Rediger Høyesterett: Rt-1963-1390

Fritekst:

Dommerne Berger, Nygaard og Endresen. I et veloverskjønn fastsatte Ytre Sogn herredsrett at Hyllestad kommune skulle betale til Rolv Systad erstatning med kr. 47 000 og kr. 900 i saksomkostninger, hvorav sakførersalær kr. 750 og sakførerens nødvendige reiseutgifter kr. 150. Omkostningsspørsmålet ble påkjæret. Side:1391 For herredsretten hadde sakføreren fremlagt oppgave over hva han ville beregne av parten, nemlig kr. 1 208, hvorav salær kr. 950 og reiseutgifter fra og til Bergen kr. 258, den ene vei med egen bil à kr. 0,55 pr. km og den annen vei med ferge, idet bilen ble fraktet med fergen. I overskjønnet ble det ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor sakførerens beregning ble fraveket, men sorenskriveren opplyste i tilknytning til kjæremålet, at det var lagt til grunn for salæret 2 dagers reisefravær à kr. 300 samt forarbeid kr. 150. Ved ansettelse av reiseutgiftene hadde retten i det vesentlige bygget på reiseregulativet. Sakføreren forela saken for kretsstyret av Den Norske Sakførerforening som uttalte, at hans beregnede salær var rimelig, og at sakføreren overfor klienten var berettiget til å beregne reiseomkostningene slik som han hadde gjort. Gulating lagmannsrett uttalte blant annet: «Det er her ikke spørsmål om prosessfullmektigen har brukt lenger tid enn nødvendig for å få saken betryggende utført, og heller ikke om den kjærende har innrettet seg unødig dyrt ved å engasjere prosessfulmektig fra Bergen. Det saken gjelder er selve salærberegningen for den tid som er medgått, og videre den reisemåte som er brukt. Retten antar at når det er opplyst hvilket salær prosessfullmektigen vil kreve av sin part, kan skjønnsretten ikke redusere dette hvis salærberegningen ikke er i strid med vanlige salærnormer. Det vises til Gulating lagmannsretts kjennelse av 22. februar 1963 i sak Synnøve Tørresen m. fl. - Stavanger kommune, og til Frostating lagmannsretts kjennelse i RG-1962-658. Lagmannsretten kan ikke finne at et salær på kr. 950 for den oppgitte tid er i strid med vanlige salærnormer. En fastsettelse på kr. 750 er da i strid med loven. Når det gjelder prosessfullmektigens reiseutgifter, har overskjønnsretten redusert disse med kr. 108, fra kr. 258 til kr. 150, i forhold til den innleverte oppgave. Reduksjonen refererer seg åpenbart til de meromkostninger som i dette tilfelle er en følge av at prosessfulmektigen har brukt egen bil, nemlig bilgodtgjørelsen på kr. 78 og ca. 30 kr. til fergeutgifter for bilen. Overskjønnsretten har funnet at bruk av egen bil i dette tilfelle ikke var nødvendig. Lagmannsretten kan ikke se at denne avgjørelse var i strid med loven. Det er ikke opplyst noe om hvorvidt prosessfullmektigen i forhold til sin part var berettiget til å bruke egen bil og beregne sine reiseutgifter slik som her er gjort. Men dette kan etter lagmannsrettens mening heller ikke være avgjørende. Det må antas at den kontrollmyndighet som i loven er tillagt retten, nemlig at utgiftene skal være nødvendige, er motivert i hensynet til den annen part, som pålegges å betale omkostningene. Denne kontroll kan da ikke berøves retten ved en avtale mellom en part og hans prosessfullmektig. Etter overskjønnsrettens skjønn var de merutgifter som var en følge av prosessfullmektigens bruk av egen bil, ikke nødvendig i Side:1392 denne sak. Lagmannsretten kan ikke se at denne avgjørelse kan karakteriseres som vilkårlig og ikke gir uttrykk for et forsvarlig skjønn, selv hensett til den mulige besparelse av et par arbeidstimer for prosessfullmektigen, og utover dette kan avgjørelsen ikke prøves av lagmannsretten. Lagmannsretten finner at saken er tilstrekkelig opplyst til at den selv kan fastsette saksomkostningene for overskjønnsretten. Overensstemmende med det som er nevnt foran fastsettes disse til kr. 1 100 hvorav for reiseutgifter kr. 150». Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte: «Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet må forkastes. For så vidt angår erstatning for prosessfullmektigens reiseutgifter i dette tilfelle, har lagmannsretten funnet at det ikke er «i strid med loven» når overskjønnsretten ved omkostningsavgjørelsen var kommet til at prosessfullmektigens bruk av egen bil ikke var nødvendig. Om dette heter det i lagmannsrettens kjennelse bl.a.: «Lagmannsretten kan ikke se at denne avgjørelse kan karakteriseres som vilkårlig og ikke gir uttrykk for et forsvarlig skjønn, selv hensett til den mulige besparelse av et par arbeidstimer for prosessfullmektigen, og utover dette kan avgjørelsen ikke prøves av lagmannsretten.» Utvalget finner ikke at lagmannsretten på dette punkt har tolket lovens regler om saksomkostninger på noen uriktig måte. Etter skjønnslovens §43 kan det pålegges saksøkeren å erstatte saksøkte «de utgifter som har vært nødvendige til varetagelse av hans tarv under skjønnssaken». I tvistemålslovens §176 annet ledd, som etter skjønnslovens §2 også kommer til anvendelse i skjønnssaker, er det bestemt at parten «til veiledning for retten» kan fremlegge en oppgave over sine utgifter og det arbeid som saken har medført. Etter utvalgets mening må disse regler forståes slik at når det skal avgjøres om utgifter i en fremlagt oppgave skal erstattes, må retten ta standpunkt til i hvilken utstrekning utgiftene har vært nødvendige til varetagelse av partens tarv. Ved denne vurdering er det ikke i og for seg avgjørende om en prosessfullmektig i forhold til sin part har rett til å kreve oppførte utgifter dekket - herunder om selve beregningen av utgiftene er urimelig eller ikke -, men dette er et moment som får betydning ved fastsettelsen av omkostningsbeløpet. Etter utvalgets mening er det ikke grunn til å tro at det ved omkostningsavgjørelsen i det foreliggende tilfelle er lagt til grunn at bruk av egen bil i ethvert tilfelle er utelukket hvor offentlige befordringsmidler står til rådighet. Om det ved fastsettelsen av omkostningsbeløpet skal regnes med bruk av egen bil eller et offentlig befordringsmiddel må avgjøres etter en helhetsvurdering i det enkelte tilfelle. Etter tvistemålslovens §181 annet ledd var lagmannsrettens kompetanse i kjæremålssaken begrenset til spørsmålet om overskjønnsrettens omkostningsavgjørelse er «i strid med loven». Lagmansretten kunne da ikke - i videre utstrekning enn den har Side:1393 gjort det - prøve den skjønnsmessige avgjørelse av om utgiftene i dette tilfelle var nødvendige. Omkostningene skal erstattes med et samlet beløp, men lagmannsretten hadde likevel adgang til å behandle reiseutgiftene som en særskilt post. Utvalget kan etter dette ikke se at det på dette punkt er noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Som det fremgår av den påkjærte kjennelse, fant lagmannsretten at overskjønnsrettens omkostningsavgjørelse var i strid med loven når det til salær for prosessfullmektigen var regnet med et lavere beløp enn det beløp som var ført opp i den fremlagte oppgave. Denne delen av lagmannsrettens kjennelse er ikke brakt inn til prøvelse for kjæremålsutvalget. Utvalget kan således ikke prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling på dette punkt jfr. tvistemålslovens §383 første ledd som må antas også å få anvendelse på kjæremålssaker. Utvalget finner imidlertid grunn til å tilføye: Rolf Systad har fremholdt at lagmannsretten har gjort en feil ved beregningen av omkostningene, idet lagmannsretten har oversett at prosessfullmektigens salær måtte forhøyes når man bygget på at parten ikke hadde krav på å få dekket utgiftene ved prosessfullmektigens bruk av egen bil. Han har anført at lagmannsretten ved beregningen av salæret har lagt til grunn den tid som faktisk gikk med ved at egen bil ble brukt på reisen, mens lagmannsretten skulle ha bygget på den tid som ville ha gått med dersom egen bil ikke hadde vært benyttet. Utvalget kan ikke se at det her dreier seg om en feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Det gjelder et angrep på avgjørelsens innhold, nemlig selve beregningen av salæret, og dette ligger det utenfor utvalgets kompetanse å prøve i det foreliggende tilfelle.» [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt