Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Gaarder: Saken angår et krav som Jacob Nilsen, Askøy, har reist mot Jondal Gjensidige Skibsassuranse på forsikringssummen for Nilsens motorkutter Fremad som forliste i Sognesjøen 8. mars 1957. Ved dom avsagt av Hardanger herredsrett 27. mars 1958 ble Jacob Nilsen kjent berettiget til oppgjør for forsikringssummen kr. 35 000 «med fradrag av utbetaling for pantegjeld og for øvrig i samsvar med selskapets lover». Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Dommen var avsagt med sjøkyndige domsmenn og var enstemmig. Selskapet påanket saken til Gulating lagmannsrett, som avsa dom den 21. februar 1959 og kom til samme resultat som herredsretten. Den tilkjente Nilsen kr. 600 i saksomkostninger for lagmannsretten. Denne dom ble av selskapet påanket til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjennelse av 22. februar 1961 ble dommen opphevet, og saken hjemvist til fortsatt behandling i lagmannsretten med hjemmel i tvistemålslovens §392 annet ledd, siste pkt. Grunnen til denne avgjørelse var nytt bevisstoff som var kommet til etterat lagmannsrettsdommen var avsagt. Høyesterett fant at hele saksforholdet under disse omstendigheter burde vurderes av en domstol som hadde adgang til umiddelbar bevisførsel. Saken gikk så tilbake til Gulating lagmannsrett som på ny avsa dom den 22. april 1961. Domsslutningen lyder slik: «Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for lagmannsretten i februar 1959, for Høyesterett i februar 1961 og for lagmannsretten nå betaler Jondal Gjensidige Skibsassuranse til Jacob Nilsen 3 000 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.» Lagmannsretten var ved den nye behandling sammensatt av de samme dommere som første gang, 3 fagdommere og 2 sjøkyndige domsmenn. Dommen var enstemmig. Om sakens nærmere sammenheng vises til herredsrettsdommen og den siste lagmannsrettsdom. Jondal Gjensidige Skibsassuranse har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Selskapet gjør prinsipalt gjeldende at Fremad er senket i forståelse med Nilsen ved at bunnventilene er åpnet. Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Fremads bunnventiler ikke kunne være åpnet før Rio kom til syne. Fremad hadde tvert imot atskillige tonn vann inne da Rio la bi ved den, og den var synkeferdig da Venøy passerte. Nilsen må ha sett Venøy uten at han ba den om assistanse. Den ankende part har bl.a. ved dokumentasjon av sakkyndige utredninger om Side:445 forskjellige tekniske spørsmål søkt å påvise at forliset ikke kan ha gått slik for seg som lagmannsretten har antatt. Det er usannsynlig at båten har støtt på drivtømmer eller drivgods i dette farvann, og at sammenstøtet med en slik gjenstand kunne volde slik skade som det her spørres om. Det som foreligger om motorstoppen og det påståtte pumpearbeid lar seg ikke forene med forklaringene om at lekkasjen kan være oppstått ved sammenstøt med drivgods. Selv om det ved et slikt sammenstøt var oppstått en mindre lekkasje, kunne ikke de få senere omdreininger av motoren som Nilsen har forklart seg om, bevirke en så voldsom forverring av situasjonen at båten gikk under i løpet av få minutter. Subsidiært hevdes det - hvis påstanden om at Nilsen selv har senket fartøyet (eller latt det senke) ikke fører frem - at forliset må skyldes at fartøyet ikke var sjødyktig. Det er Nilsen som har bevisbyrden for sjødyktighet, og lagmannsretten har stillet for små krav til styrken av beviset. Atter subsidiært hevdes det at Nilsen grovt uaktsomt har latt være å avverge forliset. Han gjorde ingen ting for å undersøke lekkasjen, gikk ikke selv ned i maskinen, og avslo hjelp fra Rio. Lagmannsretten har stillet for små krav til hvordan en skipper skal opptre i slike tilfelle. Den ankende har nedlagt denne påstand: «Jondal Gjensidige Skibsassuranse frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Jacob