Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Rode: De tidligere ektefeller fru A og A hadde ved ektepakt opprettet før ekteskapet bestemt at dette ikke skulle medføre formuesfellesskap. Hver skulle beholde som særeie hva de eiet og hva de senere måtte erverve. Ekteskapet varte fra 8. april 1939 til 2. oktober 1958 da det ble oppløst ved dom. Under det påfølgende økonomiske oppgjør ble det tvist om omfanget av de respektive særeier, og fru A anla i den anledning sak ved Trondheim byrett, som den 24. mai 1961 avsa dom med slik domsslutning: «Som fru A's særeie anerkjennes den del av brannskadeerstatningen som ble utbetalt i 1950 som svarer til det ovenfor nevnte løsøre i kroner, det innbo og løsøre som er i hennes besittelse i hennes leilighet i H.gt. 11 og aksje og obligasjon tilknyttet denne leilighet. Alt for øvrig er A's særeie. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Fru A påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett, som den 10. november 1961 avsa dom med slik domsslutning: Side:33 «A plikter å betale til fru A 18 927 kroner. Han plikter å svare 5 % årlig rente av dette beløp fra 1. januar 1951 til betaling skjer. Fru A beholder løsøre samt aksje- og obligasjonsinnskudd vedrørende leilighet i H.gt. 11, X. De eiendeler partene for øvrig har, tilhører deres særeier. Innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom betaler A til fru A 2500 kroner i erstatning for saksomkostninger ved byrett og lagmannsrett.» A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Angående saksforholdet viser jeg til de tidligere retters domsgrunner. Under hovedforhandlingene for byretten og lagmannsretten har partene forklart seg, men det er ikke ført vitner. For Høyesterett foreligger ikke partsforklaringer. Derimot har partene ved bevisopptak for Trondheim byrett, Malangen herredsrett og Tønsberg herredsrett latt avhøre 5 vitner, vesentlig i den hensikt å belyse i hvilket omfang fru A har deltatt i den næringsvirksomhet som A drev. Vitneforklaringene endrer etter min mening ikke det bilde av saksforholdet som byretten og lagmannsretten har lagt til grunn. For lagmannsretten var partene enige om at den del av brannskadeerstatningen som vedkom det fru A tilhørende løsøre skjønnsmessig skulle ansettes til kr. 7700. Skadeoppgjøret er senere kommet til rette, og partene er for Høyesterett enige om at beløpet skal være kr. 7000. A har for Høyesterett - som for de tidligere instanser - erklært seg enig i at fru A som særeie skal ha kr. 7000 av brannskadeerstatningen, innbo og løsøre i den tidligere felles leilighet, som nå beboes av henne, og aksje og obligasjon vedkommende denne leilighet. Derimot bestrider han riktigheten av lagmannsrettens dom for så vidt den andel av erstatningen som er tilkjent henne overstiger kr. 7000. Han hevder at for det overskytendes vedkommende dreier det seg om erstatning for innbo og løsøre som tilhører ham som særeie, for en mindre dels vedkommende fordi han hadde brakt det inn i ekteskapet, for den alt vesentlige del fordi det var anskaffet og betalt av ham etter ekteskapets inngåelse. Videre bestrider han riktigheten av lagmannsrettens dom for så vidt den har tilkjent fru A renter av den del av brannskadeerstatningen som lagmannsretten har funnet er hennes særeie. Han medgir at den vesentlige del av brannskadeerstatningen er anvendt som driftskapital i hans forretning, men hevder at det ikke er berettiget å se fru A's andel av denne erstatning som et rentebærende lån fra hennes side. En forutsetning for renteplikt måtte være at det var truffet avtale herom. Under enhver omstendighet vil et rentekrav være delvis foreldet. A's prosessfullmektig har på forespørsel under hovedforhandlingen erklært, at det ikke hevdes at fru A's erkjente andel av erstatningen - kr. 7000 - og det dertil knyttede mulige rentekrav, helt eller delvis skal ansees kompensert ved at hun får Side:34 overta innbo og løsøre i den tidligere felles leilighet og aksjen og obligasjonen som er knyttet til den. For A er nedlagt slik påstand: «1. A betaler til fru A kr. 7000 som svarer til hennes særeiedel av brannerstatning for innbo og løsøre som ble utbetalt i 1950. Fru A's særeie består tillike av det innbo og løsøre som er i hennes besiddelse i hennes leilighet i H.gt. 11, X, og av aksje og pantobligasjon som er knyttet til leiligheten. Alt for øvrig er A's særeie. 