Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Roll Matthiesen: I forbindelse med oppføring av bygning i Kaptein Oppegaards vei 23 ble A/S Oppegaardterrassen av Oslo kommune pålagt å legge en kloakkledning i nevnte vei. Arbeidet ble utført i slutten av 1955, og selskapet krevet i medhold av bygningslovens §49 refusjon for sine utlegg. Oslo kommune foretok fordeling og lot avholde utpantninger hos Roald Haaland, Gunnar Åbyholm, Henry Hansen og Per Larsen, eiere henholdsvis av Kaptein Oppegaards vei nr. 22, 20, 25 og 27. Disse klaget til Oslo namsrett, som ved kjennelse av 17. januar 1961 opphevet utpantningene fordi Oslo kommune var oppført som saksøker. Etter kjæremål opphevet Eidsivating lagmannsrett ved kjennelse av 19. mai 1961 namsrettens kjennelse og hjemviste saken til ny behandling i namsretten. Under denne behandling opptrådte A/S Oppegaardterrassen som hjelpeintervenient til fordel for kommunen. Namsretten avsa den 1. februar 1962 dom med denne domsslutning: «De av Bidragsfogden i Oslo under den 2. februar 1960 holdte utpantninger hos Roald Haaland, Gunnar Åbyholm, Henry Hansen og Per Larsen stadfestes. Oslo kommune frifinnes. Roald Haaland, Gunnar Åbyholm, Henry Hansen og Per Larsen kjennes forpliktet til å dekke de refusjonsbeløp som det er pantet for med tillegg av renter og omkostninger. Side:937 Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Roald Haaland m. fl. påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og A/S Oppegaardterrassen opptrådte for lagmannsretten som ankemotpart ved siden av Oslo kommune. Lagmannsretten avsa den 1. april 1963 dom med slik domsslutning: «1. De av Bidragsfogden i Oslo den 2. februar 1960 avholdte utpantningsforretninger, hvorunder utlegg ble gitt i eiendommene g.nr. 181, b.nr. 254, 256, 258 og 283 for nedennevnte beløp med renter og videre omkostninger, oppheves: Hos Roald Haaland, Kapt. Oppegaards vei 22 for kr. 5 499,28 » Gunnar Abyholm, » » » 20 » » 5 499,28 » Henry Hansen, » » » 25 » » 4 661,55 » Per Larsen, » » » 27 » » 1 068,62 Oslo kommune dømmes til å foranledige utpantningene avlyst. 2. A/S Oppegaardterrassen kjennes uberettiget til å avkreve Roald Haaland, Gunnar Åbyholm, Henry Hansen og Per Larsen henholdsvis kr. 5 491,78, kr. 5 491,78, kr. 4 654,05 og kr. 1 061,12 med renter og omkostninger i refusjon for kloakkanlegg i Kaptein Oppegaards vei. 3. Oslo kommune og A/S Oppegaardterrassen dømmes til in solidum å betale til Roald Haaland, Gunnar Åbyholm, Henry Hansen og Per Larsen saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten med 5 000 kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 uker etter forkynnelsen av denne dom. I forholdet mellom Oslo kommune og A/S Oppegaardterrassen fordeles de idømte saksomkostninger med 4/5 på kommunen og 1/5 på selskapet.» Saksforholdet fremgår av namsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. A/S Oppegaardterrassen har, etter at Oslo kommune hadde meddelt at den ikke ville påanke dommen, erklært anke til Høyesterett. Under ankeforhandlingen er det opplyst at Oslo kommune i 1964 har bevilget kr. 11 000 som andel av omkostningene ved kloakkanlegget. Som følge herav er det foretatt ny beregning av refusjonene etter at de samlede utgifter til anlegget - kr. 21 898,25 - er redusert med det kommunale bidrag eller med ca. 50 %. A/S Oppegaardterrassen har nedlagt sådan påstand: «1. De av Bidragsfogden under 2. februar 1960 holdte utpantninger hos Roald Haaland, Gunnar Åbyholm, Henry Hansen og Per Larsen stadfestes. 2. Roald Haaland, Gunnar Åbyholm, Henry Hansen og Per Larsen dømmes til å betale til A/S Oppegaardterrassen henholdsvis kr. 2 723,02, kr. 2 723,02, kr. 2 307,65 og kr. 526,14. De kjennes videre forpliktet til å svare renter med 5 % p.a. fra 8. august 1958 av henholdsvis kr. 2 715,52, kr. 2 715,52, kr. 2 300,15 og kr. 518,64. Av hovedstolen kjennes 7/10-dele + kr. 7,50 å være forfalt Side:938 til betaling, idet det øvrige forfaller med 1/3-part hver 8. august inntil betaling er skjedd. 3. A/S Oppegaardterrassen tilkjennes saksomkostninger for Namsrett, Lagmannsrett og Høyesterett.» Roald Haaland, Gunnar Åbyholm, Henry Hansen og Per Larsen har nedlagt følgende påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Ankemotpartene tilkjennes in solidum saksomkostninger for Høyesterett av den ankende part.» Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av partene og 7 vitner. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg senere kommer tilbake til i den utstrekning de har betydning for mitt resultat. Partene har i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten, og jeg henviser herom til lagmannsrettens domsgrunner med de tilføyelser som vil fremgå av det jeg senere sier. Ankemotpartene har under prosedyren antydet at det for Høyesterett kan bli spørsmål om avvisning av saken ex officio, fordi Oslo kommune har opptrådt som part ved behandlingen av saken i de tidligere instanser. Det er etter min mening åpenbart at det ikke kan bli spørsmål om avvisning av nevnte årsak, og jeg finner ikke grunn til å komme nærmere inn på anførslene om spørsmålet. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten når det gjelder gyldigheten av de foretatte utpantninger. For øvrig faller mitt resultat sammen med namsrettens med den endring som følger av de reduserte beløp i påstanden etter at bidraget på kr. 11 000 fra Oslo kommune er kommet til fradrag. Med hensyn til spørsmålet om utpantningenes gyldighet slutter jeg meg i det vesentlige til det som er anført av lagmannsretten, idet jeg dog ikke finner grunn til å trekke inn domstollovens §151 annet ledd eller §152, som også har vært nevnt under prosedyren for Høyesterett. Etter bygningslovens §10 tapes den legale panterett, hvis utpantning ikke holdes innen et halvt år fra forfallsdag. Det følger etter min mening av legalpanterettens formål at det ikke kan være adgang til for partene - kreditor og debitor i gjeldsforholdet - å bevare panteretten ved avtale om forlengelse av den frist loven har satt. Men om den legale panterett tapes er ikke dermed sagt at retten til indrivelse ved utpantning samtidig går tapt. Det er imidlertid unødvendig å komme nærmere inn på hvorledes bygningslovens §10 skal forståes på dette punkt, idet utpantningsretten under alle omstendigheter er tapt etter tvangsfullbyrdelseslovens §101, som krever at begjæring om utpantning må være fremsatt innen et år etter forfall, en frist som også var oversittet da utpantningene ble holdt. Jeg er enig med lagmannsretten i at refusjonskrav etter bygningslovens §49 er personlige krav som ikke behøver følge eiendommen, at det oppstår en motsvarende personlig forpliktelse for den refusjonspliktige eier, og at foreldelsesfristen for slike Side:939 refusjonskrav er 10 år. Når det gjelder disse spørsmål, slutter jeg meg til lagmannsrettens begrunnelse. Når en foreldelsesfrist på 10 år legges til grunn, er det unødvendig å komme inn på ankemotpartenes anførsel om at forfallsdag må settes til et tidspunkt lenge før 8. august 1958, fordi det utlegg som kreves refundert fant sted allerede i slutten av 1955 da kloakkanlegget ble utført. Dette spørsmål ville bare blitt aktuelt med en foreldelsesfrist på 3 år. Ankemotpartene har også for Høyesterett hevdet at da bygningslovens §49 legger avgjørelsen av refusjonssaker til formannskapet, er delegasjonen i Oslo-vedtektenes §49 til «vedkommende rådmann» ulovlig. Som begrunnelse herfor er bl.a. anført at bestemmelsen i Oslo-vedtektenes §48 punkt 3 c om at formannskapet kan gjøre lempelser i eller helt frafalle kommunale refusjoner, også må komme til anvendelse ved private refusjoner, og denne avgjørelse må etter sin natur treffes av det folkevalgte organ i kommunen. Jeg skal hertil bemerke at dette må være åpenbart uriktig, idet §49 ikke gir noen hjemmel for en reduksjon som omhandlet i vedtektenes §48 punkt 3 a. Det som skal vurderes etter §49 er først og fremst om arbeidet er utført på en hensiktsmessig og rimelig måte, hvilket i det vesentlige blir et teknisk spørsmål. Jeg er enig med lagmannsretten i at delegasjonen av myndigheten til «vedkommende rådmann», det vil si til den tekniske rådmann, ikke er i strid med loven, og jeg kan ikke se at spørsmålet kan være synderlig tvilsomt. Det er etter min mening det eneste praktiske at slike saker i en så stor kommune som Oslo avgjøres av rådmannen, og den foretatte delegasjon kan ikke antas å stride mot bygningslovens §2. Jeg tilføyer at etter Kristianialoven av 16. mai 1899 §15 tillå myndigheten magistraten, og etter magistratsembetenes opphevelse fra 1. juli 1922 har myndigheten hele tiden vært tillagt en rådmann, altså også i tidsrommet inntil bygningsloven av 1924 trådte i kraft den 1. januar 1929. Ankemotpartene har subsidiært anført at såfremt delegasjonen til rådmannen finnes å være i orden, må det iallfall kreves at rådmannen selv avgjør saken og ikke overlater avgjørelsen til en sekretær, slik som gjort i dette tilfelle. Jeg kan heller ikke være enig heri, idet rådmannen må kunne overlate avgjørelsen til sin sekretær overensstemmende med den arbeidsordning som er etablert ved rådmannens kontor. Jeg går dermed over til hovedspørsmålene vedrørende sakens realitet. Ankemotpartene har hevdet at bygningslovens §49 bare hjemler refusjon for opparbeidelse av gate, ikke for anlegg av kloakk. Dette er etter min mening ikke riktig. Etter den alminnelige terminologi i bygningsloven må det antas at kloakk vanligvis innbefattes i begrepet «gate». Men uten hensyn hertil henviser §49 til §48 nr. 1 som omhandler «gate, i tilfelle forsynt med kloakk». Refusjonskravet etter §49 omfatter derfor også Side:940 kloakkanlegg. Og bygninslovens §48 nr. 1 kan ikke - som hevdet av ankemotpartene - forståes slik at kloakkanlegget i tilfelle må utføres samtidig med opparbeidelsen av gaten. Det kan så vidt skjønnes ikke være noe til hinder etter loven for at gaten først tillates opparbeidet uten kloakk med forbehold om at kloakk senere kan kreves anlagt. I denne forbindelse finner jeg grunn til å fremheve at det kloakkanlegg som saken gjelder er utført av den ankende part etter pålegg fra rette vedkommende i Oslo kommune etter at den ankende part forgjeves hadde forsøkt å få godkjent billigere løsninger. Videre fremhever jeg at det ikke foreligger noe som gir holdepunkter for å anta at det kommunale pålegg ikke var saklig og forsvarlig. Den omstendighet at kommunens kloakkplaner i strøket ennå ikke er realisert, slik at det omprosederte anlegg foreløpig bare betjener Kaptein Oppegaards vei 23, må etter min mening være uten betydning ved avgjørelsen i den foreliggende sak. Etter det jeg har sagt følger refusjonsplikten for ankemotpartene av bygningslovens §49 med mindre det skulle foreligge omstendigheter som fritar dem. Lagmannsretten har i sin dom, bl.a. under henvisning til forarbeidene til bygningsloven av 1924, lagt avgjørende vekt på at Kaptein Oppegaards vei på denne strekning var opparbeidet og overtatt til vedlikehold av kommunen (Aker kommune) allerede før 1. januar 1929. Ankemotpartene har hevdet det samme for Høyesterett. Det er for meg ikke grunn til å komme nærmere inn på hvilken betydning det eventuelt måtte tillegges om veien var overtatt av kommunen før bygningsloven av 1924 trådte i kraft den 1. januar 1929. Etter det som nå foreligger anser jeg det klart at veien ikke var overtatt av kommunen i 1929. Som nytt for Høyesterett er fremlagt utskrift fra Aker formannskaps møte den 26. juni 1929. Det fremgår av denne utskrift at direktøren for 2. avdeling i Aker kommune den 21. mai 1929 hadde innstillet på at endel veier bl.a. «Oppegaards vei fra Munkelien til vei 1658 ca. 300 - - - overtas til vedlikehold av kommunen» på nærmere angitt vilkår med hensyn til istandsettelsen av veien. Og - heter det videre - «Forøvrig de vanlige betingelser for overtakelse av veier». Forslaget ble vedtatt av formannskapet den 26. juni 1929. De «vanlige betingelser» ble godtatt av