Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Mellbye: A ble 8. september 1944 arrestert under en rassia som det tyske sikkerhetspoliti foretok på Vikna i Nord-Trøndelag. Han satt i tysk fangenskap på Vollan, Falstad og Grini til frigjøringen. I desember 1951 anmeldte han krav på krigspensjon idet han hevdet å være blitt delvis arbeidsudyktig på grunn av skader pådratt under arrestasjonen og fengselsoppholdet. Hans krav ble gjentatte ganger avslått av Rikstrygdeverket, senest ved kjennelse av Ankenemnda for krigspensjoneringen den 26.2 april 1961. Han anla deretter ved stevning til Oslo byrett av 13. juni 1961 sak mot staten ved Rikstrygdeverket. Byretten avsa dom den 30. november 1965 med slik slutning: «A tilkjennes krigsskadetrygd. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Denne dom ble av Rikstrygdeverket innbrakt for Eidsivating lagmannsrett som avsa dom den 29. mars 1968 med slik domsslutning: «1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byretten eller lagmannsretten.» A har påanket denne dom til Høyesterett. Han har hatt bevilling til fri sakførsel så vel ved bevisopptakene som ved Side:1054 hovedforhandlingen for Høyesterett. Han har ved sin beskikkede prosessfullmektig nedlagt slik påstand: «1. Kjennelse av 26/4 1961 avsagt av Ankenemnda for krigspensjonering vedrørende krav om krigspensjon fra A født xx.xx.1905, kjennes ugyldig. 2. A tilkjennes saksomkostninger for Oslo Byrett utover det som er dekket ved Justisdepartementets bevilling om fritak for rettsgebyrer.» Staten ved Rikstrygdeverket har tatt til gjenmæle i saken og har nedlagt slik påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Den ankende part tilpliktes å betales sakens omkostninger for samtlige retter.» Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Ålesund byrett, Stjør- og Verdal herredsrett, Namdal herredsrett og Oslo byrett til avhør av den ankende part og 19 vitner hvorav 18 er nye for Høyesterett. Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt poliklinikksjef Carl Ludv. Laane og overlege Jan Presthus, spesialister i henholdsvis psykiatri og neurologi. De har begge avgitt legeerklæringer. Dessuten har assisterende overlege dr. med. Arve Lønnum, Rikshospitalets neurologiske poliklinikk, gitt en redegjørelse som er kommentert av de sakkyndige. For Høyesterett er det dessuten fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg skal komme tilbake til i den utstrekning de er av betydning for mitt standpunkt. Videre er det for Høyesterett dokumentert alt det materiale som har foreligget for byrett og lagmannsrett, derunder alle de medisinske erklæringer og bevisopptak med forklaringer fra 19 vitner. For Høyesterett står saken prinsipielt i samme stilling som for de tidligere retter, men det nye bevismateriale som er forelagt Høyesterett gir et vesentlig bedre grunnlag for bedømmelse av A's situasjon før krigen, både arbeids- og helsemessig, av hans skjebne under arrestasjonen og i fangenskapet, og av hans helsemessige utvikling etter frigjøringen og frem til de første legeundersøkelser i 1951/52. I tilknytning hertil er det fra A's side anført at det nye materiale viser at den innhentede sosialrapport fra 1955 i mange henseender må anses misvisende og at dette har påvirket de foretatte medisinske vurderinger. Det er - hevdes det - feil i det faktiske grunnlag både i Psykiatrisk klinikks uttalelse av 1955, i erklæringen av 1963 fra Legekommisjonen av 1957 og i erklæringene fra de to sakkyndige for Høyesterett. Disse feil er av den art at når de korrigeres på grunnlag av bevisførselen for Høyesterett, må det legges til grunn at det foreligger en slik årsakssammenheng mellom A's fangenskap og hans sinnslidelse at han har krav på krigspensjon. I alle fall må de angivelige feil føre til at Ankenemndas kjennelse av 26. april 1961 må kjennes ugyldig med den følge at saken må prøves på nytt i lys av Høyesteretts bevisvurdering. Side:1055 Formuleringen av påstanden, som formelt bare dekker det siste alternativ, henger sammen med at Rikstrygdeverket ikke har tatt standpunkt til foreldelsesinnsigelsen. Den ankende part har ikke provosert frem noen avgjørelse av dette, og det er årsaken til at den ankende parts prinsipale oppfatning ikke har fått uttrykk i en selvstendig påstand. Jeg viser herom til lagmannsrettens premisser som gjør nærmere rede for dette spørsmål. Ankemotparten har henholdt seg til lagmannsrettens dom og til de erklæringer som er avgitt av de sakkyndige for Høyesterett. Der foreligger etter ankemotpartens oppfatning ingen feil av faktisk art i de sakkyndiges grunnlag, og under ingen omstendighet kan det ses at de mulige feil kan ha hatt betydning for Ankenemndas kjennelse eller for de sakkyndiges konklusjoner. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Dels på grunn av det omfattende nye bevismateriale som er forelagt Høyesterett, dels fordi Høyesterett, i motsetning til byretten og lagmannsretten, har fått seg forelagt sakkyndige erklæringer som bygger på det samlede bevismateriale som er fremlagt som avgjørelsesgrunnlag, finner jeg grunn til å presisere noe nærmere mitt syn, selv om dette stort sett faller sammen med lagmannsrettens. Det er på det rene at A i alle fall fra 1951 har lidd av en neurose og at de ryggsmerter han har klaget over og som har invalidisert ham i stigende grad, er konversjonssymptomer på denne neurose. Det spørsmål som foreligger i saken er det rent faktiske om denne neurose har sin årsak, eventuelt sin hovedårsak, i A's arrestasjon og fangenskap i 1944/45. Jeg anser det godtgjort at en slik årsakssammenheng er mulig i og for seg. Det er imidlertid ikke nok. A må i det minste godtgjøre at en slik årsakssammenheng er den mest nærliggende ( [[Rt-1955-919]]), uten at jeg behøver å avgjøre om dette vil være tilstrekkelig i en sak som den foreliggende. De sakkyndige for Høyesterett har hatt følgende oppdrag: «De sakkyndige anmodes om å uttale seg om det foreligger årsakssammenheng mellom A's krigsfangenskap og den senere fastslåtte invaliditet. Uttalelsen forutsettes å klarlegge om objektive funn viser årsakssammenheng, eller om man på annet medisinsk grunnlag kan konstatere årsakssammenheng. Uttalelsen forutsettes avgitt på grunnlag av sakens samtlige dokumenter og i en fornyet undersøkelse av A, hvis de sakkyndige finner dette ønskelig.» Begge de sakkyndige har hatt saksdokumentene for Høyesterett til disposisjon og har foretatt personlige undersøkelser av A. Poliklinikksjef Laane uttaler deretter i sin erklæring av 11. august 1969 blant annet følgende: «I krigstiden greide han seg relativt bra. Etter krigen har vanskene tårnet seg opp. Angående den eventuelle ryggskade i forbindelse med arrestasjonen 8/9-44, er der fremkommet svært divergerende syn. Således Side:1056 beskriver A selv sin rygglidelse som følge av mishandling under krigen. Ved senere undersøkelser, bl.a. under hans opphold i Universitetets Psykiatriske Klinikk i 1955, har man ikke kunnet finne objektive tegn til ryggskade. Røntgenundersøkelse 8/6 1955 viste litt skjev ryggrad og begynnende spondylose (slitasjeforandringer). Det fremgår videre av dokumentene at A allerede i 1946 følte seg misforstått og urettferdig behandlet. Leger som undersøkte ham i årene etter krigens slutt, bl.a. psykiater, fru Vogt-Thingstad, anså hans plager som vesentlig psykisk betinget. Han utviklet etterhvert en kverulerende tendens og ble monomant opptatt av ryggskade som årsak til sine plager. Hans beskrivelse av sine plager nå for tiden er praktisk talt den samme som under oppholdet her i sykehuset i 1955. A's ryggsmerter kan etter min mening forklares som dels betinget i en viss «ryggslitasje», (kfr. røntgenfunn), slik man ofte ser hos personer som har hatt tungt arbeide gjennom årene, og vesentlig som uttrykk for konversjon (psykiske plager ført over i anspent, smertefull muskulatur). Dette siste er noe vi meget ofte ser i psykiatrien. Hans kverulerende tendens og følelse av forurettelse har vært og er en betydelig drivkraft hertil og bidrar til å vedlikeholde symptomene. Konklusjon: A's symptomer i form av ryggsmerter og hans arbeidsuførhet kan ikke sees å stå i direkte forbindelse med påstått krigsskade under fangenskapet.» Overlege Presthus har i sin erklæring meget inngående gjort rede for utviklingen av saken både før og under rettergangen, derunder også for de nye opplysninger for Høyesterett. Overlegens avsluttende vurdering er sålydende: «Vurdering: Det synes ikke å foreligge noen sykelig belastning i A's slekt. Han synes å ha levet opp i alminnelige bra kår. Det er angitt noe forskjellige opplysninger om hans oppdragelse, men det må antaes at forholdene i hjemmet har vært alminnelig gode. Før krigen hadde han for lite magesyre og litt fordøyelsesbesvær, men var eller frisk. Komparentopplysninger som er innhentet går ut på at hans mentale tilstand var sunn. Han har før fangenskapet under krigen ikke vært utsatt for nevneverdige skader. Hans arbeidsinnsats før krigen er vurdert forskjellig. Det er kommet frem mange positive uttalelser ved at han selv har provosert dem skriftlig, og disse uttalelser må antaes å bety lite for sakens vurdering. Men det er også mange, nesten alle, vitner som uttaler at A har vært en alminnelig god arbeidskar før fangenskapet. Det må dog legges stor vekt på at hans inntekt har ligget tydelig under gjennomsnittet og at jordstyresekretæren på hjemstedet har uttalt at driften på gården var svak like før krigen og under krigen. Det synes som om A har vært en villig, men noe inneffektiv arbeidsmann. Når det gjelder den påståtte ryggskade, som han oppgir å være Side:1057 hovedplagen og den vesentlige årsak til arbeidsuførheten, så har man utelukkende skadedes egne utsagn å holde seg til. Han ble sparket i ryggen av sine fangevoktere og 1, kanskje 2, tyske soldater stod på ryggen hans mens han lå over en grøft. Han hørte da en knekk, men kan ikke sikkert si om dette kom fra ryggen. Ryggen har på denne måte vært utsatt for en betydelig ufysiologisk belastning, men traumene kan neppe sies å ha vært av en slik karakter at de må ha gitt varig skade. Han har ikke ytret klager som gir grunn for mistanke om skade på ryggmarg eller nerverøtter. Han har ellers klaget over endel psykiske besvær, nervøsitet og mulige hallusinatoriske opplevelser, samt en tid skjelvinger og frysninger og mareritt. Hans redegjørelse av sykehistorien er upresis og dramatiserende. Det kan heller ikke utelukkes at han aggraverer endel. Hans opplysning om at han har måttet ligge med store stener på brystet på grunn av ryggsmerter om natten virker eiendommelig. De mange legeundersøkelser han har gjennomgått har ikke kunnet avsløre noen sikker somatisk sykdom eller skade. Dette gjelder også min undersøkelse av ham. Den lille ryggskjevhet og stivhet i ryggen, som jeg har bemerket er ikke mer enn man må kunne forvente i hans alder. Disse funn er heller ikke tidligere bemerket. Han er av psykiater, psykolog og neurologer tidligere blitt betegnet som psykopat eller karakterneurotiker. 2 leger, dr. Rian og dr. Vogt-Thingstad, antar at hans besvær, som benevnes neurose og lumbago, skyldes påkjenninger i fangenskapet, mens ingen andre leger finner en slik årsakssammenheng rimelig. Det er avhørt mange vitner i saken. Når det gjelder helsen etter krigen angis denne å ha vært dårligere enn før av de fleste. Ryggsmertene finner man dog ingen opplysninger om at han har klaget over under fangenskapet. Etter krigen synes alle å ha hørt om dem, men de fleste vet ikke når. Det er dog noen som mener at de har hørt han har klaget over smertene like etter hjemkomsten i 1945, mens andre mener de først har hørt klagene etter kunngjøringen i 1951 om at det gikk an å søke krigspensjon. Det er også noen som har sett tegn hos skadede på at han må ha hatt smerter i ryggen. Hans atferd har i den forbindelse til dels vært dramatisk. Hans atferd ellers i striden, med naboene har virket truende, og man har inntrykk av at han til tider har følt seg forfulgt. Vitneutsagn i forbindelse med rettssakene om hans mentale tilstand går ut på at denne har vært sunn. Når det gjelder arbeidskraften etter krigen sier alle vitner praktisk talt at hans arbeidskraft etter krigen har vært sterkt redusert. Det er dog noen som mener at A arbeidet godt som slakter i flere år etter krigen, og han var også midlertidig ansatt som slakter i - - - Salgslag i X. Gårdsdriften på sitt eget bruk har han dog ikke skjøttet på langt nær tilfredsstillende. De opplysninger som er fremkommet i anledning av at saken står for Høyesterett synes etter mitt skjønn ikke å være av en slik art at de bringer noe vesentlig nytt inn i tilstandsbilledet. Side:1058 Det må antaes at skadede har klaget over ryggsmerter siden han kom hjem etter krigsfangenskapet i 1945. Det er imidlertid umulig å gjøre seg opp en bestemt mening om hvor sterke disse smertene har vært. Men de synes å ha vært mindre fremtredende de første år etter krigen enn senere. Arbeidsuførheten synes også å ha vært mindre fremtredende de første etterkrigsår enn senere. Det er aldri påvist noen organisk sykdom eller skade som kan tenkes å være forårsaket av krigsfangenskapet og å være årsaken til hans invaliditet. A's atferd etter krigen har til dels vært noe uvanlig og hans sykdomsplager dramatiserende og antakelig aggraverende. Også jeg får inntrykk av at man står overfor en sannsynlig karakterneurotiker med konversjonssymptomer. Konklusjon: På basis av de foreliggende opplysninger som foran er referert og vurdert kan jeg, ved en skjønnsmessig vurdering, ikke finne at det foreligger sikre holdepunkter for en årsaksammenheng mellom de påkjenninger, A har vært utsatt for under sitt krigsfangenskap og den invaliditet som senere er påstått.» Jeg kan ikke se at det for Høyesterett er fremkommet noe som kan gi anledning til å dra i tvil de sakkyndiges konklusjoner som jeg forstår derhen at man ikke kan operere med noen årsaksrekke fra arrestasjonen og fangenskapet til A's neurotiske lidelse. Jeg nevner først og for ordens skyld at overlege dr. med. Lønnums erklæring bare gir visse opplysninger om de funn som ble gjort ved den undersøkelsen av A som Legekommisjonen av 1957 foretok. De sakkyndige har uttalt at disse opplysninger ikke endrer deres vurdering. Dr. Lønnum presiserer også at han opplysninger bare kan være av interesse under bestemte faktiske forhold som jeg etter bevisføringen antar ikke er til stede. Hva spesielt angår overlege Presthus's erklæring, er det fra A alene pekt på at det ikke er dekning for overlegens uttalelse om at A's inntekter før krigen «har ligget tydelig under gjennomsnittet» og «at driften på gården var svak like før krigen og under krigen». Jeg er enig i at det neppe er dekning for denne vurdering, men etter sammenhengen i avsnittet kan jeg ikke tillegge dette noen vekt. Førkrigsbildet av A er allikevel positivt og solid innenfor den normale variasjonsbredde. I poliklinikksjef Laanes erklæring er fremstillingen av den faktiske situasjon ikke så inngående. Den inneholder imidlertid den uriktige opplysning at A i 1938/40 mottok en viss sosialstøtte, men dette gjengis som en «angivelig» opplysning og er vel da ikke lagt til grunn for erklæringen. Ut over dette er det ikke anført at overlege Laane har bygget på uriktig grunnlag. For vurderingen av disse to legeerklæringer tillegger jeg det betydelig vekt at A ble underkastet en inngående undersøkelse i 1963 av Legekommisjonen av 1957. Han var da innlagt på Rikshospitalet i 5 uker og gjennomgikk særdeles omfattende og grundige undresøkelser. Legekommisjonens erklæring er gjengitt i Side:1059 utdrag i byrettens dom. Det er nok så at Legekommisjonen i sin vurdering har latt stå åpent hvilke opplysninger som gir det riktige bilde av A's tilstand etter krigen. Men Legekommisjonen stiller dog opp en forutsetning om A's daværende situasjon som etter de bevis som nå foreligger må anses å være riktig og i alle fall ikke i A's disfavør. Legekommisjonens krav til årsaksbeviset legger jeg ikke annet i enn det jeg har bemerket innledningsvis om de rette krav for så vidt. Om dette viser jeg for øvrig til Ot. prp. nr. 3 (1967-68) hvor Legekommisjonen om sitt arbeid sier at «den på bakgrunn av sine erfaringer har funnet å måtte modifisere årsakskravet, la påkjenningene under krigen veie tungt ved vurderingen og la tvil komme søkeren til gode.» Legekommisjonens negative konklusjon ser jeg da i lyset av at denne kommisjon i sin tid ble nedsatt spesielt for å undersøke og vitenskapelig vurdere senvirkningene av opphold i de tyske og japanske konsentrasjonsleire. Legekommisjonen sitter inne med det aller beste sammenlignings- og erfaringsmateriale som er tilgjengelig for en vurdering av A's problem. Det må kunne påvises ganske sentrale feil i kommisjonens faktiske avgjørelsesgrunnlag for at dens vurdering skal kunne