Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Kst. dommer Fagereng: Karl Johansen var først gift med Jenny Johansen, som døde 23. april 1947. I ekteskapet var det et barn, sønnen Thorleif Johansen. Karl Johansen ble etter hustruens død sittende i uskiftet bo. Etter å ha skiftet med sønnen inngikk han 4. november 1961 nytt ekteskap med Olaug Pedersen. Den 8. november 1961 opprettet ektefellene ektepakt. Karl Johansen overdrog ved denne sine eiendeler, deriblant eiendommen Halfdans gate 2, Hamar, til hustruen. Olaug Johansen opprettet 12. november samme år testament hvoretter alt hun etterlater seg ved hennes død skal tilfalle ektemannen Karl Johansen. Karl Johansen avgikk ved døden 22. januar 1969. Under skiftebehandling etter hans død oppstod det tvist om gyldigheten av ektepakten. Tvisten ble senere overført i søksmåls form med påstand fra Thorleif Johansen om at ektepakten skulle kjennes ugyldig. Hamar skifterett - dommerfullmektigen - avsa 21. august 1969 dom med denne domsslutning: «1. Olaug Johansen frifinnes. 2. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.» Etter anke fra Thorleif Johansen avsa Eidsivating lagmannsrett 2. juli 1970 dom med denne domsslutning: «Ektepakt av 8. november 1961, tinglyst 10. november 1961, mellom Karl og Olaug Johansen kjennes ugyldig, men opprettholdes som testament til fordel for Olaug Johansen i den utstrekning det ikke gjøres inngrep i Thorleif Johansens pliktdelsarv. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene.» Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens fra lagmann Dick Henriksen, som kom til samme resultat som skifteretten. Side:301 Olaug Johansen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Saksforholdet fremgår av de tidligere avgjørelser. Ektepakten av 8. november og testamentet av 12. november 1961 er referert i skifterettens dom. For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter, deriblant en redegjørelse fra Olaug Johansen datert 22. juli 1970. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett ved Hamar herredsrett er Thorleif Johansen og 3 vitner avhørt. Av vitnene er ett nytt for Høyesterett. Saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse som for de tidligere instanser. Olaug Johansen har gjort gjeldende at ektepakten i enhver henseende er gyldig og bindende. Karl Johansen var fullt berettiget til å disponere over sine midler på denne måten. Det er intet forbud mot at en mann gir gaver til sin hustru. Lovens formkrav er iakttatt. Spørsmålet er bare om gaven er fullbyrdet, jfr. arvelovens §65. Ektepakten er tinglyst, noe som i seg selv er uttrykk for at den er ment å være reell. Hustruen har i samsvar med bestemmelsen i ektepakten overtatt mannens gjeldsforpliktelser og betalt renter og avdrag. Hun har også betalt eiendomsskatt og andre avgifter på eiendommen. Hun disponerte på forhånd det bankinnskudd som er nevnt i ektepakten og brakte også atskillig innbo med seg inn i ekteskapet. Overdragelsen er fullbyrdet slik som partene har ment og villet. Motparten må under disse omstendigheter ha bevisbyrden for at ektepakten likevel ikke er reell, men et proformaarrangement. Ordningen medførte også fordeler for Karl Johansen. Han var på mange måter i en vanskelig stilling etter at sønnen hadde flyttet hjemmefra. Hustruen hadde penger i banken, og det var meningen at hun skulle fortsette med sitt arbeid. At hun måtte slutte i dette på grunn av sykdom, er en annen sak. Forholdet må vurderes slik det fortonte seg for ektefellene da de opprettet ektepakten. Det bestrides at formålet har vært å utelukke sønnen fra arv. Det endrer ikke ektepaktens karakter av livsdisposisjon