Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Leivestad: Lofoten jordskifterett avsa 27. mai 1958 kjennelse med slik slutning: «Sameieandelen i Svolværvannene og Strandelven, som efter overutskiftning, tgl. 1. februar 1893 tillå g.nr. 18 b.nr. 2, Svolvær øvre, tilligger «Utmarken», eier T. Petersen.» Jordskiftedommeren dissenterte, idet han fant at sameieandelen i Svolværvannene og Strandelven tilhørte Svolvær kommune. Kjennelsen ble påanket, og Hålogaland lagmannsrett avsa 23. april 1959 dom med slik domsslutning: «1. Den sameieandel Svolvær Øvre g.nr. 18 b.nr. 2 har i Svolværvannene og Strandelven tilhører Svolvær kommune. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» En lagdommer stemte for samme resultat som jordskifteretten. Trygve Petersen har i rett tid påanket lagmannsrettens dom. I det vesentlige har han gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser og vist til jordskifteretten og den dissenterende lagdommers bemerkninger. For Høyesterett har som ny subsidiær anførsel vært gjort gjeldende, at Petersen ved hevd må være blitt innehaver av den omtvistede sameierett i Svolværvannene. Petersen har lagt ned slik påstand: «1. Lofoten Jordskifteretts kjennelse av 27. mai 1958 stadfestes. 2. Svolvær kommune betaler til Trygve Petersen sakens omkostninger for alle retter.» Svolvær kommune har tatt til gjenmæle og vist til lagmannsrettens og jordskifterettens formanns begrunnelse. Det er ikke reist formell innsigelse mot den nye anførsel om hevd, men Side:709 kommunen har påstått at alle hevdsvilkår mangler, idet det ikke foreligger noen virkelig besittelse, ikke aktsom god tro, og at denne utvilsomt må være falt bort før hevdfristens utløp ved at kommunens rett har vært gjort gjeldende fra 1948 av. Svolvær kommune har nedlagt slik påstand: «1. Den sameieandel Svolvær Øvre g.nr. 19, b.nr. 2 har i Svolværvannene og Strandelven tilhører Svolvær kommune. 2. Trygve Petersen tilpliktes å betale Svolvær kommune saksomkostninger for alle retter.» Saksforholdet går frem av lagmannsrettens og jordskifterettens grunner. Til bruk for Høyesterett har den ankende part og 3 vitner avgitt forklaring ved bevisopptak. Det er fremlagt en del dokumenter som er nye for Høyesterett, uten at jeg finner det nødvendig her nærmere å gjøre rede for dem. Jeg er i realiteten kommet til samme resultat som flertallet i jordskifteretten og lagmannsrettens mindretall. Saken har imidlertid vært temmelig uklar. Også for Høyesterett er det kommet frem nye opplysninger og anførsler, slik at jeg finner å måtte redegjøre nokså utførlig for mitt syn. Etter min mening blir det avgjørende i saken hvorvidt sameieretten ved kjøpet av Petersens eiendom Utmarken i 1932 fulgte med denne, eller ble i behold hos den gjenværende del av det tidligere g.nr. 2 b.nr. 18. Det er senere ikke hendt eller foretatt noe som har kunnet overføre sameieretten fra den ene til den annen. Petersen har subsidiært anført at han i ethvert fall må ha ervervet sameieretten ved hevd. Jeg kan ikke finne at det er godtgjort. Lenge før utløpet av en 20 års periode var Petersens sameierett blitt klart bestridt. I 1948 gjorde overrettssakfører Valeur gjeldende at Petersen ikke sto i noen annen stilling til Svolværvannene enn andre som hadde parsell der, og at sameieretten måtte tilhøre det gamle hovedbruk. Svolvær kommune som hadde fått håndgitt det gjenværende av det tidligere g.nr. 18 b.nr. 2 i 1948, og fikk skjøte i 1950, gjorde også straks gjeldende at den var innehaver av sameieretten. Noen form for eksklusiv besittelse eller rådighet som skulle sette Petersen i noen vesentlig annen stilling enn eieren av den gjenværende del av det tidligere g.nr. 18 b.nr. 2, kan jeg ikke se at det har vært. Under den ekspropriasjonssak som var foranledningen til at spørsmålet var kommet opp, førte denne tvist om retten i vannene til at skjønnsretten, som unnlot å ta standpunkt til den, påbød at erstatningen skulle deponeres inntil fordelingen av sameieretten var endelig avgjort. Jeg bemerker at på den annen side har heller ikke Svolvær kommune påstått