Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Hiorthøy: I søksmål anlagt av A/S Sunndalsheimens konkursbo mot A/S Forretningsbanken, Birger G. Lødrup, Olav Rekdal, Odd Aarflot, Torleif Bjørbæk, Eilert Ottem, Olav Braaten og Merk Meisingset om innbetaling av i alt kr. 200 000, tilsvarende pålydende av 200 aksjer tegnet på generalforsamling i A/S Sunndalsheimen 28. november 1955 til forhøyelse av aksjekapitalen ved utstedelse av nye aksjer, avsa Nordmøre herredsrett 5. mars 1958 dom med slik domsslutning: «A/S Forretningsbanken, Birger G. Lødrup, Olav Rekdal, Torleif Bjørbæk, Eilert Ottems dødsbo, Olav Braaten og Merk Meisingset dømmes til å betale A/S Sunndalsheimens konkursbo henholdsvis følgende beløp: kr. 97 000 - kr. 25 000 - kr. 25 000 - kr. 10 000 - kr. 12 000 - kr. 5 000 og kr. 12 000 med 4 % renter årlig fra 29. januar 1956 til betaling skjer. - Oppfyllelsesfrist 14 dager fra dommens forkynnelse. - Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Odd Aarflot var under hovedforhandlingen uteblitt med lovlig forfall, og saken ble for hans vedkommende utsatt. Merk Meisingset, Torleif Bjørbæk og Olav Rekdal påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett, som 10. oktober 1959 stadfestet dommen for så vidt den var påanket. Saksomkostninger for lagmannsrett ble ikke tilkjent. Merk Meisingset, Torleif Bjørbæk og Olav Rekdal har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt påstand om Side:591 at de ankende parter frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter. A/S Sunndalsheimens konkursbo har tatt til gjenmæle og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og ankemotparten tilkjent saksomkostninger for alle retter. De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Nordmøre herredsrett 14. mars 1961, der de 3 ankende parter har avgitt forklaring. For øvrig er det ikke fremlagt nytt bevisstoff for Høyesterett. De ankende parter har i tilslutning til hva de før har anført, for Høyesterett fremholdt og søkt nærmere underbygget at deres tegning av nye aksjer på generalforsamlingen 28. november 1955 som følge av de forutsetninger det den gang var enighet om, enten må være uforbindende eller at de i hvert fall må ha rett til å likvidere sine gjeldsfordringer i ansvaret overfor selskapet. Den førstnevnte påstand, som går ut på full frifinnelse, bygger så vidt skjønnes på den betraktning at aksjetegningen fant sted på bakgrunn av et samlet kompleks av forutsetninger, nemlig foruten adgangen til likvidasjon i gjeld, også på at A/S Forretningsbanken oppfylte sine forpliktelser, at det tilsagte lån på kr. 50 000 i Bergens Kreditbank gikk i orden, samt at tegnerne fikk anledning til å omsette de nye aksjer til forskjellige utenforstående hvis deltagelse var stillet i utsikt. Når disse forutsetninger sviktet, må etter de ankende parters mening deres aksjetegning i henhold til alminnelige kontraktsregler være uforbindende. Med hensyn til kravet om adgang til likvidasjon i fordringer, har de ankende parter i hovedsaken anført følgende: Man kan ikke, som lagmannsretten har gjort, likestille reglene om stiftelse i aksjeloven av 1910 §5 nr. 9 jfr. §8, med bestemmelsene om kapitalforhøyelse ved utstedelse av nye aksjer, når eldre aksjeeiere og fordringshavere slik som her overtar samtlige nye aksjer (§24, jfr. §25). Forutsetningen om likvidasjon må ansees som gyldig i henhold til generalforsamlingens samtykke (§24, tredje punktum), og inngår hermed som en bindende bestanddel av grunnlaget for tegningen, idet aksjeloven ikke for dette tilfelle oppstiller noe krav om protokollasjon, bortsett fra bestemmelsen i §63, siste ledd som imidlertid bare er en ordensforskrift. Henvisningen i §26, siste ledd til lovens §16 har ingen anvendelse, idet den sistnevnte paragraf handler om forbehold og om uhjemlede sådanne. Her er det imidlertid tale om en overenskomst som utgjør et ledd i tegningsgrunnlaget, og da en slik overenskomst etter loven kan treffes formløst, vil de ankende parter under enhver omstendighet bare kunne dømmes til å betale det reduserte beløp som fremkommer etter likvidasjon av deres gjeldsfordringer. Når det er kommet positivt til uttrykk i protokollen at oppgjør skulle skje i rede penger, kan ikke dette etter de ankende parters mening medføre noe annet resultat. Reglene om protokollasjon i §63 er som anført ordensforskrifter, og at protokollasjon er Side:592 skjedd kan ikke ha den følge at de uriktige anførsler må bli å legge til grunn. Heller ikke den registrering av tilsvarende innhold som har funnet sted, kan tillegges en slik virkning. Anmeldelsen til firmaregisteret var ikke hjemlet i aksjelovens §26. Da anmeldelsen skjedde, var kapitalforhøyelsen ikke gjennomført - etter firmalovens §3 skulle anmeldelsen rettelig ha vært avvist, og det kan ikke oppstå ansvar overfor selskapet for styre eller aksjonærer ved ulovhjemlede innførsler i firmaregisteret. For så vidt man anlegger synspunktet kompensasjon, har de ankende parter under henvisning til avgjørelser i [[Rt-1929-316]] og 1957 1115 videre gjort gjeldende, at styret i et solvent selskap har adgang til å samtykke i at fordringer på selskapet bringes i motregning (§41 tredje ledd), og at ankemotparten ikke har oppfylt sin bevisplikt når det gjelder påstanden om insolvens. Ankemotparten har erklært seg enig i at det var en utvetydig forutsetning så vel for de forutgående forhandlinger med hovedkreditorene som for behandlingen på generalforsamlingen 28. november 1955, at aksjetegnerne skulle likvidere aksjeinnskuddene i sine fordringer på selskapet. Det er imidlertid for Høyesterett gjort gjeldende at man senere synes å være kommet over til en ordning med innbetaling til bank, hvilket jo også fremgår av det protokollerte under generalforsamlingen. Til støtte for dette syn er bl.a. henvist til de avgitte partsforklaringer og til uttalelser i det fremlagte brev av 7. mars 1956 fra Birger G. Lødrup og Olav Rekdal om at «Forretningsbanken ikke akter betale inn sin tegnede aksjekapital» o. lign. Antar man at den endelige avtale i generalforsamlingen gikk ut på kontant innbetaling, er de ankende parters betalingsplikt etter ankemotpartens mening uten videre på det rene. Legger man den motsatte forutsetning til grunn, kan stillingen for de 3 ankende parter oppsummeres slik, at de skulle innbetale kontant henholdsvis kr. 13 000, kr. 4 0000 og kr. 6 000 av lånet fra Bergens Kreditbank og for øvrig, så langt de rakk, avgjøre innskuddsplikten ved likvidasjon i deres respektive fordringer på selskapet, det siste under forutsetning av at forbeholdet om likvidasjon var tatt på en slik måte at det etter aksjelovgivningen var bindende. Ankemotparten bestrider at det er hjemmel for å fragå disse forpliktelser i henhold til bristende forutsetninger, idet han bl.a. har anført at det skyldes aksjetegnerne selv når lånet i Bergens Kreditbank ikke ble utbetalt, og at det fra selskapets side ikke har vært lagt hindringer i veien for omsetning av de nytegnede aksjer. For så vidt angår gyldigheten av forbeholdet om likvidasjon, har ankemotparten gjort gjeldende at forbeholdet ikke kan anerkjennes som følge av det manglende skriftlige grunnlag. Selv om man formløst kan inngå en overenskomst som nevnt i lovens §5 nr. 9, følger det av bestemmelsene i §26 nr. 2 at det nødvendigvis må foreligge en skriftlig etterviselig avtale for at en kapitalforhøyelse skal kunne gjennomføres ved anmeldelse til firmaregisteret. Etter ankemotpartens mening pliktet selskapet å Side:593 anmelde vedtaket om kapitalforhøyelse i henhold til firmalovens §21, jfr. aksjelovens §40; selv om man imidlertid antar at noe annet følger av aksjelovens §26, må de ankende parter hefte fullt ut når en anmeldelse faktisk ble inngitt og registrert og fikk et innhold som uriktig ga uttrykk for at aksjeinnskuddene skulle innbetales kontant. Når det gjelder anførselen om kompensasjon, har ankemotparten pekt på at man først i aksjonærenes brev til styret av 20. april 1956 hører om at det er foretatt et oppgjør, - et oppgjør som etter det foreliggende skal ha funnet sted samme dag som selskapets kreditorer ble innkalt til møte for å drøfte bl.a. mulighetene av akkord eller konkurs. Motregning må visstnok aksepteres når den godkjennes av styret i et solvent selskap, men her var det allerede lenge før åpenbart at selskapet ikke kunne innfri sine forpliktelser, jfr. partsforklaringene hvor selskapets insolvens delvis er påberopt som innsigelse. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan på vesentlige punkter slutte meg til den begrunnelse den har gitt. Når det gjelder påstanden om full frifinnelse er jeg således enig med lagmannsretten i, at det ikke er godtgjort at det fra aksjonærenes side har vært oppstillet alminnelige forutsetninger for nytegningen av en slik art og fremsatt på en slik måte, at det er grunnnlag for å kjenne aksjetegningen uforbindende. Det samme gjelder og i sterkere grad om de særskilte innsigelser av lignende art som er påberopt av ankeparten Olav Rekdal. Lagmannsretten har nevnt, men så vidt skjønnes avvist den mulighet, som har vært noe mer utdypet under prosedyren for Høyesterett, at deltagerne i generalforsamlingen 28. november 1955 til slutt kom over til en ordning som innebar en form for oppgjør i rede penger. Jeg er enig i at man etter de foreliggende opplysninger ikke kan legge dette alternativ til grunn, og antar således med lagmannsretten at forhandlingene og aksjetegningen på generalforsamlingen for de ankende parter Meisingset, Bjørbæk og Rekdal førte til følgende forpliktelser: De skulle i kontanter innbetale henholdsvis kr. 6 000, kr. 4 000 og kr. 13 000 - svarende til hver enkelts andel av det tilsagte lån fra Bergens Kreditbank. For øvrig skulle innskuddene avgjøres ved likvidasjon i vedkommendes gjeldskrav mot selskapet så langt disse strakk til, idet en eventuell deficit forutsetningsvis måtte bli å tilsvare kontant. Prosedyren for Høyesterett har fortrinsvis angått spørsmålet om de ankende parters krav om adgang til likvidasjon i fordringer. Da jeg som lagmannsretten er kommet til at kravet ikke kan gis medhold, er det ikke grunn til å gå inn på de tvilsmål som har vært reist angående omfanget av de respektive motkrav. Som det vil ha fremgått legger jeg til grunn at det på generalforsamlingen 28. november 1955, der samtlige styremedlemmer var til stede og alle aksjonærer representert, var alminnelig enighet om at likvidasjon i gjeldsfordringer skulle skje. Det ble Side:594 med andre ord inngått en muntlig overenskomst av innhold som omhandlet i aksjeloven av 1910 §5 nr. 9, jfr. §24, 3. punktum. Jeg er enig med lagmannsretten i at det også etter den dagjeldende aksjelov må antas å ha vært fullt lovlig å gjennomføre en forhøyelse av aksjekapitalen på denne måte, jfr. forutsetningen i lovens §25 første ledd samt uttalelser i Innstilling fra Aksjelovkomitéen av 1947 34. Spørsmålet blir imidlertid videre om en slik i og for seg lovlig og bindende avtale må frakjennes gyldighet fordi den ikke er kommet til uttrykk i generalforsamlingens protokoll. Lagmannsretten har besvart spørsmålet bekreftende under henvisning til lovens §5 annet ledd nr. 9 sammenholdt med §16 og §26, siste ledd. Jeg er for mitt vedkommende tilbøyelig til å anta at et forbehold som nevnt for å kunne påberopes overfor utenforstående må ha fått skriftlig uttrykk, enten i protokollen eller i tilknytning til tegningen, men finner det ikke nødvendig for resultatet å ta standpunkt til dette temmelig uklare spørsmål. Jeg finner det nemlig uantagelig at forbeholdet kan godtas når protokollen under vedkommende aksjonærers medvirkning ikke bare lar forholdet uomtalt, men likefrem gir uttrykk for at oppgjør skal skje på vanlig måte ved kontant innbetaling. Under enhver omstendighet må dette gjelde når de uriktige oppgivender, slik som i dette tilfelle, er brakt til offentlighetens kunnskap gjennom anmeldelse til firmaregisteret. Hvorvidt det under de foreliggende omstendigheter besto noen plikt til å foranledige registrering, - et spørsmål som er noe uklart -, kan jeg ikke tillegge betydning i nærværende sammenheng. Med hensyn til de ankende parters delaktighet i det som ble foretatt, kan jeg i hovedsaken innskrenke meg til å vise til det som er anført av herredsretten og lagmannsretten. Samtlige ankeparter underskrev møteprotokollen i generalforsamlingen. Meisingset påtegnet dessuten som styremedlem både firmaanmeldelsen og den medfølgende erklæring av 17. desember 1955, en erklæring som ble satt opp etter anmodning av ankeparten Olav Rekdal. Etter det foreliggende må jeg anta at også ankeparten Bjørbæk har deltatt på en slik måte at han må stå i samme stilling som sine medaksjonærer. Påstanden om kompensasjon kan under hensynet til tidspunktet da krav om kompensasjon ble fremsatt og omstendighetene for øvrig åpenbart ikke føre frem. Jeg antar at det ikke er tilstrekkelig grunn til å gjøre forandring i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Etter utfallet av anken vil imidlertid de ankende parter måtte tilsvare motparten saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Merk Meisingset, Side:595 Torleif Bjørbæk og Olav Rekdal en for alle og alle for en 3000 - tre tusen - kroner til A/S Sunndalsheimens konkursbo. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bahr, Schei og justitiarius Terje Wold: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver Paul Johnsrud): Ved stevninger av 18. september 1957 har A/S Sunndalsheimens konkursbo saksøkt A/S Forretningsbanken, Trondheim, Birger G. Lødrup, Olav Rekdal, Odd Aarflot, Torleif Bjørbæk, Eilert Ottem, Olav Braaten og Merk Meisingset med krav om betaling av beløp som de har tegnet til utvidelse av aksjekapitalen. - - - Retten legger følgende saksforhold til grunn: A/S Sunndalsheimen ble stiftet 10. juli 1952 av 7 personer med aksjekapital kr. 150 000, innbetalt kontant. Det første styre besto av kjøpmann Birger G. Lødrup, formann, hotelleier Bjørn Berger, distriktsveterinær Odd Aarflot, overrettssakfører Finn Blakstad. Sistnevnte var utpekt av A/S Nor & Vacuum som sto som garantist for lån. I 1953 ble sagbrukseier Merk Meisingset innvalgt i styret i stedet for Bjørn Berger. I 1954 ble banksjef Einar Solheim innvalgt som 5. styremedlem etter krav fra A/S Forretningsbanken, Trondheim, i forbindelse med at banken ytet lån til A/S Sunndalsheimen. Selskapet kjøpte tomt på Sunndalsøra og man gikk i gang med bygging med Olav Rekdal som byggeleder og overrettssakfører Per Thorvaldsen, Oslo som forretningsfører. Bygget omfattet hotell, banklokaler, apotek, butikker, kontorer og leiligheter. Leieboerne - A/S Forretningsbanken unntatt - avtalte leierboerinnskudd på kr. 150 000 som ble innbetalt. Innflytning fant sted høsten 1954. Hotellet begynte delvis 1. januar 1955 og kom i full drift 1. juli 1955. Bygget var beregnet til ca. kr. 2300 000 og kom på ca. 3 000 000. Hertil kom anskaffelse av utstyr for hotellet, mesteparten på avbetalingskontrakter. Man