Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Stabel: I separasjonssak som fru A hadde reist mot sin mann A avsa Østre Bærum herredsrett den 12. november 1962 dom med slik domsslutning: «1. Fru A og A separeres i medhold av ekteskapslovens §41. 2. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna B f. 15/3 1954 og C f. 8/10 1960. 3. I underholdsbidrag for fellesbarna B og C betaler A kr. 600,- - sekshundrekroner - pr. måned, som blir å erlegge med kr. 300,- den 1. og 15. I hver måned, første gang den 15. november 1962. 4. Fru A tilkjennes retten til ektefellenes felles leilighet i Bærum.» Dommen bygget på et rettslig forlik som bl.a. gikk ut på at partene var enige om separasjon, at hustruen skulle ha foreldremyndigheten over de to guttene og at mannen skulle ha en nærmere angitt samværsrett, dog slik at spørsmålet om samværsrett etter krav fra den ene eller den annen av partene skulle kunne tas opp til ny avgjørelse når en tid var gått. Mannen anket til Eidsivating lagmannsrett over herredsrettens dom og forliket, og gjorde herunder gjeldende at han på grunn av hodeskade pådratt ved en alvorlig bilulykke ikke hadde vært i stand til å binde seg ved forliket og ikke hatt oversikt over hva han innlot seg på. Hustruen tok i ankesaken det standpunkt at mannen ikke skulle ha noen rett til samvær med barna. Hun fikk medhold av lagmannsretten, som den 21. oktober 1963 avsa dom med denne domsslutning: Side:1256 «1. Herredsrettens dom p. 1, 2 og 4 stadfestes. 2. I underholdsbidrag for fellesbarna B og C betaler A til fru A 600 - sekshundre - kroner pr. måned fra 1. oktober 1962. Beløpet erlegges forskuddsvis med kr. 300,- den 1. og 15. i hver måned. 3. A tilkjennes ikke samværsrett med barna. Bestemmelsen herom gis foregrepet tvangskraft i medhold av Tl. §148. 4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom det beløp hvortil overrettssakfører Siebkes salær blir endelig ansatt.» Om samværsretten var det dissens i lagmannsretten, idet en dommer mente at mannen burde ha rett til å treffe barna i samsvar med hovedregelen i lov om barn i ekteskap §8 tredje ledd. Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. A har anket til Høyesterett over alle punkter i lagmannsrettens dom bortsett fra beslutningen om separasjon. Ved kjennelse avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 14. februar 1964 ble anken imidlertid nektet fremmet i medhold av tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1 for så vidt angår foreldremyndigheten og leiligheten. Høyesterett skal etter dette bare behandle anken for så vidt den gjelder farens krav på å ha samvær med barna og hans plikt til å betale underholdsbidrag til dem. Hva angår samværsretten gjør den ankende part gjeldende at lagmannsrettens flertall har bygget på sviktende forutsetninger med hensyn til hans personlige egenskaper og hans opptreden i konflikten om barna. De vanskeligheter som har vært, skyldes først og fremst morens ugrunnede motvilje mot å la ham få ha kontakt med barna. Lagmannsretten har heller ikke, hevdes det, tatt tilstrekkelig hensyn til den store betydning det har for barna at de får ha følelsesmessig kontakt med sin far. Videre gjøres gjeldende at situasjonen er blitt vesentlig forandret siden lagmannsrettens dom; ekteskapet er nå oppløst, følelsene på begge sider er falt mer til ro, og nå er det iallfall ikke lenger noen risiko for at barna skal bli mentalt skadelidende ved gjennomføringen av en samværsrett. - Når det gjelder underholdsbidraget hevder den ankende part at bidraget er satt for høyt når hensyn tas til hans ervervsmuligheter og reduserte arbeidsevne. Iallfall bør bidraget settes vesentlig ned for tidsrommet forut for Høyesteretts avgjørelse, da han i dette tidsrom for en stor del har vært sykmeldt og hatt vanskeligheter med å få arbeid som han var i stand til å utføre. Den ankende part, som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel, har nedlagt slik påstand: «1. A tilkjennes vanlig samværsrett med sine barn: B, født xx.xx.1954, og C, født xx.xx.1960, slik at han har rett til å ha dem hos seg 1 ettermiddag i uken, annen hver