Nilsen har nedlagt slik påstand: «Gulating lagmannsretts dom av 22. april 1961 stadfestes. Den ankende part pålegges saksomkostninger for Høyesterett.» For Høyesterett er det fremlagt en del supplerende bevis, og jeg skal nevne noen av dem. Det foreligger nå utskrift av M/S Rios dekksdagbok for 8. mars 1957. I denne er det notert: (kl.) «1715 Stopper nord for Sogneoksen for å tilby assistanse til M/K Fremad. Dette blir avslått, fortsetter reisen.» Det er videre fremlagt uttalelser fra forskjellige sakkyndige, engasjert av partene. Disse kommer jeg til dels tilbake til. Ved bevisopptak i Trondenes er den tidligere eier av Fremad og 2 som har tjenstgjort om bord avhørt som vitner. Ved bevisopptak i Bergen er det også avhørt 3 vitner, deriblant Rios fører Kristoffer Vindenes. Blant vitnene i Bergen var også en 50-årig vaktmann, Bjarne Olsen, som ikke tidligere er avhørt. Han meldte seg til den ankendes daværende prosessfullmektig etterat han hadde lest i avisene om den nå påankede lagmannsrettsdom. Olsen forklarte at han var kommet i prat med maskinisten på Fremad på en kai i Bergen noen dager før båten forliste, og maskinisten hadde da sagt at han og skipperen var blitt enige om å senke båten. Saken byr etter min oppfatning på atskillige uklare momenter. Jeg har ikke funnet bevist at båten er senket av Jacob Nilsen eller i forståelse med ham, men jeg vil bemerke at jeg etter de nå foreliggende opplysninger ikke kan slutte meg til det resonnement som lagmannsretten anstiller i denne forbindelse. Lagmannsretten går ut fra at «det ikke var noe unormalt ved den situasjon Fremad befant seg i ved 17-tiden», da Rio la bi ved den Side:446 og Rios fører tilbød assistanse. Vi vet nå at tidspunktet var kl. 1715. Lagmannsretten forutsetter så vidt skjønnes at Fremad på dette tidspunkt ikke kan ha hatt vesentlig vann inne, men dette kan etter min mening ikke sluttes av Vindenes' forklaring. Forholdet var at Fremad bare hadde ca. halv last, nemlig ca. 18 1/2 tonn, mens lasteevnen er oppgitt til ca. 40 tonn. Ifølge en sakkyndig beregning, fremlagt av den ankende part som nytt dokument for Høyesterett, ville båten med denne last ha et fribord på ca. 20 tommer. Denne beregning er riktignok langt fra sikker i detaljene, bl.a. har man ikke hatt for hånden noen tegninger av båten, og det er opplyst at den etter sin konstruksjon pleiet å ligge høyere med baugen enn akter, men jeg mener det må være berettiget å gå ut fra at med den beskjedne last ville den ha et betydelig fribord. Skipper Vindenes uttalte om dette punkt under bevisopptaket: «Båten lå tungt i vannet akter, men høyt på baugen, høyere enn på et i saken fremlagt fotografi som vitnet er forevist i retten i dag. Vitnet kan ikke si hvor stort fribord båten hadde akter, men det var noe fribord.» På det fremlagte fotografi som det vises til, er det meget lite fribord. Selv om skipper Vindenes' uttalelser som ventelig kan være etter den lange tid som er gått, ikke er eksakte, tyder de avgjort på at Fremad kl. 1715 stakk en god del dypere enn sementrørlasten ville betinge. Jeg nevner disse ting fordi jeg kommer tilbake til dem i en senere sammenheng, og fordi jeg mener at Vindenes' forklaring ikke gir grunnlag for positive slutninger med hensyn til årsaken til forliset. Den er i og for seg forenelig med både det ene og det annet alternativ. Jeg går så over til forsikringsselskapets subsidiære anførsel, nemlig at båten ikke var sjødyktig da den senest forlot havn. Etter sjøforsikringsplanens §62 første ledd, første setning, svarer assurandøren ikke for skade som er en følge av at skipet ikke var sjødyktig, og etter første ledd, tredje pkt. - som kommer til anvendelse her - gjelder dette selv om sikrede var i begrunnet god tro med hensyn til sjødyktigheten. Etter §62 tredje ledd, har, når ikke noen påviselig ytre årsak har medvirket, rederen