Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Stabel: Indre Nordfjord jordskifterett avsluttet den 26. oktober 1965 jordskifte over utmark, skog, beitemark og utslått under gården Lavik i Vaksdal. En av partene, Aasvald Lavik som eier av gnr. 58 bnr. 5, anket over jordskiftet til Gulating lagmannsrett og gjorde til motparter 6 av de andre grunneierne som hadde vært parter i jordskiftet. Anken gjaldt delingsgrunnlaget og spørsmålet om hvorvidt utmarken lå i sameie mellom brukene. Det ble også anket over saksbehandlingen, nærmere bestemt over at jordskifteretten ikke hadde vurdert Aasvald Laviks anførsler angående delingsgrunnlaget og avslått å utsette saken for å få dette forhold nærmere klarlagt. Lagmannsretten fant at jordskifterettens avgjørelse var riktig for så vidt angår begge de to realitetsspørsmål som var nevnt i anken, og fant det da - under henvisning til prinsippet i tvistemålslovens §384 - unødvendig å ta standpunkt til om jordskifteretten hadde gjort saksbehandlingsfeil. Lagmannsrettens dom - som ble avsagt den 28. august 1968 hadde denne domsslutning: «Åsvald Laviks begjæring om opphevelse av Indre Nordhordland jordskifteretts jordskifte over utmarka til gården Lavik gnr. 58 i Vaksdal, avsluttet 26. oktober 1965, tas ikke til følge. Saksomkostninger idømmes ikke.» Saksforholdet og partenes anførsler for lagmannsretten fremgår av lagmannsrettens domsgrunner. Aasvald Lavik erklærte den 4. november 1968 anke til Høyesterett over lagmannsrettens dom, og gjorde til motparter alle de seks som hadde vært hans motparter for lagmannsretten. Anken Side:1069 gjaldt de tre hovedspørsmål som hadde vært omtvistet for lagmannsretten. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 27. februar 1969 ble anken i medhold av tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1 og 2 nektet fremmet for så vidt angår spørsmålet om eiendomsretten til grunnen. Anken vedkommende delingsgrunnlaget og saksbehandlingen i tilknytning hertil ble derimot henvist til Høyesterett. I prosesskrift av 21. august 1969 erklærte den ankende part at han frafalt anken overfor alle andre enn Åge Lavik som eier av gnr. 58 bnr. 1, idet denne var den eneste reelle motpart etter den begrensning saken hadde fått ved Kjæremålsutvalgets kjennelse. For så vidt angår de spørsmål som foreligger for Høyesterett, støttes anken i alt vesentlig til samme anførsler og bevis som for lagmannsretten. Som tidligere er det Aasvald Laviks hovedsynspunkt at i forholdet mellom bnr. 1 og bnr. 5 skulle jordskifteretten ha fraveket presumpsjonen i jordskiftelovens §29 om deling etter gammel skyld, idet det ved makeskifter i tidsrommet 1901-06 var etablert et annet verdiforhold brukene imellom enn det som hadde fått uttrykk i den gamle matrikkelskyld. Det hevdes ikke lenger - som for lagmannsretten - at makeskiftene må ha vært basert på at de to brukene skulle oppnå nøyaktig samme verdi og samme skatteskyld. Men hensikten må iallfall ha vært - hevdes det - å bryte med den gamle ordningen hvoretter bnr. 1 var et «helbruk» og bnr. 5 bare et «halvbruk», og å gjøre bnr. 5 til et fullverdig bruk på linje med bnr. 1. Jordskifteretten har overhodet ikke vurdert realiteten i dette spørsmål. Lagmannsretten har vurdert spørsmålet, men dens begrunnelse svikter på flere punkter og viser klart hvor uheldig det var at det ikke forelå et begrunnet standpunkt også fra jordskifterettens side. Om dette heter det i ankeerklæringen: «- - - Jeg henviser for så vidt til domsutskriftens side 12, hvor lagmannsretten foretar en vurdering av de forskjellige innmarksteiger som ble overført brukene imellom. Arealene som der er angitt er for det første usikre. Hertil kommer at lagmannsretten har gitt uttrykk for at det ikke er mulig å ha noen mening om teigenes bonitet. Det er et spørsmål som jordskifteretten burde ha vurdert. Lagmannsretten kom også inn på beliggenhet og bonitet av skog og slåtteteigene uten å ha noe grunnlag for å vurdere dette i virkeligheten. - - -» Man har her - hevder den ankende part - hoppet over den mest sakkyndige instans, og det må føre til at jordskiftet oppheves og hjemvises til ny behandling. Den ankende part er av Justisdepartementet tilstått fritakelse for rettsgebyrer. Han har nedlagt slik påstand: «1. Jordskiftet oppheves og hjemvises til ny behandling for ny jordskiftedommer og nye jordskiftemenn. 