Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Rode: I skiftetvist mellom de to gjenlevende loddeiere i Mauritz og Kristine Bjerkes fellesbo, sønnen Alf Bjerke og datteren Martha Bjerke, avsa Toten skifterett den 18. mai 1961 kjennelse med slik slutning: «Eiendommen Bjerke, g.nr. 64, b.nr. 9 i Vardal utlegges Alf Side:103 Bjerke etter åsetestakst på skifte etter foreldrene, Mauritz og Kristine Bjerke. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Jeg bemerker at brukets riktige navn er Bjerkheim. Martha Bjerke påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som den 4. desember 1961 avsa dom med slik domsslutning: «Skifterettens kjennelse stadfestes. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Martha Bjerke til Alf Bjerke 400 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.» Angående saksforholdet viser jeg til premissene for de to avgjørelser. Martha Bjerke har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og er ved Justisdepartementets bevilling fritatt for betaling av gebyr i anledning av anken. Hun har videre fått departementets bevilling til fri sakførsel i anledning av bevisopptak ved Toten herredsrett, hvorunder partene og 3 vitner har forklart seg. Foruten rettsboken for bevisopptaket, er det som nytt for Høyesterett fremlagt en del dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. Jeg kan ikke finne at det som foreligger av nytt på noe vesentlig punkt har endret det saksforhold som skifteretten og lagmannsretten har lagt til grunn. Martha Bjerke gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at boet etter foreldrene ikke er skiftet mellom de 3 loddeiere - partene i denne sak og den i 1957 avdøde bror Oskar Bjerke - for så vidt den faste eiendom Bjerkheim angår. Det medgis at det ikke foreligger noen uttrykkelig avtale om deling av eiendommen. Den faktiske tilstand gjennom de 14 år som er gått fra de 3 søsken som selvskiftende arvinger overtok eiendommen ved den lengstlevendes - morens - død i 1946 og til Alf Bjerke i 1960 begjærte foreldrenes bo tatt under skiftebehandling, viser imidlertid at de 3 søsken gjensidig har ansett hverandre som eiere av 1/3 av eiendommen, og at det bundne sameie som oppsto ved arvefallet således for eiendommens vedkommende er gått over til å bli et frivillig sameie. Som støtte for dette syn har Martha Bjerke bl.a. vist til, at det var hun og den avdøde bror Oskar som bebodde og drev eiendommen og oppebar alle inntekter og bestred alle utgifter vedkommende denne helt til Oskars død 31. oktober 1957. De har én sommer leiet bort beite og har i Oskars 4 siste leveår forpaktet bort jordveien og har oppebåret avgiften herfor. De har også leiet bort en garasjetomt og innkassert leien for denne. De har ordnet med og betalt påkostninger på våningshuset, og Oskar har også tegnet eiendommen som andelshaver i det lokale vannverk og betalt dens andel, kr. 1 000. Videre er det vist til at de 3 søsken - Alf fra 1954 av - har ført opp 1/3 av eiendommen som formue i sine selvangivelser. Hadde eiendommen tilhørt dødsboet skulle dette vært særskilt lignet. Da foreldrenes dødsbo ble tatt under skiftebehandling i 1960 tilhørte eiendommen således ikke dødsboet, men de 3 søsken Side:104 som sameiere, og Alf Bjerke kan da ikke forlange eiendommen utlagt til seg som åsete. Videre anføres det at selv om eiendommen ikke skulle være skiftet kan ikke Alf Bjerke nå kreve den utlagt til seg etter åsetestakst. Moren døde i 1946, og når de 2 andre søsken deretter i 14 år har hatt besittelsen og den faktiske disposisjonsrett vedkommende eiendommen, må åsetesretten være falt bort ved passivitet. Når Alf i løpet av denne lange tid ikke har gjort åsetesretten gjeldende, må det