Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Mellbye: I odelsløsningssak reist av ektefellene Ragnhild og Asbjørn Melbye som fødte verger for deres umyndige datter Hilma Kristine Melbye mot Thorsten O. Wirstad avsa Hadeland og Land herredsrett - dommerfullmektigen med tre domsmenn - enstemmig dom 14. april 1967 med denne domsslutning: «Thorsten O. Wirstad dømmes til å utstede skjøte til Hilma Kristine v/verger Ragnhild og Asbjørn Melbye på de faste eiendommer Korsrud gnr. 5 bnr. 2 og Korsika gnr. 5 bnr. 8, begge eiendommer i Lunner, og til å fravike eiendommene den 14. april 1968 mot betaling av 167.000 - etthundreogsekstisjutusen - kroner med fradrag av påhvilende pengeheftelser. Saksomkostninger idømmes ikke.» Thorsten O. Wirstad påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 1. mars 1968 avsa dom med denne domsslutning: «Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.» Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens fra lagmannen, som stemte for at herredsrettens dom måtte oppheves og saken avvises fra herredsretten. Thorsten O. Wirstad har deretter påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Om saksforholdet viser jeg til lagmannsrettens utførlige saksfremstilling. For Høyesterett er enkelte detaljer i denne fremstilling korrigert av partene. Disse korreksjoner er uten betydning for mitt syn på saken, og jeg finner det overflødig å gjøre nærmere rede for dem. Wirstad har gjort gjeldende for Høyesterett de samme anførsler som for lagmannsretten, men har dessuten anført at det samtykke overformynderiet har gitt etter vergemålslovens §58 til å gjøre odelsretten gjeldende er ugyldig. Den ankende part hevder at overformynderiets første samtykke ble gitt uten kjennskap til de to vergers erklæring til Wirstad av 21. mars 1966 og derfor i og for seg var angripelig. Da overformynderne i rettsmøtet i lagmannsretten 5. desember 1967 gikk med på å ta samtykkeerklæringen opp til ny vurdering på fritt grunnlag, gav formannen i overformynderiet uttrykk for at han for sin del trodde at resultatet neppe ville bli annerledes. Denne uttalelse Side:233 viser etter den ankende parts oppfatning at i alle fall formannen hadde tatt forhåndsstandpunkt uten å kjenne hele saksforholdet og at han derfor var blitt inhabil til å behandle saken på ny. Den ankende part har nedlagt slik påstand: «1. Prinsipalt: Den ankende part frifinnes. Subsidiært: Lagmannsrettens dom oppheves, og saken avvises fra herredsretten. 2. Ankemotparten dømmes til å erstatte den ankende part sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Ankemotparten har henholdt seg til lagmannsrettens flertalls begrunnelse. Til den nye anførsel har ankemotparten pekt på at overformynderiet 10. og 12. november 1966 gav samtykke til eventuell pantsettelse av odelseiendommen og i alle fall da hadde fullt kjennskap til hele saksforholdet. Den foran refererte bemerkning av formannen i overformynderiet må ses på bakgrunn av dette. For øvrig har ankemotparten påberopt seg at partene i møte med overformynderne fikk gjøre utførlig rede for sitt syn på sakens rettslige og økonomiske spørsmål før overformynderiet annen gang gav sitt samtykke til odelsløsning. Ankemotparten har i tillegg hertil inngående begrunnet den anførsel at overformynderiets avgjørelse både formelt og reelt er uangripelig, uten at jeg etter mitt syn på saken finner grunn til nærmere å referere dette. Jeg er kommet til at anken må tas til følge. Ved sin underskrift på erklæringen av 21. mars 1966 frasa ankemotpartens foreldre seg sin egen odelsrett til den omprosederte eiendom. Dernest forpliktet de seg til å «gjøre hva vi kan for å forhindre at odelsretten vil bli brukt av våre etterkommere», det vil si av ektefellenes to umyndige døtre. Foreldrene hadde ingen adgang til å befri seg for sin rett og plikt til å informere overformynderiet om at døtrenes odelsrett var blitt aktuell, slik at overformynderiet kunne ta videre initiativ. Den ankende part har for Høyesterett sagt seg enig i at erklæringen må forstås med denne begrensning. Men de forpliktelser erklæringen for øvrig innebar for foreldrenes holdning til døtrenes odelsrett, gjør dem åpenbart ugilde til å handle for døtrene i alt som har med odelsløsningen å gjøre. Dette endres ikke om foreldrene mener - slik de har anført for Høyesterett - at erklæringen i sin helhet er uforbindende for dem fordi den delvis er i strid med ufravikelige regler om deres plikter som verger. Bortsett fra at dette syn bygges på en