Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Hiorthøy: Østerriksk statsborger dr. Ernst Strutz, som i 1950 av det østerrikske Bundeskammer der gewerblichen Wirtschaft (BgW) var ansatt som leder av Aussenhandefsstelle, Oslo, ble i 1962 gjort ansvarlig for økonomiske uregelmessigheter som angivelig hadde påført BgW betydelige tap. Under forhandlinger om en ordning i minnelighet undertegnet han i Oslo 24. oktober 1962 en av representanter for BgW utformet erklæring, der han sa seg rede til å erstatte den av kontrollen konstaterte skade, etter avtale fastsatt til et samlet beløp av ø. Sch. 750 000. Beløpet skulle senest betales 1. juli 1963. Som sikkerhet for gjelden ble det, i samsvar med bestemmelse i erklæringens pkt. 4, utstedt en obligasjon til høyesterettsadvokat Johan Hjort som juridisk rådgiver for BgW, pål. kr. 220 000 med pant i dr. Strutz' eiendom gnr. 28 bnr. 328, Vesteråsveien 7 i Oslo, rentefri til forfall 1. juli 1963, deretter rentebærende med 5 % p. a. Dr. Strutz underskrev pantobligasjonen samme dag, og hans hustru Anne Margrete Strutz påtegnet sitt samtykke dagen etter, - 25. oktober 1962. Da det skyldige beløp ikke ble betalt til forfallstid, begjærte høyesterettsadvokat Hjort 4. september 1963 tvangsauksjon over den pantsatte eiendom. Herr og fru Strutz reiste innsigelse mot fremme av auksjonen, og i henhold til beslutning av Oslo namsrett 17. mars 1964 ble begge tvister i samsvar med tvangslovens §53 jfr. §55 brakt inn for namsretten i søksmåls former og der forent til felles forhandling og avgjørelse (tvml. §98). Dr. Strutz nedla som saksøker nr. 1 for namsretten påstand om at gjeldserklæringen og pantobligasjonen skulle kjennes ugyldige (pkt. 1), og at auksjonsbegjæringen ikke skulle tas til følge. Saksøker nr. 2, Anne Margrete Strutz, påstod at auksjonsbegjæringen ikke skulle tas til følge, subsidiært at fullbyrdelsen skulle utsettes inntil tvisten var rettskraftig avgjort (pkt. 1 og 2). Oslo namsrett avsa dom i sakene 11. november 1964 med disse domsslutninger: «Sak nr. A-2/1964: Ernst Strutz - Johan Hjort 1) Saksøker nr. 1's påstand punkt 1 tas ikke til følge. 2) Auksjonsbegjæring av 4/9.1963 tas ikke til følge. 3) Saksomkostninger tilkjennes ikke. Side:262 Sak nr. A-3/1964: Anne Margrete Strutz - Johan Hjort 1 og 2) Auksjonsbegjæringen tas ikke til følge. 3) Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Høyesterettsadvokat Hjort anket over namsrettsdommen i begge sakene til Eidsivating lagmannsrett. Dr. Strutz og Anne Margrete Strutz tok til gjenmæle mot anken, og den førstnevnte erklærte motanke for så vidt som hans påstand om at erklæringen av 24. oktober 1962 og pantobligasjonen av samme dag skulle kjennes ugyldige, ikke var tatt til følge. Lagmannsretten avsa dom i sakene 14. februar 1966 med slik domsslutning: «I. Namsrettens dom i saken mellom høyesterettsadvokat Johan Hjort og dr. Ernst Strutz stadfestes. Sakskostnader for lagmannsrett tilkjennes ikke. II. Namsrettens dom i saken mellom høyesterettsadvokat Johan Hjort og fru Anne Margrete Strutz stadfestes. Sakskostnader for lagmannsrett tilkjennes ikke.» Dommen er avsagt under dissens, idet en av lagdommerne fant at høyesterettsadvokat Hjort måtte gis medhold i sin påstand om at tvangsauksjonen skulle fremmes. Høyesterettsadvokat Hjort har påanket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett og har i ankeerklæringen nedlagt denne påstand: «Tvangsauksjonen over gnr. 28 bnr. 328 - Vesteråsveien 7 - Ullernåsen, fremmes, og den ankende part tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Dr. Ernst Strutz og Anne Margrete Strutz har tatt til gjenmæle i ankesaken og har for Høyesterett nedlagt denne påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett.» De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av namsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett i tiden 12.-21. desember 1966 med avhør av partene og 9 vitner. Det er fremlagt en del nytt skriftlig bevismateriale som jeg ikke finner det nødvendig å gjøre særskilt rede for. Påstanden om ugyldighet for så vidt angår erklæringen og pantobligasjonen er ikke tatt opp for Høyesterett, og ankemotpartene har ikke gjort gjeldende bestemmelsene i avtalelovens §29 §31 som selvstendig rettsgrunnlag. Derimot har de påberopt seg den straffeklage som etter lagmannsrettens dom er inngitt mot dr. Strutz i Østerrike, som et brudd på forutsetningene for den minnelige ordning av 24. oktober 1962. For øvrig står saken i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg de samme bevis som for namsretten og lagmannsretten og har for øvrig henvist til mindretallet i Side:263 lagmannsretten. Han har bl.a. fremholdt at det i erklæringen av 24. oktober 1962 fikserte ansvarsbeløp, Sch. 750 000, bygger på et forsvarlig skjønn og ikke kan betegnes som ubestemt eller vilkårlig. Det i innberetningen fra Kontrollamt av 11. oktober 1962 oppførte totalbeløp, Sch. 522 018,98, er fremkommet etter en korrekt og samvittighetsfull gjennomgåelse, og når det gjelder restbeløpet, ca. Sch. 228 000, som ikke er spesifisert, må det etter de opplysninger som foreligger og omstendighetene for øvrig anses tilstrekkelig sannsynliggjort. Som bakgrunn for bedømmelsen er i denne forbindelse fremhevet at dr. Strutz, foruten å ha manipulert med oppdiktede utgiftsposter og bevisst uriktige posteringer, også på annen måte har overtrådt fastsatte forskrifter og retningslinjer, jfr. forbudet mot privat forretningsvirksomhet i hans ansettelsesbrev av 31. oktober 1950 samt de pålegg og anvisninger som fremgår av skr. fra BgW av 20. mai 1952 og 25. april 1958. Når ankemotpartene har nektet å medvirke til at deres selvangivelser for angjeldende tidsrom blir fremlagt i saken, er dette egnet til å styrke formodningen om at det har funnet sted en utilbørlig sammenblanding mellom offentlig og privat regnskapsførsel. Etter den ankende parts syn er det for øvrig unødvendig og uriktig å innlate seg på en gjennomgåelse i detalj av de enkelte poster i ansvarsbeløpet. Tallet er skjønnsmessig ansatt som resultat av en forliksavtale, og må derfor godtas av den annen part hvis det ikke finnes rent vilkårlig eller urimelig. Bevisbyrden for dette påhviler ankemotpartene; det var dr. Strutz som ved å be om forhandlinger var årsak til at revisjonen ikke ble fortsatt og gjennomført til bunns. Når det gjelder den avtalerettslige side har den ankende part, i samsvar med det som også er antatt av flertallet i lagmannsretten, fremhevet at erklæringens ordlyd er klar og utvetydig, og at bevisbyrden for omstendigheter som strider mot denne påhviler ankemotpartene. Dette må etter hans mening lede til den konklusjon som er formulert av mindretallet i lagmannsretten, nemlig at det ikke kan ansees godtgjort at dr. Strutz ved utstedelsen av erklæringen av 24. oktober 1962 har tatt uttrykkelig forbehold eller gitt uttrykk for noen bestemt forutsetning på en slik måte at han av den grunn kan påberope seg at erklæringen ikke er bindende for ham etter sin ordlyd. Den ankende part har påpekt at begge de tidligere retter er kommet til at BgW's representanter ikke forstod at erklæringen var tilknyttet et forbehold, og gjør gjeldende at det i så fall under enhver omstendighet ikke kan være plass for å anvende prinsippene i avtalelovens §33 eller læren om synbar viljesmangel. Dette kan heller ikke bygges på betraktninger vedkommende den spesielle situasjon som forelå da de forpliktende dokumenter ble undertegnet. Det innrømmes villig at dr. Strutz befant seg i en tvangssituasjon og at hans handlemåte var sterkt motivert av ønsket om å unngå en eventuell straff-forfølgning. Men disse omstendigheter er ikke utnyttet på en uberettiget eller illojal måte av BGW's forhandlere. Begge parter var