Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Helgesen: Arne Norstrøm, som eier Strandbakken, g.nr. 141 b.nr. 68 av skyld 0,10 i Jevnaker, har overfor Jevnaker almenning fremsatt krav om å bli anerkjent som eiendoms- og bruksberettiget i Jevnaker almenning. Almenningsstyret har ikke godkjent kravet, og i tvisten mellom partene avsa Hadeland og Land herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - dom 20. juni 1957. Ved dommen ble Jevnaker almenning frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Arne Norstrøm påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som 4. september 1958 avsa dom med denne domsslutning: «1. Arne Norstrøm kjennes for sin eiendom Strandbakken g.nr. 141 b.nr. 68 i Jevnaker eiendoms- og bruksberettiget i Jevnaker almenning. 2. Arne Norstrøm var ved eiendommens bebyggelse berettiget til å få trematerialer fra Jevnaker almenning med den rabatt som tilkommer bruksberettigede - i den utstrekning trematerialer var nødvendig for en jordbruksmessig bebyggelse av eiendommen. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller lagmannsretten.» I lagmannsretten var to domsmenn med ved sakens behandling. Jevnaker almenning har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, hvor den ankende har nedlagt påstand om at almenningen frifinnes, og at den tilkjennes saksomkostninger for alle retter. Ankemotparten, Arne Norstrøm, har nedlagt denne påstand: «1. Ankemotparten kjennes for sin eiendom Strandbakken, g.nr. 141 b.nr. 68 i Jevnaker, eiendoms- og bruksberettiget i Jevnaker almenning fra og med bebyggelsen av eiendommen. 2. Den ankende part dømmes til å erstatte ankemotparten sakens omkostninger for alle retter.» Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jevnaker almenning gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er uriktig både når det gjelder den faktiske og rettslige vurdering av saken. Almenningen hevder således at lagmannsretten har tatt feil: 1. når den - i motsetning til herredsretten - ikke har lagt avgjørende vekt på eiendommens beliggenhet innenfor byggebeltet, Side:214 og at Norstrøm ikke ervervet grunnarealet - tomteområdet - med henblikk på jordbruksmessig utnyttelse, 2. når den ikke har funnet at den oppførte bolig fremtrer som det helt vesentlige, og at eiendommen for øvrig må sees som et aksessorium til huset, 3. når den har antatt at det havebruk som drives og aktes drevet er av såpass stor økonomisk betydning i forhold til eierens personlige yrke, at dette i avgjørende grad bidrar til å gi eiendommen karakter av jordbruk og ikke av tomt. Den ankende part erkjenner at fruktdyrking i og for seg er jordbruksvirksomhet, og det benektes heller ikke at det på tomten er dyrkingsmuligheter. Men den ankende part hevder at eiendommen i dette tilfelle har tapt sin karakter av å tilhøre jordbruket, og at lagmannsretten med hensyn til mulighetene for fruktdyrking og hva denne vil kunne kaste av seg åpenbart har bygget på et uriktig faktisk grunnlag. Ankemotparten, Arne Norstrøm, har i alt vesentlig gjort gjeldende hva han tidligere har anført for herredsretten og lagmannsretten. Jeg viser her spesielt til gjengivelsen av hans anførsler i herredsrettens dom. Ankemotpartens hovedbetraktning er at det avgjørende for å tilkjenne eiendommen almenningsrett må være at eiendommen etter sin beskaffenhet og sin størrelse er skikket for jordbruksdrift. Når dette, som her, er tilfelle, må det være uten betydning at eiendommen ligger i et regulert strøk og at han har betalt den tomtepris dette betinger. Han hevder også at det for spørsmålet om almenningsrett for hans eiendom må være uten betydning hva slags våningshus han har oppført. For øvrig er huset ikke dyrere og større enn hus flest på Jevnaker og heller ikke større enn den jordbruksmessige utnyttelse av arealet gjør nødvendig. Endelig gjør han gjeldende at hans personlige økonomiske forhold og hans sosiale stilling må være irrelevant for spørsmålet om eiendommen skal tilkomme almenningsrett. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Hadeland og Land herredsrett. Ved bevisopptakene er avhørt parter og 8 vitner. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter, som særlig har tatt sikte på å belyse de muligheter som er til stede for fruktdyrking på eiendommen, og størrelsen av avkastningen av denne virksomhet. Ankemotparten har - som det vil sees - for Høyesterett nedlagt en påstand som er noe forskjellig fra den som ble nedlagt i herredsretten og lagmannsretten. Endringen har ikke betydning for sakens realitet. Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, hvis begrunnelse jeg i alt vesentlig kan tiltre. Det er gjennom den foreliggende rettspraksis fastslått at almenningsrett tilkommer landeiendommer «som efter sin beskaffenhet og benyttelse må ansees som tilhørende jordbruket selv om eiendommen ikke ved sin avkastning av jordbruksprodukter helt eller i det vesentlige Side:215 avgir tilstrekkelig til en families underhold, mens sådan bruksrett ikke tilkommer den eiendom - stor eller liten - som efter sin naturlige beskaffenhet, sin bebyggelse eller anvendelse ikke kan henregnes til de landeiendommer hvorpå drives jordbruk». Jeg anser det videre for fastslått at eiendommen for å få almenningsrett etter en samlet vurdering av det foreliggende saksforhold i sedvanemessig forstand må sies å tilhøre jordbruket, og at avgjørelsen - som nevnt - må treffes på grunnlag av et konkret skjønn. Jeg viser her til Høyesteretts dom i [[Rt-1938-100]] og de betraktninger som førstvoterende der bygger på. Lagmannsretten har gitt uttrykk for at man her står overfor et grensetilfelle, og jeg kan for så vidt være enig med lagmannsretten. Jeg er imidlertid som herredsretten blitt stående ved at den konkrete vurdering av saksforholdet må lede til at det ikke vil være naturlig å karakterisere Norstrøms eiendom som tilhørende jordbruket. Jeg ser forholdet med andre ord slik at arealet ved salget til Norstrøm må sies å ha tapt sin karakter av å være en jordbrukseiendom i sedvanemessig forstand. Jeg understreker at det her gjelder et krav om å bli tilkjent bruksrett i almenningen for en ny parsell, som ble kjøpt av Norstrøm ikke etter dyrkings- eller jordbruksverdien, men til en pris pr. kvadratmeter bestemt av tomtearealets beliggenhet i et bolig- og industristrøk. Jeg legger også til grunn at hensikten med ervervelsen av arealet først og fremst var å oppføre en privatbolig - en villa - like ved glassverket, hvor Norstrøm er disponent og har økonomiske interesser ellers. Jeg bygger etter dette på at eiendommen ikke ble ervervet av hensyn til dens verdi som dyrkingsjord. Ved vurderingen av saksforholdet legger jeg særlig vekt på at eiendommen med villaen ligger i et utpreget bolig- og industristrøk og innenfor et regulert byggeområde, og at det på eiendommen ikke finnes innretninger med tanke på noen form for jordbruksvirksomhet. Herredsretten har uttalt at den økonomiske betydning av det havebruk som drives og aktes drevet på eiendommen, fremtrer som underordnet i forhold til husets verdi og eierens personlige virke. Jeg er enig i dette, og finner at de nye opplysninger om muligheten for fruktdyrking og avkastningen av en slik virksomhet på eiendommen har bekreftet riktigheten av det syn herredsretten har gitt uttrykk for. Jeg tilføyer at når man her står overfor et grensetilfelle, skyldes dette spesielt arealets størrelse. Jeg kan imidlertid etter omstendighetene i denne sak ikke tillegge det avgjørende vekt, at eiendommen vel er noe større enn enkelte eiendommer som ved rettspraksis etter særlige forhold i den enkelte sak er tillagt bruksrett i vedkommende almenning. På samme måte som herredsretten kan jeg heller ikke i dette tilfelle finne det avgjørende at det - slik som anført av ankemotparten - er visse dyrkingsmuligheter på det kjøpte tomteareal. Jeg nevner til slutt at jeg ikke tar standpunkt til hvordan jeg ville ha bedømt saken hvis ikke eiendommen hadde ligget i et Side:216 regulert bolig- og industristrøk, men i et vanlig jordbruksområde. Jeg stemmer etter dette for herredsrettens resultat, men da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon. Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten. Etter min mening er det grunn til å trekke i forgrunnen de opplysninger om Hadeland-almenningens opprinnelse og om bruken i tidens løp som domstolene har tillagt vekt under avgjørelsen av tidligere saker. Jeg peker særlig på dommene avsagt i 1913, referert i [[Rt-1914-35]] flg., side 63, side 64-65 og side 67-69, og jeg nevner også dommer i [[Rt-1923-298]] flg. og 1938 100 flg. som kaster lys over Hadeland-dommene. Man må da legge til grunn at opprinnelig har alle eiendommer i bygdelaget uten hensyn til størrelsen vært ansett som eiere og brukere av almenningen. Dette at alle som hadde eiendom hvor det ble drevet det minste jordbruk, fikk rett til almenningen, har også preget praksis i de siste 100 år. Jeg nevner her at i slutten av forrige århundre godtok almenningsstyret bruk på 1 1/2, 2 og 3 dekar, og at disse avgjørelser senere ble respektert. Etter Høyesteretts dommer i 1913 ble det påkjent en rekke nye saker av en voldgiftsrett frem til 1923, og under denne rettspraksis ble bruk helt ned til 2 dekar kjent almenningsberettiget. Men senere, særlig fra 1940-årene, synes de forskjellige almenningsstyrer i den tidligere Hadeland-almenning: Brandbu, Thingelstad, Gran, Lunner og Jevnaker å ha stabilisert en praksis på en grense mellom 4 og 5 dekar. Jeg finner det derfor riktig å ta utgangspunkt i de opplysninger som jeg her kort har gjengitt om den tidligere Hadelandalmenning, og finner at det vil stemme best med rettspraksis, om man anerkjenner Norstrøms eiendom som almenningsberettiget. Jeg tar da utgangspunkt i at det mellom herredsretten og lagmannsretten er overensstemmelse for så vidt angår spørsmålet om arealet på 4,794 dekar tilfredsstiller det vanlige minstekrav. Når det gjelder vurderingen i den foreliggende sak er jeg enig med lagmannsretten, og jeg kan tiltre lagmannsrettens domsgrunner. Jeg legger da vekt på at arealet tidligere var en del av hovedbrukets innmark, og at jeg må legge til grunn at Norstrøm selv vil dyrke, og er i ferd med oppdyrking av de 4-4 1/2 dekar mark det her gjelder med frukt, bær, grønnsaker og poteter. Under disse forhold står jeg fremmed overfor den tanke at arealet ikke desto mindre skulle ha tapt sin karakter av jordbrukseiendom. For meg er det da avgjørende at Norstrøm tilfredsstiller det vesentligste krav etter rettspraksis vedrørende denne almenning, at han ved å drive bruket vil og kan skaffe seg en inntekt i penger eller i naturalier, som ikke kan sies å være ubetydelig. Under disse forhold mener jeg at man må være varsom med Side:217 å legge for stor vekt på de andre omstendigheter som førstvoterende nevner: Norstrøms angivelige motiv til først og fremst å ville skaffe seg en bolig på stedet, at han ikke av erverv er knyttet til jordbruket, at eiendommen nå ligger i et regulert område, og at kjøpesummen på 2 kroner pr. m2 synes påvirket av en sentral beliggenhet. Jeg nevner til slutt at jeg ikke kan se at innredningen av huset taler mot den løsning som jeg er kommet til. Huset er etter min mening et vanlig bolighus med redskapsbod og med tilstrekkelig plass i kjelleren til å ta vare på den avling det her gjelder. Etter det resultat jeg er kommet til, bør den ankende part betale saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Arne Norstrøm kjennes for sin eiendom Strandbakken, g.nr. 141 b.nr. 68 i Jevnaker, eiendoms- og bruksberettiget i Jevnaker almenning fra og med bebyggelsen av eiendommen. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Jevnaker almenning til Arne Norstrøm 2 500 - to tusen fem hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Eckhoff. Dommer Skau: Likeså. Justitiarius Wold: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Helgesen. Jeg skal tilføye: Vi står i denne sak overfor et grensetilfelle. Avgjørelsen bør da følge den oppfatning som har festnet seg på grunnlag av rettspraksis og den praksis som følges av almenningene. For Jevnaker almenning har etter hvert den praksis festnet seg at det som vilkår for almenningsrett kreves at eiendommen som jordbruk må ha et minsteareal på ca. 5 mål. Skal eiendommer med mindre areal enn 5 mål tilkjennes almenningsrett, må det foreligge særskilte grunner som til tross for den begrensede utstrekning likevel utpeker eiendommen som tilhørende jordbruket. Dette er etter min mening også i godt samsvar med den rettspraksis som foreligger for Hadeland-almenningene. Jeg viser til [[Rt-1914-35]] flg., særlig side 63, 64, 65 og 67. I denne sak foreligger ingen slike særskilte grunner, - men tvert imot flere forhold nevnt av førstvoterende som viser at den eiendom det gjelder ikke kan henregnes til de landeiendommer hvorpå det drives jordbruk. Norstrøms eiendom er hverken etter sin «naturlige beskaffenhet, sin bebyggelse eller anvendelse» et vanlig selveierbruk på landsbygden, men en villaeiendom som er utskilt i et regulert bolig- og industristrøk. En sak av denne art har så vidt jeg kan se tidligere ikke vært forelagt Side:218 domstolene. Etter min mening bør man da være varsom med å legge avgjørende vekt på at tomten har en arealutstrekning som i et alminnelig landbruksstrøk kanskje ville kunne godtas som almenningsberettiget. I et grensetilfelle som det foreliggende, hvor eiendommens utstrekning ikke overskrider hva der kan karakteriseres som en noe stor villatomt, antar jeg at det vil stride mot en naturlig og alminnelig oppfatning å bedømme eiendommen som en jordbrukseiendom. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon. Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Wang med domsmenn Einar Prestkvern og Ole Larsen): - - - Saksforholdet er følgende: Saksøkeren har siden 1952 vært ansatt ved Randsfjord Glassverk, Jevnaker, fra mai 1953 som disponent. Da han var bosatt i Hønefoss, gikk han i 1955 til innkjøp av tomt og satte straks i gang med husbygging. Huset var ferdig til innflytning ved årsskiftet 1955/56. Eiendommen, som ligger innenfor Jevnaker bygningsdistrikt, har et areal på 4 794 m2 og består i sin helhet av tidligere dyrket mark. Eiendommen er bebygget med en moderne villa i 1 1/2 etasje, oppført av reisverk i tre og utvendig kledd med eternittplater. Huset har en grunnflate på 114 m2 med 2 stuer, kjøkken, soveværelse og bad i 1. etasje. I 2. etasje er det 4 soverom, tilsammen ca. 35 m2, og en rommelig gang med innebygget kott, skap m.v. Av soverommene er de 2 ennå ikke ferdig innredet. Det er ikke bygget og er heller ikke eierens mening å bygge noe uthus på eiendommen. Eieren er gått i gang med selv å opparbeide eiendommen. Av arealet er i dag ca. 0,5 da. tillagt som plen med tilplantede frukttrær, og et noe mindre areal utgjøres av bær- og grønnsakhave. For øvrig er ca. 2,5 da. i år utlagt til potetåker. Det dyrkede og dyrkbare areal av eiendommen utgjør mellom 4 og 4,5 da. Kjøpesummen for tomten var kr. 2 pr. da. eller tilsammen kr. 9 588, og huset er oppgitt å ha kostet kr. 70-75 000, heri ikke innbefattet verdien av eierens ganske betydelige arbeidsinnsats. - - - Retten skal bemerke: Selv om eiendommen Strandbakken etter sitt areal og de dyrkingsmuligheter som foreligger kan sies å tilfredsstille de minstekrav som vanligvis stilles forat en eiendom kan anerkjennes som almenningsberettiget, kan retten likevel ikke finne at eiendommen er av den beskaffenhet at den etter vanlig oppfatning kan sies å