Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Endresen: Josef Sandbakken inngav 31. juli 1961 patentkrav vedrørende «Regulerbart stag for traktor eller lignende». Ved kontrakt av 23. november 1962 overdrog han til Øivind Kristoffersen og Hroar K. Nilsen innehaverne av Brumunddal Mek. Verksted eneretten til å utnytte den oppfinnelse som det var søkt patent på. Patent ble gitt 2. februar 1963 og fikk patentnr. 101598. Tobias H. Obrestad som er eneinnehaver av firmaet Reime & Co., inngav 4. juni 1962 patentkrav vedrørende «Strekkfisk», som gjaldt en oppfinnelse som også kunne nyttiggjøres i traktorstag. Det fremkom ingen innsigelser, og patent ble gitt 19. oktober 1963 under patentnr. 103109. Obrestad inngav 25. februar 1963 patentkrav om tillegg til patent nr. 103109. Mot dette krav ble det nedlagt innsigelse fra Brumunddal Mek. Verksted. Patentstyrets 1. avdeling traff avgjørelse om at tilleggspatentet skulle gis, men avgjørelsen ble brakt inn for Patentstyrets 2. avdeling som imidlertid 17. oktober 1967 med 4 stemmer mot 1 stadfestet 1. avdelings avgjørelse. Patent på tillegget er derfor gitt 17. oktober 1967 under patentnr. 112107. Josef Sandbakken, Øivind Kristoffersen og Hroar K. Nilsen mente at Reime & Co. som hadde satt i gang produksjon av traktorstag basert på Obrestads patent, hadde krenket deres patentrettigheter og reiste ved Jæren herredsrett sak mot Reime & Co. ved innehaver Tobias H. Obrestad for å få firmaet kjent uberettiget til å fremstille, forhandle, utnytte og bruke traktorstag eller lignende som omfattes av patent nr. 101598 - herunder firmaets produkter «Toppstag med hurtigregulering» og «STYR sidereguleringsstag» -, videre tilpliktet å endre de stag firmaet produserte slik at deres patentrettigheter ikke ble krenket og endelig dømt til foruten saksomkostninger å betale erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 12.000,-. Ved dom av 14. oktober 1965 av Jæren herredsrett som var satt med fagkyndige domsmenn, ble Reime & Co., Tobias H. Obrestad frifunnet uten tilkjennelse av saksomkostninger. Sandbakken, Kristoffersen og Nilsen påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten som var satt med to fagkyndige domsmenn, avsa 19. januar 1967 dom hvoretter herredsrettens dom ble stadfestet; saksomkostninger ble ikke tilkjent. Side:128 En av domsmennene dissenterte, idet han fant at det forelå patentinngrep fra Obrestads side. Saksforholdet for øvrig fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Josef Sandbakken og A/S Hymas - som har overtatt Øivind Kristoffersens og Hroar K. Nilsens rettigheter med hensyn til patent nr. 101598 - har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De ankende parter har intet vesentlig å innvende mot den saksfremstilling som er gitt i de tidligere retters dommer, men de er ikke enige i den konklusjon lagmannsretten er kommet til på grunnlag av dette saksforhold. Etter de ankende parters mening har både Sandbakken og Obrestad stillet seg det mål å finne frem til et hurtigregulerende traktorstag og er begge kommet frem til en løsning som på de vesentlige punkter faller sammen. I begge oppfinnelser inngår at hurtigregulering - som etter de ankende parters mening må være hovedsaken også ved Obrestads stag - oppnås ved at en gjenget spindel flyttes i en ytre hylse slik at staget får den ønskede lengde, og deretter låses fast ved at et fjærende låselegeme ved hjelp av en låsemekanisme presses mot spindelen. I denne operasjon er - hevdes det - skrufunksjonen i strekkfisken i Obrestads produkt uten betydning. Ved sammenligningen er det et sekundært trekk at kileanordningen i Sandbakkens oppfinnelse er erstattet med en eksenterskive i Obrestads produkt. Det dreier seg her om tekniske ekvivalenter som må kunne byttes om uten at patentet mister sin identitet. De ankende parter mener derfor at de deler i Obrestads stag som muliggjør hurtigregulering, betegner et inngrep i Sandbakkens patent nr. 101598. De hevder at hurtigreguleringen og finreguleringen ikke slik som lagmannsrettens flertall har gjort det kan sees som «ei naturleg eining», men representerer to innbyrdes uavhengige operasjoner som må bedømmes hver for seg. For øvrig må det være et vilkår for at skrufunksjonen skal tillegges vekt at den finregulering som kan foretas med Obrestads stag, kan tillegges praktisk betydning; det kan den etter de ankende parters mening ikke, idet staget under bruk har vist seg beheftet med en rekke ulemper som gjør finreguleringen mindre effektiv, mens det på den annen side har vist seg mulig å foreta ganske små reguleringer med Sandbakkens traktorstag. De ankende parter - som for Høyesterett har frafalt kravet om at ankemotparten skal tilpliktes å endre sine stag - har nedlagt slik påstand: «1. Reime & Co., T. H. Obrestad kjennes uberettiget til å fremstille, forhandle og bruke stag av den type det har brakt i handelen og betegnet «Toppstag med hurtigregulering» og «Styr sidereguleringsstag». 2. Reime & Co., T. H. Obrestad dømmes til å legge fra seg til fordel for Josef Sandbakken og A/S Hymas hva firmaet skjønnes å ha innvunnet ved produksjon og salg av «Toppstag med hurtigregulering» og «Styr sidereguleringsstag» eller erstatte all skade som er voldt ved slik produksjon og Side:129 salg, alt etter rettens skjønn, og begrenset oppad til kr. 12.000,-, med lovlige renter fra stevningen. 