sees som uttrykk for at han ikke ønsket å overta eiendommen. Skulle han nå få anledning til å overta den etter åsetestakst ville det, bl.a. på grunn av grunnverdistigningen, virke ytterst urimelig i forhold til Martha og bety at Alf har fått anledning til å spekulere i prisutviklingen. Alf Bjerke kan heller ikke - hevdes det - kreve eiendommen utlagt til seg etter odelstakst. Dersom eiendommen er skiftet mellom de 3 søsken er hans løsningsrett til de 2/3 som eies av de 2 yngre søsken preskribert. Men selv om eiendommen ikke er skiftet, og det således foreligger et bundet sameie, er preskripsjon inntrådt. Slik den faktiske situasjon har vært i de 14 år etter morens død, må Alf ansees for å ha latt sine 2 dårligere odelsprioriterte søsken «besidde godset», jfr. odelslovens §9. For Martha Bjerke er nedlagt slik påstand: «1. Martha Bjerke frifinnes. 2. Alf Bjerke dømmes til å betale Martha Bjerke sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett, samt til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for skifterett og Høyesterett.» Alf Bjerke hevder at boet ikke er skiftet og at det således foreligger et bundet sameie. Hans odelsrett kan da ikke under noen omstendighet være preskribert. Det samme gjelder hans åsetesrett. Han bestrider at denne kan være tapt på grunn av passivitet. I anledning av det Martha Bjerke i denne forbindelse har anført om de urimelige virkninger det vil ha om åsetesretten kan gjøres gjeldende, har Alf Bjerkes prosessfullmektig for Høyesterett uttalt, at Martha fortsatt kan bli boende på eiendommen etter at Alf har overtatt den. Alf Bjerke medgir at åsetesretten er bortfalt dersom Høyesterett skulle komme til at eiendommen er delt mellom arvingene, slik at det foreligger et frivillig sameie vedkommende denne. Men han hevder at han også i dette tilfelle fremdeles har odelsrett til eiendommen, og således under enhver omstendighet kan kreve den utlagt til seg etter odelstakst. Han har nedlagt slik påstand: «1. Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Subsidiært: Den faste eiendom Bjerkheim g.nr. 64 b.nr. 9 utlegges Alf Bjerke etter odelstakst. 3. I begge tilfeller: Martha Bjerke dømmes til å erstatte Alf Bjerke sakens omkostninger for alle retter.» Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige den begrunnelse som Side:105 disse retter har gitt. Foranlediget av prosedyren for Høyesterett og de faktiske opplysninger som er gitt under denne vil jeg tilføye: Jeg er enig med skifteretten og lagmannsretten i at det bundne sameie mellom de 3 søsken som arvinger og loddeiere i foreldrenes bo ikke kan ansees avløst av noe frivillig sameie for så vidt angår den boet tilhørende faste eiendom. Det kan synes påfallende at de selvskiftende arvinger ikke i løpet av 14 år har gjort opp dette meget enkle bo som foruten eiendommen, som ligningsmyndighetene synes å ha satt i vel 11 000 kroner, bare omfattet litt løsøre og innbo av ubetydelig verdi: Det er imidlertid forklart av begge parter, senest under bevisopptaket til bruk for Høyesterett, at det aldri er blitt drøftet arvingene imellom hva som skulle foretas med boet. Og det foreligger etter min mening ikke grunnlag for å fastslå at boet - det vil i realiteten si den faste eiendom - tross manglende avtale allikevel faktisk er blitt delt mellom arvingene. Det er riktignok fra Marthas side påberopt en rekke former for rådighetsutøvelse som det hevdes skal vise at slik deling hadde funnet sted. Forholdet er imidlertid at moren og de 2 yngste barn, Oskar og Martha, som var født omkring århundreskiftet og var ugifte, bodde på eiendommen og drev denne. Alf hadde i 1936 bygget hus på en tomt som var utskilt fra eiendommen, men hadde inne på denne