Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Stabel: Saken gjelder odelsløsning av eiendommen Kongtorp, g.nr. 18 b.nr. 6 i Nordre Høland. Den er reist av Jon Kongtorp mot Karsten Andresen. Sistnevnte kjøpte eiendommen i 1960 av Mina Kongtorp. Denne satt med gården i henhold til gjensidig testament etter sin mann Kristian Johansen Løhren, som døde barnløs i 1934. Kristian Løhren hadde fullført Side:600 odelshevd på Kongtorp mens han var gift og levet i formuesfellesskap med sin første hustru, Maren Kongtorp. Maren hadde fra tidligere ekteskap 2 barn, hvorav det ene - sønnen Hans - er far til Jon Kongtorp som gjør odelsrett gjeldende i denne sak. Ved Nes herredsretts dom av 31. januar 1962 ble Karsten Andresen frifunnet for odelskravet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Jon Kongtorp anket over dommen til Eidsivating lagmannsrett, som kom til et annet resultat. Lagmannsrettens dom, som er avsagt den 13. oktober 1962, har slik domsslutning: «Karsten Andresen dømmes til å utstede skjøte til Jon Kongtorp på eiendommen Kongtorp, g.nr. 18 b.nr. 6 av skyld mark 1,08 i N. Høland, og å fravike eiendommen innen 14. april 1963, mot betaling av takstsummen kr. 75 000 med fradrag av mulige heftelser etter lovens regler. - Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Karsten Andresen har med bevilling fra Justisdepartementet til fri sakførsel anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at Maren Kongtorps særkullsbarn ervervet odelsrett sammen med henne med hjemmel i odelslovens §5 den gang da odelshevden ble fullført. Selv om Maren for sitt eget vedkommende skulle ha hevdet odelsrett sammen med sin mann i medhold av lovens §5, et spørsmål som den ankende part ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til, så har hennes barn av tidligere ekteskap iallfall ikke gjort det. Etter den ankende parts mening er det bare fellesbarn («fælleds Afkom») som uten videre erverver odelsrett sammen med ektefellene i medhold av lovens §5. Odelsrett for særkullsbarn må i tilfelle utledes av de alminnelige regler i lovens §1, §2, §3 noe som etter den ankende parts oppfatning forutsetter at eiendommen må ha tilhørt en av deres virkelige foreldre, i dette tilfelle moren, i minst 20 år. Det ville være i strid med grunnleggende odelsrettslige prinsipper om særkullsbarn skulle kunne arve odelsrett etter en far eller mor som ikke selv har vært knyttet til eiendommen i hevdstid. Da Maren Kongtorp ved sin død hadde vært gift med Kristian Løhren og medeier i Kongtorp i bare 16 år, har hennes særkullsbarn, eller nå sønnesønnen Jon, ikke ervervet odelsrett til eiendommen. Subsidiært gjør den ankende part gjeldende at Jons odelsrett er gått tapt ved mothevd, derved at Mina Kongtorp, da hun overtok eiendommen i henhold til det gjensidige testament etter mannens død i 1934, påbegynte selvstendig odelshevd av eiendommen, en odelshevd som nå for lengst er fullført. Hva dette spørsmål angår har den ankende part for Høyesterett ikke bestridt at forholdet mellom enken og de odelsberettigede i hevdstiden var regulert av odelslovens §16, siste ledd, men den omstendighet at odelsløsning ikke kunne gjennomføres så lenge Mina satt med eiendommen er etter hans oppfatning ikke til hinder for at Mina kunne hevde odelsrett. Den ankende part har nedlagt slik påstand: «1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at Karsten Andresen tilkjennes saksomkostninger. Side:601 2. Ankemotparten dømmes til å betale til det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett, som om saken ikke hadde vært benefisert.» Ankemotparten, Jon Kongtorp, som også har fått bevilling til fri sakførsel, gjør gjeldende at det etter rettspraksis må ansees på det rene at Maren Kongtorp ervervet odelsrett for sitt eget vedkommende med hjemmel i odelslovens §5 første ledd samtidig med at Kristian Løhren fullførte odelshevd på eiendommen under ekteskap med henne. Og denne odelsrett er etter alminnelige odelsrettslige prinsipper, jfr. lovens §2, §3 gått over på hennes særkullsbarn uten hensyn til at hun selv