2. A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Fru A har henholdt seg til lagmannsrettens dom og har nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes. A tilpliktes å erstatte fru A sakens omkostninger for Høyesterett. Subsidiært: Fru A beholder som sin eiendom det innbo og løsøre som hun har i sin besiddelse i sin leilighet i H.gt. 11, X, og aksje og pantobligasjon som er knyttet til denne leilighet. A betaler til fru A kr. 12 952, svarende til verdien av hennes innbo og løsøre ved inngåelsen av ekteskapet, kr. 7000, og halvparten av den øvrige del av den i 1950 utbetalte brannerstatning, kr. 35 904, med fradrag av kr. 1500, som svarer til verdien av A's løsøre ved ekteskapets inngåelse, og av de aktiva, - innbo, løsøre, aksje og pantobligasjon til en samlet verdi av kr. 11 250, som fru A beholder. A betaler i tillegg hertil renter av kr. 12 952 med 5 % pr år fra 1. januar 1951 til betaling skjer. A tilpliktes å erstatte fru A sakens omkostninger for Høyesterett.» For Høyesterett er etter dette spørsmålet om omfanget av fru A's særeie begrenset til å gjelde spørsmålet om hvor stor del av brannskadeerstatningen som tilkommer henne, og om hun har krav på at denne andel blir gitt et tillegg for avkastning. Hva det første punkt angår er jeg kommet til samme resultat som byretten, og for det annet punkts vedkommende til lagmannsrettens resultat. Angående fru A's andel i brannskadeerstatningen bemerker jeg at det er på det rene, at det innbo og løsøre som partene brakte med seg inn i ekteskapet den 8. april 1939 var forholdsvis beskjedent. Ved oppgjøret etter brannen den 29. november 1949 ble de gjenstander som uomtvistet tilhørte fru A som særeie taksert til kr. 7000. Heri inngikk imidlertid et spisestuemøblement og et soveværelsesmøblement taksert til kr. 4000, som var anskaffet av A under ekteskapet og skjenket hustruen. Erstatningen for de ting A brakte med seg i ekteskapet utgjorde kr. 1500. Da tapt innbo og løsøre i alt ble taksert til vel 42 000 kroner, er det således klart at ektefellene har vært i stand til å foreta forholdsvis betydelige nyanskaffelser i de vel 10 år fra ekteskapets inngåelse og til brannen. Det er på det rene at A var den bestemmende når det gjaldt disse anskaffelser, og at de ble betalt av ham av den inntekt Side:35 han hadde som funksjonær i et bilfirma, og av virksomhet han opprinnelig drev ved siden av denne stilling og fra 1945 som selvstendig næringsdrivende. Etter min oppfatning må de således anskaffede gjenstander ansees som i ektefellelovens forstand ervervet av A, og det er ikke hevdet at han - utenom de to før nevnte møblementer - har overdradd noen av dem til fru A som hennes særeie. Når lagmannsretten er kommet til at gjenstandene ikke - i samsvar med ektefellelovens §22 og ektepaktens ordlyd - er A's særeie, men tilhører ham og fru A med en halvpart hver, er det begrunnet med at den «ut fra en samlet vurdering av begge ektefellers innsats mener - - - at de aktiver som fantes i ektefellenes felles hjem ved brannen, var et resultat av begges innsats, av mannens lønnsinntekter og forretningsinntekter og av hustruens arbeid i hjem og leilighetsvis i forretningen». Etter de foreliggende opplysninger må jeg anta at fru A's arbeid i forretningen har vært bagatellmessig og uten påviselig betydning for A's evne til å gå til nyanskaffelser. Det samme gjelder et annet av fru A påberopt forhold, nemlig noen tids fremleie av rom i ektefellenes leilighet. Men for øvrig er jeg i og for seg enig i det som lagmannsretten har uttalt, for så vidt som omfanget av husmorens personlige behov og hennes husførsel åpenbart er av