Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer <strong>Leivestad</strong>: Saken gjelder spørsmål om ansvar for en bankkasserer for manko i bankens kasse. Indre Sogn herredsrett - dommerfullmektigen - avsa 23. mai 1964 dom med denne domsslutning: <span id="rp-innrykk">«A, Lærdal, dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom å betale til Lærdal Sparebank kr. 63 158,29 - sekstitusenetthundreogfemtiåtte kroner tjueni øre - med 4 - fire - prosent rente p. a. fra 18/12 1961 til betaling skjer.</span> Side:980 <span id="rp-innrykk">Saksomkostninger tilkjennes ikke.»</span> Lærdal Sparebank anket, og A motanket. Gulating lagmannsrett avsa 2. april 1965 dom med denne domsslutning: <span id="rp-innrykk">«A dømmes til å betale til Lærdal Sparebank 80 000 - åttitusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 18. desember 1961 til betaling skjer.</span> <span id="rp-innrykk">I delvise saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Lærdal Sparebank 2 000 - totusen - kroner. Saksomkostninger tilkjennes for øvrig ikke.</span> <span id="rp-innrykk">Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»</span> Saksforholdet går fram av domsgrunnene. <strong>A</strong> har anket; i det vesentlige gjør han gjeldende de samme anførsler som overfor de tidligere instanser: En kasserer har ikke objektivt ansvar for feil i kassen. Den manko som er oppstått, er uoppklart. Kassereren hadde ikke plikt til å telle opp kassen, selv om han burde ha gjort det. Han kan ikke ha ansvar for den manko som er oppstått med mindre man kan påvise at den skyldes konkrete feil han har begått. Han var ikke alene om å forvalte kassen og å ha adgang til den og regnskapene. Mankoen står i sammenheng med høyst mangelfull kontroll. Styre, forstanderskap, revisor og kontrollkomité har grovt forsømt sine plikter etter lov, vedtekt, rundskriv og instruks. Hadde disse oppfylt sine plikter, og kassen vært tellet opp som foreskrevet, ville man ikke hatt noen slik uforklart manko. I ethvert fall må A ha langt mindre ansvar enn de andre organer i banken. Det må derfor under enhver omstendighet være uriktig som lagmannsretten å gjøre A ansvarlig for ca. 80 % av mankoen. Lagmannsretten har etter As mening tatt feil når den har belastet ham alene for ca. kr. 21 000 som ikke er bokført. Det er ikke grunn til å mene at beløpet ikke er kommet inn i kassen. Det er også feilaktig når lagmannsretten for dette beløps vedkommende har tilkjent 5 % rente fra tre år før forliksklagens forkynnelse. Det kan ikke kreves mer enn vanlig prosessrente. A har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">«A frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»</span> <strong>Lærdal Sparebank</strong> har tatt til gjenmæle og motanket, og gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som overfor de tidligere instanser. En kasserer er - selvfølgelig - ansvarlig for sin kasse. At kontrollen har vært mangelfull, og at kassereren har sviktet den altfor store tillit banken har vist ham, fritar ham ikke for ansvar. Banken opprettholder ikke den innsigelse fra de tidligere instanser at skadefordeling etter straffelovens ikrafttredelseslovs §25 er utelukket når det gjelder ansvar av den objektive karakter som det en kasserer har. Men de feil som A har begått er av en så grov og forsettlig art, at fordeling må være utelukket. Det kan etter bankens mening heller ikke være riktig å gjøre Side:981 banken ansvarlig for feil fra styre, kontrollkomité og revisor i den form at kassererens ansvar reduseres. Revisjonen opptrer ikke på vegne av banken; det gjør heller ikke kontrollkomitéen, og styret har andre og vesentligere oppgaver enn å øve kontroll. Om det skulle være andre som kan gjøres ansvarlige for kassamankoen enn A, må det i tilfelle være reglene i straffelovens ikrafttredelseslovs §26 om solidaransvar overfor skadelidte som kommer til anvendelse. For det skyldige beløp må banken ha krav på kassakredittrente fra 3 år før forliksklagen ble tatt ut, med andre ord 5 % rente fra 11. desember 1958. Lærdal Sparebank har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">«I hovedanken:</span> <span id="rp-innrykk">Lagmannsrettens dom stadfestes.</span> <span id="rp-innrykk">I motanken:</span> <span id="rp-innrykk">A dømmes til å betale til Lærdal Sparebank kr. 105 263,83 med 5 % renter fra 11/12 1958 inntil betaling skjer.</span> <span id="rp-innrykk">Lærdal Sparebank tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»</span> Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak, hvor 10 vitner og den ankende part A og bankens styreformann har forklart seg. Det er lagt fram skriftlige redegjørelser fra tre regnskapskyndige som har arbeidet med bankregnskapene og vært sakkyndige under straffesak mot A. Videre er lagt fram utdrag fra regnskaper og korrespondanse. I alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse som for de tidligere retter. <span id="premiss"><strong>Jeg er kommet til</strong> et noe annet resultat enn de tidligere instanser.</span> Det er enighet mellom partene om å legge til grunn at det foreligger en manko på kr. 105 263,83. Den mulighet er til stede at det kan dukke opp hittil uoppdagede feil som vil endre beløpet, men det er så lite trolig at man må se bort fra det. Påstanden om at A har erkjent plikt til å erstatte mankoen er ikke fastholdt for Høyesterett. Heller ikke er fastholdt at skadefordeling i samsvar med §25 i straffelovens ikrafttredelseslov er utelukket i kontraktsforhold av den art det her dreier seg om. I likhet med herredsretten finner jeg det klart at A i egenskap av bankkasserer må være ansvarlig for den manko som er funnet i kassen. Det hører med til stillingen som kasserer, som har kassen betrodd i sin varetekt, at man er ansvarlig for at den stemmer med regnskapene. Dette ansvar må en kasserer normalt ha, uansett om man finner de konkrete feil som han måtte ha gjort seg skyldig i, og som er årsak til uoverensstemmelser mellom regnskap og kasse. Det må påvises særlige grunner til det hvis en kasserer ikke skal ha et slikt ubetinget ansvar for at hans kasse er i orden. Noen slik grunn kan jeg ikke finne at det har foreligget i denne sak. Det har vært pekt på at arbeidsordningen og ekspedisjonsmåten i banken var mindre betryggende slik at det lett kunne Side:982 oppstå feil, bl.a. fordi utbetalingene skjedde før de ble bokført. Det er imidlertid ikke påvist at det er oppstått feil av den grunn. Forholdene var også enkle og oversiktlige. Dertil kommer at A selv utvilsomt var herre over arbeidsgangen, og kunne og burde ha foranlediget at den ble bedre ordnet. Det er også vist til at A ikke var alene om å foreta utbetalinger. Når han ikke var til stede i lokalet, foretok assistent Lysne, som ellers førte bøkene, uttellinger av kassen. Den ting at en kasserer har assistent, en eller flere, kan imidlertid ikke oppheve kassereransvaret. Det måtte være As egen sak om han overlot kassen til Lysne uten å kontrollere hva han overlot denne, og hva han overtok igjen. Den blotte omstendighet at også styreformannen og revisor hadde nøkler til bankens hvelv, kan heller ikke medføre noen innskrenkning i kassereransvaret, når det ikke foreligger noen sannsynlighet for at disse skulle ha tilegnet seg midler av kassen eller endret regnskapene, noe A heller ikke har villet antyde muligheten av. Som nevnt kan jeg ikke finne at det har foreligget noen omstendigheter som skulle bevirke at A ikke fullt ut skulle ha en kasserers vanlige ansvar for sin kasse. Tvert om finner jeg i likhet med lagmannsretten at A har gjort seg skyldig i en rekke feil og forsømmelser som i høy grad må bebreides ham og som understreker hans ansvar. I sin kasse hadde A foruten kontanter som burde utgjort eneinnholdet, også kopi av brev om oversendelse av innfridde sjekker til de banker det var trukket på; han hadde i kassen utenlandsk valuta og diskonterte veksler og kontanter for solgte bankremisser, idet disse først ble bokført når de ble innfridd; der var bankgiro til utbetaling som straks ble belastet ordregivende bank, men ikke utbetalt mottakeren før ved leilighet, og i kassen lå kassakredittkontrakter med løse lapper vedheftet som skulle vise hvilke beløp som var utbetalt. På den måte hadde A gjort at kassen ble vanskelig å kontrollere for ham selv, og nær umulig å kontrollere for en annen som ikke satt inne med alle opplysninger, også slike som ikke gikk fram av bøkene. Det er antydet at hensikten med å legge så mange uvedkommende ting i kassen var å spare bokførsel. Det må imidlertid i høy grad bebreides A at han innrettet seg på en så utilfredsstillende måte. Han var den regnskapskyndige og erfarne som her må bære hovedansvaret, selv om også andre kan bebreides at de ikke påtalte forholdene. Når A selv forklarer at han ikke har tellet opp sin kasse siden 1940, viser dette en ganske utrolig forsømmelighet. Det er en kasserers selvfølgelige plikt til enhver tid å ha oversikt over sin kasse. Han må til stadighet kontrollere at den stemmer med regnskapene. Avlegge årsregnskap uten å telle opp kassen er høyst uriktig og uforsvarlig. Det er det A selv forklarer at han har gjort i årrekker, uten at det er opplyst noe som skulle tjene som den ringeste unnskyldning for en slik pliktforsømmelse. Side:983 De forhold A er funnet skyldig i ved Indre Sogn herredsretts dom av 2. juli 1963, nemlig å skrive falsk navn på en veksel som han så la i bankens kasse, og å skrive falsk påtegning på en desisjonsmelding fra revisor til bankens forstanderskap, betegner også alvorlige pliktbrudd overfor banken. Særdeles graverende er også de manglende bokføringer av forskjellige poster på til sammen ca. kr. 21 000 som er nærmere behandlet i lagmannsrettens dom. Det dreier seg her om bokføringsfeil som må ha vært bevisste, i ethvert fall når det gjelder noen. I likhet