ikke fikk oppleve å sitte med eiendommen i 20 år. Når lovens §5 etter sine ord begrenser ervervet til «fælleds Afkom», er det ikke meningen å utelukke særkullsbarn, bare å regulere prioritetsforholdet mellom fellesbarn og særkullsbarn. Denne fortolkning har gjennom lang tid vært forutsatt som sikker i teori og rettspraksis. Og odelsretten er etter ankemotpartens oppfatning ikke gått tapt ved mothevd fra Minas side. Etter det gjensidige testament av 1929 satt hun i virkeligheten med boet uskiftet og hadde således intet grunnlag for odelshevd. Odelshevd til skade for særkullsbarna og deres avkom må iallfall være utelukket fordi disse i den påståtte hevdstid hadde odelsrett til eiendommen, men var avskåret fra å gjøre den gjeldende ved lovens §16 femte ledd. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at fravikelsen settes til 14. april 1964. 2. Karsten Andresen dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett til Jon Kongtorp og til det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.» Saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som for de underordnede retter. Den ankende part har dog som nevnt ikke bestridt at enken Mina Kongtorp da hun satt med eiendommen, var vernet mot løsning ved odelslovens §16 femte ledd, og han har heller ikke opprettholdt sin tidligere innsigelse om at ankemotpartens eventuelle odelsrett er gått tapt ved regulær preskripsjon. Om saksforholdet henviser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Det er ingen tvist om faktum. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Det er enighet mellom partene om at Kristian Løhren, som brakte Kongtorp inn i fellesboet under sitt første ekteskap, fullførte odelshevd på eiendommen mens dette ekteskap besto, antagelig i 1924. Det nærmere tidspunkt er det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Det er også på det rene at den første hustru, Maren Kongtorp, døde etter 16 års ekteskap, slik at hun for sitt vedkommende ikke oppnådde å sitte med eiendommen i hevdstid. Til tross for at Maren som nettopp nevnt ikke hadde vært medeier av Kongtorp i hevdstid, kan jeg ikke anse det tvilsomt at hun ervervet odelsrett til eiendommen i medhold av lovens §5 første ledd sammen med - og samtidig med - sin mann da denne Side:602 fullførte odelshevden. At §5 må forståes på denne måte, anser jeg fastslått ved rettspraksis, jfr. høyesterettsdommer i [[Rt-1939-875]] (sammenholdt med mindretallets votum i [[Rt-1938-364]]), og 1956 296. Spørsmålet blir da som jeg ser det om Marens odelsrett, fordi den er ervervet etter særregelen i §5 og etter en kortere eiertid enn 20 år, er kvalitativt begrenset på den måte at den ikke overføres til avkom etter de alminnelige regler i lovens §2, §3 Etter disse regler, som må ansees som uttrykk for et grunnleggende odelsrettslig prinsipp, overføres ervervet odelsrett automatisk på erververens barn, også særkullsbarn. For å gjøre unntak fra denne hovedregel måtte en etter min mening ha klare holdepunkter i loven. Den ankende part hevder at en begrensning som nevnt må følge av §5 første ledd i og med at de hevdende ektefellers særkullsbarn der ikke er nevnt på linje med fellesbarn som subjekter for odelsretten. Jeg finner for min del ikke tilstrekkelige holdepunkter for å legge denne mening inn i §5. Riktignok finner jeg ikke, som lagmannsretten, å kunne støtte meg direkte til lovens forarbeider. Disse gir hva dette spørsmål angår liten veiledning og synes ikke å kunne tas til inntekt for noen bestemt løsning. Men jeg legger vekt på at den ankende parts tolkning ikke bare savner klare holdepunkter i lovteksten. Tolkningen synes også å harmonere mindre godt med odelslovens system for så vidt som den forutsetter at en ektefelle i Maren Kongtorps situasjon skal kunne fortsette odelshevd (til fordel for sine særkullsbarn) etter at odelshevd på samme eiendom allerede er fullført, med virkning både for vedkommende selv og for den av ektefellene som har brakt eiendommen inn i fellesboet. Synspunktet synes dårlig forenelig med prinsippet i lovens §5 første