vesentlig betydning for hvor stor del av mannens inntekt er disponibel for andre formål. Etter min mening kan man dog ikke etter vanlig sprogbruk og en naturlig forståelse av ektefellelovens §22, på dette grunnlag betegne hustruen som erverver av en større eller mindre del av det innbo og løsøre som mannen har kjøpt og betalt for av den hertil disponible del av sin inntekt. I denne forbindelse peker jeg på at hvor det dreier seg om felleseie har det, så vidt jeg vet, ikke vært trukket i tvil at de gjenstander som hver av ektefellene under ekteskapet har anskaffet og betalt for av sin inntekt, er å anse som innbrakt i fellesboet av ham og dermed - som hovedregel - er undergitt hans rådighet og hans kreditorers dekningsforfølgning. Tilsvarende anskaffelser kan etter min mening ikke komme i noen prinsipielt annen stilling når det dreier seg om ektefeller som lever i særeie. Når det gjelder avkastning av de kr. 7000 som fru A tilkommer av brannskadeerstatningen, er jeg som før nevnt kommet til samme resultat som lagmannsretten. Beløpet er erstatning for hennes særeiegjenstander som gikk tapt ved brannen, og har således helt siden forsikringsoppgjøret vært hennes særeie, jfr. lovens §24. A har uten noen låne- eller annen avtale med fru A brukt beløpet som en del av driftskapitalen i sin forretning som den hele tid har gått med overskudd. En del av dette overskudd må tilskrives kapitalinnsatsen, derunder den kapital som utgjør fru A's særeie. Denne kapitalgevinst må ansees som en avkastning av særeiet og er som sådan i henhold til ektepakten hennes særeie og som jeg ikke kan se at A har noen hjemmel for å beholde. Partene har erklært at dersom fru A har krav på avkastning, så Side:36 er de innforstått med at denne skjønnsmessig settes til 5 % p. a. regnet fra 1. januar 1951, slik som lagmannsretten har gjort. A's foreldelsesinnsigelse er bygget på at fristen etter foreldelseslovens §8 ikke skal gjelde for renter og andre ytelser som går inn under foreldelseslovens §5 nr. 3. Dette spørsmål behøver jeg ikke ta standpunkt til. Fru A's krav på å få utbetalt avkastningen av sitt særeie går etter min mening ikke inn under foreldelseslovens §5 nr. 3, idet det ikke dreier seg om en ytelse som skal erlegges terminvis. Det er på det rene at foreldelse ikke er inntrådt dersom foreldelseslovens §8 finner anvendelse. Da A's anke bare delvis har ført frem og begge parter må bære skylden for den uklarhet som har foranlediget saksanlegget, finner jeg at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen av instansene. Jeg stemmer for slik dom: Fru A beholder løsøre og aksje- og obligasjonsinnskudd vedrørende leilighet i H.gt. 11, X. A betaler til fru A 7000 - sju tusen - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra 1. januar 1951 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Nygaard: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Som nevnt av førstvoterende, er partene for Høyesterett enige om at verdien av det innbo og løsøre som ved brannen i 1949 ubestridt tilhørte hustruen, skal settes til kr. 7000, mens verdien av de gjenstander som mannen brakte med seg i ekteskapet, skal settes til kr. 1500, altså tilsammen kr. 8500. Den vesentligste del av det innbo og løsøre som ble erstattet ved brannforsikringen, var således ervervet under ekteskapet. På samme måte som lagmannsretten ser jeg det slik at når verdien av innbo og løsøre var øket så sterkt i dette tidsrom, skyldtes det ikke bare mannens inntekter men også hustruens arbeid i hjemmet og leilighetsvis i forretningen. Jeg viser for så vidt til fremstillingen i lagmannsrettens domsgrunner. Det er riktignok så at innboet m.v. i tiden etter ekteskapets inngåelse ble kjøpt inn for penger som mannen hadde tjent. Men under de faktiske omstendigheter som foreligger i dette tilfelle, kan jeg ikke se at dette fører til at de innkjøpte gjenstander er ervervet av mannen alene slik at de i sin helhet omfattes av hans særeie. Jeg finner først grunn til å peke på at mannens økonomi i