilsakkyndige vitne har opplyst at han gjorde selskapet bekjent med at «systemet var særlig forkastelig», var så høyt plasert at det var vanskelig for Andersen også hele tiden å se på veibanen og hjulene. Disse hadde bakskjermer som gikk så vidt langt ned at det heller ikke var så meget man kunne se av hjulene. Det kan for øvrig ikke ansees godtgjort at han bare hadde sin oppmerksomhet henvendt på stopplysene, og selv om disse virket da bussen stoppet, var de så svake at det ikke var mulig å se dem bakfra i solskinn. Hvis man finner at disse omstendigheter ikke kan føre til at Andersen er uten skyld i sammenstøtet, bør subsidiært hans skyldandel skjønnsmessig ikke settes høyere enn til en fjerdedel, slik at han har krav på å få dekket tre fjerdedel av den invaliditet han pådro seg ved ulykken. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
