Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Hiorthøy: I sak om separasjon m.v. mellom A og fru A avsa Oslo byrett 18. desember 1964 dom med domsslutning: «1. A og fru A separeres. 2. A tilkjennes foreldremyndigheten til fellesbarna B, født xx.xx.1950, C, født xx.xx.1951, og D, født xx.xx.1953. 3. A tilkjennes leieretten til leiligheten i - - - 17 A under forutsetning av at han senest 31/12 1966 flytter inn med et eller flere av fellesbarna. Såfremt han ikke har flyttet inn til denne tid skal fru A ha leieretten. Hun skal videre ha rett til å bo der til A skal flytte inn. 4. A dømmes til å betale fru A et månedlig støttebidrag på kr. 300,- - trehundre - kroner fra og med januar 1965. 5. Saksomkostninger ilegges ikke.» Fru A påanket byrettens dom til lagmannsrett for så vidt angår pkt. 2 og 3 i domsslutningen, - avgjørelsen angående foreldremyndighet til de tre fellesbarn og om leierett til leiligheten i Side:736 - - - 17 A. Det ble for lagmannsretten videre nedlagt påstand om underholdsbidrag til hustruen og barna. Ved Eidsivating lagmannsretts dom 25. juni 1965 ble byrettens dom stadfestet. Saksomkostninger ble heller ikke tilkjent for lagmannsretten. Fru A, som av Justisdepartementet har fått fritagelse for rettsgebyrer, har etter meddelt oppreisning påanket lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt slik påstand: «1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna B, f. xx.xx.1950, C. f. xx.xx.1951, og D f. xx.xx.1953. 2. Fru A tilkjennes leieretten til leiligheten i - - - 17 a, X. 3. A dømmes til å betale til fru A et etter rettens skjønn fastsatt bidrag til hustruens underhold og til alle tre fellesbarnas oppfostring. 4. A dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett, herunder det offentlige for gebyr.» A har tatt til gjenmæle i ankesaken og har for Høyesterett nedlagt denne påstand: «Oslo byretts dom av 18/12 1964 stadfestes så langt den er påanket. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 12. januar 1966 med avhør av fem vitner samt den ankende part, fru A. Det er fremlagt en del nytt skriftlig bevismateriale, deriblant utskrift av Oslo husleieretts dom av 15. november 1965 som kjenner gyldig oppsigelse av den ankende part fra leiligheten i - - - 17 A. Det er opplyst at husleierettens dom er påanket, men at ankesaken er stilt i bero i påvente av utfallet av den foreliggende sak. Man kan visstnok regne med at hustruen, hvis hun blir tilkjent leiligheten, selv om husleiesaken tapes vil få anledning til å benytte leiligheten som bytteobjekt, og at mannen på sin side, hvis det blir han som får leiligheten, vil kunne flytte inn uansett hvordan det går med husleiesaken. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten og lagmannsretten for så vidt angår de avgjørelser som omfattes av anken; partene har i hovedsaken gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg de samme bevis som tidligere. Jeg har funnet saken tvilsom og vanskelig, men er blitt stående ved at det, slik som forholdene ligger an, ikke er mulig å finne frem til noen mer tilfredsstillende løsning enn den som byretten med tilslutning av lagmannsretten har gitt anvisning på. Jeg kan for så vidt i vesentlig utstrekning innskrenke meg til å vise til de tidligere retters begrunnelse. Når det gjelder spørsmålet om foreldremyndighet til de tre fellesbarn, må jeg etter det opplyste på samme måte som de tidligere retter legge til grunn at hustruen er lite skikket til å ha omsorgen for barna. Det har vist seg at hun ikke makter oppgaven, idet barnevernsnemnda har vært nødt til å ta seg av dem Side:737 på grunn av forholdene i hjemmet. De to yngste er av nemnda anbrakt hos fosterforeldre, og når den eldste, en 16 års pike, f. t. bor hjemme hos moren, er det ikke fordi det er noen gunstig ordning, men fordi man ikke har kunnet rå med henne. Barnevernsnemnda har i brev til Høyesterett av 29. mars 1966 enstemmig fastholdt sin tidligere uttalelse om morens manglende skikkethet. På den annen side må det erkjennes at det foreligger mange usikkerhetsmomenter med hensyn til farens mulighet for å skape et hjem og en ordnet tilværelse for barna. Hans langvarige fravær i U.S.A. har antakelig gjort ham nokså fremmed for dem, og når han kommer hjem kan det vise seg vanskelig for ham å tilpasse seg livs- og arbeidsforholdene