søndag samt annen hver jul, påske og pinse og 3 uker om sommeren. - 2. A's bidrag til barna fastsettes etter rettens skjønn. - 3. Fru A dømmes Side:1257 til å betale sakens omkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett, herunder omkostningene til det offentlige.» Fru A har tatt til gjenmæle og i alt vesentlig sluttet seg til de synspunkter som er kommet til uttrykk i lagmannsrettens - flertallets - dom. Det hevdes at samværsrett må anses utelukket som følge av farens unormale sinnstilstand og den opptreden han gjennom mange år har vist overfor hustru og barn. Denne opptreden må ses som utslag av en permanent svikt i hans psykiske stabilitet og ansvarsfølelse. Å la ham få samværsrett vil - nå som tidligere - være å ta en alt for stor risiko på barnas bekostning. Iallfall må dette gjelde så lenge guttene er så små som de nå er og ikke har motstandskraft overfor de opprivende virkninger en besøksordning vil få. - Hva angår bidragsplikten gjør fru A gjeldende at lagmannsrettens fastsettelse er rimelig - begge parters inntektsforhold tatt i betraktning - og at det ikke bør gjøres noen endring i den. Fru A, som har fått prosessfullmektig oppnevnt i medhold av tvistemålslovens §423, har nedlagt denne påstand: «1. Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes i den utstrekning den er påanket og tillatt fremmet. - 2. A dømmes til å betale sakens omkostninger også til det offentlige, også for Høyesterett.» Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett med avhør av partene og 9 vitner. Begge parter la under bevisopptaket frem skriftlige erklæringer som de bekreftet som sin rettslige forklaring. Enkelte av vitnene er nye for Høyesterett, det er også lagt frem noen nye dokumenter, men jeg kan ikke se at dette har brakt saken i noen vesentlig annen bevismessig stilling enn den hadde for de tidligere instanser. Under behandlingen for Høyesterett har dosent dr. Leo Eitinger og lege P. C. Kreyberg med begge parters tilslutning vært oppnevnt som sakkyndige til å uttale seg om henholdsvis partenes sinnstilstand og om hvorvidt det ut fra en barnepsykiatrisk vurdering kan antas å være heldig eller uheldig for barna at faren får samværsrett med dem. Innholdet av deres uttalelser kommer jeg senere tilbake til. Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. Bevisførselen for Høyesterett gir etter min mening støtte for at lagmannsrettens vurdering var riktig når retten kom til at faren ikke hadde den rette forståelse av hvordan han skulle omgås og behandle barna i den daværende situasjon, at barna burde skånes for de følger en samværsrett kunne ha for dem og at de, iallfall foreløpig, måtte være best tjent med å få være i ro hos moren. Jeg kan for så vidt slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse, selv om jeg må ta reservasjon angående betydningen av den erklæring fra barnas klasseforstander D, som lagmannsretten har sitert. D's uttalelser er betydelig modifisert i hennes vitneforklaring under bevisopptaket. Men dette får ingen betydning for det helhetsbillede bevisførselen gir av farens opptreden og hans emosjonelt ubalanserte innstilling overfor hustruen og barna. Dette billede styrkes også av de sakkyndiges Side:1258 erklæringer for Høyesterett, som jeg kommer tilbake til i en annen sammenheng. Det spørsmål som da melder seg, er om risikoen for at en besøksordning skal få opprivende virkning på barna må anses redusert som følge av utviklingen i den tid - vel 2 år - som er gått etter lagmannsrettens dom. I løpet av denne tid er partene blitt skilt, og mannen har - etter lengre tids sykdom og beskjeftigelsesvansker - fått et arbeid som ser ut til å bli permanent. Jeg er imidlertid blitt stående ved at situasjonen ikke tilsier noen annen vurdering enn den lagmannsretten kom frem til, og legger da vesentlig vekt på uttalelsene fra de sakkyndige for Høyesterett. Dosent dr. Eitinger konkluderer etter sin undersøkelse av A med at det ikke kan påvises symptomer som tyder på sinnssykdom, men at han ... frembyr en rekke betydelig avvikende personlighetstrekk. Noen av disse kan forklares ut fra hans spesielle situasjon, en