setning. Videre legger jeg atskillig vekt på at det gjennom lang tid har vært en fremherskende oppfatning i teorien at innskuddet «for fælleds Afkom» i §5 første ledd ikke utelukker særkullsbarn fra å erverve odelsrett, men bare har til hensikt å gi fellesbarnas rett best prioritet. Jeg viser til Ørsteds Håndbog 4. bind side 124, Motzfeldt: «Lovgivningen om Odelsretten og om Aasædesretten» (1846) side 32, Brandt: «Tingsretten» (1867) side 291-92, Østrem: «Odelsrett» (1933) side 84 jfr. side 97 og Voss: «Odelsretten og åseteretten» (7. utg.) side 26. Samme oppfatning er forutsatt i Ot.prp. nr. 14 (1906/07) angående visse endringer i odelslovgivningen, jfr. side 14. Noen reservasjon for det tilfelle at vedkommende særkullsbarns far eller mor ikke har sittet på eiendommen i hevdstid, er ikke kommet til uttrykk hos noen av de foran nevnte forfattere. Den oppfatning som således er gjort gjeldende i teorien, har antagelig ikke vært uten betydning for praksis, og synes forutsatt i høyesterettsdom i [[Rt-1952-378]], selv om spørsmålet hittil ikke har foreligget til avgjørelse i den rene form hvori det nå er reist. Jeg er klar over at den tolkning jeg legger til grunn, i visse - formodentlig sjeldne - tilfelle vil kunne føre til at et særkullsbarn får odelsrett til en eiendom som hverken det selv eller Side:603 noen av dets kjødelige foreldre har hatt langvarig tilknytning til. Men jeg kan ikke være enig med den ankende part når han hevder at tolkningen av den grunn må avvises som stridende mot grunnleggende odelsrettslige prinsipper. Etter mitt syn på spørsmålet om Jon Kongtorps odelserverv blir det nødvendig å ta standpunkt til om hans odelsrett er gått tapt ved mothevd fra enken Mina Kongtorps side. Også for så vidt er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg antar at eiendommen ikke kan sies å ha tilhørt Mina i 20 år med «full eiendomsrett» i den forstand som kreves etter odelslovens §1. Etter sin manns død i 1934 satt hun med eiendommen i henhold til det gjensidige testament som er gjengitt i herredsrettens dom. For meg er det ikke nødvendig å ta standpunkt til om hun i medhold av testamentet hadde overtatt fellesboet til eiendom eller om hun satt med det uskiftet, slik som hevdet av ankemotparten. Jeg peker på at hun iallfall var bundet i sin disposisjonsrett mortis causa, og at også disposisjonene i levende live var forutsatt begrenset av hensyn til de innsatte sekundærarvinger, jfr. innskuddet om at «vi gjensidig har den tillid til hinanden at ingen av os vil øde noget». Videre peker jeg på at det i den påståtte hevdstid hvilte odelsrett på eiendommen, og at denne odelsrett ikke ville kunne gjøres gjeldende til fortrengsel for enken på grtinn av regelen i odelslovens §16 femte ledd. Adgang til odelsmothevd ville under disse omstendigheter være lite naturlig. Etter mitt resultat må lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at tidspunktet for fravikelsen settes til 14. april 1964 i samsvar med ankemotpartens påstand. Da saken har hatt prinsipiell betydning og voldt atskillig tvil, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at tidspunktet for fravikelsen settes til 14. april 1964. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Gaarder, Nygaard og justitiarius Terje Wold: Likeså. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Erik Mo med domsmenn Einar Taiet, Oddvar Dahl og Karl Tønneberg): - - - Saksøkeren, Jon Kongtorp, uttok forliksklage 18. mars 1961 og megling i forliksrådet ble holdt 14. april 1961. Begjæring om odelstakst ble sendt retten 8. mai 1961. Ved odelstakst av 21. juni 1961 ble eiendommens verdi satt til kr. 75 000. Side:604 Saksøkeren uttok 14. juli 1961 odelsstevning, som innkom til retten 15. juli 1961. Under saksforberedelsen foreviste saksøkeren løsningssummen kr. 75 000 i kontanter, men saksøkte, Karsten Andresen, nektet å utstede skjøte, idet han hevdet at saksøkeren ikke hadde odelsrett til eiendommen. - - - Retten legger følgende saksforhold til grunn: Ifølge fremlagt skifteskjøte kjøpte Kristian Johansen Løhren eiendommen