Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Rode: A ble den 11. april 1960 av statsadvokaten i Trondheim satt under tiltale ved Trondheim byrett for å ha overtrådt: I. straffelovens §255 «derved at han som frisørmester i Trondheim i tiden mars 1958-mars 1959 forbrukte til egne formål og/eller forretningens drift kr. 1600 som han hadde trukket i Bs lønn i henhold til skattetrekkpålegg etter reglene om forskottstrekk av skatter til staten og Molde kommune, hvor B var skattepliktig», II. lov om innkrevning og innbetaling av skatt av 21. november 1952, jfr. §11 nr. 4, jfr. §12 nr. 1 «derved at han som arbeidsgiver i Trondheim har unnlatt å holde de under pkt. I nevnte Side:69 forskottstrekk på kr. 1600 i egen kasse eller innsatt på særskilt bankkonto og å sende oppgjør til skatteoppkreveren innen de fastsatte frister» og subsidiært III. lov om betaling og innkrevning av skatt av 21. november 1952 §51, «derved at han under sin virksomhet som nevnt under post I, har unnlatt å foreta eller sørge for at det ble foretatt pliktig forskottstrekk i Bs lønn med tilsammen kr. 1600». Ved byrettens dom av 29. september 1960 ble han frifunnet for samtlige poster i tiltalen. Angående det nærmere saksforhold viser jeg til byrettens domsgrunner. Statsadvokaten i Trondheim har påanket byrettens dom for så vidt angår frifinnelsen for den subsidiære tiltale etter skattebetalingslovens §51. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen og subsidiært saksbehandlingen. Anken over lovanvendelsen går ut på at byretten etter påtalemyndighetens mening har tolket loven uriktig, når den har funnet at loven ikke rammer det tilfelle at trekk er beregnet og regnskapsmessig foretatt, men som byretten uttrykker det - det «ikke har vært midler tilstede til foretakelsen av det rent manuelle trekk». Påtalemyndigheten hevder at dersom tiltaltes finansielle stilling var slik at han bare kunne betale dellønning, pliktet han å foreta forholdsmessig skattetrekk i dellønningen. At tiltalte overfor lønnsmottageren har kvittert for skattetrekk med befriende virkning for denne i forhold til skattemyndighetene, og har regnskapsført det beløp han har kvittert for, er ikke tilstrekkelig til at han har oppfylt sin plikt etter skattebetalingslovens §51. Anken over saksbehandlingen gjelder domsgrunnene som påståes å være uklare og ikke tilstrekkelige til å begrunne domsresultatet. Jeg finner at anken over lovanvendelsen må tas til følge og bemerker: Så vel aktor som forsvarer for Høyesterett har bl.a. under henvisning til forarbeidene til skattebetalingsloven søkt å klarlegge tilblivelsen av lovens §51 og forskjellige bestemmelser i lovens kapitel II, for å belyse hvilke formål de forskjellige bestemmelser var ment å tjene og derigjennom også deres innhold og rekkevidde. Jeg finner at det i det foreliggende tilfelle er av mindre betydning hva som for så vidt kan utledes av forarbeidene, idet selve lovteksten etter min mening gir tilstrekkelig klart svar på de spørsmål som lovanvendelsen her reiser. Skattebetalingslovens §51 retter seg bl.a. mot «den som er pliktig til å gjennomføre forskottstrekk etter §4, jfr. §5 §6». At tiltalte hører til denne personkrets er på det rene. For at vedkommende skal rammes av bestemmelsen kreves at det skyldes forsett eller grov uaktsomhet fra hans side når beregning og trekk ikke er gjennomført. Etter sin forståelse av loven har byretten ikke tatt standpunkt til om denne subjektive Side:70 straffbarhetsbetingelse foreligger. Dette står da også under ankebehandlingen som et åpent spørsmål. I objektiv henseende er straffbarhetsbetingelsen at arbeidsgiveren «unnlater å foreta eller sørger for at det blir foretatt beregning og trekk etter denne lovs kapitel II», dvs. lovens §4, §5, §6, §7, §8, §9, §10, §11, §12 Den plikt til å foreta beregning «etter denne lovs kapitel II», som er en del av gjerningsinnholdet etter §51, består etter §7 i at arbeidsgiveren beregner trekkbeløpet «ved lønnsoppgjøret eller når beløpet godskrives lønnstakeren». Bestemmelsens form er kritisert og er av Finansdepartementet medgitt å være mindre heldig, bl.a. fordi den kan bli oppfattet derhen at det med «beløpet godskrives» siktes til trekkbeløpet, mens det menes lønnsbeløpet. For meg står det som klart at loven er å forstå på sistnevnte måte. Bestemmelsen menes også å være noe uklar når det gjelder betydningen av uttrykket «beløpet (altså lønnsbeløpet) godskrives». Dette behøver jeg imidlertid ikke komme inn på, da det i den foreliggende sak bare er tale om beregning og trekk i forbindelse med det annet alternativ, «ved lønnsoppgjøret», dvs. ved kontant utbetaling av opptjent lønn. Selve beregningen skjer iflg. §8 etter trekktabell eller med en bestemt prosent av lønnsbeløpet, eller etter de særregler som er fastsatt i medhold av nevnte paragraf. At tiltalte har unnlatt å oppfylle sin plikt til å beregne trekkbeløpet er ikke påstått. Den plikt til «å foreta eller sørge for at det blir foretatt... trekk etter denne lovs kapitel II», som inngår i gjerningsinnholdet etter §51, er i §7 nærmere beskrevet slik at arbeidsgiveren, etter å ha beregnet trekkbeløpet, «holder dette tilbake ved lønnsoppgjøret eller