forståelse av erklæringen som Wirstad som nevnt ikke gjør gjeldende, er det for deres vergehabilitet avgjørende at de frivillig har undertegnet en erklæring som Wirstad hevder er forpliktende og som han har innrettet seg etter. Foreldrene har selv satt seg i en situasjon hvor deres egne interesser faktisk er i strid med barnas. Side:234 Foreldrene har anført at de i alle fall ikke er ugilde til å handle for sin datter når de konkret velger å disponere slik at de lar datterens interesser gå foran sine egne. Heller ikke dette er avgjørende. For det første er det meget vanskelig å vurdere hva datterens interesser er best tjent med når foreldrenes medvirkning til hennes odelssøksmål kan utløse et erstatningskrav mot dem som vil kunne berøre hele familiens økonomi. Det er i alle fall åpenbart at hennes interesser er best tjent med at foreldrene ikke involveres i hennes eventuelle odelssøksmål og dermed ikke handler i strid med sin erklæring. Avgjørende er at ugildheten etter min oppfatning er generelt begrunnet i den situasjon foreldrene skapte ved å undertegne erklæringen av 21. mars 1966, ikke ved den vei de deretter måtte velge ut av denne situasjonen. Jeg legger således til grunn at foreldrene Ragnhild og Asbjørn Melbye i medfør av vergemålslovens §15 ikke kunne handle for datteren som hennes lovlige stedfortredere da de i hennes navn gjorde hennes odelsrett gjeldende. Uten å ta standpunkt til de rettslige følger det kan få for foreldrene at de har satt til side erklæringen av 21. mars 1966, finner jeg at situasjonen i alle fall er slik at det vil være uriktig overfor den umyndiges interesser å søke den foreliggende prosessuelle mangel avhjulpet på sakens nåværende trinn, jfr. tvistemålslovens §41. Foreldrenes initiativ i strid med erklæringen vil i så fall fremdeles ha vært utslagsgivende ved en eventuell odelsløsning om nærværende sak fortsetter. Jeg er derfor blitt stående ved at lagmannsrettens dom bør oppheves og at odelssaken avvises. Denne avvisning gjelder hele saken, også forliksrådsbehandlingen og odelstakstene, idet den foreliggende saksbehandlingsfeil omfatter også disse deler av saken, tvistemålslovens §383 annet ledd i.f. Etter mitt syn på saken er det unødvendig å gå inn på anførselen om at overformynderne var ugilde ved annen gangs behandling av samtykket til odelsløsning og på den ankende parts påstand om frifinnelse. Ankemotparten må erstatte den ankende part sakens omkostninger for alle retter. Jeg stemmer for denne kjennelse: Lagmannsrettens og herredsrettens dommer, odelstakstene og forliksrådsbehandlingen oppheves. Saken avvises fra domstolene. Hilma Kristine Melbye v/verger Ragnhild og Asbjørn Melbye dømmes til å erstatte Thorsten O. Wirstad saksomkostninger for alle retter med 15.000 - femten tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse. Side:235 Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Anker, Heiberg og Bahr: Likeså. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Finn Grøstad med domsmenn): - - - Saksforholdet er følgende: Hjalmar Bekken som inntil 31. mars 1966 eide eiendommen Korsrud gnr. 5 bnr. 2 og Korsika gnr. 5 bnr. 8, ønsket den gang å skaffe seg penger for kjøp av en annen eiendom. I den hensikt å få pengene, solgte han eiendommene til Thorsten Wirstad i henhold til kjøpekontrakt av 31. mars 1966. Det er på det rene at Korsrud og Korsika er odelseiendommer og at kjøperen var klar over dette. Det er videre klart at datteren Ragnhild Melbye og hennes 2 barn Gerd Jorunn, født xx.xx.1958 og Hilma Kristine, født xx.xx.1953 var odelsberettiget til eiendommene. Retten legger til grunn at før kjøpekontrakten ble undertegnet, henvendte Hjalmar Bekken seg flere ganger til Thorsten Wirstad med tilbud om salg uten at Wirstad var villig til å kjøpe. Grunnlaget for Wirstads uvillighet, var den omstendighet at han fryktet senere odelsløsning. Etter en del forhandlinger, kom man frem til enighet om salg av eiendommene for kr. 170.000,-. Før salget fant sted undertegnet Ragnhild Melbye, Asbjørn Melbye (Ragnhilds mann), Hjalmar Bekken og Hilma Bekken (Hjalmars kone) følgende erklæring: «Vi undertegnede sier fra oss odelsretten til garden, Korsrud, gnr. 5 bnr. 2 og Korsika, gnr. 5 bnr. 8 i Lunner, og vi vil gjøre hva vi kan for å hindre at odelsretten vil bli brukt av våre etterkommere.» - - - Retten skal bemerke: Til tross for at det ikke bestrides, finner retten det viktig å konstatere at Hilma Kristines odelsrett består og at hun eventuelt kan gjøre denne gjeldende i