av fremmede på auksjon i 1896 og fikk tinglyst skjøte i 1904. I mars 1911 giftet han seg med Maren Kongtorp, som hadde 2 barn fra tidligere ekteskap. I ekteskapet med Kristian Johansen Løhren ble det ingen barn. Maren Kongtorp døde i 1927. Kristian Johansen Løhren skiftet da med Marens særkullsbarn, og han overtok på skiftet den eiendom som saken gjelder. I 1928 giftet han seg igjen med Mina Dorthea Kopperud, som fremdeles lever. Heller ikke i dette ekteskap var det barn. Kristian Johansen Løhren døde i 1934, og Mina Dorthea Kopperud overtok da eiendommen i henhold til gjensidig testament av 12. september 1929 sålydende: «Gjensidig testament. Undertegnede æktefæller, Kristian Johansen Løhren og hustru Mina Dorthea, født Kopperud, der lever i formuesfællesskap og ikke har livsarvinger, bestemmer herved som vor siste vilje, at saafremt en av os skulde avgaa ved døden skal den længstlevende overta det samlede bo uten skifte og skal være berettiget til at disponere over boet i levende live som vedkommende bedst synes, idet vi gjensidig har den tillid til hinanden, at ingen av os vil øde noget. Naar længstlevende avgaar ved døden skal boet deles i 2 like dele, hvorav den ene del skal tilfalde Agnes og Hans Kongtorp, der begge er barn efter mandens første hustru, og i tilfælde av død disses lovlige arvinger, mens den anden del skal tilfalde hustruen, Mina Løhrens, arvinger efter loven. For begge æktefællers vedkommende skal med hensyn til spørsmaalet om hvem der er lovlige arvinger lægges til grund forholdene ved hver enkelts død. Som eksekutor testamenti indsættes advokat Chr. B. Dyvik. Tidligere av manden under 16. januar 1916 opprettede testament er ved nærværende testament ophævet og det er makulert.» Senere har Mina Dorthea Kopperud sittet med eiendommen inntil hun ved skjøte tinglyst 13. juli 1960 solgte den til saksøkte Karsten Andresen. Kristian Johansen Løhren hadde formuesfellesskap med begge sine ektefeller. Saksøkeren Jon Kongtorp, som er født xx.xx.1923, er sønn av Hans Kongtorp, født xx.xx.1895. Denne var igjen sønn av Kristian Johansen Løhrens første hustru Maren. - - - Retten skal bemerke: De faktiske omstendigheter i saken er uomtvistet og det henvises for så vidt til det som tidligere er anført om saksforholdet. Ved rettspraksis ansees det fastslått at ektefeller uten fellesbarn begge erverver odelsrett etter odelslovens §5 første ledd når de har felleseie. Retten finner således at både Kristian Johansen Løhren og hans første Side:605 hustru, Maren Kongtorp, fikk odelsrett til den omtvistede eiendom senest i 1924. Det spørsmål som prinsipalt foreligger til avgjørelse, er om saksøkerens far, Hans Kongtorp, ervervet odelsrett samtidig med sin mor og sin stefar, slik at saksøkeren derved har fått odelsrett. Det er på det rene at hjemmelen for en slik odelsrett i tilfelle må søkes i odelslovens §5 første ledd. Det er i denne forbindelse grunn til å understreke at Maren Kongtorp, som saksøkeren vil utlede sin odelsrett fra, ikke hadde tilknytning til eiendommen i vanlig hevdstid - minst 20 år. Hun giftet seg i 1911 med Kristian Johansen Løhren, som brakte eiendommen med seg inn i ekteskapet, og hun døde i 1927. Retten har ikke kunnet finne at spørsmålet om særkullsbarns odelsrett - i den form det fremtrer i denne sak - har foreligget for domstolene og funnet sin avgjørelse tidligere. Til de rettsavgjørelser som partene har trukket frem, vil retten knytte følgende bemerkninger: Saksøkeren har henvist til plenumsdommen i [[Rt-1939-875]]. Det gjaldt imidlertid her ikke odelsrett til personer som er særkullsbarn i relasjon til odelslovens §5. Det som forelå til avgjørelse, var spørsmålet om odelsprioritet i forholdet mellom gjenlevende ektefelle og avdødes sønn av tidligere ekteskap. Avdødes ektefelle i det tidligere ekteskap - guttens mor - hadde vært med på en del av odelshevdstiden, mens odelshevden fullendtes under det siste ekteskapet. Sønnen av første ekteskap var således i relasjon til odelslovens §5 å betrakte som fellesbarn. At han som sådan ervervet odelsrett etter