bevisbyrden for at skaden skyldes en årsak som assurandøren svarer for, med andre ord for at båten var sjødyktig. Årsaken til forliset har lagmannsretten - i likhet med herredsretten - funnet var lekkasje som følge av sammenstøt med drivgods. Jeg kan ikke finne at denne hypotese under de foreliggende omstendigheter gir en rimelig eller sannsynlig forklaring på forliset. Det kan først bemerkes at selve hendelsesforløpet etter de forklaringer man har, er uklart. Etter det saksforhold som lagmannsretten har lagt til grunn, og som i vesentlig grad bygger på Nilsens forklaring, har vannmengden i båten vært moderat like inntil den aller siste tid før den sank, for da å øke plutselig og voldsomt. I den rapport som Nilsen skrev dagen etter forliset, fremgår det imidlertid intet om en slik plutselig og voldsom økning av vannmengden, og det samme gjelder også hans forklaring under sjøforklaringen. Rapporten nevner heller ikke noe Side:447 om de hårde slag motoren skal ha gjort umiddelbart før den katastrofale økning av vanninnstrømningen. I sjøforklaringen sier derimot skipperen at maskinen «ga noen smell og stoppet så igjen», og at det etter dette var tydelig at lekkasjen måtte være øket, fordi vannet nå steg «hurtigere». Men slik forklaringen er protokollert, er det ikke mulig å forstå dette som en markert - plutselig og voldsom - forverring som inntraff umiddelbart før båten sank. Jeg vil i denne forbindelse også nevne at lagmannsretten har lagt til grunn at den økede lekkasje oppsto etterat Venøy hadde passert Fremad. Dette passer ikke godt med rapporten fra Venøys fører. Føreren fant at «båten var mistenkelig tung på vannet», men han seilte videre da han ikke fikk noe signal om assistanse. Han har åpenbart gått ut fra som sikkert at han var iakttatt fra Fremad. Han skriver nemlig i rapporten at en mann på Fremad sto og så på Venøy. Venøys fører slo seg til ro med at Fremad måtte være en sandskute, idet sandskuter ofte laster dypt. Jeg kan også henvise til det som før er nevnt om Rio. Det er etter min mening overveiende sannsynlig at Fremad hadde en god del vann inne da Rio la bi ved den. Til slutt i denne forbindelse vil jeg også nevne følgende: Da maskinisten gikk ned i maskinen etter «dunket» kl. 1510, gikk ifølge forklaringene svinghjulet i vann, og maskinen stoppet noen minutter etterpå. Jeg kan da ikke skjønne annet enn at det på denne tid allerede måtte ha strømmet inn en god del vann. Likevel skulle det ha lykkes i de følgende par-tre timer å holde vannet i sjakk med dekkspumpen, som høyst hadde en kapasitet på 30 l i minuttet. Etter min mening er det ikke lykkes ankemotparten å gi en tilfredsstillende forklaring på sammenhengen. Jeg mener etter dette å måtte legge til grunn at begivenhetsforløpet ikke har vært slik som lagmannsretten bygger på. Men da er det etter min mening liten grunn til å tro at forliset skyldes sammenstøt med drivgods i det hele, ut fra et annet forløp av begivenhetene enn antatt av lagmannsretten. Jeg legger ikke særlig vekt på at muligheten for å støte på drivgods i dette farvann etter opplysningene ikke er stor, og at drivgods ved anledningen ikke var å se. Det kan jo ikke benektes at det likevel kan tenkes å forekomme. Men det har i høy grad formodningen mot seg at et sammenstøt med drivgods kunne volde slike skader som det her er tale om, forutsatt at fartøyet var sjødyktig, og det er ikke gitt noen rimelig forklaring på at det i tilfelle kunne skje. Jeg kan her henvise til utredninger fra en rekke sakkyndige som har uttalt seg etter anmodning av den ankende part, og som det ville føre for langt å referere. På den annen side foreligger en uttalelse fra overingeniør Kjell Gleditsch som går i annen retning, men også Gleditsch forutsetter «sammentreff av uheldige omstendigheter» for at drivgods kan volde slik skade. Og jeg kan ikke se at man uten konstruksjon kan komme