godtroenhetserverv i tillit til grunnbøkene; jeg går ut fra at det skyldes at kommunen på sin side før dens kjøp var gjennomført var fullt klar over at Petersen mente å være innehaver av sameieretten. Hverken kjøpekontrakten av 1. mars 1932, den oppmålingsforretning av 12. juni 1931 som den viser til, eller skjøtet av 1. Side:710 desember 1932 gir sikre holdepunkter for hvorvidt sameieretten ble overdradd sammen med Utmarken. Skjøtet viser til kjøpekontrakten. Oppmålingsforretningen nevner som rimelig kan være intet om sameieretten. Når denne beskriver grensene for Utmarken, og sier at den følger langs Svolværvann, kan jeg ikke, som det er blitt påstått fra kommunens side, se det som noe bevis for at man har ment å uttrykke at ikke noe av vannet på vanlig måte skulle følge med. Uten annet holdepunkt enn ordlyden ville jeg tvert om finne det naturlig å anta at eiendomsretten i vannet på vanlig måte fulgte med stranden. Når kjøpekontrakten ikke nevner noe om sameieretten, ser jeg det som et temmelig sikkert bevis for at den ikke har vært drøftet mellom partene under forhandlingene om kjøpet, og at Nordlands Privatbanks vedkommende ikke har tenkt på den. Kontrakten er meget utførlig, satt opp i 11 punkter, og sameieretten ville utvilsomt vært nevnt om den hadde vært brakt på bane, eller vært i tankene. Dette er også så vidt jeg kan se bekreftet ved den forklaring bankens daværende sjef har gitt. Han har opplyst at retten i vannet la banken liten vekt på, og tenkte neppe særlig over. For sin del gikk han ut fra at alle som kjøpte tomter som gikk til vannet, fikk fiskerett i det. Det synes i det hele tvilsomt om man i banken har vært klar over de særlige forhold ved vannet og Strandelven som var brakt i stand ved den overutskiftning som var tinglyst i 1893. Det ble fra 1942 ført prosess mellom Petersen og Stranden gårdsbruk om hvorvidt vannet var utskiftet, eller om det fremdeles var noe sameie. Først ved Hålogaland lagmannsretts dom av 26. januar 1944 ble det endelig fastslått at Svolværvann og Strandelven ikke var utskiftet. At banken ikke har tenkt på noen særlig sameierett er derfor meget nærliggende. Både i kjøpekontrakt og skjøte er Utmarken betegnet som en parsell, og det er gitt uttrykk for at den er skilt ut av det tidligere g.nr. 18 b.nr. 2. Jeg kan imidlertid ikke finne at denne uttrykksmåte kan gi noe synderlig grunnlag for slutninger om hvorvidt sameieretten skulle følge den ene eller annen eiendom. I utstrekning var Utmarken langt den største, mens den annen eiendom på grunn av sin beliggenhet var verdifullere. Den pris som ble betalt for Utmarken, kr. 12 000, gir ingen veiledning. Fiskeretten var av meget liten verdi. Det hadde bare vært drevet et beskjedent fiske i vannene og elven. Petersen hadde i 1926 som forpakter tatt initiativ til at de fiskeberettigede hindret tyvfiske, og utstedte fiskekort. Salget av fiskekort innbrakte vanlig bare ca. 70-80 kroner årlig som gikk med til betaling av de 2 som hadde arbeidet med oppsyn og utstedelse av fiskekort. Bare et eneste år, i 1942, er det opplyst at det er skåret is i vannene. Da betalte Petersen, som foretok isskjæringen, den annen sameier andel for isen. Og vannkraften i elven er altfor liten til at det kan være tale om noen utbygging, etter hva der er fastslått ved ekspropriasjonsskjønn i 1950. Side:711 Ser man hen til partenes mening ved kjøpet i 1932, finner jeg som nevnt at en må gå ut fra at Nordland Privatbank overhodet ikke har tenkt på noen sameierett. Men hadde spørsmålet vært reist, ville den neppe motsatt seg at retten hadde fulgt med, uten at det hadde gitt seg utslag i prisen. Derimot er det ikke utelukket at Petersen har tenkt seg at retten i Svolværvann og Strandelven fulgte med. At han senere har gjort det, synes det i ethvert fall ikke å være rimelig grunn til å tvile på. Som gårdsbestyrer og senere forpakter hadde han vært med på å disponere over fisket, og i ethvert fall når det gjaldt elven, måtte fiskeretten være et utslag av sameieretten, da g.nr. 2 b.nr. 18 ikke hadde strand langs den. Fra Svolvær kommunes side er