fremtiden innen den frist som odelslovens §9 stiller opp. Innledningsvis vil man påpeke at forutsetningen for odelsfrafall er at vergene og overformynderiet sammen har opptrådt, jfr. vgml. §58. Lovgiveren har altså funnet at det under tiden kan være riktig å frafalle odelsretten til umyndige. En slik disposisjon er imidlertid av en så alvorlig karakter at overformynderiet må samtykke. Denne regel føyer seg naturlig inn i rekken av rettsregler som vi har til vern om de umyndige. Man har funnet å ville nevne dette som et naturlig bakgrunnstoff. Retten finner at Asbjørn og Ragnhild Melbye har handlet i strid med ordlyden i den erklæringen som ble avgitt den 21. mars 1966, da det er klart at vergene ikke har gjort hva de kunne for å hindre Hilma Kristine i å bruke odelsretten. På den annen side foreligger det en plikt for vergene til å ivareta Hilma Kristines interesser på best mulig måte. Når det gjelder dette spørsmål, finner retten at vergene med overformynderiets bifall har kommet frem til at det er i Hilma Kristines interesse å fremme løsningssaken. Det er ikke fremkommet noe som tyder på at ikke løsningssaken er reist av hensyn til Hilma Kristine. Det fremkom under hovedforhandlingen at også Ragnhild Melbye var interessert i å få Side:236 eiendommen tilbake til familien, men dette innebærer ikke noen interessemotsetning. Retten finner heller ikke at det foreligger noe misbruk av odelsretten. Dette viser at Ragnhild og Asbjørn Melbye ved sin erklæring av 21. mars f.å. satte seg i en slik posisjon at de eventuelt siden kunne tenkes å komme i konflikt med sine forpliktelser som verger. Da striden oppsto, valgte vergene å gå til det skritt å reise løsningssak på vegne av Hilma Kristine. Det kan muligens reises kritikk mot vergene at de foretok disposisjoner som kunne lede til en slik form for pliktkollisjon. Retten finner imidlertid at deres standpunkt på vegne av den umyndige om å løse eiendommene må gis medhold. Et eventuelt ansvarsforhold mellom vergene og Thorsten Wirstad, ligger det utenfor rettens område å ta standpunkt til. Til støtte for rettens standpunkt skal anføres at Thorsten Wirstad ikke garderte seg fullt ut mot odelsløsningssak slik som lovens regler gir ham anledning til. Det er på det rene at en garanti mot odelsløsning var en forutsetning for eiendomskjøpet. I henhold til dette burde saksøkte da ha skaffet seg klarbet over vgml. §58 som stiller opp betingelsene. Hadde saksøkte forholdt seg i samsvar med dette, ville neppe salget ha forårsaket noen uenighet vedrørende odelsretten. Det er blitt opplyst i retten at saksøkte tok kontakt med en advokat og at han ikke ble gjort oppmerksom på vgml. §58. Dette medfører at det neppe er grunnlag for noen særlig kritikk overfor saksøkte, men det er likevel klart at han unnlot å benytte de garantimuligheter som sto åpne for han. Dette er intet avgjørende argument, men et moment som trekker i retning av å gi saksøkeren medhold. Større betydning finner retten å legge på den omstendighet at erklæringen av 21. mars 1966 i realiteten ville fremtre som et odelsfrafall på de umyndiges Hilma Kristine og Gerd Jorunns vegne uten at overformynderiet overhodet hadde vært forespurt. En etterlevelse av erklæringen fra vergenes side ville innebære at Hilma Kristine ikke fikk anledning til å gjøre odelsretten gjeldende overhodet. Med andre ord ville man stå overfor en omgåelse av vgml. §58. Det er klart at det ikke foreligger noen bevisst omgåelse av vgml. §58, men konsekvensene ville likevel bli at lovens paragraf ikke kom til anvendelse. Dette resonnement bygges på det at Hilma Kristine er født xx.xx.1953, og at en pike på 13 år ikke kan forventes selvstendig å ville gjøre sin løsningsrett gjeldende. Hun har formentlig ingen mening overhodet vedrørende de spørsmål som reiser seg i forbindelse med hennes odelsrett. Saksøkte har hevdet at Hilma Kristine selv kunne ta skritt til løsningen ved å kontakte overformynderiet og der gjennom foranledige oppnevnelse av setteverge. En slik opptreden og fremgangsmåte uavhengig av vergene ville saksøkte i så fall finne seg i. Retten finner at det er urealistisk å anta at en 13 års pike ville kunne tenkes å opptre slik uavhengig av sine fødte verger. De aktuelle skritt må nødvendigvis foretas av vergene. Overformynderiets samtykke tilsier også at resultatet neppe ville ha blitt et annet om en setteverge skulle ha opptrådt. Man finner imidlertid at spørsmålet om setteverge ikke er avgjørende. Side:237 Et moment som man også finner å legge