odelslovens §5 første ledd, er uten videre helt klart etter lovens ord, jfr. også forutsetningen i paragrafens annet ledd. Spørsmålet var således et helt annet enn det i nærværende sak foreliggende. Sønnen kunne for øvrig henvise til at hans far hadde hatt full eiendomsrett utover 20 år. Den dom i [[Rt-1938-364]] som det henvises til i plenumsdommen, gjaldt et tilsvarende tilfelle. I den dom som er referert i [[Rt-1952-378]] var forholdet også at særkullsbarnas kjødelige foreldre begge hadde sittet med eiendommen mer enn 20 år. Det var heller ikke påstått at noen av partene ikke hadde odelsrett. At Høyesterett anså særkullsbarna for odelsberettiget, kan således ikke tillegges vekt for det spørsmål som foreligger i nærværende sak. Riktignok er det i lagmannsrettens premisser uttrykkelig uttalt at ektefellenes særkullsbarn ervervet odelsrett samtidig med at begge ektefellene ervervet likeprioritert odelsrett. Lagmannsrettens dom ble imidlertid ikke lagt til grunn av Høyesterett, som ikke kan sees å ha tatt noe standpunkt til dens premisser. Høyesterett la herredsrettens resultat og begrunnelse til grunn. En bindende avgjørelse av spørsmålet om særkullsbarn kan erverve odelsrett etter §5, foreligger således heller ikke her. Den odelsrettslige teori har i meget begrenset utstrekning beskjeftiget seg med spørsmålet. Voss: Odelsretten og åsetesretten (7. utg.) uttaler på side 26 meget summarisk at loven med uttrykket «for fælleds Afkom» ikke kan ha ment å utelukke særkullsbarn fra å erverve odelsrett, men kun å ordne prioritetsforholdet, slik at fellesbarn alltid går foran særkullsbarn uten hensyn til alder og kjønn. Denne formodning er ikke begrunnet utover en henvisning til Motzfeldt: Lovgivningen om Odelsretten og Aasædesretten (1846) side 32. Det er riktig at Motzfeldt Side:606 har uttrykt seg på den måte som Voss anfører. Imidlertid har heller ikke Motzfeldt gitt noen begrunnelse. Det er for øvrig grunn til å merke seg at det spørsmål Motzfeldt særlig har hatt for øye under omtalen av odelslovens §5, er hvorvidt ektefellene var avskåret fra å odle etter §5 dersom de ikke hadde felles barn. Skeie: Odelsretten og åseteretten (1950) side 76-77 er av den oppfatning at særkullsbarna ikke kan erverve odelsrett etter §5, og at heller ikke ektefeller kan odle etter denne bestemmelse når de ikke har felles barn. Hovedregelen om odelserverv inneholdes i odelslovens §1, som setter en langvarig, sterk og nær tilknytning til eiendommen som vilkår for å oppnå odelsrett. Det er et ufravikelig krav at eiendommen med full eiendomsrett må ha tilhørt den odelsberettigede og hans slektninger i rett oppstigende linje i minst 20 år. Bestemmelsen om odelserverv i odelslovens §5 er en særregel, som hjemler en spesiell og gunstigere beregning av hevdstiden når en eiendom odles av ektefeller som har felleseie. Det heter her at ektefellene odler «fælleds og for fælleds Afkom». Etter ordlyden er det således bare fellesbarn - ikke særkullsbarn - som kan erverve odel etter denne særregel. Mot denne uttrykkelige formulering er det umiddelbart innlysende at det skal foreligge sterke grunner dersom man skal tolke regelen utvidende slik at den omfatter også særkullsbarn. Den nære og langvarige tilknytning som er foreskrevet i odelslovens §1, har sterke og dype røtter i vår odelsrett. Enhver avvikelse fra hovedregelen innebærer et radikalt brudd med naturlig tilvante forestillinger om odelserverv og krever derfor uttrykkelig lovhjemmel. Hvis man skulle tolke odelslovens §5 slik at den hjemler også særkullsbarn odelsrett samtidig med ektefellene, ville man derved skape et dyptgående brudd med den hovedregel om «blodets bånd» som går som en rød tråd gjennom hele vår odelsrett. Det er riktig - som av saksøkte anført - at blant annet reglene om adoptivbarns odelsrettslige stilling vil ha en viss betydning for vurderingen av forsvarligheten av en utvidende fortolkning som nevnt. Adoptivbarn kan aldri erverve odelsrett til tross for de sterke bånd som adopsjonsforholdet knytter mellom adoptivbarn og adoptant. I forbindelse