hel rekke synes imidlertid karakter-fiksert og må antas å være uavhengige av både hodeskaden og hans nasjonalitet...» I premissene for konklusjonen uttales bl.a. at - selv om man ser bort fra A's nasjonalitet og den hjerneskade han har vært utsatt for - så «.. presenterer herr A seg som en avvikende personlighet i ganske betydelig grad. Han er til en nesten patologisk grad opptatt av den urett som han mener har vederfaret ham, kan på ingen måte akseptere den, gir inntrykk av å projisere alt som bli bebreidet ham på andre...» Videre heter det: «... Herr A's evne til å bedømme seg selv og realitetene i sin situasjon er ofte temmelig dårlig, og vil således kunne føre til situasjoner som vil være vanskelige å mestre. Dette gjelder ganske spesielt herr A's uttalte mangel på selvbeherskelse. Han er ikke bare av «lettbevegelig» temperament, men må uten tvil betegnes som utpreget psykolabil med tendens til ubeherskede følelsesmessige utbrudd som han bare ytterst sjelden kan kontrollere...» Lege P. C. Kreyberg har som tidligere nevnt uttalt seg om hvilke følger det kan få for barna om faren gis rett til samvær med dem. Hans uttalelse er gitt utelukkende på grunnlag av sakens dokumenter, idet han etter omstendighetene ikke har ansett det nødvendig å ha samtaler med foreldrene eller barna. Etter å ha pekt på at det i sin alminnelighet er en fordel for barn å ha følelsesmessig tilknytning til begge foreldre, uttaler dr. Kreyberg at en besøksordning vil kunne ha skadelige virkninger i tilfelle hvor den som har foreldremyndigheten bevisst eller ubevisst ikke kan akseptere barnas samvær med den annen part. Om den aktuelle sak heter det så i erklæringen bl.a.: «... I den foreliggende saken er det derfor all grunn til å anta at konflikten mellom ektefellene vil bestå også etter en eventuell endelig domsavsigelse. Det er intet i det foreliggende materiale som kan tolkes i retning av at partene i saken vil godta hverandre. Det er følgelig tilsvarende grunn til å anta at det for barna stadig vil bli krevet en skiftende lojalitet. Denne skiftende Side:1259 lojalitet vil bare kunne virke neurotiserende på barna. - Uansett utfallet av Høyesteretts vurdering vil barna leve i en lojalitetskonflikt, idet det er grunn til å tro at barna er knyttet til begge sine foreldre. Den skade som alt er skjedd vil ventelig bestå. Om man i denne sak skulle la faren få samværsrett, ville barna fortsatt leve i en vedvarende påtrengende og belastende situasjon der de kommer vedvarende i et neurotiserende forhold. Om utfallet blir samværsnektelse, vil som nevnt lojalitetskonflikten bestå, men i en noe mindre belastende form. Barna vil sikkert i forskjellige situasjoner savne sin far og ha små muligheter for å uttrykke dette savnet, men det stadige press vil bli noe minket. Hadde partene hatt muligheter for å overholde avtalen fra Østre Bærum herredsrett, ville den ordningen vært klart den mest ideelle. I dagens situasjon er det ikke rom for ideelle ordninger, og det blir valg mellom onder...» Dr. Kreybergs konklusjon lyder slik: «Etter å ha vurdert alt materiale i saken ut fra en barnepsykiatrisk synsvinkel med de betenkeligheter som fremgår av premissene, vil undertegnede anbefale at A ikke gis samværsrett med sine barn i ekteskap med fru A.» Dr. Kreybergs konklusjon bygger riktignok på forutsetninger om partenes innstilling overfor hverandre som etter den ankende parts oppfatning ikke stemmer med situasjonen i dag. For min del finner jeg det imidlertid etter bevisførselen realistisk å regne med at Kreybergs vurderinger på dette punkt er riktige. I så henseende finner jeg særlig grunn til å nevne at det under saksforberedelsen for Høyesterett ved formidling av partenes prosessfullmektiger ble tatt opp forhandlinger om å etablere en prøveordning med samværsrett for faren under tilsyn av en tredjemann. Ordningen strandet imidlertid på at A ikke ville medvirke til å imøtekomme morens ønske om at de to barna - som begge er italienske statsborgere - skulle strykes av farens pass og i stedet få egne pass som skulle deponeres hos moren. Bakgrunnen for at A tok dette - etter min mening