med lagmannsretten finner jeg at man her må legge til grunn at disse beløp ikke er kommet banken til gode. Skulle de mot formodning ha gjort det, har de i tilfelle tjent til dekning av annen manko. Høyst påfallende er også den måte et salg av Akershus fylkes dollarobligasjoner 17. desember 1955 for kr. 37 555,79 er bokført på; i kassajournalen 22. desember 1955 er beløpet riktig ført, senere er posten ført med kr. 6 000 for lite, på konto for de lån det gjelder er beløpet uriktig, og feilen er til slutt beriktiget 31. desember 1956 ved å føres opp som salg av en dollarobligasjon, og da med tillegg av rente som også gjorde beløpet vanskeligere å kjenne igjen. Våren 1958 hadde A nevnt for styreformannen at han lette etter en posteringsfeil på ca. kr. 70 000. Ved årsoppgjøret ble aktivaposten «kassekonto» delt opp i flere poster, hvorav en stor kr. 85 805,87 ble kalt «Andre aktiva». Denne post representerte den manko det da ble antatt å være. Den 17. mars 1959 krediterte A kassakonto med kr. 82 229,10, og debiterte to utlånskonti som representerte tidligere en bloc-avsetninger. Reelt var denne bokføring og avskrivning helt uriktig, noe A ikke kunne være uoppmerksom på. A var i det hele ikke som kasserer berettiget til å foreta noen avskrivning på egen hånd. Her har han imidlertid handlet uten å forelegge saken for styret. Jeg kan ikke se det hele annet enn som et bevisst forsøk på å skjule mankoen for bankens lite regnskapskyndige og kritiske tillitsmenn, og så få den til å forsvinne. Feilen ble da også først tatt opp av Bankinspeksjonen. I denne forbindelse nevner jeg også at A under det arbeid Bankinspeksjonen satte i gang for å oppklare mankoen har gitt uriktige opplysninger om sine kassaopptellinger. I motsetning til herredsrett og lagmannsrett kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å begrense As ansvar etter reglene i straffelovens ikrafttredelseslovs §25 for den manko som er funnet på grunn av de feil bankens tillitsmenn har gjort seg skyldig i. A har sterkt fremholdt at bankens styre, revisor og kontrollkomité har gjort seg skyldig i tilsvarende forsømmelser som de han selv er blitt bebreidet. Disse har heller ikke holdt kassaopptellinger, slik som de pliktet etter lov og vedtekter. De har gitt uriktige attestasjoner og opplysninger. Hadde de ført den kontroll de var pålagt, ville feil langt tidligere blitt funnet; de ville Side:984 da antagelig kunne rettes, og det ville ikke vært tale om noen manko av den størrelse som her foreligger. Jeg er enig med herredsrett og lagmannsrett i at det er meget alvorlige feil og forsømmelser bankens tillitsmenn og revisor har gjort seg skyldig i. Det er vel mulig at om styre, revisor og kontrollkomité hadde oppfylt sine plikter, ville noen tilsvarende manko ikke oppstått. Etter min mening gir imidlertid ikke den dels mangelfulle og dels manglende kontroll tilstrekkelig grunn til å begrense As ansvar. Det er ikke først og fremst den manglende kontroll som har ført til uoverensstemmelsene mellom kasse og regnskap. Kassereransvaret må være der like fullt, selv om det kan pekes på at kontrollen har sviktet og at den burde ha avdekket feil og derved begrenset eller avverget skadene tidligere. Jeg viser i denne sammenheng til at det er bevisste og grove pliktforsømmelser A gjennom en årrekke har gjort seg skyldig i. Det ville etter min mening være urimelig om A skulle fritas for det hele og fulle kassereransvar han har for oppstått manko, når han har gjort seg skyldig i så mislige forhold som det her er tale om. Jeg finner således at A må pålegges å erstatte kassamankoen i sin helhet. Banken har forlangt rente av erstatningsbeløpet også for tre år forut for forliksklagen. Jeg finner at dette krav må gis medhold. Det må legges A til last at banken ikke har hatt mankobeløpet til rådighet hele tiden. Beløpet ville banken kunnet gjøre rentebærende. Da det kan være noe usikkert hvilken rente banken kunne oppebåret, finner jeg ikke å burde sette rentefoten høyere enn til 4 %. A har tapt saken fullstendig. Jeg finner at han bør erstatte motparten sakens omkostninger for alle instanser. Jeg stemmer for denne <span id="slutning"><center><strong>D O M :</strong></center></span> A dømmes til å betale til Lærdal Sparebank 105 263,83 - ett hundre og fem tusen to hundre og sekstitre 83/100 - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 11. desember 1958 til betaling skjer. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler A til Lærdal Sparebank 20 000 - tjue tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer <strong>Nygaard</strong>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne <strong>Heiberg</strong>, <strong>Stabel</strong> og justitiarius Terje <strong>Wold</strong>: Likeså. <strong>Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Helge Strømsnes):</strong> Forut for nærværende sak har vært reist straffesak mot saksøkte som imidlertid ved enstemmig dom av herredsretten ble frifunnet for tiltalen Side:985 om underslag (strl. §256 jfr. §255), men funnet skyldig for to forbrytelser mot straffelovens §182, dokumentfalsk. Herredsrettens dom er ikke påanket og er således endelig. Sakens sammenheng finnes å være følgende: A ble ansatt som kasserer i Lærdal Sparebank fra 1.1.1925 da han 28 år gammel avløste sin far som tidligere hadde innehatt stillingen. Saksøkte satt i stillingen til han fratrådte 1.11.1959. Våren 1958 oppdaget saksøkte en kassamanko og nevnte dette for daværende styreformann. Det ble dog ikke reagert fra bankens side i anledning dette. Ved årsoppgjøret for 1958 ble aktivaposten «kassakonto» stor kr. 183 073,06 delt i flere poster hvorav en post stor kr. 85 805,87 ble kalt «Andre aktiva». Denne post ansees å representere den kassamanko kassen da viste. Den 17. mars 1959 foretar så saksøkte en noget uvanlig postering idet kassakonto krediteres med kr. 82 229,10 og debiteres to utlånskonti, representert ved tidligere en bloc-avsetninger. Kassamankoen reduseres følgelig med tilsvarende beløp. Disse bokholderimessige anomalier stakk selvsagt de kontrollerende organer i øynene og «snøballen begynte å rulle». Det ble foretatt et inngående bokettersyn og revisjon. Disse ettersyn har avdekket en kassamanko svarende til saksøkerens krav. Fra bankens side ble det som foran nevnt inngitt anmeldelse mot kassereren for underslag og dokumentfalsk. Erstatningskravet ble av retten avvist fra straffesaken og banken fremmet nærværende sivile søksmål. - - - Retten skal innledningsvis bemerke: Forholdene i Lærdal Sparebank synes, inntil nærværende sak dukket opp, å ha vært noe ureglementære og liggende tildels utenfor den ramme som Lov om Sparebanker - det være seg loven av 1924 eller den senere lov av 1961 - trekker opp. Retten finner dog ingen grunn til å komme inn på hvem disse forhold skyldes eller ansvaret for disse. Dertil er det i saken gitt for sparsomme opplysninger om de interne forhold. Før saksøkte ble ansatt i banken, hadde han skaffet seg en etter datidens forhold meget god merkantil utdannelse og retten finner det ikke urimelig at han av styret ble betraktet som regnskapsekspert og en som hadde gode kunnskaper, hvilket heller ikke retten tviler på han sitter inne med, i alle fall i den utstrekning det var behov for å kunne være kasserer og hovedbokholder i Lærdal Sparebank. Når saksøkeren hevder at A i realiteten var banksjef, kan retten derimot ikke være enig heri, idet det tillå bankens styre å avgjøre hvilke mandat kassereren skulle tillegges og herom har de framlagte vedtekter for Lærdal Sparebank av 2.11.1926 i §12, 3. og fjerde ledd presise formuleringer tredje ledd sier: «Styret fastset fyresegjing for kasseraren og dei andre tenestemennene, og ser til at kasseraren gjev trygd for den sumen forstanderskapet fastset.» - Og fjerde ledd følger med: «Kasseraren gjer teneste som bokhaldar, rekneskapsførar og sekretær, når desse gjeremåli ikkje, heilt ut eller i nokon mun, er pålagde ein annan tenestemann». Disse bestemmelser begrenser, etter rettens mening, saksøktes mandat vesentlig i forhold til en sparebanksjefs mandat. I mangel av bevis for det motsatte, må retten gå ut fra at saksøkte ikke hadde større «makt» enn det som herav fremgår. At saksøkte etter hvert fikk en banksjefs «status» og en Side:986 ubegrenset tiltro, skyldes utelukkende styrets likegyldighet og manglende respekt for det «verv» det skulle skjøtte. Disse innledende bemerkninger for å fastslå på hvilke grunnlag retten bygger sine senere vurderinger: Saksøkte var kasserer og «hovedbokholder» i Lærdal Sparebank. Med «hovedbokholder» menes den som har ansvaret for bokholderiet overfor bankens styre og kontrollkomité og utad opptrer overfor Bankinspeksjonen og skattemyndigheter. Hva angår kassamankoens størrelse, finner retten å kunne legge påstandsbeløpet kr. 105 263,83 til grunn. Saksøkeren er kommet til dette tall etter en inngående revisjon av bøkene, og her finner retten å kunne peke på at det er saksøktes egne, for styret framlagte regnskaper som er revidert. Mener saksøkte at mankoen ikke er så stor eller at overhodet ingen manko foreligger, må det være saksøkte som har bevisbyrden for at hans regnskaper ikke er riktige. Saksøkeren har delt opp påstandsbeløpet i ca. kr. 85 000,- og ca. kr. 20 000,- representert ved avskrivningen mot enbloc-konto og ikke innførte poster. Retten kan ikke se nødvendigheten av en slik oppspaltning av kassamankoen da de ikke posterte inntekter og innskudd ved føring sammen med den foretatte avskrivning, vil gi en kassamanko svarende til den påviste. Retten kan være enig med saksøkeren i at de ca. kr. 20 000,- i ikke innførte poster kan indisere et forsøk fra saksøktes side på å holde midlene utenfor bankens kasse, men herom finnes intet bevis, og retten finner ingen grunn til å drøfte dette nærmere. Er pengene kommet i kassen, hvilket en