med det tillegg til adopsjonslovens §17 som kom inn ved endringsloven av 21. desember 1956 er det således grunn til å merke seg at departementet i proposisjonen (Ot.prp. nr. 26 for 1956) side 15 annen spalte blant annet uttalte: «Ut fra adopsjonsinstituttets formål ville det i og for seg vært ønskelig om adopsjonen kunne medføre familieskifte også i odelsrettslig henseende, slik at barnet fikk odelsrett som om det var adoptantens eget barn. En regel av dette innhold ville imidlertid bety et radikalt brudd med tilvante forestillinger i odelsretten, og bør etter departementets mening iallfall ikke søkes gjennomført uten at spørsmålet har vært overveiet i forbindelse med en revisjon av odelslovgivningen på bredere grunnlag...». Etter å ha gitt uttrykk for ønskeligheten av fullt familieskifte ved adopsjon, uttalte også justiskomiteen i sin innstilling (innst. O.XVI), side 6 første spalte: «På den annen side må det erkjennes at odelsretten er av en ganske Side:607 særegen natur, knyttet til den virkelige slekt, og at det virker umiddelbart fremmed å utstrekke den til en som ikke er knyttet til slekten ved blodets bånd.» Når lovgiveren viser en slik forsiktighet med å tilstå odelsrett til en person som «ikke er knyttet til slekten ved blodets bånd», innebærer det at domstolene i enn større grad må vise varsomhet med utvidende fortolkninger som leder til slike resultater. Nå kan man riktig nok si at særkullsbarnet - in casu saksøkerens far - er knyttet til sin mor ved «blodets bånd» og at han derfor må kunne erverve odelsrett uten hensyn til de fremførte synspunkter når rettspraksis har kommet til det resultat at moren erverver odelsrett samtidig med sin ektefelle etter §5. Men her er forholdet at tolkningen av bestemmelsen når det gjelder moren har direkte og full støtte i lovens ord, som gir den nødvendige hjemmel for særordningen, mens man på den annen side - når det gjelder barna - har den uttrykkelige bestemmelse om at ektefellene odler «for fælleds Afkom». I tilknytning til det sist anførte er det hensiktsmessig å komme inn på saksøkerens påstand om at odelslovens §2 må medføre at særkullsbarnet får odelsrett når dets mor har fått slik rett - uten hensyn til om moren støtter sitt odelserverv på bestemmelsen i §5 eller hovedregelen i §1. Spørsmålet er således om den «odelsarv» som §2 handler om, også har anvendelse på odelsrett ervervet etter §5. Herom skal retten bemerke: Når odelslovens regler leses i sammenheng, synes det naturlig å oppfatte regelen i §2 som en videreføring av hovedregelen i §1. Det er allerede av denne grunn ingen selvfølgelighet at §2 gjelder for erverv etter §5 når det gjelder «odelsarv». Det avgjørende blir imidlertid etter rettens oppfatning at bestemmelsen i §5 selv inneholder særbestemmelse om hvorledes odelsretten skal gå i arv til ektefellenes barn når ektefellene odler etter denne bestemmelsen. Det foreskrives nemlig, som allerede nevnt, at ektefellene odler «for fælleds Afkom», altså for fellesbarn - i motsetning til særkullsbarn. Og denne omstendighet utelukker analogisk anvendelse av §2 på ektefellers odelserverv etter §5. En utstrekning av odelservervet etter §5 til å gjelde også for særkullsbarn vil etter rettens oppfatning kunne medføre resultater, som på enkelte punkter vil virke umiddelbart støtende og som vil harmonere dårlig med odelsinstituttet i den form det etter loven har i dag. Det er således på det rene at det vil kunne åpne adgang til odelserverv for en person på grunnlag av en meget kort hevdstid - uten at vedkommende har hatt noen som helst tilknytning til eiendommen eller den egentlige odelsslekt. Og det vil skape et misforhold både når det gjelder uekte barns og adoptivbarns odelsrettslige stilling. Det henvises for så vidt til det som er anført av saksøkte på dette punkt. Når det gjelder adoptivbarn, vil retten gi uttrykk for den oppfatning at det i det alt overveiende antall tilfelle antas å ville innebære et mindre inngripende brudd med de alminnelige forestillinger om odelsrettens vesen og grunnlag, dersom man gir et adoptivbarn