Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Hiorthøy: I sak mellom skipsmeglerfirmaet A. C. Solberg A/S og skipsreder Botvid Ohlsson, begge Oslo, om krav på kommisjon i anledning av salg av rederiets skip M/S Frigg gjennom Side:1038 en annen megler til O/Y Thombrokers A/B, Helsingfors, avsa Oslo byrett - dommer Bretteville - 27. oktober 1962 dom med domsslutning: «1. Skipsreder Botvid Ohlsson frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» A. C. Solberg A/S påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som avsa dom i saken 5. november 1963. Lagmannsrettens dom, som er avsagt under deltagelse av to sakkyndige domsmenn - en skipsreder og en skipsmegler -, hadde denne domsslutning: «1. Skipsreder Botvid Ohlsson dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom å betale A. C. Solberg A/S 39 000 kroner med 6 prosent renter fra 3. mars 1961 til betaling skjer. 2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.» Dommen er avsagt under dissens, idet en lagdommer og den ene av domsmennene stemte for stadfestelse av byrettens dom. Botvid Ohlsson har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for samtlige retter. A. C. Solberg A/S har tatt til gjenmæle i ankesaken og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet, dog slik at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter. De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 11.-13. mai og 10. juni 1964 med avhør av sakens parter eller representanter for disse samt av en rekke vitner, flere av dem nye for Høyesterett. Det foreligger også atskillig nytt dokumentbevis som jeg kommer inn på i det følgende i den utstrekning jeg finner det påkrevet. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser, og partene har i hovedsaken gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg de samme bevis som før. Fra den ankende parts side er på samme måte som tidligere bestridt at den «meglerkjede» som A. C. Solberg A/S deltok i, hadde noe oppdrag fra Botvid Ohlsson. Heller ikke kan man, hevdes det, legge til grunn en forutsetning om at kjeden ville ha vært i stand til å gjennomføre en handel på de vilkår som til slutt ble avtalt. Videre er det heller ikke holdepunkt for et erstatningsmessig ansvar for rederen på det grunnlag at han har forsømt å oppklare kjøperens angivelige misforståelse vedkommende den enerett som gjennom avtale var tilsagt meglerfirmaet R. S. Platou A/S. Når det spørres om hva som må kreves for å anerkjenne et oppdrag, har den ankende part tatt avstand fra lagmannsrettens uttalelse om at det her må være nok at «megleren med selgerens konsens arbeider med salg». Etter den ankende parts mening må det foreligge et moment av positiv oppfordring, et uttrykk fra selgerens side for et ønske om at megleren skal gå aktivt inn for å få en handel i stand. Og noe slikt har ikke forekommet her hvor det av rederiet stadig ble fremholdt at skipet ikke var til salgs, slik at meglerkjedens arbeid ikke kan ansees å ha foregått med selgerens Side:1039 konsens. Motparten har i denne forbindelse påberopt seg at det har vært gitt inspeksjonstillatelse, samt at det ved to anledninger fant sted håndgivelse til meglerkjeden. Den ankende part benekter på sin side at det var samtykket i kjøperen Thombrokers' inspeksjon i Stockholm 10. oktober 1960, og hevder at meglerkjeden under enhver omstendighet har bevisbyrden for at tillatelse var gitt. Når beviset som i dette tilfelle svikter, kan ikke motparten godskrive seg inspeksjonen som grunnlag for å anta et oppdrag. Heller ikke de to håndgivelser og de motbud som rederiet fremkom med i den anledning, kan etter den ankende parts mening begrunne et oppdrag. Forholdet må sees på bakgrunn av at rederiets folk gjentagende ga uttrykk for at skipet ikke var til salgs, og at meglerkjeden for så vidt arbeidet på uvederheftige premisser. Selv om man skulle finne at rederiets holdning som helhet betraktet inneholder et oppdrag, har oppdraget vært tidsbegrenset, jfr. de korte frister som var knyttet til begge håndgivelser. Meglerkjeden kan da ikke reise noe krav etter at oppdraget var bortfalt, jfr. [[Rt-1920-577]]. Derimot kan det tenkes å ha vært grunnlag for et krav om kommisjon rettet mot kjøperen, som hadde gitt kjeden et oppdrag allerede ved henvendelse av 13. september 1960. Det vises til bestemmelsene i lov om eiendomsmegling av 24. juni 1938 §13, 1. jfr fjerde ledd, som antas å få analogisk anvendelse innenfor andre bransjer. Også når det gjelder utførelsen av et eventuelt oppdrag svikter etter den ankende parts mening grunnlaget for meglerkjedens krav, idet den ikke har kunnet fremskaffe et akseptabelt kjøpetilbud. Det er antatt av lagmannsrettens flertall at meglerkjeden, hvis den ikke var blitt sjaltet ut, ville ha kunnet oppnå samme resultat som den nye megler, Platou. Men det er avgjørende momenter i saken som peker i motsatt retning. Meglerkjedens siktepunkt, en salgssum av GBP 90 000, lå for lavt, og den nye megler, som var mer lojal overfor rederiets prisidé, gjorde med én gang oppmerksom på at prisen måtte settes høyere. Presumpsjonen må være for at kjeden ikke ville ha kunnet gjennomføre et salg, bl.a. fordi den undergravet sine egne muligheter ved sin opptreden overfor kjøperen, jfr. særlig den svenske megler Brodins krasse telex til Thombrokers 26. november 1960. Selv om man aksepterer den samme formodning som lagmannsrettens flertall, står det igjen at det var kjøperen som brøt forbindelsen, og kravet må da i tilfelle rettes mot ham. Det er mulig at kjøperen hadde rett til å trekke seg tilbake, jfr. [[Rt-1930-663]] (664), men det ville være urimelig om dette skulle medføre at ansvaret blir veltet over på selgeren. Under disse omstendigheter kan rederiet bare bli ansvarlig på et erstatningsmessig grunnlag. Det må etter den ankende parts mening ansees fastslått at det ikke er utvist illojalt og erstatningsbetingende forhold fra rederiets side. Det har ikke vært direkte kontakt mellom selger og kjøper, og det er ikke grunnlag for å anta at skipets kaptein under oppholdet i Helsingfors har fått instruksjon fra rederiet om å opplyse om Platous eneforhandlingsrett. Heller ikke kan et erstatningsmessig Side:1040 ansvar - som antatt av lagmannsrettens flertall - begrunnes med at selgeren pliktstridig har forsømt å oppklare kjøperens misforståelse med hensyn til forholdet mellom rederiet og Platou. Det kan for det første ikke antas at kjøperen har handlet under noen villfarelse. Etter det som er opplyst for Høyesterett kan det ikke forholde seg så at kjøperen brøt med kjeden fordi han trodde at Platou hadde eneforhandlingsrett, jfr. særlig Brodins telegram av 26. november 1960 hvor han meddeler kjøperen at det var bekreftet fra Oslo at «rederiet införstått eventuell försäljning til eder kommer att arbetas genom oss». Kjøperen brøt uten å avvente endelig beskjed fra Platou, men gikk etter dennes råd tilbake til den gamle kanal (meglerkjeden) og kan da ikke ha hatt den oppfatning at det ikke var i orden å henvende seg hit. Kjernen i saken er en annen, nemlig at kjøperen var misfornøyet med den service han hadde fått gjennom meglerkjeden. En eventuell misforståelse har under enhver omstendighet ikke vært synbar for rederiet, men selv om man her hadde forstått at forholdet til Platou var årsaken til at kjøperen trakk seg tilbake, kan ikke dette gi grunnlag for en opplysningsplikt. Rederens opplysningsplikt og lojalitet overfor meglerkjeden må bedømmes på bakgrunn av kjedens opptreden overfor ham. Her må man legge vekt på at meglerkjeden uten videre tilbød skipet «till försäljning» og neglisjerte rederiets uttalelser om at det ikke var til salgs, men særlig at kjeden ved Brodin i telex av 25. november 1960 lot tilflyte