samtlige grunneiere ved en felleserklæring av 7. april 1933, som er fremlagt som nytt dokument for Høyesterett. Betingelsene er spesifisert i 5 punkter, hvorav punkt 3 lyder slik: «Kommunens overtagelse av vedlikeholdet medfører ingen endring i grunneiernes forpliktelser til å delta i veiens utvidelse i inntil full regulert bredde efter formannskapets senere bestemmelse.» Det anføres videre i erklæringen: «Disse betingelser tingleses for vår regning som stedsevarende heftelser på nevnte eiendommer.» Etter det som således nå foreligger, er jeg enig med A/S Oppegaardterrassen og kommunen i at veien på den strekning det her er tale om først ble overtatt av Aker kommune i og med avgivelsen av felleserklæringen av 7. april 1933, og at veien således Side:941 ikke var «fullført og godkjent» den 1. januar 1929, jfr. bygningslovens §48 punkt 2. Den omstendighet at Aker formannskap før dette tidspunkt hadde godkjent veien «inntil videre i sin nuværende bredde med 4 meter bred kjørebane» innebar ikke noen overtagelse av veien, det var bare en midlertidig godkjennelse av veien som atkomstvei, slik at bebyggelse kunne finne sted. Og det foreligger heller ikke holdepunkter for å anta at kommunen før 1933 faktisk hadde utført veivedlikeholdet. Det anførte er etter min mening tilstrekkelig til å fastslå at bestemmelsene i bygningslovens kap. V kommer til anvendelse på ankemotpartene. Jeg finner imidlertid også grunn til å feste oppmerksomheten ved de erklæringer eierne av Kaptein Oppegaards vei nr. 20, 22, 25 og 27 har avgitt etter 1. januar 1929. På samtlige 4 eiendommer er det etter dette tidspunkt foretatt nybygg eller forandringer av eksisterende bygg, og eierne har i den anledning avgitt erklæringer til kommunen: for nr. 22 den 26. oktober 1935, for nr. 20 den 5. februar 1937, for nr. 25 den 13. januar 1939 og for nr. 27 den 15. juni 1950. To av erklæringene var fremlagt for lagmannsretten og to er nye for Høyesterett. Erklæringene er likelydende bortsett fra den forskjell som følger av tidspunktet for byggearbeidene og eiendomsbetegnelsene. Jeg siterer erklæringen av 26. oktober 1935 vedkommende Kaptein Oppegaards vei nr. 22: «Undertegnede der andrar om midlertidig fritagelse for oparbeidelse av vei i 8 m. bredde, erkjenner herved å være underrettet om følgende beslutning av 19. juni 1935: «G.nr. 181, br.nr. 256, tillates bebygget i henhold til bygningsloven av 22. februar 1924 og de av Arbeidsdepartementet under 27. oktober 1928 stadfestede bygningsvedtekter for Aker, idet der bestemmes: 1. Oppegaards vei godkjendes inntil videre i sin nuværende bredde med 4 meter bred kjørebane. 2. Eieren må ved tinglest erklæring forplikte sig til, når formannskapet måtte forlange det, å opparbeide veiene med kloakk langs tomten i inntil 8 m. bredde, heri innbefattet fortau og kloakk av inntil 305 mm. diameter. 3. Eventuell grunnerhvervelse må skje uten utgift for kommunen. 4. Gjerde opsettes efter reguleringsvesenets bestemmelser.» Denne beslutning gjelder kun den efter bygningsloven pliktige veioparbeidelse og ikke selve bebyggelsen, der må approberes av Akers bygningsvesen. Foranstående betingelser vedtas på egne og senere eieres vegne som heftelse på omhandlede eiendom.» Det er av ankemotpartene hevdet at kommunen gikk utenfor bygningsloven ved å kreve avgitt disse erklæringer og at erklæringene derfor er uforbindende. Ankemotpartenes standpunkt her henger imidlertid sammen med deres standpunkt med hensyn til tidspunktet for veiens overtagelse, idet avkrevningen av erklæringene - som er hjemlet i Aker-vedtektenes §13 punkt 1, Side:942 2. ledd og punkt 2, jfr. §16 punkt 6 siste setning - skulle innebære at refusjonsbestemmelsene ble gitt tilbakevirkende kraft. Da veien etter det jeg før har sagt først ble overtatt av kommunen i 1933 og bygningsloven av 1924 kom direkte til anvendelse, er det for meg unødvendig å si mer om spørsmålet. Det er nok å fremheve at erklæringene understreker de plikter ankemotpartene hadde etter bygningsloven, og at de selv ved avgivelse av erklæringene klart ble varslet herom. Tilbake står spørsmålet om verdiøkning som vilkår for refusjonsplikt. Spørsmålet er uklart. Ved plenumsdommen i [[Rt-1934-997]] er det fastslått at bygningslovens §46 må forståes slik at refusjonsplikten for grunnervervelser ikke kan overstige fordelen. Det foreligger så vidt vites ikke noen avgjørelse om det tilsvarende skal gjelde for kommunens utgifter til opparbeidelse av gate, men dette må formentlig være en konsekvens av dommen av 1934. Jeg henviser herom til Stang: Norsk Bygningsrett side 201 og Bygningslovkomitéens innstilling av 1960 120 første spalte. For private refusjoner stiller spørsmålet seg etter min mening atskillig tvilsomt. På den ene side kan man si at verdiøkningsregelen også bør gjelde her for å få sammenheng i refusjonsbestemmelsene. På den annen side kan man si at forholdene ligger forskjellig an. Ved private refusjoner blir det spørsmål om fordeling av utgiftene innenfor et bestående fellesskap, naboskapet, og det vil regelmessig dreie seg om forholdsvis beskjedne beløp for den enkelte etter fordeling, men så vidt stort beløp at det kan virke tyngende og urettferdig hvis det endelig skal belastes en enkelt. Ofte kan det være tilfeldig hvem som må utføre arbeidet og dermed eventuelt blir sittende med utgiftene. Det er også opplyst at praksis i Oslo og tidligere Aker, har gått ut på at spørsmålet om verdiøkning ikke har kommet inn ved private refusjoner. Om dette skyldes at man har gått ut fra at en begrensning til verdiøkningen ikke kan kreves her eller om man har gått ut fra en presumpsjon for at fordelen alltid oversteg refusjonskravet, lar jeg stå hen. Jeg tilføyer at Bygningslovkomitéen uttaler på side 120 annen spalte at spørsmålet «vil vanskelig oppstå i praksis». Jeg kommer ikke mer inn på problemet da jeg finner at det i denne sak under alle omstendigheter foreligger en verdiøkning som overstiger de relativt små beløp de 4 ankemotparter