når beløpet godskrives lønnstakeren». Som alt nevnt er det i denne sak bare spørsmål om trekk i forbindelse med kontant lønnsutbetaling. Denne plikt til å gjennomføre trekket mener påtalemyndigheten at tiltalte ikke har oppfylt, idet den ikke er enig med ham i at lovens krav er oppfylt ved at han, uten å ha kontant dekning for trekkbeløpet, trekker det fra i lønnsoppgjøret med lønnstageren og krediterer kommunen det i trekkregnskapet. Etter forarbeidene til skattebetalingsloven anser jeg det klart at lovgivningsmyndighetene har ment at et tilfelle som det foreliggende skulle rammes av straffebestemmelsen i §51. Av forsvareren er imidlertid hevdet at dels som følge av en misforståelse av rettspraksis, dels som følge av en uheldig redaksjon, har §51 og de supplerende bestemmelser som kan anvendes, fått en slik form at tilfellet allikevel ikke rammes av noen straffebestemmelse. Jeg finner det ikke nødvendig å gjøre nærmere rede for det som for så vidt er påberopt. Jeg er enig i at det hadde vært ønskelig at loven hadde uttrykt seg tydeligere, noe det etter mitt skjønn skulle være vel mulig å oppnå, f. eks. ved en klar og uttømmende utforming av gjerningsinnholdet i selve straffebestemmelsen. Jeg finner likevel at det med tilstrekkelig klarhet fremgår av selve lovteksten, at tiltalte ikke har Side:71 oppfylt sin plikt etter §51, jfr. §7 ved regnskapsmessig å gjennomføre et skattetrekk som han ikke har kontant dekning for. Jeg mener dette følger rent sproglig av det uttrykk §7 bruker når det gjelder selve gjennomføringen av trekket. Det tales da ikke lenger om «trekk» eller «å trekke», men om å «holde tilbake» det beregnede trekkbeløp. At trekkbeløpene ikke ble dekket forklares med at tiltalte ikke hadde midler hertil. Det han hadde av kontanter gikk med til å dekke lønnstagerens beregnede nettolønn. Men når tiltalte lar lønnstageren få alt han har av kontanter, er det etter min mening en sproglig umulighet å si at han har holdt noe tilbake, og jeg kan ikke se hvordan regnskapsmessige posteringer skal kunne endre dette forhold. Jeg viser også til at ifølge §11 nr. 4 skal trukne beløp holdes i særskilt kasse eller innsettes på særskilt bankkonto. Bestemmelsen bekrefter at det loven mener med «trukne beløp» ikke er en regnskapspost, men et beløp som kan og skal individualiseres. Etter det resultat jeg er kommet til når det gjelder anken over lovanvendelsen, er det unødvendig for meg å drøfte anken over saksbehandlingen. Jeg stemmer for slik kjennelse: Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet for overtredelse av lov av 21. november 1952 §51. Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Hiorthøy, Roll Matthiesen og justitiarius Terje Wold: Likeså. Av byrettens dom (dommer Kj. Bugge med domsmenn Magnus Djupvik og Johnny Kilnes): - - - Retten finner bevist at tiltalte fra mars 1958 til mars 1959 hadde B i sin tjeneste som frisør etter en ukelønn på kr. 182, at han hadde fått tilsendt pålegg om forskuddstrekk i Bs lønn for skatter til staten og Molde kommune hvor B var skattepliktig, og at han foretok beregning av trekket til kr. 45 pr uke. Tiltalte hadde et banklån på kr. 15 000 fra kjøpet av frisørsalongen på hjørnet av Prinsens gate og Bispegaten i Trondheim i 1955, og hadde også fått pålegg om betaling av omsetningsavgift. Tiltalte hadde liten bruttoinntekt i salongen, og hadde ubetalte restanser både på lånet og for omsetningsavgift. Han hadde en lærling og B som frisør. Retten finner etter opplysningene i saken å måtte legge tiltaltes egen forklaring til grunn for sin bedømmelse. Etter dette må retten anse for bevist at tiltalte bare har utbetalt nettolønn til B med kr. 137, og at han ikke har hatt midler ved de forskjellige tidspunkter hvor lønn er utbetalt til B, utover det som medgikk til betaling av lønningene til Side:72 lærlingen og B. Tiltalte har hatt bruttoinntekter helt ned i kr. 180 pr. uke, men har i juleuken 1958 tatt inn ca. kr. 800 brutto. Retten må imidlertid anta at også i denne ene uken har han betalt eldre forfallen gjeld på banklånet og forfallen omsetningsavgift og skattetrekk for lærlingen og hevet til et meget nøkternt privat forbruk til seg selv, slik at det heller ikke ved denne ukes utbetaling til B av lønn var midler til stede til dekning av skattetrekket. Det må ansees på det rene at det som tiltalte har anvendt til sitt private forbruk var særdeles nøkternt. Han hadde ikke hotellrom eller hybel og sier selv at han sov på gulvet i frisørsalongen, mens familien bodde i Sparbu. Når det gjelder rettens bedømmelse vises til Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt. for 1959 1114. Etter dette må tiltalte frifinnes etter tiltalens I. Når det gjelder tiltalens III, har retten alt nevnt at det er foretatt beregning av tiltalte og den regnskapsmessige foretagelse av trekket. Det har derimot ikke vært midler til stede til foretagelsen av det rent manuelle trekk. Tiltalte må derfor også frifinnes etter tiltalens III. Derav følger også at tiltalte må frifinnes etter tiltalens II. Det forelå ingen beløp som kunne legges i egen kasse og sendes som oppgjør til skatteoppkreveren. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