at den også ville få og har fått virkninger etter Karl Johansens død. Som ny anførsel for Høyesterett er gjort gjeldende at ektepakten i ethvert fall må opprettholdes for så vidt angår bankinnskuddet. Dette var innbrakt av hustruen og hørte følgelig til hennes rådighetsdel i felleseiet. Overføringen av disse midler til hennes særeie kan i ethvert fall ikke anses som noen gavetransaksjon. Olaug Johansen har nedlagt denne påstand: «Prinsipalt: Ektepakt av 8. november 1961 mellom Olaug og Karl Johansen kjennes gyldig. Subsidiært: Ektepakt av 8. november 1961 mellom Olaug og Karl Johansen kjennes gyldig for så vidt gjelder bankinnskudd i Hedemarken sparebank og Christiania Bank og Kreditkasse, Hamar. Side:302 I begge tilfelle: Thorleif Johansen tilpliktes å betale saksomkostninger til Olaug Johansen for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Thorleif Johansen har på samme måte som for skifteretten og lagmannsretten gjort gjeldende at ektepakten i virkeligheten er en kamuflert dødsdisposisjon. Bakgrunnen var at Karl Johansen hadde fått uvilje mot sin sønn etter det avholdte skifte, og motivet for ektepakten var rett og slett å avskjære ham fra farsarv. Ektepakten ble opprettet etter inngåelsen av ekteskapet og etter Karl Johansens initiativ. Den skyldes ikke krav fra Olaug Johansen. Ordningen har heller ikke spilt noen rolle for Karl Johansen. Han ble sittende med huset og sine andre eiendeler som før. Økonomien ble ikke endret ved ektepakten. Det er nok så at hustruen etter denne skal svare for utgiftene vedrørende huset, men dette kan ikke være avgjørende. Karl Johansen oppnådde i virkeligheten ikke noen fordel ved ordningen. Det er bare tanken på forholdene etter Karl Johansens død som har vært bestemmende. Sett i sammenheng med testamentet må dette være helt klart. - Thorleif Johansen bestrider at det er anledning til isolert å opprettholde ektepakten for bankinnskuddet. Finner man først at ektepakten er ugyldig, må den underkjennes i sin helhet. Thorleif Johansen har nedlagt denne påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Thorleif Johansen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Partene har for Høyesterett vært enige om at ektepakten, hvis den kjennes ugyldig, må opprettholdes som testament innenfor rammen av pliktdelsregelen. Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som er gitt av skifteretten og den dissenterende dommer i lagmannsretten. Jeg skal komme med noen supplerende bemerkninger på grunnlag av prosedyren for Høyesterett. Karl Johansen skiftet med sin sønn Thorleif før han inngikk det nye ekteskap. Han måtte ta opp lån for å løse ut sønnen, og skiftet har utvilsomt medført en viss økonomisk belastning for ham. På den annen side må utgangspunktet være at han nå kunne disponere sine midler slik som han ville ved livsdisposisjoner, selv om dette ville gå ut over livsarvingen. Det har ved opprettelsen av ektepakten utvilsomt vært et vesentlig formål for Karl Johansen å sikre hustruen for det tilfelle at han falt bort først. Selv om forholdet mellom far og, sønn var kjølig, er det etter min mening ikke grunnlag for å anta at motivet har vært å berøve sønnen hans farsarv. Jeg nevner i denne forbindelse at sønnen ved skiftet fikk tinglyst forkjøpsrett til Halfdans gate 2. Det er vel så at dette ikke representerer noen vesentlig økonomisk verdi for sønnen. Ordningen tyder likevel på at det på dette tidspunkt ikke har vært noe direkte motsetningsforhold mellom far og sønn. Side:303 Karl Johansens ønske om å sikre hustruen må også ses på bakgrunn av at ektepakten alt fra opprettelsen innebar en økonomisk realitet for ham selv. Jeg