være en landeiendom tilhørende jordbruket, og som sådan å tilkomme bruksrett i almenningen. Retten legger for så vidt vekt på at Strandbakken har karakteren av en villaeiendom og den ligger i et utpreget villa- og industristrøk og innenfor bygningsdistriktet. Arealet er visstnok større enn vanlig for villatomter i strøket, og det er vel mulig at saksøkeren har skaffet seg en så vidt stor tomt med henblikk på å drive en del havebruk i sin fritid, men likevel er det en eiendom hvor bebyggelsen, boligen, fremtrer som det helt prinsipale, og hvor tomten må sees som et aksessorium til huset. Villaen kan Side:219 ikke sees å være innredet med jordbruks-(havebruks-)virksomhet for øye og det er ikke oppført noe uthus. Etter husets størrelse kan naturligvis en del av kjelleren nyttes til lagring av frukt, men noen særskilt innredning av kjelleren av hensyn til dette formål er ikke foretatt. Den økonomiske betydning av de havebruk som drives og aktes drevet på eiendommen fremtrer som så vidt underordnet i forhold til husets verdi og eierens personlige virke, at det neppe vil være berettiget å anse Strandbakken som en eiendom «som etter sin beskaffenhet og benyttelse må ansees som tilhørende jordbruket», jfr. uttrykksmåten i høyesterettsdommen av 1913 (Rt.1914 35 f.f. spes.side 46). - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommer Johs. Rivertz og tilkalte dommere sorenskriverne G. Kloumann og Finn Palmstrøm med domsmenn Kristen Aas og Abraham Horn): - - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn, herredsretten og skal bemerke: Lagmannsretten er enig med herredsretten i at den ankende parts eiendom etter sitt areal og de dyrkingsmuligheter som foreligger, oppfyller de minstekrav som etter rettspraksis må stilles for å anerkjenne eiendommen som almenningsberettiget. Etter det inntrykk lagmannsretten under åstedsbefaringen har fått av eiendommen, antar den imidlertid - i motsetning til herredsretten - at eiendommen etter sin beskaffenhet og benyttelse må ansees som tilhørende jordbruket. Herunder tar lagmannsretten i betraktning at det havebruk som drives og aktes drevet er av såpass stor økonomisk betydning i forhold til eierens personlige yrke, at dette i avgjørende grad bidrar til å gi eiendommen karakter av jordbruk og ikke bare av tomt. På grunnlag av Norstrøms partsforklaring går lagmannsretten ut fra at han gikk til anskaffelse av en eiendom av slik størrelse og beskaffenhet med henblikk på å drive havebruk som bibeskjeftigelse, idet han spesielt er interessert i og har kjennskap til fruktdyrking. Han har spesialutdannelse som fruktpakker. I tilknytning hertil bemerkes at lagmannsretten ikke legger noen vekt på den ankende parts stilling som disponent, idet almenningsretten antas å tilligge eiendommen som sådan uten hensyn til eierens personlige stilling. Lagmannsretten finner heller ikke at den oppførte bolig fremtrer som det helt vesentlige, og at eiendommen for øvrig må sees som et aksessorium til huset. Ellers er kjelleren vel skikket for lagring av frukt og det kan ikke tillegges noen betydning at hyller eller annen innredning foreløpig mangler. Lagmannsretten legger ikke, som herredsretten, noen avgjørende vekt på eiendommens beliggenhet innenfor byggebeltet. Når det er reist spørsmål om den ankende part kan kreve anvendt materialer til et såpass kostbart hus som det oppførte, er det tilstrekkelig å vise til den ankende parts påstand pkt. 2, som omfatter «nødvendig jordbruksmessig bebyggelse». Alle forhold tatt i betraktning er lagmannsretten etter det anførte kommet til det resultat at eiendommen bør anerkjennes som almenningsberettiget, Side:220 idet det dog må antas at det her foreligger et grensetilfelle. Det tilføyes at lagmannsretten finner støtte for resultatet i rettspraksis, bl.a. i høyesterettsdom i [[Rt-1914-35]]. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