nå avkreves etter at Oslo kommunes bidrag på kr. 11 000 er kommet til fradrag, et spørsmål som jeg antar Høyesterett må kunne avgjøre. Jeg skal herom bemerke: Som jeg før har sagt hadde de 4 ankemotparter etter bygningsloven plikt til å opparbeide kloakk i Kaptein Oppegaards vei, en plikt som er opprettholdt ved avgivelsen av felleserklæringen av 7. april 1933 i forbindelse med kommunens overtagelse av veien og som ble understreket og opprettholdt ved de før behandlede erklæringer i tidsrommet 1935-1950. Denne plikt hviler som tinglyste heftelser på eiendommene, og det må være klart at heftelsene vil spille inn ved en eventuell fastsettelse av Side:943 eiendommenes omsetningsverdi. Ved den ankende parts opparbeidelse av kloakkanlegget, er ankemotpartene blitt fritatt for plikten, og det synes ubetenkelig å fastslå at de som etter de påhvilende forpliktelser var interesserte i anlegget derved har oppnådd verdiøkninger som minst går opp til de nå avkrevede beløp. Disse beløp utgjør som tidligere sagt bare halvparten av de opprinnelige refusjonskrav, som var beregnet på grunnlag av medgåtte og nødvendige utgifter for å få arbeidet utført i samsvar med kommunens pålegg. Ved bedømmelsen av verdiøkningsspørsmålet har jeg ikke trukket inn muligheten for at ankemotpartene senere kan få nytte av det utførte kloakkanlegg. Jeg antar videre at Høyesterett må kunne avgjøre saken uten henvisning til skjønn. Det er så at spørsmålet om verdiøkning ved kommunale refusjonskrav for gategrunn i praksis avgjøres ved skjønn, men bygningsloven inneholder ikke noen positiv bestemmelse herom. Vanligvis måtte det vel også bli spørsmål om skjønn ved private refusjoner hvis verdiøkning ble funnet å være et vilkår. Men når loven intet bestemmer om dette, mener jeg det må være berettiget å gi dom for beløpene i et så klart tilfelle som det foreliggende. Etter dette blir mitt resultat at utpantningsforretningene må oppheves og avlyses, og at ankemotpartene må bli å dømme til å betale påstandsbeløpene. Den ankende part har ikke krav på refusjon for utpantningsgebyrene når utpantningene oppheves, men disse gebyrer er ikke medtatt i påstandens punkt 2 første avsnitt. Hensett til de mange uklarheter, som delvis først er ryddet av veien ved behandlingen for Høyesterett, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene. Jeg tilføyer at etter det opplyste har Oslo kommune betalt de saksomkostninger - kr. 4 000 - som ifølge lagmannsrettens dom skulle påhvile kommunen. Jeg stemmer for denne dom: 1. Punkt 1 i lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Roald Haaland, Gunnar Åbyholm, Henry Hansen og Per Larsen dømmes til å betale til A/S Oppegaardterrassen henholdsvis 2 723,02 - to tusen sju hundre og tjuetre 2/100 - kroner, 2 723,02 - to tusen sju hundre og tjuetre 2/100 - kroner, 2307,05 - to tusen tre hundre og sju 5/100 - kroner og 526,14 - femhundre og tjueseks 14/100 - kroner, hvorav 7/10 er for falt mens de resterende 3/10 for faller med like deler den 8. august de tre følgende år. Renter betales med 5 - fem - % årlig fra 8. august 1958 av de til enhver tid skyldige beløp. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. 3. Saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke. Side:944 Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Endresen, Hiorthøy og Bahr: Likeså. Av namsrettens dom (hjelpedommer Jørgen Brøymer): Den 2. februar 1960 holdt bidragsfogden i Oslo utpantningsforretning til sikring av refusjon for privat anlagt kloakk i Kaptein Oppegaards vei. Utpantningsforretning med utlegg i de respektive refusjonspliktige grunneieres faste eiendommer ble holdt slik: 1. Roald Haaland, Kaptein Oppegaards vei 22, g.nr. 181, b.nr. 256 for kr. 5 499,28. 2. Gunnar Åbyholm, Kaptein Oppegaards vei 20, g.nr. 181, b.nr. 283 for kr. 5 499,28. 3. Henry Hansen, Kaptein Oppegaards vei 25, g.nr. 181, b.nr. 254 for kr. 4 661,55. 4. Per Larsen, Kaptein Oppegaards vei 27, g.nr. 181, b.nr. 258 for kr. 1 068,62. - - - Den kloakkledning saken gjelder ble i 1955 anlagt av A/S Oppegaardterrassen i forbindelse med oppførelse av firemannsbolig i Kaptein Oppegaards vei 23. Over en strekning på ca. 60 meter, derav omtrent det halve langs egen tomtegrense, ble det lagt ned en 9" kloakkledning og en 5" vannledning. De samlede utgifter ved arbeidet utgjorde kr. 26 318,25, hvorav kr. 4 500 ble belastet Oslo kommune som vedrørende vannledningen. Refusjonskravet mot saksøkerne utgjør i alt kr. 16 698,73 med tillegg av renter og omkostninger. - - - Namsretten bemerker at retten for en privat byggherre til å kreve refusjon for opparbeidelse av gate finnes i bygningslovens §49. I de kommunale vedtekter for Oslo §49, 1. punktum, er refusjonsretten formulert således: «Grunneier (bygningseier) som har opparbeidet gate i henhold til §48 post 1, har rett til å kreve refusjon for utlegg til grunn og opparbeidelse av gate.» Den opparbeidelse av gate som det her siktes til med henvisningen til bygningslovens §48 må skje før bebyggelse kan finne sted, og til opparbeidelsen av gate hører i tilfelle også kloakk. Det må etter rettens oppfatning være forbeholdt kommunen å treffe avgjørelse om hensiktsmessigheten av en kloakkledning. Retten er etter befaring i Kaptein Oppegaards vei og etter å ha hørt kommunens partsrepresentanter ikke i tvil om at den ledning det her dreier seg om er et ledd i kommunens kloakksystem på lengre sikt. Loven inneholder ingen regel om at refusjon for kommunal opparbeidelse forutsetter en tilsvarende verdiøkning for de refusjonspliktige eiendommer. Men etter høyesterettsdom i [[Rt-1934-997]] har man lagt til grunn at refusjonsbeløpet ikke under noen omstendighet skal overstige den verdiøkning opparbeidelsen gir hans eiendom. I innstillingen til ny lov om bygningsvesenet av 16. april 1960 uttaler komitéen at det er uklart om det samme synspunkt må legges til grunn ved de private refusjonskrav. Spørsmålet har visstnok ikke være løst ved rettspraksis. Etter at Oslo