var straks klar over at aksjekapitalen var for liten og på styremøte den 28. juni 1955 drøftet man spørsmålet om utvidelse. Dette gjentok seg på flere møter utover høsten. Overrettssakfører Thorvaldsen hadde i denne tid arbeidet med konvertering av byggelån og forhandlet med Industribanken om et fast pantelån på 1. prioritet. Den 4. oktober 1955 ble det gitt tilsagn om lån stort kr. 1 550 000 på vilkår av at aksjekapitalen skulle forhøyes til minimum kr. 350 000 idet man fant at egenkapitalen var for liten. Umiddelbart etter skrev overrettssakfører Thorvaldsen til A/S Sunndalsheimen, meddelte dette og sendte med obligasjon til underskrift. Det ble holdt et møte i Oslo hvor foruten Thorvaldsen følgende var til stede: Banksjef Bredal i Bergens Kreditbank, fondsjef Winther og Side:596 depotsjef Soleglad i samme bank, banksjef Wold i A/S Forretningsbanken og overrettssakfører Blakstad for Nor & Vacuum. Man drøftet den finansielle stilling for A/S Sunndalsheimen og hvordan man skulle imøtekomme kravet fra Industribanken om forhøyelse av aksjekapitalen. Bergens Kreditbank og A/S Forretningsbanken var engasjert med store byggelån og således interessert i å få ordnet med konvertering. A/S Forretningsbanken hadde dessuten ytet et lån til dekning av utgiftsstigning på bygget - et lån som med renter lød på ca. kr. 197 000 og ikke ble dekket ved konverteringen. Representanten for nevnte bank erklærte at man var villig til å la kr. 100 000 bli stående i bygget som del av en 3. prioritet på kr. 300 000 hvorav Bergens Kreditbank skulle ta det resterende mot garanti av Nor & Vacuum. Forretningsbanken skulle så tegne aksjer for kr. 97 000 idet forutsetningen var at beløpet skulle likvideres i nevnte tilgodehavende. Av nytegningen skulle videre kr. 50 000 ordnes med et lån av Bergens Kreditbank garantert av Nor & Vacuum, og meningen var at de tidligere aksjonærer skulle påta seg dette lån. De resterende kr. 53 000 regnet man kunne ordnes ved aksjetegning blant kreditorene, idet disse skulle bruke sine tilgodehavender til likvidering. Det ble så innkalt til ekstraordinær generalforsamling for A/S Sunndalsheimen som ble holdt 28. november 1955. Foruten de gamle aksjonærer møtte slaktermester Olav Braaten som hadde penger til gode. Overrettssakfører Thorvaldsen orienterte om det man var blitt enig om på møtet i Oslo. Flere av de møtende ga uttrykk for at de ikke hadde penger til å kjøpe aksjer for. Man ble imidlertid enig om å slutte seg til forslaget, idet kr. 50 000 til aksjeutvidelse skulle opptas som lån i Bergens Kreditbank etter en fordeling aksjonærene ble enige om. Olav Braaten skulle tegne aksjer for kr. 5 000 mot likvidasjon av tilgodehavende. Restbeløpet kr. 48 000 skulle tegnes av aksjonærer - likeledes med likvidasjon av tilgodehavender. Man var også enig om at aksjonærene skulle ha anledning til å få andre til å tegne aksjer og på den måten overdra endel av sin aksjetegning. Protokoll for møtet ble satt opp av overrettssakførerne Thorvaldsen og Blakstad og den lyder: «Den 28. november 1955 ble det holdt generalforsamling under forsete av styrets formann, Birger Lødrup. Til stede var: Astrid Hoel 13 aksjer Merk Meisingset 18 » Eilert Ottem 19 » Odd Aarflot 25 » Olav Rekdal 25 » Birger Lødrup 25 » Torleif Bjørbæk 12 » Signe Lødrup ved fullmakt til Birger Lødrup 13 » 150 aksjer Hele aksjekapitalen var således representert. Alle aksjonærene erklærte generalforsamlingen lovlig innkalt og satt. Side:597 I. Man besluttet enstemmig å utvide aksjekapitalen fra kr. 150 000 til min. kr. 350 000, maks. kr. 500 000. II. Følgende herrer kom deretter til stede og tegnet: A/S Forretningsbanken, Tr.heim kr. 97 000 Olav Braaten » 5 000 Olav Rekdal » 25 000 Birger G. Lødrup » 25 000 Overført kr. 152 000 Odd Aarflot » 14 000 Merk Meisingset » 12 000 Eilert Ottem » 12 000 Torleif Bjørbæk » 10 000 kr. 200 000 Banksjef Solheim uttalte at A/S Forretningsbanken vil innbetale de kr. 97000 på egen konto i A/S Forretningsbankens avd. på Sunndalsøra. Den nyopprettede konto skal hete «A/S Sunndalsheimen - Utvidelse av aksjekapitalen». Olav Braaten innbetaler sine kr. 5 000 på samme konto. De resterende kr. 98 000 innbetales på konto «A/S Sunndalsheimen - Utvidelse av aksjekapitalen» med en halvpart innen 29. desember 1955 og resten innen 29. januar 1956. Hermed er den økning av aksjekapitalen som A/S Den Norske Industribank har krevet for å utbetale 1. prioritetslånet tegnet. Man besluttet å fortsette tegningen av ny aksjekapital, for om mulig snarest å komme til en aksjekapital på kr. 500 000. III. Generalforsamlingen besluttet deretter at valg av nytt styre og revisor utsettes til en senere generalforsamling. Alle beslutninger var enstemmige. Protokollen opplest og vedtatt og generalforsamlingen ble hevet. Birger G. Lødrup. Olav Rekdal. Eilert Ottem. Finn Blakstad. Odd Årflot. Merk Meisingset. Torleif Bjørbæk. O. Braaten. Einar Solheim.» Under 3. desember 1955 ble utferdiget følgende anmeldelse til Nordmøre firmaregister: «Herved anmeldes vedrørende A/S Sunndalsheimen at på generalforsamling 28. november 1955 ble det besluttet å forhøye selskapets aksjekapital fra kr. 150 000 til minimum kr. 350 000, maksimum kr. 500 000. I henhold hertil ble det på samme generalforsamling tegnet 200 nye aksjer å kr. 1 000, tilsammen kr. 200 000, hvoretter aksjekapitalen nu er kr. 350 000, fordelt på 350 aksjer å kr. 1 000 lydende på navn. Overensstemmende hermed er vedtektenes §3 forandret. Vedlagt følger bekreftet utskrift av generalforsamlingsprotokollen for 28. november 1955. Sunndalsøra den 3. desember 1955. A/S Sunndalsheimen Sunndalsøra. Merk Meisingset. Birger Lødrup. Odd Årflot. Einar Solheim. Finn Blakstad.» Side:598 Med anmeldelsen fulgte også følgende erklæring: «Undertegnede styre i A/S Sunndalsheimen erklærer herved, overensstemmende med aksjelovens §26, at den nytegnede aksjekapital kr. 200 000 er innkalt til betaling i rede penger, med en halvpart av hver aksjes pålydende beløp 29. desember 1955 og en halvpart 29. januar 1956. Videre erklæres at de betingelser som er oppstillet i aksjelovens §24 for forhøyelse av kapitalen foreligger. Sunndalsøra, 17. desember 1955. A/S Sunndalsheimen Sunndalsøra. Merk Meisingset. Birger G. Lødrup. Einar Solheim. Odd Årflot. Finn Blakstad. Underskriftenes riktighet bekreftes. Per Thorvaldsen o.r.sakfører.» Registrering ble foretatt den 7. februar 1956. Man fortsatte med å arbeide for å skaffe ytterligere utvidelse av aksjekapitalen og den 20. januar 1956 sendte A/S Sunndalsheimen ved Birger G. Lødrup ut følgende rundskrivelse: «Til Kjøpmenn og Forretningsdrivende Sunndalsøra og Omegn. Som kjent har A/S Sunndalsheimen gått til en betraktelig utvidelse av sin aksjekapital, etter at vårt bygg er oppført. Ved forholdsvis større beløp har vi sikret oss bortimot kr. 250 000 som nytegning, deri innbefattet kr. 50 000 som Sunndal Herredstyre netopp har vedtatt å tegne, Forretningsbanken, Trondheim har alene tegnet kr. 97 000. Særlig for å styrke hotellets driftskapital, ikke minst til opparbeidelse av turisttrafikken, søker vi å tegne aksjer for mindre beløp, slik at så å si enhver kan få kjøpe av våre aksjer og bli medbestemmende for hotellets drift. Her regner vi i første rekke med oppslutning fra områdets kjøpmenn og forretningsdrivende, som skulle ha særlig interesse og fordel av øket turisttrafikk og et tidsmessig hotell med den ønskelige kapasitet her på Sunndalsøra. Vi kan i denne forbindelse vise til Alexandra Hotell