Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Eckhoff: I februar 1951 overdro konsul Lars Christensen, som bor i New York, 3783 aksjer i A/S Antarctic, Tønsberg, til A/S Kosmos ved skipsreder Anders Jahre for 900 kroner pr. aksje. Christensen hadde selv et par ukers tid før overdragelsen ervervet aksjene fra Thor Dahls aksjeselskaper for 810 kroner pr. aksje. Tønsberg ligningsnemnd foretok 14. desember 1956 under henvisning til byskattelovens §46 annet ledd, jfr. §113 nr. 1, etterligning av fortjenesten på 340 470 kroner med et skattebeløp til staten på 201 468 kroner og til kommunen med 66378 kroner. Christensen mente at det ikke var noen hjemmel for ligningen i skatteloven, og han klaget til overligningsnemnda, som imidlertid fastholdt ligningen. Etterat det var holdt utpantning for skattebeløpene, ble tvisten mellom Christensen på den ene side og staten og Tønsberg kommune på den annen side overført til behandling i søksmåls former for Sandar namsrett. Ved dom avsagt av Sandar namsrett 2. juli 1958 ble utpantningen og ligningen stadfestet, og konsul Lars Christensen dømt til å betale 3 500 kroner i saksomkostninger. Avgjørelsen ble påanket til Agder lagmannsrett, som avsa dom i saken 18. januar 1960. Ved dommen ble namsrettens avgjørelse stadfestet, men saksomkostninger ble ikke tilkjent, hverken for namsretten eller for lagmannsretten. Konsul Lars Christensen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt påstand: «Sandar namsretts utpantningsforretning av 6. mars 1957 og den til grunn for denne liggende etterligning av 14. desember 1956 ved Tønsberg ligningsnevnd oppheves. Lars Christensen tilkjennes saksomkostninger så vel for namsrett og lagmannsrett som for Høyesterett.» Fra statens og kommunens side er det påstått: «Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at den ankende part tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Side:578 Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som den forelå for lagmannsretten. Den ankende part har på alle vesentlige punkter begrunnet sin påstand på samme måte som det ble gjort for namsretten og lagmannsretten. Det hevdes således: 1. at salget av aksjene fra Christensen til Kosmos ikke rammes av bestemmelsen i byskattelovens §46 annet ledd, 2. at det ikke foreligger en skattbar fortjeneste, 3. at Christensen som bosatt i U.S.A. må være fritatt for beskatning etter bestemmelsen i §10c, og endelig 4. at fritagelse må følge av skatteavtalen 17. juni 1949 mellom Norge og U.S.A., jfr. lov av 28. juli 1949 nr. 15. 1. Jeg er enig med namsretten og lagmannsretten i at salget av aksjene i Antarctic må ansees som en overdragelse av en vesentlig del av Antarctics virksomhet. I den sammenheng viser jeg til begrunnelsen i dommene, og legger særlig vekt på at Kosmos tidligere hadde 240 aksjer, fikk ved bytteavtalen Framnæs-Antarctic 3 783 aksjer, og at Kosmos ut på sommeren samme år ytterligere ervervet 978 aksjer, således at Kosmos i alt sikret seg 5001 aksjer eller 50,01 % av aksjekapitalen. Jeg antar for øvrig at namsretten og lagmannsretten har bedømt forholdet rett, når man har funnet at kjøperen Kosmos' (Jahres) motiv må ha vært å sikre seg ledelsen av Antarctics virksomhet, og at selgeren Christensen må ha vært klar over at dette var bakgrunnen for aksjesalget. 2. Den ankende part har videre fremholdt at ligningsmyndighetenes beregning av gevinsten er uriktig. Så vidt sees har namsretten og lagmannsretten holdt seg til overligningsnemndas begrunnelse, som jeg derfor gjengir: «Innsigelsen er rettet mot den måte gevinsten er beregnet på, og forutsetter at gevinsten skal settes til differansen mellom salgsbeløpet for aksjene og den til aksjene svarende andel av selskapets egenkapital. Hvis denne fremgangsmåte - som er den vanlige - var anvendbar i det foreliggende tilfelle, er det riktig at det neppe ville fremkommet noen gevinst. Aksjenes statusverdi pr. salgstidspunktet oversteg nemlig aksjenes salgskurs. Det fremgår av etterligningsvedtaket at Lars Christensen, umiddelbart før salget til Anders Jahre/Kosmos A/S, hadde kjøpt de samme aksjer hos Thor Dahls Hvalfangerselskap A/S og Thor Dahl A/S. Også denne aksjeoverdragelse antas å gi grunnlag for beskatning etter §46 annet ledd (at beskatning ble unnlatt skyldes for øvrig at gevinsten ville blitt helt ubetydelig). Når en selgende gruppe tidligere har opptrådt som kjøpende gruppe, antar overligningsnemnda, i samsvar med Riksskattestyrets uttalelse i Utv. VIII side 85, at en ved fikseringen av den selgende gruppes kostpris må ta utgangspunkt i det som faktisk er betalt for den forholdsmessige andel av selskapets aktiver. Først derved når en frem til «det sannsynlige virkelige forhold og den ved avhendelsen vunne fortjeneste». I nærværende tilfelle har en ikke trukket inn selskapets status og omregnet aktivene til det som er betalt Side:579 for dem ved Lars Christensens kjøp. Dette