lenger enn til å si at sammenstøt med drivgods som skadeårsak visstnok ikke er teoretisk utelukket, men at det ikke er sannsynliggjort, langt mindre «påvist», Side:448 og at det etter en samlet bedømmelse av sakens momenter ikke er forsvarlig å legge det til grunn. Etter min mening foreligger således det tilfelle som omhandles i sjøforsikringsplanens §62 pkt. 3: Skipet er gått tapt «uten at noen påviselig ytre årsak har medvirket». Det mest nærliggende er da - når man som nevnt ikke kan bygge på at skipet er blitt senket - å anta at det har sprunget lekk som følge av en vesentlig svakhet i skroget og derfor ikke har vært sjødyktig. Det var et gammelt trefartøy bygget i 1904. Det hadde riktignok vært slippsatt et halvt års tid før forliset. Det var herunder foretatt driving av kjølnatene, og bunden syntes for øvrig etter det opplyste å ha vært i bra stand. Det foreligger imidlertid ikke nærmere opplysninger om hvilke undersøkelser som ble foretatt under slippsettingen, og det var jo også gått et halvt år. Det er riktignok ikke opplyst noe om spesielle svakheter ved fartøyet, bortsett fra at det av vitneforklaringer i Trondenes fremgår at det ikke kunne være godt drevet. Men på bakgrunn av det ellers uforklarlige forlis finner jeg at ankemotparten ikke har oppfylt sin bevisbyrde med hensyn til sjødyktigheten. Jeg finner således at den ankende part må bli å frifinne. Da frifinnelsen er begrunnet i at det mangler bevis for sjødyktighet, og da jeg har funnet saken tvilsom, mener jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene. Jeg stemmer for denne dom: Jondal Gjensidige Skibsassuranse frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Endresen, Heiberg og Thrap: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver Jørgen Traagstad med sjøkyndige domsmenn Ingvald Opedal og Sigurd Aga): Saken gjelder krav om utbetaling av forsikringssum i anledning av M/K Fremads forlis i Sognesjøen den 8. mars 1957. Saksøker er eieren av Fremad, Jacob Nilsen, Nordre Erdal, ved høyesterettsadvokat Johan Utne. Saksøkt er Jondal Gjensidige Skibsassuranse, Jondal, ved høyesterettsadvokat Henrik Ameln jr. Fremad var en motorkutter bygget i 1904 av furu. Fartøyet ble i 1946 kjøpt av Jacob Nilsen og underkastet en gjennomgripende ombygging. Det var hjemmehørende i Herdla, hadde kjenningsbokstavene L.G.A.L. og var registrert i Bergen skipsregister. Dregtigheten var ca. 29 brutto register tonn og lasteevnen om lag 50 tonn. Skipet hadde ikke klasse i anerkjent klasseinstitusjon. Jacob Nilsen har kystskippersertifikat fra 1930 og har ført eget skip siden 1933. Tidligere har han ikke hatt noe uhell. Ved siden av Nilsen besto besetningen på Fremad av en maskinist. Inntil den 29. januar 1957 var Fremad uforsikret. Nilsen tegnet da Side:449 forsikring i Jondal Gjensidige Skibsassuranse. Noen besiktigelse ble ikke foretatt i den anledning, men en representant for selskapet så på fartøyet. Forsikringssummen var kr. 35 000, og premien for første halvår 1957 var betalt med kr. 528,50. Fremad var slippsatt på Gyldenpris Slip og Mek. Verksted A/S den 18. september 1956. Kjølnatene ble drevet og fartøyet rengjort og smurt. Verkstedet uttaler at bunnen for øvrig synes å ha vært i god stand. Firma Dahl & Melvik satte i januar 1957 ombord en ny dynamo og reparerte lyset for kr. 693,15. Den 7. mars 1957 lastet Fremad om lag 20 tonn sementrør i Bergen. Hvert rør veiet ca. 370 kg. Av lasten ble om lag 15 tonn anbrakt i rommet og resten på dekk. I rommet ble rørene lagt ved siden av hverandre med åpningene forover. Noen stempling av lasten i rommet ble ikke foretatt. Rørene på dekk ble stuet mellom lukekarmen og rekken på begge sider. De lå mot oppbygget ved styrehuset og forover. I forkant var de stemplet med klosser. Lasten var bestemt for Svelgen. Fremad avgikk fra Bergen 7. mars kl. 23,00. Om lag kl. 24,00 brakk eksenterstaken