Rediger Høyesterett: Rt-1960-468

Fritekst:

Dommer Bendiksby: Ved Moss byretts dom av 2. desember 1959 ble A dømt for forseelse mot straffelovens §393 til en bot stor 50 kroner, subsidiært fengsel i 5 dager. Videre ble han dømt til å betale erstatning til fornærmede, B, med 16 kroner. Dommen var avsagt under dissens, idet rettens formann - dommerfullmektigen - stemte for frifinnelse. Domfelte har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen, idet han har gjort gjeldende at det forhold som byretten har funnet bevist ikke rammes av straffelovens §393. Jeg nevner først at ankefristen utløp den 28. desember 1959, mens domfelte først den 3. januar 1960 henvendte seg på politikammeret og meddelte at han ville anke. Etter det som er opplyst må jeg gå ut fra at dette skyldtes, at domfelte fra før jul til 3. januar hadde vært syk og sengeliggende på en hytte hvor han bodde alene. Jeg antar etter dette at anken må godtas som rettidig, jfr. straffeprosesslovens §384. Jeg er kommet til det resultat at anken må bli å forkaste. Byretten har som grunnlag for domfellelsen funnet bevist at domfelte forsettlig trillet de 2 rørene ut av haven og slik at det ene røret trillet ca. 150 meter nedover en skråning, og videre at dette har påført eieren uleilighet og utgifter. Han gjorde dette fordi han ville fjerne rørene fra den eiendom hvor de var lagt, på grunn av uoverensstemmelser med eieren. Etter min oppfatning må denne handling karakteriseres som en «forføyning» i lovens forstand. Forholdet ligger her annerledes an enn i de rettsavgjørelser som byrettens mindretall har nevnt. Det som var det sentrale i disse tidligere saker var, så vidt jeg forstår, forrykkelse av besittelsen, et forhold som §392 tar sikte på å ramme. §393 rammer etter min oppfatning andre forføyninger - ikke bare juridiske disposisjoner som forsvareren har hevdet - når den berettigede derved påføres tap eller uleilighet. Dette siste innebærer en viktig begrensning. Side:469 Jeg stemmer for slik kjennelse: Anken forkastes. Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Leivestad, Eckhoff og Thrap: Likeså. Av byrettens dom (kst. sorenskriver Arne Rikheim med domsmenn Charlotte Brynhildsen og Øistein Løkke): - - - Rettens flertall, de to domsmenn finner at den handling som er beskrevet i forelegget, å flytte de 2 sementrør utenfor haveporten og la det ene rulle nedover en skråning, er å forføye over sementrørene. Rettens mindretall, formannen, finner at dette ikke kan karakteriseres som å forføye over en løsøregjenstand, og henviser til dommer i [[Rt-1913-193]], 1953/181 og 1958/1147. I alle disse tilfellene forelå det en besittelsestagning, men forut for denne var det også en flytning av gjenstanden. Dette ble ikke karakterisert som en forføyning etter §393. Det mindre, bare å flytte gjenstandene, kan da heller ikke være forføyning. Ellers ville man få det resultat at hvis tiltalte i dette tilfelle ikke bare hadde flyttet gjenstandene, men også tatt dem i sin besittelse, ville være straffri, men at han når han bare flytter vil være å straffe. - - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt