Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Endresen: Trygve Jørgensen - som i 1941 var inn satt som direktør i Norges Rederforbund, og hvis bo etter frigjøringen ble tatt under behandling etter landssvikanordningen anla ved stevning av 22. september 1952 sak mot Rederforbundet med krav om utlevering av 38 aksjer i A/S Storgaten 33 mot innbetaling av kr 50.000. Et konsortium representert ved Alfred Faber-Swensson, som 5. april 1952 hadde sluttet kontrakt med Jørgensen om kjøp av aksjene, reiste under saken hovedintervensjonssøksmål mot Rederforbundet og krevet aksjene utlever til seg. Jørgensens avviklingsbo opptrådte for byretten som hjelpeintervenient til støtte for Rederforbundet, men senere - for Side:805 lagmannsretten og Høyesterett - til støtte for Jørgensen og konsortiet. Saken ble avgjort ved Høyesteretts dom av 1. februar 1958 (hvorav et resymé er inntatt i [[Rt-1958-111]]). Høyesterett kom i likhet med byretten og lagmannsretten til at aksjene var Rederforbundets eiendom, og forbundet ble derfor frifunnet så vel i hovedsøksmålet som i hovedintervensjonssøksmålet. Trygve Jørgensen og konsortiet ble en for begge og begge for en dømt til å betale Norges Rederforbund saksomkostninger for Høyesterett med kr 10.000. Ved stevning av 20. november 1958 reiste Alfred Faber-Swensson deretter sak mot 1) Trygve Jørgensen, 2) høyesterettsadvokat Egil Boye-Jensen og 3) Norges Rederforbund med krav om å bli tilkjent kr 5.000 som tilbakebetaling av forskudd («håndpenger») som var erlagt ved inngåelsen av kontrakten av 5. april 1952, kr 10.000 som erstatning for de saksomkostninger som Faber-Swensson i henhold til Høyesteretts dom av 1. februar 1958 hadde betalt til Norges Rederforbund og endelig kr 10.000 som erstatning for egne prosessutgifter som hovedintervenient gjennom tre instanser. Under saken reiste Trygve Jørgensen krav på kr 50.000 i erstatning av Norges Rederforbund. Rederforbundet påsto prinsipalt den sak Faber-Swensson hadde reist, avvist med den begrunnelse at de krav Faber-Swensson hadde gjort gjeldende, var rettskraftig avgjort ved Høyesteretts dom av 1. februar 1958; subsidiært påsto forbundet frifinnelse. I anledning av det krav Trygve Jørgensen hadde reist, påsto Rederforbundet saken avvist på grunn av manglende forliksmegling. Ved dom av 19. februar 1960 tok byretten Faber-Swenssons krav mot Trygve Jørgensen til følge for så vidt angår tilbakebetaling av forskuddet kr 5000 og erstatning kr 10.000 for de saksomkostninger Faber-Swensson i henhold til Høyesteretts dom av 1. februar 1958 hadde betalt, men tok ikke til følge Faber-Swenssons krav om erstatning på kr 10.000 for egne prosessomkostninger. For øvrig fremgår resultatet av byrettens domsslutning som lyder: «1. Trygve Jørgensen dømmes til innen 14 dager fra forkynnelsen av dommen å betale Alfred Faber-Swensson kr 15.000 med 4 prosent årlig rente fra 17. april 1958 til betaling skjer. 2. Egil Boye-Jensen frifinnes. 3. Norges Rederforbund frifinnes. 4 a. Trygve Jørgensen dømmes til innen 14 dager fra forkynnelsen av dommen å betale Alfred Faber-Swensson saksomkostninger med kr 1200. b. Alfred Faber-Swensson dømmes til innen 14 dager fra forkynnelsen av dommen å betale til Norges Rederforbund kr 800 i saksomkostninger. c. Egil Boye-Jensen tilkjennes ikke saksomkostninger.» I sammenheng med denne dom ble avsagt kjennelse med slik slutning: «Saken avvises for så vidt angår det av Trygve Jørgensen mot Norges Rederforbund fremsatte krav.» Både Alfred Faber-Swensson og Trygve Jørgensen påanket Side:806 byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som 27. november 1961 avsa dom med denne domsslutning: «1. Trygve Jørgensen og Egil Boye-Jensen dømmes til en for begge og begge for en å betale til Alfred Faber-Swensson 20.000 kroner med 4 prosent årlig renter fra 17. april 1958 til betaling skjer. For øvrig frifinnes Egil Boye-Jensen. 2. Trygve Jørgensen dømmes til dessuten å betale Alfred Faber-Swensson 5000 kroner med 4 prosent renter fra 17. april 1958 til betaling skjer. 3. Norges Rederforbund frifinnes for Alfred Faber-Swenssons krav på erstatning for håndpenger kr 5000. 