og skipet - som da var kommet mellom Askeneset og Frekhaug - drev med strøm og vind ut Herdlefjorden. Ved 7-tiden var den kommet tvers av Abedisen og nær inn under land. Der fikk den slep av M/K Ledholm inn til Herdla Mek. Værksted hvor eksenterstaken ble sveiset. Fartøyet forlot Herdla den 8. mars ved 11,00-tiden og passerte Sogneoksen kl. 14,45. Ifølge besetningens rapport var været bra med noe sjø fra sydvest. Ved 15,10-tiden opplyser besetningen at det lød et dunk. Om det som videre skjedde heter det i mannskapets rapport: «Vi mente at et sementrør som veiet ca. 370 kg hadde forskjøvet seg. Vi stod begge i styrehuset. Like etter gikk maskinisten ned i maskinen. Kommet ned i maskinkappen gikk svinghjulet i vann. Det var uråd å få remmen til lensepumpen å ligge på svinghjulet. Vi bakket opp og tok omgående til å lense med dekkspumpen. Vi holdt båten ca. 1 time uten at det kom noe mer vann og mente at vi skulle klare lense den så mye at vi kunne få hjelp av lensepumpen. Motoren stoppet da det sannsynligvis var vann i veivhuset. Lekkasjen tok til og vi klarte ikke å holde båten på pumpen, men vannet steg mer og mer. Vi fikk øye på et fartøy som styrte rett på oss. Vi holdt fremdeles begge på pumpen og mente vi skulle holde fartøyet til båten kom opp under. Da vannet steg hurtigere og hurtigere, var det klart at vi ikke kunne holde båten flytende. Da det møtende fartøy var ca. 2 kvm. av gikk vi i lettbåten, da det var fare for at båten ville gå ned. Ca. 10 min. etter sank den med baugen først. Kl. var da 18,00. Vi gikk ombord i det ankomne fartøy som viste seg å være M/S Porsholm på reise fra Florø til Haugesund. Ankom Bergen ca. kl. 23,30. Hva årsaken er til lekkasjen, antar vi at vi har dunket mot drivgods, da det var noe sjø.» Sjøforklaring ble avholdt for Bergen byrett den 23. mars 1957. Etter sjøforklaringen innhentet skipsinspektøren i vesten- og nordenfjelske distrikt en del opplysninger og begjærte deretter videre etterforskning hos politiet. Side:450 Av de forklaringer mannskapet på Fremad har avgitt til Bergen byrett og politimesteren i Hordaland går det frem, at havariet inntraff om lag en kvartmil nord-nordvest av Sogneoksen. Mens mannskapet var i gang med å pumpe, passerte et fartøy - M/S Venøy - for sydgående i ganske nær avstand. På det tidspunkt regnet de med å kunne holde Fremad på pumpene. Det anropte derfor ikke fartøyet. De mener at Venøy passerte om lag en og en halv time før Fremad gikk ned. Det var før lekkasjen tiltok og gjorde stillingen kritisk. Fremad hadde radiotelefon, men denne var i ustand. Føreren på M/S Venøy innberettet episoden til kystskipsassuransen. Det oppgis i rapporten at Venøy passerte Fremad i 18,00-tiden. Denne var da mistenkelig tung på vannet og livbåten var firt. De så folk, men ble ikke anropt. De antok da at det dreiet seg om en båt lastet med sand. Det var litt sjøgang. Føreren på M/K Ledholm har forklart at Fremad om morgenen den 8. mars lå og drev kloss inn til Vardholmen. Det var fallende sjø. Fremad lå så vidt fast at Ledholm måtte gjøre et lite rykk før den kom løs. Skipperen og maskinisten på Fremad mener at deres skip ikke tok bunnen da den «rekte mot land». De hadde bare 45 favner kjetting og kastet ikke ankeret fordi de visste at det var dypt helt inn til land. De benekter at Fremad fikk noen lekkasje eller skade om morgenen den 8. mars. Føreren på M/S Porsholm har forklart at Porsholm passerte i det øyeblikk Fremad sank og tok ombord mannskapet som var meget forkomne og utarbeidet. Det var tung sjø av vest. Politiets etterforskning er avsluttet. Noen endelig uttalelse fra skipsinspektøren foreligger ikke. I begjæringen om politietterforskning peker han på at det av forklaringen avgitt av føreren på Ledholm fremgår at Fremad sto på grunn ved Vardholmen. Dette var ikke nevnt av mannskapet på Fremad i deres rapport eller under