innstilt på om mulig å komme frem til en ordning i Side:264 minnelighet, og den ordning og det erstatningsbeløp man ble enig om, er uttrykk for begge parters forliksvilje. Legger man til grunn at erklæringen av 24. oktober 1962 inneholder en endelig og bindende fastsettelse av det skyldige beløp, Sch. 750.000, følger det etter den ankende parts mening av seg selv at pantobligasjonen er reell og ikke en såkalt sikringsobligasjon. Obligasjonen er ifølge erklæringens pkt. 4 utstedt til sikkerhet for den i samme omhandlede gjeld; det er en nøye sammenheng mellom de to dokumenter, og obligasjonen må tolkes på bakgrunn av erklæringen. Schillingbeløpet og kronebeløpet er ment å skulle svare til hverandre, og vilkårene for å gå til tvangsauksjon uten søksmål må da være oppfylt så vel etter første som etter annet ledd i tvangsfl. §109. Anne Margrete Strutz må stå i samme stilling som sin mann i forhold til tvangsforfølgningen. Man har sett det slik at at det i virkeligheten dreier seg om fellesboets gjeld, - hustruen var medansvarlig, noe hun for øvrig selv uttrykkelig har erklært seg innforstått med. Hun har dessuten ved sin påtegning samtykket i pantsettelse av den faste eiendom som hennes mann hadde hjemmel til. Den ankende part bestrider at det kan reises innsigelse på grunnlag av den 3. mai 1966 av BgW inngitte straffeanmeldelse mot dr. Strutz. Selv om det var en forutsetning da erklæringen av 24. oktober 1962 ble utstedt at straff-forfølgning ikke skulle skje, stiller saken seg annerledes når det vedtatte forlik nektes oppfylt fra den annen side. Dette så meget mer som anmeldelsen åpenbart er foranlediget av hensynet til foreldelsesfristene. Den ankende part har under ankeforhandlingen nedlagt denne korrigerte påstand: «1. Prinsipalt: Tvangsauksjonen over gnr. 28, bnr. 328, Vesteråsveien 7, Ullernåsen, fremmes. 2. Subsidiært: Tvangsauksjon over gnr. 28, bnr. 328, Vesteråsveien 7, Ullernåsen, fremmes så snart det er godtgjort at straffesaken mot dr. Ernst Strutz er henlagt av påtalemyndigheten i Wien. 3. I begge tilfelle: Ankemotpartene dømmes til in solidum å betale den ankende part saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Ankemotpartene har i hovedsaken gjort gjeldende de samme anførsler som tidligere og har ellers i det vesentlige henholdt seg til flertallet i lagmannsretten. De har bl.a. søkt å påvise at den foreløpige revisjon som ligger til grunn for fastsettelsen av erstatningsbeløpet til Sch. 750.000, hviler på et sviktende grunnlag, og at forliksordningen ville innbringe BgW noe som det ikke har berettiget krav på. De har fremholdt at dr. Strutz aldri har ment å binde seg til å betale et definitivt fastsatt erstatningsbeløp, og har henvist til hans formulering i telegram av 18. oktober 1962: «Jeg er beredt til å erstatte de oppståtte skader, ber dog om personlig Side:265 å få lov til å ta standpunkt til de enkelte beskyldninger på grunnlag av avregningsbilagene i forståelse med og lojalt samarbeide med Kontrollamt.» Hans linje har hele tiden vært klar; det har vært hans forutsetning at ansvaret skulle konstateres ved en fullstendig og betryggende etterfølgende undersøkelse, og erklæringen med tilknyttet pantobligasjon har bare vært ment som sikkerhet for et eventuelt erstatningsansvar, hvilket jo også erkjennes å ha vært BgW's primære ønske. Det er derfor neppe riktig, som det har vært gjort under saken, å sette likhetstegn mellom «minnelig ordning» og «forlik». Ankemotpartene har understreket den tvangs- eller press-situasjon som dr. Strutz ved anledningen befant seg i, og gjør gjeldende at denne må få betydning for den avtalerettslige bedømmelse av forholdet. Ankemotpartene bygger i første rekke sin innsigelse mot forfølgningen på at dr. Strutz ikke er bundet av erklæringen av 24. oktober fordi forbehold er tatt. Selv om forbeholdet ikke går lenger enn til en anmodning om adgang til senere gjennomgåelse i Wien, er dette tilstrekkelig når anmodningen ble avslått. Som før nevnt gjøres det ikke gjeldende fra ankemotpartenes side at bestemmelsene i avtalelovens §29 og §31 kommer direkte til anvendelse. Men den utnyttelse av en foreliggende tvangssituasjon som faktisk har funnet sted, må komme inn som et moment ved forholdets henførelse under avtalelovens §33, som ankemotpartene mener må føre til at erklæringen blir uforbindende, selv om man kommer til at et relevant forbehold ikke er godtgjort. Det hevdes at det etter forholdene må være klart at BgW har oppnådd mer enn det har berettiget krav på, henholdsvis et urimelig og vilkårlig erstatningsbeløp og den annen parts oppgivelse av å gå rettsveien, - begge deler på bakgrunn av det kraftige og vedvarende press som dr. Strutz var utsatt for. Godtar man ankemotpartenes syn, at erklæringen av 24. oktober 1962 ikke inneholder en bindende fastsettelse av et bestemt gjeldsbeløp, følger det av dette at vilkårene for tvangssalg etter tvangsfl. §109 første og annet ledd ikke er fyllestgjort. Pantebrevet er under denne forutsetning å anse som en obligasjon utstedt til sikkerhet for et krav som ennå ikke er fiksert på bindende måte. Når det gjelder straffanmeldelsen i Wien, har ankemotpartene anført at det uomtvistet var en bindende forutsetning for forliksordningen av 1962, at straff-forfølgning ikke skulle finne sted. Ved at BgW nå har inngitt straffeklage, har det brutt et vesentlig vilkår for forliket, og dette må tillegges rettsvirkning selv om det innvendes at man bare har tatt dette skritt for å avbryte foreldelse. Skaden er allerede skjedd og kan ikke repareres ved at straffesaken i tilfelle blir henlagt. Jeg er kommet til samme resultat som mindretallet i lagmannsretten hvis begrunnelse jeg i alt vesentlig kan tiltre. I anledning av prosedyren for Høyesterett finner jeg å burde resymere mitt syn på saken og skal bemerke: Innledningsvis nevner jeg at utgangspunktet må være at dr. Side:266 Strutz er forpliktet ved sin ubetingede skylderklæring av 24. oktober 1962 med mindre han kan påvise særlige omstendigheter som bevirker at han allikevel er ubundet. Han har for Høyesterett for så vidt påberopt seg som alternative rettsgrunnlag: Prinsipalt at gjeldsbeløpet Sch. 750.000 ikke betegner en endelig fastsettelse, idet han tok forbehold om at det skyldige beløp først skulle fikseres på grunnlag av en etterfølgende nærmere gjennomgåelse. Subsidiært, - hvis et forbehold ikke finnes godtgjort, at erklæringen kan anfektes etter avtalelovens §33 fordi det på grunn av omstendigheter som forelå da den ble avgitt, og som den annen parts forhandlere kjente til, ville stride mot redelighet og god tro om BgW gjorde erklæringen gjeldende. Når det gjelder spørsmålet om det er tatt et forbehold som nevnt, er jeg som mindretallet i lagmannsretten kommet til at dette ikke kan anses godtgjort. Jeg kan her henvise til de momenter som er trukket frem av den dissenterende lagdommer og som også jeg har lagt vesentlig vekt på, særlig protokollen fra møtet 20. oktober 1962 med Vavras forslag til «endelig avfinnelsessum» samt telexbrevet av samme dag, høyesterettsadvokat Hjorts brev til BgW av 25. s. m. hvor han fremhever viktigheten av at man er kommet til en «klar og definitiv fastsettelse av beløpet», høyesterettsadvokat Støylens samtidig daterte (uavsendte) brev til høyesterettsadvokat Hjort hvor han under pkt. 4 presiserer at «ved den avtalte ordning skal ethvert økonomisk mellomvær mellom dr. Strutz og Bundeskammer - respektiv i forbindelse med hans virksomhet som handelsutsending - være opp- og avgjort såvel sivilrettslig som strafferettslig», og - ikke minst - dr. Strutz' brev til BgW av 8. november 1962 som han selv betegner som en «ansøkning om revisjon av erstatningssummen». Det av ankemotpartene påberopte telegram av 18. oktober 