kjøperen uriktige opplysninger om rederiets finansielle stilling. Det er meget som taler for at en slik opptreden likefrem bevirker at et kommisjonskrav forspilles, men under enhver omstendighet må forholdet komme inn ved vurderingen av hvilke krav man skal stille til rederens lojalitet overfor en slik megler. Meglerkjeden har bebreidet rederen at han ikke underrettet om forholdet til Platou. Forholdet var imidlertid det at kjeden var kjent med Platous sirkulære av 3. november 1960 som gjennom brev fra Brodin av 5. november 1960 var tilstillet ankemotparten. Meglerkjeden skulle ha tatt opp og undersøkt spørsmålet når den fant at opplysningene i sirkulæret utgjorde «et störande moment». Ankemotparten har prinsipalt gjort gjeldende at meglerkjeden hadde oppdrag fra den ankende part, og at salget er kommet i stand som følge av kjedens virksomhet i oppdragstiden. Etter at kjeden hadde introdusert kjøperen, innlot rederen seg i forhandlinger gjennom kjeden, og i hvert fall etter at rederiet hadde avgitt faste bud må det ansees å ha foreligget et oppdrag. Det er imidlertid ikke noe nødvendig vilkår for kravet om kommisjon at det kan godtgjøres et oppdrag. Det er tilstrekkelig at meglerkjeden med rederiets konsens har arbeidet med salg, og at kjedens innsats har vært en vesentlig årsak til at det er kommet i stand en handel. I dette tilfelle har meglerkjeden anvist kjøper, foranlediget en inspeksjon som har vært motiverende for kjøpet, og formidlet bud og motbud slik at partene etter hvert i betydelig grad hadde nærmet seg til hverandre. Etter ankemotpartens mening må det kunne sies at meglerkjedens arbeid ikke bare har vært en vesentlig, Side:1041 men den vesentligste årsak til det senere salg. Ankemotparten tillegger det ikke betydning for avgjørelsen hvorvidt inspeksjonen i Stockholm 10. oktober 1960 fant sted med eller uten rederiets samtykke, men hevder at det ved bevisligheten i saken er godtgjort, eller i hvert fall skapt en presumpsjon for at samtykke var gitt. Heller ikke kan det legges vekt på det forhold at rederiet ga uttrykk for at skipet ikke var til salgs. «Ikke til salgs» betyr i denne sammenheng «ikke sirkulert i det åpne marked», men denne distinksjon har ikke her noen relevans. Ethvert skip er til salgs for en akseptabel pris, og det fremgår klart av rederiets holdning og av at skipet kort etter ble solgt, at det faktisk var til salgs. Under henvisning til dette har ankemotparten fremholdt at meglerkjeden må ha krav på den avtalte 2 % kommisjon med mindre det må antas at kjeden ikke ville ha kunnet gjennomføre salget på de endelige avtalte vilkår, eller at kravet er forspilt som følge av pliktforsømmelse. Bevisbyrden for at meglerkjeden ikke ville ha kunnet gjennomføre salget, må påhvile den ankende part, og det hevdes prinsipalt at denne bevisplikt ikke er oppfylt. Ankemotparten gjør imidlertid gjeldende at grunnen til at kjøperen trakk seg ut av samarbeidet med meglerkjeden ikke skyldtes misnøye med denne, men at kjøperen kom under vær med at Platou var tilsagt eneforhandlingsrett. Her er det begått feil fra rederiets side som burde ha henvist kjeden til Platou, så meget mer som han gjennom kjeden likefrem fikk en oppfordring fra kjøperen om å velge kanal, jfr. telex av 28. november 1960 som rederiet ble gjort kjent med. Etter det som foreligger i saken tyder for øvrig meget på at rederiet ikke bare kan bebreides for unnlatelse, men at det også aktivt har medvirket til at det ble skiftet megler, enten ved direkte kommunikasjon med kjøperen eller ved særskilt instruksjon til skipsføreren under skipets opphold i Helsingfors. Heller ikke Brodins skarpe reaksjon i telex av 26. november 1960 kan ha dannet noen avgjørende hindring for at forhandlingene ble fortsatt gjennom meglerkjeden, jfr. kjøperens meddelelse om at det var selgerens rett å velge kanal. De angivelig kredittsvekkende opplysninger, som skipsføreren brakte videre til rederiet i sterkt forvansket og overdrevet skikkelse, har ikke skadet rederiet. Jeg har funnet avgjørelsen tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som lagmannsretten og kan på vesentlige punkter tiltre flertallets begrunnelse. Flertallet i lagmannsretten innleder med å slå fast at det har vært enighet mellom partene om at «provisjonskravet er betinget av at det foreligger et megleroppdrag, at megleren (her meglerkjeden) har brakt kjøper og selger i kontakt med hverandre, og at meglerens virksomhet har resultert i eller vært av vesentlig betydning for at det er kommet til forretning». Som det fremgår av det jeg har gjengitt fra prosedyren, stemmer ikke dette helt med ankemotpartens standpunkt for Høyesterett, idet han mer subsidiært har gjort gjeldende at et formelig oppdrag ikke er nødvendig, forutsatt at meglerens innsats har vært av vesentlig betydning. Så vidt jeg forstår har for øvrig også Side:1042 lagmannsretten dette syn, idet flertallet finner det tilstrekkelig å konstatere at «provisjonskravet ikke kan avvises utelukkende under påberopelse av at det ikke forelå noe «oppdrag»». For meg er det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet, idet jeg etter en helhetsvurdering av det som har foregått mellom partene finner å kunne legge til grunn at oppdraget har vært i orden. Som følge av de særegne forhold innenfor skipsmegleryrket kan man åpenbart ikke stille de samme krav til et oppdrags fasthet og håndgripelighet som når det f. eks. gjelder eiendomsmegling. I den foreliggende sak har meglerkjeden introdusert den senere kjøper, rederiet har gjennom kjeden åpnet forhandlinger med kjøperen, meglerkjeden har formidlet bud og motbud, og den har foranlediget en inspeksjon av skipet som jeg må anta har spillet en ikke uvesentlig rolle som motiv for kjøperens beslutning. Etter min mening må målet hermed være fylt, uten at jeg legger særlig vekt på om inspeksjonen er skjedd med eller uten rederiets samtykke, - et spørsmål som også for Høyesterett har fremstillet seg som uklart. Som lagmannsrettens flertall anser jeg det uten betydning for saken at skipet ikke har vært utbudt til salgs, dvs. sirkulert i det åpne marked, når rederiet dessuaktet har gitt utvetydig uttrykk for at et godt tilbud ville bli overveiet. Da salget her ble avsluttet gjennom en annen megler, R. S. Platou A/S, er det et vilkår for meglerkjedens krav på kommisjon at kjedens virksomhet i oppdragstiden har vært en vesentlig årsak til at forretningen kom i stand. At et salg til denne spesielle kjøper, O/Y Thombrokers A/B, ikke ville ha funnet sted uten meglerkjedens mellomkomst, må jeg legge til grunn som overveiende sannsynlig. Det var meglerkjeden som ga anvisning på navngitt kjøper og formidlet forbindelsen med denne. Hvorvidt kjeden, hvis den hadde fått fortsette sin virksomhet uforstyrret, hadde kunnet skaffe rederen den samme gunstige pris, n.kr. 1 955 000, er klarligvis mer tvilsomt, og det er overhodet ikke mulig å si noe sikkert om dette. Idet jeg bemerker at det ikke står klart for meg om det under de foreliggende omstendigheter er berettiget å kreve at meglerkjeden kunne ha oppnådd samme høye pris, - et spørsmål som jeg ikke skal gå nærmere inn på -, kan jeg innskrenke meg til å vise til det som er anført i denne sammenheng av flertallet i lagmannsretten. Jeg er enig i at det under de foreliggende omstendigheter må gjelde en presumpsjon til fordel for meglerkjeden, og at det ikke har lykkes den annen part å avsvekke denne presumpsjon. Det springende punkt i saken, slik den er lagt opp av partene, gjelder årsaken til at Thombrokers avbrøt forhandlingene med meglerkjeden etter å være blitt kjent med at Platou hadde eneforhandlingsrett. Dette bevisspørsmål, som både flertallet og mindretallet i lagmannsretten har gjort