sjøforklaringen. Har fartøyet vært i land, så antas dette å være den formentlige årsak til lekkasjen og forliset. Det antas også at skipperen på Fremad ikke har gjort hva han kunne for å berge skip og last. Det måtte vært mulig å slepe fartøyet inn på grunnere vann med lettbåten. - - - Retten ser saken slik: Det er på det rene at det foreligger et totalforlis i forsikringstiden. Første vilkår for at saksøkeren har et erstatningskrav, er da at skaden skyldes en årsak som faller innenfor forsikringens ramme. I dette tilfelle har forliset funnet sted uten at noen spesiell årsak med sikkerhet kan påvises. Om saksøkeren skal kunne få erstatning, må årsaken til forliset ikke være sjøudyktighet som forelå ved avreisen fra Herdla, jfr. Høyesteretts dom i Rt. for 1954 164 flg. Var skipet da sjøudyktig hjelper det etter planens §62 punkt 1 siste setning ikke saksøkeren at han i så henseende var i begrunnet god tro. Etter de opplysninger som foreligger i saken, finner retten at det kan være flere mulige årsaker til forliset. Av disse er det 4 som innbyr til særlig overveielse: Side:451 1. Fremad hadde fått en skade i bunnen ved grunnstøting mens den var i drift natten til 8. mars 1957. 2. Noe av lasten forskjøv seg og slo hull i skipssiden. 3. En nagle sprang uten at dette skyldtes forskyvning i lasten. 4. Fartøyet støtte på drivgods, fortrinnsvis drivtømmer. Retten har - etter inngående overveielser - funnet det overveiende sannsynlig at årsaken til forliset var sammenstøt med drivgods, antagelig drivtømmer. Denne slutning er dels positiv og dels negativ begrunnet. Positiv vekt har retten lagt på opplysningene fra saksøkeren og maskinisten på Fremad om at de umiddelbart før lekkasjen ble observert, hørte et dump og merket at båten hugget. Retten har ikke funnet noen grunn til å tvile på disse opplysninger. Negativt har retten lagt vekt på at de øvrige alternativer frembyr seg som vesentlig mindre sannsynlige. Den peker i den anledning på at den ikke anser det for å foreligge opplysninger som med noen styrke underbygger teorien om at fartøyet hadde fått en skade i bunnen natten før forliset. En slik skade ville sannsynligvis gitt seg uttrykk i en lekkasje allerede da den inntraff. Og det er benektet. Retten er også av den oppfatning at lasten i rommet var forsvarlig stuet, og finner det mindre sannsynlig at et rør forskjøv seg slik at det slo hull i skipssiden. I betraktning av at fartøyet var slippsatt så sent som i september 1956 - og da funnet i orden - fremtrer også muligheten av at en nagle sprang som mindre sannsynlig enn sammenstøt med drivgods. Retten er oppmerksom på at sjøforsikringsplanens §62 jfr. §45, pålegger saksøkeren å bevise at årsaken til skipets forlis ikke var sjøudyktighet. Retten finner imidlertid ikke å kunne stille særlig strenge krav til dette bevis. Det må være tilstrekkelig at det gjøres sannsynlig at så ikke er tilfelle. Til støtte for dette standpunkt viser en til Høyesteretts dom i Rt. for 1935 707 flg. Retten finner - under noen tvil - at saksøkeren har ført det nødvendige sannsynlighetsbevis for at Fremads forlis ikke skyldes sjøudyktighet. Retten finner det videre godtgjort at saksøkeren ikke med forsett eller grov uaktsomhet har fremkalt erstatningstilfellet. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommer Odd Schei, hjelpedommer Dagfinn Breistein og byfogd Torolf Gjessing med sjøkyndige domsmenn Hermann Tidemann og Leonhard Aarland): - - - Jondal Gjensidige Skibsassuranse påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett som den 22. februar 1961 avsa denne kjennelse: «Lagmannsrettens dom oppheves. Saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.» Av Høyesteretts kjennelse gjengis følgende av dommer Roll Matthiesens votum, som de øvrige dommere i det vesentlige var enige i: (se referatet i [[Rt-1961-222]]-224)5 . - - - For lagmannsretten har