1962 kan jeg ikke se gir grunnlag for en avvikende bedømmelse. Det fremgår av den senere korrespondanse, spesielt telexbrev fra Vavra til BgW av 22. s. m., at tanken om en detaljgjennomgåelse under de videre forhandlinger må være oppgitt. Til lagmannsrettens bemerkning om at BgW's forhandlere burde ha sørget for å få utformet erklæringen tydeligere, er å si at dr. Strutz, som var særskilt interessert i å få inn et forbehold, burde ha vært nærmere til dette. Når verken han eller hans advokat foretok seg noe i denne retning, ligger det nær å tro at grunnen var at dette ikke lenger var aktuelt; man var tydeligvis blitt enig om et endelig oppgjør, - noe som begge parter var interessert i, og hvor det, som ved forliksforhandlinger ellers, ble gjort innrømmelser fra begge sider. Ordlyden i erklæringen, som sier at med det anførte beløp er de konstaterte skader oppgjort og fastsetter en bestemt forfallsdag til en forholdsvis nær fremtid, støtter etter min mening denne oppfatning. Det samme gjelder den omstendighet at ordningen skulle avløse den foreløpige sikkerhet i form av arrest som BgW tidligere hadde oppnådd. Nevnes kan også nedsettelsen av kravet fra de opprinnelig forlangte Sch. 800.000 til 750.000. Heller ikke den innsigelse som bygger på bestemmelsen i Side:267 avtalelovens §33, kan etter min mening føre frem. Så vidt jeg har forstått ankemotpartenes prosedyre, er de omstendigheter som påberopes dels den tvangssituasjon dr. Strutz befant seg i, dels at BgW sikret seg en erstatning som ikke stod i noe rimelig forhold til den skade som måtte være voldt. At man samtidig oppnådde at dr. Strutz avskar seg rettsveien, synes ikke å kunne tillegges vekt i denne forbindelse. Det var fra begge sider nettopp formålet med forhandlingene å unngå publisitet og rettssaker. At dr. Strutz hadde brakt seg opp i en for ham ytterst prekær situasjon, og at atmosfæren under etterforskningen og forhandlingene ikke egentlig var vennligsinnet, fremgår med all ønskelig tydelighet av opplysningene i saken. Men slik vil vel situasjonen i alminnelighet alltid være under lignende forhold, og det kan åpenbart ikke betegnes som stridende mot redelighet og god tro å inngå på en forliksordning selv om man er klar over at den annen part er motivert av ønsket om å unngå strafferettslige reaksjoner. Dr. Strutz stod overfor et valg, men det er ikke holdepunkter for å anta at han ikke handlet fritt når han valgte det alternativ som fikk uttrykk i forliket av 24. oktober 1962. Jeg nevner her at det ikke er grunn til å tro at BgW var innstilt på for enhver pris å nå frem til et endelig oppgjør i Oslo. Det er anført av den ankende part at det ikke var noe i veien for at forhandlingene ble fortsatt i Wien. Spørsmålet om rimeligheten av det fastsatte erstatningsbeløp har vært sterkt fremme i saken, både under prosedyren for Høyesterett og i de tidligere retter. Betydningen av dette moment har trolig vært overdrevet, og jeg er tilbøyelig til å være enig med den ankende part når han har fremholdt at det er unødvendig og uriktig å foreta en gjennomgåelse i detalj av de enkelte ansvarsposter. Det ligger i en forliksordnings natur at to motstående oppfatninger krysses, og om en av partene måtte komme best fra det, kan dette normalt ikke åpne motparten adgang til å anfekte forliket. Da må det enten foreligge svik eller annet utilbørlig forhold, eller det må være tale om en klar og opplagt forfordeling. Ankemotpartene har ikke kunnet påvise eller sannsynliggjøre at det har funnet sted misligheter av denne art, noe som jo også må ha formodningen mot seg når det dreier seg om en institusjon som BgW med offisiell status. Dette må for Høyesterett være tilstrekkelig til at heller ikke en innsigelse på dette grunnlag kan få medhold, uten at det kan være påkrevd å gå inn på enkelthetene i den vidløftige dokumentasjon og prosedyre som dette spørsmål har gitt anledning til fra hver av sidene. Opplysning om at BgW den 2. mai 1966 har inngitt anmeldelse på dr. Strutz til statsadvokatene i Wien, kom først frem under ankeforhandlingen og ble da påberopt av ankemotpartene som en ytterligere innsigelse mot deres forpliktelser. Jeg finner det temmelig klart at de ikke kan høres med dette. Selv om det var en forutsetning for forliket av 1962 at straff-forfølgning ikke skulle innledes, kan ikke denne forutsetning opprettholdes med samme strenghet når den annen part gjennom en årrekke har søkt å Side:268 anfekte ordningen. Da må det også i en viss utstrekning tilkomme den annen part å treffe tiltak for å vareta sine interesser. I hvert fall må dette etter min mening gjelde når det dreier seg om å foreta skritt som er nødvendige for å avbryte foreldelse, en nødvendighet som imidlertid torde falle bort etter Høyesteretts dom i den foreliggende sak. Mitt resultat blir etter dette at betingelsene for å fremme tvangsauksjonen over ankemotpartenes faste eiendom er til stede, og at den ankende parts påstand for så vidt må tas til følge. Jeg ser det slik at obligasjonen under enhver omstendighet kan gjøres gjeldende for et kronebeløp tilsvarende Sch. 750.000 etter kurs pr. 1. juli 1963. Hvorvidt en mulig differanse mellom dette beløp og pantobligasjonens pålydende, kr. 220 000, også kan inndrives, vil avhenge av legitimasjon for at restbeløpet minst tilsvarer skyldige renter og omkostninger. Etter utfallet av anken antar jeg at ankemotpartene må tilsvare den annen part saksomkostninger for alle retter. Jeg stemmer for denne dom: 1. Tvangsauksjonen over gnr. 28, bnr. 328, Vesteråsveien 7, Ullernåsen i Oslo, fremmes. 2. I saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler dr. Ernst Strutz og Anne Margrete Strutz én for begge og begge for én 20 000 - tjue tusen - kroner til høyesterettsadvokat Johan Hjort innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bendiksby, Gaarder og Thrap: Likeså. Av namsrettens dom (kst. byfogd Olav Fosseide): - - - Den 20. oktober s. å. ble det imidlertid i Oslo innledet forhandlinger mellom dr. Koch, herr Vavra og h.r.advokat Johan Hjort på den ene side og dr. Strutz på den annen med sikte på å finne en ordning i minnelighet. - - - Under det avsluttende møte på h.r.advokat Støylens kontor ble følgende erklæring undertegnet: «Dr. Ernst Strutz gibt dem Rechtsanwalt der Bundeskammer der gewerblichen Wirtschaft - Advokat Johan Hjort folgende Erklärung ab: «1. Ich bin bereit - die vom Kontrollamt festgestellten Gestionsschäden aus meiner Tätigkeit als früherer Handelsdelegierte wieder gut zu machen. 2. Als Gesamtsumme der Gestionsschäden wird einvernähmlich ein Betrag von Ö.S. 750.000 - festgelegt. Gleichseitig stelle ich sämtliche über die Firma Harald Dahl gekauften Gegenstände, die sich zur Zeit in meinem Besitz befinden, unverzüglich zurück. Eine Liste Dieser wird beigefügt. Mit dem obenangefürthen Betrag und Side:269 der Rückstellung sind die von mir verursachten und vom Kontrollamt festgestellten Schäden zur Gänze abgegolten. Es wird vorausgesetzt, dass Die Bundeskammer hiermit einverstanden ist. 3. Der Betrag von Ö.S. 750.000.- wird spätestens am 1. juli 1963 bezahlt werden. 4. Zur Sicherstellung dieser Schuld wird eine Hypotek in der höhe von n. kr. 220.000.- auf das Dr. Strutz gehörige Grundstück GNR 28 BNR 328 Vesteråsveien 7, Ullernaasen, erstellt. Als Gläubiger wird Advokat Johann Hjort angegeben. Die daraus erstehenden Kosten werden von mir getragen. Über den Betrag von n. kr. 220.000.