etter saksøktes utsagn må anta, har de styrket kassen eller forminsket en allerede da eksisterende manko. Retten finner således ingen grunn til å behandle de forskjellige beløp hver for seg, idet retten finner at saksøkte må ansees ansvarlig for mankoen hva den enn kommer av. En kasserers ansvar for sin kasse må være klart og begrunnet i sakens natur og vår rettsbevissthet. Dette tror retten selv saksøkte er enig i. Men retten kan ikke finne at dette ansvar er absolutt og gjelder under enhver omstendighet. Betingelsen for et absolutt kassereransvar må i første rekke være at hans arbeidsgiver legger forholdene til rette for ham. Kassereren må ikke pålegges større arbeidsmengde eller flere plikter enn at han kan utføre sitt ansvarsfulle arbeide tilfredsstillende. Vel nok er det kassereren selv som kjenner sin arbeidskapasitet og derfor har å si fra om han ikke makter å skjøtte sin jobb, men heri ligger en individualistisk vurdering og oppfatning om hvordan «jobben» skal gjøres, mens det på den annen side er arbeidsgiverens krav til kvaliteten som skal legges til grunn. Det er arbeidsgiveren som skal påse at det pålagte arbeide blir utført til hans tilfredshet. I nærværende sak har bankens styre tillatt A samtidig å være kasserer for Lærdal Kraftlag og var vel vitende om at han for å skjøtte denne jobb, overlot kassen til andre. Når dertil kommer at det tjenestegjørende styremedlem ved ekspedisjonsmøtenes slutt ikke talte kassen slik vedtektene foreskriver, finner retten at styret har godtatt kassererens måte å utføre det pålagte arbeide på. Retten kan ikke være enig med saksøkeren i at når saksøktes «kassabeholdning» gjorde det vanskelig for de kontrollerende organer å finne fram i kassen, skulle dette frita dem fra kassatelling. Fant styret at kassabeholdningen var vanskelig eller umulig å kontrollere, var det styret som skulle legge Side:987 om systemet. Styrets godkjennelse av det «system» som forelå etter hvilke kontrollen av «beholdningens tilstedeværelse» var umulig å gjennomføre, kan etter rettens mening ikke frita styret for dets ansvar. Styret har ikke lagt forholdene til rette på en betryggende måte. En revisors oppgave er, sies det, å være den uærlige kasserers «svøpe» og den ærlige kasserers «reddende engel». Jo større forholdene er og jo mer omfattende forretninger som drives, er en nøyaktig og samvittighetsfull revisjon nødvendig. Den skal ikke bare være et kontrollorgan rettet mot kassereren, men også en støtte for ham i hans ansvarsfulle stilling. I nærværende sak er det bevist at revisorene aldri har talt kassen. Det foreligger dog avskrifter av revisorenes innstilling til desisjon for regnskapene for 1945 og fram til 1958 av hvilke det framgår at revisorene har avgitt erklæring om at «kassabeholdningen stemmer med regnskapet», og i det hele tatt at revisjonen er utført på en betryggende måte idet alle gjøremål som revisjonen er pålagt finnes å være bekreftet utført. Revisorene har erklært at kassatelling ikke har vært utført. Retten finner også at den øvrige revisjon måtte ha vært lite tilfredsstillende utført idet det ikke var oppdaget at renteterminer av bankens verdipapirer ikke har vært kassaført. At disse verdipapirer bestod av dollarobligasjoner finnes i denne sammenheng ikke å ha betydning, idet obligasjonenes tekst anga et renteforhold. I relasjon til kassererens absolutte ansvar for kassen, er ovenfor anført forhold og misligheter som etter rettens mening må redusere kassererens ansvar. Retten kan ikke se bort fra at en fastere holdning fra styret og de kontrollerende organer i banken under de rådende forhold var nødvendig. Retten finner at de på dette felt har sviktet sin oppgave. Ved et samvittighetsfullt kontrollarbeid burde kassamankoen vært oppdaget på et tidligere tidspunkt og da den etter all sannsynlighet ikke var så stor. Retten finner i den anledning å kunne peke på at det var saksøkte som først oppdaget og sa fra om mankoen. Saksøkerens påstand om at A nød alles absolutte tiltro fritar ikke de kontrollerende organer fra å yte kassereren den hjelp en skikkelig kontroll og revisjon er. Retten er enig i saksøktes henvisning til Straffelovens Ikrafttredelsesseslov §25. Om denne paragraf sier proff. Andersen: «Bakgrunnen for denne bestemmelse er ganske enkelt at man i kraft av rimelighetsbetraktninger har funnet det naturlig at skadelidende ikke innrømmes et ubetinget krav på at hans erstatningsrettslige stilling skal være uberørt av hans egen opptreden». Retten finner at «skadelidendes opptreden» i nærværende sak er av en slik karakter at hans «erstatningsrettslige stilling» ikke kan være uberørt av den, hvorfor retten i medhold av Ikrafttredelseslovens §25, 2. ledd finner å kunne ta opp spørsmålet «om og i tilfelle i hvilke omfang erstatning skal ydes», idet retten finner at bankens egne organer ved mislige forhold og uaktsomhet har foranlediget den kassamanko som nå kreves dekket. Retten