det tidsrom som det her gjelder, synes å ha vært så vidt rommelig at han hadde vært forpliktet til å stille pengemidler til hustruens rådighet til dekning av utgifter til hennes «særlige tarv», jfr. §2 Side:37 i loven om ektefellers formuesforhold. Ved at hustruen ikke fikk slike midler og i det hele viste forsiktighet med hensyn til personlig forbruk, ble det mulig å disponere et større beløp til innkjøp av innbo m.v. Videre er forholdet etter min mening at når det kunne foretas så vidt betydelige innkjøp, var grunnen også den at hustruen var sparsommelig når det gjaldt utgiftene til husholdningen. Jeg finner i det hele at anskaffelsene av innbo m.v. i dette tidsrom er et resultat av en økonomisk innsats fra begge ektefellers side. Det var bare mulig å foreta så vidt betydelige anskaffelser fordi det her forelå et økonomisk samvirke mellom ektefellene. Jeg legger også vekt på at formålet med innkjøpene var å skaffe innbo m.v. til ektefellenes felles hjem. Etter det syn på verdien av en husmors arbeid i hjemmet som etter hvert har utviklet seg - jfr. bl.a. Høyesteretts dom i [[Rt-1951-687]] flg. - finner jeg at lovens uttrykk «erverver» ikke skal tolkes så snevert, at hustruens innsats i et tilfelle som dette overhodet ikke skal komme i betraktning når det gjelder anskaffelser til det felles hjem og til dekning av felles behov. Det naturlige er å se forholdet slik at disse ervervelsene er skjedd i fellesskap. Jeg mener derfor at det her ble etablert et vanlig sameie slik at særeiet for hver av ektefellene ved brannen i 1949 også omfattet den ideelle halvdel av dette innbo og løsøre. Brannerstatningen for så vidt må derfor deles med en halvpart på hver. Etter min oppfatning ble en del av den samlede brannerstatning brukt til innkjøp av den nye leiligheten og løsøret der. Mannen har gått med på at hustruen skal få beholde disse aktiva, og verdien er satt til kr. 11 250. Det økonomiske oppgjør mellom ektefellene stiller seg da slik: Brannerstatning for innbo og løsøre, anskaffet under ekteskapet og frem til brannen i 1949 kr. 34 404 Herfra går utgiftene til anskaffelse av ny leilighet og nytt innbo » 11 250 kr. 23 154 Hustruen tilkommer halvparten av dette beløp med kr. 11 577 For verdien av det innbo og løsøre som ubestridt tilhørte henne, har hun videre krav på » 7 000 Tilsammen kr. 18 577 Herfra går så mannens halvpart av ny leilighet + innbo med » 5 625 slik at restbeløpet blir kr. 12 952 Mitt resultat blir etter dette at fru A som sin eiendom beholder leiligheten i H.gt. 11 i X og det innbo og løsøre som er der. Videre skal A betale kr. 12 952 til henne. Når det gjelder spørsmålet om det skal betales renter og spørsmålet om foreldelse av et slikt krav, er jeg i det vesentlige enig i det som er sagt av førstvoterende. Videre er jeg enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes. Side:38 Etter dette stemmer jeg for at fru A's subsidiære påstand tas til følge, dog slik at saksomkostninger for Høyesterett ikke tilkjennes. Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bendiksby og Gaarder: Likeså. Av byrettens dom (dommer Kjeld Bugge): Kjøpmann A, født xx.xx.1908 og husmor fru A, født xx.xx.1914 inngikk ekteskap 8. april 1939. Forut for ekteskapet hadde de 4. april 1939 inngått følgende ektepakt: «A, født xx.xx.1908 og B, født xx.xx.1914, som akter å inngå ekteskap bestemmer herved at ekteskapet ikke skal medføre formuesfellesskap. Hver av oss skal beholde som særeie hvad vi nu eier og hva vi senere måtte erverve. Der henvises til vedlagte spesifikasjon.» Ektepakten ble opprettet av avdøde sakfører Carlo J. R. Santi. Spesifikasjonen er sålydende: «Herved erkjennes at hver av oss medbringer i ekteskapet følgende eiendeler: B: Innbo og Løsøre. 