nevner at ektepakten straks ble tinglyst. Hustruen har fra første stund fremtrådt som eier av Halfdans gate 2. Og dette har ikke bare vært en tom formalitet. Hun har betalt renter og avdrag, eiendomsskatt og andre avgifter. Det er også et trekk i bildet at hun i 1965 overførte lånet i Kreditkassen, som da var nedbetalt til kr. 12 000, til Vang Sparebank. Man kan ikke se bort fra at den ordning som ble etablert ved ektepakten, har vært til økonomisk fordel for Karl Johansen, ikke minst på bakgrunn av at hustruen hadde egne midler. Hun hadde et bankinnskudd på kr. 15000 da hun giftet seg. Hun tjente selv penger og var på dette tidspunkt fullt arbeidsdyktig. Jeg legger også vekt på at Karl Johansen var en enslig mann som etter sønnens fraflytting hadde måttet klare seg på egen hånd. Han trengte hjelp i huset i en eller annen form. Det er ikke urimelig at han under disse omstendigheter har villet sikre hustruen for det tilfelle at han skulle falle bort før henne. Jeg ser ektepakten som et fornuftig ledd i etableringen av et felles hjem for to jevnaldrende mennesker. Mannen var 61 år, hustruen 57 år. Begge var på dette tidspunkt friske og hadde grunn til å regne med at de kunne leve i mange år framover. Jeg finner - alt tatt i betraktning - at ektepakten må ses som en livsdisposisjon. At hustruen har sikret mannen ved testamentet av 12. november 1961, kan i denne forbindelse ikke være avgjørende. Selv om det er sammenheng mellom ektepakten og testamentet, står ektepakten etter sine virkninger i en annen stilling enn testamentet. Jeg nevner til slutt at den foreliggende sak på flere måter står i en annen stilling enn de tilfelle som er omhandlet i [[Rt-1961-935]] og 1963 518. Jeg finner at saken har frembudt slik tvil at omkostningene bør oppheves også for lagmannsretten og Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Skifterettens dom stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Leivestad: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan slutte meg til flertallets domsgrunner. For meg står det slik at den ektepakt som ble opprettet av Karl og Olaug Johansen, på samme måte som det testament hun samtidig skrev til fordel for ham, tok sikte på å ordne forholdene når en av dem døde, uten å medføre noen reell endring for dem mens de begge levde. Om ektepakten skulle være gyldig i tilfelle av skilsmisse, eller om hun skulle kunne disponere ensidig over den faste eiendom, har de neppe overhodet overveid Side:304 alvorlig, og jeg antar også at spørsmålene kunne være tvilsomme. Når ektepakten anses som ugyldig som ektepakt, antar jeg det må gjelde i sin helhet, og at det ikke er grunn til å opprettholde den for så vidt angår Olaug Johansens bankinnskudd, som subsidiært påstått av henne. Begge parter hadde noenlunde lik formue da de giftet seg, og når ektepakten, slik jeg ser det, hadde som formål å sikre hustruen overfor mannens livsarvinger, er det ikke tilstrekkelig grunn til å opprettholde noen forfordeling av den ene part ved at hustruens formue skulle være særeie, mannens felleseie. Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Fagereng. Dommer Roll-Matthiesen og justitiarius Ryssdal: Likeså. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Nils E. Lie): Den 4. november 1961 giftet Karl Johansen seg med Olaug Pedersen. Den 8. november samme år, altså 4 dager etter ekteskapets inngåelse, opprettet ektefellene slik ektepakt: «Underskrevne ektefeller bryggeriarbeider Karl Johansen født xx.xx.1900 og hustru Olaug Johansen, f. Pedersen, født xx.xx.1905, bopel: Halvdans gate 2, Hamar erklærer herved å ha inngått følgende ektepakt. Alt i vårt hjem værende innbo og løsøre samt utbo, eiendommen Halvdans gate 2, matr. nr. 1175 i Hamar og bankinnskudd kr. 15 000,- skal være og forbli fru Olaug Johansens særeie, således at hun, om hun overlever Karl Johansen, skal være berettiget til ved fellesboets oppgjør og deling å få seg utlagt den henne etter loven tilkommende halvdel uten fradrag for særeiegjenstandene eller deres verdi. Det innbo og løsøre samt utbo som skal være fru Olaug Johansens særeie er følgende: - - - Likeledes skal alle fremtidige nyanskaffelser til hjemmet være fru Olaug Johansens særeie. Da fru Olaug Johansen nå eier eiendommen Halvdansgt. 2 matr. nr. 1175 i Hamar som særeie, overtar hun den gjeld som vedkommer den nevnte eiendom som personlig skyldner. Det gjelder gjeld til Noregs Småbruk og Bustadbank kr. 2531,84, gjeld til Kreditkassen, Hamar, kr. 15 000,- og gjeld til Hamar Bryggeri kr. 1 600,- tilsammen i gjeld vedkommende eiendommen kr. 19 131,84. Oppgave over fellesboets aktiva og passiva vedheftes. - - - I forbindelse med ektepakten ble det satt opp følgende status over fellesboet:- - - Aktiva: 1. Eiendommen Halvdansgate 2, matr.nr. 1175 i Hamar (Skattetakst kr. 21 000,-) kr. 36 000,- 2. Innbo og løsøre samt utbo " 15 300,- 3. Bankinnskudd " 15 000,- 4. Kontanter " 265,- Tilsammen kr.66 565,- Side:305 Passiva: 1. Noregs Småbruk og Bustadbank kr. 2 531,84 2. Kreditkassen, Hamar " 15 000,- 3. Hamar Bryggeri " 1 600,- 4. Annen gjeld " 950,- Tlsammen kr. 20 081,84 - - - Ektepakten ble tinglyst ved Sør-Hedmark sorenskriverembete den 10. november 1961. - - - Spørsmålet blir da om ektepakten må settes til side som stridende mot arvelovens §65 jfr. §33. At ektepakten innbærer en gave fra Karl til Olaug, må være på det rene. Så godt som det hele av felleseiet er ved den overført til henne. Det vises forsåvidt til den status som ble oppsatt i forbindelse med opprettelsen. At hun som personlig skyldner overtok gjeld på tilsammen kr. 19131,84, kan ikke bevirke noe annet resultat. Det kan i den forbindelse nevnes at eiendommen ved det summariske skifte mellom Karl og Thorleif er verdsatt til kr. 36 000,-, og at skattetaksten På eiendommen er oppgitt da å ha vært kr. 21 000,-. Det kan også nevnes at av fellesboets aktiva var eiendommen innbrakt av Karl. Bankinnskuddene var innbrakt av Olaug. Det aller meste av løsøret er også opplyst å være innbrakt av henne. Hvorvidt ektepakten kan opprettholdes vis a vis Thorleif må bero på en all round-vurdering, hvor det bærende spørsmål må være om den først og fremst har karakter av en testamentarisk disposisjon til fordel for Olaug, foretatt hovedsakelig med sikte på å regulere forholdene etter Karls død, eller om den også har medført realiteter for ham i levende live, slik at den kan karakteriseres som en fullbyrdet overdragelse inter vivos. Det vises forsåvidt til professor Carl Jacob Arnholms artikkel «Fra testamentrettens grensesone», inntatt i «30 år. Spredte juridiske arbeider» (Tanum 1959) på side 200 flg., særlig side 233-37. Innledningsvis finner retten grunn til å presisere at det særlig mellom ektefeller vil være gode muligheter til å kamuflere en testamentarisk disposisjon som en gyldig dispositio inter vivos, og at det derfor her er særlig grunn til å være varsom med å godkjenne en overdragelse vis-a-vis giverens arvinger. Dette utelukker imidlertid selvsagt ikke at det også mellom ektefeller vil forekomme overdragelser som er reelle, og som følgelig må opprettholdes. Det kan etter rettens oppfatning heller ikke forlanges at en overdragelse i et slikt tilfelle må føre med seg endringer i partenes adgang til å disponere faktisk over eiendommen. Tvert imot vil det normale være at