3. Reime & Co., T. H. Obrestad dømmes til å erstatte Josef Sandbakken og A/S Hymas saksomkostninger så vel for herredsretten som for lagmannsrett og Høyesterett.» Reime & Co., T. H. Obrestad har tatt til gjenmæle og påstått lagmannsrettens dom stadfestet. Firmaet har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for de tidligere retter. Ankemotparten har særlig fremhevet at Sandbakkens patent er et kombinasjonspatent hvori inngår tidligere kjente elementer. Det fremgår av patentskriftet og bekreftes av den korrespondanse som gikk forut for patentets godkjennelse - at kilemekanigmen i låselegemet er et vesentlig trekk i patentet, og det inngår også i patentet at den gjengede spindel ikke er roterbar. Patentet er etter sin ordlyd begrenset til denne bestemte låseanordning og kan ikke tillegges virkning for Obrestads oppfinnelse. Obrestads produkt utgjør en videre utbygging av den strekkfiskanordning som tidligere har vært brukt ved traktorstag, idet det åpner adgang til en første grovinnstilling som ledd i den reguleringsmekanisme som strekkfisken innebærer, dette ved hjelp av en eksenterskive som avviker fra kilemekanismen i Sandbakkens patent, og som etter ankemotpartens mening snarere må sees som et middel til å muliggjøre skrufunksjonen - et kontaktorgan - enn som et låseorgan. Det gjøres også gjeldende at Sandbakkens patent har lav oppfinnerhøyde og derfor må gis snevert vern. Ankemotparten hevder videre at Obrestads oppfinnelse på en fullt ut tilfredsstillende måte dekker det behov for fininnstilling under bruk av traktor som foreligger, og det bestrides at Sandbakkens patent kan imøtekomme dette behov. Som for de tidligere retter hevder ankemotparten subsidiært at firmaet i hvert fall har en utnyttelsesrett i medhold av patentloven av 1910 §7. Ankemotparten har for Høyesterett nedlagt slik påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Reime & Co., T. H. Obrestad tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Nord-Hedmark herredsrett, Oslo byrett og Jæren herredsrett hvor Josef Sandbakken og Tobias H. Obrestad samt 12 vitner har avgitt forklaring. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter. Jeg er - om enn under noen tvil kommet til det samme resultat som de tidligere retter og kan på vesentlige punkter slutte meg til den begrunnelse de har gitt. Da begrunnelsen i de to tidligere dommer imidlertid ikke faller helt sammen, og det også foreligger nye opplysninger for Høyesterett, finner jeg grunn til å redegjøre noe nærmere for mitt syn. Jeg nevner først at patentloven av 2. juli 1910 etter at lagmannsretten avsa sin dom er blitt avløst av en ny lov, nemlig lov av 15. desember 1967 som trådte i kraft 1. januar 1968. Partene er imidlertid enige om og dette må etter min mening også være riktig at spørsmålet om hvorvidt ankemotpartens salg i Side:130 årene 1963-67 av traktorstag basert på Obrestads oppfinnelse betegner et inngrep i de ankende parters patentrettigheter, og om hvorvidt erstatning i tilfelle skal tilkjennes, må bedømmes etter loven av 1910. Jeg nevner videre at ankemotparten overhodet ikke har produsert for salg noen traktorstag som helt ut stemmer overens med Obrestads opprinnelige patent nr. 103109; hva han har produsert, er de stag som er nevnt i de ankende parters påstand, og som er utstyrt med en halv mutter i sikringslåsen som beskrevet i det tilleggspatent som 17. oktober 1967 ble gitt. Det er stag av denne type som også av de tidligere retter er blitt sammenholdt med Sandbakkens patent. Det er på det rene at Obrestads firma siden 1948 har produsert traktorstag basert på strekkfiskprinsippet. Dette - som bestar i at to motsatt gjengede skruebolter føres inn fra hver sin ende av en hylse som er tilsvarende gjenget, slik at stagene kan forlenges eller forkortes ved dreining av hylsen - fantes imidlertid utilfredsstillende, idet operasjonen ved regulering av større omfang gikk for langsomt. Obrestad fikk derfor fra de saksemuttere som finnes på dreiebenker, idéen til en forbedret løsning som gjorde det mulig først å foreta en grovregulering ved at den ene eller begge skrueboltene fritt kunne skyves inn i hylsen, og deretter en finregulering etter at skruebolten var klemt fast. Det er denne oppfinnelse som ble patentert under nr. 103109, og det er på det rene at Obrestad hadde gjort ferdig prøveeksemplarer av denne modell - med grovregulering ved hjelp av den ene skruebolt - før han ble kjent med Sandbakkens oppfinnelse. For å spare gjengene mot slitasje har Obrestad senere endret modellen slik at det i låseanordningen bare brukes den halve mutter som er nærmest eksenterskiven som utgjør låsemekanismen, jfr. tilleggspatentet. Spørsmålet blir da om de ankende parter har rett i sin anførsel om at Obrestads traktorstag kommer i strid med Sandbakkens patent som den utvilsomt har felles trekk med. Av den korrespondanse som gikk forut for godkjennelsen av Sandbakkens patent, og som er fremlagt for Høyesterett, fremgår at patentkravet møtte vanskeligheter hos Styret for det industrielle rettsvern fordi det inneholdt elementer som tidligere var kjent. I den endelige patentbeskrivelse anføres det da også at «Det kjennes fra tidligere forskjellige typer av regulerbare stag, hvorved gjengete eller tannete stenger eller spindler kan bringes til inngrep med tilsvarende utformete hylse-elementer for fastlåsing av delene i ønsket innbyrdes stilling for å gi staget hensiktsmessig lengde». Videre anføres at «Det nye er at det spindelformede element utgjøres av en gjenget spindel, og at det første element omfatter et låselegeme forsynt med gjenger eller tenner svarende til det annet elements utforming og festet til det første element ved en fjærende forbindelse idet der i anordningen videre inngår en kilemekanisme som ved en betjeningsarm dreibart festet