- stelle ich einen Wechsel mit Advokat Johann Hjort als Begünstigten aus. *) 5. Ich bin damit einverstanden, dass Advokat Hjort und die Vertreter der Bundeskammer mit meiner Frau über die Durchführung der Ordnung sprechen. Ich bin ferner dazu bereit, falls das notwendig wird und meine Frau damit einverstanden ist, meinen Anteil an dem Haus an meine Frau abzutreten. *) Strøket av Andreas Støylen (s.). E. Strutz (s.) In fidem. Andreas Støylen (s.)» Den i erklæringen omtalte liste foreligger ikke i sakens dokumenter. - - - Retten skal bemerke: Foruten partene har åtte vitner avgitt forklaring under hovedforhandlingen. Retten finner det godtgjort at saksøker nr. 1 trodde at han ville få anledning til å gjennomgå grunnlaget for erstatningskravet da han undertegnet gjeldserklæringen og pantobligasjonen. Konsekvensen av dette må imidlertid bli at de anførte avtalerettslige ugyldighetsgrunner, som er rettet mot erklæring og pantobligasjon i sin helhet, ikke kan føre frem. Retten kan ikke tilegne seg den oppfatning at han, samtidig som han trodde at han hadde undertegnet en pantobligasjon som tjente som sikkerhet for et krav som skulle bli endelig fastsatt etter at han hadde gjennomgått kravets grunnlag, skulle ha følt seg utsatt for et mulig rettsstridig press eller rettsstridig utnyttelse av situasjonen som virket motiverende. Saksøker nr. 1 ville jo hvis den fremgangsmåte hans forutsetning tilsa ble fulgt, få anledning til å realisere sitt anførte ledemotiv, nemlig i lojalt samarbeid medvirke til å få fastsatt erstatningsbeløpet. At Bundeskammer ville sikre sitt krav måtte også ut fra hans subjektive forutsetning fortone seg som naturlig og rimelig. Eventuell forsømmelse av opplysningsplikten kan på denne bakgrunn heller ikke tillegges vekt. Retten vil for ordens skyld tilføye at den ikke finner det godtgjort at det er utøvet rettsstridig tvang eller foretatt utnyttelse av en for saksøker nr. 1 objektivt sett meget vanskelige situasjon som han imidlertid selv hadde bragt seg i. Det neste spørsmål blir så om Bundeskammers representanter - ved undertegnelsen av gjeldserklæringen og pantobligasjonen - forstod at Side:270 saksøker nr. 1's vilje til å binde seg ikke gikk lenger enn til å stille en pantobligasjon som sikkerhet for et krav som ville bli endelig fastsatt etter at han hadde hatt anledning til å gjennomgå kravets grunnlag. Retten anser det godtgjort at Bundeskammers representant, herr Vavra, ikke hadde fullmakt til å akseptere et lavere erstatningsbeløp enn Ö.S. 800.000.- og at dette er årsaken til følgende formulering i erklæringen: «Es wird vorausgesetzt, dass die Bundeskammer hiermit einverstanden ist.» Det finnes også godtgjort at hverken saksøker nr. 1 eller advokat Støylen, som etter det som foreligger, i betydelig grad bare formelt var hans juridiske rådgiver i denne relasjon, gjorde uttrykkelig gjeldende saksøker nr. 1's subjektive forutsetning. Retten finner det på den annen side ikke godtgjort at saksøker nr. 1 hadde fått erklæringen før møtet. Det ansees på det rene at Bundeskammer og dets representanter under møtet var overbevist om at for fullt ut å gjenopprette skaden, var Ö.S. 750.000.- altfor lavt. Det er imidlertid ikke bestridt at alle som deltok i møtet var klar over at saksøker nr. 1 var opptatt av tanken på snarest mulig å reise til Wien for å få utvirket at erstatningsbeløpet ble redusert etter at han hadde gjennomgått kravets grunnlag. Men dette ble, etter det som foreligger, av Bundeskammers representanter forstått slik at saksøkte ved henvendelse til sine presumptivt velvillige innstilte forbindelser i Bundeskammer, ville forsøke å få erstatningsbeløpet redusert av billighetsgrunner. Retten finner etter dette at Bundeskammers representanter ikke forstod at erklæringen led av viljesmangel. Retten antar at det avgjørende etter dette må bli om det forelå omstendigheter som fører til at viljeserklæringen ikke kan gjøres gjeldende i større utstrekning enn saksøker nr. 1's subjektive forutsetninger tilsier. Et bekreftende svar på dette spørsmål er for å kunne tillegges rettsvirkninger avhengig av at det må antas at Bundeskammers representanter kjente til disse omstendigheter, jfr. avtalelovens §33. Det er en meget vesentlig avstand mellom det erstatningsbeløp Bundeskammer mente å ha påvist på grunnlag av den foreløpige rapport - Ö.S. 522 018.98 og det i erklæringen fastsatte beløp - Ö.S. 750.000.00, men overfor en person med saksøker nr. 1's kvalifikasjoner og erfaring, kan det neppe i og for seg betraktes som påfallende at man forhandlet seg frem til en minnelig ordning på grunnlag av en nokså begrenset dokumentasjon, så meget mer som det dreiet seg utelukkende om hans egne skadegjørende transaksjoner som han måtte formodes å ha oversikt over. Av protokollene over forhandlingene fremgår det imidlertid at saksøker nr. 1 - etter rettens oppfatning - fremsatte en del saklige innvendinger mot grunnlaget for den foreløpige rapport. Med hensyn til fingerte papirkostnader fremhever han at mye av leveransen er gått til AHST, Oslo, og hevder at han ikke har mottatt penger av firmaet, slik at skadesummen uten videre burde kunne la seg fastsette. Og når det gjelder porto, reiser han spørsmålet om man uten videre bør godta en beregning som er utført av en funksjonær som bare har Side:271 vært ansatt siden mars samme år. Han har også reist tvil om objektiviteten ved vurderingen av hans sønns arbeidsforhold. Den foreløpige rapport bygger i stor utstrekning på utsagn fra funksjonærene. Det kan neppe utelukkes at ønsket om å distansere seg fra sin tidligere sjefs manipulasjoner, bevisst eller ubevisst kan ha farvet fremstillingen. Den omstendighet at funksjonærene, med ett unntak, stod i tjenesteforhold til AHST, Oslo, burde også bidra til å øke aktsomhetsplikten ved vurderingen av deres utsagn. At saksøkeren under forhandlingen iallfall periodevis i vesentlig grad var ute av balanse, ansees for å være på det rene. Retten finner også å burde legge vekt på advokat Støylens utsagn om at det dreiet seg om en såkalt «gjort» pantobligasjon, noe som utvilsomt i betydelig grad har styrket saksøker nr. 1 når det gjaldt hans forutsetning. Det ansees også godtgjort at saksøker nr. 1 under det avsluttende møte, hvor undertegnelsen fant sted, ga tydelig til kjenne at han ville reise til Wien for å gjennomgå grunnlaget for kravet. Disse omstendigheter burde etter rettens oppfatning tilsi at bundeskammers representanter utformet erklæringen slik at det ble hevet over enhver rimelig tvil at saksøker nr. 1 ville bli definitivt bundet av erstatningsbeløpet på Ö.S. 750.000.-, og at han ved å undertegne erklæringen avskar seg muligheten for å gjennomgå kravets grunnlag. Etter det således anførte kommer retten til at pantobligasjonen av 24/10-1962 må betraktes som stillet som sikkerhet for et krav som ennå ikke er endelig fastsatt, slik at tvangsauksjon i henhold til begjæring av 4. september 1963 ikke blir å fremme, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §109. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Henry Østlid, Erling Haugen og Erling Slyngstad): - - - Dr. Ernst Strutz, som er østerriksk statsborger, ble i november 1950 av det østerrikske Bundeskammer der gewerblichen Wirtschaft, heretter kalt BgW, ansatt som leder av det nyopprettede Aussenhandelsstelle, Oslo, heretter kalt AHSt, med titel Handelsdelegiert (uten diplomatisk status). Strutz hadde da noen år drevet forretninger i Norge. Han var bosatt i Oslo, der han i 1950 hadde flyttet inn i en enebolig som han hadde latt bygge på sin eiendom Vesteråsvegen 7. I AHSt var Strutz formelt funksjonærenes arbeidsgiver. Han ivaretok selv administrasjonen og regnskapene - regnskapene ved hjelp av en bokholder. Strutz fortsatte sin private forretningsvirksomhet - etter det opplyste i sin norskfødte hustrus navn. I august 1962 ble Strutz kalt til Wien etter en klage fra den østerrikske ambassadør, som gjaldt Strutz' personlige forhold. Dr. Koch, som imidlertid overtok ledelsen av AHSt, ble merksam på at det syntes å foreligge uregelmessigheter ved forretningsførsel og regnskap. Hans rapport om dette førte til at BgW's Kontrollamt sendte to representanter, dr. Phillip og Dkfm. Vavra, til Oslo for å undersøke forholdene nærmere. Protokollene om disse undersøkelsene er datert i tidsrommet 4.