begge ektefeller fortsatt blir boende på eiendommen, og forsåvidt faktisk og praktisk har samme nytte av den del av felleseiet som blir overført til den enes særeie, som før. Et forsøk på å etablere en rådighetsendring vil ofte kunne virke kunstig, og vil rett og slett ofte kunne vekke mistanke om at man nettopp har å gjøre med et forsøk på omgåelse av arvelovens pliktdelsregler. Men av dette følger da, naturlig Side:306 nok, at det i stedet må stilles desto strengere krav til de andre omstendigheter en eventuell godkjennelse av ektepakten i tilfelle måtte bygges på. Da ektepakten ble opprettet var Karl ennå ikke fylt 61 år. Olaug var 6 år yngre. Begge var i en slik alder at de måtte kunne regne med å ha mange år igjen. Det kan forsåvidt nevnes at en mann på 61 år gjennomsnittlig vil ha 17 år igjen å leve. Retten viser her til tabellen i arveavgiftslovens §13. Det er heller ikke opplyst noe om at han på det daværende tidspunkt led av sykdom av noe slag. Ektepakten ble opprettet etter bare 4 dagers ekteskap. Det er riktignok opplyst at Olaug hadde bodd hos Karl et års tid i forveien. Dette trekker etter rettens oppfatning ikke desto mindre i retning av at ektefellene ønsket å ha klare økonomiske linjer helt fra inngåelsen av ekteskapet. Noen nærmere opplysninger om hvorfor ektepakten ble opprettet, er ikke gitt. Det er imidlertid opplyst at det først og fremst skjedde etter Karls ønske. Den formelle markering av overdragelsen er i orden. Ektepakten er tinglyst, og anmerket på eiendommens blad i grunnboka. Overdragelsen er videre gjennomført skattemessig. I skriv av 16. april 1969 til advokat Leif Einar Evensen har således kommunekassereren i Hamar opplyst at skatteseddel for eiendomsskatt m.v. for eiendommen fra og med 1962 er sendt til Olaug, og at hun ved ligningskontoret står oppført som eier av eiendommen. Lånene i Kreditkassen, senere konvertert i et nytt lån i Vangs Sparebank, og Småbruks- og Bustadbanken, nå Statens landbruksbank, er overtatt av Olaug i henhold til ektepakten og står nå i hennes navn. Dette er bekreftet av de to banker i et brev til advokat Evensen av henholdsvis 30. april og 28. april 1969. Det er opplyst at Olaug i årene 1961-1966 hadde en arbeidsinntekt som vaskehjelp på deltid ved Hamar bryggeri på tilsammen kr. 16 854,-. I 1966 fikk hun uføretrygd, som nå er på kr. 6 628,- pr. år. Rundt 1960 arvet hun ca. kr. 20 000,- etter moren Syverine Pedersen, og hadde disse midlene i behold da ekteskapet ble inngått. Hennes bror Sigurd Pedersen har videre som vitne forklart at avtalen mellom henne og Karl var at hun av sin inntekt og formue skulle dekke alle faste utgifter vedrørende eiendommen, og betale renter og avdrag av lånene. Husholdningsutgiftene skulle de dele. Det resterende av sin egen inntekt skulle Karl ha til egen disposisjon. Pedersen har videre forklart at Karl flere ganger sa til ham at han var riktig fornøyd med den økonomiske ordning ektefellene på denne måten hadde etablert, og at han aldri hadde hatt det så godt som nå. Etter dette finner retten å måtte legge til grunn at overdragelsen innebar så mye økonomisk realitet, og bød på - etter hans egen oppfatning - så mange fordeler for Karl at ektepakten ikke kan ha vært inngått med døden for øyet, men at han må ha hatt til hensikt å ordne det hele på en for begge ektefeller gunstig måte i deres ekteskap, med virkning fra og med opprettelsen for dem begge. De av saksøkeren påberopte avgjørelser, særlig høyesterettsdom i [[Rt-1961-935]] og kjennelse av Kongsberg skifterett i RG-1954-134, kan etter rettens oppfatning ikke være avgjørende. Side:307 Forholdet var nemlig i begge disse dommer at overdragelsen nettopp ikke innebar noen økonomisk realitet for ektefellene. Ektepakten blir etter dette å opprettholde som en gyldig dispositio inter vivos.- - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen og Paul Vindhol og tilkalt dommer, byrettsdommer C. Bretteville): - - - Lagmannsrettens flertall - lagdommer Vindhol og byrettsdommer Bretteville - er ellers kommet til et annet resultat enn skifteretten og bemerker: Det synes naturlig i denne sak først å nevne at det både før og etter april 1947, da Karl Johansens første hustru døde, hadde vært det aller beste forhold mellom faren og den eneste sønn Thorleif Johansen. - - - Høsten 1860 hadde ankemotparten som da het Olaug Pedersen, flyttet inn hos Karl Johansen, dette visstnok etter en anmodning fra hennes søster om midlertidig leie av et værelse. Karl Johansen fortsatte imidlertid å innta sine måltider hos sin sønn og svigerdatter til våren' 1961, da Olaug Pedersen overtok stellet av hans hus. Litt senere nevnte han for sønnen at han hadde tenkt å gifte seg og sa at det ble kr. 7.000,- (altså som morsarv) på ham, hvilket Thorleif Johansen syntes var lite. Karl Johansen henvendte seg så til høyesterettsadvokat Einar Mykleset, som den 24. juni 1961 begjærte summarisk skifte, og skiftesamling ble holdt den 4. juli 1961. Det ble, såvidt skjønnes, holdt bare denne ene skiftesamling, og Thorleif Johansen hadde ikke søkt juridisk bistand. Han ble av høyesterettsadvokat Mykleset spurt om han godtok at Halvdans gate 2 ble oppført med kr. 21.000,00 (som var skattetaksten dengang), hvilket han syntes var altfor lite, og advokaten spurte så hvor meget han selv ville antyde. Thorleif Johansen sa kr. 40.000,00, og det ble deretter enighet om å oppføre eiendommen med kr. 36.000,- og løsøret med kr. 4.000,00. På dette grunnlag ble Thorleif Johansens morsarv (3/8 av hele boet) beregnet til kr. 13.087,50, hvori fragikk arveavgift med kr. 344,00. Thorleif Johansen har forklart at høyesterettsadvokat Mykleset, faren og han hadde følge fra rettslokalet, og at han gikk ut fra åt faren og han skiltes som venner. Senere unngikk imidlertid faren ham helt, og han visste ikke engang at han var kommet på sykehus da han fikk høre at han var død. - - - Såvidt skjønnes eide de to ektefeller før ekteskapets inngåelse omtrent like meget. - - - Det kan nevnes at skattetaksten nu er kr. 42.000,00. - - - Det er hevdet, såvidt skjønnes akseptert av skifteretten, at Karl Johansen i levende live oppnådde vise fordeler ved å gi bort alt han eide, nemlig at Olaug Johansen skulle betale renter og avdrag på pantelån og for øvrig de utgifter som var forbundet med eiendommen, og at han etter avtale bare skulle betale halvparten av husholdningsutgiftene. Hva det siste angår, skal straks bemerkes at man om dette bare har en uttalelse fra Olaug Johansens bror, og at det ikke er godtgjort at noen slik avtale er gjennomført. Dette er tvert imot etter det som foreligger, lite sannsynlig. Forholdet er nemlig at Olaug Johansen Side:308 etter ekteskapets inngåelse og til og med 1965 ikke hadde større årlig brutto arbeidsinntekt enn ca. kr. 2.700,00 til ca. kr. 3.100,00. I begynnelsen av 1966 måtte hun etter hva advokat Evensen har opplyst, slutte å arbeide på grunn av alvorlig hjertesvikt og fikk noe senere uføretrygd. Bankinnskuddene er redusert med vel kr. 2.000,00, uten at det er opplyst når og hvorfor det er skjedd. Johansens inntekt som bryggeriarbeider må ha ligget betydelig over Olaug Johansens innkomster. Det er opplyst at han etter ekteskapets inngåelse var avholdsmann, og det er ikke godtgjort noe som tyder på pengeforbruk i forbindelse med spesielle interesser, gjøremål