til det første element kan bringes til mot nevnte Side:131 fjærkraft å presse låselegemet til inngrep med det annet element». Det er det samme som i hovedpåstanden under patentpåstand 1 er angitt som det karakteristiske ved patentet. Sett på bakgrunn av hva der er angitt som kjent, synes det da å være anvendelsen av den spesielle låseanordning med tilhørende kilemekanisme på den gjengede spindel som utgjør det essensielle i patentet. Dette bekreftes ved Sandbakkens patentfullmektigs brev til Styret for det industrielle rettsvern av 10. november 1961, hvori det bl.a. anføres: «I påstandene er det nu klart presisert, at hylse- eller spindelformete elementer med tann- eller gjengeinngrep i låsestilling, er kjent fra tidligere. Det nye er da den spesielle utformning av slike organ i forbindelse med det spesielle låselegemet. Ved en slik anordning oppnås lettvint innstilling av staget i ønsket lengde.» I motsetning til ved Obrestads patent nr. 103109 hvor det uttrykkelig sies at mutterhalvdelene «på i og for seg kjent måte holdes i låsestilling ved hjelp av en klemanordning, f.eks. en eksenteranordning», er Sandbakkens patent etter ordlyden begrenset til den klemanordning som kilemekanismen utgjør. Herredsretten har da også lagt til grunn at patentet derfor har et sterkt begrenset omfang. Dette utelukker vel likevel ikke at den oppfinnelsesidé patentet inneholder kan ansees krenket, f.eks. om kilemekanismen i Sandbakkens patent - slik som det fremtrer i tegningen - direkte skulle bli skiftet ut med en annen klemanordning som kan betraktes som ekvivalent. Sandbakkens patent har imidlertid ingen forbindelse med strekkfisk-prinsippet som Obrestads stag bygger på. Når det er spørsmål om å gi patentet vern overfor et produkt som er utviklet og forankret innen området for et på dette felt så alminnelig brukt og særpreget reguleringshjelpemiddel som strekkfisken, antar jeg derfor det må være riktig som herredsretten har gjort, å legge betydelig vekt på at Sandbakkens patent etter påstanden er sterkt begrenset. Og selv om spørsmålet om grovregulering i Obrestads stag er løst på en måte som har atskillige trekk felles med Sandbakkens, finner jeg det da på denne bakgrunn riktigere å legge vekt på de ulikheter i utforming og virkemåte som fremgår når de to stag sammenholdes. Jeg viser da til at Sandbakkens patent gjelder et ikke roterbart gjenget eller tannet stang- eller spindelformet element - rundt eller firkantet som fastlåses ved en kileanordning slik at det utelukkende er tannvirkningen som har betydning. I motsetning til dette har gjengene i Obrestads stag bevart sin opprinnelige skrufunksjon, den runde skruebolten fastklemmes ved en anordning som avviker fra Sandbakkens kilemekanisme, og grovreguleringen - som jeg i likhet med lagmannsretten finner danner «ei naturleg eining» med finreguleringen fremtrer som en naturlig videreutvikling av strekkfisken og utgjør en nærliggende rasjonalisering og forenkling av den arbeidsprosess som brukes i denne reguleringsmekanisme. Etter en samlet vurdering er jeg derfor i likhet med de tidligere retter kommet til at Obrestads stag er en selvstendig og Side:132 frittstående oppfinnelse som ikke i noen henseende gjør inngrep i Sandbakkens patent. Jeg går ikke nærmere inn på de motstridende opplysninger som foreligger om de to stags egenskaper ved finregulering, idet dette etter mitt syn blir uten betydning i den foreliggende sak. Jeg er enig i de tidligere retters avgjørelser når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, og finner at saksomkostninger på grunn av den tvil saken har voldt, heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Anker, Nygaard og justitiarius Terje Wold: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver Knut Erling Birketvedt med fagkyndige domsmenn, rektor Harald Soelseth og sivilingeniør Jakob Øglænd Sandved): Søksmålet gjelder spørsmålet om det foreligger inngrep i patent og saksforholdet er i korthet følgende: Den 31. juli 1961 innga Josef Sandbakken patentkrav for «regulerbart stag for traktor eller lignende». Kravet ble utlagt den 26. november 1962 og den 2. februar 1963 ble det meddelt patent på oppfinnelsen av Styret for det Industrielle Rettsvern (norsk patent nr. 101.598). Etter at patentkravet var innsendt, tok Sandbakken kontakt med bl.a. firmaet Reime & Co., innehaver T. H. Obrestad, med henblikk på eventuell produksjon og utnyttelse av patentet. Under et besøk på Nærbø i desember 1961 leverte Sandbakken til innehaveren av nevnte firma prøver på staget og en del tegninger. I brev av 23. januar 1962 meddelte imidlertid Obrestad, at det etter foretatte prøver av firmaets prøvekjører hadde vist seg, at staget ikke var brukbart til pløying, da det var for tungvint å stille staget ved hjelp av det hydrauliske system på traktoren. Hans firma fant derfor foreløbig ikke å kunne ta seg av produksjonen av staget, men det ble i brevet samtidig uttalt, at man fortsatt var interessert, dersom Sandbakken skulle komme til en bedre løsning av problemet. Ved kontrakt av 23. november 1962 overdro Sandbakken til innehaverne av Brumunddal Mek. Verksted, disponentene Øivind Kristoffersen og Hroar K. Nilsen, eneretten til å utnytte den oppfinnelse som det var søkt patent på. Den 4. juni 1962 innga T. H. Obrestad patentkrav på «strekkfisk» og det ble gitt patent på denne den 19. oktober 1963 (norsk patent nr. 103.109). Noe før patentet ble innvilget, var firmaet Reime & Co., T. H. Obrestad, gått igang med produksjon av traktorstag basert på dette patent. I en brosjyre som ble sendt ut av firmaet, visstnok i