urimelige - standpunkt er ikke klarlagt, men jeg finner det naturlig at forholdet sett i sammenheng med hans holdning overfor det tidligere inngåtte rettsforlik måtte styrke morens engstelse og uro overfor tanken på en samværsrett, og jeg antar at det nå ikke vil være lettere enn før å skape en slik ro og trygghet omkring en eventuell besøksordning som vil være nødvendig for at den ikke skal virke opprivende på barna. Jeg nevner også at det for Høyesterett er opplyst at faren nylig har søkt kontakt med B bak morens rygg og fått ham til å besøke seg noen ganger på arbeidsstedet. Selv om det ikke er opplyst noe om at besøkene har hatt skadevirkninger for gutten, mener jeg at også dette er et forhold som skaper tvil om hvorvidt faren er i stand til å vise den nødvendige lojalitet ved gjennomføringen av en besøksordning. Etter dette mener jeg at lagmannsrettens dom må stadfestes for så vidt den gjelder A's rett til samvær med barna. Men jeg tilføyer at farens holdning etter min mening må anses diktert Side:1260 av ekte kjærlighet til sine barn og et dypt følt ønske om å ha kontakt med dem. Mitt syn på muligheten for samværsrett i dag utelukker ikke at spørsmålet kan bli tatt opp til ny vurdering når følelsene har fått roe seg i enda noen tid. Etter hvert som guttene vokser til må også deres eget ønske få en stadig større betydning ved avgjørelsen av om de skal ha kontakt med sin far. Når det gjelder utstrekningen av farens bidragsplikt overfor barna, er jeg etter en sammenligning mellom farens og morens økonomiske situasjon kommet til at det er plass for en viss reduksjon i det beløp - kr. 600 pr. måned - som lagmannsretten har fastsatt. Fru A er i fast stilling som arkitekt med adgang til ekstra inntekt ved privat praksis. Selv om hun i mange år fremover vil være avhengig av kostbar hjelp i hjemmet, mener jeg at hennes ervervsmuligheter må anses vesentlig bedre enn A's og at hun vil kunne sørge godt for barna selv med et redusert tilskudd fra ham. Det er opplyst at han er invalidisert med 10-20 % etter bilulykken i 1962, og man kan ikke basere seg på at han med sin mangelfulle utdannelse vil kunne oppnå vesentlig bedre lønnet arbeid enn det han nå har som fast avløser for kelnere på restaurant Y. Hans inntekter der er opplyst å ha ligget på ca. kr. 1.500 pr. måned. Jeg antar at bidraget for fremtiden bør settes til kr. 250 pr. måned for hvert av barna. Bidraget står ubetalt fra og med oktober 1962. Dette har sammenheng med at A i en vesentlig del av denne tiden har vært sykmeldt og senere hatt vanskeligheter med å finne arbeid som han kunne klare. Jeg antar at bidraget med virkning for den tid som er gått bør settes til kr. 150 pr. måned for hvert av barna, dvs. halvparten av det beløp som ble fastsatt av lagmannsretten. Saksomkostninger bør etter min mening ikke tilkjennes hverken for lagmannsretten eller Høyesterett på grunn av de særlige omstendigheter som foreligger i saken. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår spørsmålet om samværsrett. 2. I underholdsbidrag til sine barn B og C betaler A til fru A 300 - tre hundre - kroner pr. måned fra 1. oktober 1962 til 1. desember 1965. - Fremtidig bidrag fastsettes til 500 - fem hundre - kroner pr. måned fra 1. desember 1965 og erlegges forskuddsvis med 250 - to hundre og femti - kroner den 1. og 15. i hver måned. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for lagmannsretten eller Høyesterett. Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Roll-Matthiesen, Helgesen og Thrap: Likeså. Side:1261 Av herredsrettens dom (sorenskriver Alf Hærem): Fru A, f. xx.xx.1927, og A, f. xx.xx.1921, inngikk ekteskap den 14. september 1953. Mannen var og er fremdeles italiensk statsborger. Det er 2 barn i ekteskapet, B f. 15/3 1954, og C f. 8/10 1960. - - - I forbindelse med det samtykke til separasjon som A har meddelt, har partene under hovedforhandlingen til ordning av de spørsmål som ellers har reist seg i anledning av separasjonen, inngått sålydende forlik: «1. Vi er enige i at våre to barn, B og C, skal bli hos moren og at hun skal ha foreldremyndigheten over barna. I sammenheng