1 Hudson personbil. A: Diverse bøker.» Partene har i ekteskapet 1 barn, sønnen C født xx.xx.1948. Partene ble separert ved Strinda og Selbu herredsretts dom av 21. november 1956 og skilt ved dom av 2. oktober 1958. - - - Saksøkeren har i det vesentlige anført følgende: Alt innbo som fantes i hjemmet ved ekteskapets inngåelse tilhørte hustruen og bare endel bøker tilhørte mannen. Under ekteskapet er det ervervet endel ting uten at det kan sies at hverken den ene eller den annen har brakt dem inn. Mannen har gjort sin økonomiske innsats i forretningen og hustruen i hjemmet. Det er dette økonomiske samvirke som har muliggjort og resultert i anskaffelsene. Ingen av gjenstandene er tilført særeie-spesifikasjonen som tilhører noen enkelt av ektefellenes særeie. Saksøkte har dog anført at 1 soveværelsesmøblement og 1 spisestuemøblement er hustruens særeie som gave fra ham. Partenes hjem i S.vei 9 brente før jul 1949. Brannskadeerstatning ble utbetalt året etter med kr. 42 500 for innbo og løsøre og kr. 1500 for varer i forretningen som var lagret i kjelleren. Den del av disse kr. 42 500 som angikk det innbo partene hadde ved ekteskapets inngåelse bortsett fra bøkene, er hustruens særeie. Dessuten er de 2 nevnte møblementer hennes særeie. Erstatningen for bøkene er A's særeie. Resten av de nevnte kr. 42 500 tilhører ektefellene med en halvdel på hver. Det er altså felleseie. - - - Retten skal bemerke: Det består fullstendig særeie mellom partene også for så vidt angår fremtidig erverv. Derimot er det ikke uttalt i ektepakten at avkastning av særeiet skal være vedkommendes særeie. Etter lovens ordning blir derfor avkastning av partenes særeie, felleseie. På dommerens spørsmål under hovedforhandlingen, opplyste advokat Mjøsund at han var av samme oppfatning. Advokat Wiig anførte derimot at partenes hensikt Side:39 med uttrykket «hva de senere måtte erverve», var at også avkastning av særeiet skulle være vedkommendes særeie. Retten finner imidlertid intet holdepunkt for at dette spørsmål er blitt diskutert under opprettelsen av ektepakten. Etter lovens ordning må derfor avkastning av særeiet bli felleseie. Det er på det rene at det innbo og løsøre som partene eiet ved ekteskapets inngåelse i 1939 var fru A's særeie, og at de bøker de eiet den gang var A's særeie. Ved utbetalingen av brannskadeerstatningen ble de penger som trådte i løsørets sted, vedkommendes særeie. Den del av takstsummen kr. 42 500 som svarer til hennes særeie i kroner, er derfor fortsatt hennes særeie. Det gjelder følgende gjenstander: - - - Når det gjelder det som ektefellene ellers hadde i sin besittelse ved brannen 29. november 1949 og senere anskaffet, er som nevnt 1 persianerkåpe gave til hustruen og derfor hennes særeie. Det samme gjelder selvsagt også de mer personlige gjenstander som åpenbart skjønnes å være anskaffet til fru A's bruk. Når det gjelder innbo og løsøre og eiendeler for øvrig bemerkes: Partene er enige om at «den som hadde pengene» var A. Dette er fru A's egne ord. A overlot til fru A de penger hun trengte til å føre husholdningen. Sin inntekt disponerte han selv. Bortsett fra innkjøpene til husholdningen, er det derfor A som har foretatt alle innkjøp og bestemt hvordan hans inntekt skulle disponeres. Når det består fullstendig særeie mellom partene, vil derfor etter lovens ordning det som kjøpes inn av A bli hans særeie. Nå må åpenbart endel, nemlig avkastningen av partenes særeie, ha vært felleseie. I forholdet mellom ektefellene vil det være naturlig at deres felles inntekter først og fremst brukes til de felles utgifter. Retten må derfor gå ut fra at avkastningen av særeiene er brukt opp i dennes husholdning. Det som er lagt opp av den kontante inntekt, må derfor være av A's lønn. Det kan ikke bestrides at det han kjøpte inn av sin lønn, senere av sin inntekt som kjøpmann, blir hans særeie. Det som blir hustruens særeie, er utelukkende det som er innkjøpt til henne og gitt henne som gave eller kjøpt inn til hennes spesielle behov. I denne forbindelse kan det etter lovens ordning ikke spille noen rolle hvorvidt hustruen har vært mer eller mindre økonomisk og derfor brukt mer eller mindre penger til husholdningen. Det spiller selvsagt en rolle for hvor stort tilskudd mannen er nødt til å gi til husholdningspenger. Det