juli 1963, ble disse stag betegnet som «Toppstag med hurtigregulering» og «Styr Side:133 sidereguleringsstag». En nevner ellers at Obrestad, etter å være meddelt det før nevnte patent på «strekkfisk», senere søkte om tilleggspatent og dette ble innvilget av Patentstyrets 1ste avdeling den 4. mai 1965. Denne avgjørelse er av Sandbakken innbragt til prøvelse for styrets 2nen avdeling, som ennå ikke har behandlet saken. Det kan i denne sammenheng nevnes at når Sandbakken ikke anket over avgjørelsen vedkommende hovedpatentet, skyldes dette at han ikke innen den i loven satte frist var blitt oppmerksom på at det var gitt patent på en oppfinnelse som etter hans egen mening gjør inngrep i det av ham patenterte regulerbare stag for traktor eller lignende. Hans uoppmerksomhet for så vidt hadde igjen sin årsak i at patentkravene under Patentstyrets behandling var blitt henført under forskjellige klasser, for Sandbakkens vedkommende under gruppen «koblinger for motorkjøretøyer», mens Obrestads patentkrav var ført under «maskinelementer, nærmere bestemt låseorgan for liner eller andre trekkorgan». - - - Retten, som er satt med fagkyndige domsmenn, skal bemerke: Sandbakkens patent nr. 101.598 gjelder, som før nevnt, regulerbart stag for traktor eller lignende. I patentbeskrivelsen er det anført, at oppfinnelsen har til hensikt å tilveiebringe slike stag som er raske å regulere i riktig lengde, slik at det spares tid ved all slags montering av redskap på traktorens løftestav. Under arbeidet vil det likeledes ta et minimum av tid å regulere redskapen til siden, opp eller ned ved å korte inn eller forlenge toppstaget. Patentpåstanden har følgende ordlyd: 1. Regulerbart stag for traktor eller lignende, omfattende to i forhold til hverandre ikke-roterbart aksialforskyvbare elementer og sammenlåsningsorgan for fastholdelse av disse iønsket innbyrdes stilling, idet det ene element er rør- eller hylseformet og det annet er et i det første element aksialforskyvbart stang- eller spindelformet element med tannet sperreinnretning som tjener til fastholdelse av disse elementer i ønsket innbyrdes stilling, karakterisert ved at det spindelformede element utgjøres av en gjenget spindel, og at det første element omfatter et låselegeme forsynt med gjenger svarende til det annet elements utformning og festet til det første element ved en fjærende forbindelse, idet der i anordningen videre inngår en kilemekanisme som ved en betjeningsarm, dreibart festet til det første element, kan bringes til mot nevnte fjærkraft å presse låselegemet til inngrep med det annet element. 2. Regulerbart stag som angitt i påstand 1, karakterisert ved at nevnte låselegerne har form av en halv mutter, hvis gjengede parti kan samvirke med overflaten av en gjenget sirkulærsylindrisk spindel. 3. Regulerbart stag som angitt i påstand 1, karakterisert ved at en regulerbar fjær er innskutt mellom kileorganet og anleggsflaten. 4. Modifikasjon av regulerbart stag som angitt i påstand 1 eller 3, karakterisert ved at det ikke-roterbare aksialforskyvbare element på kjent måte er en tannstang, og at låselegemet har tilsvarende tenner på den mot tannstangen vendende flate. Det bemerkes at nummerhenvisningene til de i patentskriftet inntatte tegninger er utelatt ved gjengivelsen av patentpåstandene foran, En nevner ellers at det av patentskriftet fremgår, at oppfinnelsen bl.a. har vært motholdt et tysk patent, der det forelå en eksenteranordning. Side:134 Det som foreligger til avgjørelse i søksmålet nå er om firmaet Reime & Co. ved sin fremstilling og salg av toppstag for hurtigregulering og såkalte «Styr» sidereguleringsstag har gjort seg skyldig i patentinngrep overfor Sandbakken. Obrestads rettigheter etter det av ham uttatte patent nr. 103.109 er for så vidt uten betydning for løsningen av tvisten. Det er imidlertid på det rene at de stagene det her gjelder, i alt vesentlig svarer til det som er omhandlet i Obrestads patent. En finner det derfor formålstjenlig i dommen nå å redegjøre også for dette og i bemerkningene senere å sammenholde de to oppfinnelsene. Patent nr. 103.109 er i patentskriftet gitt betegnelsen Strekkfisk. I beskrivelsen er det anført at oppfinnelsen angår en strekkfisk, forsynt med to gjengede skruebolter med motsatt gjengestigning som er forskrubare i innvendig gjengede muttere og styrt i en hylse som ved dreining dreier mutterne og beveger boltene innad eller utad for lengderegulering av strekkfisken, og hvor det er anordnet en låseanordning for fastholdelse av skrueboltenes innstilte stilling. Strekkfisken i henhold til oppfinnelsen karakteriseres ved at en eller begge muttere er todelte, slik at den ene eller begge skruebolter, når sikringslåsen er åpen, kan trekkes fritt ut eller skyves fritt inn for grovinnstilling av strekkfisken. Patentpåstanden lyder slik, idet nummerhenvisningene til tegningen også her er utelatt: 1. Strekkfisk, forsynt med to gjengede skruebolter med motsatt gjengestigning som er forskrubare i innvendig gjengede muttere og styrt i en hylse som ved dreining dreier mutterne og beveger boltene innad eller utad for lengderegulering av strekkfisken, og hvor det er anordnet en låseanordning for fastholdelse av skrueboltenes innstilte stilling, karakterisert ved at en eller begge muttere er todelte, slik at den ene eller begge skruebolter, når sikringslåsen er åpen, kan trekkes fritt ut eller skyves fritt inn for grovinnstilling av strekkfisken. 2. Strekkfisk i henhold til påstand 1, karakterisert ved at mutterhalvdelene påvirkes for åpning ved hjelp av fjærer som er festet til bolthylsen og på i og for seg kjent måte holdes i låsestilling ved hjelp av en klemanordning, f.eks. en eksenteranordning. 