-11. september 1962 og satt opp på grunnlag av muntlige redegjøringer fra 3 av funksjonærene ved kontoret og representanter for et Oslo-firma, Harald Side:272 Dahl. Den 20. september 1962 gir lederen for Kontrollamt en foreløpig rapport om undersøkelsene til generalsekretæren for BgW, og den 11. oktober 1962 meddelte han generalsekretæren at en til da var kommet til et ansvarsbeløp for Strutz stort ø. Sch. 522.018.98 regnet tilbake til 1965. På grunnlag av denne summen ble det 19. oktober 1962 tinglyst arrestforretning for kr. 150 217.- med arrest i Vesteråsvegen 7, gnr. 28 bnr. 328, og løsøre hos Strutz. Den 20. oktober 1962 ble det innledet forhandlinger i Oslo mellom Koch, Vavra og h.r.advokat Johan Hjort på den ene side og Strutz på den andre med sikte på å finne en ordning i minnelighet. BgW hadde da avskjediget Strutz. Disse drøftingene fortsatte den 22. og 23. oktober 1962 og ble sluttet 24. oktober 1962 på h.r.advokat Andreas Støylens kontor. Strutz's hustru, Anne Margrete Strutz, var til stede på de to siste møtene sammen med sin juridiske rådgiver, advokat Kindem. Det verserte på dette tidspunktet skilsmissesak mellom Ernst Strutz og Anne Margrete Strutz. De ble skilt ved dom av Oslo byrett 18. november 1962. Under det avsluttende møte på Støylens kontor skrev Strutz under på en erklæring, som i utkast - og oversatt til norsk - hadde hatt denne ordlyd: «Dr. Strutz avgir til advokaten for Bundeskammer der Gewerblichen Wirtschaft - advokat Johan Hjort følgende erklæring: 1. Jeg er villig til - å gjøre godt igjen de av Kontrollamt fastslåtte skader forårsaket ved min virksomhet som tidligere handelsdelegert. 2. Som total beløp for de forårsakede skader fastsettes etter avhør i samråd et beløp på Ø.S. 750.000.-. Samtidig tilbakeleverer jeg alle gjenstander som er kjøpt gjennom firmaet Harald Dahl og som for tiden er i min besiddelse. En liste over disse er vedheftet. Med det ovenfor anførte beløp og tilbakeleveringen er de av meg forårsakede og av Kontrollamt konstaterte skader oppgjort. Det forutsettes at Bundeskammer er enig i dette. Beløpet på Ø.S. 750.000.- vil senest bli betalt den 1. juli 1963. 4. Til sikkerhet for denne gjeld utstedes en pantobligasjon til et beløp på n. kr. 220.000.- i den Dr. Strutz tilhørende eiendom gnr. 28 bnr. 328 Vesteråsveien 7, Ullernåsen, som kreditor oppføres advokat Johan Hjort. De dermed forbundne omkostninger bæres av meg. For beløp på n. kr. 220.000.- utsteder jeg en veksel med advokat Hjort som begunstiget. 5. Jeg er innforstått med at advokat Hjort og representant for bundeskammer taler med min kone om gjennomføringen av ordningen. Jeg er videre villig til, om det blir nødvendig og min kone er innforstått med det, å overdra min andel i huset til min kone.» E.Strutz (s.) Støylen strøk under forhandlingene siste periode i erklæringens punkt 4 og hele erklæringens punkt 5, slik at det gjenstående ble erklæringens endelige ordlyd. Det ble så i h. t. punkt 4 i erklæringen utstedt en pantobligasjon stor kr. 220.000.- fra Strutz til Hjort med pant i Vesteråsveien 7. Fru Strutz samtykket i pantsettingen ved påskrift på obligasjonen neste dag. Ernst Strutz, og seinere også Anne Margrete Strutz, søkte så ved henvendelse til BgW i Wien å bli gjort kjent med det materiale som skylderklæringen bygde på. Henvendelsen førte ikke fram da saken for så vidt etter BgW's oppfatning var opp- og avgjort. - - - Side:273 Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og skal nevne: Erklæringen av 24. oktober 1962 fra dr. Strutz gir etter sin ordlyd klart og utvetydig uttrykk for at Strutz seinest den 1. juli 1963 skal betale en erstatning på ö. Sch. 750.000.- for skader han har påført BgW ved sin virksomhet som handelsdelegert. Når Strutz hevder at han ikke er bundet av erklæringen, må utgangspunktet være at det påligger ham å føre bevis for det. Prinsipalt hevder Strutz at erklæringen er ugyldig fordi den er kalt fram ved press og trusler. Det ble under forhandlingene stadig framholdt, sier han, at forholdet hans var straffbart, og tanken på de konsekvensene som en straffesak kunne føre med seg for hans og hans families framtid, gjorde at han følte at han ikke hadde noe valg, men måtte skrive under. Han hevder også at han handlet under tidspress idet Vavra måtte vende tilbake til Wien den 26. oktober 1962. Strutz' forklaring støttes av fru Strutz, mens BgW's representanter (Vavra, Koch og Hjort) bestemt benekter at press og trusler ble brukt. Retten legger til grunn at BgW's representanter anså Strutz for klart strafferettslig ansvarlig for sitt forhold, at de regnet med at det ville komme til anmeldelse og straffesak dersom en ikke kom fram til en ordning som kunne aksepteres, og at de ikke la skjul på sin mening da spørsmålet kom opp - visstnok på spørsmål fra Strutz. Vavra har under ankeforhandlingen medgitt at det under forhandlingene ble sagt at BgW overveiet å gå til straffesak. BgW's representanter forklarer at det ikke ble satt noen tidsfrist for avslutningen av forhandlingene og at disse godt kunne ha fortsatt i Wien. Det er på det rene at dette ble nektet Strutz da han kom dit, men erklæringen var da underskrevet. Som nevnt kan retten ikke anse det bevist at det under forhandlingene ble truet med anmeldelse og straff. Etter det som er forklart av Støylen og Kindem, kan det imidlertid ikke være tvil om at det var usedvanlig harde forhandlinger. Støylen har betegnet forhandlingene som «hardere enn vi er vant til her». Kindem har forklart at møtene den 23. og 24. oktober 1962 var «tøffe» møter. Strutz ble betraktet og delvis også behandlet som helt upålitelig. Tonen var usedvanlig aggressiv og pågående. Det var under møtene en klar atmosfære av antipati mot Strutz og et klart personlig motsetningsforhold mellom Strutz og enkelte av de andre. Strutz hevder videre at han ikke er bundet av erklæringen fordi han tok uttrykkelig forbehold om å få gå gjennom bilagene i Wien før erstatningssummen ble endelig fastlagt. Subsidiært hevder han at dette var hans klare forutsetning og at forutsetningen var synbar for BgW's representanter. Forklaringen støttes av fru Strutz som hevder at på de møtene der hun var til stede, sa Strutz gjentatte ganger at han ville ta saken opp i Wien uten at BgW's representanter protesterte. Kindem forklarer at Strutz gjentatte ganger sa at anklagene mot ham var falske og at beløpet var for høyt. Han holdt stadig fram at han ville reise til Wien og at han der nok skulle få ansvarsbeløpet redusert. Strutz nektet å gå med på å skrive under på veksel fordi han mente at han da ville bli avskåret sine innsigelser og sa uttrykkelig at veksel ble det ikke tale om fordi en veksel kunne omsettes slik at hans innsigelser ble avskåret. Men alle var, sier Side:274 Kindem, overbevist om Strutz' ansvar og ingen anså hans utsagn for stort mer enn talemåter. Det Strutz sa var nok personlig ment, sier Kindem - men jeg kan - selv i dag - ikke si om Strutz trodde det ville føre fram, Støylen forklarer at Strutz «var trengt opp i et hjørne». Han protestererte. Han forbeholdt seg å ta saken opp i Wien, men valgte å skrive under. Støylen mener å huske at den bestemmelsen som erklæringen opprinnelig hadde om utstedelse av veksel, ble strøket fordi Strutz ville forhandle i Wien. Det er helt sikkert at Strutz sa han ville ta opp forhandlinger i Wien. Det er ikke noe han har funnet på etterpå. Det var også, sier Støylen, flere poster i de omhandlede ø. Sch. 750.000.