det gjort gjeldende at Petersen i virkeligheten har erkjent at sameieretten fulgte det tidligere g.nr. 18 b.nr. 2 og ikke hans eiendom Utmarken. Han har nemlig under prosessen i 1942-1944 om sameieretten, og likedan under skjønnssaken i 1948-1950 i forbindelse med en regulering som berørte Svolværvann, betegnet seg som eier av det tidligere g.nr. 18 b.nr. 2. Jeg kan imidlertid ikke se noe bevis i dette. Hvilken eiendom Petersen var eier av, har det ikke vært noen tvil om. Om han har brukt en uriktig betegnelse kan ikke det ha noen betydning. Under prosessen om sameieretten var det overhodet ikke spørsmål om hvilken av eiendommene sameieretten skulle ha fulgt. Så vidt jeg kan se ble det også av motparten i prosessen, Stranden gårdsbruk, på tilsvarende måte uriktig gitt uttrykk for at den var g.nr. 18 b.nr. 1. Dette har så vidt jeg kan forstå vært helt uten betydning for oppfatningen av eiendomsforholdene. På den annen side har Petersen hevdet at også Nordland Privatbank skulle ha gitt uttrykk for erkjennelse av at han var innehaver av sameieretten ved at bankens representant i Svolvær, Birger Aas, løste fiskekort hos ham. Jeg kan imidlertid ikke se at dette heller gir noe bevis. Hvorvidt Aas var representant på en slik måte at han overhodet kunne binde banken ved sin kunnskap eller erkjennelse, lar jeg ligge. Avgjørende er at ordningen med fiskekort etter den fremstilling som er gitt av overrettssakfører Valeur, og som jeg bygger på, var kommet i stand ved avtale mellom dem som hadde fiskerett i Svolværvannene. Det hadde ikke Aas, så han kunne åpenbart ikke ha noe grunnlag for å fiske uten fiskekort, uansett om banken hadde sameierett i vannet eller ikke. For øvrig var ordningen med fiskekort som nevnt brakt i stand mens Petersen var forpakter og banken eier og innehaver av sameieretten, uten at Petersen hadde underrettet den. Noe utslag av sameierett kan man derfor vanskelig se i ordningen. Begge parter har for Høyesterett påberopt seg at Petersen i 1933 etter kjøpet fikk overdradd rettigheten til kirkepartutbytte vedkommende det tidligere g.nr. 18 b.nr. 2. Petersen har i det sett et uttrykk for at han skulle ha rettigheter som hørte til g.nr. 18 b.nr. 2 selv om de ikke var nevnt i kontrakten. Fra den annen side er anført at banken ikke kunne få kirkepartutbytte, og derfor ikke hadde tenkt på det. Når Petersen kunne få utbytte, og Side:712 banken ikke, var det ingen grunn for den til ikke å overdra retten til ham. Han betalte imidlertid da et rimelig vederlag for den. Etter min mening kan dette forhold ikke gi grunnlag for noen som helst slutninger angående sameieretten i den ene eller annen retning. Slik jeg ser saken, blir det spørsmål om utfylling av kjøpekontrakten av 1932 på et punkt den ikke direkte eller indirekte har avgjort eller berørt. Det står for meg som et for formelt standpunkt her å legge avgjørende vekt på at sameieretten ikke er nevnt og av det slutte at den da ikke kan være overdradd. Det er rimelig å se hen til hvilken av de 2 eiendommer det ved delingen var mest naturlig at den skulle følge. For meg står det som Utmarken da må gis fortrinnet. Det tidligere g.nr. 18 b.nr. 2 Svolvær øvre omfattet før salget i 1932 dels endel utmarksområder som ble brukt til gårdsbruk, dels vesentlig tomtearealer i selve byområdet. Den beskjedne utnyttelse av rettigheter i Svolværvannet og Strandelven hadde så vidt jeg kan forstå vært knyttet til gårdsbruket. Slik hadde det vært i den tid brødrene Størmer var eiere, og da Petersen kom til dem som gårdsbestyrer. Deres forretning hadde ikke gjort noen bruk av vannet. Slik fortsatte det da Petersen forpaktet gårdsbruket, først av brødrene Størmer, senere av Nordland Privatbank. Ved salget i 1932 fikk Utmarken det som var igjen av eiendommens strand langs Svolværvannet. Som før nevnt står det for meg som det ville vært en naturlig forståelse av kjøpekontrakt og oppmåling at den dermed fikk fiskerett og eiendomsrett til vannområdet utenfor stranden på vanlig måte, eventuelt tilsvarende sameieandel. At den del av g.nr. 18 b.nr. 2 som banken ble