2. I forholdet mellom Åge Lavik (bnr. 1) og Aasvald Lavik (bnr. 2) skal det ikke deles etter den gamle skylden som gjaldt før lov av 17/12 1836, men på grunnlag av hva hver av dem hver for seg er eier av og råder over etter delingen av innmarken og skiftet av utmarken i årene 1901-1906. Side:1070 3. Aasvald Lavik og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett.» Ankemotparten, Åge Lavik, har tatt til gjenmæle og holdt seg til lagmannsrettens avgjørelse som han mener er riktig i begrunnelsen og resultatet. Også han har i alt vesentlig støttet seg til samme anførsler og bevis som for lagmannsretten. Ankemotparten, som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel, har nedlagt denne påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett. Den ankende part tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.» Partene og 4 vitner har forklart seg ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Det ble dessuten gitt partsforklaring av to av dem som anken nå er frafalt overfor. Alle hadde gitt parts- eller vitneforklaring også tidligere i saken. Det er lagt frem noen nye dokumenter, deriblant to brev som Andres Lavik, den daværende eier av bnr. 1, i 1901 skrev til sin sønn Nils, den ankende parts far. Det nye bevisstoffet har etter min mening ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn den hadde for lagmannsretten. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Hva sakens realitet angår, er partene enige om at bnr. 5's andel i utmarkssameiet som utgangpunkt må fastsettes etter den gamle skatteskylden i samsvar med hovedregelen i jordskiftelovens §29. Den ankende parts anførsel om at det her må brukes en annen delingsnorm, gjelder bare i forholdet mellom hans bruk og bnr. 1, idet det erkjennes at bnr. 1 og 5 til sammen ikke har krav på noen større andel enn svarende til de to bruks samlede skyld. Både jordskifteretten og lagmannsretten har gått ut fra at også dette spørsmål må løses med utgangspunkt i jordskiftelovens §29, og jeg er enig i det. Avgjørende må således være om det i forholdet mellom de to bruk er fastsatt noe annet «tilmåtstall» enn skatteskylden eller om bnr. 5 kan sies å ha særretter i utmarken på bekostning av bnr. 1. Partene er enige om at det eneste som her kan komme i betraktning er de makeskiftene som fant sted i innmarken og utmarken i løpet av årene 1901-06 i forbindelse med at Andres Lavik solgte odelsgården bnr. 1 til sønnen Johannes og det nyinnkjøpte bnr. 5 til sønnen Nils. For at lovpresumpsjonen skal kunne fravikes måtte man - antar jeg - i det som skjedde kunne innfortolke en avtale eller bindende forutsetning om overføring til bnr. 5 av en del av bnr. 1's andel i sameiet. Noe bevis for en slik avtale eller forutsetning er etter min mening ikke ført. Jeg henviser for så vidt til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg i alt vesentlig kan slutte meg til. Ikke minst legger jeg vekt på den omstendighet at på den tid makeskiftene ble gjennomført hadde den eldste sønn, Johannes, allerede fått skjøte på odelsgården bnr. 1. Det har formodningen mot seg at han ville gå med på en avtale som vesentlig reduserte verdien av denne gård. Faren hadde nok fremdeles stor innflytelse på de disposisjoner som ble Side:1071 truffet, men det fremstiller seg ikke som sannsynlig at han ønsket å redusere odelsgården. Riktignok ville han gjerne at også Nils skulle slå seg ned som bonde på Lavik. Dette fremgår av de brev fra far til sønn som er fremlagt som nye for Høyesterett. Det sies her bl.a. at dersom bnr. 5 ble kjøpt, da «kunde der verta full gar på Nyatreet og - - -». Herav kan man imidlertid etter min mening bare slutte at Andres ønsket at Nils skulle gjøre et fullverdig gårdsbruk ut av bnr. 5. I denne sammenheng kan det ha en viss betydning at skjøtet til Nils inneholdt et tilsagn om at han skulle få 1200 kroner «som Bidrag til Opdyrkning af Indmarken og kun paa saadan Betingelse». Dette var et ganske stort beløp sammenholdt med kjøpesummen som var kr. 3.600 + kår. Det kan vel ikke utelukkes at tilsagnet om dyrkingsbidrag var ment ikke bare som en hjelp til å forbedre gården, men også som en viss kompensasjon for at den gård som Nils fikk kjøpe hadde mindre verdi - eller iallfall mindre skyld - enn den hans eldre bror overtok. At skatteskylden på de to gårdene har vært fremme under de overveielser som førte til makeskiftene, må anses godtgjort ved ordlyden i det skiftedokument som ble opprettet for så vidt angår skog og utslåtter. Det sies her uttrykkelig at hvis innmark skulle bli tatt av utmarken (bortsett fra 12 mål), da skulle den skiftes etter matrikkelskyld. Dette indiserer ganske sterkt at far og sønner hva utmarksameiet angår ikke har tenkt seg at makeskiftet skulle føre til noen endring i forholdstallet de to bruk imellom. Fra den ankende parts side er anført at ordet «matrikelskyld» ikke behøver å sikte til skyldfordelingen på den tid. Like godt kan dokumentunderskriverne ha imøtesett skylddeling som følge av makeskiftene og tenkt på den nye skyld. Denne tolking må jeg imidlertid anse lite naturlig, og den motsies klart av det faktum at ingen skylddeling ble begjært. Den er også dårlig forenlig med den måten man gikk frem på da det i 1918-19 ble holdt utskiftning i anledning av at felles beitemark var lagt ut til innmark for de enkelte gårder. Jeg må som lagmannsretten legge til grunn at ved denne utskiftningen ble den gamle skyld lagt til grunn både for bnr. 1 og bnr. 5 ved beregningen av det areal som tilkom hvert av brukene. Enda større vekt legger jeg på den skylddelingen som ble holdt i 1955 i forbindelse med at «Buldoserland» var blitt overført fra bnr. 1 til bnr. 5. Det ble da sagt uttrykkelig i forretningen at de gamle teigebyttene ikke hadde endret den skylden som hver av eiendommene hadde tidligere. Eieren av bnr. 5 var til stede under skylddelingsforretningen. Jeg viser til hva lagmannsretten har sagt om dette, og tilføyer - uten at det er nødvendig å gå i detalj - at bevisførselen for Høyesterett tyder på at både inntekter og byrder vedrørende fellesskapet stort sett har vært fordelt etter skylden helt frem til våre dager. Flere vitner fra stedet har forklart at bnr. 5 hele tiden har vært ansett som et «halvbruk». Jeg har forstått den ankende part derhen at han mener det kan trekkes slutninger av vesentlig betydning ut fra størrelsen Side:1072 og boniteten av de innmarks- og utmarksteiger som ble overført fra det ene til det annet av de to bruk i 1901-06, og at en ny behandling for jordskifteretten vil føre til at saken for så vidt vil bli bedre opplyst. Lagmannsretten har for sin del antatt at det ikke er mulig å trekke slike slutninger, og jeg ser saken på samme måte. Som lagmannsretten mener jeg man kan bygge på at de to innmarksteigene som ble byttet mot hverandre, hadde omtrent samme størrelse og verdi. Når det gjelder utmarksteigene, synes partene å være enige om at det vil være vanskelig å foreta en tilsvarende sammenligning ut fra de opplysninger som kan skaffes i dag. Et motiv for teigebyttet var å samle mest mulig de teiger hvert bruk skulle ha. Bnr. 5 fikk alle sine teiger syd for Storelven på østsiden av Fossabekken, og bnr. 1 beholdt ikke noen av sine teiger i dette området. Om det skulle kunne ettervises at sluttresultatet faktisk ble en nettogevinst for bnr. 5, så vil jeg - slik som saken ellers ligger an - ikke kunne se dette som uttrykk