- som Strutz, etter det som han selv forklarte, ikke kunne være ansvarlig for. Støylen betraktet pantobligasjonen som en sikkerhetsobligasjon for et ansvar som ikke var endelig fastsatt. Beløpet kr. 220.000.-, ble satt av Støylen med tanke på de ø. Sch. 750.000.-, og kostnader som Strutz skulle betale i tillegg. Støylen anså Strutz for så vidt bundet av sin underskrift på erklæringen, men mente at Strutz ikke ville være bundet dersom BgW i Wien ikke gikk med på nedsetting av beløpet. Strutz var, sier Støylen, så hardt presset at jeg ville ha tatt en «fight» på det etterpå på det grunnlag at det var brukt utilbørlig press. Strutz hevder at BgW ved erklæringen av 24. oktober 1962 oppnådde fordeler som står i et åpenbart misforhold til det som kunne vært oppnådd ved en rettssak. Om dette spørsmål skal lagmannsretten nevne: Da Strutz ba om forhandling, hadde BgW foreløpig beregnet et ansvar på ø. Sch. 522.018.-. Grunnlaget for beregningen var ettersyn og utenrettslige avhør av Strutz' underordnede og andre personer i Oslo, og gjennomgåing i Wien av de avregninger og bilag som hver måned ble sendt dit. Undersøkelsene var foretatt bakover til i 1956, mens Strutz var ansatt i BgW fra 1950. En del poster (som telefon- og telegramutgifter, husleie, fyringsutgifter, rengjøring, drosje- og reiseutgifter) var i det hele tatt ikke gått igjennom. Da BgW fikk Strutz anmodning om forhandlinger, ble det etter det Vavra har forklart, foretatt en skjønnsmessig vurdering av hvor meget ansvarsbeløpet i alt kunne utgjøre, og selv om det ble antatt at den virkelige skade var større, ga presidiet i BgW etter 1-2 dager Vavra fullmakt til å slutte forlik på det grunnlag at Strutz skulle betale ø. Sch. 800.000,- i endelig erstatning. Strutz hadde bedt om å få se de avregninger og bilag som lå til grunn for de beregningene m. v, som var foretatt. Avregningene og de bilagene som hadde ligget ved disse, ble imidlertid ikke tatt med til Oslo. Forhandlingene kom i gang likevel. Slik det hele ligger an, er det vanskelig å ha noen sikker mening om hvilken betydning en tilstedeværelse av bilagene ville ha hatt. Det var tallmessig sett ingen tvil om de posteringene BgW hadde gått igjennom. Tvilen gjaldt spørsmålet om og i hvor stor utstrekning Strutz kunne belaste BgW for utgiftene. Spørsmålet måtte avgjøres konkret etter en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Det kan på ingen måte utelukkes at en gjennomgåing av hvert enkelt bilag i forbindelse med en forklaring fra Strutz om hva utgiftene nærmere var brukt til kunne ha gitt et resultat som var nokså forskjellig fra det som Kontrollamt var kommet til. Vavras og Phillips vurderinger var stort sett foretatt på grunnlag av forklaringer fra funksjonærene og det kan Side:275 neppe antas at disse hadde tilstrekkelig kjennskap til eller forutsetninger for å kunne gjøre seg opp en mening om berettigelsen av alle de disposisjoner Strutz hadde foretatt. Det går ellers fram at bilagene heller ikke var til stede ved undersøkelsene i Oslo i september 1962. Under forhandlingene i Oslo 20. oktober 1962 ble rett nok funksjonærene kalt inn etter tur og Strutz konfrontert med hver enkelt. Det er vel imidlertid å anta at det under denne konferansen sto påstand mot påstand. Møtet, der det neppe ble foretatt noen gjennomgåing av de enkelte utgiftsførte beløp, synes i det hele å ha vært lite egnet til å gi et tallmessig pålitelig resultat. Det er på det rene at beløpet, ö. Sch. 750.000.- ble fastlagt i dette første møte, som rett nok var meget langvarig. - - - Lagmannsretten finner i sin vurdering av forholdet også å måtte legge en viss vekt på at det ikke synes å ha foreligget instrukser eller tilstrekkelige instrukser om den handelsdelegertes myndighet og virksomhet. Heller ikke synes det å ha foreligget forskrifter om regnskapsførslen. Hjort har i ethvert fall tross provokasjoner ikke lagt fram annet av retningslinjer for den handelsdelegertes avregninger enn et rundskriv datert 20. mai 1952 om representasjonsutgifter. Regnskapsførslen må etter det som er opplyst for lagmannsretten ha vært meget mangelfull uten at BgW, som måtte ha kunnet konstatert forholdet gjennom de månedlige avregningene, har foretatt seg noe. Det har ikke vært noen stedlig revisjon i Oslo. Kontrollamt har vært i Oslo en gang - visstnok i 1956 - uten at det foreligger noe om hva som nærmere ble kontrollert. Strutz fikk den gang rosende omtale. Kontrollamt mener nå at det den gang må være ført bak lyset og har - som det synes - uten nærmere undersøkelser regnet med ansvar for Strutz før 1956 ved fastsettingen av det omhandlede beløp på ø. Sch. 800.000.- seinere ø. Sch. 750.000.-. Lagmannsretten er klar over at det er en rekke til dels betydelige poster i Kontrollamts beregninger som trolig med rette er debitert Strutz. På den andre siden er det etter lagmannsrettens mening slik at flere av Kontrollamts debiteringer hviler på et så svakt fundert og også omdiskutabelt grunnlag at BgW ved en rettssak neppe ville blitt tilkjent hele det beløp på ø. Sch. 750.000.- som erklæringen gjelder. Lagmannsretten bygger her på en samlet vurdering av hele forholdet men finner det tilstrekkelig å vise til det som er sagt om oversettings- og overtidsutgiftene og om representasjonsutgiftene, og videre til det som er sagt om ufullstendige eller manglende instrukser, bl.a. om regnskapene og om manglende ettersyn. Det var Strutz som satte fram anmodning om forhandlinger om en minnelig ordning, og selv om ønsket om å unngå strafferettslige reaksjoner var sterkt motiverende for hans handlinger, kan det ikke uten videre betegnes som rettsstridig at BgW, som også var interessert i en minnelig ordning, nå gjør gjeldende den erklæring som forhandlingene førte til. Forutsetningen må imidlertid da være at BgW's representanter virkelig hadde grunn til å tro at Strutz hadde gjort seg skyldig i straffbart forhold. At det objektivt sett var grunn til å tro at Strutz hadde gjort seg skyldig i straffbart forhold, kan - etter lagmannsrettens mening - neppe anses tvilsomt. Men det synes som om BgW's forhandlere den gang har trodd at det straffbare forholdet hadde en vesentlig alvorligere Side:276 karakter enn det som kan antas i dag. Lagmannsretten har ingen grunn til å tvile på at BgW's representanter hadde gjort seg opp en mening om arten av det straffbare forholdet på grunnlag av en samvittighetsfull vurdering av de foreliggende opplysningene. Men deres oppfatning av det straffbare forholds alvorlige karakter kan nok ha hatt betydning for Strutz' sinnslikevekt og vel også for hans beslutning om å skrive under på erklæringen. Lagmannsretten anser det - særlig etter de forklaringene som Kindem og Støylen har gitt - for bevist at det var en klar forutsetning fra Strutz' side at han skulle få kravet vurdert og endelig fastlagt i Wien og at han også tok forbehold om det. Lagmannsretten legger til grunn at Strutz - etter det som var foregått i Oslo og etter det Witek rådde ham til - ville prøve å nå fram i Wien uten å argumentere med sin rett, jfr. brevet av 8. november 1962 til BgW's presidium. Også Strutz' etterfølgende passivitet kan etter lagmannsrettens mening forklares på denne måten. Lagmannsretten antar etter det som Hjort, Koch, Vavra og særlig Kindem har forklart, og etter det syn som Koch og Vavra hadde på Strutz' forhold og ansvar, at BgW's representanter ikke har oppfattet at Strutz' forbehold var alvorlig ment. De har bare trodd at Strutz mente å oppnå en nedsetting som han ikke hadde krav på ved henvendelse til sine forbindelser i Wien, og har ansett dette utelukket. Strutz gjentok imidlertid sitt forbehold mange ganger. Lagmannsretten finner som namsretten at BgW's representanter under disse omstendigheter burde ha utformet erklæringen slik at det i tilfelle