er imidlertid uten betydning for spørsmålet om hva som er mannens og hustruens særeie. Det er ikke opplyst noe som tyder på at hustruen har hatt oppsparte penger som hun selv har anvendt til anskaffelse av særeiegjenstander. Det kan tilføyes at mannens inntekt i de siste år av ekteskapet har vært meget god. Han drev egen kjøpmannsforretning i bilbransjen. Det antas at hans inntekt i de siste år før ekteskapet ble oppløst var over kr. 50 000 årlig. Retten vil tilføye at det ved bedømmelsen av ovennevnte spørsmål er uten betydning, at den vesentligste del av brannskadeerstatningen ble anvendt i forretningen til innkjøp av varer og rekvisita. Retten har forstått A slik at han anerkjenner som fru A's særeie både den delen av brannskadeerstatningen som svarer til de ovennevnte Side:40 løsøregjenstander som var hennes særeie, og det innbo og løsøre som hun nå har i H.gt. 11 og aksje og obligasjonen vedkommende denne leilighet. Alt ellers er A's særeie. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Mats Stensrud, P. Hjelm-Hansen og sorenskriver Birger Kolstad): - - - Lagmannsretten skal bemerke: Ektepakten er referert i byrettens dom. Lagmannsretten kan ikke finne det tvilsomt at denne ektepakt etablerer et fullstendig særeie mellom partene - også for så vidt angår avkastning av de enkelte særeier. Dette sies uttrykkelig i ektepakten som sier at «ekteskapet ikke skal medføre formuesfellesskap». Ektepakten er formulert i samsvar med standardformular for ektepakt for fullstendig særeie, se f. eks. formular nr. 17 i Augdahl-Marthinussen: Juridisk formularbok. Man viser i denne forbindelse også til de norske delegertes utkast til lov om ektefellers formuesforhold (bilag til Ot.prp. nr. 58/1926) side 94 hvor det heter: «Er fuldstendig særeie oprettet mellem egtefællerne, behøves der ingen særlig bestemmelse for avkastningens vedkommende.» Oppgjøret mellom partene må således finne sted ut fra det synspunkt at hver av dem har hatt fullstendig særeie under hele ekteskapet. Det er enighet om at brannerstatningen for innbo og løsøre andro til kr. 42 904. Det er også enighet om at A har hevet hele denne brannerstatning. Noe av denne er brukt til å anskaffe innbo og løsøre samt leilighet i H.gt. 11. Det vesentligste av erstatningen er imidlertid av A benyttet i hans forretningsvirksomhet. Som nevnt er partene enige om at kr. 7700 av erstatningsbeløpet skal godskrives hustruen som erstatning for hva hun eiet ved ekteskapets inngåelse. På samme måte er det enighet om at A skal godskrives kr. 1500 for hva han eiet da ektefellene giftet seg. Summen av disse beløp utgjør kr. 9200. Resten av brannerstatningen, dvs. kr. 33 704 er brukt som kapital i A's forretning. A mener at disse midler tilhører hans særeie. Senere er kr. 5500 brukt til erverv av aksje og obligasjon for leilighet i H.gt. Ektefellene brøt samlivet i 1956. Registreringsverdien av innbo og løsøre i leiligheten utgjorde kr. 5750. A fikk etter det opplyste brannerstatningen utbetalt i 1950. Ektefellene disponerte leiligheten i H.gt. 11 fra april 1951. Fra 1939 til 1945 var A lønnet funksjonær i et bilfirma. Han har opplyst at han i denne periode også hadde betydelige biinntekter. Han måtte etter krigen tåle en inndragning på kr. 21 000. Fra 1945-1947 drev han forretningsvirksomhet fra bopel. Den første tid verkstedsvirksomhet, senere også omsetningsvirksomhet av deler til biler og motorsykler. I 1947 fikk han tak i forretningslokaler. Forretningsvirksomheten har etter hvert antatt et ikke ubetydelig omfang. Hans selvangivelse for inntektsåret 1956 viser således nettoformue kr. 113 781, nettoinntekt kr. 58 151. En del av formuesstigningen skyldes arvemidler. A's avanse på varekonto utgjorde i 1956 ca. kr. 186 000. Fru A var fra 1939 til 1956 - med en kort avbrytelse etter brannen i 1949 - beskjeftiget i ektefellenes felles hjem. Inntil ektefellene i 1948 fikk sitt barn bisto hun også leilighetsvis mannen i hans forretningsvirksomhet. Hun har ikke hatt inntekter utenfor