vekt på, er at 3 år etter tinglysningen av skjøtet, opphører Hilma Kristines odelsrett, jfr. odelslovens §9. Dette viser at hun ikke gis anledning til som myndig person selvstendig å ta standpunkt til spørsmålet i og med at hennes odelsrett ville opphøre mens hun var 16 år. Retten finner etter dette at den fremgangsmåte som er benyttet, er den eneste som i praksis er anvendelig for Hilma Kristine om hun ønsker å gjøre sin odelsrett gjeldende. Det neste spørsmål som reiser seg, er om erklæringen av 21. mars 1966 skulle medføre at vergene ble fratatt muligheten for å anvende den eneste realistiske fremgangsmåte på vegne av sitt umyndige barn for å gjøre dettes odelsrett gjeldende. Saksøkte har her henvist til NL 5-1-2 hvor det fremgår at kontrakten skal holdes og til vgml. §15 hvor det forutsettes at vergens kontrakter kan tenkes å komme i strid med den umyndiges interesser. Retten finner at NL 5-1-2 ikke kan medføre at saksøkeren gis medhold i sin påstand av den grunn at det er 3 parter implisert. I samsvar med at den inngåtte kontrakt i realiteten fremtrer som et odelsfrafall om den skulle overholdes i henhold til sin ordlyd, finner retten at erklæringen er av en slik karakter at den forsåvidt angår forholdet til Hilma Kristine ikke kan anses bindende. Uttrykt anderledes kan man si at vergene ikke har fraskrevet seg sine vergeforpliktelser ved sin erklæring overfor Thorsten Wirstad. Den omstendighet at vergenes disposisjoner innen sin kompetansesfære muligens kan bli gyldige til tross for at det er foretatt i strid med den umyndiges interesser, innebærer ikke at vergene kan fraskrive seg plikten til å handle i den umyndiges interesse. Det er fra saksøktes side anført at alminnelig moraloppfatning og anstendighetsfølelse skulle medføre frifinnelse på bakgrunn av den fremgangsmåte som er benyttet fra vergenes side. Retten kan ikke være enig i dette da man legger til grunn at løsningssaken er reist i Hilma Kristines interesse; en interesse som vergene plikter å ivareta. - - - Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristan Lunde og lagdommerne R Dick Henriksen og Arne Jahren): - - - Eiendommene Korsrud og Korsika, gnr. 5 bnr. 2 og 8 i Lunner, tilhørte frem til mars 1963 Hjalmar Bekken, som hadde hevdet odel på eiendommene i fellesskap med sin hustru Hilma. Odelsrett til eiendommene hadde, foruten disse, datteren Ragnhild, som er gift med sjåfør Asbjørn Melbye, og disses to døtre Hilma Kristine, født xx.xx.1953, og Gerd Jorunn, født xx.xx.1958. Eiendommene er på 70 mål dyrket mark, 30 mål beite og 30 mål skog. Naboeiendommen Korsrud, gnr. 5 bnr. 1 tilhører Thorsten Wirstad. Den er på 96 mål dyrket mark, 30 mål beite og 230 mål skog. Hjalmar Bekken ønsket å skille seg av med sin eiendom og kjøpe en større gård Grumstad i Lunner, som han også hadde odelsrett til. Han gikk i den anledning sterkt inn på Thorsten Wirstad for å få denne til å kjøpe. Han fremholdt at denne ville kunne ha stor fordel av å drive begge eiendommer under ett med felles maskinpark, en drift Side:238 som skulle kunne utføres vesentlig med eierens egen arbeidsinnsats. Bebyggelsen på den ene eiendom kunne i tilfelle leies bort. Wirstad måtte på grunn av de fordeler han fikk kunne betale mere enn noen annen for Bekkens eiendom. Wirstad var interessert, men stilte seg avvisende på grunn av odelen på eiendommen. Bekken erklærte at det ikke ville bli tale om noen odelsløsning, da han skulle erverve Grumstad. Wirstad foreslo at en del av kjøpesummen i tilfelle kunne holdes tilbake som sikkerhet mot odelsløsning; men dette avslo Bekken. Det ble så til at Wirstads sønn, Ole Karsten Wirstad, som er herredsagronomens assistent, rådførte seg med sin sjef, som formulerte følgende utkast til erklæring, som Ole Karsten Wirstad deretter nedskrev på maskin: «Vi undertegnede sier fra oss odelsretten til garden, Korsrud, gnr. 5, bnr. 2 og Korsika, gnr. 5, bnr. 8 i Lunner, og vi vil gjøre hva vi kan for å hindre at odelsretten vil bli brukt av våre etterkommere.» Ifølge Ole Karsten Wirstad nevnte ikke herredsagronomen noe om nødvendigheten av overformynderiets samtykke til odelsfrafall. Thorsten Wirstad sier at han selv intet kjennskap hadde til at overformynderiet skulle medvirke. Den 21. mars 1966 dro Thorsten Wirstad med hustru og sønn over til Hjalmar og Hilma Bekken, hvor det ble pratet en del om handelen uten at man ble enige. Wirstads etterlot erklæringsutkastet hos Bekkens da de gikk. Etter oppringning fra Bekken to dager senere kom Thorsten Wirstad