var hevet over enhver tvil at Strutz ville bli definitivt bundet. Lagmannsretten kan som namsretten ikke finne det godtgjort at BgW's forhandlere under forhandlingene i Oslo utøvet noen rettsstridig tvang mot Strutz, jfr. avtalelovens §29. Heller ikke finnes det godtgjort at de har foretatt en på noen måte bevisst utnyttelse av den for Strutz meget vanskelige situasjon, som han selv hadde brakt seg i, jfr. avtalelovens §31. Lagmannsretten er imidlertid som namsretten kommet til at det i saken foreligger omstendigheter som bevirker at Strutz' viljeserklæring ikke kan gjøres gjeldende i større utstrekning enn hans subjektive forutsetninger tilsier, jfr. avtalelovens §33 og avtalelovens §33 jevnført med §39. Lagmannsretten finner at pantobligasjonen er en sikkerhetsobligasjon og kommer etter det anførte som namsretten til det resultat at den er stillet som sikkerhet for et krav som ikke er endelig fastsatt. Tvangsauksjonen kan derfor ikke fremmes. Lagmannsretten vil presisere at det ikke finnes noen grunn til å rette noen bebreidelser mot h.r.advokat Hjort hvis befatning med saken vesentlig var av formulerende og formidlende art. BgW er ikke part i saken. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å drøfte Strutz' påstand om at erklæringen, som er avgitt til BgW, skal kjennes ugyldig. Av samme grunn har retten heller ikke foranledning til å drøfte Strutz' påstand om at pantobligasjonen skal kjennes ugyldig i den utstrekning den ikke anses som en sikkerhetsobligasjon. Det ville også i realiteten være å ta standpunkt i en tvist mellom Strutz og BgW. Side:277 Etter det resultat lagmannsretten foran er kommet til med hensyn til dr. Strutz kan auksjonsbegjæringen heller ikke tas til følge overfor fru Strutz. Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Haugen, er kommet til et annet resultat enn flertallet og bemerker: Jeg er enig med flertallet i at det ikke er godtgjort at Strutz' erklæring av 24. oktober 1962 er fremkalt ved tvang som rammes av avtalelovens §29, eller ved noen utnyttelse som faller inn under samme lovs §31. Etter min mening hefter det heller ikke på annen måte slike feil eller mangler ved erklæringen at den av den grunn ikke er bindende for Strutz. Som anført av flertallet synes hans anmodning om forhandlinger om en minnelig ordning å være sterkt motivert av ønsket om å unngå strafferettslige reaksjoner. Dette medfører imidlertid ikke at det kan betegnes som stridende mot redelighet eller god tro at Bundeskammer gikk med på forhandlinger og nå gjør gjeldende den erklæring som forhandlingene førte til. Jeg forutsetter da at Bundeskammer hadde grunn til å tro at Strutz hadde gjort seg skyldig i straffbare forhold, og at Bundeskammer ved erklæringen ikke oppnådde fordeler som står i åpenbart misforhold til det som det virkelig hadde krav på. At Strutz har gjort seg skyldig i handlinger som kan medføre straff, kan neppe anses tvilsomt, og jeg kan ikke se at det er fremkommet opplysninger som gjør at dette spørsmål er kommet i en vesentlig annen stilling nå enn ved forhandlingene i 1962. Det er vanskeligere å ha noen sikker mening om hvilket beløp Bundeskammer egentlig kunne kreve. Når den virkelige skade ikke lar seg fastslå med sikkerhet, skyldes det iallfall for en del at det kom til forlik. En følge av henvendelsen fra Strutz om en minnelig ordning var at Bundeskammers gjennomgåelse av regnskapene, hvorved man inntil da hadde beregnet et foreløpig ansvar på Ø. S. 522.000, ble stoppet, og det ble fremsatt et forlikstilbud på Ø. S. 800.000 på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering av hva det samlede ansvar egentlig beløp seg til. Dette var Strutz fullt klar over. Videre ønsket begge parter en minnelig ordning for å unngå publisitet og andre uheldige følger av en rettssak, men dermed ga også partene avkall på de fordeler som følger av å få en sak rettslig belyst. Blant annet måtte man nøye seg med utenrettslige forklaringer av dem som hadde kjennskap til forholdene. Ifølge Vavras vitneforklaring kunne de regnskapsbilag som lå til grunn for Bundeskammers foretatte beregninger, av praktiske grunner ikke tas med til Oslo. Forhandlingene kom likevel i gang, og slik det hele lå an, skulle jeg tro at man ville ha hatt begrenset nytte av å ha bilagene til stede. For de poster som Bundeskammer hadde gjennomgått, var det nemlig ikke tvil om hvilke beløp som var utgiftsført. Tvilen gjaldt spørsmålet om Strutz hadde rett til å belaste Bundeskammer for forskjellige utgifter, og det måtte i stor utstrekning avgjøres konkret etter en skjønnsmessig vurdering i hver enkelt tilfelle. Vurderingen skjedde stort sett - og måtte skje - på grunnlag av funksjonærenes forklaringer, og det fremgår av den protokoll som Bundeskammers forhandlere satte opp om forhandlingene for sin oppdragsgiver, at Strutz ble konfrontert med hver enkelt funksjonær og fikk anledning til å komme med sine Side:278 bemerkninger. Noen grunn til å anta at funksjonærere ikke forklarte seg etter beste overbevisning, er det ikke, og deres forklaringer gjaldt forhold som de hadde befatning med i sitt arbeid, og som de måtte antas å være vel kjent med. De av funksjonærene som ble ført som vitner under ankeforhandlingen, har da også i det alt vesentlige forklart seg i samsvar med de erklæringer som de avga i forbindelse med ettersynet i september 1962, og de forklaringer som er referert i innberetningen til Bundeskammer om forliksforhandlingene. - - - Også for andre posters vedkommende ble det under ankeforhandlingen hevdet at de uriktig var belastet Strutz, dels fordi postene i seg selv var uriktige, dels fordi de i virkeligheten var kommet kontoret til gode. Den mest tvilsomme av disse poster er «Representasjonsutgifter». På grunnlag av forklaring av en av de ansatte, fru Svendsen, om at representasjonsutgiftene for størstedelen («zum Grossteil») var fingerte, har Bundeskammer belastet Strutz med tredjeparten av disse utgifter for 1956 - 62 med Ø. S. 60.651. Selv om Strutz under forhandlingene innrømmet at han enkelte ganger har anført navn på personer som ikke har vært innbudt, og selv om han i brev til Bundeskammer av 8. november 1962 innrømmer at kritikken til dels er berettiget, kan dette grunnlag muligens synes noe svakt. Men spørsmålet om hvor meget som skal belastes Strutz er av utpreget skjønnsmessig karakter, og forholdet er ikke av den art at det alene eller sammen med andre mindre unøyaktigheter som muligens er oppstått på andre poster, kan føre til at erklæringen av 24. oktober 1962 blir uforbindende fordi Bundeskammer har oppnådd uforholdsmessige fordeler. Det legges i denne forbindelse vekt på at når partene ønsket en minnelig ordning, måtte hele oppgjøret nødvendigvis bli sterkt skjønnsmessig preget, og Bundeskammer som mente å ha krav på mer enn Ø.S. 800.000, har også gått med på en reduksjon til Ø.S. 750.000. Strutz hevdet også at Bundeskammer opptråtte utilbørlig ved å avhøre hans personlig ansatte funksjonærer. Funksjonærene var imidlertid i realiteten ansatt hos Bundeskammer, og anførselen kan åpenbart ikke føre frem. Heller ikke er det godtgjort at Bundeskammer ga ham uriktige eller villedende opplysninger eller lot ham forstå at det satt inne med alvorlige anklager som ikke ble nærmere spesifisert. Spørsmålet blir så om Strutz er ubundet av sin erklæring fordi han ved utstedelsen tok uttrykkelig forbehold om å få gjennomgå bilagene før erstatningssummen ble endelig fastlagt, eller om dette var en synbar forutsetning fra hans side. Det er på det rene at Strutz under forhandlingene ga uttrykk for at han ville reise til Wien for å prøve å få erstatningssummen ned. Selv hevder han at erklæringen og pantobligasjonen på kr. 220 000 bare skulle tjene som sikkerhet, men at selve erstatningssummen skulle fastsettes når han hadde fått gjennomgått bilagene. Bundeskammers forhandlere hevder at Strutz var fullt klar over at han ved sin erklæring påtok seg å betale en erstatning på Ø. S. 750.000, men at han ga uttrykk for at han ville reise til Wien for å få beløpet ned av rimelighetsgrunner ved henvendelse til sine forbindelser innen Bundeskammer. Fru Strutz støtter mannens forklaring forsåvidt som hun, hevder at i de møter som hun deltok i, uttalte mannen gjentatte ganger at han ville ta saken opp i Wien uten at Bundeskammers representanter protesterte. Side:279 Derimot kunne ikke hennes juridiske rådgiver, advokat Kindem, si om det var Strutz' eller Bundeskammers oppfatning som var den riktige. Han hellet dog nærmest til det siste. De skriftstykker som Bundeskammers forhandlere satte opp i forbindelse med saken, støtter det syn som Bundeskammer gjør gjeldende. Således heter det i protokollen for møtet den 20. oktober 1962 at Vavra erklærte seg beredt til å foreslå overfor Bundeskammer «et totalbeløp på Ø. S. 750.000.