ankemotparten Jacob Nilsen avgitt forklaring. Det er avhørt 3 vitner. Maskinisten på M/K Fremad, Peder Sørgård, som for tiden soner straff for forsikringsbedrageri blant annet for at han etter avtale med Jacob Nilsen senket Fremad, er avhørt som vitne (1. vitne). Side:452 Under ankeforhandlingen meldte kystskipper Kristoffer Vindenes seg som vitne. Han hadde lest en forhåndsomtale i avisene om saken og mente at han hadde opplysninger av betydning å gi. Med partenes samtykke ble han avhørt (2. vitne). Lagmannsretten tillegger hans forklaring stor betydning og den vil bli gjengitt nedenfor. - - - Lagmannsretten kommer til samme resultat som herredsretten. Peder Sørgård har som vitne for lagmannsretten forklart seg i det vesentlige slik som han gjorde for Bergen byrett ved sjøforklaringen 23. mars 1957. Han benekter at han har senket Fremad, og han sier at hans forklaring for politiet den 26. mai 1959 og for forhørsretten den 28. mai 1959 var oppspinn. Det var noe han fant på for å hevne seg på Nilsen fordi han ikke hadde fått oppgjør ombord. Han hadde flere ganger telegrafisk krevet Nilsen etter penger uten å få det, ble ergerlig på Nilsen og fant på å beskylde Nilsen for å ha senket Fremad. Sørgård sier at når han kunne forklare seg så detaljert om senkningen av Fremad den 26. mai 1959 var det fordi han overførte tilfellet med Arnafjord til Fremad. «Han skiftet bare navn», sier han. Lagmannsretten finner ikke å kunne bygge noe på Sørgårds forklaring til politiet den 26. mai 1959 eller gjentagelsen av denne for forhørsretten den 28. mai 1959. Den omstendighet at Sørgård siden er straffedømt for forbrytelse mot strl. §272, bl.a. for etter avtale med Nilsen å ha senket Fremad, slik som Sørgård fremstillet det i sin forklaring til politiet 26. mai 1959, kan ikke endre dette forhold og dommen kan ikke tillegges selvstendig betydning i denne forbindelse. Sørgårds forklaring til politiet 26. mai 1959 inneholder en tilståelse for så vidt Sørgård sier at han senket Fremad, og den inneholder en beskyldning mot Nilsen, når Sørgård sier at han senket båten etter avtale med Nilsen. Sørgård hadde på dette tidspunkt to andre forbrytelser mot strl. §272 å stå til ansvar for, og lagmannsretten finner det i og for seg - etter det inntrykk lagmannsretten har fått av Sørgård - ikke utenkelig at Sørgård diktet tilfellet med Fremad for å få hevn over Nilsen. Det er på det rene at Sørgård i forveien telegrafisk hadde krevet penger hos Nilsen. 2. vitne kystskipper Kristoffer Vindenes har forklart at han den dag det her er tale om var på vei sydover med M/K Rio av Kopervik. Han gikk på vakt kl. 16,00 og seilte deretter gjennom Steinsundet. Da han kom ut av det, så han en kutter som lå nord for Sogneoksen. Han så på den i kikkerten, den lå og drev med bauen s/sw og den hadde lettbåten på vannet. Det var noe sjø. Han så en mann på st.b. side ved siden av pumpestakken, men han kan i dag ikke huske om mannen pumpet. Vindenes endret kurs mot båten, kjørte halvt rundt den og på kort avstand, ca. 5-6 meter, gikk han ut og snakket til mannen på båten, som han så var Fremad. Vindenes spurte om det var noe i veien. Mannen, som lagmannsretten finner må ha vært Nilsen, svarte ikke med en gang, men sa noe ned gjennom maskinkappen. Der kom en annen mann tilsyne i maskinkappen og deretter fikk Vindenes til svar at det var ikke noe ekstra i veien, det var snart i orden igjen. Side:453 Deretter forlot Vindenes Fremad og fortsatte sin kurs sørover. Vindenes kan ikke oppgi nøyaktig klokkeslett for sin samtale med Nilsen, men han anfører at dette ble notert i dagboken, men sier at Rio nå er solgt til Italia og at dagboken formentlig er med den. Vindenes antar imidlertid at kl. var ca. 17,00 da han praiet Fremad. Til støtte for tidsangivelsen har han anført at etter at han gikk på vakt kl. 16,00 hadde han seilt ut Steinsundet og til Fremads