skyldes at selskapets egenkapital ikke kan ha endret seg i den meget korte tid Lars Christensen eide aksjene. En gevinstberegning basert på kjøpe- og salgskurs gir da samme resultat som den mer omstendelige beregning via selskapets regnskaper med justering av aktivene m.v. Den fremgangsmåte som er nyttet for å finne frem til den skattepliktige gevinst, antas således å måtte fastholdes som riktig.» Det vil fremgå av det som her er sagt at Christensen mener at det var en feil, når ligningsmyndighetene har tatt utgangspunkt i hva der fra hans side ble betalt for aksjene til Thor Dahl-selskapene. Man skal etter Christensens mening legge til grunn Antarcties bokførte egenkapital eller nærmere bestemt den del som svarte til aksjeposten, og under denne forutsetning er det på det rene at det ikke foreligger noen gevinst, fordi aksjene ble solgt under den matematiske verdi i februar 1951. Etter min oppfatning er det naturlig å ta det utgangspunkt for bedømmelsen at Christensen i sin eiertid har hatt en fortjeneste på 340470 kroner. Det forekommer meg utvilsomt at den «ved avhendelsen vunne fortjeneste» i den foreliggende sak er forskjellen mellom hva aksjene kostet i kjøp og det de utbrakte ved salget. I denne sammenheng nevner jeg at det etter dommen i Wessel Holst-saken ( [[Rt-1953-994]] flg.) er avvikende meninger om gevinstberegningen etter §46 annet ledd. Loven og forarbeidene gir ikke et bestemt direktiv, og det foreligger heller ikke noen entydig rettspraksis på dette punkt. Noen hevder at man skal foreta beregningen som om aksjeselskapet hadde solgt en tilsvarende del av sin virksomhet, jeg viser bl.a. til Riksskattestyrets uttalelse i Utvalget 1960 238 flg., Thomle note 5 til §46, Fagernæs side 258 og Vik i Utvalget 1960 448 flg., og hovedregelen blir da at det tas utgangspunkt i selskapets kapital, dog med det unntak at når de selgende aksjonærer har ervervet aksjene ved et tidligere gruppesalg, legger man til grunn hva der er betalt for aksjene eller andelen. Det er dette synspunkt ligningsmyndighetene har bygget på i vår sak. Andre har ment at man må legge vekt på at det er aksjonærene som selger, og at det er aksjonærenes fortjeneste som skal beregnes, jfr. Kvisli Skatterett note side 136-137 og Skottun Håndbok side 189. Etter deres mening må man overalt ta utgangspunkt i aksjonærenes kostpris og ikke i selskapets egenkapital. Jeg ser det så at det i den foreliggende sak ikke er grunn til å avgjøre det mer omfattende spørsmål som her er berørt, for enten man godtar den ene eller den annen av de to oppfatninger som er dokumentert, blir resultatet at Christensens kostpris for aksjene må være bestemmende for fastsettelsen av inntekten. 3. Som nevnt hevder den ankende part at beskatning etter §46 annet ledd av fortjenesten bare skal finne sted «forsåvidt den efter lovens bestemmelser forøvrig skulde være skattbar», og det er i denne sammenheng vist til §10c, som setter det vilkår for Side:580 utlendings skatteplikt, at han «utøver eller deltar i noen næringsdrift eller virksomhet der drives eller bestyres her i riket - - -». Det er erkjent fra statens og kommunens side i saken at det kreves at også dette vilkår må oppfylles, for at man kan fastslå om det foreligger skatteplikt på Christensens hånd. Den ankende part har nevnt at foreligger det et vanlig aksjesalg, er det klart at han må fritas etter bestemmelsen i §10c. Men han har videre fremholdt at selv om transaksjonen måtte gå inn under §46 annet ledd, er det ikke dermed sagt at kravet etter §10c er fylt, fordi vilkårene for beskatning etter de to bestemmelser ikke er identiske. I denne sammenheng bør det nevnes at den ankende part er enig i at det i og for seg ikke har betydning at Christensen bare var eier av aksjene en kort tid. Jeg er også her kommet til det samme resultat som namsretten og lagmannsretten. Det er på det rene at Christensens salg av aksjene er foretatt i et fullt gyldig aksjeselskap, men salget er etter bestemmelsen i §46 annet ledd behandlet som om Christensen personlig hadde eiet og solgt en tilsvarende del av næringen. Etter min mening er det da nærliggende i forhold til bestemmelsen i §10c å se saken på den måte, at dermed må også kravet til utøvelse av eller deltagelse i næringsvirksomhet ansees tilfredsstillet. 4. Den ankende part fikk ikke medhold i sin prosedyre for namsretten om at skatteavtalen mellom Norge og U.S.A. måtte frita ham for beskatning. Han frafalt innsigelsen for lagmannsretten som dommen viser, og han tok ikke spørsmålet opp i ankeerklæringen. Regjeringsadvokaten har protestert mot at innsigelsen først fremsettes under hovedforhandlingen. Jeg finner under henvisning til tvistemålslovens §375 annet ledd at motpartene har rimelig grunn til å motsette seg denne endring i anken, men tilføyer at jeg anser ankegrunnen ubeføyet i realiteten. Jeg antar at når vilkårene foreligger for beskatning etter byskattelovens §46 annet ledd, jfr. §10c, vil man ikke kunne begrunne fritagelse med hjemmel i overenskomsten. Jeg er når det gjelder saksomkostningene enig med lagmannsretten. For Høyesterett antar jeg at omkostningene bør oppheves, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd i. f. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Helgesen og Gaarder: Likeså. Justitiarius Terje Wold: Jeg er også i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, men finner - når det gjelder Side:581 spørsmålet om det foreligger fortjeneste som er skattepliktig etter §45 annet ledd - grunn til å tilføye følgende: Jeg legger til grunn at skatteobjektet etter byskattelovens §46 annet ledd ikke er gevinsten ved salget av aksjene, men den fortjeneste aksjeselskapet Antarctic selv i tilfelle ville hatt ved salg av en tilsvarende del av sin «næring eller virksomhet». Dette er i samsvar med lovbestemmelsens formål, og er også lagt til grunn av namsretten og lagmannsretten. Jeg viser for øvrig til Bugge side 109, Fagernæs side 258, Thomle note 5 til §46, Vik i Utvalget 1960 448 flg. og særlig til Riksskattestyrets uttalelse av 14. juni 1960 i Utvalget 1960 238 flg. Lars Christensen hadde ervervet de aksjer han solgte ved et tidligere gruppesalg fra Thor Dahls Hvalfangerselskap A/S og Thor Dahl A/S. Jeg er enig med namsretten og lagmannsretten i at også dette salg gikk inn under §46 annet ledd. Jeg legger videre til grunn at vi i saken bare har å gjøre med et tidligere gruppesalg, idet vi mangler tilstrekkelige opplysninger for å bedømme om også Dahl-selskapenes kjøp av aksjene hos A/S Blaahval falt inn under byskattelovens §46 annet ledd. Det første gruppesalg - salget fra Dahl-selskapene til Lars Christensen - ga ikke noen fortjeneste som i henhold til byskattelovens §46 annet ledd kunne beskattes på Dahl-selskapenes hånd. Hadde A/S Antarctic selv solgt en tilsvarende del av sin «næring eller virksomhet» til Lars Christensen, ville dette ikke gitt selskapet noen fortjeneste. Salget skjedde til en kurs for aksjene på 270, og denne pris lå lavere enn den på aksjene fallende forholdsmessige del av selskapets egenkapital. Selskapet selv ville således ha solgt ikke med fortjeneste, men med tap. Spørsmålet er imidlertid om det annet gruppesalg som denne sak gjelder - salget videre fra Lars Christensen til Anders Jahre - kommer i en annen stilling. Her er forholdet at heller ikke dette salg ville gitt selskapet noen fortjeneste dersom selskapet selv hadde solgt en tilsvarende del av sin «næring eller virksomhet». Salget ga Lars Christensen en fortjeneste på aksjene på 340470 kroner, men denne salgssum for en tilsvarende part i selskapets eiendeler lå fremdeles under selskapets egenkapital. På selskapets hånd ville derfor også dette salg gitt tap og ikke fortjeneste. - Dersom man ser de to gruppesalg isolert, vil resultatet bli at heller ikke det annet gruppesalg gir noen fortjeneste som kan beskattes på Lars Christensens hånd i henhold til byskattelovens §46 annet ledd. Imidlertid er det de samme aksjer som er solgt ved de to påfølgende gruppesalg som begge var ledd i den samme økonomiske operasjon. Jeg antar at man da i dette tilfelle må se de to gruppesalg i sammenheng, og bedømme forholdet som om selskapet selv hadde foretatt begge gruppesalg. Det riktige synspunkt blir da etter min mening at selskapet på første gruppesalg ville hatt et tap som reduserer egenkapitalen i samsvar med den pris selskapet oppnådde. Dette ville kommet til uttrykk ved bokføring i selskapets bøker. Når selskapet deretter foretar gruppesalg nr. 2, oppnår selskapet en fortjeneste i forhold Side:582 til den egenkapital som var resultatet av det første gruppesalg. Det foreligger da en gevinst som etter §46 annet ledd er skattbar på aksjonærgruppens hånd. Jeg forutsetter - på samme måte som lagmannsretten og namsretten - at det mellom første og annet gruppesalg ikke har funnet sted noen endring i selskapets formuesstilling. Jeg må innrømme at et forhold som i denne sak nok ikke var det lovgiveren i første rekke tenkte på da vi fikk bestemmelsen i skattelovens §46 annet ledd i 1921, men resultatet dekkes av den utforming lovbestemmelsen har fått, og det er begrunnet ut fra det hensyn at det åpenbart har vært lovgiverens mening at gruppesalg av et selskaps virksomhet eller næringsdrift ikke skal følge reglene for aksjonærbeskatning, men de regler skatteloven har om inntektsbeskatning av fortjeneste ved salg av driftsmidler eller av næring og virksomhet. To gruppesalg som står i slik sammenheng som i dette tilfelle, hvor det er de samme aksjer som selges, skal etter loven bedømmes som om det var selskapet selv som på forretningsmessig basis begge ganger solgte den til aksjene svarende del av sin forretning. Jeg nevner til slutt at byskattelovens §46 annet ledd (landsskattelovens §54 annet ledd) nå er 40 år gammel. Som nevnt av førstvoterende