rokkes. Jeg kan ikke se at det er anført noe som tilnærmelsesvis har denne karakter. Tvert imot sier overlege Presthus at de opplysninger som nå er fremkommet etter hans skjønn ikke er av en slik art at de bringer noe vesentlig nytt inn i tilstandsbildet. I denne sammenheng nevner jeg at den redegjørelse overlege dr. med. Arve Lønnum har gitt i brev av 5. september 1969 til den ankende parts prosessfullmektig, gir en detaljert fremstilling av de opplysninger A gav Legekommisjonen av 1957. Jeg kan ikke se annet enn at A har skildret sine plager under fangeoppholdet noe mer dramatisk enn bevisførselen for Høyesterett gir dekning for. Legekommisjonen kan i så henseende ikke ha gjort A urett. De sakkyndiges konklusjoner som jeg har nevnt er avgjørende for meg. Jeg kan ikke bygge på at det er noen årsakssammenheng mellom A's arrestasjon og fangenskap og hans neurotiske lidelse. Jeg finner det da unødvendig å foreta en ytterligere gjennomgåelse av hele det faktiske materiale som Høyesterett har fått seg forelagt. Det inngår i legenes vurdering av A's situasjon og er ikke et særlig avgjørelsesgrunnlag utenfor og i tillegg til legeerklæringene når disse har en konklusjon som den foreliggende. Jeg vil bare ha nevnt - hva de sakkyndige ikke har omtalt - at A den 17. oktober 1945 ble dømt av Namdal herredsrett til å tåle en inndragning av kr. 1.300 i forbindelse med en dom på kr. 300 i bot for underslag av hittegods under krigen. Overfor myndighetenes forsøk på å inndrive inndragningsbeløpet, søkte A i 1947 om benådning, og uttalte seg også flere ganger skriftlig om inndragningskravets inndrivelse. Det er etter min oppfatning ikke uten interesse for vurderingen av A's helsetilstand i denne tid, at han overfor dette krav overhodet ikke har anført at han var helt eller delvis arbeidsufør som følge av det tyske fangenskap, til tross for at dette måtte være det aller mest nærliggende argument Side:1060 hvis det hadde vært for hånden. Først i 1952 ble dette argument ført i marken og ledet da til ettergivelse. Til den subsidiære anførsel fra A's side skal jeg alene bemerke at avgjørelsen av A's krav på krigspensjon ikke for noen del ligger innenfor rammen at et skjønn som tilligger forvaltningen alene. Spørsmålet hører i sin helhet under domstolene som må avgjøre det på grunnlag av det materiale som forelegges for retten. Det blir da ikke plass for noen opphevelse av Rikstrygdeverkets avgjørelse på grunn av mulige feil i saksbehandlingen når domstolene både har den fulle kompetanse og, som i denne sak, også det tilstrekkelige materiale til å avgjøre det krav Rikstrygdeverket måtte ha avslått. Jeg finner etter omstendighetene at A ikke bør pålegges å erstatte Rikstrygdeverket sakens omkostninger for Høyesterett. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er jeg enig i. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Blom: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg finner tilstrekkelig grunnlag for å anta at der er årsakssammenheng mellom A's invaliditet og de påkjenninger han ble utsatt for under arrestasjonen og fangenskapet. Da jeg etter rådslagningen vet at jeg står alene med mitt standpunkt innskrenker jeg meg til følgende bemerkninger: Jeg er enig i at A har bevisbyrden for at der foreligger årsakssammenheng, men finner grunn til å nevne at det i et tilfelle som det foreliggende ikke kan kreves sterke bevis. Anerkjenner man først i prinsippet muligheten for psykiske senfølger av krigspåkjenninger, forekommer det meg nemlig at man kan komme i skade for å avskjære berettigede krav, dersom man pålegger en person som er blitt invalid i rom tid etter krigens slutt, å føre mer enn et rimelig sannsynlighetsbevis for at hans invaliditet er krigsbetinget. Jeg finner støtte for mitt syn i de opplysninger som er gitt i Ot. prp.nr. (1967-68). I det foreliggende tilfelle bedømmer jeg - delvis i motsetning til flere av de leger som har uttalt seg - bevisene slik at der like frem til arrestasjonen ikke var noe å utsette på A's arbeidskraft arbeidsvilje og tilpasning til samfunnet. Det er på det rene at A like fra 1961 har vært 100 % invalid. Denne tilstand har utviklet seg gradvis, og kan i hvert fall spores tilbake til de nærmeste år etter krigen. Jeg finner det videre godtgjort at han allerede umiddelbart etter løslatelsen klaget over den behandling han hadde vært utsatt for og over de ryggsmerter som senere har invalidisert ham fullstendig. Når førstvoterende og lagmannsretten har lagt vekt på forskjellige trekk ved A's opptreden og troverdighet som kan gjøre det tvilsomt hvor langt det er berettiget å legge hans fremstilling til grunn, er jeg i og for seg enig i dette, men de kan etter min Side:1061 mening like gjerne oppfattes som uttrykk for en fullstendig mentalitetsforandring fremkalt ved at visse iboende anlegg er utløst ved den påkjenning han var utsatt for under krigen. For meg er det mest nærliggende å anta at det er det som er skjedd, og at A vel ikke har vært utsatt for større påkjenning ved arrestasjonen og fangenskapet enn mange andre som i dag ikke bærer mén av det, men at den for ham er blitt for meget. Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes. Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Mellbye. Dommerne Gundersen og Eckhoff: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av byrettens dom (dommer T. Juell): Saksøkeren, A er født xx.xx.1905 i Y. Han giftet seg i 1932 med - - - født xx.xx.1912. I ekteskapet er det 8 barn, født i tiden fra 1933 til 1947. Han overtok 65 mål av farens gård der i Y og drev nybrott på dette feltet. Han drev også fiske med egen båt og annet arbeid på sjø og på land. Han er skildret som en driftig arbeidsmann med god helse, bortsett fra et mageonde i et visst tidsrom. Spesielt var han ikke plaget av ryggsmerter og heller ikke av nervøsitet. Den 8. september 1944 foretok det tyske sikkerhetspoliti en razzia på stedet og herunder ble A arrestert. Det synes å være en tilfeldighet, siden han ikke hadde deltatt i illegalt arbeide. Han ble ført av to tyske soldater etter landeveien en halv mils vei til Z hvorfra der skulle være båttransport til Trondheim. Under marsjen, da A var alene med de to tyskere, - ble han sparket 1 gang på forsiden av leggene. Han fikk også et spark ryggen så han falt overende og mens han lå der tvers over en liten forsenkning eller grøft, hoppet tyskerne opp på ryggen hans og trampet. A forsøkte under dette å stelle seg slik at ryggen ikke skulle brekke. Natten deretter lå han i et rorhus og ble så transportert sammen med ca. 60 andre menn som var arrestert med båt til Trondheim. Han måtte en tid stå på dekket i sjøsprøyten og ble våt og frossen. Han var så ca. 1 måned i Vollan fengsel og på Falstad til 23. februar 1945. Her lå han ca. 2 måneder i sykehuset idet han led av dårlig fordøyelse og fikk også behandling for et sår på ryggen. Han spiste litet og ble meget avkreftet. Han utførte aldri noe arbeide under hele fangenskapet. Ut på ettervinteren ble han sendt til Grini, hvor han for det meste lå og var stadig meget avkreftet. Noen tid etter at han var kommet hjem til Y, oppsøkte han distriktslege Lorck, som kjente A gjennom 20 år. Han ble undersøkt av legen, som ifølge A sa til ham: «De tror kanskje at De skal få erstatning for nedbrutt helse? - Jeg tror ikke det A.» A fikk ingen råd av legen om hvordan han skulle forholde seg. Han følte seg ille til mote ved å være avvist og gikk ikke til noen annen lege. Han forsøkte å ta fatt på arbeidet igjen, men det gikk mindre godt både med gårdsbruket og fisket. Familien flyttet til farens gårdsbruk i 1948/49, som de da overtok, men det synes som det vesentlig var hustruen og barnene som måtte drive det. Dog var A ansatt som slakter i - - - Salgslag i X fra 3/10 til 21/12 1946, og slaktet Side:1062 leilighetsvis en del hos naboer. Men stort sett var det dårlig med arbeidsinnsatsen, han lå gjerne overende på sofaen, følte smerter i ryggen og det viste seg at han var blitt toltalt forandret etter krigen. Han var initiativløs, sov dårlig, følte seg misforstått og forfulgt. Visstnok i 1951 fikk han høre i kringkastningen at tidligere Grinlfanger kunne søke om erstatning. Han meldte seg derfor hos Rikstrygdeverket den 4.12.1951. Han hadde forinnen oppsøkte dr. Egil Rian, spesialist i psykiatri i Trondheim, som den 2. november 1951 ga erklæring: «Herr A lider av nervøs lidelse som nedsetter hans arbeidsevne betydelig. Han plages også av chroniske ryggsmerter, som svekker hans arbeidsevne. Disse skader har sin årsak i skader som han fikk under krigen ved brutal behandling av det tyske politi. Man kan derfor anta at hans nedsatte arbeidsevne er en følge av krigsskader.» Dr. Rian har senere gitt erklæring den 21/4 1952, 1/9 1954 og 16/2 1960. I den siste erklæring fremheves at nevrosen i årenes løp er blitt mer og mer fiksert og ikke minst fordi han føler seg forurettet. Hans arbeidsevne har vært betydelig nedsatt helt siden krigen og fangenskapet og nevrosen har sin årsak i dette. - - - Den 7/4 og 25/6 1952 ble A undersøkt av spesialist i nevrologi, dr. I Schnitler i Trondheim. - - - I anledning av A's skademelding for ryggskade har Rikstrygdverket begjært en observasjon i Psykiatrisk Klinikk. Han var der i tiden 2/6 - 2/8 1955. - - - Dr. med. Henrik Seyfarth, spesialist i nevrologi, har undersøkt A den 9/12 1959. - - - På foranledning av A's ansøkning om uføretrygd ble han den 14. mars 1961 undersøkt av dr. Harald Bruseth. - - - Under saksforberedelsen anmodet Rikstrygdeverket Lægekommisjonen av 1957 om å foreta undersøkelse av A. Han lå deretter i Rikshospitalets nevrologiske avdeling fra 1.11. til 4.12.1963. - - - Der er av kommisjonen utarbeidet en lengere redegjørelse ved professor Axel Strøm i hvilken der gåes inn på pasientens liv helt fra barndommen, med arbeidsliv og helbredstilstand før arrestasjonen, krigspåkjenninger og helsetilstand, arbeidsliv etter frigjøringen og hans nåværende tilstand. Til nærmere belysning av A's tilfelle inntas av kommisjonens betenkning: «Ved den psykiatriske undersøkelse ble hans tilstand oppfattet som en karakternevrose (svarende til Psykiatrisk Klinikks psykopatidiagnose). Grunnlaget synes å være av hysterieform. natur med atskillige angstelementer allerede fra barndommen. De nevrotiske elementer synes vel kompensert før krigen, men er kommet til utbrudd etter denne. Hans intellektuelle utrustning antas å ha ligget i nedre del av det normale variasjonsområde. Det er ikke funnet sikre tegn til psykotiske episoder av schizofreniform art. Hans ryggsmerter oppfattes som en ren konversjonstilstand. Ved den psykologiske undersøkelse ga testresultatet mistanke om en hysteriform preget personlighetsstruktur og karakter. Test-analysen ga mistanke om svakhet i intellektuel funksjonering innenfor enkeltområder (nærhukommelse, tempo etc.) på organisk basis. Der er ikke angitt IQ, men nivået beskrives som gjennomsnittlig.» Side:1063 Under diskusjonen av A's tilfelle bemerker kommisjonen bl.a.: «Hverken ved undersøkelsene i Namdal sykehus i 1951, i Psykiatrisk Klinikk i 1955 eller ved Legekommisjonens undersøkelse er det blitt funnet forandringer i ryggen som kan forklare ryggsmertene, og disse antas å være av nevrotisk natur. Psykiatrisk