og sønnen igjen over til ham. Nå skrev både Hjalmar og Hilma Bekken under erklæringen. Så tok Ole Karsten Wirstad erklæringen med over i føderådsbygningen til Ragnhild og Asbjørn Melbye, som ikke hadde vært til stede under de forutgående forhandlinger. Forklaringene om det som her foregikk stemmer ikke helt overens Ole Karsten Wirstad forklarer at Ragnhild Melbye ga uttrykk for at det var bittert at de måtte flytte, men at hun var oppmerksom på at det måtte bli slik og at de måtte skrive under. Han forklarer videre at de ga seg god tid, drakk kaffe sammen og at erklæringen så ble underskrevet på kjøkkenet hvor de var. Han tror Asbjørn Melbye skrev under først. Asbjørn Melbye forklarer at han kjente til at Bekken ville kjøpe Grumstad, men at han ble overrasket over at Korsrud nå var tilbudt til Wirstad. Melbye visste, sier han, at Bekken uten slikt salg kunne skaffe penger til å kjøpe Grumstad. Det hele gikk fort. Melbyes så nok på erklæringen, men skrev under uten nærmere overveielse. Da Melbyes hadde underskrevet, bilte Ole Karsten Wirstad med erklæringen til Ivar og Marit Lyngstad, som bor 3 km unna, og disse underskrev - for så vidt med urette - påtegning på erklæringen om at denne var underskrevet i deres nærvær. Så tok Ole Karsten Wirstad erklæringen med tilbake til sin far og Bekkens. Nå ble kjøpekontrakt underskrevet. Det var blitt enighet om en kjøpesum på kr. 170.000,-, etterat Bekken først hadde forlangt kr. 200.000,-. Kjøpesummen skulle erlegges kontant mot tinglyst skjøte. Asbjørn Melbye kom til stede mens Wirstads var der, uten at det finnes klart om dette var før eller etter at kjøpekontrakten var underskrevet. Side:239 Driften av den kjøpte eiendom overtok Wirstad kort etter på grunnlag av kjøpekontrakten, med unntak av et jorde, som det var enighet om at selgeren skulle beholde bruken av det året. Da Wirstad så hadde fått ordnet seg med finansiering, konsesjon m.v., ble skjøte utstedt 20. juli 1966 og tinglyst 26. s.m. Imidlertid hadde Asbjørn og Ragnhild Melbye som verger for datteren Hilma Kristine den 25. s.m. uttatt forliksklage. Det ble samtidig sendt gjenpart av forliksklagen til Lunner overformynderi, som 27. s.m. samtykket i odelsløsningen, jfr. vergemålsl. §58. Det er på det rene at overformynderne på dette tidspunkt ikke kjente til det tilsagn vergene hadde gitt om å gjøre hva de kunne for å hindre at odelsretten ble brukt av deres etterkommere. Av den avtalte kjøpesum kr. 170.000,- var kr. 90.000,- betalt omgående etter at det tinglyste skjøte var mottatt. Etter ytterligere et par dager ble det gjenstående kr. 80.000,- satt under inkasso med krav om inkassosalær, som likevel ble frafalt da restgjelden så straks ble betalt. Løsningssaken ble behandlet i forliksrådet den 4. august 1966 og av forliksrådet henvist til herredsretten. Thorsten Wirstad har forklart at fru Ragnhild Melbye i forliksrådet erklærte at hun ikke kunne huske erklæringen av mars 1966. Ved odelstakst 25. august 1966 ble eiendommen verdsatt til kr. 156.000,- og deretter ved overodelstakst 28. september 1966 til kr. 167.000,-. Ved undertaksten gjorde Melbyes gjeldende at Wirstad hadde betalt mer enn gangbar pris i egnen (jfr. odelslovens §19), da det ved kjøpesummens fastsettelse var tatt hensyn til den driftsmessige fordel Wirstad ville få ved å kunne drive Korsrud gnr. 5 bnr. 1 og 2 samlet. Melbyes hevdet at det ikke var adgang til ved taksten å medta den merverdi som denne fordel representerte. Stevning i løsningssaken ble uttatt 12. oktober 1966. Under løsningsmøte ved herredsretten 16. s.m. fremla og tilbød odelsløserens prosessfullmektig løsningssummen i kontanter. Fra Wirstads side ble det ikke gjort noen bemerkning til løsningstilbudet, men løsning ble nektet mottatt, idet det ble hevdet at vergene, etter den erklæring de hadde avgitt, ikke kunne medvirke til odelsløsningen. Under den påfølgende skriftveksel gjorde Melbyes gjeldende at den erklæring de hadde underskrevet ikke inneholdt setningen «og vi vil gjøre hva vi kan for å hindre at odelsretten vil bli brukt av våre etterkommere», en setning som således måtte være tilføyet senere. Dette ble tilbudt godtgjort ved en rekke vitner. Subsidiært gjorde de gjeldende at selv om erklæringen var underskrevet i den da foreliggende form, kunne dette ikke ha noen betydning for den umyndige odelsløsers rett. Etterat det fra Wirstads side var tatt sterk avstand fra anførselen om at det var gjort en tilføyelse til den opprinnelige erklæring, ble denne anførsel ikke