har bestemmelsen både i praksis og i teorien vært tolket forskjellig. Det synes derfor å være god grunn til nå å ta lovbestemmelsens utforming opp til ny vurdering på grunnlag av de erfaringer man har gjort i praksis. - - - Av namsrettens dom (sorenskriver H. Th. Knudtzon): Den 14. desember 1956 besluttet Tønsberg ligningskontor - med hjemmel i byskattelovens §46 annet ledd, jfr. §113, å foreta etterligning av «Den selgende aksjonærgruppe i A/S Antarctic v/konsul Lars Christensen, New York» for en inntekt på kr. 340 400. Ved ligningen ble kommuneskatten til Tønsberg satt til kr. 66 378 og statsskatten til kr. 201 468. Bakgrunnen for den foretatte etterligning fremgår av bedriftsrevisor Keilens notat av 3. juli 1956 etter undersøkelser hos Thor Dahls Hvalfangerselskap A/S og A/S Thor Dahl. Notatet, som i sin helhet er gjengitt i ligningsnemndas vedtak, lyder slik: «Skipsreder Winge Sørensen, Høyesterettsadvokat P. Irgens Odberg og regnskapssjef Pettersen var tilstede ved undersøkelsen den 28. juni 1956. I Thor Dahls Hvalfangerselskap A/S var det på konto for «Aksjer i Antarctic» pr. 30. sept. 1950 bokført kjøp av 3586 aksjer hvorav 2876 aksjer ble kjøpt (i mars 1950) av Hvalfangerselskapet Blaahval A/S, Oslo. Dessuten er det fra 24. oktober 1950 til 13. januar 1951 bokført en rekke småkjøp av de samme aksjer slik at det samlede antall pr. 13. januar 1951 var 3658. I A/S Thor Dahl var det på konto for «Aksjer i Antarctic» pr. 30. september 1950 bokført kjøp av 125 aksjer som også ble kjøpt av Hvalfangerselskapet Blaahval A/S, Oslo (i mars 1950). Alle disse aksjene, tilsammen 3 783 stk. ble så i februar 1951 Side:583 overdratt til Lars Christensen for en kurs av kr. 810 pr. aksje (tilsvarende ca. 270 %). Fortjenesten som begge selskaper hadde på transaksjonen, kr. 2 680,50 pluss kr. 920,25, ble inntektsført i selskapets regnskaper. Hensikten med kjøpene av aksjene var at Lars Christensen ville nytte dem som bytteobjekt for å kunne få fatt på aksjer i Framnæs mek. Værksted. Dette hadde tidligere vært i familien Christensens eie. Skipsreder Anders Jahre i A/S Kosmos som eide 1000 aksjer (25 %) i Framnæs, ville nemlig ikke selge, men var villig til å bytte med Antarctic-aksjer. Det ble videre opplyst at Lars Christensen på samme tid (visstnok i februar 1951) byttet sine Antarctic-aksjer mot Framnæs-aksjer: 3 783 aksjer i Antarctic à kr. 900 kr. 3 404 700 v 1 000 » i Framnæs à » 1 850 » 1 850 000 Kontant oppgjør kr. 1 554 700 Lars Christensens fortjeneste på Antarctic-aksjene blir da: Kjøp 3 783 aksjer à kr. 810 kr. 3 064 230 v salg 3 783 » à » 900 » 3 404 700 Kr. 340 470 Salgskursen blir således 300 %». - - - Saksøkeren har til begrunnelse for sin påstand i det vesentlige anført følgende: Etter hovedregelen i byskattelovens §37 annet ledd, er fortjeneste ved salg av aksjer skattefri. Det benektes at unntaksregelen i skattelovens §46 annet ledd, finner anvendelse i dette tilfelle. Ved fortolkningen av lovstedet må man ha for øye den endring som lovutkastet var gjenstand for under behandlingen i Stortinget, og som bl.a. er omhandlet i dommer Bahrs votum i høyesterettsdom inntatt i [[Rt-1953-994]] flg. I proposisjonen het det nemlig: «Når alle aktier... at der i virkeligheten tilsiktes ervervelse av selskapets eiendeler eller...» og videre: «... og den ved ervervelsen vundne fortjeneste... skattlegges under ett hos selskapet eller hos vedkommende gruppe av aksjonærer.» Etter forestilling fra Christiania Rederiforening i brev til Finansdepartementet av 21. september 1920 kom bestemmelsen til å lyde slik: «Når alle aktier... at der i virkeligheten tilsiktes salg av selskapets eiendeler...». På samme måte kom slutten av bestemmelsen til å lyde slik: «... skattlegges under ett hos vedkommende selgere.» Med andre ord spørres det ikke om kjøperens hensikt med ervervelsen av aksjene, men om selgerens hensikt. Det må her stilles meget strenge krav til beviset forat det i det konkrete tilfelle dreier seg om noe annet og mere enn et ganske ordinært salg av en aksjepost. Den omstendighet at Lars Christensen her solgte 3 783 av de tilsammen 10 000 aksjer i Antarctic eller 37,83 % av aksjene i selskapet, danner i og for seg intet bevis i så måte. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til at enn ikke den omstendighet at samtlige aksjer i et selskap overdras, alene er tilstrekkelig til å bringe forholdet inn under §46 annet ledd. Den foreliggende rettspraksis viser tydelig at det bestemmelsen Side:584 direkte sikter på, er tilfeller hvor salget av aksjene har dekket salget av en fast eiendom ( [[Rt-1931-72]] flg.) eller hvor det i realiteten har dreiet seg om en kompanjongs overføring av sine interesser i en forretning til sine kompanjonger (Oslo byretts dom i Utv. 7, side 63). I slike tilfeller er det på det rene at salget av aksjene tilsikter henholdsvis salg av selskapets eiendom eller av den av selskapet drevne næring eller virksomhet - helt eller delvis. Annerledes forholder det seg i nærværende sak. Hvilke mål Jahre måtte ha forfulgt spiller ingen rolle. Avgjørende må det derimot være at salget for det første ikke avstedkom noen som helst endring i A/S Antarctics stilling, hverken regnskapsmessig, med hensyn til ledelsen eller på noen som helst annen måte, og for det annet at Lars Christensen for sitt vedkommende ikke la - eller kunne legge - noe annet i overdragelsen av aksjene enn at det var noen verdipapirer som på denne måte skulle skifte eier. Selv var han ved ervervelsen av aksjene ikke blitt eier av noen del av A/S Antarctics eiendeler. Han kunne følgelig heller ikke overdra noen slik andel. Det hevdes videre at ligningsmyndighetene har nyttet en ulovhjemlet fremgangsmåte ved beregningen av fortjenesten på transaksjonen. Finner først §46 annet ledd, anvendelse, er den rette - og den i alminnelighet nyttede fremgangsmåte - å beskatte differansen mellom kjøpesummen for aksjene og disses verdi beregnet som en forholdsmessig del av selskapets egenkapital etter regnskapet. Går man frem på dette vis, unngår man dobbeltbeskatning. I nærværende sak ville det - om den rette fremgangsmåte hadde vært nyttet - overhodet ikke blitt noe til beskatning, idet hver aksje i Antarctic beregnet etter selskapets egenkapital ifølge regnskapet var verd ca. kr. 1 200. Endelig hevdes at Lars Christensen ikke er skattepliktig til Norge. Etter den forandring som utkastet til §46 annet ledd, undergikk i Stortinget, jfr. ovenfor, er det på det rene - og nå også anerkjent ved rettspraksis - at det her ikke dreier seg om beskatning på selskapets hånd, men hos vedkommende aksjonær. Uten positiv lovhjemmel kan man ikke skattlegge en utlending etter §46 annet ledd. Det bestrides at §10, c, inneholder noen slik hjemmel. Under enhver omstendighet må imidlertid Lars Christensen som bosatt i De forente Stater nyte godt av de særfordeler som skatteavtalen mellom Norge og U.S.A. tilsikrer de to lands innvånere. De saksøkte har i det vesentlige anført følgende: Formålet med lovendringen i 1921 var å gi ligningsmyndighetene adgang til å skjære gjennom alle fiksjoner og å se hen til det aksjene i realiteten representerer, nemlig de forholdsmessige andeler av samlede aktiva minus passiva eller med andre ord en så og så stor del av selskapets virksomhet. Finner man at et salg av aksjer i realiteten er en overdragelse av selve bedriften - eller en forholdsmessig del av den - skjærer man gjennom og fastslår at da gjelder ikke den vanlige regel om skattefrihet ved fortjeneste på salg av aksjer. Med andre ord fanger man inn til beskatning de tilfeller hvor overdragelsen p.g.a. aksjeselskapsformen ellers ville vært fritatt for beskatning. Det spiller i denne forbindelse ingen som helst rolle om Side:585 overdragelsen har gitt seg utslag i selskapets regnskapsmessige stilling, dets organisasjon og bestyrelse, eller om den har manifestert seg på annet vis. I det foreliggende tilfelle dreiet det seg ikke om vanlig salg av aksjer, men om bytte av aksjeblokker. Det var - for å si det slik - «to store gutter som byttet interesser i bedrifter». Saksøkerens tolkning av §46 annet ledd, samsvarer ikke med den rådende rettsoppfatning, slik som den bl.a. har kommet til uttrykk i høyesterettsdommer Bangs votum i Koncertpalædommen. Det er i første rekke aksjekjøperens intensjoner det spørres etter, men aksjeselgeren må - forat §46 annet ledd, skal finne anvendelse - selv ha vært klar over disse intensjoner. Hvorom all ting er, så var i dette tilfelle Jahre - på egne vegne eller på vegne av sitt selskap A/S Kosmos - ute for å sikre seg aksjemajoriteten i A/S Antarctic, et selskap som alltid har tilhørt Jahre, Bruun og von der Lippe-gruppen. Ved vurderingen av den hele transaksjon spiller størrelsesordenen av aksjesalget - det dreiet seg som nevnt om 37,83 % av aksjene - en meget stor rolle. Den sannsynliggjør i den grad at Jahres hensikt var å erverve en vesentlig del av bedriften, at det skapes et meget sterkt prima facie bevis. Når det gjelder fremgangsmåten ved ligningen, må man holde seg for øye formålet med hele transaksjonen. Gjør man først det, er det klart at beregningsmåten er riktig. Har nemlig «den selgende gruppe» ervervet aksjene på en måte som har ledet til, eller kunne lede til, beskatning etter §46 annet ledd, så skal kjøpekursen og ikke aksjenes statusverdi legges til grunn, jfr. Hirsch «Beskatning av selgende gruppe» side 31-32. Her blir da å legge til grunn den realitet at Lars Christensen for å få tak i Framnæs-aksjene, skaffet seg en del av Antarctic-selskapet - inkorporert i Antarctic-aksjene en bloc - og meget kort tid etter videresolgte den til Anders Jahre. Når først transaksjonen er av den art at den rammes av §46 annet ledd, er Lars Christensen skattepliktig etter bestemmelsen uten hensyn til at han er bosatt i U.S.A. Avgjørende