til gjenstand for inngående utredning, kan heller ikke for Høyesterett sies å være klarlagt. Man er henvist til mer eller mindre velfunderte formodninger, og, i mangel av overvekt på den ene eller den annen side, til en vurdering av hvem av partene som i så fall er nærmest til Side:1043 å bære ansvaret. Forholdet har betydning i to forbindelser, nemlig når det spørres om hvorvidt meglerkjeden ville ha greiet å gjennomføre handelen, og videre, når man mer generelt skal bedømme om det er rimelig at kjedens arbeidsinnsats i den foreliggende situasjon forblir ubelønnet. Når det gjelder den sannsynlige årsak til bruddet kan jeg i hovedsaken tiltre det som er anført av lagmannsrettens flertall, idet jeg for ordens skyld skal bemerke at heller ikke det som er fremholdt for Høyesterett har kunnet overbevise om at rederiet har medvirket ved direkte kommunikasjon eller instruksjoner til kapteinen. Jeg ser visstnok ikke bort fra at Thombrokers også kan ha annet grunnlag for misnøye, men for meg står det slik at det må ha vært en vesentlig årsak til at det gikk som det gikk, at Platou plutselig kom inn i bildet. Og etter mitt syn er det rimelig å legge ansvaret på rederen for den usikkerhet og forvirring som ble skapt ved at den ved avtalen av 9. juni 1960 betingede enerett for Platou først ble opplyst på dette fremskredne tidspunkt. Etter det som er kommet frem angående praksis i meglerbransjen må jeg gå ut fra at rederen har opptrådt ukorrekt både overfor meglerkjeden og gjennom denne overfor kjøperen. Jeg viser til det som er anført av Brodin om at «det riktiga tillvägagångssättet hade varit att rederiet hänvist Solbergs till mäklaren ifråga (dvs. Platou) och att underhandlingarna fått fortsätta den vägen», jfr. hans brev til Hannestad av 29. november 1960. I motsatt retning kan jeg ikke legge avgjørende vekt på at Platous sirkulære av 3. november 1960 var kommet til ankemotpartens kunnskap. Sirkulæret hadde ikke et slikt innhold at det naturlig måtte gi meglerkjeden forståelsen av at Platou hadde eneforhandlingsrett også om skipet ble solgt underhånden. Avtalen mellom rederiet og Platou var ukjent for den ankende part, som da ikke hadde noen foranledning til å henvende seg til Platou med mindre rederiet hadde sagt fra. Rederen burde i hvert fall ha sagt fra da han fikk meddelelse om telex mellom Thombrokers og Platou om formiddagen den 28. november 1960, hvor bl.a. ble omhandlet forholdet til den megler som tidligere hadde arbeidet med saken. Jeg kommer etter dette til at kommisjonskravet må gis medhold, idet jeg ikke går inn på de angivelig kredittsvekkende opplysninger som åpenbart ikke kan lede til noe annet resultat. Avgjørelsen har frembudt tvil og har reist forskjellige prinsipielle spørsmål. Under hensyn til dette antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Ryssdal: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg legger - som byretten - vekt på at meglerkjeden ikke klarte å skaffe bud med en pris som rederiet fant å kunne Side:1044 akseptere, og i likhet med mindretallet i lagmannsretten finner jeg det avgjørende at Thombrokers trakk seg tilbake fra videre forhandlinger gjennom meglerkjeden uten at det er godtgjort at rederiet i den forbindelse opptrådte på en måte som gir grunnlag for erstatningsmessig ansvar for rederiet overfor meglerkjeden. Den omstendighet at meglerkjeden ikke hadde fått noe formelt oppdrag fra rederiet er ikke i seg selv tilstrekkelig til at kravet om kommisjon må avvises. For så vidt er jeg enig med lagmannsrettens flertall. Jeg er også enig i at det i dette tilfelle er uten betydning at skipet ikke har vært sirkulert i det åpne marked, idet rederiet både overfor Solberg og overfor et par andre meglere må sies å ha tilkjennegitt at et godt bud ville bli overveiet og derved gitt meglerne oppfordring til å søke å skaffe kjøper til skipet. Ved vurderingen av meglerkjedens krav på kommisjon av det salg som senere ble sluttet gjennom en annen megler, kan man etter min mening likevel ikke se helt bort fra at meglerkjeden etablerte seg og påbegynte sitt arbeid uten at rederiet hadde kjennskap til dette, og at rederiet aldri har oppfordret meglerkjeden til å arbeide aktivt for salg. Og det må være klart at meglerkjeden bare kan påberope uttalelser som rederiet virkelig har gitt overfor det ledd i kjeden som hadde forbindelse med rederiet. Formodninger eller misforståelser med hensyn til rederiets salgsintensjoner som måtte være oppstått på veien frem til det ledd som opptrådte overfor en mulig kjøper, kan ikke bringe kjeden av meglere i noen annen stilling enn om en og samme megler hadde hatt direkte forbindelse både med rederiet og med den som ønsket å kjøpe skipet. Etter min mening har Brodin overfor Thombrokers til dels fremstillet rederiets salgsintensjoner på en måte som ikke hadde dekning i rederiets uttalelser til Solberg. Det var misvisende da Brodin i sitt første brev av 17. september 1960 til Thombrokers om M/S Frigg uttalte «vilket vi kunna offerera Eder till försäljning med prompt inspektion i Stockholm». Og rederiet har hverken skriftlig eller muntlig uttrykt seg på en måte som kunne gi grunnlag for uttalelsen i brev av 2. november 1960 til Thombrokers om at Brodin hadde «anledning tro att vi skulle kunne komma till affär till et pris av GBP 90 000:0:0 och avvakta gärna Edert fasta bud på fartyget». For øvrig synes flere fremlagte dokumenter å vise at meglerkjeden har regnet med at salg kunne komme i stand til en pris som var lavere enn den rederiet var innstillet på å godta. Således uttalte Hannestad i brev av 12. november 1960 til Brodin at rederiet var «villig til å selge skipet for GBP 90 000». I det hele synes meglerkjeden på dette punkt å ha hatt en annen oppfatning enn andre meglere som var i forbindelse med rederiet. Skipsmegler Ansgar Jensen A/S, som også arbeidet for å selge skipet, fremholdt i oktober-november 1960 gjentatte ganger overfor et utenlandsk meglerfirma at rederiets prisidé var GBP 100 000 eller høyere. Og etter at Platou om ettermiddagen 25. november 1960 hadde fått en henvendelse fra Thombrokers, uttalte Platou i telex den følgende dag: «Vår personlige oppfatning er imidlertid at det vil være liten utsikt Side:1045 til å få rederiet interessert hvis man ikke kan selge skipet for minimum n.kr. 2 000 000.» Jeg er enig med førstvoterende i at det heller ikke for Høyesterett kan sies å være klarlagt hva som var årsaken til at Thombrokers avbrøt forhandlingene med meglerkjeden, men jeg finner det nødvendig kort å nevne en del av det som foregikk før og etter bruddet. Den omtvistede inspeksjon av skipet i Stockholm 10. oktober 1960 ledet ikke umiddelbart til noe bud fra Thombrokers. Dette kom først etter at skipet 23. november 1960 kom til Helsingfors, hvor flere representanter for Thombrokers fikk anledning til å se på båten. Om ettermiddagen 23. november ga Thombrokers via Brodin et fast bud på n.kr. 1 750 000 som Solberg bekreftet i brev av 24. november til Ohlsson. Fristen for aksept var satt til 24. november kl. 15. Til Solberg sendte Brodin 23. november telex hvor det heter: «Med edert fasta motbud vilja vi försöka genomföra affär till ett slutgiltigt pris av n.kr. 1 800 000:-». I telex til Thombrokers om ettermiddagen 24. november uttalte Brodin: «det har icke lyckats oss få accept men vi kan nog säga oss frem till affär det gäller det betalningstekniska arrangemanget som säljarna vill ha klarlagt och vi kommer strax per telefon.» I ny telex til Thombrokers om formiddagen 25. november uttalte Brodin bl.a.: «och det synes som om företagets (rederiets) finansielle ställning nu är mycket osäker.» Senere på dagen 25. november håndga Ohlsson via Solberg og Brodin skipet til Thombrokers for