opprettholdt av odelsløseren, idet vergene, som det sies i et prosesskriv av 21. januar 1967, riktignok ikke kunne huske at erklæringen hadde slik ordlyd, men på den annen side ikke kunne utelukke at de husket feil. Side:240 Etter foranledning fra Wirstads side har forholdet senere vært undergitt skriftsakkyndig undersøkelse ved kriminalpolitisentralen, som i en rapport av 25. mai 1967 konkluderer med at den ikke har funnet noen forhold som kan berettige til en mistanke om at setningen - «og vi vil gjøre hva vi kan for å hindre at odelsretten vil bli brukt av våre etterkommere» -, er tilføyet på et senere tidspunkt enn da den øvrige tekst ble skrevet. Det er under ankeforhandlingen opplyst at Hjalmar Bekken ervervet eiendommen Grumstad ved skjøte tinglyst 15. august 1966 for en kjøpesum av kr. 225.000,-, hvorav kr. 50.000,- ble avgjort ved overtakelse av pantegjeld. Dommen i løsningssaken, hvis resultat er gjengitt tidligere, ble av Thorsten Wirstad påanket til lagmannsretten. Ankeforhandling ble påbegynt 5. desember 1967. Etter de opplysninger som fremkom første rettsdag, fant lagmannsretten det ønskelig å få avhørt medlemmer av Lunner Overformynderi om hvilke opplysninger Overformynderiet bygget på da det i henhold til vergemålslovens §58 ga samtykke til at Hilma Kristine Melbye reiste odelssak. Med tilslutning av prosessfullmektigene ble derfor overformynderiets formann Einar Marius Oppen og dets medlem Hans Johnsrud innkalt til avhør den følgende dag. Etter de opplysninger som fremkom ved avhøret, fant lagmannsretten det ønskelig at overformynderiet tok saken opp til ny behandling, hvorunder overformynderiet ikke skulle være bundet av sitt tidligere samtykke av 27. juli 1966. Forut for den nye behandling i overformynderiet skulle begge prosessfullmektiger få anledning til å fremholde sine synsmåter, likesom partene skulle ha anledning til å være til stede. De to tilstedeværende overformyndere erklærte seg på forespørsel enige i denne fremgangsmåte. Ankesaken ble deretter utsatt til ny berammelse. Ved skriv av 10. januar 1968 meddelte Lunner overformynderi at det etter nøye vurdering av begge prosessfullmektigers innlegg i møte 21. desember 1967 hadde fattet sådant vedtak: «Overformynderiet fastholder sitt tidligere vedtak angående odelsavsigelsen.» Vedtaket må vel forståes slik at det er det tidligere samtykke til odelsløsningen som fastholdes. Denne forståelse er iallfall lagt til grunn av partene. Ankeforhandling ble deretter berammet på ny. - - - Lagmannsretten, dens flertall lagdommerne Dick Henriksen og Jahren, har funnet avgjørelsen tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som herredsretten. Etter vergemålslovens §58 må vergen ha samtykke av overformynderiet for å gjøre odelsrett gjeldende eller frafalle den på en umyndigs vegne. Det finnes i denne forbindelse naturlig å nevne den vekt det i lovens forarbeider synes lagt på at overformynderiet ikke holdes utenfor i disse spørsmål, jfr. Lovutkastet side 113-114, Ot.prp. nr. 26 for 1926 13 og Innst. O II for 1927 5. Det er for øvrig ikke omtvistet mellom partene, og lagmannsretten finner det heller ikke tvilsomt, at den umyndige Hilma Kristine Melbye har sin odels- og løsningsrett uavkortet i behold, uten hensyn til Side:241 den erklæring hennes verger Ragnhild og Asbjørn Melbye avga under datum 21. mars 1966, en erklæring som ikke har vært forelagt overformynderiet til godkjennelse og for øvrig heller ikke inneholdt noen direkte frafallelse av de nevnte rettigheter på den umyndiges vegne. Det er også på det rene at løsningssummen ble tilbudt på korrekt måte på den umyndiges vegne i løsningsmøtet. Spørsmålet er da alene om det er feil ved den formelle fremgangsmåte under løsningssaken eller ved den umyndiges representasjon under saken som i dette tilfelle må lede til frifinnelse, eventuelt til at herredsrettens dom oppheves og saken avvises fra herredsretten. Etter det opplyste var i dette tilfelle overformynderiets samtykke til odelsløsning ikke innhentet før forliksklage ble uttatt. Overformynderiet ble imidlertid straks tilstilt gjenpart av forliksklagen og samtykket to dager etter i odelsløsningen. Noen feil som kan tillegges betydning finnes dette ikke å være. Av større interesse synes det å være at overformynderiet, da det ga sitt samtykke, ikke var underrettet om vergenes erklæring av 21. mars 1966 eller om bakgrunnen for denne og således kan sies å ha manglet vesentlige opplysninger. Etter at overformynderiet under ankesaken er blitt fullt orientert om forholdet og deretter har fastholdt sitt tidligere standpunkt, finner en - om enn under noen tvil - heller ikke å kunne tillegge dette betydning. Det gjenstående spørsmål - som for partene har vært det helt sentrale under saken - er hvilken betydning det kan tillegges at vergenes medvirkning til søksmålet er i klar strid med det tilsagn de har gitt Thorsten Wirstad om å gjøre hva de kan for å hindre at odelsretten vil bli brukt av deres etterkommere. Det synes umiddelbart sterkt støtende at rettsordenen skal måtte yte sin medvirkning til en aksjon som fra vergenes side betegner et klart løftebrudd i forhold til Wirstad, og avgjørelsen er på denne bakgrunn funnet tvilsom. Det kan sies at vergene ved sin erklæring hadde engasjert seg på en måte som var i direkte strid med den umyndiges interesser som odelsberettiget, at det således forelå ugildhet etter vergemålslovens §15 og at vergene i tilfelle burde gjort henvendelse til overformynderiet om oppnevnelse av setteverge for å få odelsløsningsspørsmålet objektivt vurdert. På den annen side kan det spørres om ikke også en slik henvendelse fra vergenes side ville ha vært i strid med deres plikter etter erklæringen. I all fall synes den omhandlede ugildhet vanskelig å kunne lede til at vergenes opptreden på den umyndiges vegne skulle kunne underkjennes i den foreliggende situasjon, hvor de skritt de har foretatt i den umyndiges interesse, er i direkte strid med den holdning den mulige ugildhet skulle tilsi. Lagmannsretten er blitt stående ved at det vil være i best samsvar med lovgivningen på området at den umyndiges odelsrett og løsningsrett slår igjennom, slik at herredsrettens dom blir å stadfeste. Hvorvidt Wirstad vil kunne reise krav overfor vergene på erstatning for det tap disses handlemåte måtte ha påført ham, er et spørsmål som ligger utenfor nærværende sak. Side:242 Det tilføyes at det kan være et spørsmål hvilken fordel det ville innebære for Wirstad om nærværende løsningssak ikke førte fram, for eventuelt å etterfølges av en ny løsningssak ved setteverge, det være seg på vegne av Hilma Kristine Melbye eller hennes yngre søster. - - - Lagmann Lunde bemerker: Jeg er under tvil kommet til et annet resultat. Erklæringen av mars 1966 inneholder to ting. For det første fraskriver Hjalmar Bekken, Hilma Bekken og Ragnhild Melbye seg sin odelsrett til eiendommene Korsrud, gnr. 5, bnr. 2, og Korsika gnr. 5, bnr. 8, i Lunner. For det annet forplikter Asbjørn og Ragnhild Melbye seg overfor den nye eier til å gjøre hva de kan for å hindre at deres etterkommere, d.v.s. deres to umyndige døtre, skal gå til løsningssak. Det er på det rene, hva også flertallet gjør oppmerksom på, at erklæringen ikke innebærer noen oppgivelse av de to umyndige døtres odelsrett, og det er videre på det rene at etter denne erklæring var de to umyndige døtre de eneste som fremdeles hadde odels- og løsningsrett til de to eiendommer. Hovedregelen i norsk rett om en verges rettigheter og plikter finnes i vergemålslovens §38, som sier at vergen styrer den umyndiges formue og handler på hans vegne i formuesaker, medmindre annet er bestemt. En av en verges viktige plikter, iallfall på landet, er utvilsomt å ta hånd om den umyndiges mulige odelsrett. Jeg antar at det må høre til en verges alminnelige plikter å undersøke om en myndling har odelsrett til en eller flere eiendommer og i så fall å følge med i om denne eller disse eiendommer blir solgt ut av slekten eller til en fjernere odelsberettiget slik at det kan bli aktuelt for den umyndige å gå til løsningssak. Skjer dette, plikter vergen etter min mening å underrette overformynderiet om situasjonen, selv om vergen personlig skulle være av den mening at den mindreårige ikke bør gå til løsning. Såvidt jeg kan se er det i vergemålslovens forarbeider gitt uttrykk for samme syn. Jeg viser forsåvidt til de uttalelser i forarbeidene som flertallet har pekt på. Det samme syn gir også lagdommer Rikheim uttrykk for i sin kommentar til vergemålsloven. (Utgave 1934 115.) Det er ganske klart at Melbye og frue ved å underskrive erklæringen av mars 1966 kontraktsmessig har forpliktet seg overfor Wirstad til å søke å hindre at de to umyndige døtre går til løsningssak. Jeg lar det stå hen om de i egenskap av verger for sine barn var berettiget til å påta seg en slik personlig forpliktelse. Men de har imidlertid gjort det, og jeg kan ikke finne det holdbart at denne deres personlige forpliktelse ikke griper eller kan gripe inn i deres kompetanse