hjemmet. A har under hele Side:41 samlivet betalt de faste utgifter til hjemmet. Fru A har fått husholdningspenger til bestridelse av den felles livsførsel. Sine egne behov har hun dels dekket av husholdningspengene, dels har hennes anskaffelser vært betalt av A. A betegner henne som forsiktig med bruk av penger. Han har opplyst at ektefellenes økonomi hele tiden under ekteskapet var god. A er i årene 1950-1955 inntektslignet for inntekter mellom kr. 16 300 og kr. 49 600. Fra 1952 har hans inntekter ligget over kr. 30 000 pr år. Retten må bygge på at det er riktig når fru A anfører at hun under ekteskapet har vært forsiktig i sitt forbruk - i den første tid av ekteskapet fordi ektefellene aktet å skaffe seg en forretningsvirksomhet, og senere med sikte på å bygge opp og utvide forretningsvirksomheten. A's standpunkt er at alle aktiver som skriver seg fra penger som han har tjent, er hans særeie. Retten mener at han ikke kan høres med dette. Ut fra en samlet vurdering av begge ektefellers innsats mener man at de aktiver som fantes i ektefellenes felles hjem ved brannen, var et resultat av begges innsats, av mannens lønnsinntekter og forretningsinntekter og av hustruens arbeid i hjem og leilighetsvis i forretningen. Man mener således at den del av brannerstatningen som ikke medgikk til dekning av hva hver av dem eiet ved ekteskapets inngåelse, tilhørte hver av partene med en halvpart. Det samme synspunkt må legges til grunn med hensyn til leiligheten i H.gt. 11 og løsøret der. Ektefellenes samliv varte fem år etter at de var flyttet inn i denne leilighet. Brannerstatningen har som nevnt for den vesentligste del vært brukt som kapital i forretningen. Mannen har ensidig trukket disse midler inn i forretningen uten å treffe noen avtale med hustruen om midlene. Retten er kommet til at dette forhold ikke kan medføre at forretningsvirksomheten må sees som ektefellenes fellesforetagende. Man ser forretningen som et resultat av A's arbeidsinnsats, spesialinnsikt og kapitalinnsats, og som følge herav tilhørende hans særeie. Imidlertid har endel av hustruens kapital vært brukt i forretningsvirksomheten. Denne kapital må A legge fra seg når ekteskapet er oppløst. Under de foreliggende omstendigheter må imidlertid hustruen ha krav på en rimelig kompensasjon for bruken av hennes kapital i forretningsvirksomheten. Det har formodningen mot seg at A skulle ha avkastningen av denne kapital i tillegg til den fordel det var for ham å kunne bruke pengene i sin forretningsvirksomhet. Retten mener at forholdene tilsier at hustruen har krav på normalavkastning av sin kapital i form av rente. Det bør herunder legges vekt på at hennes kapital har vært medvirkende til at A har kunnet bygge opp en ikke ubetydelig forretning. Man mener rente bør beregnes fra 1. januar 1951 til betaling skjer og etter en sats av 5 prosent pro anno. Det bemerkes at renteberegningen også vil måtte omfatte beløpet kr. 7700, post 1 a i fru A's påstand. Også disse midler står fremdeles i A's forretning. Etter det anførte mener man at oppgjøret mellom partene må forståes slik: Side:42 Brannerstatning kr. 42 904 Fru A, påstand post 1 a kr. 7 700 A, påstand post: » 9 200 » 1 500 Rest brannerstatning kr. 33 704 Hver part tilkommer herav kr. 16 852 Aksje og obligasjon ny leilighet kr. 5 500 Løsøre ny leilighet » 5 750 kr. 11 250 Hver part tilkommer herav kr. 5 625 A skal utrede: Påstands post 1 a kr. 7 700 Brannerstatning kr. 16 852 v hustruens del ny leilighet, betalt av A » 5 625 » 11 227 kr. 18 927 hertil kommer 5 % rente fra 1. januar 1951 til betaling finner sted av dette beløp som har vært og fortsatt blir disponert i A's forretning. Beløpet representerer den del av hustruens kapital som A har anvendt i sin forretningsvirksomhet. Oppgjøret bygger på at fru A da beholder aksje, obligasjon og løsøre vedkommende leiligheten i H.gt. 11. Retten har funnet støtte for sitt syn på saken i den dom som er referert i [[Rt-1935-478]]. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