hermed er vi enige i at hustruen overtar den felles leilighet i - - - 2. Vi er enige i at faren skal ha slik besøksrett som er vanlig i Norge, nemlig 1 ettermiddag i uken og annenhver søndag eller såvidt mulig tilsvarende ordning de søndager hvor mannen er opptatt i sitt yrke. Videre skal faren kunne ha barna i den tid som er vanlig i påske-, sommer- og juleferier. De nærmere detaljer blir å fastsette av våre prosessfullmektiger i samråd med barnas faste lege dr. Agnar Jørgensen. I forbindelse med denne samværsrett bekrefter vi vårt tilsagn i rettsmøtet den 18. oktober om gjensidig lojalitet overfor barna. Vi gjentar som et høytidelig løfte at vi såvel under samvær med barna som på annen måte overfor dem plikter å holde konfliktforholdet mellom foreldrene utenfor, og at vi i det hele holder barna utenfor alle de vanskeligheter og problemer som tvisten har ført med seg. Vi er videre enige i at vi skal ha adgang til å ta spørsmålet om besøksretten opp til ny avgjørelse ved retten (eller fylkesmannen hvis begge er enige) såfremt noen av oss, når en tid er gått, skulle finne det ønskelig. 3. Vi er enige i at mannen skal betale bidrag til barna. Bidraget fastsettes av retten og blir å innbetale til hustruens prosessfullmektig som vil anvende bidraget til barnas forsvarlige pleie og utdannelse. 4. Vi er enige i at spørsmålet om boets deling utstår. Mannen tar med sine personlige gjenstander samt det som fra hjemmet kan unnværes til eventuell møblering av det som han akter å leie. Detaljene i dette spørsmål ordnes om nødvendig av prosessfullmektigene.» - - - Retten vil etter det som således foreligger for den, uten videre ha å gi dom på separasjon etter ekteskapslovens §41. For øvrig vil den ha å fastsette bidraget til barna. Med hensyn til partenes inntektsforhold bemerkes i denne forbindelse at A har oppgitt sin inntekt til kr. 24.000,- årlig, mens fru A for tiden anslår sin inntekt til kr. 18.000,- pr. år. Hun regner imidlertid med at hennes inntekt innen ikke lenge vil stige vesentlig. Som en særlig utgift vedkommende barna har hun oppgitt kr. 650,- pr. måned til barnepleierske + delvis kost. Husleien er kr. 237,- pr. måned. Retten ansetter etter dette bidraget til barna til kr. 600,- pr. måned under ett. Bidraget vil for øvrig kunne opptas til revisjon når den ventede stigning i fru A's inntekter foreligger. - - - Side:1262 Av lagmannsrettens dom (lagdommer Otter Boberg, hjelpedommer Dagny Stousland Møller og tilkalt dommer, sorenskriver Finn Palmstrøm): - - - Lagmannsretten vil først behandle spørsmålet om det forlik A inngikk i herredsretten 5/11 1962 er ugyldig som overenskomst. - - - Lagmannsretten finner å burde legge avgjørende vekt på de uttalelser som er gitt av dr. Hald, dr. Duckert og dr. Jørgensen om A's sinnstilstand etter bilulykken. Retten finner på grunnlag herav at det ikke kan antas at det har vært noen sådan nedsatt bevissthet hos A da forliket ble inngått at han ikke hadde full oversikt over hva han innlot seg på og at han ikke kunne inngå noen rettslig bindende overenskomst. Retten legger i denne forbindelse også vekt på at A i denne tid var assistert av sakfører, nemlig overrettssakfører Roar Fløttre. Det fremgår av Fløttres vitneforklaring for lagmannsretten at han hadde hatt en rekke konferanser med A og at han også hadde vært i hjemmet. Det vises også til A's protokollerte og undertegnede forklaring i rettsmøtet 18/10 1963 og til det protokollerte under hovedforhandlingen 5/11 1963. Etter dette må det være på det rene at overenskomsten var meget nøye forberedt og overveiet før den ble inngått, og det er ikke fremkommet noe fra dem som i denne periode hadde med A å gjøre, som tyder på at han ikke var klar over hva han innlot seg på. Etter dette må A ansees bundet av overenskomsten og sitt samtykke i separasjon etter ekteskapslovens §41. Prosessuelt skulle det da for lagmannsretten kun gjenstå å behandle bidragsspørsmålet, som det ble anket over i den første ankeerklæring. Spørsmålet om samværsretten skulle hjemvises til behandling av herredsretten. Begge parter har imidlertid - under henvisning til Tl. §388 - anmodet