i Norge. Men han får fra alle sider de beste skussmål, han har visst å skaffe seg gode inntekter og han har praktisk talt hele tiden i fullt mål oppfylt sine økonomiske forpliktelser overfor hustru og barn. Det fremgår av dette og av det som ellers er kommet frem under saken, at han føler seg knyttet til barna og gjerne vil gjøre sitt beste for dem. De to yngste har siste år besøkt ham i U.S.A. og har således fått anledning til å lære ham nærmere å kjenne. Forholdet til datteren må unektelig påregnes å kunne skape særlige vanskeligheter, men her er det av betydning, og det legger jeg spesiell vekt på, at faren i motsetning til moren synes å ha evne og vilje til å samarbeide med barnevernsnemnda. Byretten og lagmannsretten har vært av den oppfatning at når foreldremyndigheten over barna tilkjennes faren, må han også få disposisjonsretten over leiligheten i - - - 17 A. Ellers vil det bli meget vanskelig, ja sannsynligvis umulig for ham innen rimelig tid å skape et hjem for familien. Jeg er enig i dette og bemerker at hans fremtidsplaner er knyttet til X hvor han tidligere har hatt arbeid og i tilfelle kan få beskjeftigelse hos samme arbeidsgiver. Under henvisning til at leiligheten - en vanlig OBOS-leilighet - ifølge ektepakt av 25. januar 1961 hører til hustruens særeie, er det fra hennes side anført at det ikke er hjemmel i ekteskapslovens §54 annet ledd for å overføre bruksretten til den annen ektefelle. Det er videre fremholdt at det under enhver omstendighet må være en forutsetning at leiligheten har tjent som felles bolig, hvilket her ikke antas å ha vært tilfelle. Og i tilknytning til byrettens uttalelser i samme retning understreker den ankende part urimeligheten av at hustruen i tilfelle skal måtte forlate en leilighet som tilhører henne som særeie og hvor hun hele tiden har bodd. Jeg antar som lagmannsretten at det er rettslig adgang til å tilkjenne mannen leieretten og viser til det som er anført av rettens formann i dom i [[Rt-1965-1247]] (1251), jfr. også uttalelse av 1. voterende i Rt. s. å. 534. Leiligheten er dessuten i dette tilfelle i alt vesentlig anskaffet for mannens pengemidler, den er satt på hustruens særeie p.gr.a. forbigående kreditorpågang, og forholdet skiller seg etter sin art i virkeligheten ikke meget fra et ordinært husleieforhold. I hvert fall under omstendigheter som disse antar Side:738 jeg at bestemmelsen i ekteskapslovens §54 annet ledds siste p. må kunne gis anvendelse. At mannen på grunn av sitt yrke som sjømann bare i kortere perioder har bodd i leiligheten sammen med hustruen og barna, kan ikke være noen hindring når den faktisk har vært familiens leilighet. Rimelighetsbetraktninger i forhold til hustruen kan ikke slå igjennom til fortrengsel for hensynet til barna, og svekkes i det hele tatt ved det som er opplyst om at hun ikke ønsker å bli boende på - - -, men i tilfelle vil utnytte leiligheten som bytteobjekt. Avgjørelsen angående det støttebidrag på kr. 300 som er tilkjent hustruen, er ikke angrepet av noen av partene. Det har vært oppfattet som en foreløpig ordning der i tilfelle vil kunne tas opp til revisjon hvis forholdene senere gjør det rimelig, jfr. ekteskapslovens §56 sjette ledd. Jeg kommer etter dette til det resultat at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste. Lagmannsrettens dom, som etter ordlyden omfatter byrettsdommen i sin helhet, oppfatter jeg derhen at den stadfester avgjørelsene under pkt. 2, 3 og 5 i nevnte dom. Når det gjelder pkt. 1 og 4 anses byrettsdommen som endelig. Bestemmelsen under pkt. 3 er ikke å oppfatte bokstavelig slik at A taper sin rett hvis han ikke «senest 31/12 1966 flytter inn med et eller flere av fellesbarna». Det må være tilstrekkelig at han selv har flyttet inn til denne frist og fra da av er rede til å ta imot ett eller flere av barna når det etter samråd med barnevernsnemnda antas best for dem at de kommer hjem. Etter omstendighetene i saken antar jeg at omkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Leivestad, Bendiksby og Thrap: Likeså. Av byrettens dom (dommer Petter Koren): A, født xx.xx.1913 og fru A, født xx.xx.1918, ble gift 13/9 1947. I ekteskapet er tre barn: B, født xx.xx.1950, C, født xx.xx.1951 og D, født xx.xx.1953. - - - Saksøkeren er sjømann. Han er amerikansk statsborger siden 1958 og bosatt i