n.kr. 2 100 000 mot svar innen kl. 12 neste dag. Brodin ga over telefonen beskjed til Thombrokers som fornyet sitt tidligere bud på n.kr. 1 750 000 mot omgående svar. I telex om ettermiddagen 25. november fra Thombrokers til Platou spurte Thombrokers bl.a. om det var riktig «att båten är endast i edra händer», noe Platou denne dag hverken bekreftet eller benektet. I telex om morgenen 26. november til Brodin uttalte Thombrokers bl.a. at rederiets motbud på 2,1 mill. kroner var umulig, og at Thombrokers ikke hadde fått noe svar på sitt fornyede tilbud. Telexet sluttet slik: «Vi måste anse våra underhandligar avslutade med det att ni klart och tydligt vidaregiver ovanståande anmärkningar till försäljaren.» Dette ledet til en omgående og skarp reaksjon i telex fra Brodin til Thombrokers. Brodin sendte Thombrokers' telex til Solberg, som muntlig underrettet rederiet. I telegram 26. november fra Brodin til Thombrokers heter det «efter samtal oslo bekräfter solberg rederiet införstått eventuell försäljning till eder kommer att arbetas genom oss». I telex om ettermiddagen 26. november fra Platou til Thombrokers ble det bl.a. uttalt at Platou hadde skipet eksklusivt for salg og befraktning, at det ikke forelå konkrete planer om å utby skipet i det åpne marked, at Platou gjerne ville forsøke å få i stand en forretning, men «at det vil være liten utsikt til å få rederiet interessert hvis man ikke kan selge skipet for minimum n.kr. 2 000 000». I brev av 26. november fra Solberg til Ohlsson ble det opplyst at Brodin var gjort kjent med at rederiet ville se «velvillig» på et bud på n.kr. 2 000 000. Brodin fant dog ikke grunn til å gå tilbake til Thombrokers med denne prisantydning. I brev av Side:1046 28. november til Ohlsson bekreftet Solberg på ny opplysningen om at rederiet ville se «velvillig» på et bud på n.kr. 2 000 000. Etter utførlige telexmeddelelser mellom Thombrokers og Platou om formiddagen 28. november tok Thombrokers samme ettermiddag på ny kontakt med Brodin. Også dette skjedde pr. telex. Thombrokers uttalte bl.a. «att våra kjöpare ännu skulle acceptera n.kr. 1,8 miljoner», men ellers gjaldt meningsutvekslingen spørsmålet om Thombrokers' rett til å arbeide gjennom en annen kanal og spørsmålet om Brodins rett til kommisjon fra rederiet dersom salg skulle bli sluttet gjennom en annen megler. Det endte med at forhandlingene mellom Thombrokers og Brodin ble brutt. I telex til Platou senere samme dagen 28. november bød Thombrokers n.kr. 1 800 000 for skipet. Den 29. november ga meglerkjeden ved Solberg et bud på GBP 90 000 på vegne av en annen kjøper, Irisbolaget. Rederiets kontorsjef Rafen gjorde i den forbindelse Solberg oppmerksom på at Thombrokers gjennom en annen megler (Platou) hadde gitt fast bud på n.kr. 1 800,000. Senere fortsatte Thombrokers gjennom Platou forhandlingene med rederiet inntil det 7. desember 1960 ble oppnådd enighet om salg av skipet til en pris av n.kr. 1 950 000. I den endelige kjøpekontrakt er det sagt at skipet er akseptert av kjøperen «after inspection Helsingfors», mens den tidligere inspeksjon i Stockholm ikke er nevnt. Under bevisopptak til bruk for Høyesterett har skipsreder Ohlsson senior og kontorsjef Rafen forklart at de høsten 1960 var av den oppfatning at salget av M/S Frigg skulle foregå gjennom Platou dersom skipet skulle sirkuleres, men at rederiet i forhold til Platou hadde full adgang til å akseptere et bud som måtte komme gjennom en annen megler. Det er mulig at denne oppfatning ikke var i samsvar med den avtale av 9. juni 1960 som førstvoterende har nevnt, og at Platou i henhold til denne avtale hadde rett til kommisjon selv om skipet skulle bli solgt gjennom en annen megler. Dette spørsmål behøver jeg dog ikke ta standpunkt til. Det som er av betydning i denne saken er om man kan gå ut fra at rederiet ville ha solgt skipet gjennom en annen megler enn Platou dersom megleren skaffet et akseptabelt kjøpetilbud. Etter det som er opplyst i saken, er det etter min mening ikke tvilsomt at rederiet var innstillet på å gjøre det. Jeg må derfor gå ut fra at rederiet ville ha solgt skipet gjennom Brodin og Solberg dersom meglerkjeden fra Thombrokers eller en annen kjøper hadde skaffet et bud med den pris som skipet til slutt ble solgt for. Jeg er enig med førstvoterende i at det ikke er grunnlag for å anta at rederiet direkte eller indirekte har oppfordret Thombrokers til å skifte megler. I motsetning til førstvoterende kan jeg heller ikke finne at rederiet på annen måte har opptrådt ukorrekt overfor meglerkjeden eller kjøperen. Årsaken til at Thombrokers avbrøt forhandlingene med meglerkjeden er som før nevnt ikke klarlagt, men i betraktning av de opplysninger Brodin hadde gitt Thombrokers om rederiets salgsintensjoner, må jeg gå ut fra at Thombrokers - i likhet med Brodin - ble forbauset over rederiets reaksjon på Thombrokers' tilbud av 23. november 1960. Dette Side:1047 kan være bakgrunnen for at Thombrokers ga uttrykk for misnøye med meglerkjedens arbeid med saken. Og Brodins uttalelser i telexsamtalene 26. og 28. november 1960 var neppe heller egnet til å gi Thombrokers inntrykk av at ytterligere forhandlinger gjennom meglerkjeden kunne ventes å lede til et positivt resultat. For øvrig finner jeg i likhet med lagmannsrettens mindretall ikke grunn til å ta standpunkt til om Thombrokers' misnøye med meglerkjedens arbeid var berettiget. Det som er av betydning, er at det var Thombrokers - ikke rederiet - som avbrøt forhandlingene gjennom meglerkjeden. I den situasjon som derved oppsto, kunne rederiet etter min mening ikke ha plikt til å ta det standpunkt at et eventuelt salg av skipet til Thombrokers skulle skje gjennom meglerkjeden. Det forhold at meglerkjeden introduserte Thombrokers for rederiet, at den omtvistede inspeksjon i Stockholm 10. oktober 1960 i større eller mindre grad øket Thombrokers' interesse for skipet, og at det 23. og 25. november 1960 ble utvekslet bud og motbud gjennom meglerkjeden, er under de foreliggende omstendigheter etter min mening ikke tilstrekkelig til at meglerkjeden har krav på kommisjon av det salg som 7. desember 1960 ble sluttet gjennom en annen megler. Etter dette stemmer jeg for at byrettens dom stadfestes. Jeg er enig med førstvoterende i at saksomkostningene oppheves for alle retter. Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Hiorthøy. Dommer Roll Matthiesen: Likeså. Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Ryssdal. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av byrettens dom (dommer C. Bretteville): - - - Saksøkte Botvid Ohlsson eiet det skip, M/S Frigg, som ble solgt og som det av saksøkeren kreves kommisjon for. Saksøkte driver omfattende forretninger. - - - Allan Botvid Ohlsson er juniorsjef i forretningen. Skipsrederiet sorterer for det meste under kontorsjefen, Stener Rafen. Saksøkeren driver skipsmeglerforretning i Oslo med skipsmegler Arne Solberg som disponent. Ansatt i firmaet som skipsmegler er også herr Karl August Eiebakke. A. C. Solberg A/S har arbeidet med salget av M/S Frigg som ledd i en «kjede» av meglere som for øvrig besto av skipsmeglerfirmaet M. Hannestad, Halden og Erik Brodin Aktiebolag, Stockholm. Den som kjøpte M/S Frigg var det finske skipsmeglerfirma O/Y Thombrokers A/B på vegne av sitt datterforetagende Thome's Skogsbyrå, Helsingfors. I det følgende bruker retten betegnelsen Botvid Ohlsson for skipsreder Botvid Ohlssons firma, Ohlsson senior for skipsrederen og Ohlsson Side:1048 junior for Allan Botvid Ohlsson og Rafen for kontorsjef Stener Rafen. Videre benevnes A. C. Solberg A/S som Solberg. Skipsmegler Solberg og skipsmegler Karl August Eiebakke benevnes henholdsvis Arne Solberg og Eiebakke, mens firmaene M. Hannestad, Erik Brodin Aktiebolag og O/Y Thombrokers A/B benevnes henholdsvis Hannestad, Brodin og Thombrokers. Meglerfirmaet R. S. Platou A/S som formidlet salget av M/S Frigg benevnes Platou. - - - Rettens bemerkninger: Det er etter bevislighetene på det rene at Solberg tidlig i 1960 begynte å arbeide med salg av M/S Frigg. Imidlertid antas det som skjedde i første halvdel av 1960 ikke å kunne ansees relevant i forhold til det krav på kommisjon som foreligger i denne sak. Fra 13. september 1960 tok så meglerkjeden opp arbeidet med salg av M/S Frigg til Thombrokers, som var i markedet for et trelastfartøy av tilsvarende størrelse. Oppdraget kom altså fra kjøperen, mens det i skipsmeglingen er selgeren som vanligvis betaler kommisjonen ved salg av skip. Forat megleren skal ha krav på kommisjon vil det i alminnelighet være en betingelse at han kan påvise et oppdrag fra selgeren. Det er for så vidt på det rene at saksøkte ikke har gitt noe uttrykkelig oppdrag og heller ikke har gitt Solberg planer eller spesifikasjoner over skipet. Hvis imidlertid rederiet har opptrådt slik at det har gitt Solberg grunn til å mene at et oppdrag forelå, vil det allikevel måtte ansees slik at et oppdrag er gitt. Det er tydelig at Solberg har vært i stand til å skaffe seg visse informasjoner i tillegg til de opplysninger som Brodin satt inne med. Disse informasjoner er gjennom Hannestad gitt videre til Brodin som ble bibrakt den oppfatning at de skrev seg fra rederiet. Dette har gitt uttrykk for at det ikke ønsket M/S Frigg sirkulert og har vært forbeholdent med å gi opplysninger. Om rederiet ikke ønsket skipet i markedet var det på den annen side dog tilbøyelig til å ta under overveielse et godt bud. Under denne synsvinkel antas man å måtte se de to håndgivelser til Solberg, nemlig for salg til Irisbolaget for en pris av pund 97 000 kontant den 26. oktober 1960 og for salg til Thombrokers for en pris av kr. 2 100 000, hvorav kr. 700 000 kontant den 25. november 1960. Begge håndgivelser ble gitt med meget kort frist for aksept av tilbudene. Det må antas at rederiet etter utløpet av fristene sto fritt i forhold til megleren. Denne antas ikke berettiget til å oppfatte de utløpte håndgivelser slik at rederiet hadde gitt et oppdrag. Noe som ville trekke i retning av at rederiet hadde gitt et salgsoppdrag er om det må antas at samtykke var blitt gitt til en inspeksjon som den som fant sted, mens skipet lå i Stockholm den 10. oktober 1960. For så vidt er forholdet det at det benektes fra rederiets side at noen der har gitt tillatelse til en slik inspeksjon. Det er på det rene at Rafen som stelte med rederiets affærer var bortreist på ferie på den tid. Saksøkeren hevder at tillatelsen er gitt pr. telefon av Ohlsson senior eller junior. Disse benekter imidlertid begge å ha gitt noen tillatelse. Det har ikke vært mulig å føre kaptein R. N. Gulbrandsen som vitne. De to brev fra juni 1962 som gir uttrykk for kaptein Gulbrandsens oppfatning om hvorvidt Side:1049 tillatelsen var gitt står unektelig ikke godt sammen og bidrar ikke til løsning av tvistepunktet. Bevisbyrden påligger saksøkeren, som i motsetning til hva han vanligvis praktiserte ikke skriftlig har bekreftet telefonsamtalen. Retten må bygge på at noen tillatelse fra rederiet til inspeksjonen den 10. oktober 1960 ikke ble gitt. En tillatelse til å «titte på» skipet ble derimot i oktober 1960 gitt for skipsreder Abrahamsson i Irisbolaget etter henvendelse fra Brodin gjennom skipsreder Aaby. Om det enn er lite konkret som trekker i retning av at Solberg av rederiet er blitt gitt i oppdrag å arbeide for salg av M/S Frigg, antas det dog etter rederiets hele holdning til Solberg å være riktig i denne holdning å innfortolke et oppdrag. Rederiet har således vært klar over at Solberg arbeidet energisk med salget, har ikke frabedt seg meglerens tjenester og heller ikke gitt opplysning om forholdet til Platou. For at megleren skal ha krav på kommisjon er det imidlertid ikke nok at han har et oppdrag og har arbeidet med salget. Det kreves også at det er hans fortjeneste at forretningen er kommet i stand. Avtalen er i denne sak sluttet med den kontraktpart som Solberg introduserte. Saksøkeren bygger prinsipalt sitt krav på at hans introduksjon av kjøper og selger forårsaket at handel kom i stand, og videre på at det gikk meget kort tid før transaksjonen var i orden. Subsidiært som støtte for dette standpunkt er videre gjort gjeldende at Solberg med rederiets samtykke sørget for en inspeksjon av skipet. Saksøkte har derimot bl.a. pekt på at salget fant sted til en pris som var kr. 200 000 høyere enn den høyeste pris som Solberg hadde kunnet fremskaffe. Om saksøkerens subsidiære anførsel skal bemerkes at retten som nevnt ikke har funnet bevist at samtykke til inspeksjon ble gitt. Videre er på det rene at det gikk lang tid etter inspeksjonen før Thombrokers reagerte, nemlig fra 10. oktober til 23. november, da Thombrokers hadde hatt anledning til å se skipet i Helsingfors. Det er derfor tvilsomt i hvilken grad inspeksjonen har virket fremmende for salget. Retten finner at saksøkeren ikke kan vinne frem med sitt krav på kommisjon, idet den legger avgjørende vekt på at Solberg-kjeden ikke hadde kunnet skaffe et brukbart bud på skipet. Om saksøkerens ytterligere subsidiære anførsel skal bemerkes at det ikke finnes bevist at rederiet foranlediget at Thombrokers skiftet meglerkanal. Retten har ikke funnet holdepunkt for påstand om at kaptein Gulbrandsen fikk instruks om å gi anvisning på Platou som enemegler. Som påpekt av saksøkte er det også andre forklaringer på at Thombrokers skiftet kanal. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Johs. M. Rivertz, Paul H. Vindhol og Erling Haugen med sakkyndige domsmenn skipsreder Jul. B. Godager og skipsmegler Sigurd Samuelsen jr.): Lagmannsrettens flertall - lagdommerne Rivertz og Vindhol og domsmann Samuelsen - som er kommet til et annet resultat enn byretten, finner det hensiktsmessig å rekapitulere og til dels utdype de vesentlige punkter i hendelsesforløpet. Solberg hadde allerede i 1959 ventilert spørsmålet om Ohlsson var Side:1050 interessert i salg av Frigg, og gjennom kjeden F. H. Lorentzen & Sons - M. Hannestad (Halden) var informasjoner om båten kommet til Brodin i ethvert fall så tidlig som i april 1960. (At Brodin også selv som tidligere eier av båten satt inne med opplysninger, er en annen sak.) I brev av 13. september 1960 til Brodin meddelte Thombrokers at de var interessert i å kjøpe et trelastfartøy på 3500/5000 tonn til rimelig pris og ba om forslag. Den 17. september 1960 svarte Brodin bl.a.: «Vi vilja då i första hand fästa Eder uppmärksamhet på motorfartyget «Frigg», vilket vi kunna offerera Eder till försäljning med prompt inspektion i Stockholm». Den 10. oktober 1960 fant inspeksjon sted. Når det gjelder spørsmålet om det fra rederiets (Ohlssons) side var gitt inspeksjonstillatelse, står forklaringene stikk i strid med hinannen. Lagmannsrettens flertall finner det ikke mulig med sikkerhet å avgjøre hva som for så vidt har passert og går ikke nærmere inn på dette. Dog skal nevnes at Ohlsson junior har forklart at han etter kontortid den 10. oktober 1960 ble oppringt av skipets kaptein R. Nissen Gulbrandsen, som sa at inspeksjonen var over, og at det var gått bra. Ohlsson junior sier at han ble forbauset over meddelelsen, og at likeledes kapteinen ble forbauset over å høre at det (ifølge Ohlsson junior) ikke var gitt inspeksjonstillatelse. Under samtalen med kapteinen fikk han, sier Ohlsson junior videre, opplyst at inspeksjonen ble foretatt av en finsk ingeniør Holm, som representerte Thombrokers, og at Holm var kommet sammen med skipsmegler Zaar hos Brodin. Ohlsson junior refererte telefonsamtalen