for en tilsiktet verdiøkning som kan tillegges betydning ved valg av delingsgrunnlag etter jordskiftelovens §29. Den ankende part har for Høyesterett anført at hva man ellers måtte kunne slutte av makeskiftene i 1901-06, så innebar de iallfall en så dyptgående endring med hensyn til eiendomsretten i innmark og utmark at to nye bruk må anses oppstått i relasjon til matrikuleringen. Også av den grunn mener han at man må være ubundet av matrikkelskylden ved valg av delingsgrunnlag. Denne oppfatning er det etter min mening intet holdepunkt for, og jeg anser det tilstrekkelig å henvise til det jeg tidligere har sagt om praksis på stedet og grunneiernes holdning i de år som er gått. Jeg går så over til angrepet på lagmannsrettens avgjørelse for så vidt angår anken over jordskifterettens saksbehandling. Etter min mening var det ingen feil at lagmannsretten lot være å ta standpunkt til denne del av anken. Etter lagmannsrettens syn på spørsmålet om valg av delingsgrunnlag - et syn som jeg i alt vesentlig deler - var det uten betydning for resultatet om jordskifteretten hadde gjort formelle feil ved sin behandling av dette spørsmål. Jeg henviser til prinsippet i tvistemålslovens §384, som antas å burde anvendes også i jordskiftesaker, jfr. [[Rt-1933-679]]. Det var etter min mening ikke uforsvarlig av lagmannsretten å ta saken opp til realitetsavgjørelse på det grunnlag som forelå. Som nettopp nevnt antar jeg at spørsmålet om bonitering m.v. av utmarksteigene måtte være uten betydning for avgjørelsen. Etter mitt resultat må lagmannsrettens dom stadfestes. Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. Saksomkostninger for Høyesterett må imidlertid den ankende part betale til det offentlige etter hovedregelen i tvistemålslovens §180. Ankemotpartens prosessfullmektig har nedlagt påstand om saksomkostninger til det offentlige også for så vidt angår de motparter overfor hvem anken ble frafalt under ankeforberedelsen. Denne påstand antar jeg ikke bør tas til følge, da det ikke er godtgjort at saksomkostninger er påløpet særskilt som følge av at anken opprinnelig var rettet mot flere motparter. Side:1073 Saken bør heves for så vidt angår de motparter overfor hvem anken er frafalt. Deres prosessfullmektig har erklært seg enig i det. Jeg stemmer for denne kjennelse og dom: I. Ankesaken heves for så vidt angår Harald Lavik, Audun Fjellanger, Arne O. Lavik, Trygve. J. Lavik og Johan Lavik. Saksomkostninger tilkjennes ikke. II. Lagmannsrettens dom stadfestes i forhold til Age Lavik. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Aasvald Lavik til det offentlige 3.500 - tre tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Blom, Anker og Heiberg: Likeså. Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kristen Syvertsen og Lars Sollesnes og sorenskriver W. Wahr Fareth): - - - Om sakens nærmere sammenheng og partenes anførsler for jordskifteretten, vises til jordskifterettens rettsbok. I tilslutning hertil bemerkes: Etter de opplysninger som foreligger var det opprinnelig 4 bruk på Lavik. Under en mindelig utskiftning avholdt i 1837 er antallet av bruk oppgitt til 5, og mellom 1837 og 1855 er antallet av bruk oppgitt til 5, og mellom 1837 og 1855 ble bnr. 5 delt i 2 like deler, bnr. 5 og bnr. 6. Et tidligere delt bruk ble igjen samlet hos en eier ved at bnr. 3 ble sammenføyd med bnr. 2. Det er i dag 5 hovedbruk på Lavik, hvorav bnr. 1, bnr. 2 og bnr. 4 med visse mindre forandringer svarer til de opprinnelige bruk og benevnes helbruk, mens bnr. 5 og 6 er karakterisert som halvbruk, og har halv skyld i forhold til bnr. 1, 2 og 4 når hensyn også tas til parseller som er utskilt fra de respektive hovedbruk. Utenom den foran omtalte mindelige utskiftning fra 1837 er foretatt innmarksutskiftning i 1898, og utskiftning over en del av utmarken i 1919. Grensene for det område som det påankede jordskifte gjelder, er av jordskifteretten beskrevet slik: «Jordskifteområdet grenser i vest til nabogarden Flatekvål, i nord og nordaust til nabogarden Haugen og i aust til Fagerdalselva sørover til Storelva (Eksingedalselva). På søre side av Eksingedalselva grensar området i aust til nabogarden Fosse, i sør etter skoggrensa vestover til nabogarden Flatekvål.» Det er på det rene at ikke noe av gårdens stølsmark er med i jordskiftet. Vedrørende bnr. 1 og bnr. 5 er å bemerke: Etter utskiftningen i 1898 hadde både bnr. 1 og bnr. 5 hver sin innmarksteig på sørsida av elva, og hver sin innmarksteig på nordsida av elva. Bnr. 5 ble ved skjøte av 3. januar 1902 overdradd til Andres Johannesen Lavik, som tidligere hadde vært eier av bnr. 1. Han hadde imidlertid 21. desember 1901 skjøtet bnr. 1 til sin eldste sønn, Johannes. Bnr. 5 skjøtet han 14. juni 1902 til en yngre sønn, Nils. Uten at det foreligger noe skriftlig herom har bnr. 5 senere, fra 1902/1906, brukt og vært eier av bnr. 1's ovennevnte innmarksteig på Side:1074 sørsida av elva, mens bnr. 1 tilsvarende fikk bnr. 5's innmarksteig på nordsida av elva. Omtrent samtidig, og formentlig i 1904, ble opprettet et skriftlig dokument, som en kommer tilbake til, hvorved bnr. 1 og bnr. 5 byttet endel skogteiger og utslåtter. Anken gjelder saksbehandlingen, delingsgrunnlaget og spørsmålet om utmarka har ligget i sameie mellom brukene. Den ankende har gjort gjeldende: 1) - - - 2) Det er videre feil når jordskifteretten har lagt den gamle matrikkelskyld til grunn for delingen. Forholdet må bedømmes på bakgrunn av den deling av bnr. 1 og bnr. 5 som foregikk i 1902-06, og hvor man ikke tok hensyn til skylden. Hensikten med de transaksjoner som fant sted var at Johannes og Nils skulle stilles likt og få likeverdige gårdsbruk. Det er innrømmet at bnr. 5 i dag må karakteriseres som like verdifullt som bnr. 1, og dette resultat bekrefter hva som var hensikten med delingen i 1902-06. - - - Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre fram, og skal bemerke: Eiendomsretten til grunnen. - - - Delingsgrunnlaget. Spørsmålet er om den ankende har godtgjort at det foreligger annet tilmåtstall enn skylden. Den ankende har hevdet at byttet av innmarksteiger og skog- og slåtteteiger 1902-1906 godtgjør at bnr. 1 og bnr. 5 skal likestilles, også for så vidt andelen i utmarkssameiet angår. Om byttet av innmarksteigene foreligger som ovenfor nevnt ikke noe skriftlig, om byttet av skog- og slåtteteigene er fremlagt følgende udaterte dokument, undertegnet av Andres Lavik og sønnene Johannes og Nils: «Millom mine tvo søner Johannes og Nils, skifter eg hermed det som treng um aa skiftast av skog og utslottor. Av gamle Uppegarden - bnr. 5 - skal Johannes hava heimste Liateigen, Smaagrøvteigen upp under Foslaatta, slaatta Fjellet, Botnaslotto, Rindateigen og Rindarne, Teig-teigen, Fasteland, Faukoslidi, Øyarne, Lamhusteigen. Inste Lidateigen skal vera støsvedteig bande åt Johannes og Nils. Gangveldetre, never og bork, som fell av den teigen byter dei mello seg so likt dei kan, etterkvart som det feil til. Av gamle odelsgarden - bnr. 1 - skal Nils hava: Glupalidskogen og Glupaledsslaata, Knoltarne og Knoltastelli med Fugldalsbraatteigen, Hjellateigen, Blomlidteigen og Storegilsslaata. Etter dette skifte vert Fossabekken grenseskil millom baae bruk, kva den utbytte marki og skogen vedkjem paa sørsida av elvi. Dei tvo unemde skogteigarne som ligg i Nils sitt bruk - Fugldalen og Nesteigen - vil eg sjølv rande yver so lenge eg lever og kan hjelpa meg utan aa trengja paa sønerne mine etter kaar, naar eg fell ifraa skal Nils eiga Nesteigen og all lauvskog i Fugldalsteigen og Johannes have bar elder naaleskog i Fugldalen. Istaden for Øyarne, Lamhusteigen og Fasteland som skal tilfalla Johannes naar Ranveig sin bruksrett sluttar, skal Nils hava dei 12 fyrste maal - 120 ar - av den sams bumark lagd til sin bø. Vert der inngjort meir av den sams bumark enn det som gjeng med til dei