rett til å erverve odel, enn det ville være om man ga særkullsbarn anledning til å erverve odelsrett etter §5. Adoptivbarnet vil nemlig som regel ha en særlig sterk tilknytning til adoptantens slekt - odelsslekten - mens dette ikke vil være tilfelle når barnets mor eller far gifter seg med den som bringer med seg odelsgodset, forholdsvis kort tid før odelshevden er fullført. Side:608 Når det gjelder det som har vært fremholdt om at det er urimelig at barnet ikke får odelsrett etter sin mor eller far i alle tilfelle, vil retten si seg uenig i en slik betraktningsmåte. Slik som retten forstår odelslovens bestemmelser, vil et særkullsbarn nemlig - selv om det er avskåret fra å vinne odelsrett samtidig med sin mor eller far etter §5 - kunne vinne odelsrett etter hovedregelen i §1 jfr. §2 når dets mor eller far har hatt eiendommen - i felleseie med sin ektefelle eller alene etter dennes død - i minst 20 år. Det kan nemlig ikke sees at særregelen i §5 utelukker denne forståelse. Man kommer ved en slik tolkning i overensstemmelse med den regel som antas å gjelde over alt i odelsretten - også for barns erverv etter §5 - at en person ikke kan ha odelsrett uten å kunne henvise til at dets kjødelige mor eller far - eller disse sammenlagt - har hatt eiendomsrett i minst 20 år. Det kan vanskelig sees å være urimelig at en person er avskåret fra å medregne sin stefars eller stemors eiendomstid. På grunnlag av de betraktninger som er fremført foran er retten kommet til at det etter omstendighetene er utelukket å utstrekke bestemmelsen i odelslovens §5 til ektefellenes særkullsbarn, og at hverken bestemmelsens formål eller dens virkninger gjør en slik utvidende tolkning ønskelig eller naturlig. Retten er etter dette kommet til det resultat at saksøkeren og hans far ikke har ervervet odelsrett til eiendommen Kongtorp g.nr. 18 b.nr. 6 i Nordre Høland. Dette leder til at saksøkte Karsten Andresen må frifinnes for kravet om odelsløsning. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnold Hazeland, Sverre Tessem og Erling Slyngstad): - - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker: Odelslovens §5 gir en regel for fellesbarns odelsrett når ektefeller som lever i fællig, odler i fællig, og bestemmelsen omtaler ikke særkullsbarn. Det kan spørres om §5 utelukker særkullsbarn eller om den bare gir en prioritetsregel til fordel for fellesbarna. I den juridiske teori mener de fleste forfattere at særkullsbarn ikke er utelukket fra odelshevd, og at de er i stand til å bygge sin odelshevd på odelslovens §5, som således er å oppfatte som en prioritetsregel til fordel for fellesbarn, men ikke som en regel som utelukker særkullsbarns odelsrett. Ingen av de forfattere som den ankende part har påberopt seg til fordel for seg - jfr. de foran siterte steder - har i denne forbindelse nevnt noe om at særkullsbarns odelsrett skulle være innskrenket til å bygge på odelshevd etter §1, jfr. §2. Det opprinnelige utkast til odelsloven, som ble forelagt Stortinget i 1821, hadde som §5 en bestemmelse om ektefellers odling i fællig og hadde dernest som §6 følgende bestemmelse: (Stortingsforhandlinger 1821 538): «Efterlader saadanne Ægtefolk ingen fælleds Afkom, tilfalder Odelsretten dens Særkuldbørn, som har bragt Jorden ind i Boet; men er den erhvervet i Fællig, da tilfalder Odelsretten den Længstlevendes Særkuldbørn.» Innstillingskomiteen uttaler at den har funnet å kunne forkorte utkastet, idet den bemerker: (Stortingsforhandlinger 1821 572): Side:609 «Tildeels indeholder det nemlig Forklaringer, der letteligen kunde lede til Misforstand om Lovens egentlige Mening, tildeels Bestemmelser, der angaae alt for specielle Tilfælde, til at Committeen skulde kunne tilrande deres Optagelse i en Lov, samt endeligen og Gjentagelser, som letteligen kunde vildlede den mindre Oplyste.» I det reviderte forslag utgikk §6. Komiteen har ingen prinsipielle juridiske innvendinger mot det opprinnelige utkast og tar ikke med et ord avstand fra paragrafens forutsetning om særkullsbarns odelsrett. Dette synes å tyde på at