for Ohlsson senior og kontorsjef Rafen da de etter fravær kom tilbake til kontoret, angivelig henholdsvis 12. oktober og 14. oktober 1960. Det kan innskytes at det ikke fra rederiets side er godtgjort at manglende inspeksjonstillatelse ble påberopt før på et langt senere tidspunkt. Dette er også - selv om inspeksjonstillatelse ikke skulle ha vært gitt på forhånd - meget forståelig. Det er nemlig, særlig fra Ohlsson seniors side, understreket at rederiet ikke ville tillate besiktigelse av ikke navngitt kjøper, men forholdet var jo her at så vel Ohlsson junior og senior som Rafen fikk kjennskap til hvem kjøperen var i ethvert fall samtidig med underretningen om besiktigelsen. Ohlsson senior har for øvrig uttalt at han nok fikk referert de henvendelser som fra 3. oktober 1960 og fremover innløp om tillatelse til å besiktige båten, men at han ikke kan si noe om det ble spurt om hvem kjøperen var. I samme forbindelse kan nevnes at to andre liebhabere ikke lenge etter fikk tillatelse til å se på båten, jfr. nedenfor. Slik forholdet etter dette fortoner seg og situasjonen senere utviklet seg, finner lagmannsrettens flertall at spørsmålet om tillatelse eller ikke tillatelse til besiktigelse er uten betydning for avgjørelsen. Den 12. oktober 1960 hadde også Solberg gjennom sin nærmeste kontakt i meglerkjeden fått rede på at den interesserte kjøper var Thombrokers. I brev av 14. oktober 1960 bød Solberg på vegne av en annen kjøper GBP 80 000 (kr. 1 600 000) kontant, og Rafen fikk en dag eller to senere i Stockholm av Zaar vite at denne annen liebhaber var Irisbolaget. Da det ikke kom noe svar på budet, henvendte Brodin seg til skipsreder Aaby, som i sin tid hadde kjøpt båten av Brodins rederivirksomhet Side:1051 og igjen solgt den til Ohlsson, og dette resulterte for det første i en tillatelse for skipsreder Abrahamsén i Irisbolaget til «å titta på båten», dernest i at det ble etablert direkte kontakt mellom Solberg og Brodin og endelig i at Solberg den 25. oktober 1960 fikk «håndgivelse» på båten til 27. oktober 1960 for salg til Irisbolaget for GBP 97 500 (kr. 1 950 000). (I parentes bemerket var dette det samme beløp som båten senere ble solgt for.) Selv om Irisbolaget fortsatt synes å ha vært interessert, innløp det ikke svar eller nytt bud før den 29. november 1960. Imidlertid hadde man hos Ohlsson fått høre at båten var sirkulert på markedet av en svenskfødt megler, Löfgren, i Sveits, og at han hadde indikert en pris på GBP 90 000. Rafen har forklart at de ble enige om å telefonere til skipsmegler Platou (R. S. Platou A/S) og be ham dementere dette, hvilket han gjorde i et sirkulære av 3. november 1960, til, så vidt skjønnes, en rekke meglere i inn- og utland. Det kan innskytes at henvendelsen til Platou åpenbart hadde sammenheng med at båten etter en konvertering, som var gjennomført i august 1960, var beheftet med et 1. prioritets lån i Bergens Kreditbank på kr. 1 500 000 og at Platou sto som garantist for kr. 500 000. Platou hadde i forbindelse med dette fått formidlingen av befraktningsavtalene, og det var også meningen at han skulle få formidlingen hvis båten ble sirkulert for salg. - - - Thombrokers var selv skipsmeglere, men om de direkte eller indirekte har fått kjennskap til sirkulæret, er umulig å si med sikkerhet. I brev av 24. november 1960 til Ohlsson meddelte Solberg at det gjennom Brodin forelå bud fra Thombrokers på kr. 1 750 000 uten inspeksjon og tørrdokking. I tillegg hertil meddelte Solberg i brev av 25. november 1960 at Brodin hadde opplyst at kr. 1 800 000 var gjennomførbart. Samme dag «håndga» Ohlsson gjennom Solberg (og Brodin) båten for salg til Thombrokers for kr. 2 100 000. Sent samme ettermiddag (25. november) tok Thombrokers kontakt med Platou pr. telex. Det er ikke opplyst hvem som var til stede på Platous kontor på denne tid av dagen, men skipsmegler Mathiesen hos Platou har som vitne forklart at dette var deres absolutt første kontakt med Thombrokers. Thombrokers åpnet med å si at båten «lastar för tilfället här i Helsingfors och vi förstår från befälhavaren, at hon evtl. finns till salu och han säger at ni har ensamrätt till försäljningen». Det er - for så vidt fra begge sider, men på forskjellige premisser - gitt uttrykk for tvil om kapteinen kan ha uttalt seg som anført. Imidlertid har så vel Ohlsson som Thombrokers bestemt benektet at det mellom dem har vært noen direkte kontakt, og lagmannsrettens flertall må derfor legge til grunn at enten har Thombrokers fått kjennskap til Platous sirkulære, hvilket Thombrokers angivelig ikke har noen erindring om, eller så er det ganske enkelt riktig det Thombrokers ga uttrykk for. Fra Platous kontor ble det svart at båten ikke «offisielt» var for salg, men «strengt privat tror vi at rederiet ville overveie å selge», og at Platou gjerne forsøkte et rimelig bud. Thombrokers bød deretter kr. 1 600 000 kontant. Kommunikasjonen sluttet med et direkte spørsmål fra Thombrokers side om «båten är endast i edra händer», hvortil det ble svart at dette hverken kunne bekreftes eller benektes, men at Thombrokers skulle få vite det dagen etter. Den 26. november 1960 (en lørdag) telefonerte Platou til Ohlsson og Side:1052 refererte henvendelsen og det avgitte bud og fikk da vite at Thombrokers via andre meglere allerede hadde budt kr. 1 750 000, og at Ohlsson gjennom de samme kanaler hadde gitt et kontrabud på kr. 2 100 000. Pr. telex meddelte deretter Platou Thombrokers samme dag at «vi har dette skib eksklusivt på våre hender for salg og befraktning», at det ikke forelå konkrete planer om å utby det i det åpne marked, men at dette ikke betydde at de «ikke vil anbefale rederiet å se på positive henvendelser fra kjøpere som er interessert i kjøp av nettopp et skip av denne type og som således forventes å kunne betale en fornuftig pris». Platou gjorde samtidig oppmerksom på at de kjente til budet på kr. 1 750 000 og kontrabudet. (Av et senere telex fra Thombrokers synes å fremgå at Platou samme dag også sendte et brev, men dette er ikke fremlagt.) Uavhengig av dette hadde Thombrokers tidlig om formiddagen (26. november) pr. telex forbindelse med Brodin. Bortsett fra visse ukorrekte angivelser som neppe kan føres tilbake til meglerkjeden, inneholder telexet tre uttalelser, hvori tilkjennegis misnøye eller kritikk overfor Brodin (meglerkjeden), nemlig: 1) «Kjöparen har från annat håll fått veta att försäljaren inte har tagit den offert på allvar som vi hade gjort genom eder.» 2) Thombrokers hadde - det må nødvendigvis tidligst ha vært under telefonsamtale dagen før - fornyet sitt tilbud på kr. 1 750 000 hvoretter det heter: «Därtill ha vi icke erhållit något som helst svar från eder». 