en minkfarm som han drev ved siden av sitt yrke som snekker. Da moren døde i 1946 hadde Alf - etter sin egen forklaring som jeg for så vidt legger til grunn - ikke noen øyeblikkelig bruk for resten av eiendommen, og han ville heller ikke skape vansker for sine søsken. Disse må på sin side ha vært klar over at Alf hadde odelsrett og således kunne fordrive dem fra eiendommen. Det er da naturlig at samtlige har vist en viss tilbakeholdenhet og at særlig de 2 yngre har sett seg tjent med at det ikke ble fremprovosert noe oppgjør, men at forholdene, slik de var ved morens død, forble mest mulig uforandret. I samsvar hermed fortsatte Oskar og Martha vederlagsfritt som beboere og brukere av eiendommen og oppebar dens avkastning. Jeg kan ikke finne at den rådighetsutøvelse som er påberopt fra Marthas side faller utenfor rammen av det som må sies naturlig å følge av denne gratuite bruksrett og de særlige forhold for øvrig. Jeg kan således ikke se rådighetsutøvelsen som indikasjon på eller utslag av at Oskar og Martha på et eller annet tidspunkt etter morens død skulle være blitt medeiere i eiendommen, og Alf stilltiende ha frafalt sin odelsrettslige fortrinnsrett til 2/3 av denne. Noen slik betydning kan jeg heller ikke legge i den fra Marthas side påberopte omstendighet, at de 3 arvinger har oppført 1/3 av eiendommen som formue i sine selvangivelser. De var loddeiere for like deler i dødsboet, og dettes eneste aktivum av noen betydning var eiendommen. Jeg kan da ikke se selvangivelsenes form som noe annet eller mer enn en nærliggende og enkel fremgangsmåte for å oppnå at den på boet fallende formuesskatt Side:106 ble fordelt på loddeierne. I ethvert fall kan jeg ikke finne at det etter forholdene kan være grunnlag for å anta, at det er ut fra noen bestemt oppfatning med hensyn til sameiets karakter at de 3 arvinger har fordelt eiendommen på sine selvangivelser og ikke har oppgitt den samlet og særskilt i en egen selvangivelse for dødsboet. Det er fra Martha Bjerkes side anført at selv om eiendommen ikke ansees for skiftet - hva jeg altså er kommet til - så har hun og Oskar utøvet en slik eksklusiv rådighet over den, at Alfs løsningsrett må ansees preskribert. Den plenumsdom av Høyesterett som er inntatt i [[Rt-1950-285]] er etter min mening klart avgjørende for at denne anførsel ikke kan føre frem. Jeg anser det for så vidt tilstrekkelig å vise til at den rådighet som Martha og Oskar har utøvet over eiendommen, etter min oppfatning - som jeg tidligere har gjort rede for - ikke kan ansees som utslag av eller uttrykk for noen eiendomsrett til hele eiendommen eller til idelle andeler av den. Da jeg er kommet til at eiendommen tilhører dødsboet og således er «Arveladerens efterladte Jordegods», og at Alf Bjerke har sin løsningsrett til dette i behold, følger det at han etter min mening kan kreve eiendommen utlagt til seg etter åsetestakst, med mindre Martha Bjerke gis medhold i sin anførsel om at han på grunn av utvist passivitet er avskåret fra å gjøre åsetesretten gjeldende. Om åsetesrett overhodet kan tapes ved passivitet lar jeg stå hen, idet jeg i ethvert fall ikke kan finne at det kan bli tale om noen slik passivitetsvirkning i det foreliggende tilfelle. Jeg henviser for så vidt til at Martha og Oskar som loddeiere hadde den samme adgang som Alf til å få gjennomført et oppgjør av boet, dersom de hadde ønsket at det skulle skje. Når de ikke har gjort det, antar jeg det skyldes at de har ansett seg vel tjent med at det tidligere forhold fortsatte, bl.a. av hensyn til den rett som Alf hadde som den best odelsberettigede og som de måtte regne med kunne bli gjort gjeldende ved booppgjøret. Når det gjelder saksomkostningene mener jeg at