eller behov. Likevel er det enighet om at han ikke etterlot seg noe som helst utenom det som ifølge ektepakten skulle være Olaug Johansens særeie. Man må derfor gå ut fra at hans inntekter er gått med til dekning av begge ektefellers behov og forpliktelser. Advokat Evensen har uttalt at det ved ektepaktens opprettelse ikke ble sagt noe til ham om årsaken. Han har imidlertid - formentlig med grunnlag i uttalelser fra Olaug Johansen - hevdet at formålet med ektepakten - og den angivelige avtale om deling av husholdningsutgiftene - var at Karl Johansen skulle få det bedre økonomisk enn han ellers ville ha hatt det. Det kan imidlertid overhodet ikke innsees at Johansen i økonomisk henseende oppnådde noen som helst fordel ved sitt ekteskap og enn mindre ved å overdra til sin hustru alt han eide. At han av andre og personlige grunner ville gifte seg igjen, er en annen sak, men det er ikke engang påstått at Olaug Johansen stilte som betingelse for å gifte seg med ham, at hun skulle få overdratt til seg som særeie alt han eide. Tvert imot har hennes prosessfullmektig uttalt at hun positivt benekter at hun ville ha avslått å gifte seg om eiendommen var blitt overdratt Thorleif Johansen. Det er således ikke godtgjort, og kan overhodet ikke innsees, at opprettelsen av ektepakten spilte noen rolle for Karl Johansen i levende live (jfr. høyesterettsdom i [[Rt-1933-636]]) eller at overdragelsen i faktisk henseende hadde noen betydning. Ved ektepaktens tinglysning ble naturligvis den formelle hjemmel til eiendommen overført til Olaug Johansen, og dette førte bl.a. automatisk til at skatteseddel for eiendomsskatt m.v. ble sendt henne. Det kan imidlertid for så vidt henvises til høyesterettsdom i [[Rt-1961-935]], hvor førstvoterende med tilslutning av de øvrige voterende bl.a. uttalte (side 936): «... I rettslig henseende ble hustruen ganske visst legitimert som eier ved tinglysningen av skjøtet, med de muligheter for faktiske og rettslige disposisjoner, kreditorpågang osv. som dette innebærer. Etter partenes personlige forhold.....innebærer dette etter mitt skjønn ingen praktisk påregnelig realitet.» Heller ikke her er dette tilfelle. Karl og Olaug Johansen har sikkerlig like lite ofret dette en tanke, som at det kunne bli spørsmål om skilsmisse. Det har da heller ikke vært fremme under prosedyren. Det annet og meget viktige ledd i ordningen mellom Olaug og Karl Johansen var - og dette var altså avtalt samtidig - at hun opprettet testament til fordel for ham. Det er for øvrig i testamentet henvist til ektepakten. Med dette var Karl Johansen sikret at hans «overdragelse» ikke ville spille noen rolle, dersom hustruen døde først. Side:309 Aldersforskjellen mellom Karl og Olaug Johansen var vel 4 år. Det er ikke opplyst noe om sykdom eller svekkelse for noen av dem ved ekteskapets inngåelse, og det forelå med andre ord ikke holdepunkter for forutsigelser om hvem av dem som sannsynligst ville falle bort først. Det kan i tilknytning til dette minnes om at Olaug Johansen fra 1966 har lidd av hjertefeil, og hva Karl Johansen angår, er det opplyst at han døde av tarmslyng, en dødsårsak man formentlig overhodet ikke har hatt i tankene. Det som i realiteten var tilsiktet ved opprettelsen av de to dokumenter i november 1961, var såvidt skjønnes dette, at hvis Karl Johansen døde først, skulle Olaug Johansen i kraft av ektepakten bli sittende med det begge hadde innbragt uten inngrep fra Karl Johansens livsarving, og hvis Olaug Johansen døde først, ville Karl Johansen gjennom testamentet være sikret det samme uten inngrep fra hennes slektsarvinger. Ved disse transaksjoner ville resultatet altså i realiteten