3) «... enligt vår köpares (dvs. Thombrokers) mening eder insats inverkat enbart negativt på saken». Thombrokers arbeidet angivelig for å få kjøpt et annet fartøy og konkluderte med at de måtte anse underhandlingene avsluttet. Brodin videre ga straks telexet til Solberg, som pr. telefon refererte det for Ohlsson. Under telefonsamtale med Ohlsson mandag den 28. november 1960 fikk Solberg vite at Thombrokers hadde budt kr. 1 600 000 «gjennom annen kanal» og ga dette videre til Brodin som så hadde både telefon- og telexforbindelse med Thombrokers, jfr. nedenfor. Imidlertid hadde Thombrokers kl. 11.30 (finsk tid) tatt telexforbindelse med Platou. Thombrokers begynner slik: «Vi tackar for edert telex och brev av lördagen. Som ni ju visste har vi bearbetat saken först genom en annan kanal, men får vi väl förstå, att båten ligger endast i edra händer och har tidigare icke varit till salu, i vilket fall de andra kanalen måste ju bortfalla. Vi skulle emellertid gärna ha handlat alldeles korrekt i denne sak, och er det naturligtvis inte vår utan säljarens sak genom vilka kanaler affären bearbetas.» Videre uttalte Thombrokers: «Hur var det möjligt, att andra mäklare bjöd henne fast om hon finns endast i edra händer? Vi vet även från annat håll att ni är finansiellt med i båten.» Etter en del - til dels forsiktige og vage - svar på Thombrokers spørsmål om hvorledes de burde forholde seg, og etter at Thombrokers hadde antydet å ville trekke seg tilbake, svarte Platou: «Vi mener absolutt at De både kan og bør arbeide direkte med oss men det kan være et spørsmål om de kan være forpliktet til å dekke inn den annen megler med kommisjon...» Side:1053 Til dette uttalte Thombrokers: «Det är den principiella sidan av saken som nu närmast intressera oss. Det kan nog säkerligen icke bli affär om förutan till eder försäljaren måste betala kommission till två andra mäklare (Oslo och Stockholm).» Platou bemerket at dette jo var et prisspørsmål. I anledning av en tidligere bemerkning fra Platou om at det vel forelå en viss forpliktelse overfor den annen megler (meglerkjeden) uttalte så Thombrokers: «Men vi hade nu förstått, att den andra kanalen cirkulerade och offererade båten på falska förutsättningar eftersom det blev dessa svårigheter där och eftersom ni säger att hon är endast i edra händer. Är icke detta tillräckligt för «vedkommende har handlet uärlig» som ni säger ovan...?» Til dette svarte Platou at det for dem var helt umulig å uttale seg om det på basis av det som var fremkommet. Som foran antydet hadde Brodin en telefonsamtale med Thombrokers (Poikonen) om ettermiddagen, og Thombrokers tok deretter telexforbindelse med Brodin. Thombrokers sa herunder at dersom det ikke lykkes Brodin å komme med et positivt og akseptabelt forslag innen kl. 1200 (svensk tid) neste dag (29. november), anså de seg å stå helt fritt med hensyn til å arbeide gjennom en annen kanal. Hertil bemerket Brodin at Friggs rederi ikke ville bli fri sine forpliktelser overfor Solberg/Brodin uansett hvilken vei det ville gjøre forretningen. Til slutt spurte Brodin om Thombrokers ville gjenta sitt seneste faste bud, hvortil Thombrokers svarte: «Vår köpare drar sig tilbaka». Umiddelbart deretter forhøyet Thombrokers i telex til Platou sitt bud til kr. 1 800 000. Om formiddagen den 29. november 1960 formidlet Brodin via Solberg et bud på GBP 90 000 (kr. 1 800 000) kontant fra Irisbolaget mot svar i Stockholm innen kl. 12.00. Solberg hadde i denne anledning en telefonsamtale med Ohlsson, og av den skriftlige bekreftelse fremgår at Ohlsson svarte at rederiet ikke kunnet gi noe svar på budet da det også hadde en tysk kjøper som skulle besiktige båten torsdag (1. desember 1960). Det kan innskytes at ifølge Rafen ville den tyske kjøper (Cordt) ikke gi over GBP 90 000 (kr. 1 800 000). Rederiet hadde imidlertid intet imot at Irisbolagets inspektør ble med båten på reise fra Antwerpen til København. Under samme samtale må Solberg ha fått rede på at Thombrokers hadde budt kr. 1 800 000 og han rapporterte også dette til Brodin. Lagmannsrettens flertall går ut fra at Platou og Ohlsson gjensidig holdt hverandre underrettet om de opplysninger, uttalelser og bud de mottok, jfr. de senere bemerkninger herom. Ifølge skipsmegler Mathiesen skrev Platou den 29. november 1960 til Thombrokers og sa at det var vanskelig å få rederiet til å forhandle da det gjennom andre var gitt samme bud (kr. 1 800 000), men antydet GBP 100 000 (kr. 2 000 000), hvilket for øvrig også var antydet meget raskt med bud og motbud, slik at kr. 1 950 000 som ble kontraktsummen, i realiteten var akseptert den 6. desember, og at det hele - på visse betingelser - var i orden den 7. desember 1960. Den 8. desember 1960 søkte Platou Handels- og skipsfartsdepartementet om tillatelse til å selge Frigg til Finland, og den 9. desember 1960 telefonerte Rafen til Solberg og meddelte at rederiet nå arbeidet close med salg av Side:1054 båten, og at det derfor ikke var noen idé for Irisbolaget å sende sin inspektør til København. På Solbergs forespørsel om det nå var en ny kjøper, svarte Rafen at det kunne han ikke uttale seg om. Solberg telefonerte derfor til skipsreder Aaby som trodde at det var de tidligere omtalte tyske interessenter som skulle se på båten. Rafen har forklart at Solberg både i desember 1960 og januar 1961 forespurte om hvorledes det gikk med Frigg, og at han (Rafen) svarte at det fremdeles ble forhandlet med tyskeren. Han følte seg, sier han, ikke særlig forpliktet til å svare Solbergkjeden som først i januar 1961 fikk bekreftet at båten var solgt til Thombrokers. Det kan tilføyes at i forbindelse med konverteringen ettersommeren 1960 hadde Platou vurdert båten til 1,2 eller 1,4 millioner kroner, og Ohlsson senior har på spørsmål uttalt at omkring 2 millioner kroner var en noenlunde bra pris på markedet dengang, slik at det for så vidt var en finansoperasjon å selge til denne pris. Før lagmannsrettens flertall går over til å behandle de rettslige vilkår for provisjonskravet, skal nevnes at det så vel under forskjellige kommunikasjoner angående båten som fra Ohlssons side i retten er understreket at båten ikke var til salgs, dvs. at den ikke var utbudt eller, som det også er uttrykt, sirkulert i det åpne marked. Det er imidlertid en kjensgjerning at Ohlsson var interessert i å selge dersom han oppnådde en tilfredsstillende pris, at det med rederiets billigelse og til dels aktive deltagelse (jfr. håndgivelsene) ble ført forhandlinger om salg, og endelig at båten faktisk ble solgt. Det kan under disse omstendigheter ikke skjønnes at den nevnte distinksjon i og for seg kan ha noen relevans. Om det enn er divergende oppfatninger av hvor meget man må kreve for å anse vilkårene oppfylt, er det under prosedyren for så vidt enighet om at provisjonskravet er betinget av at det foreligger et megleroppdrag, at megleren (her meglerkjeden) har brakt kjøper og selger i kontakt med hverandre, og at meglerens virksomhet har resultert i eller vært av vesentlig betydning for at det er kommet til forretning. Et oppdrag kan i denne forbindelse etter flertallets mening ikke bety noe annet og mer enn at megleren med selgerens konsens arbeider med salg. Det ligger vel også i megleryrkets natur at megleren i relasjon til «oppdragsgiveren» ikke kan sammenlignes med f. eks. en advokat eller en arkitekt i forhold til dennes oppdragsgiver. Særlig tydelig trer dette frem i et tilfelle som det foreliggende, hvor meglerkjedens ytterledd har hatt forbindelse med henholdsvis selger og kjøper, jfr. for øvrig Brækhus: Meglerens rettslige stilling side 17. Situasjonen her er da den at Solberg har formidlet henvendelser og bud endog to ganger har hatt «håndgivelse», dvs. tidsbegrenset salgsfullmakt. Selvsagt kunne Ohlsson ha sagt at rederiet overhodet ikke ville ha noe med Solberg eller Solbergkjeden å gjøre, og han kunne også sagt at uansett om Solberg skaffet kjøper og rederiet traff avtale med denne, ville han ikke betale Solberg provisjon. Det er imidlertid ikke i denne sammenheng nødvendig å ta standpunkt til om det forelå et provisjonsberettiget eller ikke provisjonsberettiget oppdrag, jfr. Brækhus side 143. Det er tilstrekkelig her å slå fast at provisjonskravet ikke kan avvises utelukkende under påberopelse av at det ikke forelå noe «oppdrag». Det er på det rene at anvisningen av kjøper utelukkende var meglerkjedens Side:1055 verk, og spørsmålet er så om avtalen er kommet i stand som følge av kjedens virksomhet. På det tidspunkt da Platou kom inn i bildet, hadde Thombrokers gjennom meglerkjeden fått opplysninger om båten og foretatt besiktigelse av den. Det kan her innskytes at lagmannsrettens flertall må anta at det er riktig som fremholdt fra den ankende parts side at det vanskelig kunne