U.S.A. Inntil 1951 var han bygningsarbeider og bodde på Y og i Z. I 1951 dro han ut og har siden vært vesentlig forhyret på amerikanske skip. Han reiste ut på emigrantvisum og tanken var at familien skulle komme etter. Han overlot til saksøkte å avgjøre det, men hun avslo to ganger, en gang etter at de hadde fått visum. Han ga da opp og overlot til henne å avgjøre og eventuelt søke om visum, men hun har aldri tatt noe initiativ til å komme etter. Side:739 Han var i Norge i 1952-53, i 1959-60 da han i februar reiste tilbake til U.S.A. Han har hele tiden sørget for familiens underhold. Han bestemte seg etter hvert for at han ville ha ekteskapet oppløst og skrev 31/5 1964 til saksøkte at han ville skilles. 8/9 1964 kom han igjen til Norge og reiste straks sak. Saksøkte har siden 1958 bodd i en leilighet i - - - 17 A i X med barna. Leiligheten er hennes særeie. Hun har hatt arbeide som vaskehjelp, men er for tiden uten arbeide. Hun fikk etter hvert vanskeligheter med barna som også hadde vanskeligheter på skolen. I 1962 henvendte hun seg til Barnevernsnemnda og ba om hjelp. B ble 21/12 1962 satt under tilsyn av Barnevernsnemnda. I mars 1964 ble B og C anbragt i fosterhjem og 9/4 ble også D anbragt i samme fosterhjem. Guttene er der fortsatt, men B nektet etter et besøk i hjemmet 1/5 1964 å reise tilbake til fosterhjemmet og er fortsatt hos moren uten å ta seg til noe. Hun er et problem for moren og Barnevernsnemnda, som gjerne vil ha henne inn på behandlingshjem gjennom Statens senter for ungdomspsykiatri. Dette har strandet på motstand fra B's side. Av rapporten til Barnevernsnemnda fremgår at moren har manglet både evne og vilje til samarbeide med skole, fosterhjem og barnevernsnemnd, at hjemmet har vært ubeskrivelig rotete og vanstelt med helt kaotiske forhold. Barnevernsnemnda har avgitt slik uttalelse: «I verserende separasjonssak krever begge foreldrene foreldremyndigheten over barna og Oslo byrett ber om barnevernsnemndas uttalelse. Etter å ha gått igjennom sakens dokumenter og etter forhandlinger i møtet, er nemnda enstemmig av den oppfatning at moren må betegnes som lite skikket til å ha omsorgen for barna. Farens skikkethet er det vanskelig for nemnda å ha noen formening om idet han er bosatt i U.S.A. Det kan dog anføres at han gjennom mange år iallfall økonomisk har vist omsorg for sin familie. Nemnda samtykker i at reiseinspektør Elsa Thetings rapport av 10/11-64 oversendes til bruk i retten.» Om B er det opplyst at det nå er søkt om visum for henne for at hun kan reise til saksøktes søster i U.S.A. som er villig til å ta imot henne. - - - Retten finner at betingelsene for separasjon etter ekteskapslovens §42 annet ledd er til stede. Retten vil videre bemerke at den etter det inntrykk den fikk av saksøkte i retten, fikk bestyrket det som Barnevernsnemnda gir uttrykk for, nemlig at hun må betegnes som lite skikket til å ha foreldremyndigheten over barna. På den andre siden må det bemerkes at farens praktiske muligheter for effektivt å gjøre en foreldremyndighet gjeldende er liten, og mulighet for personlig omsorg er i øyeblikket ikke til stede. Det vil i alle tilfelle bli Barnevernsnemnda som må ta hånd om barna. Med den holdning moren inntar vil Barnevernsnemndas arbeid bli vanskeliggjort hvis moren skal være barnas verge, og det er nødvendig av hensyn til barna at nemndas arbeide med dem ikke hemmes. Selv om saksøkeren er i U.S.A. regner retten med at samarbeidet med ham vil Side:740 gå lettere, og retten peker videre på som den mest praktiske løsning at det etter §16 i lov om vergemål for umyndige oppnevnes hjelpeverge inntil faren kommer hjem og selv kan overta det fulle ansvar som verge, eller barna reiser til ham i U.S.A. Når retten gir faren foreldremyndigheten til tross for at det ikke foreligger konkrete planer for barnas fremtid, regner retten med at faren kan og vil finne en ordning som under alle omstendigheter vil gi dem bedre forhold enn de kan få under morens omsorg, enten det blir ved at de reiser til U.S.A. eller han kommer hjem til Norge. Hvis B reiser til U.S.A. vil det være naturlig at faren har foreldremyndigheten over henne. Det bemerkes at saksøkeren gjorde et fordelaktig inntrykk i retten og at antydninger om at han skulle misbruke alkohol ikke er prøvet bevist. Retten er noe i tvil, fordi barna og