skjønnskommisjon ved kjennelse av 8. mai 1958 (RG. Side:945 1958 716) har avvist begjæring om skjønn om forholdsmessigheten av en kommunal refusjon, er uklarheten på dette område blitt ennå større. Det skulle etter dette overhodet ikke være mulig å få holdt et rettslig skjønn for å få prøvet om refusjonsutgiftene er større enn verdiøkningen. I den sak som omtales i RG-1958-716 gjaldt det en refusjon til kommunen, der det vel iallfall forutsettes at verdiøkningen skal være større enn repartisjonen. Når det som i nærværende sak dreier seg om et privat refusjonskrav, hvor det er høyst tvilsomt om dette prinsipp i det hele tatt får anvendelse, må retten etter skjønnskommisjonens avvisning bygge på at refusjonsplikten er absolutt, uten hensyn til verdiøkning. Helt sikkert må dette være for de to grunneiere i saken som har avgitt erklæring hvorved de forplikter seg til å delta i opparbeidelsen. Retten går ut fra at dens mandat for øvrig er begrenset til å prøve lovligheten av den pålagte refusjon, dernest om selve arbeidet har vært forsvarlig utført, slik at grunneierne ikke er påført unødvendige omkostninger og om kommunens vurdering av selve anlegget er vilkårlig. Av det som allerede er anført vil det gå frem at retten finner kommunens plan for kloakken saklig underbygget, og at det skjønn som herunder er utøvet er forsvarlig. Det er ikke reist noen innvending mot den måte arbeidet har vært utført på. Namsretten antar at refusjonsplikten består ved første gangs opparbeidelse av gate eller kloakk og uten hensyn til om opparbeidelsen skjer samtidig. Arbeidet er utført etter pålegg av kommunen, hvilket fremgår av forklaring fra hjelpeintervenientens prosessfullmektig og brev fra Oslo kommune til rørleggermester Rolf Jørgensen av 20. september 1955. Det vil av dette være klart at de foretatte utpantninger må bli å stadfeste. Etter krav fra hjelpeintervenienten vil det også bli avsagt dom i det underliggende forhold i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §55, slik at saksøkerne vil bli kjent forpliktet til å innbetale refusjonsbeløpene til Oslo kommune som inkassator for saksøkerne. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Rikheim og Paul H. Vindhol og tilkalt dommer, sorenskriver Dag Tønder): Den 4. januar 1960 begjærte Oslo kommune v/Regnskaps- og lønningsavdeling for de tekniske etater utpantning for refusjonskrav i anledning av den privat anlagte kloakk, og utpantninger ble holdt av namsmannen (bidragsfogden i Oslo) den 2. februar 1960 hos etternevnte grunneiere: - - - Utpantningene ble påklaget til Oslo namsrett som - da kommunen hadde meddelt at den ikke hadde noen interesse i sakens utfall, men bare hadde opptrådt som inkassator for A/S Oppegaardterrassen - fant at bidragsfogden feilaktig hadde oppført kommunen som saksøker. Namsretten avsa derfor den 17. januar 1961 kjennelse med slik slutning: «De av bidragsfogden i Oslo under den 2. februar 1960 avholdte utpantningsforretninger i Kaptein Oppegaard vei hvorved utpantning ble gitt i eiendommene g.nr. 181, b.nr. 254, 256, 258 og 283 oppheves. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Kommuneadvokaten i Oslo påkjæret kjennelsen til lagmannsretten, Side:946 og under kjæremålsbehandlingen meldte A/S Oppegaardterrassen seg som hjelpeintervenient. Den 19. mai 1961 avsa lagmannsretten kjennelse med slik slutning: «Namsrettens kjennelse av 17. januar 1961 og den til grunn liggende muntlige forhandling i namsretten 4. januar 1961 oppheves og saken hjemvises til ny behandling i namsretten. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Om partsstillingen bemerket lagmannsretten: «Forholdet er at kommunen etter loven plikter å innfordre refusjon på vegne av den som har anlagt kloakken. Kommunen fører i virkeligheten saken på vegne av Oppegaardterrassen A/S. Når selskapet velger å la kommunen føre saken, er lagmannsretten tilbøyelig til å anta at selskapet er bundet av den avgjørelse som treffes i saken. Grunneierne (klagerne) må kunne fremføre sine realitetsinnsigelser. Avgjørelsen antas å være bindende for Oppegaardterrassen A/S uten hensyn til at selskapet ikke formelt er gjort til part. Stillingen er vel i virkeligheten den som er forutsatt i tvistemålslovens §79 første ledd. Oppegaardterrassen A/S har nå erklært hjelpeintervensjon og vil med full virkning kunne gjøre gjeldende alle innsigelser og anførsler, jfr. tvistemålslovens §72, 2. ledd.» - - - De ankende parter har - - - anført: 1. Forfallstiden for krav om refusjon av utgifter til gateopparbeidelse er fastsatt i bygningslovens §49, jfr. §48 nr. 3 og Oslo-vedtektenes §48 nr. 4. Refusjonsplikten ble etter kommunens begjæring tinglyst den 8. mai 1958, og tar man denne dato som utgangspunkt for lovens 3 måneders frist - hvilket kommunen selv har gjort - var kravene forfalt 8. august 1958. Etter bygningslovens §10 skulle utpantning ha vært holdt senest et halvt år deretter, altså innen 8. februar 1959, mens utpantningsforretningene først ble holdt den 2. februar 1960. - - - Lagmannsretten behandler først de prosessuelle og formelle spørsmål som er reist under prosedyren. Det synes etter bygningslovens §10, annet punktum lite tvilsomt at den legale panterett som bestemmelsen instituerer, var falt bort da utpantning ble begjært, og slik loven er formet, kunne den ikke vekkes til live igjen gjennom utpantning holdt etter halvårsfristens utløp. Lagmannsretten er enig med de ankende parter i at fristen ikke kunne forlenges ved avtale mellom partene, jfr. domstollovens §151 annet ledd. Det er heller ikke noe holdepunkt for å anta at Haalands erklæring av 23. januar 1959 tok sikte på noe annet enn det den gir uttrykk for, nemlig at utsettelse med utpantning ikke skulle medføre tap av den panterett som omtales i bygningslovens §10. Det var daværende juridisk sekretær hos teknisk rådmann, Kaare Grøtvedt, som konsiperte erklæringen, og foranledningen var at Haaland den 13. januar og 19. januar 1959 hadde innsendt lengre skriftlige redegjørelser, og at man den 23. januar 1959 var midt oppe i diskusjon om refusjonskravenes berettigelse. Grøtvedt har forklart at han fant at skulle begjæring om utpantning utstå, måtte han få en erklæring, og han tenkte ikke på at en utsettelse da kunne influere på adgangen til utpantning. Skulle den oppfatning av erklæringen som kommuneadvokaten under prosedyren har gjort Side:947 seg til talsmann for være riktig, måtte det i ethvert fall ha vært fastsatt en bestemt utsettelse eller en ny forfallsdag, men det er intet som tyder på at det fra kommunens side noensinne har vært tenkt på en annen forfallsdag enn 8. august 1958. Utpantningene vil således allerede av den her nevnte grunn bli å oppheve. Om det således er på det rene at de mulige refusjonskrav ikke er pantesikret, følger ikke herav at de er bortfalt. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i, for det første at det for den refusjonsberettigede foreligger et personlig krav (altså uavhengig av om han senere har avhendet den bebyggede eiendom) med en motsvarende personlig forpliktelse for den refusjonspliktige eier eller fester (bygningslovens §50) av tilstøtende grunn, og for det annet at dette krav, resp. forpliktelse, er underkastet 10 års foreldelse. I den sak som ble avgjort ved høyesterettsdom i [[Rt-1915-492]], hadde den refusjonspliktige hevdet at kravet måtte foreldes i 3 år som skatt eller avgift til kommunen, foreldelseslovens §5, nr. 2, hvilket Høyesterett ikke ga ham medhold i. I det foreliggende tilfelle er det ikke gitt samme begrunnelse for de ankende parters (subsidiære) anførsel om 3 års foreldelsesfrist. Da det imidlertid fra begge sider i andre forbindelser er antydet at opparbeidelsesplikt og refusjonskrav må sees under en beskatningsmessig synsvinkel, finner lagmannsretten allerede her å burde nevne at tilsvarende uttalelser er fremkommet i mindretallsvota i høyesterettsdommen i [[Rt-1934-997]]. Dommer Backer, som fikk tilslutning av flertallet, tok imidlertid avstand fra dette synspunkt, se [[Rt-1934-997]] på side 1005-1006. Hva angår det forhold at kommunen i eget navn begjærte utpantningene avholdt og som følge derav av namnsmannen ble anført som saksøker, finner lagmannsretten ikke grunn til å fravike det syn som er kommet til uttrykk i lagmannsrettens kjennelse av 19. mai 1961. Under sakens videre gang hadde kommunen formentlig ingen plikt til å tre ut av den. (Derimot kunne den antagelig etter at tvisten i namsretten var overført til behandling i søksmåls former med de ankende parter som saksøkere, ha oppfordret A/S Oppegaardterrassen til å overta saken etter tl. §81.) Det kan vel heller ikke sees bort fra at kommunen hadde, eller etter utfallet kunne ha, en rettslig interesse i saken som jo gjelder gyldigheten av en av kommunen foretatt utligning og som - fremdeles etter utfallet - muligens også kunne få økonomiske konsekvenser for kommunen selv. A/S Oppegaardterrassen opptrådte under den siste behandling for namsretten som hjelpeintervenient, og retten til hjelpeintervensjon ble ikke bestridt jfr. tl. §77. Siden det fra A/S Oppegaardterrassens side ikke ble tatt avstand fra det, må lagmannsretten videre legge til grunn at selskapet var - og er - innforstått med den uttalelse om partsinnstillingen som er gitt i kjennelsen av 19. mai 1961 og som er gjengitt foran. Herav følger at A/S Oppegaardterrassen hadde den stilling som er angitt i tl. §79 første ledd. For øvrig var det, så vidt skjønnes, enighet om at det underliggende forhold skulle avgjøres selvstendig. Det foreligger altså for så vidt ingen feil ved namsrettens dom. For lagmannsretten er forholdet ennå klarere og en realitetsprøvelse ennå mindre betenkelig, for så vidt som A/S Oppegaardterrassen har møtt som ankemotpart. At opphevelse av utpantningene ikke hindrer Side:948 prøvelse av det underliggende forhold, fremgår av høyesterettsdom i [[Rt-1953-965]]. Når det gjelder spørsmålet om myndigheten til å godkjenne refunsjonskrav etter bygningslovens §49 ved vedtekt kan overføres til vedkommende rådmann, skal bemerkes at det i lovens §2 er angitt hva en vedtekt kan inneholde. Det er i Ot.prp. nr. 30/1923 5 og Innst. O.XX-1923 3 og 8 understreket at kommunestyrene ikke er tillagt noen lovgivningsmyndighet, og at det ved vedtekt bare kan treffes bestemmelser som ligger innenfor den ramme loven har trukket opp. Det spørsmål som her er reist, kan muligens være noe tvilsomt, men lagmannsretten er tilbøyelig til å anta at den någjeldende Oslo-vedtekt ikke er i strid med loven, jfr. at tilsvarende myndighet i Kristianialoven av 1899 §15 var tillagt magistraten. (Se også Bergensloven av 1899 §26 og Trondhjemsloven av 1906 §25.) Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det imidlertid unødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet. Lagmannsretten går så over til å behandle de egentlige realitetsspørsmål, men finner det hensiktsmessig først å gi en mer alminnelig oversikt over innholdet og rekkevidden av de bestemmelser som antas å få betydning for avgjørelsen. Bygningslovkommisjonen hadde i sitt ukast bestemmelser om plikt for «enhver byggende» til på egen bekostning å skaffe til veie den etter reguleringen nødvendige gategrunn, til å opparbeide den og forsyne den med kloakk og til å overdra den til kommunen (§45 og §46, 1. ledd), dog med visse begrensninger i plikten til å anlegge kloakk (§50). Ved forandringer av gate som allerede var overtatt av kommunen, bestemte §47 uttrykkelig at pliktene skulle påhvile kommunen. Etter utkastets §54 kunne opparbeidelsen utføres enten av kommunen med forbehold om refusjon eller for den byggendes regning (§54 første ledd) eller av den byggende selv (§54 annet ledd). Refusjonsbestemmelsene som var inntatt i utkastets kap. VI (særlig §83 og §84), var de samme uansett hvem som hadde hatt utlegg til grunnervervelse og opparbeidelse, men - med en reservasjon for kloakk - gikk de ut på full refusjonsplikt etter fordeling på grunnlag av