- som endelig avfinnelsessum for skaden.» I telegrammet til Bundeskammer av 22. oktober 1962, hvorved forslaget ble forelagt, er intet nevnt om forbehold, og i sitt brev til Bundeskammer av 25. s. m. sier høyesterettsadvokat Hjort: «Dr. Strutz har skriftlig erkjent de forårsakede skader og forplikter seg til å tilbakebetale dem med et beløp på Ø.S. 750.000. Jeg finner det meget viktig at man er kommet til en klar og definitiv fastsettelse av beløpet.» Høyesterettsadvokat Hjorts brev var sendt før fru Strutz underskrev pantobligasjonen, og i brevet anbefales at hvis hun nekter å underskrive, bør et gjeldsbrev på kr. 220 000 som Strutz hadde tilbudt, og som allerede var forfalt, godtas og benyttes til eksekusjon i huset. Dette gjeldsbrev er omhandlet i et brev som høyesterettsadvokat Andreas Støylen har konsipert og datert 25. oktober 1962. Det er stilet til høyesterettsadvokat Johan Hjort og er renskrevet, men ikke underskrevet eller sendt, idet Støylen har hatt det liggende i sin saksmappe vedkommende Strutz. I brevet heter det: «Under henvisning til våre telefonsamtaler kan jeg herved bekrefte at dr. Strutz er villig til å underskrive et gjeldsbrev med bekreftet underskrift til Dem pålydende på kr. 220.000.-. Gjeldsbrevet utferdiges med forfallsdato i dag tiltross for at beløpet først skal betales seinest 1. juli 1963 for å gi Dem adgang til å få sikkerhet i huset dersom fru Strutz skulle nekte å skrive under pantebrevet, som ble underskrevet av dr. Strutz i går.» Deretter følger en del betingelser som i denne forbindelse har mindre betydning, og til slutt heter det: «Ved den avtalte ordning skal ethvert økonomisk mellomvær mellom dr. Strutz og Bundeskammer - respektiv i forbindelse med hans virksomhet som handelsutsending - være opp og avgjort såvel sivilrettslig som strafferettslig. Fru Strutz skal også være fri for ethvert mulig økonomisk krav om et sådant kan tenkes å foreligge. Skulle dette ikke holde stikk faller avtalen bort og den givne sikkerheten må derfor frigis.» Som vitne kunne høyesterettsadvokat Støylen ikke huske noe om brevet, men det må antas at gjeldsbrevet ikke ble noe av og brevet ikke sendt fordi fru Strutz samme dag som brevet var satt opp, undertegnet pantobligasjonen. Etter brevets innhold synes partene den gang å ha vært enige om at Strutz skulle betale kr. 220 000 som endelig oppgjør. Hvis det hadde vært meningen at den endelige fastsettelse av erstatningsbeløpet skulle utsettes til regnskapsbilagene var gjennomgått, og det var ført videre forhandlinger i Wien, skulle man også ha ventet at det ble utstedt en sikkerhetsobligasjon for det mulige ansvar, og at det virkelige forhold kom klart frem i en skriftlig avtale mellom partene. I denne forbindelse peker jeg på at Strutz fikk med seg utkastet til erklæring til Side:280 høyesterettsadvokat Støylen. Støylen foretok rettelser i erklæringen, og det var han som utferdiget pantobligasjonen på kr. 220.000, men spørsmålet om å presisere noen forbehold var øyensynlig ikke på tale. Støylen forklarte som vitne at Strutz hadde tatt forbehold om å ta saken opp i Wien, men Støylen hadde også oppfattet forholdet derhen at det var meningen at erklæringen skulle være bindende hvis det ikke lykkedes å få erstatningsbeløpet ned ved forhandlinger med Bundeskammer. Etter Strutz' opplysninger mente Støylen dog at erklæringen var kommet i stand på en slik måte at Strutz kunne få den kjent ugyldig. Også av Strutz' eget brev til Bundeskammer av 8. november 1962 synes det å fremgå at erstatningssummen var endelig fastsatt ved erklæringen av 24. oktober 1962. Således uttaler han et sted (ifølge den fremlagte oversettelse): «Jeg er meg bevisst at min stillingtagen av i dag på grunn av min allerede foretatte undertegnelse av erklæringen - ifølge hvilken jeg har anerkjent den samlede skadesummen på S. 750.000 med tillegg av honorar for den norske advokaten - formelt kommer for sent og at Presidium ville ha all grunnlag for å kreve inngangen av dette beløp.» I brevet er intet som tyder på at Strutz ikke mente seg bundet av erklæringen. Brevet er i det hele en søknad om å få erstatningsbeløpet nedsatt fordi hovedtyngden av de utgifter som er belastet Strutz, i virkeligheten er kommet Bundeskammer til gode, og innholdet stemmer godt med den oppfatning at Strutz juridisk var ansvarlig for beløpene, men at rimelighetsgrunner burde føre til ettergivelse. Henvendelsen stemmer også godt med den oppfatning Bundeskammers representanter hadde av Strutz' uttalelser under forhandlingene om at han ikke tok noe forbehold, men ville søke å få erstatningen nedsatt ved henvendelse til sine bekjente i Bundeskammer. Selv forklarer Strutz at brevet er utformet etter henstilling fra dr. Witek i Bundeskammer som ba ham om ikke å angripe selve erklæringen. Selv om dette skulle være riktig, forklarer det ikke at Strutz i brevet gir direkte uttrykk for at han er bundet, og det er vanskelig å forstå at han i så fall ikke påberopte seg sitt forbehold da han i desember 1962 fikk Bundeskammers avslag på søknaden om nedsettelse av erstatningen. Først etterat påkrav om tvangsauksjon var kommet, gjorde Strutz i brev av 28. august 1963 til dr. Paul Czerwenka i Bundeskammer oppmerksom på at Vavra hadde gitt ham løfte om at han skulle få nærmere rede på vesentlige poster i beregningen av hans ansvar. Etter dette kan jeg ikke finne det godtgjort at Strutz ved utstedelsen av erklæringen av 24. oktober 1962 har tatt uttrykkelig forbehold eller gitt uttrykk for noen bestemt forutsetning på en slik måte at han av den grunn kan påberope seg at erklæringen ikke er bindende for ham etter sin ordlyd. Erklæringen lyder på Ø. S. 750.000. Etter det opplyste svarer det til ca. kr. 210.000. Hertil kommer så de oppståtte omkostninger som Strutz ifølge erklæringen skulle dekke, og det er ingen grunn til å tvile på at beløpet i pantobligasjonen skulle tilsvare Bundeskammers fordring inklusive oppståtte omkostninger, jfr. høyesterettsadvokat Johan Hjorts brev til Bundeskammer av 25. oktober 1962. Obligasjonen må derfor antas å dekke et reelt gjeldsforhold. At den formelt er utferdiget til Side:281 høyesterettsadvokat Johan Hjort som Bundeskammers advokat og ikke direkte til Bundeskammer, kan ikke være til hinder for at tvangsauksjon fremmes. Fru Strutz har uten forbehold samtykket i pantsettelsen, og hun har ikke godtgjort at hun har spesielle innsigelser som gjør at hun kan motsette seg tvangsinnfordring selv om Strutz er bundet av erklæringen og pantobligasjonen. Jeg finner etter dette at høyesterettsadvokat Johan Hjort må få medhold i sin påstand om at tvangsauksjon blir å fremme. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