faren nesten ikke kjenner hverandre og fordi de følelsesmessig er knyttet til moren tross hennes skrøpeligheter. Men retten finner at en samlet vurdering av hva som i det lange løp vil være til beste for barna må føre til at faren får foreldremyndigheten. Når det gjelder leiligheten har saksøkeren gjort gjeldende at han må ha den så han kan få mulighet for å etablere et hjem sammen med barna. Det er ikke hans mening å fordrive hustruen fra leiligheten før han eventuelt selv må inn i den med barna. Retten finner at spørsmålet byr på adskillig tvil. Det vil virke åpenbart urimelig om saksøkte som har bodd i leiligheten den hele tid, og eier den som særeie, skal tvinges til å forlate den. På den andre siden vil saksøkerens muligheter for å skape et hjem for barna i Norge bli temmelig illusoriske hvis han ikke får leilighet, og det må man regne med blir meget vanskelig hvis han ikke får disponere leiligheten på - - -. Når retten har funnet at han skal ha foreldremyndigheten kan den ikke slå bena under dette ved å gjøre det praktisk nær sagt umulig for ham å overta omsorgen for dem, og han må derfor få overta retten til leiligheten. Denne rett kan imidlertid ikke være ubetinget. Den må være avhengig av at han innen en viss tid faktisk overtar den og etablerer et hjem for seg og barna. Det må settes en frist som passende kan settes til 2 år. I tiden til han overtar må hans kone få bo der, men hun vil ikke kunne disponere den til bortleie eller salg. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Haugen og Sigurd Fougner Hagen og dommer Knut J. Hougen): - - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige byrettens begrunnelse. Etter de opplysninger som er gitt av barnevernsnemnda og det som er kommet frem ved bevisførselen ellers antar lagmannsretten at fru A må være så lite skikket til å ta seg av barna at den løsning som byretten er kommet til vil være den som tjener barnas interesser best. For tiden er det små praktiske muligheter for faren til å ta seg direkte av barna, men så sant han mener det alvorlig med sine anstrengelser for å få foreldremyndigheten, vil ordningen gi barna en mulighet for å komme i Side:741 ordnede forhold med en av foreldrene igjen. Lagmannsretten finner som byretten, at det må være det riktige overfor barna å ta vare på denne mulighet. For guttene er ikke situasjonen så vanskelig idag, fordi de er plasert i et godt fosterhjem, men moren kan ikke under noen omstendigheter gjøre mere for dem enn det hun kan med den besøks- og samværsrett som hun har i behold også når mannen får foreldremyndigheten. Med datteren B er det større problemer. Hun er nå noe over 15 år gammel og fører en tilværelse som må antas å innebære store faremomenter m. h.t. hennes utvikling videre. Hun sluttet skolen i 1964 og har i ett år i det vesentlige gått hjemme uten å ta seg til noe fornuftig. I reiseinspektør Thetings rapport 10/4-1964 til barnevernsnemnda er det uttalt bl.a. at «hun er foreløpig utilgjengelig for den hjelp barnevernsnemnda kan gi henne». Det kan etter det som fremgår av rapporten og etter bevisførselen for øvrig ikke antas at moren er noen god støtte for henne. På avstand kan neppe heller faren gjøre meget for B, men det er grunn til å tro at han - i motsetning til moren - allerede straks vil kunne understøtte barnevernsnemnda i dens oppgave med å hjelpe B til rette. Lagmannsretten antar at mannen kan tilkjennes leieretten selv om innskuddsbeviset er hustruens særeie, jfr. en uttalelse i denne retning i høyesterettsdom av 29/5-1965 (L.nr. 76 B). Leiligheten er dessuten anskaffet for midler som i det alt vesentlige må antas å skrive seg fra mannens inntekt. Leiligheten må ansees som familieleilighet, selv om mannen i meget liten utstrekning har oppholdt seg i leiligheten, fordi han er sjømann. Fru A's innvending om at hun hindres i å bytte bort leiligheten som hun ønsker finnes ikke avgjørende. Den ordning som blir truffet er et mindre inngrep overfor henne enn om hun straks skulle ha fraveket leiligheten. Fru A er for øvrig nå sagt opp som leieboer p.g.a. overtredelse av husordensreglene, men det er opplyst at gårdselskapet har gitt A tilsagn om at han skal få adgang til å overta leiligheten, dersom husleiesaken mot fru A fører frem. - - - Side:742 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