gatelinjen. Bestemmelsene ble omarbeidet i Ot.prp. nr. 30/1923 og refusjonsplikten begrenset, og sin endelige redaksjon fikk bestemmelsene i innstillingen fra (den forsterkede) næringskomité nr. 2, Innst. O.XX-1923, se for øvrig uttalelser av mindretallet i Strinda skjønnskommisjon i den sak som er referert i [[Rt-1957-1107]] flg. Om proposisjonens §49 uttalte departementet: «Detaljbestemmelsene i denne paragraf svarer i det vesentlige til de gjeldende bestemmelser herom i Kristiania bygningslov.» De bestemmelser det siktedes til, inneholdtes i Kristianialovens §15 (i kapitlet «Om Bygningseieres Forpligtelse med Hensyn til Oparbeidelse af Gader»), og det er bemerkelsesverdig at kommunal opparbeidelse og refusjon i denne forbindelse var omhandlet i den etterfølgende paragraf, samt at kapitlets senere bestemmelser, f. eks. §19 om innfordring, åpenbart gjaldt i begge relasjoner. Proposisjonens §49, første punktum lød slik: «Hvor det ved vedtekt er bestemt at bebyggelse av en eiendom Side:949 ikke må finne sted, medmindre der til eiendommen fører oparbeidet og godkjent gate, har grunneieren samme rett til å kreve refusjon for utlegg til grunn og oparbeidelse av gaten som i dette kapitel er tillagt kommunen.» Ifølge stortingskomitéens bemerkninger til §49 ble dette punktum endret, fordi komitéen i §48 hadde foreslått at grunneiernes forpliktelser ikke skulle gå videre enn å erstatte kommunen halvparten av utgiftene til opparbeidelsen, mens den gateopparbeidende byggherre burde ha krav på repartering av samtlige utgifter. Bortsett fra dette kan det ikke sees å være holdepunkter for at andre spørsmål er tenkt løst forskjellig etter som det gjelder kommunens eller den private byggherres refusjonskrav. I tilslutning til dette skal lagmannsretten understreke at, som uttalt av Strinda skjønnskommisjons mindretall og så vidt skjønnes gitt enstemmig tilslutning av Høyesterett ( [[Rt-1957-1107]] på side 1114 nest siste avsnitt og side 1110 øverst), opparbeidelsesplikten er en i forhold til refusjonsplikten selvstendig forpliktelse. Den har sin enkle lovlige begrunnelse i det forhold at den som vil bygge i regulert strøk, innenfor en temmelig vid ramme, må underkaste seg de regler og forskrifter som nødvendiggjøres nettopp av hensynet til ordnede og sanitært betryggende forhold i et tettbebygget eller forventet tettbebygget strøk. Hvorvidt den opparbeidende byggherre blir sittende igjen med relativt store utgifter i forhold til eierne av tilstøtende grunn, er derfor i prinsippet uten betydning for disse forpliktelser. I Innst. O.XX-1923 20, 1.-2. spalte er gjengitt et brev av 13. november 1923 fra Arbeidsdepartementet (til stortingskomitéen), hvori det bl.a. heter: «På foranledning av komitéens ordfører tillater man sig å meddele, at det har vært forutsetningen for bestemmelsen i §48 i ot.prp. nr. 30 for 1923 om refusjon for oparbeidelse av gate at vedtekten ikke kan gis tilbakevirkende kraft. Der vil således kun bli tale om refusjon ved gater hvis vedlikehold ikke var overtatt av kommunen ved vedtektens ikrafttreden, medmindre refusjon for gateopparbeidelse allerede tidligere har vært innført på stedet, således som nu efter bygningslovene for Kristiania, Bergen og Trondhjem. For disse steders vedkommende har man gått ut fra at refusjonsspørsmålet ved eldre forhold måtte bli å ordne i vedtekten overensstemmende med de for stedet gjeldende regler...» Stortingskomitéen gjentar og understreker departementets uttalelser og fortsetter så (Innst. side 20, 2. spalte - 21, 1. spalte): «Komitéen skal under henvisning til det ovenfor anførte tilføie, at det ikke vil være adgang til å kreve refusjon for gateopparbeidelse således som for grunnerhvervelse når eldre gate utvides eller forandres med hensyn til retning eller høideforhold. Er gaten engang oparbeidet og overtatt til vedlikehold av kommunen, må opparbeidelsesutgifter i anledning gatens senere utvidelse være grunneierne uvedkommende. Hvor derimot en grunneier med kommunens samtykke har oparbeidet gate i mindre bredde enn 8 m. med forpliktelse til senere å utvide gaten inntil den i vedtekten fastsatte maksimumsbredde (jfr. §48, 1), bør det dog være adgang for grunneieren til også å kreve refusjon av de med gatens utvidelse forbundne økede utgifter.» Side:950 Det strøk som det er tale om i den foreliggende sak, lå før byutvidelsen den 1. januar 1948 utenfor det område som Kristianialoven av 1899 var eller kunne gjøres gjeldende for. Før bygningsloven av 1924 trådte i kraft (1. januar 1929) - den gjaldt for hele Aker herred - var således bare den alminnelige bygningslov av 27. juli 1896 gjeldende for dette område, jfr. lovens §88 annet ledd og (bl.a.) kgl. res. av 12. desember 1904. Denne lov inneholdt overhodet ingen bestemmelser om refusjon for gateopparbeidelse. Uansett hvorledes man vil oppfatte det utførte kloakkanlegg - som gateopparbeidelse eller ikke gateopparbeidelse, som fullstendiggjøring av en bare påbegynt opparbeidelse eller som et arbeid i en allerede opparbeidet gate - ville det etter det foran anførte ikke ved vedtekt i henhold til den någjeldende bygningslovs §48 kunne pålegges refusjonsplikt, hvis vedlikeholdet av gaten var overtatt av kommunen ved lovens ikrafttreden 1. januar 1929, og dette uten hensyn til når den tilstøtende grunn er bebygget. I tilknytning til det her anførte skal nevnes at det i forbindelse med bygningsloven av 1924 ble vedtatt bygningsvedtekter for Aker (stadfestet av Arbeidsdepartementet 27. oktober 1928), som trådte i kraft samtidig med loven. Disse vedtekter var - med forskjellige endringer - gjeldende for det tidligere Aker herred også etter sammenslutningen med Oslo og ble etter det opplyste først avløst av de någjeldende fellesvedtekter den 7. desember 1956, dvs. etter at det arbeid (kloakkanlegg) det her er tale om, var helt avsluttet. Aker-vedtektene av 1928 §16 nr. 6 lyder: «Refusjonsplikten inntrer straks for grunn som bebygges efter vedtektens ikrafttreden. Eieren