Klinikk oppfattet hans tilstand som en psykopati med konversjonspreget ryggbesvær og rentenevrose. Legekommisjonen har brukt diagnosen karakternevrose - som i det vesentlige svarer til Psykiatrisk Klinikks psykopatidiagnose - og anser også ryggsmertene som rent konversjonspreget. Ved de øvrige undersøkelser er det ikke funnet tegn til noen somatiske lidelser, særlig er det ikke funnet holdepunkter for organisk hjernelidelse. Selv om klientens nevrotiske mekanismer var til stede før krigen, synes han å ha vært relativt vel tilpasset og fullt arbeidsfør. Det vesentligste omslaget er kommet etter krigen, og spørsmålet er da om krigen kan sies å ha vært den utløsende årsak for hans nåværende nevrose. Legekommisjonen har flere ganger tidligere stått overfor en lignende problemstilling og det har vært kommisjonens oppfatning at selv om visse anlegg, har vært tilstede før krigen, bør en tilstand kunne anerkjennes som (delvis) krigsbetinget såfremt vedkommende var fult arbeidsfør og tilpasset før krigen, og at det i tilslutning til fangeoppholdet er kommet en vesentlig endring i helsetilstanden og arbeidsevnen. I det foreliggende tilfelle støter vurderingen på den store vanskelighet at opplysningene om hans arbeidsevne etter krigen er sterkt motstridende. På den ene side foreligger det uttalelser om at han har vært skrøpelig og arbeidsufør helt siden løslatelsen, mens det på den annen side foreligger uttalelser om at han i flere år etter krigen drev atskillig tungarbeid, bl.a. som slakter, og at hans arbeidsuførhet først ble utløst ved opplysning om at det var mulig å få erstatning for skader pådradd under fangenskapet. Da kommisjonen har vært avskrevet fra å eksaminere de personer som har avgitt uttalelsene om det grunnlag de er bygget på har kommisjonen ikke vært i stand til å klarlegge hvilke opplysninger som gir det riktige billede av klientens tilstand. Kommisjonen har imidlertid festet seg ved at klienten ikke selv søkte lege mellom 1945 og 1951 for sine ryggplager. Selv om dette i følge klientens opplysninger skyldes at han var fornermet på distriktslege Lorck, peker dette etter kommisjonens oppfatning i retning av at klientens ryggplager ikke var særlig fremtredende i denne tid og vesentlig har utviklet seg etter 1951. Det er kommisjonens mening at man i et tilfelle som det foreliggende må stille meget strenge krav til beviset for at den nåværende tilstand er betinget i påkjenningene under fangenskapet. De opplysninger som foreligger kan ikke ansees som fyldestgjørende bevis herfor, og kommisjonen finner det således ikke tilstrekkelig dokumentert at hans nåværende arbeidsuførhet skyldes krigspåkjenningene. Konklusjon: Klienten lider av en karakternevrose med ryggsmerter som ansees som konversjonspreget. Legekommisjonen finner det ikke tilstrekkelig dokumentert at hans arbeidsuførhet skyldes krigspåkjenningene under fangenskapet.» På grunnlag av dr. Bruseths erklæring og de øvrige opplysninger, ble Side:1064 der av Rikstrygdeverket den 16/11. 1961 tilstått A uføretrygd med tilbakevirkende krav fra 1. januar 1961. - - - Retten skal bemerke at de sakkyndige leger som har undersøkt A i årenes løp og har gitt uttalelser om ham har savnet sikre, pålitelige opplysninger om hans forhold og hans virkelige tilstand. De har derfor vært i tvil og funnet vurderingen av ham vanskelig. Dette forhold, med mangelen på sikre faktiske opplysninger, er der nå i noen grad bøtet på idet der i tiden etter legekommisjonens betenkning er avholdt bevisopptak på en rekke steder i landet. Derved er vurderingsmaterialet blitt noe fyldigere. - - - Der har vært usikkerhet hvordan det var med A's arbeidsevne før krigen, idet han av sosialkurator er blitt betegnet for ikke å være en skikkelig arbeidskar. Der foreligger nå imidlertid en rekke beedigede forklaringer av folk som er og har vært bosatt i Y om at A har vært en dyktig og iherdig arbeidsmann helt frem til den tid han ble arrestert. Man må uvilkårlig også spørre seg selv hvordan det ville ha gått med denne familie på hele 8 barn og to voksne personer, hvis familiefaren ikke hadde vært istand til å ta dyktig fatt for å skaffe underhold til ialt 10 personer. Retten tror derfor at A virkelig har vært arbeidskar og hans legemsbygning tyder på at han også skulle være istand til å ta mangt et tungt tak, hvilket også vitneforklaringene bekrefter. En annen sak er det om A på grunn av meget slit i de mange år under barnenes oppvekst er blitt utslitt, slik at han nå ikke lenger har krefter tilbake. Dette er iallfall tilfelle med hustruen om hvem det er opplyst at hun var utslitt. Det kan forståes når familien var så stor. Det forhold som har bevirket at legene ikke har følt seg overbevist om at A ikke er så ufør som han vil ha det til, er nok at det ikke er noen vitner til den mishandling han var utsatt for. Det var bare A og de to tyskere som var tilstede da han angivelig ble sparket og trampet på. Og det syns ikke som han i fangenskapet har opplyst dette i noen større krets av sine medfanger. Det er ikke ukjent at folk kan «smøre tykt på» når de skal fortelle om sine opplevelser under okkupasjonen. Når dertil kommer at der ikke kan påvises noen skade på kroppen etter mange og grundige undersøkelser, er det forståelig at legene stiller seg tvilende til A. Særlig når dertil kommer at han etter deres oppfatning på grunn av sitt vesen og fremferd ikke virker overbevisende. Retten må etter legenes utsagn legge til grunn at A etter krigen ikke har noen skade på kroppen som det er verd å snakke om og at han ikke skulle være hindret fra å arbeide som tidligere. Det er dog et