posisjon, og han har oppgitt at Rio gjorde 8 1/2 mil i timen. Denne distanse, målt til det sted hvor det er oppgitt at Fremad sank, har lagmannsretten målt på kartet til 8,3 n. mil. Lagmannsretten legger således til grunn at Rio var ved siden av Fremad omkring kl. 17,00. - - - Lagmannsretten bygger på den forklaring kystskipper Vindenes har avgitt, og legger til grunn at det ikke var noe unormalt ved den situasjon Fremad befant seg i ved 17-tiden. Det må videre legges til grunn at Fremad var gått ned og at Nilsen og Sørgård var tatt ombord i Porsholm en time senere, ved 18,00 tiden. Føreren av Porsholm har i brev av 23. mars 1957 til den ankende part opplyst at klokken var 17,45 da han så Fremad gå ned. Hva denne tidsangivelse bygger på er ikke oppgitt og det kan ikke fastslåes hvor nøyaktig den er. Nilsen har forklart at det ble opplyst at klokken var 18,00 da han og Sørgård ble tatt ombord i Porsholm. Dette tidspunkt synes også å passe med det 2. v. Vindenes har anført om radiotelefonsamtalen. Lagmannsretten finner at det ikke ville ha vært teknisk mulig å senke Fremad ved hjelp av ventilene på den tid det da kan være tale om, fra kl. 17,00 og til båten gikk ned. Dette må gjelde om Fremad gikk ned kl. 17,45 eller noen minutter senere. Det vises for så vidt til at den ankende part har hevdet under ankeforhandlingen, med støtte i en betenkning av teknisk konsulent G. M. Stenersen, at det ville ta ca. 1 1/2 time å senke Fremad ved å åpne ventilene. - - - Lagmannsretten finner etter dette at det må legges til grunn at Fremad ikke er senket ved åpning av ventilene. Lagmannsretten finner videre at det er gjort overveiende sannsynlig at Fremad var i sjødyktig stand da den forlot siste havn, Herdla, ved 11,00 tiden den 8. mars 1957. Den hadde vært slippsatt den 18. september 1956 og verkstedet har oplyst at det da ble foretatt driving av kjølnatene, men for øvrig syntes bunnen å være i bra stand. Siden gikk Fremad i vanlig fraktefart og det foreligger ikke noen opplysninger om at den i dette tidsrom hadde vært utsatt for særlig påkjenning. Den 7. mars lastet Fremad 20 tonn sementrør i Bergen, hvorav ca. 5 tonn på dekk. Hvert rør veiet ca. 370 kg. Under sjøforklaringen ga Nilsen følgende opplysninger om stuingen av lasten: «... ca. 5 tonn på dekk. Disse var stuet mellom lukekarmen og rekken på begge sider. De lå mot oppbygget ved styrehuset og forover og var i forkant stemplet med klosser. Resten av rørene var anbragt i rommet. Rørene, som hadde en diameter av anslagsvis 3 fot, var der lagt ved siden av hinannen med åpningene forover. Der ble først i underste tier lagt 3 rør i bredden, som fylte dørken og rakk fra skipsside til skipsside. På denne måten ble hele Side:454 dørken stuet full. Så ble neste tier lagt slik at de ytterste rørene på hver side lå mellom skipssiden og det nærmeste av de underliggende rør. På den måte ble hele annen tier lagt. Dermed var man kommet opp under lukekarmen, således at resten av rørene, som nevnt måtte legges på dekk, bortsett fra 6 som kunne ligge i lukekarmen. Der var ikke foretatt stempling av lasten i rommet, men føreren mener at den lå støtt og at der ikke skulle være noen risiko for forskyvninger.» For lagmannsretten har Nilsen forklart seg på samme måten, og retten finner at lasten var forsvarlig stuet. For herredsretten var det gjort gjeldende at Fremad hadde vært på grunn da den natt til 8. mars 1957 var i drift i Herdlafjorden, men denne innsigelse har den ankende part ikke opprettholdt for lagmannsretten. Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at årsaken til Fremads forlis var lekkasje som følge av sammenstøt med drivgods og tiltrer herredsrettens begrunnelse for det. Lagmannsretten finner også at Nilsens forklaring må legges til grunn når det gjelder utviklingen etter at lekkasjen oppsto. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