uklarheten som følge av den lange tid mellom morens død og gjennomføringen av skiftet og sakens betydning for Martha Bjerke bør føre til at hun fritas for å betale saksomkostninger. Da bruksnavnet er uriktig angitt i skifterettens slutning og jeg er kommet til at lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet bør endres, former jeg ny konklusjon og stemmer for slik dom: Eiendommen Bjerkheim, g.nr. 64 b.nr. 9 i Vardal, utlegges Alf Bjerke etter åsetestakst på skifte etter foreldrene, Mauritz og Kristine Bjerke. Saksomkostninger idømmes ikke. Side:107 Dommer Leivestad: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Innledningsvis bemerker jeg at den eiendom det er tale om i dag har sin vesentlige verdi som tomteområde. Den ligger like utenfor Gjøviks bygrense i strøk hvor det nå drives utparsellering. Fra 1. januar 1964 ved sammenslutningen bl.a. av Gjøvik og Vardal vil den ligge langt innenfor bygrensen. Det jordbruk som har vært drevet på den, har vært ganske ubetydelig, særlig i de senere år. Ingen av partene har jordbruk som hovednæring. Det dreier seg således ikke om forhold hvor odels- og åsetesrett naturlig har en sterk stilling. Det er på det rene at de 3 søsken etter morens død ikke har truffet noen uttrykkelig avtale om hvordan det skulle forholdes dem imellom med arven etter foreldrene. Faktisk har imidlertid de 2 yngre, Oskar og Martha, sittet med besittelsen av hele eiendommen, bortsett fra en stenrøys hvor Alf fra 1938 har drevet pelsdyrgård. Først i 1958, etterat broren Oskar var død, og 12 år etter morens død, har Alf overtatt driften av jordveien, visstnok uten noen nærmere forklaring. I 1960 har så Alf forlangt boet etter foreldrene skiftet, og gjort odels- og åsetesrett gjeldende. Når Alf som den eldste bror har latt sine 2 yngre søsken sitte med eiendommen i en årrekke, uten noen gang å ha gitt uttrykk for at han ville gjøre gjeldende sin bedre odels- og åsetesrett, finner jeg at det naturlig peker i retning av at han har ment å gå med på at de yngre skulle få sitte med eiendommen. Det ville også etter mitt syn fremtre som lite rimelig at Alf skulle sitte i årevis med adgangen åpen til når som helst å ta eiendommen i sin helhet fra sine søsken, når han aldri i løpet av de år som er gått siden morens død i 1946 har gitt uttrykk for en slik oppfatning. Den omstendighet at søskenene i alle år etter morens død er blitt lignet som eiere av en tredjedel hver av foreldreeiendommen, synes å være en ganske sterk støtte for den oppfatning Martha har hevdet at hun har regnet seg for eier av én tredjedel. Oskar og Martha har fra tidlig av ført opp 1/3 av Bjerkheim i sine selvangivelser, og Alf har gjort det fra 1954, angivelig etter pålegg fra ligningskontoret. En slik fordeling svarer formelt dårlig til det standpunkt at boet skulle være uskiftet; økonomisk ville det heller ikke være korrekt søskenene imellom hvis Alf regnet med å gjøre åsetesrett gjeldende. Jeg finner således at de beste grunner taler for det som jeg også anser for den i dette tilfelle rimeligste løsning, at eiendommen må ansees for å ha vært i frivillig sameie mellom søskenene, og at Alf derfor ikke kan anerkjennes som åsetesberettiget. Da jeg fra rådslagningen kjenner til at jeg er i mindretall, finner jeg ikke grunn til å ta opp spørsmål om hvordan det forholder seg med Alfs odelsrett, og jeg former ingen konklusjon. Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rode. Kst. dommer Lunde og dommer Berger: Likeså. Side:108 Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Kristian F. Grøn): Den 15. september 1960 ble avholdt skiftesamling i Oskar Bjerkes dødsbo av Gjøvik. Under denne begjærte Alf Bjerke offentlig skifte åpnet i boet etter foreldrene, Mauritz og Kristine Bjerke. Samme dag ble skiftesamling holdt i boet etter foreldrene, og herunder fremsatte Alf Bjerke krav om at boets faste eiendom skulle utlegges ham etter åsetestakst. Hans åsetesrett ble bestridt av søsteren Martha, og skiftetvist ble reist. - - - Mauritz A. Bjerke, som døde i 1937, var eier av eiendommen Bjerke eller Bjerkheim, g.nr. 64, b.nr. 9 i Vardal. Da han døde ble hans hustru Kristine sittende med eiendommen i uskiftet bo. Hun døde i 1946. De etterlot seg 3 barn: Alf, Oskar og Martha, og disse vedtok ved gjeldsovertagelseserklæring av 22. mai 1946 å skifte boet privat. Det ble ikke insendt noen arvemelding til skattefogden over hvorledes boet fordeles, og skifteretten innberettet ikke boet da dets samlede nettoaktiva i dødsfallsfortegnelsen var oppgitt til mindre enn kr. 2000. Oskar døde i 1957, og mellom Alf og Martha er oppstått tvist om hvorvidt Alfs åsetesrett til boets faste eiendom er i behold. Retten bemerker: Ved arvefall oppstår et bundet sameie mellom arvingene som består inntil skifte er foretatt. Selvangivelsene viser at barna anså seg som sameiere til eiendommen etter morens død med 1/3 ideell andel hver. Det springende punkt synes å være hvorvidt det bestående sameie alene beror på arvefallet eller om det har gått over til et kontraktmessig sameie, hvorved eiendommen må ansees skiftet mellom arvingene. Retten legger til grunn for sin vurdering herav at et skifte er et bindende oppgjør mellom arvinger og forutsetter enighet om fordelingen av bomidlene. Forat enighet skal kunne foreligge er det nødvendig at den enkelte arvings syn er kjent og gitt tilslutning av de øvrige. Etter partenes forklaringer finner retten bevist at det ikke er avholdt noe møte til drøftelse av spørsmålet om bofordeling, og det er heller ikke fremkommet opplysninger som tyder på at noen uttrykkelig avtale herom er inngått. Det kan ikke sees å være truffet disposisjoner som peker tilbake på noen skifteavtale. Den rådighet Oskar visselig hadde over eiendommen har referert seg til driften av gården, som han også hadde før morens død. Det kan ikke sees å ha funnet sted noen ytre påviselig endring i den faktiske rådighetstilstand eller den juridiske disposisjonsrett over eiendommen. Særlig bemerkes i den forbindelse at arvingene ikke har sørget for hjemmelsoverføring etter morens død, og den rådighet Oskar hadde i forbindelse med driften av gården er ikke noen rettsendrende omstendighet i relasjon til om skifte er foretatt. Så vel de faktiske som de juridiske forhold vedrørende eiendommen synes å være de samme som etter arvefallet, og det kan ikke sees at arvingene har foretatt seg noe for å skifte boet mellom seg. Retten legger derfor til grunn at boet ikke er skiftet, og da åsetesrett ikke preskriberes så lenge ikke skifte er foretatt, vil saksøkerens påstand bli tatt til følge. - - - Side:109 Av lagmannsrettens dom (lagdommer Kr. Strømsted, kst. lagdommer Erling Haugen og tilkalt dommer, sorenskriver Sig. Jensen): - - - Lagmannsretten kommer til samme resultat som skifteretten, og slutter seg i det vesentlige til dens begrunnelse og til de anførsler som er gjort gjeldende fra Alf Bjerkes side. Hva angår spørsmålet om hvorvidt han har tapt sin odelsrett til 2/3 av eiendommen, er lagmannsretten således enig i at Oskar og Martha Bjerke ikke har hatt en slik rådighet over eiendommen at den skulle kunne medføre tap av Alf Bjerkes odelsrett. Etter det som er opplyst er det faktiske forhold at de har utøvet en vanlig bruk av eiendommen. Noen disposisjon over eiendommen som peker i retning av en eiers fulle rådighet kan imidlertid ikke sees å ha skjedd. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