lagmannsretten om også å ta de spørsmål under behandling som ellers skulle vært hjemvist til herredsretten. Etter dette tar lagmannsretten også spørsmålet om samværsretten under behandling. Hva bidragsspørsmålet angår sees herredsretten å ha bygget på at A har oppgitt sin inntekt til kr. 24.000,- årlig, og fru A kr. 18.000,-, en inntekt som hun regnet med ville stige vesentlig fremover. Situasjonen er for begges vedkommende endret siden herredsrettens dom. - - - På grunnlag av de noe sparsomme opplysninger om partenes inntektsforhold siden herredsrettens dom og den usikkerhet som gjør seg gjeldende for begges vedkommende for tiden fremover, er lagmannsretten med hensyn til bidragets størrelse kommet til samme resultat som herredsretten, kr. 600,- pr. måned til begge barn under ett, å betale med kr. 300,- den 1. og 15. i hver måned. Under hensyntagen til det beløp A har tjent i 1963, det han har fått utbetalt av trygdekassen og det erstatningskrav han har etter bilulykken gjøres bidraget gjeldende fra 1/10 1962, idet det er enighet mellom partene om at A for september måned 1962 har betalt kr. 600,-. Hva samværsretten angår bemerker lagmannsrettens flertall, lagdommer Boberg og sorenskriver Palmstrøm: Det ansees for å være på det rene at de sammenstøt og opprivende scener som har vært i hjemmet, særlig etter at separasjonsbegjæringen Side:1263 ble uttatt, har vært meget uheldig for barna. Familiens lege, dr. Jørgensen, skriver i en attest av 10/10 1962: «B, f. xx.xx.1954, adresse - - -, som jeg har kjent fra mai 56, og hatt til behandling for forskjellige mindre og forbigående plager i denne tiden, har etterhånden utviklet endel nervøse symptomer. For å unngå forverrelse eller annen utvikling i uheldig retning av disse symptomene, bør gutten helst unngå konfliktsituasjoner i den utstrekning dette er mulig. En slik konfliktsituasjon foreligger for tiden i hjemmet ifølge opplysninger såvel fra guttens mor som fra hans far. Det må derfor ut fra medisinsk synspunkt etter mitt skjønn anses riktig og nødvendig å få gutten anbragt utenfor hjemmet under trygge forhold inntil konfliktsituasjonen i hjemmet er løst på den ene eller andre måten. Guttens 2 år gamle bror befinner seg i en alder hvor de nevnte konflikter også kan sette varige spor, hvorfor det samme syn må legges til grunn for en anbefaling om midlertidig anbringelse også av ham utenfor hjemmet og konfliktenes rekkevidde.» A reiste til Italia den 19/11 1962 og kom tilbake til Norge 19/2 1963. Han hadde i mellomtiden, som foran nevnt, påanket herredsrettens dom og forliket. Den 22/1 1963 tilskrev overrettssakfører Siebke dr. Jørgensen for å få dennes uttalelse, slik som saken da sto. Jørgensen skriver i brev til Siebke av 26/1 1963: «Som svar på Deres brev av 22. ds. med diverse bilag fra rettsforhandlingene mellom ektefellene A, og etterfølgende korrespondanse mellom partene, vil jeg anføre følgende som min mening om situasjonen: Juridisk har jeg ingen forutsetninger for å uttale meg i det hele tatt. Medisinsk kan jeg uttale meg bare så langt det dreier seg om barna. Herav følger at det eneste i saken som kan være av betydning å uttale seg om for meg som barnas lege gjennom flere år, er barnas forhold i konflikten. For det første må barna, B og C, spares for flere psykiske påkjenninger provosert av konflikten mellom foreldrene. I praksis kan dette neppe gjennomføres på annen måte enn at besøksretten foreløbig utsettes til saken eventuelt blir tatt opp til ny vurdering og dom etter den omtalte anken. For det annet: Hvis Deres beskrivelse av A (i tilsvar til Eidsivating lagmannsrett av 10. ds.) er riktig, er det åpenbart uheldig for barna at han skal ha besøksrett i det hele tatt. Dette spørsmålet kan vel neppe avgjøres uten sakkyndighetserklæring om A's psykiske tilstand og prognose før saken bringes for retten igjen. Etter mitt skjønn er dette et vesentlig punkt i saken. - - -» Etter hjemkomsten fra Italia henvendte A seg ikke til fru A, hennes sakfører, eller dr. Jørgensen for å få istandbrakt en ordnet besøksrett mens saken pågikk. Han oppsøkte derimot sønnen B på skolen den 25/2 1963 