vil i den forbindelse peke på annet ledds, 2. setning etter hvilke den skadelidendes unnlatelse etter evne å begrense skaden, regnes som uaktsomhet fra hans side. Til saksøkerens innvendinger om at banken ikke har «medvirket» henvises til paragrafens tredje ledd og til Øvergaard: Erstatningsrett 1942 263 flg. Side:988 Retten finner under hensyntagende til beskaffenheten av de fra hver side begåtte feil og disses innflytelse på «skaden» - kassamankoen - å kunne fordele ansvaret med 3/5-parter på saksøkte, mens de øvrige 2/5-parter må bæres av saksøkeren selv, og vil gi fastsettelsesdom overensstemmende hermed. Saksøkeren har lagt ned påstand på renter etter 5 % fra 3 år før forliksklagens utferdigelse og har i den anledning vist til Øvergaards: Norsk Erstatningsrett og «Auberts lære». Retten kan ikke være enig i denne påstand. I «Auberts lære» heter det: «Den fornærmede får godtgjort de renter han sannsynliggjør å være gått glipp av like fra gjerningen, idet det må erindres at mora her inntrer allerede med denne.» Saksøkeren har ikke sannsynliggjort å være gått glipp av renter med 5 %, hvilket svarer til bankens utlånsrente. Med de nåværende utlånsrestriksjoner måtte banken ha sannsynliggjort at den har hatt overflødig «kvote» til utlån og låntakere hertil, men at banken på grunn av «gjerningen» ikke har hatt likvide midler. Kassamankoens postering kan ikke sees å ha hatt innflytelse på utstrekningen av bankens utlånskvote. Retten finner således at bare vanlige prosessrenter med 4 % kan innrømmes og da fra forliksklagens forkynnelse den 18.12.1961, jfr. Tvml. §66. <strong>Av lagmannsrettens dom (lagdommerne H. F. Marthinussen og Odd Schei og sorenskriver Tage Petersson):</strong> Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten. I likhet med herredsretten legger lagmannsretten til grunn at det foreligger en kassamanko som tilsvarer påstandsbeløpet og viser for så vidt til det som er anført av herredsretten. Vitnene revisjonssjef Kvalstad og bankinspektør Christiansen har under ankeforhandlingen opplyst at det ikke senere er fremkommet noe som gir grunn til å endre beløpet. Lagmannsretten er videre enig med A i at det ikke fra hans side foreligger noen bindende ansvarserkjennelse som kan tillegges selvstendig betydning som forpliktelsesgrunnlag. Bankens påstand om dette bygger på et brev A sendte til styret 17. oktober 1959, og hvor han uttaler at han er klar over at «ansvaret for mankoen ligg på meg», på hans angivelige erkjennelse overfor revisjonssjef Kvalstad, og på at han stilte sikkerhet for ansvaret. Lagmannsretten finner at det ikke i dette kan legges en selvstendig gjeldserkjennelse for mankoen i den forstand at A påtok seg et ansvar som han ellers ikke måtte ha. Derimot finnes det klart at A overfor banken har et erstatningsansvar for den oppståtte manko. Hvorvidt dette er et ansvar som er begrunnet i selve kassererforholdet og plikten til i den forbindelse å avlegge regnskap for kassabeholdningen og holde kassen i orden eller et vanlige skadeserstatningsansvar på grunnlag av forsømmelig forhold, er det for lagmannsretten ikke påkrevd å ta noe bestemt standpunkt til. Etter det som foreligger, kan det ikke gis noen bestemt forklaring på kassamankoen, som således må anses som uoppklart. Men det finnes åpenbart at det fra As side under enhver omstendighet foreligger et sterkt klanderverdig forhold med hensyn til regnskapsførselen og Side:989 kassakontrollen, slik at han i ethvert tilfelle menes å være ansvarlig for den kassamanko som må antas å være følgen, og for så vidt finnes hele den påviste manko å måtte føres tilbake til dette. Det synes i så måte tilstrekkelig, foruten til de forhold som er særskilt nevnt i herredsrettens dom, å vise til at etter hva A selv til slutt har opplyst, hadde han overhodet ikke foretatt noen nøyaktig kassaopptelling siden 1940 og til at det, om hans forklaring legges til grunn, overhodet ikke fra hans side kan ha vært ført noen kontroll med kassabeholdningen i alle disse årene fram til 1958. Kassabeholdningens irregulære sammensetning og det praktiserte bokføringssystem, som ikke gjorde behovet for en regelmessig nøyaktig kontroll fra kassererens side mindre, fremgår av herredsrettens dom. Det er uten videre klart at kassen under disse forhold overhodet ikke kunne stemme. På den annen side mener lagmannsretten at det for spørsmålet om hvorvidt banken etter reglene i ikrafttredelseslovens §25 annet ledd må bære noe av tapet selv, i prinsippet er uten betydning hva som er det rettslige grunnlag for As ansvar for mankoen. I den utstrekning banken i denne sammenheng kan anses for å ha medvirket til skaden, antas det i og for seg å være grunnlag for ansvarsfordeling hva enten As erstatningsansvar karakteriseres som kontraktsmessig eller ikke. Når det gjelder forholdene i Lærdal Sparebank og den måte bankvirksomheten og bokføringen var ordnet på, og likeledes utførelsen