tenkes salg av en båt som var bygget i 1937, uten forutgående inspeksjon. Videre hadde Thombrokers budt kr. 1 750 000 uten (ytterligere) inspeksjon og under telexkommunikasjonen med Brodin den 28. november 1960 uttalt at «våra köpare ännu skulle acceptera n. kr. 1.8 miljoner». Den 26. november 1960 hadde Ohlsson under telefonsamtale med Solberg uttalt at det ville bli sett velvillig på et bud på kr. 2 000 000, og denne indikasjon finner flertallet var brakt videre til Thombrokers av Brodin under telefonsamtalen den 28. november 1960. Solberg hadde jo for øvrig den 25. oktober 1960 hatt håndgivelse på båten til annen kjøper for kr. 1 950 000. Skipsmegler Mathiesen har uttalt at Rafen hadde nevnt en tysk kjøper og at Platou brukte dette for å presse Thombrokers litt opp. Også overfor Solberg nevnte imidlertid Rafen den tyske interessent, og hertil kommer at Solbergkjeden selv hadde et kontantbud på kr. 1 800 000 fra annen kjøper. Heller ikke i den her omhandlede henseende hadde derfor Platou bedre muligheter enn meglerkjeden. - Ifølge skipsmegler Mathiesen ble det ikke fra Platous side ordnet med noen besiktigelse, idet de gikk ut fra at båten var besiktiget. Ohlsson senior har på spørsmål uttalt at han ikke kan si hva Platou gjorde som ikke meglerkjeden gjorde eller kunne ha gjort for å få salg i stand, og det er overhodet ikke sannsynliggjort noe som tyder på at Thombrokers ikke ville ha strukket seg like langt dersom meglerkjeden ikke var blitt sjaltet ut. Lagmannsrettens flertall finner derfor at forretningen må sies å ha vært et direkte resultat av meglerkjedens virksomhet. Det henvises for øvrig til Brækhus side 414, hvor det uttales at presumpsjonen er for at megleren ville ha fått handel i stand når dette er lykkes for oppdragsgiveren eller en annen megler. I forbindelse med spørsmålet om det forelå et oppdrag er foran sagt at man bare tok standpunkt til dette uten heri å innfortolke et tilsagn om provisjon. Uansett hvorvidt det kan påvises noen kutyme for at det ved omsetning av skip er selgeren som skal betale meglerprovisjonen, kan det vel slåes fast at dette er det vanlige. Til dette kommer at ved samtlige de 5 bud og motbud som ble formidlet gjennom Solberg, var det uttrykkelig forutsatt at selgeren (Ohlsson) skulle betale provisjonen. Og til overflod er det fra Ohlssons side erkjent at han ville ha vært forpliktet til å betale provisjon hvis meglerkjeden hadde solgt båten. Derimot er det anført at det var Thombrokers som brøt forbindelsen og at Ohlsson av denne grunn ikke har noen plikt til å betale. Årsaken til bruddet fremgår etter flertallets mening klart allerede av Thombrokers første kommunikasjon med Platou den 25. november 1960, hvorunder Thombrokers uttalte at de forsto av skipets kaptein at båten eventuelt var til salgs, og at kapteinen hadde sagt at Platou hadde enerett til å formidle salget, jfr. spørsmålet om dette var riktig. Spørsmålet ble av Platou besvart på en måte som måtte inngi Thombrokers den oppfatning at båten utelukkende kunne selges gjennom Platou, hvilket også tydelig fremgår av Thombrokers første bemerkninger under telexkommunikasjonen Side:1056 den 28. november 1960. Årsaken til at Thombrokers gikk over til Platou, er derfor klarligvis den at firmaet ikke ville risikere at båten ble solgt gjennom rette vedkommende (Platou) mens det ble arbeidet gjennom andre meglere, - ikke det Thombrokers besværer seg over i telex av 26. november 1960 til Brodin. - - - Når det tales om at Thombrokers brøt med meglerkjeden, skal for øvrig erindres at Thombrokers i telexet av 28. november 1960 til Platou uttrykkelig sa at det jo ikke var deres, men selgerens sak «genom vilka kanaler affären bearbetas». Thombrokers telex av 26. november 1960 til Brodin ble straks referert for Ohlsson av Solberg, og Rafen har forklart at telexkommunikasjonen av 28. november 1960 mellom Thombrokers og Platou ble opplest for ham av Platou. I det hele tatt legger lagmannsrettens flertall til grunn at Platou har holdt Ohlsson ajour. Det måtte da ha vært Ohlssons plikt å sørge for at Thombrokers ble gjort oppmerksom på sin misforståelse, en mulighet som kjeden ikke hadde. Som foran nevnt har Ohlsson uttalt at rederiet ikke hadde noen juridisk forpliktelse overfor Platou i et tilfelle som det foreliggende, men da i ethvert fall Mathiesen hos Platou har vært av en annen oppfatning, synes det å ha vært desto sterkere oppfordring til å si fra. (Selv om Platou virkelig var provisjonsberettiget, ville dette selvsagt ikke i seg selv ha fritatt Ohlsson for å betale provisjon til annen megler som gjennomførte salget.) Under disse omstendigheter må Ohlsson være ansvarlig for provisjonskravet. Det kan tilføyes at det heller ikke for Platou, Thombrokers og Ohlsson synes å ha vært en fremmed tanke at meglerkjeden hadde krav på provisjon. Under telexkommunikasjonen den 28. november 1960 uttalte således Platou som sin oppfatning at de (d.e. formentlig Thombrokers) hadde en viss forpliktelse overfor den megler de tidligere hadde arbeidet med, hvis ikke vedkommende hadde handlet uærlig, og Thombrokers på sin side bemerket at det sikkert ikke kunne «bli affär om forutan till eder forsäljaren måste betala kommission till två andra mäklare», hvortil Platou bemerket at det jo var et prisspørsmål. Også dette må det antas at Platou har latt gå videre til Ohlsson. skipsmegler Mathiesen har forklart at Platou anså spørsmålet om meglerkjedens provisjonskrav som seg uvedkommende og nok også har sagt dette til Ohlsson. I stedet for å ta spørsmålet opp, hvilket det etter dette hadde vært all mulig grunn til, valgte imidlertid Ohlsson å fortie avtalen med Thombrokers overfor Solberg, ja ga på hans spørsmål endog ukorrekte opplysninger. Subsidiært er det fra Ohlssons side hevdet at meglerkjeden har gjort seg skyldig i vesentlig misligholdelse, eller at den har forspilt sitt mulige provisjonskrav fordi den har gitt feilaktige og nedsettende opplysninger om rederiet. - - - Lagmannsrettens mindretall - lagdommer Haugen og domsmann Godager - er kommet til samme resultat som byretten men på et noe annet grunnlag. Kravet om provisjon kan ikke grunnes på at det forelå noe direkte salgsoppdrag. Riktignok synes meglerkjeden - eller deler av denne - å ha vært av den oppfatning at rederiet hadde gitt kjeden i oppdrag å selge Frigg, men det er ikke en gang prosedert på - enn si ført bevis for - at slikt oppdrag forelå. Heller ikke kan provisjonskravet grunnes på det motbud Side:1057 på kr. 2 100 000 som rederiet ga Thombrokers den 25. november 1960 med håndgivelse til neste dag, idet budet ikke ble akseptert innen fristens utløp, jfr. høyesterettsdom i [[Rt-1920-577]]. Mindretallet er imidlertid enig med flertallet i at det sentrale spørsmål i saken er om meglerkjeden har krav på provisjon av Ohlsson fordi den satte rederiet og Thombrokers i forbindelse med hverandre, foranlediget inspeksjon av båten i Stockholm og fikk i gang salgsforhandlinger mellom kjøper og selger. Selv om denne virksomhet har vært av betydning for at salget kom i stand, mener imidlertid mindretallet at meglerkjeden heller ikke på dette grunnlag har noe provisjonskrav mot rederiet. Det var nemlig Thombrokers som hadde henvendt seg til meglerkjeden for å få kjøpt en båt av Friggs type, jfr. firmaets brev av 13. september 1960, og det var Thombrokers som trakk seg tilbake fra videre forhandlinger gjennom kjeden. Kravet om provisjon må derfor i tilfelle rettes mot det finske firma, jfr. Brækhus side 340. Mindretallet legger da til grunn at det ikke er godtgjort at rederiet i forbindelse med bruddet har opptrådt på en slik måte at det av den grunn blir ansvarlig for provisjonen. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