4. Trygve Jørgensen dømmes til å betale Alfred Faber-Swensson saksomkostninger for byretten med 1200 kroner. 5. Trygve Jørgensen og Egil Boye-Jensen dømmes til en for begge og begge for en å betale Alfred Faber-Swensson saksomkostninger for lagmannsretten med 2500 kroner. 6. Alfred Faber-Swensson dømmes til å betale Norges Rederforbund i saksomkostninger for byretten 800 kroner og i saksomkostninger for lagmannsretten 1500 kroner. 7. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger. 8. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse. I tilknytning til denne dom avsa lagmannsretten kjennelse med denne slutning: «Oslo byretts avgjørelse av Alfred Faber-Swenssons krav mot Norges Rederforbund på saksomkostninger kr 20.000 oppheves og kravet avvises fra byretten.» Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Egil Boye-Jensen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen som han selv har konsipert og undertegnet, har han anført at han «akkviescerer - - - ved lagmannsrettens avgjørelse av at det fra den ankende parts side foreligger ansvarsbetingende uaktsomhet overfor motparten, jf. HRD i [[Rt-1959-1172]]. - Denne ankeerklæring omfatter som følge herav bare rettsanvendelsen, idet den ankende part er av den mening at lagmannsretten har avgjort foreldelsesspørsmålet i strid med loven og i strid med og i motsetning til Høyesteretts fortolkning av Strl.s ikrl.s §28». I et senere prosesskrift av 10. desember 1962 har høyesterettsadvokat Gunnar Meyer - som nå var trådt inn som prosessfullmektig for Egil Boye-Jensen - som ny ankegrunn gjort gjeldende at høyesterettsadvokat Egil Boye-Jensen også må frifinnes fordi det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng mellom hans forsømmelse under forhandlingene 5. april 1952 og den skade i form av prosessomkostninger på kr 20.000 som Faber-Swensson krever erstattet. I prosesskrift av 4. januar 1963 har Faber-Swensson protestert mot fremsettelse av den nye ankegrunn med den dobbelte begrunnelse at denne anførsel i henhold til tvistemålslovens §375 er for sent fremsatt, og at den ankende part i sin ankeerklæring uttrykkelig Side:807 har godtatt lagmannsrettens avgjørelse om at betingelsene for erstatningsansvar foreligger bortsett fra at han mener at erstatningskravet er foreldet. Egil Boye-Jensen har for Høyesterett nedlagt slik påstand: «1. I forholdet mellem Egil Boye-Jensen og Alfred Faber-Swensson stadfestes byrettens dom. 2. Alfred Faber-Swensson betaler til Egil Boye-Jensen sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Alfred Faber-Swensson har nedlagt slik påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Til bruk under sakens behandling i Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å redegjøre nærmere for. Som før nevnt har Faber-Swensson protestert mot at Boye-Jensen får bringe inn som ny ankegrunn at han må frifinnes fordi det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng mellom hans forsømmelighet og de prosessomkostninger som kreves erstattet. Jeg har funnet det naturlig å overveie også adekvansspørsmålet i forbindelse med spørsmålet om foreldelse og antar etter omstendighetene at Faber-Swensson ikke har rimelig grunn til å motsette seg at dette spørsmål blir prøvet, og at Boye-Jensen heller ikke kan ansees for å ha gitt avkall på denne ankegrunn i ankeerklæringen. For så vidt angår realiteten, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse retten har gitt når det gjelder spørsmålene om Boye-Jensens ansvar og om utgangspunktet for foreldelsen når 3-års-fristen i straffelovens ikrafttredelseslovs §28 legges til grunn. Prosedyren i Høyesterett nødvendiggjør imidlertid at jeg på enkelte punkter presiserer mitt syn nærmere. Som jeg allerede har nevnt, ble det ved Høyesteretts dom av 1. februar 1958 fastslått at de omhandlede 38 aksjer den 5. april 1952 - da kontrakten mellom Trygve Jørgensen og konsortiet om salg av disse aksjer ble sluttet - var Norges Rederforbunds eiendom. Til forhandlingene om denne kontrakt med konsortiets representanter Alfred