komiteen har ment at særkullsbarn kan vinne odelsrett med hjemmel i §5, og at §6 er strøket fordi komiteen fant at prioritetsregelen i §6 var altfor spesiell eller at den ikke var enig i den. Lagmannsretten finner at særkullsbarn har odelsrett når betingelsene for odelshevd etter odelslovens §5 er oppfylt, på samme måte som fellesbarn, men således at særkullsbarnas odelsrett i tilfelle er dårligere prioritert enn fellesbarnas. Man finner at høyesterettsdom i [[Rt-1952-378]] får stor betydning for spørsmålets løsning. Det er riktignok så at denne dom avgjør spørsmålet i en tvist mellom to sett særkullsbarn, hvis odelsrett ikke var bestridt i det hele tatt. Det er også den forskjell at ektefellene i 2. ekteskap begge hadde eiet eiendommen i felleseie i over 20 år - hva de ikke hadde i denne sak - således at muligheten for særkullbarnas odelshevd etter odelslovens §1 forelå; Høyesterett, som avgjorde prioritetsrekkefølgen for barnas odelsrett således at særkullene behandles som en samlet barneflokk, hvoretter kjønn og alder blir avgjørende, slutter seg i det vesentlige til den begrunnelse som herredsrettens formann og en av domsmennene har gitt. Det synes utvetydig forutsatt at særkullsbarn har odelsrett bygget på odelslovens §5. Herredsretten har drøftet 4 forskjellige løsninger. Hvis man hadde ment at særkullsbarnas odelsrett hadde hjemmel i odelslovens §1 og ikke i §5 synes det utelukket at man i en sak om prioritetsrekkefølgen ikke har drøftet den løsning som en mulighet, at odelsretten oppstår i det øyeblikk vedkommende særkullsbarns far eller mor har fullført odelshevd i samsvar med regelen i odelslovens §1, altså fra det tidspunkt vedkommende far eller mor har vært eier (medeier) av eiendommen i 20 år. Dette tidspunkt blir forskjellig, hvis eiendommen er kjøpt før inngåelsen av ekteskap nr. 2. Man finner det også lite tenkelig at Høyesterett, hvis den var uenig, ikke med ett ord tok avstand fra lagmannsrettens syn: at ektefellene ervervet likeprioritert odelsrett til eiendommen, og at særkullsbarna som følge herav samtidig ervervet odelsrett, selv om Høyesterett ikke sluttet seg til lagmannsrettens konklusjon, som gikk ut på at hver av partene fikk odelsrett til hver sin ideelle halvpart. Lagmannsretten går deretter over til å behandle spørsmålet om Kongtorps odelsrett er preskribert. Lagmannsretten finner at lengstlevende ektefelle, Mina, var beskyttet mot odelsløsning fra Jon Kongtorp i medhold av odelslovens §16, 5. ledd, inntil hun solgte eiendommen. Man finner at Jon Kongtorp går inn under kategorien «Andre odelsberettigede» og at regelen i §16, 2. ledd ikke kommer til anvendelse. Man er enig med den ankende part i at Mina ikke er stemor til Jon Kongtorp. Selv om Mina skulle være hans stebestemor endrer dette ikke det retten foran har lagt til grunn. Stortingets justiskomité uttalte om lovforslaget som ble vedtatt 11. juni 1915: Side:610 «Andre odelsberettigede vil si andre enn de i paragrafens foregående ledd nevnte (d.v.s. lengstlevende barn og stebarn).» Ankemotparten synes å være enig i at odelsretten ikke er preskribert, hvis §16 femte ledd kommer til anvendelse. Odelsretten er således ikke preskribert, idet Kongtorp ikke har hatt adgang til å odelsløse eiendommen før Mina solgte den. Det siste spørsmål er om Kongtorp har mistet sin odelsrett ved odelsmothevd fra Mina Kongtorps side, ved at hun har eiet gården i over 20 år i henhold til ektefellenes gjensidige testament. Lagmannsretten kan ikke finne at så er tilfelle. Mina kunne ikke vinne odelshevd så lenge ekteskapet med Kristian Løhren varte på grunn av regelen i odelslovens §5 første ledd, første setning, og at det antas at hun heller ikke etter hans død kan odle eiendommen når hun sitter med denne i henhold til det gjensidige testament. Det antas også å ligge utenfor formålet med odelslovens §16 femte ledd at hennes beskyttelse mot odelsløsning skulle få den følge at hun ekstingverte odelsrett, som ikke kunne gjøres gjeldende som følge av den samme bestemmelse. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