er her byskattelovens §10, c. Når nemlig en i utlandet bosatt person opptrer som «selgende gruppe» - in casu kjøper og selger en del av A/S Antarctics virksomhet - så deltar han også «i noen næringsdrift eller virksomhet der drives eller bestyres her i riket». Sluttelig hevdes det at skatteavtalen mellom Norge og U.S.A. ikke inneholder noen bestemmelse som hjemler Lars Christensen fritagelse for å betale skatt etter §46 annet ledd. Rettens bemerkninger: Retten drøfter først spørsmålet om den omhandlede transaksjon rammes av §46 annet ledd. Den bemerker innledningsvis at saksøkeren har innrømmet at overdragelsen av de 3 783 aksjer - eller 37,83 % av hele aksjestokken i Antarctic - er av en slik størrelsesorden at den ville rammes av uttrykket «for en vesentlig del» i lovstedet. Men derimot mener han - av andre grunner som er omhandlet ovenfor - at §46 annet ledd, allikevel ikke finner anvendelse. Side:586 Retten tar sitt utgangspunkt i det i innledningen siterte notat utarbeidet av bedriftsrevisor Keilen. Det fremgår av sitatet at hensikten med Lars Christensens kjøp av aksjene fra A/S Thor Dahl og Thor Dahls Hvalfangerselskap A/S var å nytte dem som bytteobjekt for å få fatt på Framnæs-aksjene hos Jahre. Framnæs hadde nemlig tidligere vært i familien Christensens eie. Videre heter det i notatet at Anders Jahre i A/S Kosmos som eiet 1000 Framnæs-aksjer, ikke hadde vært villig til å selge, men var villig til å bytte med Antarctic-aksjer. Og endelig: At Lars Christensen på samme tid (visstnok i februar 1951) byttet sine Antarctic-aksjer mot Framnæsaksjene. Det er fra saksøkerens side ikke gjort noe forsøk på å beriktige det som er anført i notatet. Retten legger da til grunn at bakgrunnen for byttetransaksjonen var den i notatet omhandlede. Av interesse i denne forbindelse er også en av høyesterettsadvokat Irgens Odberg under hovedforhandlingen fremlagt fotostatkopi av brev fra Anders Jahre & Co. A/S til A/S Thor Dahl av 13. februar 1951 hvor det innledningsvis heter: «Vår herr Anders Jahre har meddelt oss at han har avsluttet en bytteforretning med Dem, slik at 1000 aksjer pålydende kr. 1 000 i Framnæs mek. Værksted A/S overdras til Dem mot at De overdrar til oss 3 783 aksjer i Hvalfangerselskapet «Antarctic» A/S. Som mellomlag betaler vi kr. 1 554 700.» Brevskriveren har tydeligvis hatt den oppfatning at det var A/S Thor Dahl som overdro aksjeposten i Antarctic - ikke Lars Christensen personlig. Ligningsmyndighetene har dog tatt konsekvensen av den overføring til Lars Christensen som må ha funnet sted «i februar 1951». Hvilken rolle Lars Christensen personlig har spillet i hele byttetransaksjonen er uklart. Retten måtte etter høyesterettsadvokat Irgens Odbergs saksfremstilling nærmest få inntrykk av at det ble handlet på hans vegne. For den rettslige vurdering spiller det - så vidt retten forstår - ingen rolle hvordan det forholder seg hermed. Retten nøyer seg med å konstatere at allerede den 13. februar 1951 var den bytteforretning med Anders Jahre avsluttet for hvis gjennomføring Lars Christensen hadde overtatt Antarctic-aksjene fra «sine» selskaper. At det har dreiet seg om ganske kompliserte forhandlinger, hvorunder Anders Jahre også har søkt å vareta interessene til andre foretagender tillsuttet hans konsern, fremgår av siste avsnitt av brevet av 13. februar 1951. Retten siterer: «Vi kjenner til at det er truffet en tilleggsavtale hvoretter bl.a. det tomteareal som De har nordvest for Jahres Kjemiske Fabrikkers eiendom skal overdras til oss på nærmere avtalte vilkår. Ordningen av dette og det endelige formelle oppgjør går vi ut fra kan finne sted når herr Anders Jahre kommer tilbake fra utlandet.» Det viser seg således at forhandlingene om «bytteforretningen» også har gjeldt overdragelsen av et tomteareal. Resultatet av transaksjonen var at Jahreselskapet A/S Kosmos den 31. desember 1951 ifølge fremlagt aksjonæroppgave fra Antarctic eiet 5001 av det totale antall 10 000 aksjer i Antarctic, eller med andre ord at Jahre hadde sikret seg (og sitt selskap) absolutt majoritet i dette selskap, som fra gammelt av har hørt til hans gruppe: Jahre, Bruun og von der Side:587 Lippe-gruppen. Pr. 31. desember 1950 eiet Jahre og hans selskaper bare en brøkdel av aksjene i Antarctic. Høyesterettsadvokat Irgens Odberg har - som det fremgår av ovenstående - i en viss henseende påberopt seg henvendelsen fra Christiania Rederiforening til Finansdepartementet i forbindelse med lovendringen i 1921. Retten finner for sitt vedkommende mere av interesse i Rederiforeningens brev av 21. september 1920: Retten siterer: «Man har eksempler på, at et selskap er blitt erobret ved at erobreren i dypeste stillhet har oppkjøpt aksjer fra mange forskjellige og av hinannen helt uavhængige sælgere, indtil han har hat aktier nok til å kontrollere selskapet.» Rederiforeningen utvikler deretter hvorfor lovutkastet bør forandres