i Molde, som først og fremst er reist ved en sterk oppslutning fra forretningsdrivende i Molde og Romsdal.» Det viste seg at det var flere som var interessert og hadde stillet i utsikt å tegne aksjer. Sunndalsøra herredstyre hadde i møte den 13. januar 1956 tegnet aksjer for kr. 50 000. Men vedtaket fikk ikke kvalifisert stemmeflertall og skulle derfor behandles på nytt. Den 8. februar skrev ordføreren til selskapet og utba seg endel opplysninger før 2. gangs behandling, men fikk ikke svar på henvendelsen og saken ble lagt bort av kommunen. Under 4. februar 1956 ble det sendt søknad fra aksjonærene til Bergens Kreditbank om nevnte lån på kr. 50 000 som skulle garanteres av Nor & Vacuum. I søknaden stillet de seg som personlig ansvarlig for hvert sitt lånebeløp, således: Side:599 Birger G. Lødrup kr. 13 000 Olav Rekdal » 9000 Odd Årflot » 8 000 Eilert Ottem » 6 000 Merk Meisingset » 6 000 Astrid Hoel » 4 000 Torleif Bjørbæk » 4000 Sum kr. 50 000 Utover høsten og vinteren var man blitt klar over at driften ved hotellet var ulønnsom og gikk med underskudd. Flere av styremedlemmene la skylden på direktøren og mente han burde sies opp. Man var i denne tid gjennom overrettssakfører Thorvaldsen kommet i forbindelse med hotelleier Karlsen fra Oslo, som i februar måned besiktiget hotellet med tanke på å leie det. Det ble imidlertid ikke mer med Karisen. Den 7. mars 1956 skrev Birger Lødrup og Olav Rekdal følgende til Bergens Kreditbank A/S og overrettssakførerne Blakstad og Thorvaldsen: «... I full overensstemmelse med en av dere utarbeidet og framlagt plan for konverteringen, ble under generalforsamlingen den forlangte utvidede aksjekapital tegnet. Forretningsbanken tegnet kr. 97 000 og de gamle aksjonærer kr. 103 000. De gamle aksjonærers nytegning ble gjort under den uttrykkelige avtale og forutsetning at Bergens Kreditbank, mot Nor & Vacuums garanti, skulle skaffe aksjonærene lån på tilsammen kr. 50 000 til den delvise innbetaling av sine aksjer - og videre at aksjonærene hadde fritt høve til å løse inn de nye aksjeforpliktelser med aksjer som kunne reises ved tegning hos nye aksjonærer. På grunnlag av ovennevnte generalforsamlingsvedtak og den der gjennomførte aksjetegning, fikk vi 1. prts. lånet ordnet og utbetalt ved årsskiftet. Og ved særdeles rosverdig innsats av vår forretningsfører og Bergens Kreditbanks folk, fikk vi ikke bare reist lån på Norges Brandkasses garanti, men vi fikk både garantien og lånet forhøyet med kr. 50 000. At dette siste tok sin tid og resulterte i en for oss faretruende forsinkelse er naturlig og forståelig nok. Vi har jo på grunn av våre mange uoppgjorte gjeldsposter hammeren hengende over hodet fra dag til dag. Men at denne høyst ønskelige forhøyelse av konverteringskapitalen og den dermed følgende forsinkelse av de endelige utbetalinger, skal gi Forretningsbanken lovlig grunn til å velte hele spillet for oss - Det forstår vi ikke. Og det må vi overlate til dere å ordne opp med. Men, som vi alt har varslet overrettssakfører Blakstad om pr. telefon, har følgende hendt: På siste styremøte, 29. februar ble gjort vedtak om å si opp bestyrer Stabell snarest. Dette skridt ble tatt først og fremst av den grunn at styrets flertall alt lenge har vært klar over at herr Stabell må skiftes ut, såfremt selskapet ikke snarlig vil gå konkurs på den nåværende, helt unaturlige underskuddsdrift av hotell og kafé. Men styret handlet her også i samsvar med et fra dere reist krav, som vi har måttet oppfatte som en betingelse for at bl.a. de siste kr. 50 000 på 2. prioritetslånet ble skaffet til veie. Herr Stabell fikk sin oppsigelse først mandag 5. mars. Dagen etter ringer banksjef Wold fra Forretningsbanken til vårt Side:600 styres formann og sier helt utvetydig fra, at Forretningsbanken ikke akter å betale inn sin tegnede aksjekapital, men at den derimot kommer til å slå oss konkurs straks - såfremt styret ikke har trukket sin oppsigelse av Stabell tilbake innen utgangen av denne uke. Dette kan vi selvfølgelig ikke gjøre - om ikke for annet så av den gode grunn at vi alt er temmelig sent ute, såfremt vi skal ta bestyrerskiftet i år - og et neste år opplever ikke vi, med herr Stabells voldsomme underskuddsdrift. Men dette er ikke hele bildet. For det første påstår Forretningsbanken at vi utidig «peller den på nesen» (banksjefens uttrykk), og at vi ikke har rettet oss etter bankens uttalte ønske om å holde os passive til konverteringen var brakt i orden. Etter de meldinger vi har fått fra dere i Oslo, måtte vi gå ut i fra at konverteringen var trygt i havn på det tidspunkt da herr Stabells oppsigelse ble besluttet. Både 1. og 2. prioritetslånene er i orden. Det er bare et tids- og ekspedisjonsspørsmål når de endelige utbetalinger kan foreligge. Og i og med at konverteringslånene er ordnet er vi selvsagt forpliktet til å stå ved den aksjetegning som var forutsetningen for lånene. - Dette er altså på ingen måte noget holdbart argument for at vi skal la vår skute drive styrløs mot undergangen lenger. Og vi kan på ingen måte innrømme at vi med vitende og vilje har «pellet Forretningsbanken på nesen» eller handlet på tross av avtalte forutsetninger i denne forbindelse. - - - Men vi har i hvert fall intet motiv som kan gjøre oss rike på Sunndalsheimsprosjektets økonomiske sammenbrudd. Tilsammen har vi satset over 160 000 kr. her, og vi står og faller både på en måte og annen med vårt selskap og våre kreditorer. - - - At Forretningsbanken må stå ved sine forpliktelser med kr. 100 000 til vår 3. prt. og kr. 97 000 til aksjekapitalen, går vi ut fra er hevet over tvil og diskusjon, blandt informerte. - - -» Under 6. mars 1956 har William Dall tilskrevet A/S Sunndalsheimen således: «Ad aksjetegning. Jeg kommer tilbake på denne sak og bekrefter min underretning om at følgende var interessert: Torstein Pedersen, A/S Goma Fabrikker, Kristiansund - Opdal Auto A/S, Brødr. Dall A/S. Forutsetningen var imidlertid at der ikke ble noen forandring i den daglige ledelse, idet det etter min mening er avgjørende for selskapets eksistens at ledelsen får arbeidsro. Dette er også viktig p.g.a. den særdeles anstrengte økonomiske stilling. Dette syn deles såvidt meg bekjendt av A/S Forretningsbanken. Jeg erfarer nå at hotellets direktør er sagt opp og da forutsetningene for aksjetegningen således ikke er oppfyldt, faller mine interessenter bort. De må også være forberedt på at A/S Forretningsbanken vil ta sin aksjetegning opp til fornyet overveielse. Dette til underretning.» I tiden 5.-11. april 1956 utferdiget Birger G. Lødrup, Olav Rekdal, Odd Aarflot, Eilert Ottem, Merk Meisingset, Astrid Hoel og Torleif Side:601 Bjørbæk gjeldsbrev til Bergens Kreditbank for henholdsvis kr. 13 000, 9 000, 8 000, 6 000, 6 000, 4 000 og 4 000. Det ble dessuten av Lødrup, Meisingset og Aarflot utstedt aksjebrev til vedkommende og gjeldserklæringene med aksjebrevene ble deponert i A/S Forretningsbankens avdeling, Sunndalsøra. Styreformann Lødrup var flere ganger i banken for å hente lånebeløp et kr. 50 000, men pengene er hittil ikke utbetalt. Den 17. april 1956 ble det holdt styremøte i A/S Sunndalsheimen og vedtatt: «På grunn av selskapets økonomiske stilling har styret besluttet å innkalle banken, kreditorer og samtlige aksjonærer til møte på hotell Sunndalsheimen lørdag den 21. ds. kl. 14 til orientering.» Det ble så holdt styremøte den 20. april 1956 og av protokollen hitsettes: «Sak 2. Ordning med kreditorene: Vedtak: Under de nåværende økonomiske forhold ser styret følgende mulige løsninger: a) Nøytralisering av gjelden ved aksjetegning fra kreditorene, se vedlagte forslag fra styret av idag, som vedheftes protokollen. b) Underhåndsakkord. c) Offentlig akkord. d) Konkurs. Styret foreslår at generalforsamlingen går inn for alternativ a.» (Underskrevet av Meisingset, Årflot og Solheim.) Det foreligger følgende erklæring i saken datert Sunndalsøra 20. april 1956: «Til styret for A/S Sunndalsheimen. Hermed melding om at den av oss under siste generalforsamling i selskapet tegnede aksjekapital, på tils. kr. 103 000, er overført til nedenstående aksjonærer og aksjeposter: Olav Rekdal, S.