nemde 12 mål, skal resten skiftast etter matrikkulskyld. Dette skifte er gjort so rettaste eg no kan sjaa det, men her er mange Side:1075 umsyn aa taka. Liver eg ei stund lenger og ser noko rettare maa eg sjølvsagt hava rett til aa gjera bridge. Andres Lavik Johannes Lavik Nils Lavik.» Etter de opplysninger som foreligger for lagmannsretten må det antas at den innmarksteig som bnr. 1 fikk fra bnr. 5 i areal noenlunde tilsvarte den teig bnr. 5 fikk fra bnr. 1. Åge Lavik har beregnet størrelsen av teigene til henholdsvis 22,8 da. og 23,2 da. uten at den ankende har hatt noe å bemerke hertil. Om teigenes bonitet den gang byttet fant sted, er det ikke mulig å ha noen mening, men det synes klart nok at bnr. 1 ved dette bytte ikke ble beskåret på slik måte at det er grunnlag for den ankendes påstand om at man ville skape likeverdige bruk. Den ankende har videre anført at bytte av innmark må ses i sammenheng med tildelingen av skogteiger og slåtteteiger, og at bnr. 5 ved dette «skifte» fikk vesentlig større andel i utmarka enn bnr. 1. Lagmannsretten kan imidlertid etter bevisførselen ikke finne det godtgjort at bnr. 5 fikk så store arealer av skog- og slåtteteiger, hensyn tatt til beliggenhet og bonitet, at tildelingen indiserer at de impliserte parter var blitt enige om et annet eiendomsforhold i utmarken enn den skylden gir uttrykk for. Lagmannsretten legger også vekt på at Johannes allerede hadde fått skjøte på bnr. 1 før faren ervervet bnr. 5, og det har formodningen mot seg at han ville gå med på å redusere en gård som han allerede var blitt rettmessig eier av. At partene fremdeles regnet med skylden som uttrykk for eiendomsforholdet, fremgår av bestemmelsen i foran siterte «skifte» om at matrikkelskylden skulle legges til grunn ved fordeling av et areal som skulle tas av felles utmark. Det er opplyst og legges til grunn at ved utskiftningen av nevnte areal, som ble avsluttet i 1919, ble den gamle skyld lagt til grunn både for bnr. 1 og bnr. 5 ved beregningen av den del av arealet som tilkom hvert enkelt av brukene. Lagmannsretten viser videre til den tidligere nevnte bemerkning i skylddelingen av bnr. 16 Bulldoserland i 1955. I denne heter det bl.a. «I 1904 vart ved skriftleg kontrakt gjort makeskifte av ymse teigar millom eigarane av gnr. 1 og gnr. 5. Dette makeskifte endrar ikkje den skylda som fyreåt var på kvar av eigedomane.» Det er noe uklart hvordan denne bemerkning er kommet med i skylddelingsdokumentet. Det er imidlertid på det rene at både Johannes, Nils, Åsvald og Åsmund var til stede da dokumentet ble opprettet og lest opp. Det kan vanskelig oppfattes annerledes enn at noen av disse må ha brakt spørsmålet på bane og foranlediget en avklaring av dette spørsmål. Det kan nemlig ikke antas at skylddelingsmennene på eget initiativ har tatt med en bemerkning om dette forhold, som disse ikke kan ha hatt såvidt detaljert kjennskap til som bemerkningen gir uttrykk for. Etter foranstående finner lagmannsretten ikke grunnlag for den ankendes påstand om at delingsgrunnlaget er uriktig. Saksbehandlingen. Anken over saksbehandlingen refererer seg til jordskifterettens behandling av spørsmålet om delingsgrunnlaget. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til når det gjelder dette spørsmål, kan det ikke antas at eventuell feil i saksbehandlingen, hvilket lagmannsretten ikke behøver å ta standpunkt til om foreligger, kan ha virket bestemmende på jordskifterettens avgjørelse, jfr. forsåvidt tvml. §384. Selv om nevnte Side:1076 bestemmelse neppe er direkte anvendelig i jordskiftesaker, kan det i alle fall ikke være meningen å ha en strengere regel om betydningen av feil i saksbehandlingen i jordskiftesaker enn i alminnelig rettergang, det vises herom til [[Rt-1933-681]]. En mulig saksbehandlingsfeil for så vidt delingsgrunnlaget angår vil følgelig ikke kunne tillegges betydning. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