sittende med, skulle beholde noen rett til Svolværvannene står for meg som lite naturlig. Denne del lå i den sentrale del av byen, og uten noen grense til vannene. Når det gjelder retten i Strandelven, står saken i en noe annen stilling. Her har heller ikke Utmarken noen grense, selv om den ligger nærmere. Ved overutskiftningen i 1891 synes det som man har regnet med at det var muligheter for industri eller utnyttelse av elven. Det ville i seg selv neppe ha nærmere tilknytning til gårdsbruket enn til byeiendommene. Så vidt jeg kan forstå er det imidlertid utelukket at den lille fallhøyde av 2 meter på en elvestrekning på 300 meter med liten vannføring, kan gi grunnlag for noen industriell utnyttelse. Det antar jeg også var helt på det rene også i 1932. Selv om det i og for seg kunne vært grunnlag for å skille mellom retten i vannene og i elven, antar jeg at det ikke er tilstrekkelig grunn til det. Partene har i sin prosedyre behandlet retten i vannene og elven som en enhet, og en deling antar jeg ville være lite praktisk. En støtte for at det er det naturligste at retten i Svolværvannet og Strandelven følger gårdsbruket og den eiendom som har grenser til vannet, finner jeg også i at det er slik forholdet er Side:713 ordnet på den annen eiendom, Svolvær nedre. Også her er gårdsbruket skilt ut, og rettighetene i vannene og elven har vært antatt å ha fulgt med Stranden gårdsbruk, uten at noe er sagt om det ved overdragelsen. Her er dog den forskjell at elven går gjennom Stranden gårdsbruks grunn. Den ting at Petersen åpenbart i en rekke år har ment å være innehaver av sameieretten og ført prosess med den annen sameier for å få den anerkjent, mens det fra den side neppe har vært tenkt på retten i det hele, kan også tale for rimeligheten av det resultat jeg på annet grunnlag er kommet til. Petersen har under saken gitt uttrykk for at den sameierett som han fikk overdradd i 1932 skulle omfatte all den rett det tidligere g.nr. 18 b.nr. 2 har hatt i Svolværvannene og Strandelven, og at av de parseller som er solgt fra den er det bare overrettssakfører Valeur som har fiskerett, fordi det er særskilt betinget. Jeg kan ikke finne det klart at denne oppfatning er riktig. Svolvær kommune har gitt uttrykk for et annet syn, i ethvert fall når det gjelder fiskeretten. Spørsmålet berører de andre som har parsell av det tidligere g.nr 18 b.nr. 2 ved Svolværvannene, men er ikke oppe til avgjørelse i den foreliggende sak. Den konklusjon som jordskifteretten har formet kan imidlertid lett forståes slik, at den gir uttrykk for et standpunkt til spørsmålet. For å unngå misforståelse, former jeg en noe annen konklusjon. Saken har budt på atskillig tvil fordi kjøpekontrakten av 1932 ikke har berørt sameieretten. Etter min mening var Petersen den nærmeste til å sørge for klarhet på dette punkt. Jeg finner etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer for denne dom: Den sameieandel i Svolværvannene og Strandelven som ved skjøtningen 1. desember 1932 hørte til det tidligere g.nr 18 b.nr. 2, Svolvær øvre i Vågan, tilhører Trygve Petersen som eier av Utmarken, B.K. nr. 584 i Svolvær. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Eckhoff, Endresen og Berger: Likeså. Av jordskifterettens kjennelse (jordskiftedommer J. Stabursvik med jordskiftemenn Hans Josefsen og Harald Bergsrud): - - - Saksøkerens prosessfullmektig, rådmann Thorsen, fikk ordet og redegjorde for saken. Etterat en utskiftning var sluttet i 1892 over g.nr. 18 b.nr. 1 og 2 - Svolvær nedre og øvre - ble Svolværvannene og Strandelven liggende i fellesskap. Nordland Privatbank ble i 1924 eier av Svolvær øvre, 18/2 og i årene 1926/32 ble foretatt endel utparselleringer. Saksøkte ble således Side:714 ved skjøte, tgl. 15. desember 1932 eier av en del av denne eiendom - som i skjøtet er benevnt som «- - - en til ham solgt ubebygget parsell av vår eiendom, Svolvær øvre, tidligere g.nr. 18, b.nr. 2 i Vågan - - - Parsellen overdras med de innskrenkninger, som er fastsatt i nevnte oppmålingsforretning, og forøvrig med de samme rettigheter og forpliktelser, hvormed