øra kr. 40 000 Rekdal Byggelag, Molde » 20 000 Sverre Falkum, S.øra » 10 000 O.r.sakf. Thorvaldsen, Oslo » 6 000 Olav Braaten, S.øra » 5 000 Torleif Bjørbæk, S.øra » 5 000 Eilert Ottem, S.øra » 4 000 Merk Meisingset, Tingvoll » 4 000 Arne Almhjell, S.øra » 4 000 Birger Lødrup, S.øra » 2 000 Odd Årflot, S.øra » 2 000 Petter Malvik, S.øra » 1 000 Sum kr. 103 000 Alle disse beløp kan avskrives på vedkommende tilgodehavender hos A/S Sunndalsheimen, og forutsettes dermed fullt innbetalt. 53 av disse aksjer ble innmeldt som siste termininnbetaling pr. 29. januar i år. De resterende 50 aksjer var forutsatt innbetalt som første termin, pr. 29. desember 1955, ved lån fra Nor & Vacuum, Oslo. Men da det til dags dato ikke har lykkedes oss å få pengene fra Nor & Vacuum Side:602 utbetalt, må vi ordne oss på denne måte, som vi hele tiden har hatt stående åpen som nødutvei. Birger G. Lødrup, Olav Rekdal, Merk Meisingset, Torleif Bjørbæk, Odd Årflot, Eilert Ottem, Sverre R. Falkum, Per Thorvaldsen.» Den 21. april 1956 ble det holdt fellesmøte av kreditorer og aksjonærer og valgt et «interimsstyre» bestående av banksjef P. Mordal, formann, rørleggermester Petter Malvik, varaformann, banksjef Gunnar Hafsås, banksjef Einar Solheim og overrettssakfører Odd Wold. Interimsstyret hadde til oppgave å undersøke selskapets stilling og eventuelt komme til en fremtidig ordning. Man forsøkte å få i stand en ordning slik at kreditorene skulle overføre sine fordringer til aksjekapital, videre avtale med panthavere om avdragsfrihet m.v. I innberetning fra interimsstyret av 13. juni 1956 ble det bl.a. uttalt at det ikke var lykkes å få samtlige kreditorer med på en underhåndsakkord. Det heter: «... Interimsstyret må derfor konstatere at det ikke makter å få gjennomført en underhåndsordning og at det ikke ser muligheter for å gjennomføre en offentlig akkordforhandling. Da hotellet ikke engang har midler til å ordne opp skattetrekk, skattegjeld, renter, avdrag m.v. og ikke kan ventes å kunne skaffe seg nødvendige midler i tiden fremover, vil driften før eller senere stoppe av seg selv...» Interimsstyret nedla den 25. juni 1956 sitt verv. Det tidligere styre fortsatte arbeidet med å tegne aksjer etter lignende retningslinjer. Det ble 12. juli 1956 sendt ut sirkulære til kreditorene med anmodning om at man måtte få litt tid på seg for å komme med nye forslag, idet styret skulle påse at ingen kreditor ble forfordelt. Man engasjerte landbrukskandidat Petter Grinde til å assistere og overrettssakfører Thorvaldsen trådte i forbindelse med større fordringshavere. I desember 1956 ble konkurs begjært av A/S Forretningsbanken og konkurs åpnet 12. desember. Behandlingen er ikke avsluttet. Etter begjæring av Den Norske Industribank ble det holdt tvangsauksjon over den faste eiendom den 4. mars 1957 og 2. gangs auksjon den 25. april. Høyeste bud var kr. 2206 000, stadfestet 12. juni og 15. juni ble eiendommen overlevert til auksjonskjøperen, hotelleier Karl J. Karlsen. Ved auksjonen ble bare 1. og 2. prioritet dekket. Til rest av auksjonsbeløpet står kr. 24 024,86 som er deponert. Det er strid om hvem som skal ha beløpet - således gjør også A/S Forretningsbanken krav på det. Banken er for øvrig ikke dekket av auksjonsbeløpet. Konkursboet krevet den 16. april 1957 at A/S Forretningsbanken skulle betale kr. 97 000 til dekning av tegnede aksjer i selskapet. Under 23. april svarte banken: «Før vi tar standpunkt til Deres anmodning ønsker vi imidlertid å avvente en avklaring av situasjonen i forbindelse med selskapets og eiendommens videre skjebne. Vi anser oss for øvrig heller ikke uten videre forpliktet til å erlegge ovennevnte beløp idet aksjetegningen som bekjent ble tilsagt under ganske bestemte forutsetninger som ikke ble fyldestgjort.» Aksjonærene ble også krevet og den 25. april svarte Birger G. Lødrup, Torleif Bjørbæk, Merk Meisingset og Eilert Ottem, således: «Vi har mottatt Deres brev av 16. ds. Side:603 Aksjetegningen som nevnes i protokollen av 28. november 1955, bygget på utstedelse av aksjer mot konvertering av selskapets uprioriterte gjeld. Arbeidet med hele aksjetegningen var påbegynt og mange aksjonærer hadde erklært seg villig til å konvertere sitt tilgodehavende i aksjer. Av den tegnede kapital skulle kr. 150 000 dekkes på denne måte - derav kr. 97 000 av A/S Forretningsbanken. De resterende kr. 50 000 skulle skaffes ved nye aksjonærer, som hadde gitt tilsagn om dette. Inntil dette var ordnet skulle A/S Nor & Vacuum kausjonere for et lån til de gamle aksjonærer opptatt i Bergens Kreditbank A/S stort kr. 50 000. A/S Forretningsbanken nektet å gjennomføre sin del av avtalen og unnlot å konvertere kr. 97 000 av sitt tilgodehavende i aksjer. Muligheten for å oppnå lånet på de kr. 50 000 falt dermed bort så meget mer som A/S Forretningsbanken truet med og til slutt begjærte selskapet konkurs. Under disse forhold mener vi oss ikke forpliktet til å innbetale noe beløp til A/S Sunndalsheimens konkursbo.» - - - Retten skal bemerke: Forhøyelse av aksjekapitalen er besluttet på generalforsamling hvor samtlige aksjonærer og styremedlemmer var til stede. Man gjorde her enstemmig vedtak om forhøyelse jfr. aksjelovens §24. Det er videre enighet om at det foreligger bindende aksjetegning bortsett fra Olav Rekdal. De grunner han har anført i den anledning er åpenbart uten betydning. Det er foretatt anmeldelse til firmaregisteret i samsvar med §26 - men ingen opplysning gitt om avtaler som nevnt i §5 nr. 9-12. Senere har styret avgitt erklæring om at aksjekapitalen er innkalt «til betaling i rede penger, med en halvpart av hver aksjes pålydende beløp 29. desember 1955 og en halvpart 29. januar 1956». Bestemmelse om forhøyelse av aksjekapitalen var foranlediget ved fremsatt krav fra Industribanken. Den opprinnelige aksjekapital kr. 150 000 var for liten, selv også når hensyn tas til innbetalte leieboerinnskudd kr. 150 000 og når man ser hen til at bygget har kostet ca. kr. 3 000 000. Man var klar over dette før kravet om forhøyelse var kommet fra Industribanken, og styret hadde flere ganger drøftet spørsmålet om forhøyelse. I lys av dette må også sees at man på generalforsamlingen gjorde vedtak om å fortsette tegning av aksjekapitalen utover det Industribanken hadde forlangt. Driften lønnet seg ikke og styreformann Birger G. Lødrup har forklart i retten at senhøstes 1955 begynte tap og de øket etter hvert som tiden gikk. Han har sagt at man trengte en omsetning på ca. kr. 3 000 pr. dag, mens det bare kom inn kr. 17, - 18 - 2 000. Det var også forholdsvis betydelig gjeld som ikke ble dekket ved konverteringen. Retten mener at de som møtte på generalforsamlingen var klar over dette, og vedtaket om at de tidligere aksjonærer skulle låne kr. 50 000 var da også begrunnet i å skaffe kontanter til selskapet. Forutsetningen på generalforsamlingen var at