3. Strekkfisk i henhold til påstand 2, karakterisert ved at den ene fjær ligger mellom eksenterskiven og den ene mutterdel, mens den annen fjær er festet til armer som eksenterskiven er opplagret i. Sandbakkens patent nr. 101.598 er etter rettens oppfatning et sterkt begrenset patent. Både i beskrivelsen og i innledningen til hovedpåstanden, påstand 1, er presisert at det gjelder et regulerbart stag omfattende to i forhold til hverandre ikke-roterbart aksialforskyvbare elementer og sammenlåsningsorgan for fastholdelse av disse i ønsket innbyrdes stilling. Sammenlåsningsorganets hovedbestanddel er en ved et vektarmsystem betjenbar kile, som medfører den effekt at delene som skal sikres i forhold til hverandre, blir fastlåst, uten noen mulighet for senere finjustering av stagets lengde, f.eks. ved dreining av delene i forhold til hverandre. En slik eventuell finjustering vil bare kunne skje ved at staget frakoples enten traktoren eller arbeidsredskapet. Patent nr. 101.598 er ifølge utformingen av påstandene begrenset til den kombinasjon av i og for seg kjente tekniske elementer som er angitt i Side:135 påstandene, sett i relasjon til at de aksialforskyvbare elementer ikke kan bringes til å rotere i arbeidsstilling. Det essentielle ved patentet synes etter rettens oppfatning å være den i og for seg praktiske og effektive fastlåsningsanordning, ved anvendelse av en kile som bevirker at låsanordningen blir selvsperrende og ikke kan løsnes utilsiktet ved rystelser. Kravet ville neppe ført til patent dersom ikke låsorganet var begrenset til nettopp å være en kile i samvirkning med den i og for seg kjente halve saksemutter og den gjengede spindel. Dersom en annen låsmekanisme, f.eks. en dreibar eksenterskive, kunne godtas i patentet, hadde en slik låsanordning antagelig vært inkorporert i beskrivelsen og påstandene. En begrenser ikke et patent unødig, men søker å gjøre det så vidtfavnende som mulig. Obrestads patent nr. 103.109 vedrører en strekkfisk, forsynt, som vanlig ved strekkfisker, med to gjengede skruebolter med motsatt gjengestigning. Disse boltene er forskrubare i innvendig gjengde muttere, hvorav den ene eller begge er todelte, i og for seg kjente «saksemuttere», som kan bringes til inngrep med den ene eller begge skrueboltene, eller ved behov kan løses fra disse, for derved hurtig å kunne forkorte eller forlenge strekkfisken. Strekkfisken er forsynt med en sikringslås, hvori inngår bl.a. en dreibar eksenterskive, en låsanordning som i og for seg er kjent. Patentet er imidlertid ikke begrenset til låsanordning med eksenterskive, jfr. påstand 2. En hvilken som helst klemanordning kan nyttes. Mutterhalvdelene påvirkes for åpning ved hjelp av fjærer, hvilket i og for seg ikke er noe nytt. Det nye som er patentert i patent nr. 103.109 er å anvende todelte muttere, saksemuttere, i forbindelse med en egnet låseanordning, for hurtig å kunne forkorte eller forlenge strekkfisken. Slik patentet er utformet, står det oppfinneren fritt, ikke bare å nytte en hvilken som helst klemanordning for fastlåsing av skrueboltene i ønsket stilling, men også å nytte forskjellige typer av fjærer festet til boltehylsene, for å åpne de todelte mutterne for hurtiginnstilling. Han er således ikke bundet av de i patenttegningen viste bladfjærer, men kan f.eks. også nytte skruefjærer i egnet anordning. Dette siste er da også blitt gjort i en senere utførelsesform. Ved en høvelig innstilling av klemanordningen i patent nr. 103.109 kan lukking av mutteren skje på en slik måte at en ved å dreie boltehylsen kan foreta en finjustering av strekkfiskens lengde, mens strekkfisken er i arbeidsstilling og delvis under belastning. En slik finjustering, som i mange tilfeller vel kan være ønskelig, kan ikke foretas i arbeidsstilling ved stag etter patent nr. 101.598. De to patentene nr. 101.598 og nr. 103.109 omfatter kombinasjoner av i og for seg kjente tekniske detaljer. Patentenes gjenstander kan også nyttes til samme formål i gitte tilfeller. Sandbakkens patent er et ikkeroterbart stag, hvor den naturlige tannstang for lengderegulering er erstattet av en gjengespindel (skrue) som er lettere å fremstille, og som gir tannstangens virkning ved inngrep i en halv mutter. Ved å fastslå dette ikke-roterbare prinsipp, har Sandbakken avskåret seg fra muligheten for å bruke maskinelementene skrue og mutter på sin naturlige måte, hvor skruespindelens gjengespiral med sitt «skråplan» gir muligheter for innstilling, regulering osv. Obrestads patent bygger på det kjente strekkfisksystemet og er en naturlig videreføring av dette. Selv Side:136 etter hurtigregulering av lengden, er anordningen fremdeles en strekkfisk med dens fordeler. Maskinelementene skrue og mutter kan fortsatt nyttes etter sin hensikt og kan brukes til fininnstilling, etterstilling osv., også under belastning. Selv om strekkfisken etter patent nr. 103.109 og staget etter patent nr. 101.598 nok kan oppvise enkelte felles tekniske detaljer, og også kan nyttes for samme formål, er det sist nevnte patent ifølge sin utforming så snevert i omfanget av hva som er beskyttet og så spesiell i sin konstruksjon, at strekkfisker utført i samsvar med patent nr. 103.109 etter rettens oppfatning ikke kan sies å medføre inngrep i patent nr. 101.598. De i retten foreviste strekkfisker (stag) av Reime & Co.'s fabrikat var i samsvar med det som er beskyttet etter patent nr. 103.109. Etter rettens oppfatning foreligger det heller ikke noen slik sammenheng mellom