vi selv har eiet den...» Svolvær kommune ble ved skjøte tgl. 20. juli 1950 eier av Svolvær øvre, 18/2. Og anser at de andeler i Svolværvannene og Strandelven som ved utskiftningen, avsluttet 1892, ble tillagt 18/2 - fortsatt følger dette bruk. De utskilte deler av eiendommen - også den del saksøkte eier - er kun parseller av dette bruk, uten rettigheter utenom parsellenes grenser, såfremt det ikke for noen parsells vedkommende er gitt positive bestemmelser mot noe annet. For saksøktes eiendom er så ikke tilfelle. - - - Saksøkte, agronom T. Petersen, fikk deretter ordet. Som forpakter drev han Nordland Privatbanks eiendom, 18/2, fra 1926/32, da han ved skjøte, tgl. 15. desember 1932, ble eier av det vesentligste av eiendommen, ca. 1600 da. - kalt Utmarken. Både som forpakter og som eier drev han eiendommen som gårdsbruk - til slutten av 40-årene. Også som eier av Utmarken - etter å ha sluttet som forpakter i 1932 - utnyttet han de rettigheter som etter nevnte utskiftning ble tillagt 18/2, også i fellesskapet Svolværvannene og Strandelven - bl.a. ved isskjæring og utstedelse av fiskekort. Etter de opplysninger han fikk av Nordland Privatbanks juridiske representant ved forhandlinger om kjøp og ved utstedelse av skjøte, og etter den upåtalte utnyttelse av eiendommen med rettigheter han har utøvet siden 1932, har han antatt og antar han at andelene i fellesskapet Svolværvannene tilligger hans del av Svolvær øvre. Denne antagelse mener han er anerkjent av Nordland Privatbank og i ethvert fall av bankens representant i Svolvær, som ved ham og brukeren av A/S Stranden gårdsbruk løste fiskekort i nevnte fellesskap. Hans eiendom grenser til Svolværvannene, mens kommunens eiendom er endel holmer, sandvaler og tomter 1 à 2 km fra fellesskapet. I henhold til overdragelsesdok., beliggenhet av eiendom og bruk av fellesskapet upåtalt i 20 år, antar han at andelen under 18/2 i nevnte fellesskap tilligger hans eiendom Utmarken. Med unntagelse av mulige rettigheter som andre parselleiere eventuelt måtte være tilhjemlet. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører avsa jordskifteretten slik kjennelse: Jordskifterettens flertall, jordskiftemennene Josefsen og Bergsrud er kommet til det resultat at sameieandelene i Svolværvannene og Strandelven - som ved off. utskiftningsforretning 1888-92 ble tillagt g.nr. 18, b.nr. 2 - følger parsellen Utmarken. Og anfører at Utmarken er den vesentligste del av det opprinnelige g.nr. 18 b.nr. 2 som var nyttet og drevet som gårdsbruk, og at rettigheter til fellesskapet naturlig hører sammen med denne del. Videre anser de at så er tilfelle ved at eieren av Utmarken upåtalt har håndhevet utnyttelsen av disse rettigheter i ca. 20 år. Svolvær kommune antas videre å ha vanskelig for å utnytte eiendomsrådigheten i sameiet på grunn av beliggenheten. Kommunens eiendom støter ikke til fellesskapet. Side:715 Flertallet finner derfor at eiendomsretten til fellesskapet Svolværvannene og Strandelven tilhører Utmarken, eier T. Petersen. Rettens mindretall, jordskiftedommeren er kommet til det motsatte resultat. Nordland Privatbanks disponering av 18/2 i tiden 1926-32 viser at det er utskilt en del parseller ved Svolværvannene. Av de dok. som er fremlagt ved jordskiftesaken går det frem, at av de i dette tidsrom solgte tomter, er det kun én parsell som er tilhjemlet fiskerett i Svolværvannene. I hjemmelsdok. til utgåtte parseller skal det angis hvilke rettigheter som følger med. Når så ikke er tilfellet ved salg av Utmarken, mener rettens mindretall at parsellen ikke har noen eiendomsandel i fellesskapet. At parsellen grenser til fellesskapet og at det er en vesentlig del av b.nr. 2's samlede areal, gir ikke noen grunn til å anta at eiendomsandel i fellesskapet tilligger denne. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Loe og E. Wessel Holst og hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth): - - - Lagmannsretten, flertallet lagdommer Loe og hjelpedommer Talseth finner i likhet med jordskifterettens mindretall at sameieandelen i Svolværvannene som tilligger Svolvær øvre, tilhører Svolvær kommune som ved skjøte av 27. mai 1950 har ervervet hovedbølet g.nr. 18 b.nr. 2 fra Nordlands Privatbank. Det vises for så vidt til mindretallets begrunnelse herfor. Innledningsvis skal lagmannsretten bemerke at den ikke finner grunn til å gå nærmere inn på det prosessuelle spørsmål om det er adgang til å intervenere i en jordskiftesak, slik Svolvær kommune i foreliggende tilfelle har gjort. Tvisten er avgjort av jordskifteretten uten at det er reist formelle innvendinger herimot. Begge parter er også nå interessert i lagmannsrettens avgjørelse. Det vises for øvrig til tvml. §388. Strandstedet og fiskeværet Svolvær er i tidens løp utskilt fra eiendommene Svolvær øvre, g.nr. 18 b.nr. 2, og Svolvær nedre, g.nr. 18 b.nr. 1. Svolvær øvre eiedes av familien Størmer. I 1924 gikk imidlertid den daværende eier konkurs, og eiendommen gikk over til Nordlands Privatbank. Etter utskiftning over g.nr. 18 b.nr. 1 og 2 i 1890-årene ble fellesskap i utmark og innmark mellom øvre og nedre Svolvær utskiftet. Dette gjaldt dog ikke Svolværvannene og Strandelven fra det nedre vann ut i sjøen. Disse ble liggende i fortsatt sameie. Dette er fastslått ved Lofoten jordskifteretts kjennelse av 17. april 1943, stadfestet av herredsrett og endelig avgjort ved Hålogaland lagmannsretts dom av 26. januar 1944. Denne dom er for øvrig uten videre betydning for nærværende tvist som gjelder hvem - Svolvær kommune eller Trygve Petersen - som tilkommer Svolvær øvres andel i sameiet med Svolvær nedre i Svolværvannene. Eiendommen Svolvær øvre, g.nr. 18 b.nr. 2 hadde siden 1918 for så vidt angår gårdsbruket vært bortforpaktet til Trygve Petersen, som også drev vognmannsforretning. Forpaktningen fortsatte etterat Størmer gikk konkurs. I 1926 kjøpte Petersen av Nordlands Privatbank den såkalte agronombolig, fjøs og en tomt, kalt vognmannstomten. Bortsett fra 2 sommerfjøs og 1 torvsjå i utmarken, ligger disse eiendommer nede i selve Side:716 byområdet. Samtidig ble forpaktningen fornyet ved kontrakt med banken, datert 2. september 1926, slik at gårdsbruket ble drevet som før. Petersen drev en del husdyrbruk på den tid med ca. 3-9 kyr og dyrket ellers poteter etc. til eget behov. Som forpakter har han også fisket i Svolværvannene. I den tiden Nordlandsbanken satt med Svolvær øvre, har den fra 1926 og til 1932 som jordskifterettens mindretall opplyser utskilt endel parseller ved Svolværvannene. Kun i ett tilfelle - til overrettssakfører C. H. Valeur er fiskerett tilhjemlet. Ved utgangen av 1931 utløp Petersens forpaktning. Han kjøpte da av banken ved kjøpekontrakt av 1. mars 1932 en utskilt parsell som var ubebygget og som i oppmålingsforretning av 12. juni 1931 er kalt Utmarken. Skjøte er utstedt 1. september 1932. Parsellen har fått B.K. nr. 584 Svolvær. Kjøpesummen var kr. 12 000. Det er på det rene at området omfatter en stor del av det slåtteland og den utmark (vesentlig hei) som tilhørte Svolvær øvre. Blant annet omfattet arealet det område Svolvær øvre hadde oppe ved vannene. I dokumentene inneholdes ingen bestemmelse om sameieandelen i Svolværvannene eller fiskeretten der. Banken ble sittende igjen med selve hovedeiendommen Svolvær øvre g.nr. 18 b.nr. 2. Selv om en betydelig del således var solgt unna, ansees det på det rene at banken hadde igjen både tidligere slåtteteiger og relativt betydelig utmark. Etterat banken i årenes løp har foretatt endel utparsellering, ble eiendommen Svolvær øvre g.nr. 18 b.nr. 2 ved skjøte av 27. mai 1950 overdradd Svolvær kommune for kr. 18 000. I kjøpekontrakten av 18. januar 1950 og skjøtet er nærmere angitt hvilke solgte tomter som ble unntatt. For øvrig heter det at eiendommen overdras med de samme rettigheter som da banken eiet den. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at den sameieandel Svolvær øvre g.nr. 18 b.nr. 2 har i Svolværvannene og Strandelven nå tilligger Svolvær kommune. Den parsell som i 1932 ble overdradd til Trygve Petersen er ikke tilhjemlet denne sameieandel som må følge selve hovedbølet. Lagmannsretten kan ikke finne at de opplysninger som er fremkommet om bruken av vannene trekker avgjørende i annen retning. Petersen har ganske visst ut gjennom 1930 og 1940 årene sammen med representanten for Svolvær nedre utstedt fiskekort i vannene og inntil 1945 foretatt en del isskjæring der. I likhet med hva han gjorde den gang han var forpakter. Petersen var imidlertid også for øvrig - for et areal han eiet utenom Utmarken - grunneier ved vannene. Nordlands Privatbank hadde i dette tidsrom ikke filial i Svolvær, og hadde fra Bodø ikke anledning til å følge så nøye med. Riktignok hadde banken en stedlig tillitsmann, bankbokholder i Lofoten Kreditbank, Birger Aas, som interesserte tomtekjøpere henvendte seg til, og som da formidlet eventuelle salg etc. At Aas har løst fiskekort hos Petersen, kan imidlertid ikke tillegges særlig betydning. Nordlands Privatbank har for øvrig i oktober 1948 overfor overrettssakfører C. H. Valeur gitt uttrykk for at banken ved salget i sin tid til Petersen beholdt de rettigheter som ikke særskilt ble solgt unna. Petersens anførsel om at bankens representant i 1932, advokat Harald Angell, skal ha gitt uttrykk for at retten til vannene skulle tilligge Petersen, er så vidt løs at man ikke finner å kunne tillegge den noen betydning. - - - Side:717 Lagdommer Wessel Holst er enig med jordskifterettens flertall, og bemerker: Det som særlig volder tvil er så vidt skjønnes at den økonomiske verdi av sameievannene fra gammelt av må ha vært forholdsvis ubetydelig. Likevel må jeg anta at fisket på den tid sameiet oppsto - kanskje før handelsvirksomhet av betydning kom i gang - ble betraktet som en herlighet for gårdsbrukene. Fisket må, liksom gårdsbrukene, antas å ha vært drevet av hensyn til de etter hvert store husholdninger som virksomheten på de 2 eiendommer førte med seg. Noen betydning for handelsvirksomheten eller fisketilvirkningen som sådan har vannene sikkert aldri hatt. Jeg legger videre vekt på at Petersen i 1926 forpaktet «det av ham tidligere forpaktede gårdsbruk av ovennevnte eiendom» (Svolvær øvre). Det er helt på det rene at han som forpakter utøvet sameieretten i Svolværvannene, og at det skjedde rettmessig og med bankens viten. Videre er det på det rene at han ved kjøpet i 1932 ble eier av en så betydelig jordvei, at han som gårdeier fortsatte driften helt uavkortet med 8-10 kyr frem til krigsutbruddet. Jeg kan under disse omstendigheter vanskelig skjønne hvorledes banken ved salget i 1932 kan ha ment å ville holde tilbake den til gårdsbruket hørende sameierett, som hadde inngått under forpaktningen. Det ville virke høyst unaturlig om banken fra nå av som eier av de gjenværende grunnarealer - vesentlig i byområdet - skulle opptre som innehaver av gårdsbrukets sameierett i vannene, som lå til dels langt unna, og det er en kjensgjerning at banken ikke har gjort noen slik rett gjeldende. Tvert imot har bankens stedlige tillitsmann, som har vært klar over at Petersen fortsatt utøvet retten, ikke hatt noe å innvende og har sogar personlig løst fiskekort hos Petersen som representant for sameierne. Hadde det mot formodning vært meningen ved salget i 1932 å tilbakeholde den sameierett som hadde tilligget det forpaktede gårdsbruk, måtte dette etter min mening ha skjedd uttrykkelig. Sameiet var ikke særlig skyldsatt, men den formelle hjemmel som grunnboken gir eieren av det gjenværende «hovedbruk» b.nr. 2, kan ikke være avgjørende i dette forhold. Hva banken i 1932 beholdt av Svolvær øvre var i realiteten tomter bestemt for bebyggelse, og da kommunen i 1946 fikk håndgivelse på de ennå gjenværende arealer under g.nr. 18 b.nr. 2, var disse - som også fremholdt av ordføreren og rådmannen - i sin helhet bestemt for bebyggelse i bymessig regulering (så langt de overhodet var anvendelige). Som jeg skal komme tilbake til, må det rettslig sett ha vært klart at ingen av disse parseller kunne tillegges noen sameierett, og arealene hadde heller ingen naturlig tilknytning til sameieområdet, som også påpekt av jordskifteretten. Situasjonen var reelt den samme med hensyn til parseller som banken solgte før 1932. Jeg