og søkte å få ham med til byen uten morens vitende. Det vises her til fru A's dagbokopptegnelser om det som skjedde den dag og tiden fremover. Dagbokopptegnelsenes riktighet er bekreftet av barnepleiersken, som i sin vitneforklaring opplyste at hun hadde fått disse opplest etter hvert som de ble notert. På grunnlag av fru A's og barnepleierskens forklaringer, som har virket troverdige, finner flertallet at det stort sett har foregått slik som nevnt i dagbokopptegnelsene. Side:1264 Av opplysningene i saken fremgår at prosessfullmektigene i denne tid søkte å komme frem til en ordnet samværsrett for faren, men det lyktes ikke. Etter begjæring av fru A's prosessfullmektig ble det av lagmannsretten avsagt kjennelse 8/3 1963 med sådan slutning: «Fru A gis foreldremyndigheten over de to barn, B og C og tilkjennes bruksretten til leiligheten. Besøksrett nektes. Forføyningen varer inntil saken har fått sin endelige avgjørelse.» Denne kjennelse ble påkjært av A's prosessfullmektig, og Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa kjennelse 5/4 1963 med sådan slutning: «Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt angår besøksrett, og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.» Da man regnet med at saken ville komme hurtig opp for lagmannsretten, ble det ingen ytterligere behandling av samværsretten før ankeforhandlingen. Barnepleiersken har som vitne forklart at begge barna nå er redde for sin far på grunn av episodene i hjemmet og den måte faren har behandlet dem på. B's klasseforstander har i brev av 25/9-63 til den av barnevernsnemnda oppnevnte tilsynsfører anført: «Som B's klasseforstander i småskolen, er jeg av sosialkuratoren ved skolepsykologens kontor, blitt bedt om å gjøre rede for mitt inntrykk av B og forholdet til hans far, slik jeg har forstått det på skolen. B er en innesluttet gutt, og han har aldri fortalt meg noe om de vanskelige forholdene hjemme. Men siden foreldrene ble separert, har hans far flere ganger oppsøkt gutten på skolen i friminuttene og før og etter skoletid. Fra lærerhold har det vært reagert på disse møtene mellom far og sønn. Det virket som om B ville forsøke å unngå sin far, men denne har presset gutten opp i et hjørne og nærmest tviholdt på ham. Med alle kameratene rundt, virket disse episodene pinlige og nærmest opprivende på gutten, og så ut til å være så absolutt mot guttens vilje. B var ofte oppfarende og lett sårbar blant kameratene. Under farens opphold på sykehuset og i utlandet, syntes jeg å merke mere ro og trivsel hos B. Han viste mere interesse på skolen, og virket mere glad. Jeg vil også tilføye at faren flere ganger har ringt til skolens kontor for å snakke med B. Faren har også sendt sin sønn rekommandert brev over skolens adresse. Mitt inntrykk er at faren lite forstår av et barnesinn, og at han øver et urimelig press på sin sønn ved å tvinge seg inn på gutten mot dennes vilje.» Flertallet finner på grunnlag av de foreliggende uttalelser fra familiens lege, barnepleiersken og klasseforstanderen at barna nå må være best tjent med å få være i ro hos moren, i hvert fall foreløpig. Faren synes ikke å ha den rette forståelse av hvorledes han skal behandle og omgåes barna i den nåværende situasjon. Det er muligens hans gemytt og hans mentalt ubalanserte sinn, som også ga seg tydelig utslag under ankeforhandlingen, som er en medvirkende årsak hertil. Dette kan man naturligvis ikke bebreide ham, men da det er barnas tarv det gjelder og disse - etter legens uttalelser - allerede er preget på en uheldig måte av de meget opprivende scener i hjemmet, bør de - etter flertallets mening - skånes for de følger en samværsrett for faren under de nåværende forhold kan ha for dem. En sådan samværsrett bør utstå Side:1265 inntil det er falt mere ro over sinnene både i hjemmet og hos faren og forholdene er blitt mere stabile etter de forandringer som separasjonen har medført. Det ville - etter flertallets mening - også være ønskelig med en sakkyndig uttalelse om en samværsrett for faren i dette tilfelle overhodet vil være til gagn for barna, før den eventuelt settes i verk. Etter dette vil fru