dette patent og den bærende idé i Sandbakkens patent, at det kan bli tale om et avhengig patent. Etter det resultat retten således er kommet til, er det for så vidt unødvendig å komme inn på spørsmålet om den av saksøkte påståtte forbenyttelsesrett etter patentlovens §7. En finner likevel grunn til å nevne, at etter partsforklaringen av Obrestad og vitneprovet fra Kåre Opstad må en gå ut fra at strekkfisker med hurtiginnstilling av lengden, og med muligheter for finjustering av denne, var blitt prøvet før Sandbakkens konferanse med Obrestad i desember 1961. Da det tar ikke så liten tid å utvikle og få laget slike strekkfisker som Reime & Co. produserer, må en således anta at firmaet hadde truffet de nødvendige foranstaltninger til fremstilling av slike strekkfisker før Sandbakken innleverte det omarbeidede patentkrav som førte til patent nr. 101.598. Etter det som her er sagt, er det etter rettens mening heller ikke grunn til å anta at saksøkte under fremstillingen av de omtvistede strekkfisker urettmessig har nyttet seg av de modeller og tegninger som Obrestad fikk overlatt av Sandbakken under den før nevnte konferanse. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommer Sverre Nygaard, hjelpedommer Lars Sollesnes og sorenskriver Kåre Høyland med fagkyndige domsmenn, maskiningeniør Reidar Gjertsen og amanuensis Birger Mølnå): - - - Sandbakken, Kristoffersen og Nilsen har anka dommen til lagmannsretten. Dei har presisert at dei staga som dei går til åtak på og som dei meiner er i strid med Sandbakkens patent, er dei staga til bruk på traktor som Reime & Co. har framstelt for sal og som er illustrerte i ei salsbrosjyre av juli 1963 frå firmaet. Det eine er eit toppstag med nemninga «Toppstag med hurtigregulering», det andre er eit sidestag med nemninga «Styr» sidereguleringsstag». Båe desse staga har som ein sentral del ein halv mutter som går mot ein gjenga spindel. Derimot er det ikkje gjort åtak på eit par tidlegare stagtypar som Reime & Co. har framstelt og som visstnok ikkje har vore utbydde til sal i nemnande omfang. Desse typane har 2 halve mutterar som går mot spindelen frå kvar si side. Det er såleis feil, hevdar dei, når heradsretten har samanhalde Sandbakkens stag med stag frå Reime & Co. med todelte mutterar, Side:137 og har sagt at dei strekkfiskane (staga) som vart framviste i retten var i samsvar med den typen som Obrestad har vern for etter norsk patent nr. 103.109. Dei held vidare fram at heradsretten har tatt feil når han er komen til at dei traktorstaga som Reime & Co. har produsert, ikkje gjer noko inngrep i eller er noko krenkjing av deira rettar etter patent nr. 101.598. Det er såleis ikkje avgjerande at desse staga kan rotera medan Sandbakkens ikkje kan det, så lenge staga har alle vesentlege drag frå patent nr. 101.598 som integrerande delar. Der det er gjort endringar, er det i høgda spørsmål om tekniske ekvivalentar. Det som er det sentrale i Sandbakkens patent er den låsemåten ein oppnår ved bruk av ein gjenga spindel eller bolt, kombinert med ein tilsvarande gjenga låselekam. Det midlet han har brukt til å klemma desse to elementa saman og låsa dei fast, kilesystemet, er sekundært i denne samanhengen, og kan omplasserast med andre ekvivalentar, som eit eksentersystem eller eit skruesystem. Det er derfor feil når heradsretten har funne at bruken av kilen er det essensielle ved patentet. Men elles er det nettopp den same låsemåten Obrestad har brukt i sitt produkt. - Dei hevdar vidare at den fininnstillinga som Obrestad oppnår ved at staget kan skruast etter at spindelen og den halve mutteren er tillåste, er utan praktisk verdi. Den finstillinga som kan utførast med Sandbakkens stag er fullt tilstrekkeleg. - - - Reime & Co. hevdar at det er 2 heilt ulike prinsipp som ligg til grunn for dei to oppfinningane. Sandbakken har bygt sin idé på ein kombinasjon av kjende element, ein spindel eller bolt med rifler, ein låselekam med tilsvarande rifler, og ein kile, for å oppnå eit snøggregulerande stag. Obrestad har bygt på det kjende strekkfiskprinsippet, og har ved å la spindlane gå i kløyvde mutterar som kan løysats frå og klemmast til, oppnådd å kombinera grovinnstilling (snøggregulering) og fininnstilling. Det siste er aktuelt ved bruk av fleire typar av traktorreidskap. - Firmaet hevdar at kilen er ein vesentlig lekk i Sandbakkens kombinasjon, ved bruk av eksenter ville han kollidera med eit tysk stag som hans oppfinning er mothalde, tysk patent nr. 805.964. Det er vidare peike på at Patentstyrets 1. avdeling har godkjent eit krav om tilleggspatent til Obrestads hovudpatent, bruken av berre ein mutterhalvdel, trass i protest frå ankepartane, og at Obrestad har oppnådd patent i ei rekkje land, derav i fleire land der også Sandbakken har patentrett. - - - Lagmannsretten - lagdommar Nygaard, dommar Sollesnes, sorenskrivar Høijland og domsmann Mølnå - er under sterk tvil blitt ståande ved same resultat som heradsretten, og kan på vesentlege punkt slutta seg til dei grunnar heradsretten har gitt. Fleirtalet legg til grunn at Sandbakken og Obrestad har kome fram til sine oppfinningar frå ulike utgangspunkt og ubundne av kvarandre. Båe hadde det same målet, å finna fram til ei innretning som kunne gi ei snøgg og lettvint stillingsregulering av reidskapar nytta som tilheng til traktorar, og som var billig å framstella. Denne snøggreguleringa var løyst på ymse måtar før, så tanken på dette var ikkje ny. Såleis fekk Kvernelands Fabrikk A/S alt i 1955 patent på eit toppstag for grovregulering, basert på ein tapp, festa til ei hylse, der tappen kunne Side:138 