av kontroll- og revisjonsarbeidet i banken, kan lagmannsretten etter bevisførselen i det vesentlige vise til det som for så vidt fremgår av herredsrettens domsgrunner. Etter det som er opplyst, må lagmannsretten således bygge på at den redegjørelse for disse forhold som er gitt av A og som i hovedsaken er referert av herredsretten under gjengivelsen av hans anførsler, i det alt vesentlige er riktig. For lagmannsretten har dog A ikke gjort gjeldende at han hadde noen urimelig stor arbeidsbyrde, slik at det av den grunn ikke skulle være mulig for ham å skjøtte sitt verv tilfredsstillende. Etter det opplyste kan det heller ikke antas at kassererstillingen i Lærdal kraftlag i nevneverdig utstrekning har gått ut over hans arbeid i banken. Kassen i kraftlaget ble betjent av en kontordame på As vegne og det har bare leilighetsvis hendt at han av hensyn til stillingen i kraftlaget for en kortere tid har måttet overlate kassen i banken til assistenten, Knut Lysne. Men det er på den annen side helt på det rene at i den utstrekning Lysne overtok kassen, skjedde det uten at det ble ført noen kontroll. Det er videre opplyst at dersom det tjenstgjørende styremedlem måtte forlate banklokalet for en kortere tid ble kontrollkassaboken deretter ført ajour etter kassaboken. Det er på det rene at kassen aldri ble opptellet og sammenholdt med bøkene av det tjenstgjørende styremedlem ved ekspedisjonsmøtenes slutt. Det er mulig at kravet om slik opptelling går for vidt i praksis, og det synes i og for seg klart at slik kassen i dette tilfelle var sammensatt, ville enhver kassaopptelling vært vanskelig og tidkrevende. Men her har det overhodet ikke noen gang vært foretatt kontroll av kassen fra styrets side, og det er etter lagmannsrettens mening en klar forsømmelse uansett hvordan man ser på plikten til daglig opptelling, og lagmannsretten er enig med herredsretten i at dersom kassens tilstand var slik at en regelmessig kontroll, eller i det hele tatt en opptelling av kassen, var Side:990 vanskelig å utføre, burde styret selv ha søkt å gjennomføre en omlegging av systemet. Det er i det hele etter lagmannsrettens syn klart at det i Lærdal Sparebank i vesentlig grad har sviktet med hensyn til den kontroll med kassen og regnskapsførselen som normalt skulle ha ført til at en slik kassamanko som det her dreier seg om, ikke ville ha kunnet oppstå. I tillegg til styrets svikt på dette punkt kommer kontrollkomiteens og revisorenes forsømmelser. Det er på det rene at det heller ikke av kontrollkomiteens medlemmer eller av revisorene har vært foretatt noen kassakontroll. Revisorene har som nevnt av herredsretten, ikke desto mindre årlig gitt erklæring om at kassabeholdningen stemte med regnskapet. Lagmannsretten kan også for øvrig tiltre det som er nevnt av herredsretten om revisjonen, og skal til ytterligere belysning av denne tilføye at etter det som er opplyst av vitnet Knut Lysne, fikk denne i 1956 mistanke om at kassen ikke var i orden og snakket til revisor om det, uten at dette førte til noen reaksjon. Når det gjelder revisjonen skal for øvrig bemerkes at det i en årrekke bare var en revisor, mens det etter vedtektene skulle være to. Også for så vidt har revisjonen vært utilstrekkelig. Det er intet som helst holdepunkt for å anta at det fra styrets eller de enkelte styremedlemmers side er begått misligheter i den vanlige betydning av ordet, og noe slikt har sikkert heller ikke vært ment av herredsretten. Det er likeledes klart at styret ikke har foranlediget kassamankoen. Det som derimot kan sies er at det ved manglende kontroll har bidratt til å muliggjøre at det ved kassererens forsømmelighet kunne oppstå en slik kassamanko. De styremedlemmer som har avgitt forklaring i saken, har vedgått at de i denne henseende har sviktet under utførelsen av sine verv. Den groveste svikt ligger imidlertid etter lagmannsrettens mening hos revisjonen. Styremedlemmene kan i og for seg påberope seg at de etter revisjonsrapportene kunne gå ut fra at alt var i orden. For alle de kontrollerende organer synes det imidlertid i sin alminnelighet å ha vært forholdet at de stolte fullt og fast på A og at den tillit de nærte til kassereren, som i første rekke ble ansett som den regnskapskyndige, har vært hovedårsaken til at kontrollen sviktet helt. A hadde i kraft av sin utdannelse gode kvalifikasjoner for kasserer- og bokholderstillingen, og selv om det kanskje ikke kan sies at han - som påstått av banken - i realiteten var banksjef, er det neppe tvilsomt at han etter hvert faktisk fikk en temmelig selvstendig og ledende stilling og at han i denne nød ubegrenset tillit på alle hold. Arbeidsordningen og den måte den ble praktisert på, har etter det anførte ikke vært betryggende, og kontrollen med regnskapsførselen og kassen har sviktet helt i dette tilfelle. Det som har hendt, har vist at kontroll var nødvendig, og lagmannsretten finner som herredsretten at det