A's påstand om nektelse av samværsrett for faren bli tatt til følge. Hun har også påstått at denne bestemmelse gis foregrepet tvangskraft. Da flertallet finner at farens samvær med barna for tiden kan virke uheldig for disse, vil også påstanden herom bli tatt til følge. Flertallet finner at det prosessuelt ikke er noe til hinder for å gi bestemmelse herom foregrepet tvangskraft i henhold til Tl. §148, og at det således ikke antas nødvendig å treffe denne bestemmelse i form av kjennelse om midlertidig forføyning. Spørsmålet om sikkerhetsstillelse, jfr. Tl. §148, er ikke aktuelt i dette tilfelle, hvor det ikke kan bli tale om økonomisk tap. Hjelpedommer Dagny Stousland Møller er kommet til et annet resultat når det gjelder samværsretten, idet hun mener at faren må ha rett til å treffe barna etter hovedregelen i lov av 21/12 1956 nr. 9 §8, tredje ledd. Vel er det så at faren avviker fra norsk adferdsmønster, men det er ikke godtgjort at han avviker fra italiensk. Han og barna er italienske. - Etter morens partsforklaring for lagmannsretten likner i all fall det eldste barnet faren i gemytt, gutten er såbar, hisser seg opp og har lett for å gråte. Det ligger da nær å anta at far og sønn intuitivt vil kunne forstå hinannens reaksjoner. Gutten er dessuten i den alder at han har behov for en far, og den minste blir snart så stor. - Barna bør ha rett til kontakt med faren og gjennom ham med sitt fedreland og sin fedrene slekt, som har vist seg generøs. Å avskjære barna fra kontakt med faren slik at de blir fremmede for hinannen, vil være å stille dem svært vanskelig om moren skulle falle bort eller på annen måte bli forhindret fra å ha omsorg for dem. Visstnok har mannens opptreden vært klanderverdig under rettssaken for så vidt som han ikke har villet finne seg i å leve adskilt fra hustru og barn, men til stadighet har forsøkt å sette seg i forbindelse med dem og på måter som har ført til opprivende scener. Men det er grunn til å anta i denne som andre ekteskapssaker at mannen når separasjonen er endelig i orden, vil akseptere den faktiske situasjon. Det kan også med en viss føye hevdes at mannen, når han ikke fikk utøve en normal, regulert samværsrett med sine barn som han utvilsomt omfatter med sydlandsk kjærlighet, kjente seg henvist til å finne andre utveier til samvær med barna, utveier som ikke var bra for barna. En regulær, regulert samværsrett som skissert i forliket i herredsretten mellom partene, skulle ikke kunne bli til skade for barna, dersom begge foreldre lojalt ville gå inn for gjennomføring av samværsretten. I barnas interesse burde begge foreldre kunne beherske sin uvilje mot den annen likeoverfor barna, så disse ikke ble trukket inn i striden mellom foreldrene. Selv om det nå er opplyst at barna er redd for faren og ikke har lyst til å treffe ham, viser begynnelsen av den dagbok som moren har fremlagt, at eldstegutten ønsket å gå til sin far, men fikk ikke lov av sin mor. - Det kan i denne forbindelse være grunn til å vise til Side:1266 uttalelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 19/10 1960, inntatt i Rt. samme år side 1216, «- - - den av foreldrene som har barnet hos seg, har en positiv plikt til lojalt å medvirke til at besøksretten kan gjennomføres, herunder også til så langt det lar seg gjøre å påvirke barna til ikke å sette seg imot.» Barnas faste lege dr. Agnar Jørgensen, som av partene i herredsretten var valgt til oppmann når det gjaldt utøvelse av farens samværsrett med barna, har for lagmannsretten erklært seg fremdeles villig til å utøve dette verv. Det skulle derfor være grunn til å anta at man skulle kunne finne fram til en ordning av samværsretten uten «uheppe» for barna. - Eventuelt ville vel også barnevernsnemnda kunne bidra til å finne den beste løsning til praktisk utøvelse av samværsretten. Men fram for alt må partene vise den gjensidige lojalitet og hensynsfullhet som er forutsetningen for at samværsretten kan gjennomføres på en måte som ikke medfører skadevirkning for barna, jfr. Høyesterettsdom av 22*6 1963, l.nr. 69 B, [[Rt-1963-736]]. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