A/S Forretningsbankens aksjeinnskudd kr. 97 000 skulle kunne likvideres i tilgodehavende som banken hadde, det samme gjaldt aksjonærene for kr. 48 000 og slakter Olav Braaten for kr. 5 000. Gjeldstrykket mot selskapet ville derved riktignok bli lettet, men denne forutsetning kom ikke til syne i Side:604 protokollen som alle tegnere underskrev, og som de visste skulle følge anmeldelsen til firmaregisteret. For utenverdenen, kjøpmenn og andre som ville få med selskapet å gjøre, ville dette virke villedende og gi inntrykk av at selskapet nå disponerte betydelige midler til sin virksomhet. Det står som nevnt i protokollen at tegnere ville innbetale innskuddene på egen konto i A/S Forretningsbankens avdeling på Sunndalsøra. I forbindelse hermed skal man henvise til den rundskrivelse som styreformann Birger G. Lødrup den 20. januar 1956 sendte til «Kjøbmenn og Forretningsdrivende Sunndalsøra og omegn», hvor det opplyses at man hadde gått til «en betraktelig utvidelse av aksjekapitalen» og at man hadde «sikret oss bortimot kr. 250 000 som nytegning». En protokollasjon av dette innhold må etter rettens mening betinge ansvar for de saksøkte, idet driftsgjelden siden stadig har øket. Man henviser til [[Rt-1925-618]], [[Rt-1928-63]], [[Rt-1931-156]] og [[Rt-1932-145]]. Det er for øvrig tvilsomt om de saksøkte i virkeligheten har benyttet sine motkrav til likvidasjon, det er således erkjent at de ikke har bokført noe om dette i sine regnskapsbøker. A/S Forretningsbanken har belastet hele sin fordring med renter i tiden fremover uten avkortning for nevnte kr. 97 000. Den har videre begjært konkurs på grunnlag av denne fordring samt anmeldt den som tilgodehavende til interimsstyret og i konkursboet. Videre skal bemerkes skrivelse av 7. mars 1956 fra Birger G. Lødrup. Her refereres en telefonsamtale med banksjef Wold i Forretningsbanken hvor denne sier, at banken ikke akter å betale inn sin tegnede aksjekapital og slå selskapet konkurs såfremt man ikke trakk tilbake oppsigelse av daværende direktør. I denne forbindelse skal også nevnes William Dalls skrivelse av 6. mars 1956 hvor det bl.a. står, at selskapet også måtte være forberedt på at «A/S Forretningsbanken vil ta sin aksjetegning opp til fornyet overveielse». Man viser til banksjef Wolds skrivelse av 23. april 1957 og skrivelse av 25. april s. å. fra Birger G. Lødrup med flere hvor det står: A/S Forretningsbanken nektet å gjennomføre sin del av avtalen og unnlot å konvertere kr. 97 000 av sitt tilgodehavende i aksjer». Alt dette gir et uklart bilde av de saksøktes standpunkt, men det synes å være på det rene at de på grunn av den usikkerhet som rådet med hensyn til selskapets videre skjebne har villet holde fast ved sine fordringer uten hensyn til påberopte likvidasjon, som således derfor ikke kan sies å være gjennomført. Om det senere skal ha vært anledning til for styret til å samtykke i likvidasjonen, vil avhenge av selskapets solvens når det ble foretatt; jfr. aksjelovens §41 tredje ledd og [[Rt-1929-316]] og [[Rt-1957-1115]]. I denne forbindelse vises til det som ovenfor er sagt om selskapets økonomiske stilling og det som er anført av saksøkeren for så vidt. På styremøte 30. januar 1956 - altså kort tid etter generalforsamlingen - ble det fremsatt plan om utsettelse med betaling av gjeld («utbetaling over 6 år men for 3 år for kjøpekontraktenes vedkommende») - og på styremøte 20. april 1956 ble endog drøftet muligheten av akkord og konkurs. Av interesse er også nevnte skrivelse av 7. mars 1956 fra styreformann Birger G. Lødrup og Olav Rekdal, hvor det står: «... Vi har jo på Side:605 grunn av de mange uoppgjorte gjeldsposter hammeren hengende over hodet fra dag til dag». Interimsstyret sier i sin innberetning av 3. mai 1956: «... Hotellet har hittil vært drevet med underskudd, men man kan ikke danne seg noe sikkert billede på grunnlag av dette. En innarbeidelse vil alltid ta tid, spesielt på et sted som ikke har hatt hotell før. Man har ikke hatt driftskapital og dette har skaffet vanskeligheter for å få lønnsom drift. Det kan nevnes at man for tiden må kjøpe inn vanlige varer for dagen og at man overhodet ikke har vin i hotellet. Der fins ikke penger til å betale strømregninger m.v. og man kan når som helst risikere at hotellet må lukke på grunn av manglende midler. Stillingen idag er slik, at en konkurs eller tvangsauksjon sannsynligvis vil bety at aksjekapitalen er tapt og likeså alle fordringer som ikke er pantesikret». I skrivelse av 13. juni 1956 fra Interimsstyret: «... Da hotellet ikke engang har midler til å ordne opp skattetrekk, skattegjeld, renter, avdrag m.v. og ikke kan ventes å kunne skaffe seg nødvendige midler i tiden fremover, vil driften før eller senere stoppe opp av seg selv». Retten mener at selskapets økonomiske stilling helt fra tiden før generalforsamlingen var så dårlig at man ikke kunne innfri sine forpliktelser. Av en eller annen grunn er lånet på kr. 50 000 som aksjonærene skulle oppta i Bergens Kreditbank til innfrielse av forpliktelser i anledning aksjeutvidelsen, ikke utbetalt - det er mulig at det skyldes henvendelse fra Olav Rekdal. Men det er intet forbehold i protokollen fra generalforsamlingen at det skulle ytes lån av nevnte bank. Den disposisjon som er foretatt ved erklæring av 20. april 1956, kan ikke holde, idet selskapets insolvens på dette tidspunkt var helt åpenbar. Retten er således kommet til at de saksøkte må dømmes ovensstemmende med den nedlagte påstand. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Emil Midelfart og Otte Huitfeldt og sorenskriver Aage Thor Falkanger): - - - Olav Rekdal, Torleif Bjørbæk og Merk Meisingset har i rett tid påanket dommen til Frostating lagmannsrett. A/S Forretningsbanken og Olav Braaten har gjort opp etter dommen, og for de øvriges vedkommende er domsbeløpet under inndrivelse. - - - Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som herredsretten, skal bemerke: Lagmannsretten legger til grunn at manglende driftskapital skapte store vanskeligheter for hotellets drift utover sommeren og høsten 1955, og at spørsmålet om en forhøyelse av aksjekapitalen til stadighet var oppe til drøftelse i selskapets styre Spørsmålet ble særlig aktuelt da Industribanken gjorde sitt 1. prioritets konverteringslån stort kr. 1 550 000 betinget av at aksjekapitalen ble forhøyet til minst kr. 350 000 slik som nevnt i bankens brev av 4. oktober 1955 til selskapets forretningsfører overrettssakfører Thorvaldsen. Dette krav om kapitalforhøyelse hadde også tilslutning fra Norges Brannkasse som var villig til å garantere 2. prioritetslånet i Bergens Kreditbank. Så vidt skjønnes hadde overrettssakfører Thorvaldsen flere Side:606 konferanser med herrene Lødrup og Rekdal om muligheten av å få gjennomført denne kapitalforhøyelse, men Thorvaldsens brev til A/S Sunndalsheimen av 18. november 1955 viser at det til da ikke var klarlagt hvordan forhøyelsen skulle skje. Etter som brevet intet nevner om møtet i Bergens Kreditbank, må det antas at møtet er holdt i dagene etter dette brev. De som deltok i dette møtet var foruten Thorvaldsen utelukkende representanter for de 3 største kreditorer, Bergens Kreditbank, A/S Forretningsbanken og Nor & Vacuum. En av de møtende overrettssakfører Blakstad var riktignok medlem av A/S Sunndalsheimens styre, men han var innvalgt som representant for sitt selskap, Nor & Vacuums interesser. Det var de 3 nevnte kreditorer som i første rekke hadde finansiert reisningen av bygningen og derfor