peker på at Petersen etter forpaktningskontrakten hadde forkjøpsrett hvis det skulle bli spørsmål om å selge hele utmarken, eller større utmarksstrekninger til annet enn bebyggelse - noe som etter det opplyste ikke har blitt aktuelt. Banken har da heller ikke ved noen av de inntil 1932 foretatte parsellsalg forføyet over sameieretten. Partene synes å være enige om at den «fiskerett» som er tillagt den Side:718 av overrettssakfører Valeur kjøpte parsell ved et av vannene ikke kan ansees som en slik forføyning, og jeg finner det unødvendig å gå nærmere inn på denne disposisjon, som det for øvrig ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger om. Heller ikke i årene 1932-1950 har banken foretatt noen disposisjon med hensyn til sameiet. Jeg legger vekt på at banken gjennom den stedlige representants holdning må ansees å ha akseptert Petersens disposisjoner som rettmessige, og dette styrker Petersens opplysning om at han ved kjøpet i 1932 fikk positivt bekreftet av advokat Harald Angell som representerte banken, at sameieretten i Svolværvannene skulle følge med gårdsbruket, slik som den hadde gjort i forpaktningstiden. Kommunen har påberopt enkelte rettsavgjørelser til belysning av sameieforholdets rettslige stilling ved utparselleringer, og jeg finner grunn til noen bemerkninger om dette. Jeg viser særlig til høyesterettsdommer i [[Rt-1909-107]], [[Rt-1937-667]] og [[Rt-1940-585]]. Etter disse avgjørelser må det antas at når det gjelder betydelige områder i sameie mellom en rekke gårder, må det ganske visst være en viss adgang til overdragelse av rettigheter såsom jakt- og fiskerett, iallfall ved utparsellering av selvstendige jordbruk, i likhet med hva der gjelder i almenningsforhold ( [[Rt-1940-585]]). Men i et sameie av så ringe utstrekning som det foreliggende mellom 2 gårder, kan ingen av sameierne ansees berettiget til å forrykke bruksordningen gjennom overdragelse av rettighet i sameiet ved parsellsalg, i hvert fall når det ikke gjelder parseller til gårdsbruk. I et så intimt og begrenset sameieforhold som dette kan rettsforholdet iallfall ikke sidestilles med hva der gjelder i almenningsforhold. Jeg kan etter dette ikke se at det ville ha vært rettmessig om Nordlands Privatbank som eier av Svolvær øvre hadde gitt andre enn kjøperen av eiendommens gårdsbruk omhandlede sameierett, og jeg kan heller ikke finne det godtgjort at dette har vært bankens hensikt ved noen anledning. Som jeg foran har søkt å påvise var det allerede ved salget av jordveien til Trygve Petersen i 1932 faktisk på det rene, at det intet var i behold på bankens hånd som kunne representere en fortsettelse av det tidligere gårdsbruk under Svolvær øvre, men bare grunnstykker bestemt for bymessig bebyggelse. Jeg kan etter dette ikke anta at sameieretten i Svolværvannene overhodet har vært i partenes tanke ved salget til kommunen i 1950. Hvis dette hadde vært tilfelle er det uforklarlig at kommunen ikke sørget for å få bankens uttrykkelige bekreftelse i hjemmelsdokumentene på denne rett. Kommunen var nemlig da for lengst gjennom jordskiftesaken og ekspropriasjonssaken til fordel for Svolvær Elektrisitetsverk kjent med Petersens påstand om sameieretten i vannene. Når kommunen da gjennom overrettssakfører Valeurs brev i 1948 ble kjent med bankens uttalelse om spørsmålet, måtte det være all oppfordring til å få dette uomtvistelig fastslått. Bankens uttalelse kan etter min mening ikke uten videre tas til inntekt for kommunens oppfatning. Den går bare ut på at banken ved salget til Petersen beholdt «hovedbruket» - en tom formel i relasjon til det foreliggende spørsmål - og håndga dette «med de rettigheter som hovedbruket måtte ha». På bakgrunn av bankens tidligere holdning overfor Petersen kan jeg ikke legge avgjørende vekt på denne uttalelse, som langt fra fremtrer som en Side:719 utvetydig bekreftelse på at den her omhandlede rett ikke fulgte med ved salget i 1932. Kommunen har for øvrig ikke påberopt å ha ervervet rettigheten på ekstinktiv måte i tillit til grunnbøkene. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