faktum etter vitneforklaringene at han etter krigen har vært slått ut som arbeidsmann. Han har gjort visse forsøk, men han har ikke hatt fremgang. Dette har hatt til følge bl.a. at han er gått fra bruket som han i 1948 hadde overtatt etter faren. I 1961 flyttet han fra bruket, som er blitt betegnet som vanskjøttet, og dette ble overtatt av hans bror, - - -. Det som A klaget over i retten var at han, hvis han hadde arbeidet om dagen,- etterpå, om natten fikk smerter i ryggen, som voldte ham stort besvær. Derfor er resultatet blitt at han holder seg i ro for å unngå smertene. Der er vel den mulighet at det kan være en skade på en nerve i ryggsektoren som volder dette. Det er et forhold som vel vanskelig kan oppdages ved en undersøkelse. Legene anser hans lidelse som en nevrose eller psykopati Side:1065 av «konversjonspreget» natur. (Dette uttrykk skal bety fortrengte forestillingers legemlige utslag). Dette må nok oppfattes således at han på grunn av sine påkjenninger under marsjen og under fangenskapet har lagt seg på sinnet at han er Ødelagt for arbeidslivet. Han har ikke lyst til å arbeide. Han mangler tiltak og selv om muskulaturen synes å være i orden, så blir det intet av med arbeidet. Man kan ikke se bort fra at han virkelig har smerter i ryggen, - iallfall sier han selv, at han på grunn av disse ikke kan arbeide. Vitneprovene går ut på at forandringen med A fra den driftige arbeidskar og familieforsørger, til den uvirksomme, er foregått etter krigen og de ser det som en følge av fangenskapet. Det er et stort antall vitner av dem som der på stedet kjenner forholdet med A, som har forklart dette. Retten må derfor tro at hadde han ikke blitt tatt av tyskerne, så ville han vært den samme gode arbeidskar. Kort sagt man må anta etter det som nå foreligger opplyst at det nettopp er på grunn av interneringen og den behandling som er overgått ham at han er blitt ødelagt. Dette er imidlertid en «krigsulykke» i lovens betydning. Retten tror derfor at det er riktig etter det som nå foreligger å tilkjenne ham krigsskadetrygd. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Paul H. Vindhol, Sigurd Fougner Hagen og Karl Lous): - - - Rikstrygdeverket har påanket dommen til lagmannsretten og har v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg ved Regjeringsadvokatembetet i hovedsaken anført: Lov nr. 22 av 13/12-1946 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell m.v. har i §2 en definisjon av hva som forstås med krigsulykke. Ifølge bestemmelsen er krigsulykke bl.a. skade som en person er blitt påført på grunn av patriotisk arbeid eller holdning. Denne bestemmelse er av Rikstrygdeverket blitt fortolket noe utvidende, slik at skade påført under fientlig fangenskap har vært ansett for å gå inn under loven. Fra Rikstrygdeverkets side gjøres det i samsvar hermed ikke gjeldende i saken at A's tilfelle ikke omfattes av bestemmelsene i nevnte lov. Når Rikstrygdeverket har avslått kravet om krigspensjon er det utelukkende begrunnet med at det ikke er årsakssammenheng mellom A's nåværende tilstand og krigshendelsene. Lovens §35 har bestemmelser om foreldelse av pensjonskravet, og det er på det rene at A's krav ble fremsatt så sent at det er foreldet. Etter §35 tredje ledd, kan imidlertid Rikstrygdeverket se bort fra foreldelsesfristen når særlige grunner foreligger. Rikstrygdeverket har ikke truffet noen slik bestemmelse i saken, og dersom A skulle få medhold, er det således fremdeles avhengig av et positivt vedtak fra Rikstrygdeverket om han skal få noen pensjon. Man kan regne med at Rikstrygdeverket ikke vil komme til å påberope foreldelse, hvis A vinner saken, men da spørsmålet om A's pensjonsrett i så fall i siste omgang vil bero på en forvaltningsmessig avgjørelse, kan domstolen etter Rikstrygdeverkets mening ikke, slik som byretten har gjort, avsi dom gående ut på at A tilkjennes krigsskadepensjon. Dommen må innskrenke seg til å fastslå om kjennelsen av 26/4-1961 av ankenevnden for krigspensjoneringen er gyldig eller ikke. Side:1066 Når det gjelder realiteten i saken gjør den ankende part gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet bevist at A's invaliditet er en følge av det han var utsatt for i forbindelse med arrestasjonen og fangenskapet under krigen. Byretten har videre tatt feil når den har lagt til grunn at A var en god arbeidskar før krigen, og det er også uriktig når byretten har antatt at flere av de legeerklæringer som foreligger i saken, særlig uttalelsen av 19/12 1963 fra Legekommisjonen av 1957, har hatt til dels uriktige faktiske opplysninger å bygge på. Legeerklæringene faller i 2 grupper: Lege Rians på den ene side og alle de andre på den annen side. Rian uttaler i sin første erklæring av 2/11-1951 uten forbehold at A's lidelse er en følge av de skader han fikk under krigen, og det har Rian siden holdt fast ved. - - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker: Det er ikke bestridt av Rikstrygdeverket at A i dag er å anse som 100 % invalid. Han er av Rikstrygdeverket den 16/11-1961 tilstått uføretrygd med tilbakevirkende kraft fra 1/1-1961. Angående hans tilstand kan særlig henvises til distriktslege Bruseth's uttalelse av 14/3-1961 og Legekommisjonens erklæring av 19/12-1963, hvorav det som i denne sammenheng er av interesse er referert i byrettsdommen. Som nevnt foran avga distriktslege Mytting i Rørvik en uttalelse den 24/1-1952 om sin undersøkelse av A. - - - Det er på grunnlag av de foreliggende opplysninger meget vanskelig å gjøre seg opp noen sikker mening om hvor «god arbeidskar» A var før krigen. Etter lagmannsrettens syn er imidlertid