bli det samme som det barnløse ektefeller kan etablere ved gjensidig testament. Det skal i denne forbindelse erindres at Karl Johansen hadde trukket seg tilbake fra enhver forbindelse med sin sønn. Slik situasjonen etter dette fortoner seg, finnes ektepakten i realiteten å ta sikte på forholdet etter Karl Johansens død (for det tilfelle at han døde først) og er derfor ugyldig. I konsekvens av dette syn og da vitnepåtegningen godtgjør tilstedeværelsen av de reelle og formelle krav til et gyldig testament, jfr. arvelovens §54, vil den imidlertid bli å respektere som testament til fordel for Olaug Johansen så langt loven gir adgang til dette, jfr. arvelovens §33 første ledd. - - - Lagmann Dick Henriksen er kommet til et annet resultat enn flertallet. Jeg er enig med flertallet i at formålet med ektepakten og det i tilknytning til denne opprettede testament fra hustruen til mannen først og fremst var å ordne forholdene etter ektefellens død og da særlig å sikre hustruen å kunne disponere begges midler ubeskåret av krav fra mannens livsarving, om mannen skulle dø først. Jeg er også enig i at ordningen, bortsett fra arvechansen for tilfelle at hustruen skulle dø først, ikke innebar noen direkte økonomisk fordel for mannen, hvis de fordeler han tidligere hadde hatt ved fritt kosthold m.m. hos sønnen tas i betraktning. På den annen side legger jeg vekt på at ordningen må ha vært, om ikke et vilkår for ekteskapet, så iallfall På forhånd avtalt med henblikk på et ekteskapelig samliv mellom to mennesker i begynnelsen av 60-årene og med en rimelig utsikt for begge til et liv i minst 15- 20 år fremover. For mannen betød dette ikke bare en varig tilknytning til den kvinne han ønsket, men også den tilfredsstillelse det vil innebære for mange å ha egen husholdning, og her på et rimelig økonomisk grunnlag sammenliknet med hva en ordning med leiet husholderske ville ha kostet. Jeg nevner at disposisjonen gjalt forholdsvis beskjedne verdier, som det iallfall ikke forekommer meg åpenbart urimelig at mannen ønsket å sikre hustruen om han skulle falle bort, uten hensyn til at det ville gå ut over arvingen. Side:310 Som nevnt av skifteretten er de rent formelle konsekvenser av eiendomsoverføringen til hustruen iakttatt på uklanderlig måte. Mere - og avgjørende - vekt legger jeg på at mannen i dette tilfelle tok med på kjøpet konsekvenser av reell betydning. Jeg nevner særlig den stilling han ville være kommet i i tilfelle av skilsmisse, etter ektefellenes alder en reell risiko, selv om de, som andre som inngår ekteskap, nok satset på at det ville gå bra. Til dette kommer overføringen fra mannen til hustruen av adgangen til å disponere særlig den faste eiendom og - antakelig av mere teoretisk interesse - muligheten for inngrep fra hennes fordringshavere. Jeg mener at forholdene i nærværende tilfelle, særlig på grunn av ektemannens alder, klart adskiller seg fra det forhold som er omhandlet i Retst. 1961 935 flg., slik at særlig de betraktninger som er anført på side 936 nederst ikke får tilsvarende anvendelse. Til slutt nevner jeg at det her hvor ektepakten og hustruens testament er et ledd i samme ordning ville være eiendommelig om hustruens arvinger, om hun var død først, skulle kunne ha fått medhold i at testamentet måtte settes ut av betraktning fordi den korresponderende ektepakt ikke var å anse som gyldig. Jeg er klar over at man er i et grenseområde hvor nokså like tilfelle kan falle på hver sin side av grenselinjen. Jeg mener at det her, alt tatt i betraktning, foreligger en livsdisposisjon og finner at skifterettens kjennelse bør stadfestes. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