flyttast frå eit spor til eit anne i ei stong som kunne skuvast fram og tilbake inne i hylsa. Eit engelsk stag bygde på eit system med grove tenner som greip inn i einannan. Sandbakken søkte først, i slutten av 1960, patent på eit sidestag som i si mest elementære form var basert på 2 eller 3 stenger som kunne skuvast fram og tilbake i forhold til einannan, og låsast fast mot kvarandre ved hjelp av friksjonen og eit klemorgan der friksjonen eventuelt kunne aukast ved rifler på stengene. Som variant til denne ideen var oppgitt at den eine stonga kunne utskiftast med ei oppsplitta røyr og den andre med ei sylindrisk stong som gjekk fram og tilbake inne i røyra. Også her var nemnt at friksjonen kunne aukast, t. d. ved gjengar eller rifler enten på innsida av røyra eller på utsida av stonga. Som klemorgan for alle desse variantane var både nemndt og skissert ein eksenter. Denne patentsøknaden vart ikkje fremja til avgjerd, og som grunn er oppgitt at Sandbakken fann løysingane utilfredsstillande. Sandbakken leverte så 31. juli 1961 inn den patentsøknaden som oppnådde patent nr. 101.598, og der patentpåstanden er referert av heradsretten. Obrestad på si side arbeidde med snøggreguleringsproblemet ut frå den kjende strekkfisken. Dette heng openbert saman med at mange traktorer blir leverte med stag av strekkfiskar som standardutstyr. Reguleringa er her basert på skruing av ei hylse som har gjengar innvendig og ein gjenga bolt i kvar ende. Men jamvel om skruinga fekk dobbel effekt ved at boltane gjenga seg inn og ut på båe sider samstundes, var effekten utilfredsstillande fordi det gjekk for langsamt. På den andre sida legg lagmannsretten til grunn at den fininnstillinga som strekkfisksystemet ga høve til, var både ynskjeleg og praktisk i ymse relasjoner, både for regulering av stillinga på arbeidsreidskapen, t. d. ein plog, og til straming av sambandet mellom traktoren og reidskapen. Det var derfor av verdi å ta vare på dette momentet i eit stag. Ut frå dette fann så Obrestad fram til å leggja kløyvde muttarar inne i hylsa, og slik at desse mutterane kunne regulerast til og frå gjengane ved eit fjør- og klemmesystem, men likevel slik at skruemomentet framleis var til stades om mutterane var tilklemde. Med mutterane fråkobla kunne så skruboltane førast fritt ut og inn. Obrestad leverte patentsøknad på denne oppfinninga 4. juni 1962, og fekk patent 19. oktober 1963. Også hans patentpåstand er referert av heradsretten. Ein senare variasjon av dette, som Obrestad søkte tilleggspatent på 25. februar 1963 og fekk kravet godkjent av 1. avdeling i Patentstyret 4. mai 1965, etter at ankepartane hadde protestert, var at han sløyfa den underste mutterhalvdelen for å redusera slitasjen på gjengane på skruboltane. Skruevna for finregulering er likevel framles til stades. Det er strekkfiskar (stag) etter dette tilleggspatentet som Reime & Co. vesentleg har framstelt for sal, og som ankepartane gjer åtak på som patentinngrep. Ut frå desse ulike utgangspunkta er så partane no komne fram til to produkt som i det ytre ikkje viser særleg store avvik frå einannan. Det som direkte fell i augene er at Sandbakkens produkt har ei kile-innretning til å låsa fast det gjenga klemorganet mot den gjenga spindelen, medan Obrestad har ein eksenter til å føra den halve mutteren inn mot skrubolten og halda han fast der. Men i bruk er der den vesentlege skilnaden at Obrestads produkt kan skruast etter at der er stengt for Side:139 grovregulering, og dermed kan brukast til finregulering medan Sandbakkens ikkje kan det. Spørsmålet er så om Obrestads produkt inneber eit inngrep i Sandbakkens patent. I patentpåstanden frå Sandbakken er under punkt 1 sagt at dei to hovudelementa, røyra og stonga, er «ikke-roterbart aksialforskyvbare» i forhold til einannan, og at stonga har ei «tannet» sperreinnretning som skal tena til å halda røyra og stonga fast i det innbyrdes forhold som er ynskjeleg. Vidare er sagt at staget er karakterisert ved at «det spindelformede element (stonga) utgjøres av en gjenget spindel, og at det første element (røyra) omfatter et låselegeme forsynt med gjenger svarande til det annet elements (stonga) utforming og festet til det første element ved en fjærende forbindelse, idet der i anordningen videre inngår en kilemekanisme - - -». Om varianten under punkt 2 er sagt at låselekamen har form av ein halv mutter. Jamvel om det er sagt at ein kilemekanisme inngår i arrangementet, finn lagmannsretten for sin del ikkje å kunna leggja noko avgjerande vekt på dette momentet, og finn derfor heller ikkje grunn til å gå nærare inn på kor vidt kilen og eksenteren er tekniske ekvivalentar. Det går vidare fram av påstanden at spindelen og låsemekanismen er gjenga og at låsemekanismen som ein variant kan vera ein halv mutter. Etter sin ordlyd synest dette å stengja for Obrestads bruk av den gjenga hylsa i strekkfisken og den halve mutteren. Men det er heilt på det reine at Sandbakken ikkje har valt gjenge-utføringa på elementa ut frå den vanlege funksjonen som gjengar har, nemleg skruverknaden, for den hadde han i det heile ikkje bruk for. Det som Sandbakken var ute etter var tannverknaden av gjengane for at fastlåsinga skulle bli mest mogeleg effektiv. Når han har gjort bruk av gjengar, har det ein heilt tilfeldig grunn, nemleg at denne forma for tenner var den enklaste og billigaste å framstella. Dette går klart nok fram av patentskriftet der det heiter: «Likeledes kan de viste gjenger erstattes av hensiktsmessige tenner som griper i hverandre. Når gjenger er vist på tegningen, er det fordi dette vil være