som verger. Det hjelper ikke om de lar myndlingens interesser gå foran sine egne ved å fremme løsningssaken til tross for at de derved utsetter seg for et mulig erstatningskrav fra Wirstads side. De har selv satt seg i den situasjon at de ikke samtidig kan vareta myndlingens og sine egne interesser. Konsekvensen av dette blir etter min mening at de da ikke bør opptre for sin mindreårige datter i forbindelse med varetakelsen av hennes odelsrettslige interesser i dette salg. Det de skulle ha gjort, var å underrette overformynderiet om salget og deres egen erklæring vedrørende dette. De skulle videre ha gjort overformynderiet oppmerksom på at de som følge av erklæringen ikke anså seg berettiget Side:243 til å foreta seg noesomhelst til varetakelse av datterens odelsrett. Jeg mener nemlig at uansett hva man vil legge i erklæringen forøvrig, har den i ethvertfall ikke fritatt dem for plikten til å klargjøre situasjonen overfor overformynderiet. Det fikk så bli dettes sak å ta standpunkt til hvorledes myndlingens tarv allikevel på beste måte kunne varetas, f.eks. ved å sørge for at det ble oppnevnt en setteverge eller hjelpeverge for den umyndige. Jfr. vergemålslovens §15 §16. Lovens §58 forutsetter etter min mening at vergen normalt skal innhente overformynderiets samtykke på forhånd når han vil gjøre løsningsretten gjeldende på den umyndiges vegne. Samme syn gjør også lagdommer Rikheim seg til talsmann for i den forannevnte kommentar 115. Dette er avgjørelser som får inngripende betydning ikke bare for myndlingen, men også for kjøperen av odelsgodset. Såvel vergen som overformynderiet bør derfor overveie spørsmålet grundig før de treffer sin beslutning. Hvis vergen går igang med løsningssak på egen hånd og etterpå ber om overformynderiets godkjennelse, vil overformynderne lett kunne føle seg i en tvangssituasjon, ikke minst av hensyn til konsekvensene for myndlingen, hvis de nekter å samtykke. Jfr. skjønnslovens §74 p. 1. Se også høyesterettsdommer Altens kommentar til denne bestemmelse. (Utgave 1960 120-121). Meget taler derfor etter min mening for at overformynderiet i det hele tatt ikke med rettsvirkning kan gi en etterfølgende godkjennelse. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette omtvistede spørsmål. (Se om spørsmålet professor Skeie: Odelsretten og åsetesretten. Utgave 1950 238.) Jeg er nemlig kommet til at overformynderne burde veket sete da de behandlet spørsmålet for annen gang og overlatt avgjørelsen til sine varamenn. Jfr. vergemålslovens §20, annet ledd. Som nevnt foran ga overformynderne allerede den 27. juli 1966 samtykke til odelsløsningen, men da på et sviktende grunnlag. Selv om de senere på lagmannsrettens foranledning har fått adgang til å vurdere spørsmålet på nytt på fritt grunnlag, kan man ikke se bort fra muligheten av at de bevisst eller ubevisst kan ha latt seg påvirke av sitt første standpunkt. Heri ligger selvsagt ingen som helst kritikk mot overformynderne personlig. Men i denne sak er det grunn til å stille de aller strengeste ugildhetskrav til alle som har hatt noe med den å gjøre som følge av det eiendommelige saksforhold. Det som her skulle vurderes, var om det - alle hensyn tatt i betraktning - var rimelig og i myndlingens interesse å fremme denne løsningssak. Et moment av betydning for så vidt er utvilsomt det som Wirstad har anført, nemlig at Hjalmar Bekken ved salget til ham ble satt i stand til å løse en annen større odelseiendom i hele familiens interesse. Et annet moment som ikke må oversees, er om det er forsvarlig og riktig å fremme en løsningssak i et tilfelle som det foreliggende, hvor Wirstad øyensynlig mener at han er blitt ført bak lyset og er brukt som et redskap for å muliggjøre finansieringen av løsningen av Grumstad. Jeg mener således at det foreligger særegne omstendigheter som er skikket til å svekke tilliten til overformyndernes uhildethet ved annen gangs behandling av saken. Side:244 Etter det syn jeg har, har således både vergene og overformynderne vært ugilde ved behandlingen av spørsmålet om myndlingen skulle gå til løsningssak. Vedtaket herom er derfor ugyldig, og løsningssaken skulle ikke vært fremmet. Følgen av dette må bli at herredsrettens dom må oppheves og saken avvises fra herredsretten. Det vil i så fall bli anledning til ny behandling av spørsmålet om løsningen skal fremmes etter at setteverge eller hjelpeverge er oppnevnt og denne har samrådd seg med varamennene for overformynderne. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