Faber-Swensson og kontorsjef Bryhn medbrakte Boye-Jensen bare dokumenter som - overensstemmende med den proformaordning som var truffet mellom Norges Rederforbund på den ene side og advokat Boye-Jensen på vegne av Trygve Jørgensen på den annen - tilsynelatende ga uttrykk for at Rederforbundet bare hadde aksjene i sin besittelse som depositum for det lån på kr 50.000 som forbundet hadde ytet Jørgensen. Derimot fremla han ikke gjenparter av de brev han 14. og 30. november 1951 hadde sendt til henholdsvis høyesterettsadvokat Hans H. Schjøth som var tilsynsmann i Jørgensens avviklingsbo, og høyesterettsadvokat Herman Gram som opptrådte på vegne av Norges Rederforbund. I sin ordlyd ga disse brev uttrykk for det som også var det reelle forhold, nemlig at Norges Rederforbund gjennom det forlik som ble inngått i den til da verserende Side:808 prosess mellom forbundet og Trygve Jørgensen, fikk anerkjent sin fulle eiendomsrett til de omhandlede aksjer. Jeg finner det ikke tvilsomt at konsortiet - om disse brev var blitt fremlagt under forhandlingene - ikke ville ha vært villig til å inngå en kontrakt av det innhold som kontrakten av 5. april 1952 hadde. Boye-Jensen har da også i den foreliggende sak uttrykkelig erkjent at han for så vidt har gjort seg skyldig i ansvarsbetingende uaktsomhet. På den annen side har Boye-Jensen den hele tid fastholdt at det ikke dreiet seg om noen proformaordning, men at forliket virkelig gikk ut på at aksjene skulle være Jørgensens eiendom, men deponeres til sikkerhet for det lån jeg før har nevnt. Under disse omstendigheter måtte Boye-Jensen være forberedt på at konsortiet gjennom søksmål mot Norges Rederforbund - med støtte i Trygve Jørgensens og Boye-Jensens forklaringer og de dokumenter som var formet i samsvar med trufne proformaordning - ville søke å få fastslått den eiendomsrett til aksjene som konsortiet etter kontrakten av 5. april 1952 skulle ha. Og det må etter min mening også være riktig å si at hans ansvar for den skade som er voldt ved hans uaktsomhet under kontraktsforhandlingene, tillike omfatter de utgifter som konsortiet måtte komme til å pådra seg ved en slik prosess for å få effektuert den kontrakt som Boye-Jensen hadde medvirket til. Det bringer ikke saken i noen annen stilling at Trygve Jørgensen allerede hadde anlagt sak mot Norges Rederforbund før konsortiet ved Faber-Swensson reiste sitt intervensjonssøksmål, idet konsortiet under de foreliggende omstendigheter måtte ha krav på å få føre sin selvstendige sak. Det er fra Boye-Jensens side for Høyesterett sterkt blitt fremholdt at han ikke kan være ansvarlig for konsortiets prosessomkostninger fordi han ikke var prosessvarslet i saken. Det hadde vel kanskje vært mest korrekt av konsortiet å prosessvarsle Boye-Jensen når det senere ville kreve dekket av ham de prosessomkostninger som det måtte bli påført, men unnlatelsen av å gi slikt varsel kan likevel ikke tillegges betydning all den stund det må ansees på det rene at et slikt varsel ikke kunne ha resultert i at rettssaken fikk et annet utfall. Når det gjelder utgangspunktet for foreldelsesfristen, antar jeg som lagmannsretten at dette må være Høyesteretts dom av 1. februar 1958. Jeg henholder meg for så vidt til den begrunnelse som er gitt i lagmannsrettens dom. Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens fastsettelse av saksomkostninger. Etter resultatet antar jeg at Boye-Jensen også må betale saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Egil Boye-Jensen til Alfred Faber-Swensson 2500 - to tusen fem hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Side:809 Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Thrap, Nygaard og Berger: Likeså. Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Tessem og T. Brun Fretheim og tilkalt dommer sorenskriver Otto Rømcke): Lagmannsretten behandler deretter Faber-Swenssons krav mot høyesterettsadvokat Boye-Jensen. Dette krav er et erstatningskrav basert på Boye-Jensens uaktsomme opptreden i forbindelse med kontraktavslutningen. Lagmannsretten finner det etter bevisførselen godtgjort at Boye-Jensen under kontraktforhandlingene og ved kontraktavslutningen har gjort seg skyldig i erstatningsbetingende uaktsomhet overfor Faber-Swensson. Boye-Jensen må ha forstått at de dokumenter som fra selgerens side var til stede - se byrettens dom - ga et feilaktig bilde av situasjonen. De ga uttrykk for at det var Jørgensen som var eier av aksjene og de ga ikke uttrykk for at det kunne være tvil om eiendomsretten til aksjene. Det er på det rene at advokat Boye-Jensens skrivelse til advokat Hans H. Schjøth av 14. november 1951 og hans brev til advokat Gram av 30. november 1951 ikke ble forelagt Faber-Swensson. Boye-Jensen har unnskyldt dette med at alt skulle gå i slik fart, og at han herunder hadde glemt disse skrivelser. Hadde disse skrivelser - eller innholdet av disse - vært kjent for Faber-Swensson før kontraktavslutningen, antar retten at kontrakten ikke var kommet i stand. Advokat Boye-Jensen har under ankeforhandlingen innrømmet at det ble begått en viss uaktsomhet fra hans side. Han hevder imidlertid at han ikke derved kan bli erstatningspliktig, fordi Faber-Swensson ville avsluttet kontrakten like fullt, slik at hans opptreden ikke har medført noe tap. Retten finner at Boye-Jensen ikke kan høres med denne innsigelse. Som allerede nevnt antar retten at Faber-Swensson ikke ville ha avsluttet kontrakten, hvis han hadde fått de opplysninger han burde fått av selgeren. Etter dette må Boye-Jensen bli ansvarlig overfor Faber-Swensson for saksomkostningene kr 10.000 i Høyesterett og Faber-Swenssons egne prosessutgifter i de 3 instanser, idet man for så vidt disse siste angår henviser til det som er sagt foran i avsnittet om Jørgensens ansvar overfor Faber-Swensson. Derimot finner lagmannsretten at advokat Boye-Jensen ikke for tiden kan dømmes erstatningsansvarlig for «håndpengene» kr 5000. Dette krav er et krav på erstatning for tap av håndpengene og oppstår først når det er på det rene at Jørgensen ikke kan tilbakebetale beløpet. Men om dette vet man for tiden intet. Boye-Jensen må derfor for tiden frifinnes for dette krav. Men retten vil tilføye at etter dens mening blir Boye-Jensen ansvarlig også for disse kr 5000 hvis Faber-Swensson ikke får dekning hos Jørgensen. Lagmannsretten går deretter over til spørsmålet om foreldelse av kravet om erstatning for saksomkostningene. Retten finner at det for kravet gjelder 3 års foreldelsesfrist, idet Side:810 det ikke ansees godtgjort at Boye-Jensen har utvist grov uforstand, således at straffelovens §324 og §325, jf. domstollovens §230, kan komme til anvendelse. Retten finner at utgangspunktet for foreldelsesfristen er Høyesteretts dom av 1. februar 1958. Først da er det på det rene at skaden foreligger. Før den tid var det uvisst hvorledes det ville gå med spørsmål om saksomkostninger. Det er ikke naturlig å kreve at det i et tilfelle denne art skulle være nødvendig å aksjonere før man i det hele tatt visste om noen skade ville inntre. Dette gjelder etter lagmannsrettens mening alle prosessomkostningene. Det viser seg klarest for de kr 10.000 som Faber-Swensson er dømt til å betale i saksomkostninger for Høyesterett. Men det samme gjelder etter rettens mening også Faber-Swenssons egne prosessomkostninger i de 3 instanser. Selv om man imidlertid skulle finne at utgangspunktet for foreldelse her er tiden for byrettens- henholdsvis lagmannsrettens - domsavsigelse, idet saksomkostningene ansees pådradd for hver enkelt instans, kan kravet ikke ansees foreldet. Det blir nemlig i tilfelle bare kravet på saksomkostninger for byretten som blir foreldet, og Faber-Swenssons egne saksomkostningerfor lagmannsrett og Høyesterett antas å beløpe seg til minst kr 10.000. Retten finner ikke at Boye-Jensens henvisning til foreldelseslovens §16 bringer foreldelsesspørsmålet i noen annen stilling. Bestemmelsen inneholder en adgang til å gi prosessvarsel for å avbryte foreldelse. Men den har som forutsetning at foreldelsen har begynt sitt løp. Etter dette dømmes Boye-Jensen til å betale Faber-Swensson kr 20.000 med vanlige prosessrenter. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