var interessert i konverteringen av byggegjelden. Den ordning som de møtende kom frem til innebar at A/S Forretningsbanken, som etter konverteringen i Industribanken og Bergens Kreditbank ville få et udekket tilgodehavende på kr. 197 000, skulle la kr. 100 000 av beløpet stå som pantelån, sideordnet med Nor & Vacuums 3. prioritets pantelån på kr. 200 000. For de resterende kr. 97 000 skulle banken tegne aksjer i selskapet og således delta i den av Industribanken forlangte kapitalforhøyelse. Retten går ut fra at det var full enighet om at bankens tegning skulle oppfylles ved frafallelse av den tilsvarende restfordring. Med hensyn til de resterende kr. 103 000 av minimumskapitalen synes de møtende å ha vært klar over, at selskapets tidligere aksjonærer ville ha vanskeligheter med å sette flere penger inn i selskapet, og at de i første rekke måtte gis adgang til å tegne aksjer for de fordringer de hadde på selskapet. Til ytterligere hjelp for disse aksjonærer var representantene for Bergens Kreditbank og Nor & Vacuum enige om at banken mot Nor & Vacuums garanti skulle yte aksjonærene et lån stort kr. 50 000 for tegning av aksjer. Ifølge vitnet Thorvaldsens opplysninger var Industribankens folk fullt orientert om at forhøyelsen av aksjekapitalen skulle forsøkes gjennomført på denne måte, og Thorvaldsen mener også at Brannkassen var oppmerksom på at kapitalforhøyelsen i første rekke skulle gjennomføres ved at kreditorer tegnet aksjer for sine fordringer. På grunnlag av resultatet av dette møte reiste så overrettssakførerne Blakstad og Thorvaldsen samt fondsjef Winther i Bergens Kreditbank opp til Sunndalsøra for å få holdt generalforsamling til gjennomførelse av planen. På generalforsamlingen den 28. november 1955 var samtlige aksjonærer og samtlige styremedlemmer til stede. De 2 styremedlemmene som ikke var aksjonærer, banksjef Solheim og overrettssakfører Blakstad, representerte henholdsvis A/S Forretningsbanken og Nor & Vacuum. Av øvrige tilstedeværende kan nevnes selskapets forretningsfører, overrettssakfører Thorvaldsen, fondsjef Winther i Bergens Kreditbank og en fordringshaver Olav Braaten. De møtende ble gjort kjent med hvordan man i Oslo hadde planlagt å reise den nye minimumskapital som Industribanken og Brannkassen forlangte, og Winther og Blakstad bekreftet at aksjonærene kunne få låne kr. 50 000 i Bergens Kreditbank mot Nor & Vacuums garanti. Side:607 Det ble fra enkelte aksjonærer fremholdt at de ikke hadde penger, og det var også enkelte som hadde liten lyst til å være med på denne nytegning av aksjer. Det ble imidlertid til at de kr. 103 000 som måtte tegnes utover A/S Forretningsbankens tegning for kr. 97000, ble tegnet av eldre aksjonærer og fordringshavere. Olav Braaten, som hadde et større tilgodehavende i selskapet, tegnet seg for kr. 5 000 og de øvrige kr. 98 000 ble tegnet av de eldre aksjonærer unntatt Astrid Hoel. Disse aksjonærer ble samtidig enige om å ta imot det tilbudte lån i Bergens Kreditbank som de, ifølge et av Rekdal for lagmannsretten fremlagt notat, på møtet var enige om å fordele mellom seg således: Olav Rekdal kr. 13 000 Birger Lødrup » 13 000 Odd Årflot » 8 000 Merk Meisingset » 6 000 Eilert Ottem » 6 000 Torleif Bjørbæk » 4 000 kr. 50 000 Hva resten angår var det en klar forutsetning at aksjonærene i likhet med de 2 fordringshavere, A/S Forretningsbanken og Braaten skulle kunne avgjøre aksjeinnskuddene ved likvidasjon i sine fordringer på selskapet. Det ble på generalforsamlingen nevnt at man regnet med å få tegnet en del aksjer hos Sunndal kommune og en del navngitte personer, og det var fra aksjonærenes side en forutsetning som samtlige tilstedeværende var klar over, at denne aksjetegning kunne fordeles forholdsmessig over den nytegnede kapital, slik at tegnerne av denne kunne få redusert de forpliktelser de hadde påtatt seg. Etter rettens oppfatning er det ikke godtgjort andre forutsetninger fra aksjonærenes side for tegningen av den nye kapital, i ethvert fall ikke forutsetninger som de øvrige tilstedeværende har vært klar over. Retten finner det således ikke godtgjort at det fra Rekdals side var fremholdt som noen betingelse for hans tegning av de nye aksjer at den fremlagte plan over konvertering og kapitalutvidelse skulle innebære utbetalinger til ham, slik at han fikk dekke sitt tilgodehavende hos selskapet, eller at han i ethvert fall fikk utbetalt mer enn den av ham foretatte nytegning. Hans påstand om at han må være ubundet av sin tegning kan allerede av denne grunn ikke godtas. Av de eldre aksjonærer som deltok i tegningen av den nye minimumskapital var Lødrup, Årflot og Meisingset medlemmer av selskapets styre. Olav Rekdal, som etter hva han selv har opplyst, sto som planlegger av bygget og som senere var byggeleder, var ikke medlem av styret. Så vidt skjønnes har han imidlertid vært til stede på flere styremøter og har deltatt i konferanser bl.a. til drøftelse av spørsmål om selskapets finansiering og konvertering av byggegjelden. Foruten å være en av selskapets største aksjonærer var han fordringshaver i selskapet for ca. kr. 47 000, og de foreliggende omstendigheter synes å tyde på at han har øvet atskillig innflytelse på selskapets ledelse. Under generalforsamlingen den 28. november 1955 var det Rekdal Side:608 som førte protokollen, men etter det opplyste var det i første rekke overrettssakførerne Thorvaldsen og Blakstad som redigerte den. Ifølge den nye aksjelovs §35 tredje ledd er det intet til hinder for at en forhøyelse av aksjekapitalen helt eller delvis kan skje, ved at kreditorer i selskapet frafaller sine fordringer mot vederlag i aksjer som selskapet utsteder til dem. Retten antar at denne adgang også sto åpen etter den tidligere lov. Det henvises i denne forbindelse til innstillingen fra aksjelovkomitéen av 1947 34, samt den gamle lovs §25 første ledd, som synes å forutsette at fordringshavere i et selskap kan være med på forhøyelse av aksjekapitalen ved å tegne aksjer for sine fordringer. Den måte som aksjekapitalforhøyelsen skulle gjennomføres på var således i seg selv fullt lovlig, men forutsetningen for en slik ordning er at den kommer klart til uttrykk i generalforsamlingens protokoll. Ifølge den gamle aksjelovs §5 skal således innholdet av den overenskomst som treffes angående selskapets stiftelse samlet gjengis i generalforsamlingens protokoll, og denne gjengivelse må blant annet angi «at der på aksje skal kunne gjøres innskudd, som ikke består i rede penger» (pkt. 9). Sammenholdes denne regel med lovens §16 jfr. §26, siste ledd, må det etter rettens oppfatning antas at den i generalforsamlingsprotokollen inntatte overenskomst om forhøyelse av aksjekapitalen også måtte gi klart uttrykk for, at tegnerne av den nye kapital hadde adgang til å bruke sine fordringer på selskapet som delvis vederlag for de tegnede aksjer, og i hvilken utstrekning denne adgang skulle benyttes. Lagmannsretten må etter det foreliggende legge til grunn at de møtende, i første rekke overrettssakførerne Thorvaldsen og Blakstad, har vært engstelige for at en klar tilkjennegivelse av dette forhold i protokollen kunne skape vanskeligheter når kapitalforhøyelsen skulle registreres i firmaregisteret. Bestemmelsen i den gamle lovs §41 tredje ledd om at fordring på selskapet ikke kan bringes i motregning og kommentarer til denne bestemmelse, synes å ha fremkalt frykt hos de tilstedeværende jurister for at firmaregisterføreren ville refusere en anmeldelse, som klart forutsatte at