den enkleste og billigste måte å tilveiebringe hensiktsmessig inngrep mellom delene, da verktøy for slik utformning jo foreligger.» Det kan leggjast til at varianten under punkt 4 i Sandbakkens patentpåstand er eit stag med tannstong og tilsvarande tenner på låselekamen. Likeeins kan nemnast at i den eine av dei 3 modellane som Sandbakken viste Obrestad i desember 1961 var stonga firkanta og hadde tenner, og det var særleg den modellen som Obrestad festa seg ved og som han let prøvekjøra. Men når grunnen til og føremålet med Sandbakkens bruk av gjengeutforminga så avgjort ligg i ei onnor gata enn det normale, finn lagmannsretten at patentpåstanden må tolkast ut frå dette, og at innhaldet i påstanden er at det som Sandbakken har patentvern for, er tannverknaden av gjengeutforminga. Nå er det på sett og vis også eit slag tannverknad i Obrestads produkt, nemleg når den halve mutteren er felt ned mot skrubolten. Strekkfisken er då låst mot grovregulering, og det kunne vera tale om å sjå Side:140 iallfall grovreguleringsfunksjonen hos Obrestad som eit inngrep i Sandbakkens patent. Men lagmannsretten finn det rettare å sjå denne tilklemminga i samanheng med det særeigne momentet hos Obrestad, nemleg høvet til finregulering med skruing. For at denne skruefunksjonen skal bevarast, må mutteren førast så tett inn mot skrubolten at gjengane grip effektivt inn i einannen. Men på den andre sida blir ikkje skrubolten bastant fastlåst som hos Sandbakken. Og som før nemnt finn lagmannsretten finreguleringa verdifull, og legg derfor vesentleg vekt på at Obrestads produkt på dette punkt skil seg frå Sandbakkens. Det er hevda at Sandbakkens stag gir omlag same høve til finregulering som Obrestads, men lagmannsretten kan ikkje vera samd i det. Det er utan vidare klart at all den tid reguleringa må utførast med så grove hjelpemidlar som motorkrafta eller den hydrauliske lyfteinnretninga, så skal det i mange høve ein meir enn vanleg dugande traktorkjørar til for å regulera staget over berre ein gjenge eller to. Hertil kjem at finregulering ved manøvrering med traktoren neppe let seg gjennomføra i det heile for somme slag reidskapar eller i alle relasjonar der det er aktuelt. Lagmannsretten finn etter dette at Obrestads stag i hovudsak byggjer på skruefunksjonen i strekkfisken, medan Sandbakkens stag byggjer på tannverknaden, at fin- og grovreguleringsfunksjonane på Obrestads stag må sjåast i samanheng som ei naturleg einig, og at det derfor er ei såvidt sjølvstendig og frittståande oppfinning at det korkje heilt eller delvis er eit inngrep i Sandbakkens patent, med det avgrensa og spesielle innhald dette har etter den tolking lagmannsretten har funne å måtta gi det. Det blir ikkje turvande for fleirtalet å koma inn på spørsmålet om Reime & Co. har nokon førerett til å utnytte Obrestads oppfinning etter patentlova §7, og det blir ikkje spørsmål om fråleggjing av vinning eller om skadebot etter §38. - - - Domsmann Gjertsen er - også under tvil - komen til eit anna resultat enn heradsretten og fleirtalet i lagmannsretten. Heradsretten synest å ha vurdert Obrestads norske patent nr. 103.109 i forhold til Sandbakkens norske patent nr. 101.598. Mindretalet er ikkje samd i dette vurderingsgrunnlaget. Det som skal vurderast er om det omtvista produkt som er framstelt av Reime & Co. og som er framlagt i retten, gjer inngrep i Sandbakkens ovannemnde patent. Mindretalet vil som utgangspunkt halda seg til at Sandbakkens norske patent generelt vernar eit stag utstyrt med den snøggreguleringsinnretninga som ligg føre. Utføringa til Reime & Co. omfatar ei snøggreguleringsinnretning og ei finreguleringsinnretning, utført i eitt og same stag. Snøggreguleringsinnretninga er basert på tilsvarande innbyrdes ekvivalente element, og har same føremål og same bruk som objektet for Sandbakkens patent. Utføringa til Reime & Co. verkar enten som snøggreguleringsinnretning eller som finreguleringsinnretning. Vurderinga av finreguleringsinnretninga er av sekundær art. Finreguleringsinnretninga er i og for seg kjend frå vanlege strekkfisk-stag, og ein får ho fram ved heilt enkelt å utstyra staget med ein ekstra gjenga spindel ved den enden av staget som ligg motsett snøggreguleringsinnretninga. Side:141 Finreguleringsinnretninga representerar eit framsteg som kjem i tillegg til Sandbakkens patentverna snøggreguleringsinnretning. Ved vurderinga av norsk patent nr. 101.598 viser mindretalet til dei første linene i punkt 1 i patentpåstanden som lyder: «Regulerbart stag for traktor eller lignende, omfattende to i forhold til hverandre ikkeroterbart aksialforskyvbare elementer.» Mindretalet legg her vekt på uttrykket «omfattende» d.v.s. staget er ikkje samansett av berre to element, men omfatar eller inneheld to element som er «ikke-roterbart aksialforskyvbare», av fleire mogelege element. Mindretalet legg vidare vekt på uttrykket «ikke-roterbart aksialforskyvbare elementer», og legg den tolking i det at elementa for aksialskuvinga ikkje skal dreiast, men kan dreiast i forhold til einannan. Uttrykket «sammenlåsningsorgan» og uttrykket «låselegemet» (13) siktar berre på ei låsing som kan hindra utilsikta aksialskuving av dei nemnde to elementa i patentpåstand 1 i patent nr. 101.598. Låsing for å hindra dreiing har ikkje noko å seia for snøggregulering. Mindretalet meiner etter dette at utføringa til Reime & Co. inneheld ei snøggreguleringsinnretning av same slag som den snøggreguleringsinnretninga som er verna ved Sandbakkens patent, og at det såleis ligg føre patentinngrep. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