slik som ovenfor omhandlet. Det retten har festet seg ved er at Rederiforeningen i sin vel begrunnede henvendelse til Finansdepartementet i denne overmåte viktige sak valgte som et typisk eksempel på tilfeller hvor det kunne bli spørsmål om å anvende §46 annet ledd, nettopp dette at en mann ved å kjøpe opp aksjemajoriteten i et selskap sikrer seg kontrollen over det. Retten finner at Jahres overtagelse av 37,83 % av aksjene i Antarctic - med det resultat som ovenfor er nevnt - begrepsmessig har vært å overta en tilsvarende andel av Antarctics virksomhet. Høyesterettsadvokat Irgens Odberg har villet legge det i den endring som ble foretatt i utkastet til §46 annet ledd, etter Rederiforeningens henvendelse, at det utelukkende skal være spørsmål om selgerens hensikt. Retten kan vanskelig følge ham her. Lovgrunnen for §46 annet ledd, er å fange inn beskatning av den fortjeneste som oppnås ved storsalg av aksjer under slike omstendigheter som i loven omhandlet. Eller som dommer Bang uttrykker det: «Det er et viktig prinsipp i beskatningen at det som er likt skal behandles likelig. Det må visstnok videre erkjennes å være riktig, at det i så henseende bør komme an på den økonomiske realitet i forholdet, og at det ikke bør være avgjørende, hvilke juridiske former er brakt i anvendelse. Den fortjeneste som oppnås ved et slikt storsalg finner man vanligvis ved å sammenholde aksjenes utbringende med deres regnskapsmessige verdi. Den «overpris» som er betalt, og som det - det ligger i sakens natur - ikke er betalt skatt av på selskapets eller noen aksjonærs hånd, vil vanligvis kunne føres tilbake til særlige motiver som nettopp den kjøper har som er ute for å «erobre» et selskap eller å sikre seg dets «good-will». I praksis vil det derfor oftest være en forutsetning for at det overhodet skal betales en overpris - som da med hjemmel i §46 annet ledd - skal fanges inn til beskatning, at kjøperen har hatt andre hensikter med transaksjonen enn det som er vanlig ved kjøp av et verdipapir. Men takket være den endring som ble foretatt i utkastet til §46, 2. ledd, må selgeren i tilfelle ha vært klar over situasjonen. Forøvrig har det her omhandlede problem i denne sak bare akademisk interesse. Det kan nemlig - etter rettens oppfatning - ikke være tvilsomt at Lars Christensen eller den som handlet på hans vegne var klar over, at det det her var spørsmål om var Anders Jahres eller hans selskapers «erobring» av Antarctic - eller - hva der må komme ut på ett - Jahres sikringstiltak mot eventuelle forsøk fra annet hold på å «erobre» Antarctic. Retten finner således at §46 annet ledd rammer transaksjonen. Side:588 Retten kan ikke finne at den beregningsmåte ligningsmyndighetene har benyttet er feilaktig. Loven sier ikke annet enn at dersom det forholder seg slik så «skal ligningen skje etter det sannsynlige virkelige forhold og den ved avhendelsen vundne fortjeneste, forsåvidt den etter lovens bestemmelser forøvrig skulle være skattbar, skattlegges underett hos vedkommende selgere». Loven gir ingen anvisning på fremgangsmåten ved ligningen. Hvordan det vanligvis gås frem, har retten redegjort for tidligere. Forholdet er med andre ord at om ligningsmyndighetene hadde gått frem på vanlig måte, ville her intet vært til beskatning. Tenker man seg at Lars Christensen hadde sittet med Antarctic-aksjene siden selskapet ble startet, ville det heller ikke blitt spørsmål om å ligne ham etter §46 annet ledd. Forholdet er imidlertid at han kjøpte aksjene en bloc i februar 1951, fordi det var på det rene at disse aksjene nettopp var den pris Jahre forlangte for å gi fra seg Framnæs-aksjene, og så i løpet av ikke så mange dagene overførte dem til Jahre som et ledd i bytteforretningen. Skulle Lars Christensens fortjeneste på transaksjonen ikke være gjenstand for beskatning, ville det vise seg å være nettopp en slik ulikhet ved beskatningen som §46 annet ledd, tar sikte på å eliminere. Det læres derfor at i et slikt tilfelle må ligningsmyndighetene for å finne frem til «det sannsynlige virkelige forhold», skjære gjennom og utligne skatt etter det som faktisk har funnet sted, jfr. bl.a. Hirsch side 32. Holder man seg for øye det som er utgangspunktet for saksøkerens resonnemanger: at det er vedkommende aksjonær som i tilfelle skal skattlegges - ikke selskapet - jfr. [[Rt-1953-994]] - er det videre på det rene at det heller ikke med den her benyttede fremgangsmåte kan bli tale om dobbeltbeskatning. Når det gjelder spørsmålet om Lars Christensen som bosatt i U.S.A. overhodet kan ilignes skatt etter §46 annet ledd, er retten enig i regjeringsadvokatens argumentasjon. Retten vil her bare tilføye at høyesterettsadvokat Irgens Odberg bl.a. har påberopt seg skriv fra Finansdepartementet av 7. november 1957 vedrørende skatteavtalen mellom Norge og Danmark. Det fremgår av dette skriv at det på grunn av en spesiell bestemmelse i den nevnte avtale ikke er anledning til med hjemmel i §46 annet ledd, å foreta skattlegging av en «selgende gruppe» hjemmehørende i Danmark. Antitetisk må da dette si at det ellers ikke er noe til hinder for slik skattlegging av en «selgende gruppe» hjemmehørende i utlandet. Den påberopte skatteavtale mellom Norge og U.S.A. er vesensforskjellig fra den mellom Norge og Danmark. Den inneholder ingen bestemmelse som her kan påberopes. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommer Reidar Borge, ekstraordinær lagdommer, sorenskriver O. Fjalstad og sorenskriver Paul Johnsrud): - - - Lagmannsretten er i spørsmålet om adgangen til å skattlegge salgsgevinsten kommet til samme resultat som namsretten. Man skal bemerke: 1. Når det gjelder spørsmålet om det foreliggende forhold dekkes Side:589 av §46 annet ledd, kan lagmannsretten for vesentlige delers vedkommende tiltre den begrunnelse som namsretten for så vidt har gitt i sin dom. Man skal bare tilføye at etter lagmannsrettens mening fastslo den i [[Rt-1931-772]] inntatte høyesterettsdom, at det er tilstrekkelig for anvendelsen av §46 annet ledd at selgeren er kjent med kjøperens hensikt i den retning det her gjelder. Så vidt man har forstått har også senere rettspraksis vært i samsvar hermed. Man skal dessuten bemerke at under ankeforhandlingen var det enighet mellom partene om at det ved bedømmelsen av forholdet skal sees bort fra de byttetransaksjoner som er omhandlet i siste avsnitt i brevet av 13. februar 1951 fra Anders Jahre & Co. til A/S Thor Dahl. Det foreliggende forhold ansees derfor som et rent aksjekjøp eller aksjebytte uten tilknytning til mulig andre bytteavtaler. 2. Derimot har lagmannsretten funnet det atskillig mere tvilsomt om de vilkår som byskattelovens §10 pkt. c oppstiller for skattlegging av Lars Christensen er til stede. Skatteplikt etter nevnte bestemmelse oppstår bare hvis man antar at Lars Christensen ved å eie nevnte aksjer, hadde slik tilknytning til Antarctic at han gjennom denne tilknytning må sies å utøve eller delta i næringsdrift eller virksomhet her i landet. Lagmannsretten antar at det krav som §10 pkt. c for så vidt oppstiller, ikke er dekket om selgeren eiet f. eks. bare et par aksjer i Antarctic. Det må etter rettens mening kreves at han eier aksjer i et mere betydelig antall eller omfang. Om §10 pkt. c krever en vesentlig del - slik som §46 annet ledd gjør - er det unødvendig å ta standpunkt til. Man er nemlig enig med regjeringsadvokaten i at når selgeren eier så mange aksjer at forholdet dekkes av §46 annet ledd, er også vilkårene etter §10 pkt. c for så vidt dekket om selgeren er utlending. Man bemerker i denne forbindelse at man ikke har funnet tilstrekkelig holdepunkter for å anta - slik som hevdet av den ankende part - at man må være direkte deltager eller medeier i selskapet om kravet etter §10 pkt. c skal være dekket. Man har imidlertid vært i tvil om §10 pkt. c likevel ikke krever noe mere, nemlig at man også må ha vært eier av aksjene en viss tid. I det foreliggende tilfelle var Lars Christensen bare eier av aksjene et par ukers tid, og det er da etter lagmannsrettens mening ikke helt treffende eller betegnende å si at han i denne tid deltok i Antarctics næringsdrift, dertil er tidsrommet for kort. §46 annet ledd oppstiller ikke noe tidskrav for sitt vedkommende, men på den annen side krever jo ikke denne bestemmelse at selgeren skal være deltager i virksomheten idet hans skatteplikt da jo er gitt etter andre bestemmelser i skatteloven. §10 punkt c inneholder for så vidt en begrensning i anvendelsesområdet for §46 annet ledd. Alle forhold tatt i betraktning finner imidlertid lagmannsretten at det foreliggende forhold også dekkes av §10 pkt. c. Å kreve at selgeren skal ha vært eier av aksjene en viss tid, vil etter lagmannsrettens mening lett kunne føre til proformaavtaler i den hensikt å unngå skatteplikten. 3. Lagmannsretten er også enig med namsretten i at ligningsmyndighetenes beregning av salgsgevinsten er riktig og man kan også her på vesentlige punkter tiltre den begrunnelse namsretten for så vidt har gitt i sin dom. Etter lagmannsrettens mening er det helt på det rene at Lars Side:590 Christensen i det foreliggende tilfelle virkelig tjente den sum som utgjøres av differansen mellom salgssummen og kjøpesummen eller kr. 340 470. Man antar videre at det også er denne beregningsmåte som skal anvendes her. Det vises for så vidt til det som er anført hos Hirsch side 32, idet man her bare skal bemerke at etter rettens mening var salget av aksjene fra Thor Dahl-selskapene til Lars Christensen et salg hvor eventuell gevinst var eller ville ha vært skattepliktig etter §46 annet ledd. Det synes også å være liten grunn til å anta at man skal gå veien om selskapets status for å beregne salgsgevinsten når denne kan beregnes matematisk nøyaktig ved en enkel subtraksjon. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