av grunn som er bebygget ved vedtektens ikrafttreden, er med hensyn til refusjonsplikten underkastet de regler som hittil var gjeldende for strøket, dog ikke utover hvad denne vedtekt bestemmer. Forpliktelsen efter den nye lov inntrer også overfor sådan eier når han ved eldre bygning foretar reparasjon eller forandring som nevnt i vedtektenes §13.» Det er for lagmannsrettens resultat unødvendig å ta standpunkt til hvorvidt første og siste punktum i den siterte bestemmelse kan komme i strid med det som foran er uttalt om at refusjonsbestemmelsene ikke kan gis tilbakevirkende kraft. Derimot vil det være naturlig å gå inn på i hvilken utstrekning foreliggende erklæringer måtte danne et selvstendig grunnlag for refusjonsplikt, men dette vil bli behandlet i annen forbindelse. Lagmannsretten skal så gjøre noen bemerkninger angående spørsmålet om verdiøkning som vilkår for refusjonsplikt. Det er både før og etter den någjeldende bygningslovs ikrafttreden antatt at refusjon for utlegg til erverv av gategrunn ikke kan kreves utover verdiøkningen, jfr. høyesterettsdommer i [[Rt-1880-278]], [[Rt-1917-816]] og plenumsdommen i [[Rt-1934-997]]. At det for så vidt skulle gjelde forskjellige regler for en kommune og for en privat ekspropriant (bygningslovens §45), er vanskelig å forstå, og det kan heller ikke sees at refusjon for opparbeidelsesutgifter kan komme i noen annen stilling. For så vidt kommunens refusjonskrav angår, har denne oppfatning støtte i Stang: Bygningsrett side 201 og Heiberg-komitéens utkast til Side:951 ny bygningslov med motiver (trykt 1960) side 120, 1. spalte og side 124, 2. spalte nederst. Etter lagmannsrettens gjennomgåelse av de hithørende bestemmelsers tilblivelse og med det utgangspunkt at opparbeidelsesplikten er en i forhold til hva som kan kreves refundert, selvstendig forpliktelse, kan det heller ikke sees å være grunnlag for at den private byggherres krav på refusjon for opparbeidelsesutgifter kan gå lenger enn til verdiøkningen. I Heiberg-komitéens lovutkast med motiver uttales det side 120, 2. spalte nederst at spørsmålet - om privat grunneiers krav på refusjon for utgifter til gategrunn og opparbeidelse er begrenset til verdiøkningen - er uklart og ikke vites løst av domstolene. Det kan i denne anledning nevnes at Aker-vedtektene av 1928 §16 nr. 4 bl.a. hadde følgende bestemmelser om refusjon av opparbeidelsesutgifter: «Dog bør utgiftene hermed ikke stå i misforhold til de fordeler eller den verdiforøkelse som vedkommende eiendom oppnår ved foranstaltningen. Spørsmålet herom avgjøres i tilfelle ved skjønn.» Den nevnte §16 knyttet seg til bygningslovens §48 nr. 3 og 4, og det er fra kommunens side hevdet at begrensningen til verdiøkningen bare gjaldt overfor kommunens refusjonskrav. Det er imidlertid mot slutten av ankeforhandlingen av kommuneadvokaten meddelt at skjønnskommisjonen også har hatt saker (skjønn) i forbindelse med privat byggherres refusjonskrav og foretatt nedsettelse, dog bare hvis sakene har vært påstevnet før 7. desember 1956. Slik har, så vidt skjønnes, også praksis vært ved Strinda skjønnskommisjon, så for så vidt er Heiberg-komitéens forannevnte uttalelse ikke fullstendig. Lagmannsretten skal videre bemerke at det ved høyesterettsdom i [[Rt-1937-990]], jfr. [[Rt-1936-792]], er avgjort at det ved en kommunes krav på refusjon for utlegg til ervervelse av gategrunn, er kommunens sak å få spørsmålet om gaten medfører verdiøkning, avgjort ved skjønn. Etter lagmannsrettens syn på refusjonskravene og deres begrensning må det da også ved krav om refusjon for opparbeidelse - og dette hva enten den er foretatt av en kommune eller en privat byggherre - være den som fremsetter kravet - som må søke spørsmålet avgjort ved skjønn. I anledning av at det er henvist til at Oslo skjønnskommisjon ( RG-1958-716) har avvist et skjønn begjært (etter 7. desember 1956) av en grunneier under henvisning til Aker-vedtektene av 1928 §16 nr. 4, skal bemerkes at lagmannsretten finner riktigheten av denne kjennelse meget tvilsom. Det synes naturlig at alle skjønn som har så nær tilknytning til bygningsloven og dens forståelse som her er tilfellet, skal behandles av skjønnskommisjonen, slik lagmannsretten forstår at praksis også er i Strinda, jfr. den forannevnte kjennelse og høyesterettsdommen i [[Rt-1957-1107]] flg. Under enhver omstendighet synes dette å måtte gjelde når det materiellrettslige krav også kan baseres på vedtekt gitt i henhold til bygningsloven. Om forholdet skulle være det at skjønnskommisjonen ikke er saklig kompetent, kan det i ethvert fall ikke være tvilsomt at skjønn kan holdes ved de vanlige domstoler. Også av den grunn at skjønn ikke er holdt, vil utpantningene måtte bli å oppheve. Hvilken betydning forholdet ellers ville ha for avgjørelsen - hensett til de nedlagte påstander - finner lagmannsretten det unødvendig å uttale seg om. Side:952 Lagmannsretten finner det nemlig avgjørende at Kaptein Oppegaards vei, i ethvert fall på den strekning det her er tale om, var opparbeidet og vedlikeholdet overtatt av kommunen (Aker kommune) allerede før 1. januar 1929 og skal herom bemerke: - - - Det som her er sagt om de stedlige kloakkforhold understreker at Kaptein Oppegaards vei - i den bredde den hadde i 1920-årene og fremdeles har - ansåes ferdig opparbeidet, og det er så vidt skjønnes ikke engang bestridt at kommunen hadde overtatt vedlikeholdet lenge før 1. januar 1929. Skjønt det her anførte etter lagmannsrettens oppfatning i og for seg er tilstrekkelig, skal tilføyes at det vanskelig, uten at det øves vold på ordene, kan karakteriseres som opparbeidelse av vei eller gate at det graves og, etter at kloakkledning er nedlagt, gjenfylles en 60 meter lang grøft, og dette så meget mindre når arbeidet utføres 30 år etter at gaten er anlagt. Spørsmålet er så om de erklæringer som i årenes løp er avgitt av grunneierne, skaper noe selvstendig grunnlag for en forpliktelse. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