kapitalforhøyelsen delvis skulle skje ved avskrivning på fordringer. Det er for øvrig opplyst at det hastet med å få konverteringen i orden, og Thorvaldsens brev av 18. november 1955 viser at han anså det nødvendig å få kapitalforhøyelsen registrert snarest mulig. Med hensyn til innbetalingen av de nytegnede kr. 200 000 ble det derfor anført i protokollen: «Banksjef Solheim uttalte at A/S Forretningsbanken vil innbetale de kr. 97 000 på egen konto i A/S Forretningsbankens avdeling på Sunndalsøra. Den nyopprettede konto skal hete «A/S Sunndalsheimen - Utvidelse av aksjekapitalen». Olav Braaten innbetaler sine kr. 5 000 på samme konto. De resterende kr. 98 000 innbetales på konto «A/S Sunndalsheimen - Utvidelse av aksjekapitalen» med en halvpart innen 29. desember 1955 og resten innen 29. januar 1956». Dette protokollat må nødvendigvis gi utenforstående det inntrykk at den tegnede kapital skulle innbetales kontant. Det er mulig at de møtende har ment å kunne forsvare denne protokollasjon ved en ordning hvoretter Forretningsbanken innbetalte sine kr. 97 000 på nevnte konto. De øvrige skulle så i tur og orden få utbetalt av kontoen beløp på sine Side:609 tilgodehavender og beløpene skulle straks bli innbetalt igjen til dekning av aksjeinnskuddene, hvoretter de 97 000 gikk tilbake til Forretningsbanken med avslutning av kontoen. Lagmannsretten finner imidlertid at protokollasjonen er misvisende. Den gir ikke uttrykk for den ordning man var kommet frem til. De møtende aksjonærer som har undertegnet protokollen kan ikke unngå det ansvar som dette fører med seg. At de har stolt på at de tilstedeværende jurister ville sørge for en uangripelig protokollasjon kan ikke frita dem for det ansvar som følger av loven. Som foran nevnt må det antas at den ordning for innbetaling av aksjene - blant annet ved avskrivning på aksjonærenes fordringer - som det var enighet om på generalforsamlingen, går inn under den gamle aksjelovs §5, pkt. 9, og ifølge lovens §16 annet ledd vil en slik betingelse for aksjenes innbetaling, som ikke er kommet til syne i aksjetegningen, ikke medføre selve tegningens ugyldighet, men være ugyldig overfor selskapet. Det er naturlig å reise spørsmålet om en kan si at nevnte forutsetning eller forbehold er kommet til syne i aksjetegningen all den stund selskapets samtlige aksjonærer og styremedlemmer har vært til stede under tegningen og har vært fullt klar over denne forutsetning for avgjørelsen av innskuddet. Det må imidlertid antas at uttrykket «til syne» i §16, 2. ledd tar sikte på hva protokollen viser og hva som i overensstemmelse hermed er anmeldt til firmaregisteret. Selv om derfor selskapet eller dets styre har godtatt forbeholdet, så skal allikevel aksjonærene være bundet av sin tegning slik det fremgår av protokollen. Her er det hensynet til senere aksjeerververe og kreditorene som spiller inn. I dette tilfelle har det riktignok ikke funnet sted noen overdragelse av aksjer, og det er grunn til å anta at den kreditt som måtte være ytet selskapet i tillit til nytegningen har vært ubetydelig. En kan imidlertid ikke se bort fra at nytegningen kan ha influert på eldre kreditorers overveielser om pågang overfor selskapet, og under enhver omstendighet er forholdet irrelevant overfor lovens bestemte regel om at selskapet ikke er bundet av forbeholdet. De aksjonærer som skulle ordne kr. 50 000 av sitt innskudd kontant ved hjelp av lånet i Bergens Kreditbank, må under enhver omstendighet være forpliktet til å betale dette beløp etter den fordeling de var blitt enige om. Det er uklart hva som bevirket at det etter registreringen av kapitalforhøyelsen den 7. februar 1956 gikk så sent med å få dette lån utbetalt. Selv om aksjonærene ikke er skyld i at lånebeløpet ikke ble utbetalt - noe de for øvrig ikke har godtgjort - så har de i ethvert fall påtatt seg en forpliktelse til å erlegge disse kontantbeløp. Hva resten angår, som skulle avgjøres ved hjelp av deres fordringer på selskapet, er det på det rene at en av de ankende parter, Merk Meisingset, som for øvrig var medlem av styret, ikke hadde anmeldt eller sto bokført med noen fordring i selskapets bøker på det tidspunkt generalforsamlingen ble holdt. Meisingset har under hovedforhandlingen for lagmannsretten fremlagt kopi av en regning til selskapet, datert 10. mars 1956 over salærer og skyssgodtgjørelse for fremmøte til styremøter i selskapet over et lengre tidsrom med siste møte 16. januar 1956, og med et samlet beløp kr. 2 970. Side:610 Boets bestyrer har meddelt at han ikke har noe å bemerke til selve regningsbeløpet, men han har pekt på at Meisingsets fordring tillikemed det beløp han skulle låne i Bergens Kreditbank ikke er tilstrekkelig til betaling av de nye aksjer han hadde tegnet. Etter den oppgave over boets fordringshavere som fremgår av den fremlagte utskrift fra møtet den 14. mai 1956, ser det også ut til at heller ikke Bjørbæk har hatt en så vidt stor fordring at han ved denne kunne dekke sitt innskudd utover kontantlånet i Bergens Kreditbank. Olav Rekdal har gitt uttrykk for at Meisingset og Bjørbæk kunne ha fått ordnet resten ved hjelp av Rekdals store fordring på selskapet, men det er ikke godtgjort at det under generalforsamlingen var gjort klart at Meisingset og Bjørbæk skulle overta noe av Rekdals fordring, og avgjøre en nærmere bestemt del av sitt innskudd ved hjelp av denne. Selv om aksjonærene hadde forutsatt at utenforstående ville overta en del av den tegning de hadde foretatt, og således avlaste dem i deres tegningsforpliktelser, så må de opprinnelige tegnere bli stående med ansvaret for at aksjeforhøyelsen blir gjennomført. For Meisingsets og Bjørbæks vedkommende skulle derfor deres plikt til under enhver omstendighet å innbetale i boet de beløp hvormed deres innskudd oversteg deres bevislige fordringer på selskapet være klar. Som foran nevnt må imidlertid aksjelovens regler forståes derhen at de likeså litt som Rekdal kan fri seg for resten av ansvaret, i og med at deres forbehold eller forutsetninger ikke er kommet til uttrykk i generalforsamlingsprotokollen i den skriftlige overenskomst om kapitalforhøyelsen, og hva der således var blitt kjent for offentligheten ved anmeldelsen til firmaregisteret. De ankende parters påstand om at styret ikke hadde lovlig adgang til å foreta den stedfunne registrering før den nytegnede kapital var innbetalt fører ikke frem. Bestemmelsene i den gamle aksjelovs §22, 3. ledd og §26 er ikke til hinder for at der kan skje en anmeldelse av den besluttede nytegning. De som var til stede på generalforsamlingen var for øvrig oppmerksom på at en slik anmeldelse ville bli foretatt snarest mulig, og hadde intet å bemerke til dette. Retten finner det unødvendig å gå nærmere inn på hva som var årsaken til at kapitalforhøyelsen ikke ble gjenomført på den måte man var enig om under generalforsamlingen. Det kan under enhver omstendighet kun være styrets forhold som har interesse i denne forbindelse. Det må i ethvert fall være klart at hvis årsaken ligger i Forretningsbankens opptreden, slik som hevdet av de ankende parter, så kan ikke bankens opptreden frita disse for det tegningsansvar overfor selskapet som loven etablerer. Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at de 3 ankeparter er bundet av sin aksjetegning, og at det ikke foreligger noe forhold som fritar dem for å innbetale tegningssummen kontant overensstemmende med generalforsamlingsprotokollens utvisende. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