må legges til grunn at den kontrollvirksomhet som normalt forutsettes utøvet i en slik bank, iallfall ville ha avdekket en kassamanko på et langt tidligere tidspunkt og lenge før den var kommet opp i det beløp den til slutt nådde. Den svikt som her foreligger unnskylder ikke A, men likevel kan den heller ikke etter lagmannsrettens mening være uten konsekvenser for bankens krav på ham. Selv om det kan være forklarlig at det i dette tilfelle ikke har vært ført noen virkelig kontroll med kassererens kassaførsel, må den manglende kontroll likevel karakteriseres som Side:991 en forsømmelse. Svikten ligger etter det anførte både hos styret og de egentlige kontrollorganer, særlig hos revisjonen, men lagmannsretten finner det for øvrig unødvendig å gå nærmere inn på det innbyrdes skyldforhold i denne forbindelse. Hva enten man i så henseende legger hovedvekten på styrets eller de øvrige organers forsømmelse, må dette etter lagmannsrettens oppfatning være uten betydning for bankens erstatningsrettslige stilling. I den foreliggende sammenheng antas såvel styret som de øvrige organer - og dette gjelder både kontrollkomiteen og revisorene - å måtte anses for å ha opptrådt på vegne av banken på en slik måte at banken i tilfelle må svare for følgene av den manglende påpasselighet og aktsomhet, som er utvist, hva enten det er av medlemmene av styret eller kontrollkomiteen eller av de revisorer som bankens organer har tilsatt. Lagmannsretten er således ikke enig i at disse i den foreliggende sammenheng har opptrådt som, eller må anses som, enkeltpersoner, hvis forsømmelser er uten virkning for bankens krav mot A. Uansett om det måtte være grunnlag også for erstatningskrav fra banken mot disse, er spørsmålet i denne forbindelse bare om banken for noen del selv må anses for å ha medvirket til det tap den har lidt som følge av As erstatningsbetingende forsømmelighet, og i den relasjon må det være avgjørende at de personer det gjelder, på vegne av banken har hatt å påse at A ikke fikk anledning til å vanskjøtte sin kassaførsel til skade for banken. I likhet med herredsretten er lagmannsretten etter dette kommet til at banken ved at dens organer har unnlatt etter evne å avvende eller begrense skaden må anses for ved uaktsomhet å ha medvirket til skaden i relasjon til prinsippet i ikrafttredelseslovens §25 annet ledd, og at det på dette grunnlag bør skje en reduksjon av bankens krav på A på dekning av kassamankoen. Når det gjelder fordelingen i henhold hertil, er lagmannsretten enig med banken i at det beløp på ca. kr. 21 000.- som vedrører ikke bokførte poster, må holdes utenfor. Det dreier seg her om kursgevinsten ved salget av dollarobligasjonene, kr. 9 255.-, renter på verdipapirer kr. 9 788,41, og fortjeneste ved kjøp og salg av verdipapirer kr. 1 387,40 - som alt er nevnt i herredsrettens dom - og dessuten et beløp på kr. 563.- i forbindelse med et salg av verdipapirer. Grunnen til den manglende bokføring i disse tilfelle, hvorav forholdet med dollarobligasjonene synes særlig graverende, har A ikke kunnet gi noen rimelig forklaring på. Disse beløp er overhodet ikke inntektsført, og i mangel av nærmere bevis kan lagmannsretten ikke legge til grunn at de er kommet banken til gode. A finnes derfor så langt å måtte være eneansvarlig. Når det gjelder disse midler er lagmannsretten likeledes enig med banken i at det må tilkjennes erstatning i form av renter for de siste tre år før forliksklagen for det tap banken må antas å ha lidt ved at den ikke har kunnet gjøre beløpet inntektsgivende ved utlån. Etter de fremlagte regnskaper synes bankens gjennomsnittlige utlånsrente å ha ligget en del under 5 prosent. Rentebeløpet vil skjønnsmessig bli medregnet i domsbeløpet. Hva angår den øvrige, ikke forklarte kassamanko, som ikke er påvist å referere seg til beløp som er holdt utenfor bokførselen, finner heller ikke lagmannsretten det sannsynliggjort at den har hatt innflytelse på Side:992 bankens utlånsmuligheter og dermed på dens renteinntekter. Noen renteerstatning utover vanlige prosessrenter vil for så vidt ikke bli tilkjent. Når den samlede kassamanko reduseres med det beløp som banken etter det anførte ikke finnes å burde bære noen del av selv, gjenstår det vel kr. 84 000.-, som må bli gjenstand for fordeling etter det som er sagt. As forsømmelser må uten videre anses for å være av klart grovere karakter enn bankens feil, og den avveining som må finne sted, må få som resultat at han må svare for den vesentligste del av tapet. Lagmannsretten er etter sin vurdering av forholdet blitt stående ved at det er rimelig å la banken bære en tredjedel av den rene kassasvikt selv, og kommer på grunnlag herav og når det tas hensyn til rentetapet, slik som nevnt, til at A bør pålegges å erstatte banken avrundet kr. 80 000.- av det samlede tap. Av dette beløp blir renter å regne fra forliksklagen. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