dette spørsmål av underordnet betydning, da det under enhver omstendighet er på det rene at A's nåværende tilstand er en annen og meget dårligere enn dengang. Dette er heller ikke bestridt av Rikstrygdeverket. Det spørsmål som foreligger til avgjørelse er således alene om det kan anses godtgjort at A's nåværende tilstand er en følge av det han var utsatt for under arrestasjonen og krigsfangenskapet. Det er ubestridt at bevisbyrden for at så er tilfelle påligger A etter de någjeldende lovbestemmelser. - - - Under A'g partsforklaring for lagmannsretten var det vanskelig å få eksakte opplysninger fra ham. Hans fremstilling var springende, tildels usammenhengende og bar preg av tendens til overdrivelse. Når han ble stillet bestemte spørsmål, svarte han upresist og ofte unnvikende. Etter lagmannsrettens mening kan man ikke legge alt for meget vekt på A's egen forklaring, når den ikke støttes eller sannsynliggjøres av andre opplysninger som foreligger. Når det gjelder den mishandling A angivelig var utsatt for fra to tyskere på veien til Ramstadsjøen, har lagmannsretten festet seg ved at det ikke er opplyst at han etterpå omtalte episoden for noen av sine fengselskamerater, likesom det ikke foreligger opplysninger som bekrefter at A hadde ryggsmerter under fengselsoppholdet. - - - Lagmannsretten må etter dette gå ut fra at den mishandling A ble utsatt for fra de to tyskere på veien til Ramstadsjøen, hvis den har funnet sted, ikke påførte A noen skade av nevneverdig betydning. De senere legeundersøkelser av A har vist at han ikke «har noen skade på kroppen som det er verd å snakke om», som byretten har uttrykt det. Spørsmålet er så om det under selve fengselsoppholdet er skjedd Side:1067 noe som har utsatt A for særlig påkjenning. - - - Alt i alt kan lagmannsretten ikke finne det godtgjort at fangenskapet i særlig grad har utsatt A for noen påkjenning. Han synes tvert imot å ha fått en meget lempeligere behandling i sin fangetid enn de aller fleste andre krigsfanger. Det foreligger i saken noe motstridende opplysninger om A's tilstand, da han kom ut av krigsfangenskapet. Lagmannsretten finner imidlertid at det er vesentlig grunn til å feste seg ved følgende: Da det etter krigen var blitt kjent at personer som var blitt krigsskadet kunne få krigsskadepensjon, oppsøkte A distriktslege Lorch. I lagmannsretten forklarte A at grunnen til at han gikk til Lorch var at han følte smerter i ryggen. Etter A's videre forklaring ble han i det hele tatt ikke undersøkt av Lorch, men Lorch kom med følgende uttalelse: «De tror visst De skal få krigsskadepensjon, men jeg tror ikke det, A.» A følte seg etter dette ille til mote, og gikk ikke til noen annen lege før i 1951. Distriktslege Lorch sier at han ikke kan huske episoden. Lagmannsretten finner det eiendommelig at distriktslege Lorch ikke foretok noen undersøkelse av A, hvis A, som han sier, søkte ham for smerter i ryggen. Det er videre eiendommelig at Lorch skulle begynne å snakke om krigspensjon eller krigsskadeerstatning, hvis ikke A først hadde bragt dette på bane. Og endelig er det eiendommelig at A etter samtalen med Lorch ikke søkte noen annen lege, hvis det var så at han følte smerter i ryggen. Lagmannsretten finner det mere nærliggende å tro at A etter samtalen med Lorch slo seg til ro med at han ikke kunne få noen krigspensjon, og at håpet herom først vaktes til nytt liv i 1951, da det bl.a. ble kunngjort i radioen at krigsskadete kunne få pensjon. Når en del personer har uttalt at A bar tydelige spor etter fangenskapet allerede i 1945, kan man ikke se bort fra at disse uttalelser er fremkommet mange år senere og derfor lett kan bero på erindringsforskyvninger. Når det gjelder de utenrettslige erklæringer som er påberopt i denne forbindelse, kan det også forholde seg, som anført i saken, at A gikk omkring og hentet underskrifter fra dem som var villige til å skrive under, mens man intet mere har hørt fra dem som nektet å skrive under. Man kan reise det spørsmål om den psykiske påkjenning som enhver arrestasjon med følgende krigsfangenskap alltid må bety for en person, har kunnet virke som en utløsende faktor som har ført til den psykose A nå lider av. Dette spørsmål er drøftet av Legekommisjonen og besvart benektende. Lagmannsretten henholder seg hertil. Lagmannsretten kan ikke være enig i den kritikk fra A og delvis fra byretten, som er rettet mot Legekommisjonens betenkning. Kommisjonens uttalelser bygger i vesentlig grad på undersøkelser av A og de uttalelser han selv er kommet med. I anledning av disse undersøkelser lå A til observasjon på Rikshospitalets nevrologiske avdeling fra 1/11 til 4/12-1963. Kommisjonen har videre hatt for hånden de tilgjengelige dokumenter vedkommende A's sykdomstilfelle. - - - Etter det anførte finner lagmannsretten at Rikstrygdeverket må bli å frifinne, da det ikke kan anses godtgjort at det foreligger årsakssammenheng mellom A's invaliditet og krigshendelsene. Da høyesterettsdommen i [[Rt-1955-919]] (Foyn-dommen) har vært omtalt i saken, vil lagmannsretten for ordens skyld tilføye at den har Side:1068 vært oppmerksom på at Høyesterett i Foyn-dommen har lagt til grunn at beviset for årsakssammenheng mellom en ulykke og sykdomsutviklingen kan føres på annen måte enn på rent medisinsk-vitenskapelig grunnlag. Som det vil fremgå av det tidligere anførte har imidlertid lagmannsretten funnet at det heller ikke på annet grunnlag enn det medisinske kan anses godtgjort at det er noen rimelig sannsynlighet for årsakssammenheng mellom krigshendelsene og A's sykdomsutvikling. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
